4 Comments

Har testiklene dine husket å kjøpe egen billett?

 

For å kunne kjøre offentlig transport kreves det et par skills. Jeg kan se med en eneste gang om du som kommer på trikken (eller bussen) er  vant til å kjøre offentlig, eller ute av comfort zone. Hvis du går med vidåpen munn og flakkende blikk, før du har sluppet folk av, vet jeg at du er ny, at du ikke pleier å kjøre trikk, at du kommer til å stå i veien, at du ikke er helt sikker på hvor du skal av, at du ikke har Ruter-appen og at du ikke vet at man må trykke på en knapp når du skal ut, så dørene åpner seg. Jeg vet at du ikke skjønner at det er dumt å stå ved døra, spesielt ved Brugata stasjon, for der skal mange av og på.

Jeg vet at du sikkert ikke mener det vondt, men du er skikkelig irriterende og fører til kaos. Jeg vet at du IKKE kommer til å gå ut av trikken for å slippe folk av, før du går på igjen. Dette vil føre til at folk presser hverandre og deg, og at du (forhåpentligvis) husker hvorfor du ikke pleier å ta trikk. Kanskje pleier du å gå til jobb der du bor, eller sykle, men siden det er ekstremregn denne morgenen, så tenker du; «Tar trikken jeg, det er koselig». Det er ikke koselig. Du fyller trikken med duggende morgenånde, piller deg i munnen, tråkker folk på tærne og har ikke oversikt over kroppen din. Det kreves ganske mye kroppskontroll når man kjører offentlig nemlig, som når man kjører bil. Er du dårlig til å lukeparkere, så er du ganske sikkert dårlig til å være passasjer på offentlig transport også. Akkurat som med bilen din, så har du ikke helt oversikt over hvor kroppen din er, i forhold til de andre på trikken. Du glemmer at du har på deg sekk, at den er klissvåt, og tenker ikke over at du stanger den i fjeset på folk som sitter, hver gang du snur deg for å sjekke hvilken stasjon du er på. Du glemmer at du har en våt paraply, og lener den mot låret til en av de ved siden av.

Hvis du finner en plass, så setter du sekken ved siden av deg, på tross av at den ikke har sin egen billett. Hvis du i tillegg er mann, så mener du ganske ofte at du har rett til å sprike så mye du kan med beina, så ballene dine kan ligge komfortabelt på setet. Hvis du i tillegg til alt dette har med deg en venn, kanskje en kollega, kanskje dere skal på seminar, er på Oslo-tur med jobben og skal på fylla på «Tre brødre» på Karl Johan i kveld, så er det ganske sikkert at du kommenterer hvor trang trikken er og hvor «jævelig gøy» det skal bli på pianobar i kveld. Du har ganske ofte nøkkelkortet til jobben i bånd rundt halsen. Du lukter kanskje også etterbarberingsvann og  litt fett hår, fordi du tror den ene lukta slår ut den andre (men det gjør den ikke).

Jeg er ikke bare avhengig av, men også veldig glad i trikken. Det er først og fremst praktisk og miljøvennlig med kollektivtrafikk, men det kan faktisk også være ganske hyggelig, HVIS og BARE HVIS du lærer deg reglene;

  • Slipp folk av
  • Ha respekt for at vi er trøtte
  • Vit hvor kroppen din og eiendelene dine er
  • Ikke ta på noen
  • Ikke stå ved døren
  • Du har bare rett på din tilmålte del av setet
  • Vær oppmerksom på dine medpassasjerer (mulig de skal av, mulig de har barnevogn, mulig de er klin kokos (og da bør du IKKE starte en samtale))
  • Ballene dine har ikke rett på store deler av setet (med mindre du har kjøpt egen billett til dem, den må i så tilfelle fremvises).
  • Dusj og puss tennene før du går ombord.

Velkommen til oss, du må gjerne få være med på både trikk og buss!

God torsdag.

2 Comments

Rævva tirsdag? I’ll fix it.

