2 Comments

Tidemann spiller på Øyafestivalen i 2018

I dag overrasket jeg Tidemann i barnehagen og tok ham med på Øya. «Festival» var et ord som måtte forklares, og han ble skikkelig gira da han skjønte det handlet om musikk og dansing og attpåtil i en park. Vi hamstret nøtter og kjeks på butikken, Tidemann dressa seg opp i de nye klærne jeg fikk på det eventet (se min kleine debut-post), og følte seg «like kul som en ungdom» da vi toget inn på festivalområdet blandt Oslo-tutter, blomsterkranser og friserte skjegg. Strålende sol, fine folk, kule konserter, ansiktsmaling, en fantastisk dag!!! Skikkelig fint å være der sammen, på tross av at festivaldoer var mer fascinerende enn effektive for en fireåring. «Se på alt det rare som er oppi der, se hva er det? Og hvorfor er det blått? Hva er det der som likner på en bæsj, men som ikke er det?» Fresh opplevelse. Før vi skulle gå ga han meg beskjed om at han helt sikkert skal spille på den store scenen en gang. «Ikke nå altså Mamma, kanskje når jeg er sånn syv eller ni år. Jeg skal først få meg skateboard og så skal jeg spille elektrisk gitar og så kan du danse mens jeg spiller». Blir fett. Dere er alle velkommen til konsert altså, på Øya i 2018 (eller i 2020).

Fet i nye klær
Fet i nye klær og hørselvern til 250 kr (!!!!)
Festivalstil; nailed it!
Festivalstil; nailed it!
Ølen er ikke hans, får være grenser.
Ølen er ikke hans, får være grenser.

IMG_0673

Jeg har arvet Mammas hake, og den egner seg spesielt godt som håndtak
Jeg har arvet Mammas hake, og den egner seg spesielt godt som håndtak
Søsterskinn
Søsterskinn

 

Rett etter dette ble tatt, ropte de BITCH høyt fra scenen. Tidemann har dermed sagt det resten av kvelden. Alarm.
Rett etter dette ble tatt, ropte de BITCH høyt fra scenen. Tidemann har dermed sagt det resten av kvelden. Alarm.
Johanne fant en blomsterkrans og Tidemann ble forelsket
Johanne fant en blomsterkrans og Tidemann ble forelsket
Klar for scenen i 2018
Klar for scenen i 2018

IMG_0749

3 Comments

Pappa

På vei til Øyafestivalsens andre dag, og før jeg går all in med hipstergjengen og musikkfesten og det der, vil jeg bare si noen ord om mannen som også var med på å lage undertegnede.

Pappa, eller Foffa som Tidemann kaller ham, er
veldig glad i å reparere ting. Han er også glad i å kjøpe ting på netthandelen når det er dårlig vær, trenger du et fullt sjetong-sett til pokerkvelden, en brødrister eller en leke-racerbåt, så har han det alltid liggende, uåpnet i boden. Pappa er også «grossist av natur» (sitat Mamma), så de gangene han ble bedt om å handle til middag for eksempel, kjøper han gjerne fire-fem av hver ting på handlelisten. «Hvorfor har vi fem poser marshmellows??» «Det er jo greit å ha, da slipper vi å tenke på det.»

Den fleecen har Foffa hatt så lenge at Katja også har sittet inni der.
Den fleecen har Foffa hatt så lenge at Katja også har sittet inni der.

Pappa har fortiden flere hobbyer, den nyeste er å kjøpe, samle, bytte og selge sølvtøy (!). Han kan nå underholde i alle familieselskaper, om hvor skjeene til kaffen kommer fra, hvilken familie, hvilken tidsperiode og gjerne hva de drev med og hvem de lå med. Det står nemlig stemplet på søvskjeen (det er ikke kødd). Mulig Pappa krydrer historiene litt altså, men han driver altså da skikkelig sølvtøy-forskning på fritiden. Han har også de siste årene drevet med luftgevær-skyting, og sover noen ganger med masse skumle gevær i sengen (!) på Kula, henger opp kronestykker i snorer i hagen og har fått seg luftgeværvenner. Han er forøvrig pasifist og militærnekter, og det var veldig mye mer pes i 1965 enn det er nå.

Jeg var skuffet over at de ikke hadde rom i Abra Havn
Jeg var skuffet over at de ikke hadde rom i Abra Havn

Pappa er veldig sentimental, og hadde i 18 år en sjampanjekork i nattbordskuffen, fra sjampanjen han og mamma delte da hun omsider svarte «ja» på frieriet i 1981. Han ble skikkelig lei seg (det støtter jeg ham i) da den forsvant den i en svart søppelsekk under en av Mammas opprydninger på tidlig 2000-tall. Mamma og Pappa er ikke kjærester lenger, ikke på grunn av den korken (tror jeg), de har vært separert i 11 (eller er det 12?) år. De er ikke skilt, så vidt jeg vet, det tror jeg ikke heller de vet selv. Det hele er veldig ryddig for oss, men kanskje litt rotete sett utenfra, de ferierer sammen, vi feirer alltid jul og bursdager sammen, de drar på shopping sammen, og ingen av dem har andre kjærester. Likevel er de altså «single» på hver sin kant. Det funker veldig bra, spør du meg. Nanna (søster) prøvde å starte et rykte på Facebook tidligere i sommer, etter å ha tatt dette blinkskuddet av dem på Kula.

