Córdoba <3

 

Sånn har folk det i «bakgården» sin her

Bare så dere ikke skal tro Córdoba ene og alene handler om å drite seg ut på katolske messer, så må jeg dele noen bilder av det som muligens er Spanias vakreste by. Fy fader så fint! VI har surret rundt og bare sett på folk, spist skinke, snakket med gamle rare damer og blitt venner med en familie som eide en bar (hvor vi sikkert drakk opp all ginen).

Kidsa skravler og spiser pipas (fuglefrø)
Jeg burde sikkert vite hva denne plassen heter, men det gjør jeg ikke. Fin da?
Bilde av den første flamenco-caffen i byen. Skulle sjukt ønske jeg kunne henge med dem. #squadgoals

Jeg ble ikke bare forelsket i byen, men også i en mann. Han sto under et appelsintre og skar skinke og var til å spise opp, hvis det er lov å si? Han ble glad da jeg spurte om jeg kunne ta bilde og rettet seg stolt opp og kjørte sin beste positur.

Jeg fikk et crush på skinke-mannen <3
Alt er bare vakkert. Hvis jeg hadde bodd her hadde jeg fiksa sånn tørkesnor mellom huset mitt og naboens.
Eirik tok et bilde av meg også. Dette var før skammen, da jeg fortsatt bare var en lykkelig turist.

Neste stopp på erobringsferden er Granada. Det er tapasen og flamencoens hjemby, Eirik har aldri vært der, og jeg gleder meg sjukt til å vise ham alt den byen handler om (mat, mat, mat, drikke, danse, drikke, mat igjen). Skulle ønske vi hadde mere tid i Còrdoba egentlig, men vi må heller komme tilbake en annen gang. Kanskje har de by then glemt hele pinnestol-opplegget? Det hadde vært digg.

Ha en strålende langfredag, folkens!

 

🙂 Thea

2 Comments

Ydmykelse i det aller helligste

 

Skammens ansikt.

Jeg tror jeg hadde en av livets topp tre mest ydmykende opplevelser i går. Vi surret rundt i her i Córdoba, akkurat sånn som jeg liker å reise, bare spasere dit det faller seg, drikke noe på et gatehjørne, skravle, se på folk, for så å rusle videre. Den mest kjente bygningen her er mezquitaen, en kjempestor moské-katedral, hellig og enorm og svært imponerende. Det er påske, det vil si at byen er full av folk og katolske tradisjoner, og akkurat da vi, Eirik og jeg, hadde spist noe deilig skinke og drukket litt sangria, og ruslet forbi mezquitaen i går, så var det gudstjeneste. Vi vil jo gjerne joine på alt som er fint, så vi spurte vakten om det var greit at vi ble med. Han forklarte oss at det så klart var greit, men at vi ikke under noen omstendigheter kunne gå ut derfra før messen var ferdig, for det var hellig skjærtorsdags-messe og den ble tv-overført og greier.

De har en greie for pynt de katolikkene

Vi smilte og nikket og ble sluppet inn. Det er noe helt spesielt ved å få tre med på fremmede menneskers tradisjoner. Mezquitaen er så overveldende i seg selv, at hvem som helst føler ærefrykt der, og når en fullsatt kirke i tillegg synger og ber i kor, så var det rett og slett litt magisk.  Vi tok plass, stirret med store øyne på alle ritualene, røkelsen som svinges hit og dit, prestens tale om kjærlighet (overraskende sympatisk tale til å være katolsk faktisk), de gale som ber og korser seg hele tiden, og kollekten som samles inn med mye klirring fra han som går med kurven.

Vi var de eneste turistene der inne. Alt gikk bra, vi gjorde ikke noe av oss, vi blenda inn så godt vi kunne. Helt til det skjedde. Fy faen, jeg kjenner flauheten bre seg som en klam dyne over kroppen når jeg skal fortelle om det, det kommer sannsynligvis til å stå i historien (min) som noe av det kleineste jeg har vært med på. For når vi sitter der, stille som mus, mens presten ber og alt er hellig, så lener jeg meg litt bakover. Bare bittelitt. Vi sitter på sånne pinnestoler, i denne enorme hallen av stein. Og noe er galt med stolen min.

Det må ha vært noe galt med stolen min. I det jeg lener meg litt bakover så klapper den rett og slett helt sammen. K L A B A M !!!!!!! En kjempesmell, det høres ut som om noen skyter, det runger i katedralen, jeg ligger plutselig på gulvet med hele meg, midt i den tv-overførte messen, midt i det hellige så ligger jeg på gulvet over en ødelagt klappstol. Fyttihelvete.