Det er bra med regnværsdager, for da kan man sitte i vinduet og gråte mens man ser på dråpene som renner nedover glasset og late som man er i en film. Men kan skrive dikt om mørketiden og dvele ved det man bør være glad for. Man har tid til ettertanke og refleksjon og til å rydde i skapene.  Neida, man trenger ikke det, man kan bare bruke det som en unnskyldning for å kose seg ekstra og utsette kjedelige ting til i morgen. Her er noen forslag til hva du kan gjøre de dagene det regner sidelengs og føttene dine lukter gummistøvler:

#1: Hør på musikk som gir deg følelsen av å være i syden. Min favoritt er denne, han er en av verdens beste flamenco-gitarister, hun er bare helt magisk. Mulig du får litt lyst til å kline og være hud mot hud, gjør da det med noen (hvis du har noen, anbefaler ikke å ta tak i nærmeste person, mulig det blir kleint.)

#2: Drikk sangria. Videoen over kan gjøre deg fysen på sangria, her er en oppskrift på det i tilfellet du (som meg) synes det kan være innafor på en tirsdag:

  • En flaske rødvin
  • Litt brandy (eller liknende)
  • Sitronbrus (her funker også Solo og faktisk også juice)
  • Frukt (ta det du har, banan blir vassen, men det er godt)
  • Isbiter
Fikk sangria inn med morsmelken. Bokstavlig talt. Derfor elsker jeg det.
Fikk sangria inn med morsmelken. Bokstavlig talt (takk Mamma!). Derfor elsker jeg det.

#3: Se serier på nett. Dette er et viktig punkt, gjerne med fyr i peisen til, hvis du har det, viktig med pledd. Ikke viktig å se ut som du lever i en blogg, du kan rydde senere. Mine anbefalinger akkurat i dag er:

  • «Narcos». Historien om Pablo Escobar, penger, vin, blod og dop.
  • «The Fall». Gillian Anderson fra «The X-files» er tilbake som detektiv. Sykt spennende.
  • «Broadchurch». Har du ikke sett det enda, gjør det! Mørkt, vakkert og vanskelig.
  • «Bloodline». Gjør deg mer glad i din egen familie.
  • «Modern Family». Fordi det er for skummelt å bare se på de andre.
Pyro-tirsdag. Funker også som trøst hvis serien du ser er skummel.
Pyro-tirsdag. Peis funker også som trøst hvis serien du ser er skummel.

#4: Kjøp gøyale ting på netthandelen (dette er egentlig Pappas tips, men han mener det funker). Hva med et sjetongsett? Noen radiostyrte båter? Hvis du ikke har penger så kan du bare shoppe løs og legge alt i handlekurven på diverse nettsider, og så lukke sidene. Det hjelper meg noen ganger, føler liksom at jeg har handlet. Mulig det er en stusselig aktivitet, men det får så være.

#5: Bak hvetebakst. Eventuelt; kjøp hvetebakst andre har bakt. Varm det i ovnen. Gå bananas. Jeg elsker kanelboller (med mer sukker, kanel og smør enn faktisk bolle).

Hello heaven!
Hello heaven!

Sånn. Bare hyggelig.

🙂

Når det søte liv ender i rennesteinen med et smell

 

I går hadde vi filmdate, Tidemann og jeg. Vi pleier å gjøre det innimellom, rigger oss til på sofaen med med macen og ser filmer sammen. Våre favoritter er «Barna i Bakkebygrenda, Emil, alle Shrekfilmene, Biefilmen (generelt animerte filmer med insekter, vi ler av tanken på maur med sminke og sko og sånn), og Ronja Røverdatter. I går skulle vi se «Shrek – Lykkelig alle sine dager», etter at den ene barnebursdagen endte i tårer. Tidemann smalt nemlig godteposen inn i bildøren så hardt han kunne, og pastiller, såpebobler og drops fløy veggemellom. Det var et sånn situasjon hvor jeg ikke trengte å bli sint, han skulle bare tøffe seg og fikk livets harde realitet i trynet; fine ting blir liggende i rennesteinen (i dette tilfellet; bokstavelig talt) når du driter deg ut. Tårene kom som en foss, sorgen var til å ta og føle på, den dårlige samvittigheten for ugjerningen kom rennende ut av ham hele veien hjem, og jeg bare trøstet. Så mitt snitt til å komme med generelle råd mot å tøffe seg, og motsto hans forslag om å stoppe og kjøpe mer godteri. Skjønte likevel at det var veldig trist, godteri er jo meningen med livet (sammen med lego), så vi ble enige om å redde kvelden med film i sofaen.