Nanna la ut rykte om at Mamma + Pappa = sant.
Nanna la ut rykte om at Mamma + Pappa = sant.

Pappa har vokst opp med tre søstre og fikk tre døtre, så gleden sto i taket da jeg ringte ham etter ultralyd i 2010 og fortalte at babyen i min mage var en gutt. Han gråt, ikke bare i den samtalen, men også i de tre påløpende pratene vi hadde. Lettrørt type. Han gikk ut og kjøpte lekeverktøy da jeg var seks måneder på vei. Foffa og Tidemann er bestevenner, og når de er sammen er ingen andre viktige for Tidemann. Jeg kan bare gå og ta meg en kaffe eller egentlig bare reise min vei, null stress. Tidemann er Foffas største fan, ler av alle (de mindre gode, for å være ærlig) spøkene hans, fotfølger ham på verkstedet, på kjøkkenet, i båten, over alt.

De har faktisk ganske kjedelige hobbyer, her letes det etter små steiner på den svarte stranden på Lanzarote. ZZZzzzzzz.......
De har faktisk ganske kjedelige hobbyer, her letes det etter små steiner på den svarte stranden på Lanzarote. ZZZzzzzzz…….
Forteller skrøner
Forteller skrøner

Foffa er også mine venners venn, forrige uke var for eksempel min venninne Cecilie på middag hos ham, og de skrønet og drakk vin til langt på natt, midt i uka. Han er streng, varm, mild, sentimental, kort, tåpelig, fantastisk, tålmodig, hissig og veldig snill. Mer enn noe annet er han raus. Han ble oppriktig skuffet over meg da jeg, i smug, betalte regningen for hummerlunsjen vi lukset oss med på Lanzarote i januar. Det endte med at jeg måtte beklage, for han synes det er så hyggelig å invitere på sånne ting, og blir skikkelig lei seg, og litt snurt, når han ikke får betale. Hver jul lager han store prosjekter av å gi Mamma rare julepresanger, lange (ganske teite) rebuser, snorer hun må følge, koder hun må knekke, konvolutter hun må velge mellom. Han skriver milelange til-og-fra-lapper, hvor alle bokstavene er blandet og orddelingen er feil, på ALLE pakkene, så det tar et kvarter å skjønne hvem pakken er til. «Ti ldens øtem enog såsåveldigt øffeth eaminf rahan somersåst olta vd eg» Typisk Pappa-lapp. Nå har Nanna, Katja, Mamma og jeg også begynt sånn, så vi sitter jo med pakkene til langt ut på morgenkvisten første juledag. Han er glad i gaver, Mamma også, og de klarer ikke begrense seg, på tross av at vi, HVERT ÅR, blir enige om at vi skal gjøre det billig. «Det viktigste dere, er at vi er sammen, vi trenger egentlig ikke gaver». De lyver så det renner av dem, både Mamma og Pappa, for de setter av en hel dag til å gå ut og shoppe, sammen, i smug.

Lunsjen jeg betalt for i smug
Lunsjen jeg betalte for i smug

Pappa er alltid stolt av meg, nesten uansett hva jeg gjør. Han ringer og roser, spør meg mye om jobben min, skryter av at jeg er en flink mamma, også når Tidemann skriker i det ene rommet og jeg i det andre, og jeg selv gir meg terningkast én i mammajobben. «Det der er ikke lett, Theamin, nå synes jeg du er kjempeflink, vil du ha et glass vin?» sier han da, og jeg glefser tilbake og «skal for faen ikke ha noe vin, er du heeeelt dust, ser du ikke hvor sykt rævva jeg gjør denne mamma-greia, jeg burde jo arresteres for elendig morskap, faen i helvete!!!!!». «Kanskje etterpå da» sier Pappa.

Pappa hater mygg og andre insekter, og har veldig mange midler mot dem. Han liker dyr veldig godt, og dyr liker ham. Faktisk insekter også, noe som fører døden med seg for deres del. Kvinner og barn liker også Pappa veldig godt. Han går mye barbeint (Mamma kjente Pappa i tre måneder før hun så ham med sko), og spikker av den harde huden på føttene sine med en jaktkniv, til Tidemanns beundrende blikk. Han er glad i internett, men har ikke facebook. Mulig han ringer meg etter denne posten og er stolt, like fullt mulig han ringer og ber meg slutte å snakke om han foran alle, og heller komme på middag så jeg kan fortelle ham det der, «Folk kan stjele bildene dine og misbruke dem, og det hele kan bli veldig alvorlig. Det er faktisk ikke spøk, Thea, det der med internett, det står der for alltid. Vil du ha vin nå?»