Stolen. Jeg dør innvendig av dette bildet.

Hele menigheten snur seg, alle stirrer, jeg ligger på gulvet oppå en ødelagt stol og kaver, alle lurer på hva faen jeg driver med, en gamle mann kommer til unnsetning, jeg har blackout, skammen tok meg, så jeg husker ikke om jeg lå på gulvet i tre eller ti sekunder (tror det var tre), før jeg kommer meg på beina og smiler ydmyket mens jeg nikker og smiler som en sånn kinesisk dukke. Nikker og nikker og sier at det går bra, mens jeg svetter i panna og bare vil at alle skal fortsette med de hellige ritualene de holdt på med.

Var det Guds måte å fortelle meg at jeg må roe ned på tapasen? Var det hevn for all banningen min? Var det overmaktens hint om at jeg må la være å drikke sangria til lunsj og tro jeg bare kan rusle inn på fremmede menneskers påskemesse? Var det den katolske kirkes måte å fatshame en skinke-entusiast på?

Jeg vet da faen. Jeg vet bare at skammen fortsatt kjennes i hver pore, og at vi etterpå måtte drikke hundre glass cava for å kunne le av det. Og at jeg nesten fortsatt føler at den katolske kirke nå er ute etter meg, hun litt tjukke turisten som ødela messen og stolen deres midt på den hellige torsdagen. Fyttigrisen. Jeg ler (og gråter innvendig samtidig).

Córdoba er uanset amazing, jeg skal legge ut flere bilder senere, for på tross av hele episoden i det aller helligste så er jeg forelsket i denne byen. Nå skal vi få oss litt frokost (jeg lar meg ikke skremme), og komme oss videre før noen fra menigheten kommer og tar meg.

Snakkes snart!

Thea.

Veldig vakkert, og med ekstremt god akustikk (noe smellet kunne understreke)

 

Den spanske invasjonen (anno 2018)

 

Skinke og sangria, ganske nærme meningen med livet.

Velkommen til vår helt egne (vennskapelige) invasjon av verdens deiligste land! Jeg skriver dette fra en seng i en liten leilighet i Córdoba, det er første dagen av en etterlengtet og litt annerledes ferie. Denne vinteren har vært lang ass. Det har vært litt stille fra meg på denne bloggen, men nå er det vår i hjertet og sinnet og vi er på tur!

Min venn Eirik og jeg satt i sofaen min midt i mørkeste januar og deppet over tilværelsen.  Det vil si, vi registrerte at vi begge manglet mye av det jeg vil kalle livsgnist. Uten å egentlig ha noe å klage over, var vi likevel sutrete der vi satt og tinget serie på serie hjemme hos meg. Vi trengte en plan, noe å glede oss til, noe å vente på. Lang historie kort; vi booket oss billetter til Spania, og begynte planlegge vår spanske invasjon anno 2018. Vi har googlet og diskutert, begge har vært mye i Spania, vi trengte å gjøre noe nytt. Det var ikke strender og bikini-liv som fristet mest, det var å se folk, vandre gatelangs, oppleve nye ting, ha rare samtaler med fremmede, kjøre bil og drikke vin på små plasser som fristet mest. Nå er vi her, og du er hjertelig velkommen til å følge turen her, jeg legger også ut masse (kanskje for mye) på snap og innta, heter theakli begge steder hvis du vil følge.

I det sekundet Eirik og jeg møttes i Málaga i går var turen i gang. Vi leide bil, stappet store kofferter inn i en liten Fiat, og satte kursen mot Córdoba. Med allsang til spanske hits (nei, vi kan ingen av tekstene helt, men samma det vel) rusa vi avgårde, fyttirassen så sjukt deilig.

Jeg elsker Spania. Jeg elsker folka, maten, lyset, musikken, hvordan de gamle korte menneskene pynter seg og snakker og banner, hvordan man henger gatelangs, spiser sammen, og at det er lov å nynne og plystre når man går for seg selv (uten at noen bryr seg). Påsken i Spania er store greier, da er det prosesjoner, dramatikk og korps i gatene, folk spiser fuglefrø (!) gatelangs (de kalles «pipas» jeg har aldri skjønt hva som er greia, men alle knasker i vei).

Resultatet av at voksne folk spiser fuglefrø med salt over alt  Jeg er serr fascinert over hvordan de klarer å få den lille kjernen ut av skallet uten å ende med å spise hele greia. Har kjøpt min egen pose og øver meg, kommer med oppdatering i morgen.