Ti minutter ut i Shreks frustrasjon over småbarnslivet (har du sett «Shrek – Lykkelig alle sine dager»? Han kunne hatt pappablogg, jeg hadde lest den), klokka 17.50 så sovnet han. Varm, svett i panna, med hikstende pust etter en gøyal dag og en tøff erfaring, med bursdagsklærne på, uten tannpuss. Hele dagen min er lagt opp etter Tidemanns rutiner, så når han hopper over de siste par timene, så vet jeg ikke helt hva jeg skal ta meg til. Burde sikkert vekket ham, pusset og skiftet og lagt ham på skikklig vis, men jeg ble bare liggende der og se på Shrek (seriøst, han hadde vunnet en Vixen-award om han hadde startet blogg) og snuse på barnet mitt. Trodde aldri jeg skulle bli så creepy, det er jo litt spesielt at man ligger og lukter på folk når de sover. Men sånn har altså verden blitt, jeg er en sånn mamma som ruser meg på lukten av min egen unge.

Skulle egentlig vasket og ryddet og sånn, men prioriterte altså Shrek, bar Tidemann i seng og satt lenge og så på ham mens han sov. Så stor glede, så stor sorg, så mye å lære, så rar, så morsom, så slitsom, alt pakket inn i en liten kropp på 4 og et halvt år.

Du lurer på når han sto opp? Han vekket meg med en egenkomponert sang klokka 06.45 i dag morges, veldig fornøyd og uthvilt, sangen handlet om promping, – et tema han stadig vender tilbake til rent musikalsk.

God mandag i gråværet folkens, filmkveld anbefales hvis dagen har vært litt røff!

Daten min sovnet under filmen.
Daten min sovnet under filmen.
God mulighet til å snuse på ham. Sovende barn lukter best (blir man litt creepy som mor??).
God mulighet til å snuse på ham. Sovende barn lukter best (blir man litt creepy som mor??).

La familia

 

Vi er vant til å ta stor plass, og tror derfor vi må presse oss sammen. Det hadde vi ikke trengt.
Vi er vant til å ta stor plass, og tror derfor vi må presse oss sammen. Det hadde vi ikke trengt.

Etter en del banning og noen omveier, samt en kaffe med Nanna og en svært vellykket barnebursdag, har søndagen ordnet seg sånn at jeg har fått sneket inn noen bilder, og dermed også gjenvunnet noe av selvtillitten når det gjelder dataskills.

Bildet over ble tatt på Pappas kamera, med selvutløser, en vilter Onkel (hunden i armene til Katja) og nervøs stemning blandt deltakerne. Vi trodde vi tok veldig stor plass i linsen og stuet oss godt sammen, som dere ser (et oppmerksomt øye vil også se at vi tok helt feil på det punktet). Tror det er første gang vi tar et sånt familieportrett. Ser kjapt at vi kunne trengt en stylist i familien, mulig Tidemann tar det karrierevalget, han er i alle fall veldig opptatt av ansiktsmaling. Et døgn på Kula med hele gjengen var kjempefint og og akkurat passe lenge. Katja oppsummerte det tydelig i bilen på vei hjem; «Et typisk trekk for en middag med alle oss, er at ingen får fullført en eneste setning uten avbrytelser». Noen skal understreke noe, noen skal kommentere, noen skal rette på historien, noen skal stjele poenget, noen ler fordi de misforstår, noen skal på død og liv ha smøret akkurat da. Det er harde bud, og er man av den stille og beskjedne typen, kan man ende opp både utsultet og forbigått. Nå gjelder det ingen av oss, ingen fare med det, og vi roer oss kanskje (det håper jeg virkelig) når vi har gjester. Gi gjerne beskjed om det ikke er tilfellet, vi tar også imot anonyme henvendelser.