Vurderer tomt for strandslott
Vurderer tomt for sandslott

De stakk og bygde sandslott

Klein bloggjomfru debuterer på event.

Sponset innlegg

Slapp i øynene, klein i kroppen, og skikkelig fornøyd.
Slapp i øynene, klein i kroppen, og skikkelig fornøyd.

Altså, jeg debuterte ikke seksuelt på event i dag. Greit å være helt tydelig på det, spesielt siden det var et Lindex-event for barneklær. Dessuten ville det muligens skapt forvirring i og med at jeg har et barn allerede, måtte skrytt på meg jomfrufødsel og sånn, mye rot. Uansett; i går skulle jeg bare drikke litt vin og spise litt middag med to gode venninner og kollegaer, Johanna og Annette. Et glass ble til sånn 17, og jeg spiste kjøtt med sennepssmør og stemningen sto i taket og alle skrev hyggelige meldinger til meg og jeg var veldig glad, så det hele ble en slags fest, på en tirsdag. Uansett, Johanna er jo en dreven blogger og kan alt om nesten alt (bortsett fra golf, men det skal hun lære seg nå), så vi avtalte i går kveld at jeg skulle bli med på Lindex og se på deres nye barnekolleksjon i dag.

Indianerbånd til kidsa, -eller til festival-hipstere
Indianerbånd til kidsa, -eller til festival-hipstere

Jeg vet jo ikke hvordan disse tingene funker, men det gjør Johanna. Hun er i tillegg veldig tøff og kul og morsom, også når hun er klein. For det er vi i dag, og jeg blir nervøs, svett og skikkelig fnisete, samt har lett for å være litt for drøy, dagen derpå. De fleste av disse tingene passer ikke så godt med sånne barne-eventer kanskje, men vi dro likevel.

Skikkelig bloggete og fint; vannmelon på pinne.
Skikkelig bloggete og fint; vannmelon på pinne.

For hver gang Johanna presenterte meg som blogger, så ble svetteringene under armene litt større, så jeg drakk masse grønnsaksjuice. Alle de andre som var der var veldig greie, og mens jeg sto og styrtet en sånn liten flaske juice, kom hun ene bort og fortalte at den var kjempebra mot fyllesyke. Hun er visst ekspert på supermat, og det er jo overhodet ikke jeg, så jeg tok henne på ordet og drakk to til. Lindex viste frem barneklærne sine, det lå søte babyer på gulvet og lekte, mens deres snille og pene mødre satt rundt og pratet. Johanna holdt på å tråkke på en baby, men det gikk heldigvis fint, og mammaen ble ikke sur. Jeg spiste vannmelon på pinne og fant masse fine klær, og vet du hva? JEG FIKK DEM GRATIS!!!!!!! Jeg hvisket til Johanna at jeg jo ikke bare kan ta i mot klær, for jeg er ikke egentlig en blogger, eller en sånn person, og på dette tidspunktet var jeg skikkelig svett og litt kvalm. Men det var visst «bare hyggelig», og «bare ta dem» og «ikkenoe problem», så her sitter jeg nå, med en pose med regntøy og kule klær til Tidemann, og skal snart på Øyafestivalen med Nanna. Tidemann kommer ikke hjem til meg før på søndag, tror nesten jeg må facetime ham (eller «ringe med app», som han kaller det) og vise ham hva han har fått. Bra dag!!! Og folkens; tusen takk for alle tilbakemeldingene på telefon, facebook og sms, dere er jo helt sykt greie mot meg!!! Har greid å innstallere en sånn dings som viser meg hvor mange som er innom her, og jeg får hjertebank hver gang det er mer enn én. Jeg er forsatt ganske flau, og litt svett, men så lenge dere er så greie, og jeg unngår å tråkke på noens baby (eller andre ting), så er jo ikke dette noe farlig.

Rett før dette spurte Johanna Kathrine Sørland om det luktet alkohol av oss, og hun var kjempegrei, løy og svarte nei.
Rett før dette spurte Johanna Kathrine Sørland om det luktet alkohol av oss, og hun var kjempegrei, løy og svarte nei.
Hun er kanskje klein, men alltid proff. Man tar altså bilde av antrekket på en kunstgress-matte. Watch and learn, people.
Hun er kanskje klein, men alltid proff. Man tar altså bilde av antrekket på en kunstgress-matte. Watch and learn, people.
Spiser vannmelon på pinne og lurer på om noen ser at jeg er blogg-jomfru.
Spiser vannmelon på pinne og lurer på om noen ser at jeg er blogg-jomfru.
Sånn. Nå sklir jeg rett inn på Øya. Seriøst.
Sånn. Nå sklir jeg rett inn på Øya. Seriøst.
3 Comments