Rett utenfor leiligheten vi er i nå, går prosesjonene forbi. De bærer store dekorerte flåter med Jomfru Maria på, kledd i spisse hatter (ser helt ut som Ku Klux Klan, en det er altså menighetene til de ulike kirkene som kler seg ut) og gamle og barn og alle midt i mellom er med på festivitasen. Det er varmt, det lukter røkelse i gatene, og på hvert hjørne ligger muligheter for kald øl og salt skinke og dermed livet sånn som det alltid burde være (spør du meg).

Córdoba viser seg så langt fra sin aller beste side, jeg kjenner en gryende forelskelse for denne byen, skal legge ut bilder og fortelle mer guide-aktig i morgen, men akkurat nå ville jeg bare invitere dere alle til en liten Spania-boble. Muligens er du på hytta, hjemme i sofaen, kanskje er du på jobb hele påsken, og da kan det være digg med litt spansk sol og noen tapas overført på internett, eller hva?

To be continued som de sier,  hasta pronto!

<3 Thea

Eirik poserer på en stein på en plass i en særdeles vakker by <3

 

 

 

7 perfekte egenskaper ved vinterkroppen

 

Vinterkroppen er top noch

Jeg synes sommerkroppen får  for mye creds, den er liksom på alles lepper fra janar til november. Hva med vinterkroppen? Hvorfor hylles ikke vinterkroppen i det hele tatt? Det er rett og slett dårlig gjort. Her er ti perfekte egentkspaper ved den kroppen du vandrer rundt i nå:

1: Den er myk! Herregud så deilig det er med litt polstring. Kroppen puster lettet ut, den legger isolerende spekk mellom huden din og invollene dine sånn at du skal holde deg varm. «Kroppens egen kashmir» burde fettlaget kalles, hvis kroppen hadde hatt et reklamebyrå garanterer jeg at det hadde vært slagordet.

2: Den er helt rå på balansekunst. Vinterkroppen er altså helt suveren på holde oss på beina. Folk i andre land får ikke like gode balanseegenskaper som oss her i nord, det er utrolig hvordan vi suser mellom ren holke og plutselige gruslagte områder med finjusterte bevegelser. Å løpe til bussen i Norge midtvinters kunne vært en egen OL-gren, vi hadde vunnet alt i den også.

3: Den gror sine egne hår. «Kroppens egen kashmir» holder ikke alltid kulda ute, så hårene våre kommer også til sin rett. De gror frem overalt (heihei!), og gjør at luften utenpå huden isoleres, som vår egen private helsetrøye. Perfekt tilpasset deg og din anatomi, ingen krik eller krok skal stå ubeskyttet. Imponerende to say the least.

4: Den kan gå på ski, skøyter, truger og sitte på akebrett. Det er altså så mange rare ting vinterkroppen får til, som hjernen til ulike innehavere av vinterkropper har funnet på. Det er ikke det sted den ikke kan komme seg frem, ingen muligheter den ikke har tenkt på. Om du er fan er en anen sak, noens vinterkropper liker best å se på at andre vinterkropper gjør disse tingene på TV, mens de selv drikker kakao foran en peis. Det er likevel utrolig.

5: Den har oppfunnet øyenvipper. Man skulle tro de bare var til pynt sånn som folk holder på, en hel industri er altså viet til øyenipper alene. Men den gang ei, det er først i snøvær du faktisk erfarer øyevippenes sanne jeg spør du meg, de holder snøen ute. Uten dem hadde øyeeplet ditt vært fullt av gammelt sludd, tenk på det! Applaus til alle vipper, både korte og lage og bleke og bustete, bra jobba.

6: Den kan både bade i isvann og være i badstu. Vinterkroppen har en helt koko egenskap, den kan altså slenge seg ut i sjøen gjennom et hull i isen, for så å styrte inn i et megavarmt rom med masse damp, – og like det! Spesielt deilig synes den det er hvis den kan drikke noe digg mens den varmer seg. Creds.

7: Den er varm. Det er jo imponerende synes jeg, at kroppen klarer å holde 37 varmegrader når vi er ute i -15. Det er som ditt eget lille private syden, med deg hvor enn du går. Å legge kalde hender på en varm mage er alltid mulig, å ligge inntil en annens syden om natten, eller i sofaen når man ser på film, – helt perfekt. Også en god unnskyldning til å fyre opp en paraplydrink når som helst, du er din egen tropiske øy og mangler egentilg bare en sånn bikini laget av kokosnøtter.