Hytteregler er rigide greier, Pappa har noen tøfler han sjeldent bruker («Jeg har så robust hud, trenger ikke tøfler» sier han), men det er overhodet ikke tillatt av oss andre å låne dem. Mamma leter alltid etter sine, hun er alltid kald på tærne, og er rask med å beskylde andre for å ha tatt dem. Det er ofte også mye snakk om briller, hvor de er og om man kan låne fordi man har lagt dem fra seg et sted og om noen kan lese høyt. Sånne ting bruker vi mye ord på når vi er alle-mann-alle. Jeg hadde tatt med mine egne tøfler for en gangs skyld (bruker ikke briller, så slipper det der), i et slags forsøk på å unngå diskusjon rundt akkurat det, men det hjalp ikke, det er akkurat som om vi er programforpliktet til å skravle oss gjennom en del temaer, kommer ikke unna. Akkurat som at man på hytter alltid kjøper inn ketsjup, kakao og zalo. Tror alltid det er tomt, fører til at vi som regel har sånn 13 flasker ketsjup. I tillegg til store deler snakk om flyktningekrisen, mye bekymring for om vi hadde nok mat til middagen (senere mye snakk om hva vi skulle gjøre med alle restene), litt snakk om oppgraderinger (Mamma vil alltid fikse, Pappa vil ha alt akkurat som det er), så brukte vi litt tid på å forklare, nok en gang, hvordan man lager barn. Tidemann spurte nemlig; «Mamma, når man lager baby og gjør de greiene med tissen, våkner man da?». Jeg måtte altså gå gjennom det hele på nytt, og understreke at man faktisk ikke sover når man lager barn, man er helt våken og frisk til sinns, selvom det kanskje er vanskelig å skjønne at man helt frivillig, driver med sånt.

Badetrapper ble dratt opp, krukker ble tømt, dyner ble gjemt bort for vinterkalde mus, vin ble drukket, gamle skrøner ble fortalt på nytt, et slitent barnebarn sovnet på Foffas arm under boklesning og det var nok middag og vel så det. Høsten kan komme, Kula er klar og snart er det sikkert sommer igjen (yeah right).

"Ta bilde av båten til bloggen, Mamma!"
«Ta bilde av båten til bloggen, Mamma!»

 

 

Jeg trekker det tilbake!!!!!

Jeg har IKKE blitt god på EDB likevel, jeg må jekke meg ned, jeg må legge meg flat, FUUUUUCK!!!!

Det mest irriterende jeg vet om er maskiner som ikke gjør det maskiner skal gjøre, de har jo bare en eneste oppgave, og det er å kunne den ene tingen de er laget for. Jeg klarer ikke laste opp bilder!!! Ett eller annet har skjedd her på bloggen, og jeg skjønner ikke en dritt. Har internett surna på meg? Tar universet grep fordi det allerede er drittlei bloggen? Istedenfor å levere et nydelig innlegg med oppstilt og litt pussig gruppebilde av den rare, fine og ganske irriterende familien Klingenberg, kan jeg bare skrive ord, og det eneste jeg har lyst til å skrive er FUUUUUUUUUUCK!!!! Jeg prøver å google meg gjennom diverse forumer, men da slår det meg at jeg jo ikke forstår NOEN VERDENS TING, så jeg blir bare mer irritert. Noen der ute som er råtasser på wordpress? Som vil komme på besøk og fikse? Du kan få vin og kanskje noe godteri og en stor klem.