Søstrene

Samme gener, samme triks
Samme gener, samme triks

Jeg har to av dem, og jeg må skrive om dem samtidig, ellers blir det urettferdig. Katja er yngst, jeg er eldst og Nanna er dritten i midten. Vi er ikke bare hverandres nærmeste slekt, men hverandres nærmeste mennesker. Bortsett fra barn og kjærester og sånt da. Vi er en hel gjeng, bare Nanna, Katja og jeg. Vi har snakket mye om hvem som vant hva i det genestiske lotteriet mellom Mamma og Pappa, og vi ble tidlig enige om følgende;

Nanna har finest hår, nese og er egentlig den med penest fjes. Hun blir provoserende brun med en gang hun er i solen, og har mellomrom mellom tennene, som var et lite minus da hun var barn, men som bare er fint nå. Hun er veldig morsom (selvom hun på et tidspunkt, i en anonym avstemning, ble kåret til den minst morsomme i familien). Hun hadde veldig hes stemme, og myndig stil, da vi var mindre. Hun var en prosjektenes mester, arrangerte det ene etter det andre, og alle fikk tydelige beskjeder om hva de skulle spille i teateret eller hva som var deres oppgaver i leken. Hun ville også veldig gjerne at jeg skulle være grei mot henne, noe jeg ikke alltid var. Det har jeg blitt med tiden altså, og til mitt forsvar var Nanna ganske irriterende noen ganger, men nå er hun altså bare skjønn.

Nanna styrer skuta
Nanna styrer skuta

Nanna og Katja har alltid vært bestevenner. Katja, minstemann, snakket veldig rart da hun var liten, og det viste seg at det var fordi hun nesten ikke hørte noen ting. Så «hvor» ble «or», «hvordan» ble «ordan» og så videre. Vi snakker fortsatt litt sånn når vi imiterer Katja, vi andre, noe som overhodet ikke er rettferdig, hun fikk nemlig tidlig fikset på de ørene, så det er ingen som vet det bortsett fra oss (og nå du da, du som leser dette). I det genetiske lotteriet, holdt av mine foreldre, så vant Katja magen. Den er alltid helt flat, uansett hvor mye eller ostesmørbrød eller ostepop eller ostepølser (ost er et tema, ser du kanskje) hun spiser. Hun mener selv hun tapte på et par områder (vi er egentlig enige altså, for å være ærlig), nemlig at hun fikk tynt hår og litt kjipe tenner, og så stort sett ut som et lykketroll på sveisen da hun var liten, og hadde reggis senere. Hun har i ettertid kommet veldig godt ut av det hele. Det eneste hun fortsatt har, er ganske mange føflekker, og Tidemann prøver av og til å telle dem, men kommer aldri i mål. Katja blir også veldig brun, og hun er den roligste, mest harmoniske av oss alle sammen. Hun takler også alle slags situasjoner, og er kanskje verdens beste sykepleier (subjektiv vurdering). Hun ønsket seg alltid at katter og hunder skulle ville ligge på fanget hennes, men det ville de aldri, før nå. Onkel (en hund, viktig å understreke) vil bare sitte oppå Katja hele tiden, drømmen har altså gått i oppfyllelse. Tilbake til det genetiske lotteriet, jeg må jo ikke glemme meg selv, jeg har tapt på noen områder. Jeg er den eneste som ikke har «timeglassform». For min del ble formen av type «tønne». Jepp. Men jeg fikk smalere ankler og passer dermed i sko som de andre ikke gjør. Jeg fikk også dårligst pigment, og var alltid bleikest. Det har tatt seg opp med tiden, men jeg har også dratt på meg en såkalt «solbart», altså at jeg blir skikkelig brun på overleppa. Tusen takk. Jeg fikk heldigvis også best tenner, null hull (bortsett fra det ene jeg fikk da jeg var gravid, men det er visst babyen og ikke mammaens skyld, i alle fall sa tannlegen min det), de er rette og fine.

Jeg vant tennene, og har faktisk flere enn dette bildet viser.
Jeg vant tennene, og har faktisk flere enn dette bildet viser.

Nanna og Katja og jeg er mye sammen, på tross av at vi har bodd i forskjellige land de siste årene, faktisk på forskjellige kontinenter. Vi har løst det ved å fly til hverandre, skrive veldig mange meldinger til hverandre på whatsapp og drikke mye vin og spise mye mat på restaurant når vi er i samme land. I påsken var vi en uke i New York, og vi hadde tre mottoer. Jeg vil anbefale alle å ha de samme mottoene på ferie:

1: Alt er gratis.

2: Jo mer vi spiser, jo tynnere blir vi.

3: Hvis du er i tvil; kjøp det.