 

Alt handler om perspektiv, folkens

Farmen kjendis, sumo-look og knute på tråden (not sorry)

 

Noen drepte Kenny og solgte meg jakka hans (beklager til alle ryddige sjeler, jeg vet folk hater å se kluss på ledningen, men det er bare sånn jeg er).

Farmen kjendis er over, folkens og jeg surna over resultatet. Nå har jeg jo enasjert meg litt over snittet kanskje, men jeg føler at Inga Berit var en mer verdig vinner en Pål. Hvorfor stemte ikke Lene på henne? Hva har skjedd i kulissene her? Jeg kan sikkert google det, men jeg kjenner at det holder. Farmen kjendis er slutt og det er på tide å komme seg videre i livet, videre på internett, videre til andre serier, annet drama. Man må jobbe på for å få med seg alt før vinteren er over og livet begynner igjen.

De av dere som følger meg på snap (heter theakli) har sett min nye jakke, en blanding av Kennys antrekk i South Park og en dyne. Tidemann synes jeg likner på en sumo-bryter, han tror det er en hedersbetegnelse (og da blir det jo det), og klapser meg karslig på skulderen hver gang jeg tar den på meg. Fra inne i den dyna hører jeg på podcast (fortsatt «Hos Peder», jeg er fullstendig hekta), og kikker ut på snø og folk, mens jeg sklir gatelangs i selskinnstøvler som gir meg tidvis dårlig samvittighet. Det er det eneste jeg eier med pels på, de er gamle, veldig varme, men jeg har fortsatt kvaler. Jakka gjemmer meg for eventuelle fordømmende blikk, men jeg er at folk kikker (mer på jakka enn på skoene faktisk).

Ja, disse har en gang vært en sel, og det tenker jeg mye på. Hva slags liv hadde den? Hadde den kule venner? Kunne den noen triks? RIP.

Tidemann ga meg kort i går, hvor jeg ble kåret til verdens søteste mamma (noe som underbygger at sumo-looken er hot folkens), og godteri han spiste selv til slutt; «det er jo tanken som teller, muttern» sa han kjekt. Vi har sett på noen gamle norske filmer i det siste, og nå heter jeg «muttern».  Vi kjørte dinner-date på løkka, burger og milkshake, mens vi konverserte og fanget Pokemons. Det er nesten vintage det nå eller? Å fange Pokemons altså. Vi fikk fire nye, så stemningen var veldig god på vei hjem.

Ellers kan jeg melde om at Knut er helt på styr fortiden, han har stor og tung vinterkropp men er våryr i humøret, i dag lå han i vinduskarmen og freste og hyttet med poten mot småfuglene som spiste fuglefrø utenfor. Han har også gått amok på flere tørkeruller i det siste, han krafser dem fra hverandre så det bare blir snøliknende fjon igjen. Jeg tror han merker at dagene blir lysere, og drømmer seg tilbake til de spanske gatene han kommer fra. Hvem gjør ikke det?

Skulle gitt ganske mye for en mugge sangria akkurat nå, en mugge sangria og rettferdighet i Farmen. Men sånn er ikke livet, akkurat nå er livet brøytekanter og skaderekord på legevakten og vinter-OL og Frank Løke-fans. Og det får være greit, så lenge jeg kan kjøre sumo-stil og ha floke på headset-ledningen (jeg vet noen av dere får stress-eksem av å se det, men det er sånn jeg er), så skal jeg holde ut også denne sesongen. Jeg kjenner det nemlig, våren er på vei!

🙂 Thea.

 

 

 

 

 

 

Med vondt skal vondt fordrives

 

Vil bare minne om at livet blir sånn her om noen måneder. Det virker som løgn, men det er faktisk sant.

Dere husker kanskje at jeg sist uke lå jeg gråtende på benken hos kiropraktoren, mens hun knaste knokene ned i ryggen min og sa «med vondt skal vondt fordrives»? I går var jeg tilbake igjen, med mer spenst i steget enn sist. Jeg gledet meg til å vise henne hvordan jeg vanligvis er, når jeg ikke halter som en gammel dame og gråter strie strømmer av snørr. Jeg har ofte behov for det, å vise leger og folk som ser meg på mitt stusseligste, at jeg  kan være en vanlig person også. Uansett, jeg kommer inn på kontoret hennes, med rak rygg, klar for mer smerte, men det viser seg at skjebnen har andre planer. Følte det nesten var litt som på film faktisk, for denne gangen var det hun som gråt.