Sniker meg likevel til en liten ikke-illustrert oppsummering av helgens viktigste hendelser så langt:

  • Tidemann har snekret en «båt».
  • Mommo har funnet enda mere «sopp». Fnis. Neida, hun har funnet sopp. Vanlig sopp.
  • Vi har hørt på «Danny og den store fasanjakten» på lydbok, magisk.
  • Jeg har vært populær i barnebursdag (føler man tjener mammapoeng på det).
  • Fire av de beste mennene og vennene i verden spiste middag hos meg i går, det ble dansing, lammekjøtt, vin og fjoll.
  • Tidemann lot meg ligge i senga til klokka 09.30 i dag, og jeg var egentlig skikkelig blid.
  • Livet raser sammen når jeg ikke får til datating, jævla unødvendig, mitt første blogg-sammenbrudd. Aner ikke hvordan jeg angriper det.

Er det noe man får trening på når man har barn, er det hvor effektivt digresjoner fungerer, så jeg skal nå teste det på meg selv. I gamle dager la jeg tekniske ting som ikke fungerte i en skuff og glemte dem der til de virket igjen. Det funka alltid da, funker aldri nå. Så vi tar heller fatt på dagen og stikker i nok en barnebursdag, jeg ønsker alle en glimrende søndag, blottet for problemer av noe slag, såpass raus er jeg faktisk.

P.S: HJELP MEG!!!!!!!!!!

 

Klanen

 

Vi er for aller første gang på skikkelig lenge, samlet hele klanen på Kula. Pappa fikk ansvar for helge-handlingen, og beskjed om at vi «kanskje var litt fysne på skalldyr». La oss bare si at han løste det i vant stil. Mamma renser tre kilo sopp hun har funnet i skogen, Nanna og Katja bader, Tidemann kaster ball til Onkel (minner om at han er en hund), og bygger en båt av trebiter og bark. Skogen og gresset og havet er liksom fullere av dyr, insekter og fisk nå på høsten, de har tatt over øya igjen, og vi er bare på besøk. Det er vin, skravling, litt kjekling (alle i familien er litt irriterende, tilsammen passer vi best for spesielt interesserte), musikk, sol, hav og siste rest av sommer. Fytti rassen så deilig!

God fredag!!!

Ball og baris, endelig FREDAG!!
Ball og baris, endelig FREDAG!!

IMG_2084

 

Vi er fem voksne og et barn, Pappa er bekymret for at det ikke er nok. Evig grossist.
Vi er fem voksne og et barn, Pappa er bekymret for at det ikke er nok mat, Mamma himler med øynene og vi andre bare gleder oss til å spise.

Feiring i tights

 

Eh, vil bare melde om at Katja og jeg har trent med veldig tunge vekter, og at det ble overlevert blomster på treningssenteret (av Katja, ikke de som driver det, får være grenser). Vi snublet oss ned trappen etter økten og kommer til å ha det vondt i morgen. Nå drikker vi flaske på flaske med prosecco i treningstights og er fnisete og ganske stygge (men også litt søte). Katja mener det er det ultimate bedrag, siden vi ser sporty ut men nå altså er litt tipsy. Takk for gratulasjoner, jeg får lyst til å holde en tale, men det er kanskje å ta litt for hardt i, vi feirer tross alt bare 1-månedsdag her på bloggen, og jeg har allerede lagt ut et intervju med meg selv. Ønsker alle dere fine folk en god torsdagskveld, i morgen er det HELG!!!!

Hun gikk all in på blomsterfronten
Katja gikk all in på blomsterfronten

 

2 Comments

Sprett sjampisen!!!!

 

Regner med at hun har planlagt noe ekstravagant.
Regner med at hun har planlagt noe ekstravagant.

Jeg har hatt blogg i en måned!!!

Jeg er jo en type som feirer alt som feires kan, så i dag skal jeg jaggu poppe noe taxfree-prosecco og ta meg ei tår. Siden jeg ikke er kjendis og heller ikke i nærheten av å være en etablert blogger, så er det ingen som har henvendt seg til meg for et intervju angående denne milepælen, derfor gjør jeg det sjæl; her er et intervju gjort av meg selv, med meg selv :

Thea, så hyggelig at du har tid til en prat. Hvordan startet du å blogge?