Det er muligens viktig å understreke at disse mottoene ikke er helt sanne, men det må man ikke bry seg om (med mindre man allerede er kandidat for Luksusfellen, da bør du se bort fra alle sammen). Kort oppsummert var New York fantastisk, på tross av at jeg en kveld kastet opp i Katjas koffert (jeg beklager det nok en gang, Katja, det er det verste jeg har gjort noensinne, unnskyld, unnskyld, unnskyld) og alle hadde fylleangst og gråt og lo om hverandre den påfølgende dagen. Bakgrunnen for at vi i utgangspunktet endte med den fylleangsten, var at Nanna tok over baren på en finere italiensk restaurant, noe som er veldig typisk henne. Hun overtalte/sjarmerte bartenderne til at de burde lage en drink i hennes navn, og mikset i vei med både tequila, vodka og gin i hver drink. Vi drakk alle, og bartenderne lovet henne signatur-drikken på menyen. Så hvis du går på et snobbete sted i NYC og det står en «Nanna» på menyen, styr unna. Den smeller. Uansett, dagen etter måtte vi vaske alt vi hadde, også kofferten i seg selv, på en laundromat. Vi blir alle like lettrørte dagen derpå, så da vi oppdaget at det var gratis påfyll av brus og farris på den sjappa vi satt på og snakket ut fylleangsten, så gråt vi av glede hele gjengen og tipset dem sånn 300%. Vi tuslet rundt i Soho og kjøpte veldig dyre ting og trøstet hverandre og dagen endte med kino og fantastisk middag på en sjuk klubb med reparasjons-margaritas og god stemning. Alt i alt, mottoene gjorde oss tjukkere, fattigere og veldig glade. Jeg hadde ti kilo mer bagasje på vei hjem enn til (i kofferten altså, bare et par på kroppen), og det til tross for at noen ting måtte kastes (nok en gang, unnskyld Katja).

Når folk snakker om sin «bedre halvdel», så har jeg to. Katja (sykepleier) og Nanna (snart spesialist i sexologisk rådgivning). Det vil si at jeg enten er en og en halv, eller at jeg mangler to tredjedeler når de er borte. Denne høsten er alle i samme by, faktisk i samme bydel, for første gang på 8 år. Fytti rassen, det blir bra.

Litt slitne og vldig fjollete i Central Park
Litt slitne og veldig fjollete i Central Park
To av de beste i verden på en bro
To av de beste i verden på en bro
Lett å se hvem som vant fjeset og håret i det genetiske lotteriet.
Lett å se hvem som vant fjeset og håret i det genetiske lotteriet.

Når man tror man er blid, men egentlig er klin kokos

Oppdager at Kaffebrenneriet har åpnet og får blod på tann
Oppdager at Kaffebrenneriet har åpnet og får blod på tann

Ferien er for lengst over, barnhagen er i gang igjen, jobblivet, tidlige morgener, matpakker, trikkekort, treningstøy, alt det som hører hverdagen til skal ordnes, pakkes, kjøpes, ryddes og vaskes. Tidemann er hos Pappaen sin til søndag, og det betyr at jeg har mine egne morgener, noe jeg liker nesten like godt som morgenene med ham. Det har i midlertidig vært ETT problem denne sommeren, et lite et kanskje, men like fullt et problem. Hverdagen fungerer best med faste rutiner (noe jeg hatet helt til jeg fikk barn), og jeg er en person som lever etter belønningsprinsippet. Helt konkret; jeg får en kaffe fra Kaffebrenneriet på Torshov i gave av meg selv, hver dag jeg ikke leverer Tidemann i barnehagen. Da går jeg nemlig rett forbi. Uansett, Kaffebrenneriet har vært stengt hele sommeren, de har drevet med oppussing. Istedenfor svenske, pene og blide baristaer, har lokalet vært fullt av støv og polske arbeidere, noe jeg ikke er like fysen på til frokost. I dag derimot; Kaffebrenneriet har åpnet!!!!! WOOPWHOOOOP!!! Jeg ble helt gira, noe som er litt rart, for jeg har jo sånn 8 kaffebarer i området, men jeg liker best å gå der jeg pleier å gå, og ikke ta trikken før jeg har tatt noen slurker. Uansett, jeg strener inn, og oppdager helt nye mennesker bak disken. Noen ganger, i mitt forsøk på å være imøtekommende så blir jeg rett og slett litt for mye av det gode. dette har skjedd mange ganger, og ofte i verre situasjoner enn denne, men det er like flaut hver gang, og jeg klarer ikke forutse det. Istedenfor å virke hyggelig blir jeg litt (ganske) manisk. Dette skjedde:

Jeg (med vilt blikk, stort smil, lys og ganske høy stemme): «Hei! Nå var det på tide at dere åpnet igjen, jeg har gått hele sommeren uten kaffe, jeg har måttet tatt trikken helt ned til byen, det er veldig deilig at dere har åpnet igjen, men det var jo stengt uforholdsmessig lenge?? Jaggu bra dere har åpnet, det har vært kjipt å jobbe hele sommeren uten dere ass, jeg har jo hatt to ukers ferie, men det er uansett ikke så mye og jeg har savnet dere. Kan jeg få en dobbel iskaffe?»