Det viser seg at hun nettopp har gått på trynet på isen (kriopraktorer bruker visst ikke brodder) og har så vondt i skulderen at hun ikke kan bevege armen. Uansett hvem man er, når noe gjør skikkelig vondt så blir vi mennesker ganske like. Nå var det hun som ikke visste helt hva hun skulle gjøre, det var hun som var fortvilet og lost, og jeg som var den handlekraftige. Etter å ha pakket tingene hennes i en bag, fått surret noe klær rundt både henne og skulderen (det er jo så jævlig kaldt), så satte jeg henne i bilen og kjørte henne til legevakten. Hun med tårer på kinn, og jeg skravlende ved siden av. Jeg liker at folk snakker når jeg har vondt noe sted, at de liksom underholder meg. Mulig det er sjukt irriterende for andre, men det er alltid min go to-strategi når jeg føler at situasjonen krever det. Og det følte jeg i dette tilfellet, så hun fikk høre om sommerferie-vanene mine, om familien, om jobben, jeg delte faktisk også noen fyllahistorier der vi satt i bilen gjennom Oslo sentrum. Når jeg tenker på det nå så får jeg nesten litt fylleangst, men herregud, hun trengte digresjonen.

Å være på legevakten alene er noe av det ensomste man gjør, så jeg måtte ta meg kraftig sammen for å ikke bli med henne inn. Det er så rart å sitte der blandt andre skrøpelige, og dele en skadet skjebne, spesielt når det er brudd-rekord i byen for tiden og ventetiden blir megalang. Husker en gang jeg var der rett etter at jeg hadde begynt å se på «The Walking Dead», det var en svært skjellsettende opplevelse. Alle vagger på legevakten, eller sleper på en arm, stirrer tomt foran seg, det er umulig å ikke føle man sitter midt i et zombie-inferno. Nei, hold deg unna akkurat den serien hvis du planlegger å skli på isen.

Vi lever jo i en dødsfelle nå folkens, det er rett og slett ren flaks hvis vi kommer oss omkring uten å brekke bein, hender, knær og fjes, og i tillegg unngår å bli spiddet av istapper eller knust av fallende snøblokker. Jeg glemmer jeg, hvor koko føret er på denne tiden av året. Det virker som ren og skjær løgn at vi om noen måneder springer rundt i sandaler og bare ben hele kvelden, som noe en full onkel har diktet opp. Heldigvis er det ikke skrøneri, det er faktisk sant (for det er sant?).

Fikk hyggelig melding fra kiropraktoren i går kveld, som kunne fortelle at ingenting var brukket, men at hun hadde blit sykemeldt på ubestemt tid, med emojis og greier. Jeg blir alltid glad når folk sender emojis, det er et kvalitetstegn (i motsetning til det de pretensiøse hevder). For min del betyr sykemeldingen at jeg slipper å få knokene hennes ned i korsryggen i nærmeste fremtid, et resultat jeg mener er skjebnens verk, og dermed noe jeg bør respektere. Ikke sant?

Vær forsiktige der ute, folkens! Det er livsfarlig. Bruk brodder, støtt dere til sidemannen, gå som pingviner, eller aller helst; hold dere inne. Det er veldig mange fine serier å se og podcaster å lytte til, mens vi venter på våren. Jeg er helt hekta på «Hos Peder» fortiden forresten, anbefales på det varmeste!

Ta vare!

🙂

 

To ski, or not to ski

 

Fjellvettregel nummer 10: «Det er ingen skam å ploge»

Etter å ha rundet mitt trettifemte år her forleden, med bakst og familie, vin og sang, så dro vi til Trysil i helgen, søstrene mine og jeg. Vi kommer ikke fra en alpinfamilie, på tross av at vi vokste opp på beste vestkant. Der var normen å ha sju sett ski før fylte tre år. Jeg var hun ene i klassen som måtte gå på slalomkurs i Tryvann med småbarna, mens alle mine jevngamle venner hadde kjørt aktivt alpint siden de var fire måneder gamle. De står praktisk talt på twintip fra bleiealder i de kretser, med gullbeslått hjelm og fryktløse blikk.

Uansett, vi er en såkalt «langrennsfamilie», takket være Mamma som insisterte på å dra oss med og ut og som med imponerende tålmodighet lærte sure barn (meg) å gå fiskebein i motvind. Det har dessverre ikke resultert i ren skiglede for min del, men hun burde fått en million kroner for innsatsen. Når det gjelder nedoverski, så har jeg stått kanskje ti ganger siden jeg var tenåring, alltid styrt unna bakker brattere enn blå løype, stadig med sans for ploging. Derfor var det med nerver i magen og spente fjes vi stakk til fjells i helgen, for å leie ski og vise at vi (muligens) også duger til sånt, ikke bare til afterski.