«Glad du spør! Altså, jeg følte at jeg hadde runda internett, sett alt på Netflix og trengte et prosjekt. Så jeg kjøpte et domene, og så ble jeg nysgjerrig på om jeg klarte å laste opp programvare og klare sånne data-ting, og da jeg fikk til det, så fortsatt jeg bare å se på youtube-videoer om hvordan man lager en nettside, og plutselig satt jeg der med en blogg. Da måtte jeg jo bare begynne å skrive, og så var det i gang. Det var også en god unnskyldning for å kjøpe nytt kamera, som jeg hadde ønsket meg kjempelenge. Det hele gikk veldig fort, og plutselig var jeg stormforelsket, veldig flau og veldig gira på samme tid.»

Du var jo skeptisk til å gjøre dette. Hvordan har reaksjonen vært fra dine nærmeste?

«Jeg trodde alle skulle le av meg, så jeg smugblogget i en uke før jeg sa fra til noen. Johanna (Grønneberg, red. anm.) presset meg og sa, «Nå slutter du å smugblogge og blir med meg på event!» Jeg gjorde som hun sa (gjør alltid det), la det ut på Facebook og skrudde av maskinen. Livredd. Da jeg senere kom inn på kjøkkenet til søstrene mine og fortalte dem, med flaue kinn, at jeg hadde startet en blogg, så brøt de ut i faktisk jubel (seriøst). Nå er jo vi hverandres største fans i alt, men det var skikkelig hyggelig. Folk jeg ikke kjenner så godt har også vist seg å være ordentlig greie, på tross av at de ikke har barn og ikke leser blogger til vanlig.»

Nå er jeg kanskje litt nærgående, Thea; men du har uttrykt at du kjenner mye på følelsen «flauhet» i forbindelse med denne bloggen. Hva er det flaueste med å blogge?

«Alt er ganske flaut. Først og fremst synes jeg det var flaut å innrømme at jeg er en sånn person som vil dele alt mulig, dernest er det flaut å ta bilder hele tiden, det er flaut at jeg blir glad av å få «likes», at jeg får høy puls når jeg ser at folk deler. Så er det flaut når jeg møter folk jeg bare kjenner bittelitt, som bare sier «Hei bloggeren!», uten å si noe mer. Da blir jeg redd for at de synes jeg er lættis. Men så kommer jeg på at jeg jo ikke bryr meg så mye om det, og at jeg synes det er mer gøy enn flaut, og at livet er for kort til å være flau. På en måned har jeg gjort flere flaue ting enn på de siste tre årene, det er sikkert bra.»

Så Thea, etter en måned som selvutleverende person på internett; hva er planen med denne bloggen?

«Har ikke pipling. Jeg bare skriver og ventilerer og koser meg glugg. Når det gjelder hvordan man får mange lesere, så aner jeg ikke. Tar gladelig i mot tips, for jeg kan bare radio egentlig, kan kjempemye om det, null om bloggverdenen. På forhånd takk. Forresten, det er visst en sånn en sånn bloggpris man kan nomineres til, så Katja (søster, red. anm.) har nominert meg i alle kategoriene. Hun mener det er det som skal til for at jeg «slår gjennom». Tror muligens man må nomineres av mer enn én person, men Mamma sa hun skulle henge seg på, så da er det i boks. Neida. Det hadde vært gøy å ha tusenvis av lesere hele tiden, men bare hvis de er greie folk. De som er innom her nå er de beste som fins, jeg vil ha flere sånne typer, ikke kjipinger.»

Helt på tampen av dette intervjuet Thea; hva har vært det beste og det verste i din karriere som blogger så langt?

Best:

  • At jeg skaffet meg nytt kamera
  • Bli intervjuet av KK i forbindelse med innlegget om Elina Krantz (tror det kommer på trykk i oktober, kanskje november)
  • Få likes, meldinger og telefoner fra sykt hyggelige mennesker fra nær og fjern
  • Å ha et sted å ventilere den rare, slitsomme og fine hverdagen, både med og uten Tidemann

Verst:

  • Å bli tatt bilder av til KK-reportasjen. Fotografen var grei, men jeezes så kleint det er med «photoshoots».
  • Redselen for at Tidemann vil hate meg for å utlevere ham, med god grunn.