Overrasket dame bak disken: «Ja, nå har vi i allefall åpnet. Dobbel iskaffe blir 40 kroner».

Jeg: «Jeg vil gjerne ha to suketter i kaffen, altså jeg bare tar dem i den lille muggen til kaffen før dere putter i espresso, så løser de seg opp skjønner du, liker det bedre enn når de blir liggende som to sånne klumper, så jeg pleier å gjøre det sånn, vanligvis når jeg er her, hvor er egentlig sukettene? Har dere ikke suketter, de pleier jo å stå her, de står jo alltid her, hvor er de??»

Litt redd dame bak disken: «Eh, nei, jeg tror ikke vi har suketter, vi åpnet i dag»

Jeg: «Okeeei, dere har glemt å kjøpe suketter, ok, det får bli uten da, det er jo bedre med bare kaffe enn ingen kaffe, kanskje dere får kjøpt noen suketter til i morgen, det er jo greit å ha, spesielt siden dere alltid pleier å ha det, og folk er jo glad i suketter, i alle fall noen av oss. Pleier å ha suketter i iskaffen, skjønner du.»

Jeg var helt svett under armene, rød i fjeset og stirret på hun nye dama bak disken, og hun gikk inn til sjefen sin, og han noterte suketter på handlelappen. De skulle tydeligvis handle flere ting. Bak disken sto det en bukett med blomster og en lapp «Gratulerer med nyåpningen!», det var selvsagt det jeg skulle sagt. Men noen ganger, ikke ofte, men det hender, så blir jeg hun litt gærne som fyller hele lokalet, istedenfor å være kul. Og jo mer jeg oppdager hvor kleint det blir, jo mer prater jeg, graver meg dypere ned i den sosiale graven. Uansett, fikk kaffen min, men ble muligens notert i boka som en av de koko kundene. Har jobbet som barista selv, og da hadde vi koder for ulike kunder. Sjefen min lærte meg å klirre to ganger med matklype hver gang en fin dame kom inn døra, så han kunne dukke frem fra forhenget, for eksempel. Han er forøvrig hele Norges kaffekonge nå. Jeg skal heretter være veldig obs på sånne signaler, og snakke minst mulig. Og kjøpe mine egne suketter for å være på den sikre siden. Jeg har også, som jeg alltid gjør, laget en liste over ting jeg skal gjøre denne høsten. Det å lage lister er jo en folkesykdom, men jeg mener den er godartet og for min del inneholder listene alltid flere hyggelige ting enn kjipe ting.

Ble fint da, blomster og greier
Ble fint da, blomster og greier
Det jeg burde ha sagt
Det jeg burde ha sagt
Flau men fornøyd
Flau men fornøyd
Dagen starter. Kjører forøvrig sommerkjole, nekter å forholde meg til gråværet.
Dagen starter. Kjører forøvrig sommerkjole, nekter å forholde meg til gråværet.
Høstliste
Høstliste

Mamma

Jeg føler trang til å fortelle om mine favorittpersoner. Jeg begynner med den jeg møtte først, som jeg grodde inni, som lagde meg rett og slett (ja, jeg vet at Pappa også var med på det, men jeg mener at hun her gjorde mesteparten av den jobben i starten).

Mamma er helt rå på å reise. Hun har alltid fartet rundt, snakker mange språk, snakker også i vei på de språkene hun egentlig ikke kan. «Folk skjønner jo bedre hva man mener, hvis man bare prøver, ikkesant?» Hun er en sånn person som alltid finner det fineste huset i den fineste byen som ingen vet om, får leid det, selv om det ikke er til leie, og gjerne blir venn med familien som eier det samtidig. En gang parkerte hun oss tre søstrene på en strandbar i en liten Italiensk kystby, ga oss lommeboka og sa vi kunne bestille så mye is vi ville. Byen var full av italienske turister og alt var opptatt. Det var rett og slett ikke rom i herberget. Der satt vi, og spiste bananasplit mens vi så mamma farte frem og tilbake. Til slutt kom hun tilbake, med nøkler til et hus, midt på strandpromenaden. Hun hadde fått nøklene av slakteren, for han passet på dem mens husets eier, en gammel dame, var på ferie. Jeg vet ikke helt hvordan, men vi fikk havutsikt, store vinduer og hvite vegger med krusifikser på, for nesten ingen penger.