Som voksen driter man jo litt i at man er ræva på noe, så lenge det er gøy, og så lenge man er sammen med folk man liker. Trysil tok oss i mot med strålende sol, perfekt føre, entusiastiske skiutleie-fyrer som la seg i selen og lo høflig da vi ba om «ski som gjør at vi ser helt rå ut uansett hvor dårlige vi er». Og det var gøy!!

Hjelm er alltid flatterende

Jeg gikk for den stilige plogestilen, med litt fremoverlent overkropp og armene til hver side, de andre så fetere ut, men ingen av oss fikk beundrende blikk (det må vel være lov å si?). Det dirret i både lår og sjel etter noen turer, men jeg synes faktisk jeg fikk dreisen på stadig kulere svinger, og da vi etterhvert ble født på ny i afterski-bonanzaen (hei shots, hei dansing, hei harry musikk og allsang!), så var turen en suksess. Kom faktisk hjem på søndag og googlet skipakker på tilbud, og var ett tastetrykk unna å booke Tidemann og meg inn på høyfjellshotell til helgen. Følte plutselig, etter 35 år, at tiden var inne for at også jeg skulle bli med i den kule norske alpin-gjengen. ENDELIG!

Gleden ble svært kortvarig, folkens. For i dag starten dagen hos kiropraktor, som kunne bekrefte at årsaken til at jeg har fått ganglaget til en veldig halt 80-åring siden søndag, er at jeg har forstrukket både det ene og det andre. Hylende lå jeg på den benken og gråt, mens hun sa «med vondt skal vondt fordrives» og presset knokene sine ned i ryggen min. Istedenfor å kjøpe en kul skipakke på sportsbutikken i dag, måtte jeg handle inn en tennisball, som jeg skal ligge på «så det gjør skikkelig vondt» flere ganger om dagen.

Jeg må likevel si at jeg er lysere til sinns enn på lenge, muligens er det fordi ble også kan være fravær av smerte, og akkurat den posisjonen jeg har inntatt her nå, gjør at jeg i dette øyeblikket ikke har vondt noe sted. Jeg føler i alle fall for å oppsummere dagen i bare high points:

  • At jeg ikke hadde prolaps, isjias eller kommer til å bli lam for livet, men tross alt bare har overdrevet svinging og ploging litt. Jeg er fortsatt fysen på å gjøre det igjen.
  • At jeg HELT SERIØST har blitt holdt våken av en ekte fugl som kvitrer de siste nettene, er det mulig at det er noen spurver som melder våren i det fjerne? Eller er det svarttrosten allerede? Jeg vet jeg hører en fugl, og jeg vet den ikke er i hodet mitt. Tar det som et vårtegn.
  • At jeg lever i et land der jeg kan bestille dagligvarer på døra uten at noen synes jeg er rar. Alternativet i dag hadde vært å leie rullestol til Rema 1000.
  • Jeg har ENDELIG fått skiftet pære i dusjen, det burde nesten feires med en fest.

Nå skal jeg ligge litt på en tennisball og tenke på våren, god tirsdag!

🙂

Spirer i sveisen og hemmelighetskremmeri

 

Kvinne 34 med kjole, neglelakk, –  fortsatt uvitende om egg og spirer i sveisen.

Takk for deilig respons på gårsdagens innlegg, det er faenmeg fint å kunne ventilere til internett og få trøst. Man kan si mye dritt om vår generasjons hang til teknologi, men det finnes også fordeler ved å leve pålogga; den største av dem er dere. I skrivende stund har jeg utfrøt en helt perfekt aften, hvis man skal følgerådene fra verdens glansede kvinneblader (og det kan man gjøre innimellom hvis man vil, for eksempel i mangel av annen religiøs tilhørighet). Jeg har nemlig gått til innkjøp av diverse jålete bade-remedier i det siste, salter og skrubber og oljer og det hele. Så denne vinterkroppen valgte å ta seg et godt, gammeldags bad nå nettopp, med skum og skuring, og sitter nå med en ganske stygg (men myk) morgenkåpe i sofaen, med hvitt og innsmurt fjes. Jeg mangler fortsatt en tekopp med en sånn honning-pinne i, det har jeg skrevet om før, men likevel tror jeg dette er å stå til laud rent kvinneblads-messig. Og det føles fint. Så til dagens highs & lows:

Low-points:

  • Å skli rundt en hel dag på slush i våte sko med glatt såle, det gjør meg altså så irritabel. Det er innimellom helt utrolig at våre forfedre valgte å bosette seg her i nord, jeg skjønner ikke en pøkk av det. Det er oppbrukt å være sur på været, jeg vet, men jeg skulle altså så veldig gjerne ha tatt en prat med de som vandret nordover for tusenvis av år siden, i klær de hadde sydd sjøl, og bare stukket fingeren i jorda (der det var mulig) et øyeblikk. Så kunne vi hatt en fin prat om fordeler og ulemper ved å bo i kalde strøk, og så kunne jeg på vegne av fremtidens Oslo Sporveier, lukeparkerte bilister og folk med vanlige sko, slått et slag for at de heller skulle grunnlagt akkurat dette samfunnet under palmene. Det var akkurat det jeg tenkte på i dag, da jeg holdt på å gå rett på snørra, men holdt meg oppe ved hjelp av en fremmed manns frakk. Ungikk bare så vidt å dra ham med meg ned, det ble likevel kleint.
  • Da jeg oppdaget at jeg hadde egg og spirer i håret, fem timer etter at jeg hadde spist nettopp det. Levde til og med (frem til oppdagelsen) i en illusjon om at jeg akkurat i dag hadde en god hårdag, hadde til og med tatt på kjole og mascara. Det hjelper lite hvis man henger matrester i sveisen, som kloke folk pleier å si.
  • Lukten av våte sherrox. Tidemann har begynt på musikal-kurs, i dag var første øvelse. Så jeg satt en time i et sånt venterom med andre foreldre, som konverserte høflig og svært overfladisk med hverandre, til duften av tjue par våte sherrox. Det hele kunne vært en pretensiøs kunst-installasjon egentlig, om livet og hverdagen og klamt fottøy. Terningkast en.
Jeg gir deg verket «ventetid». En stinkende kunstinstallasjon med sur kaffe, barnesang i bakgrunnen og selve hverdagen i sentrum.

High-points:

  • At Tidemann har hemmelige prosjekter på gang i forbindelse med min bursdag i morgen, og stadig må snakke i telefonen med sin far og andre bak lukkede dører. Det lille lure fjeset hans når han i smug skriver kort til meg, det liksom-overlegne smilet når han nesten avslører hva han skal gi meg i gave, og stoltheten han legger i det å være flink på bursdag. «Du er sikkert utrolig spent mamma, men jeg kan bare ikke gi deg noen flere hint nå, du er nødt til å vente til i morgen, du må klare å holde deg.»
  • At vi fant en pose smågodt i bilen som lå igjen etter helgens kinotur, og bestemte oss for å spise opp alt. Sukker smaker innimellom så sinnsykt godt (old, but not fake news).
  • Det øyeblikket jeg oppdaget at gavekortet på massasje (som jeg fikk til sist bursdag) ikke hadde gått ut, og at de har ledig time på torsdag. Fyttihelvete det blir deilig. Og vondt. Håper jeg får et nytt et i morgen.

Sånn, da var oppgjøret tatt. Jeg må si det er svært effektivt på min indre sutre-demon, hun holder kjeft når jeg setter ting svart på hvitt. I morgen har jeg (og hun) levd i 35 år, jøje meg.

God tirsdag!

🙂

3 Comments

Fuck Prinsesse Vilikke

 

 

Jeg vet ikke med dere, men mellom brøytekanter, Farmen Kjendis (savner Aune), jobb, våte votter og hostekuler, så har de siste ukene sneglet seg av sted, både tregt og raskt samtidig for min del. Jeg føler at jeg går i loop, uten egentlig å være så fornøyd som jeg pleier, men samtidig har jeg ingen gode forslag til endring. Jeg føler meg som en prinsesse Vilikke, som griner på nesa av egne initiativ, og som på den ene siden vil ligge under en dyne til våren kommer, men så på den andre siden blir enda mer oppgitt når jeg først legger meg ned.  Min indre prinsesse Vilikke er alt annet enn søt og yndig, hun likner mer et beist enn en av kongelig ætt, og slenger dritt over en lav sko når hun får lov.

Søstrene mine mener det er januar sin feil at hespetreet Vilikke er så aktiv fortiden, legen min kunne forklare det med lavt stoffskifte (og gi meg mer medisin) og begge parter har nok noe for seg, men akkurat hvordan jeg skal håndtere henne er fortsatt en utfordring. Om to dager fyller jeg 35 år, jeg er altså halvveis til 70 folkens, og det føles rart. Jeg har ikke hatt problemer med noen andre bursdager i mitt liv, men akkurat 35 er jeg ikke noe fysen på å være. Eventuelt er det Vilikke som har tatt over hjernen min på det området også, og overbeviser meg om at jeg burde motstå iveren etter bursdag, som vanligvis ligger latent. Faen ta henne.