Takk for meg.

P.S: Hvis du trenger en anledning til å ta deg et glass i dag, så er det bare å bli med å skåle for jubiléet mitt, feire det som feires kan! Ha en bloggete torsdag da dere !

 

Living the dream!

 

Hei internett!

Vi er en sånn familie som aldri krangler, som alltid har det ryddig, som syr våre egne klær, som sylter våre egne løk, som dyrker våre egne grønnsaker, som ikke spiser gluten, som strikker mye, som alltid har lange, rolige morgener hvor vi baker våre egne scones av rare frø, som aldri smeller i dørene, som aldri slår oss vrange, som alltid tenker miljøbevisst, som aldri hever stemmen og som alltid er glade, pene og har ro i sjelen.

Neida. Det hadde vært gull.

Vi er derimot en sånn familie som løser en litt stressa morgen med sure miner, rotete hus, krangling og kaos ved å gå på kafé, spise sukkerholdig hvetebakst pakket i plast, og ta en liten prat om hvordan vi kan prøve å være bedre venner i morgen. Så blir det som det blir, det får være bra nok.

Ha en helt grei onsdag!

IMG_2066

 

8 Comments

Kjært barn, mange rævva navn?

 

Leser med forundring en kronikk, hvor foreldre i vår tid får SKIKKELIG refs for å gi barna sine rare navn. Folk hisser seg opp over så mye rart! Jeg er enig i at hva du kaller barnet ditt, sier noe om deg, men sånn har det vel alltid vært? Nå er jo jeg fra Oslo (west side!!!), og mange fra min side av byen har det som vil betegnes som «vestkant-navn», Christian Alexander, Caroline Margrethe, Vanessa Louise, navn som ble ledd av om sommeren, da jeg var på hytta vår i Grenland og prøvde å gjøre meg til venns med barna fra campingen, som forøvrig stort sett het Roy-Kenneth, Kent-André og Gunn-Rita.

Vi ble sterkt frarådet å kalle barnet vårt «Tidemann», alle over 60 i slekten min mente det var for sterkt knyttet til tobakk, og at han kom til å bli kalt «Sneipen» (!!!). Vi bestemte oss likevel for det den dagen vi kledde ham opp i røkevest og sixpence (noe må man jo gjøre de første dagene som ikke er knyttet til såre brystvorter og bleieskift),  han hadde masse fjonete dun på ørene og rynker i panna, han var rett og slett bare en knøttliten (og litt tjukk) Tidemann.

I kronikken oppfordres vi sterkt til å tenke godt gjennom hva barna våre skal hete, og ikke kjøre egoløp og kalle dem noe som fremmer våre egne interesser. Mulig det ikke er dritfett for ungen din å hete Arwen, selv om hun ble unnfanget da du teltet utenfor Colosseum kino, med påsydde alveører, for å få med deg «Ringenes Herre» i sin tid. Kanskje man skal styre unna fantasifigurer fra film eller tv-serier («Send meg smøret, Daenerys!»), men utover det synes jeg det er fritt fram. Oppropene i klassen blir mye kulere når ikke alle heter det samme.

Tidemann vil helst at jeg skal kalle ham Oscar (som forøvrig ligger på navnetoppen), og han er tidvis skikkelig sur for at han ikke heter det. Jeg svarer at det kunne vært verre og at han kan bytte navn «når han bli ungdom» (det er svaret mitt til mye, sjekk her). Jeg ville selv hete Ariel da jeg var barn (oh lord), istedenfor heter jeg det som ble landets mest populære jentenavn i generasjonene under (takket være meg selvsagt); Thea. I dag er jeg glad jeg ikke heter Ariel, jeg er også glad jeg hverken har regulering med strikker, krykker eller høreapparat (!!!!); ting jeg også ønsket meg på den tiden.

God tirsdag 🙂

"Mitt navn er Tidemann, og jeg er 90 år gammel"
«Mitt navn er Tidemann, og jeg er 90 år gammel»