Mamma fikser alt. Hun maler, reparerer, ringer, diskuterer, undersøker, gjør avtaler og sjarmerer folk, så det alltid ordner seg. Hun har et litt tynt (og veldig søtt) ben, fordi hun fikk polio da hun var liten. Hun løper mye i skogen, plukker veldig mye sopp og elsker å danse. Hun vil aldri hjem fra fest. Hun bader ganske mye, både når det er kaldt og varmt, hun burde egentlig melde seg inn i en sånn badeklubb. Eller starte en. Hun dyrker mange relasjoner, både når det gjelder planter og folk. Hun har veldig mange venner som en gang i måneden kommer hjem til henne på middag, alle sammen, noen herfra og noen derfra, noen ganger blir det pasta og prat og tidlig hjem, andre ganger er det rett etter rett, påfulgt av fest hele natten.

Hun er ikke så liten som hun ser ut.
Hun er faktisk ikke så liten som hun ser ut.

Tidemann og Mommo elsker hverandre veldig høyt. Tidemann synes Mommo lukter veldig godt, og at hennes seng er den beste å sove i. Når jeg ser dem sammen, blir all kjærligheten jeg har for min mor, doblet gjennom all kjærligheten jeg har for mitt barn, og triplet gjennom all kjærligheten hun har for ham og han for henne. Det blir nesten for mye av det gode, blir nesten kvalm. Da er det godt at jeg også synes hun kan være dust noen ganger. Vi ryker på noen fighter, det går en kule varmt, og så blir det bra igjen da. Heldigvis. Hun er den ærligste kritiker, og den største støttespilleren samtidig. Og jeg er helt enig med Tidemann i at hun lukter utrolig godt, alltid.

Luringer.
Luringer.
Skivenner
Skivenner

 

Vaffel-idyll?

Fikk sove kjempelenge!!! Tidemann og Katja og Mamma og Onkel var på vei på sopptur når jeg sto opp, så jeg drakk morgenkaffe på trammen og tenkte; «Nå skal de jaggu få deilige nystekte vafler når de kommer hjem». I hodet mitt skulle jeg steke de nydeligste hjerter, dekorere et nydelig bord og gjerne rekke å røre noen bringebær før de var tilbake. Hytteliv, bloggestil, perfect moment, no filter. Dette skjedde:

Bare vaffelkrøll
Bare vaffelkrøll. Dritt.
De JÆVELA vaflene setter seg fast i jernet!!!!!!
De JÆVELA vaflene setter seg fast i jernet!!!!!! (styling by Hyttesveis og Hyttegenser)

Jeg gjorde som jeg alltid gjør, googler. Dette problemet må da noen ha hatt før meg. Internett hadde selvsagt løsningen, ikke bare hadde Kvinneguiden en hel tråd på emnet, det fantes også oppskrift på det som visstnok var svaret; en vaskevaffel!! Selvfølgelig.

 

Internett ved råd, vaskevaffel er selvsagt trikset.
Internett ved råd, vaskevaffel er selvsagt trikset.
Baker vaskevaffel og er spent
Baker vaskevaffel og er spent
Er det KØDD??????
Er det KØDD??????

DEN JÆVELA VASKEVAFFELEN funka selvsagt ikke, det ble istedenfor trolldeigsmak på alt, og jeg måtte stå tvekroket og skrape restene ut av jernet. Akkurat da jeg holdt på å kaste det fuckings vaffeljernet og den schtøgge «vaskevaffelen» inn i skogen, kom en SVÆRT fornøyd fireåring hjem med sin første selvlukkede kantarell. Han synes vaffelkrøllene var helt topp og spiste dem med skitne never ute på gresset. Det var visst ikke så farlig. Men så vet jo ikke han hvor nydelig jeg hadde sett for meg dette her da. Skulle bli instamoment, liksom.

image-7

Kantarell fra skogen!!! Verdens beste pålegg. Ikke på vafler kanskje da.
Kantarell fra skogen!!! Verdens beste pålegg. Ikke på vafler kanskje da.

Dagen endte med krøllevafler til lunsj og kantarell til fremtidige brødskiver med smør, etterfulgt av fire timers bilkø hjem til Oslo, hvor Knut (gjentar at det er katten) bæsja i buret to ganger, så vi måtte kjøre med alle vinduene åpne og stoppe tre ganger. En helt vanlig, realitetsorientert og ganske fin søndag. Lesson learned; vaskevaffel kan man drite i, krøllevafler er godt, søndagen blir som den blir og katter hater å kjøre bil.

Ikke vaffel-idyll, men fjolle-idyll
Ikke vaffel-idyll, men fjolle-idyll

IMG_0332

Tøfler på trammen
Tøfler på trammen
1 Comment

Kulaliv

For en FANTASTISK DAG!!!!!

Morgenstund på gresset, med kaffe, kid og Katja (lillesøster)
Morgenstund på gresset, med kaffe, kid og Katja (lillesøster)

Kula er hytta vår. Utedo, strand, båtliv, brygge. Grevlinger i skogen, edderkopper på do, jordbær, blåbær, bringebær og kantarell over alt. Det er akkurat så upraktisk her som det (visstnok) skal være på hytta. Vi vasker opp i baljer på den lille kjøkkenbenken, dusjer ute, og må kjøre båt for å få kjøpt ting og tang. Vi har alle de sære hyttevanene pluss noen til. For eksempel er vi veldig stolte over at Kula står avmerket på sjøkartet. Vi vet ikke hvorfor det heter det, muligens fordi sjømenn i gamle dager dro på en skikkelig fyllekule her mens de romantiserte i buskene? Eller bare fordi en fyr som bodde her hadde kulemage? Eller fordi fjellet vårt ser bittelitt ut som en halvkule fra sjøen? Uansett, på et tidspunkt var det faktisk en pizza som het Kula på restauranten i Brevik (byen like ved). Den restauranten ble forøvrig fikset opp av Hellstrøm, og så gikk den konkurs. Nå er det kinesisk der. Vi var uansett veldig stolte av den pizzaen så lenge det varte. Mamma har til og med «funnet opp» en egen blåfarge som heter Kulablå. Vi er veldig glade i Kula, og samles her hele gjengen, hver sommer.

Rotur i yachten
Rotur i yachten, Onkel speider etter krabber.

Det har vært en perfekt Kula-dag; kaffe på gresset i solen, bading fra brygga, grilling under parasollen, roing i den lille røde båten. Tidemann slang seg rett ut i vannet (og angret med en gang han kjente temperaturen).

Litt kaldt i vannet. Tidemann hoppet rett ut fra brygga, for så å klamre seg til meg som en apekatt.
Litt kaldt i vannet. Tidemann hoppet rett ut fra brygga, for så å klamre seg til meg som en apekatt.

Det går ikke kjempebra med Knut (katten) og Onkel (hunden). Onkel vil leke, Knut vil klore ut øynene hans. Bare se på det sure og overlegne uttrykket Knut har. Kongen på Kula, musenes skrekk.

Knut, den sure og kule gatekatten fra Torshov. Lite vet han om at ferien ar slutt i morgen.
Knut, den sure og kule gatekatten fra Torshov. Lite vet han om at ferien tar slutt i morgen.
1 Comment

Når du blir ungdom

Vi har en hytte som heter Kula, der vi har tilbragt alle bardommens somre. Jeg har hatt kanskje 123 hytteturer dit med venner, det har blitt fisket det meste, drukket det meste og grillet det meste på den hytta (en gang ble det faktisk servert grillet brunsnegle). Nå setter vi oss straks i bilen for å rase nedover, søstrene mine (Nanna og Katja), mamma og dyrene (katten Knut og hunden Onkel) er der allerede. Tidemann elsker Marcus og Martinius  fortiden, så det blir party i bilen. Han ønsker seg også skinnjakke og sånn sveis som står rett opp. Jeg har sagt han kan få det når han blir ungdom. Det er en kategori jeg ofte putter ting i, og han godtar det (enn så lenge). «Mamma, jeg vil ha dataspill, hvorfor kan jeg ALDRI få det?!?!?!!» Jeg; «Tidemann, først og fremst er det nerd å spille dataspill, og det er bedre for deg å leke ute og bygge ting og sånn. Det er en liten mulighet for at du en gang om veldig lenge kan få det, -når du blir ungdom».

Marcus og Martinius, Tidemanns forbilder. (foto: Artistpartner)
Marcus og Martinius, Tidemanns forbilder. (foto: Artistpartner)

Andre ting han gjerne vil begynne med nå, men som jeg praktisk plasserer i kategorien «når du blir ungdom», er:

– Barbere tøffe mønstre i hodebunnen

– Øve seg på å lage baby

– Drikke sånne sterke ting og være oppe hele natten

Enn så lenge plukker vi blomster og bygger lego og sånn.

Stolt over å ha plukket lange stilker
Stolt over å ha plukket lange stilker

For å være ærlig gruer jeg meg enormt til han blir tenåring, og har fått ham til å love meg at han aldri blir for stor for å gi meg klemmer og sånn. Han mener at jeg ikke har noe å bekymre meg for, men jeg har uansett laget en løs avtale med pappaen hans, at han får ta størsteparten av samværet hvis Tidemann blir en ufordragelig, frekk type med pubbisbart om en ti års tid. Så får vi se.

3 Comments

Hei, verden!

Illustrasjonsbilde på hvordan jeg føler meg. Både glad og  flau samtidig, for det er både gøy og kleint å ha en blogg.
Illustrasjonsbilde på hvordan jeg føler meg. Både glad og flau samtidig, for det er både gøy og kleint å ha en blogg.

Jøss, jeg har en blogg!!! Lættis. Det føles akkurat som å kline med en fyr man liker veldig godt, men som man ikke helt vet om man bør like. Gøy, men litt kleint og litt spennende. Så får vi bare se, det blir som det blir.