Jeg har derfor bestemt meg for å sette i gang noen tiltak mot denne ufyselige delen av mitt indre, som bare furter og henger med leppa, selv når dagene inneholder harmoni med verdens deiligste barn (mitt eget) og helgestemning. Jeg kan ikke operere henne ut av hjernen, jeg kan ikke trekke henne ned i do (ei heller levere henne til renholdsetaten), men det som hjelper er å blottlegge henne for offentligheten. Hun er som et troll, som sprekker hvis sola når henne, og siden dere fungerer som sola mi (nåh <3) så skal jeg fremover henge henne ut her, ved å liste opp dagens low-points. I tillegg bør jeg (for alles skyld) henge på noen high-point. Lykkeforskning sier nemlig at det viktigste man kan gjøre for å føle seg som en million dollars, er anerkjenne det som er dritt, men fokusere mest på det som er bra. Litt selvhjelpsaktig kanskje, men det får så være.

Føl deg gjerne fri til å gjøre det samme, hvis dine indre drittslengende stemmer får mer enn snittet god plass i hverdagen nå fortiden, jeg mistenker at jeg ikke er helt alene om dette.

Here we go, her er dagens low-points 22.januar:

  • Å forsove meg til morgenstellet, for så å oppdage at jeg ikke har brød til Tidemanns matpakke, og halvnaken løpe rundt i et kaldt hus for å finne noe han kan ha med på skolen, mens jeg maser på ham om hvor dårlig tid han har. Ender med å helle to yoghurter over på et gammelt bolognese-glass, slenge havregryn på toppen og nesten tryne på vei ut døra (i en alt for kort morgenkåpe).
  • Å kjenne på skammen når jeg lyver til ungen min og sier at jeg VELDIG GJERNE vil gå på skitur med ham en dag snart, vel vitende om at jeg gruer meg, men ikke tør si det høyt. Jeg var ikke misunnelig på noen av dere som la ut bilder fra solfylte skiløyper i går, jeg skulle kanskje ha ønsket meg ut på tur, men jeg gjør det ikke i det hele tatt, og det i seg selv fører fort til selvpisking. Burde, burde, burde, burde, men vil ikke, vil ikke, vil ikke, vil ikke.
  • At jeg fortsatt ikke har fjernet juletreet fra verandaen, det ligger der til spott og spe, fordi jeg glemte å levere det da renovasjonsetaten var i nabolaget, og nå har det vokst (situasjonen, – ikke treet) til at jeg må ha en henger for å kaste det. Det ler av meg hver gang jeg går ut døra, gapskratter med hver eneste barnål, peker på meg og himler med øynene over at jeg ikke har hatt dristighet til å sende det til de evige jaktmarker.

Sånn, det var dagens slagg. Så til livet lysere sider; dagens high-points:

  • At mamma fikset lampen i dusjen. I flere måneder har jeg dusjet i mørket, fordi det (tross alle mine forsøk) har vært klin umulig å skru av lampe og skifte lyspære. Mamma derimot, min magiske mamma, var inne på badet i syv sekunder og vips var lampa nede og jeg ser (snart) lyset. Må bare finne ut hvor de har (verdens rareste) lyspære hen først, men det ordner seg sikkert.
  • At jeg fant brokkolini i  butikken. Jeg følger noen matbloggere på instagram og hun ene (@nocrumsleft) lager brokkolini hele tiden. Det er altså brokkoliens litt søtere og tynnere bror, som smaker helt megadigg stekt i smør. Søsteren min har trodd jeg har løyet om det hele, og det føltes derfor topp å finne brokkolini på tilbud i butikken i dag. Det er kanskje dølt å bli så glad for en grønnsak, men jeg synes den ser så gøyal ut og så smaker den godt.
  • Å finne opp kile-quiz med Tidemann. Leken ble grunnlagt i dag, og består i at jeg stiller ham spørsmål («Hvem er eldst i familien vår? Hvor lang er en spaghetti? Hvem er verdens beste mamma?») og kile ham til han sier (det jeg mener er) riktig svar. Han hevder selv vi har truffet en gullåre og at konseptet bør patenteres, så gøy var det. Vi avtalte å leke det litt i morgen tidlig også (gitt at jeg ikke også da løper halvnaken rundt og maser).
  • Å se en dødsgammel mann på Sandakersenteret gå i en helt ny og trendy skinn-frakk. Han var nok ikke bevisst hvor kul han var, der han sneglet seg frem, men med den jakka så han ut som en rik hipster, en sånn som har lue oppå toppen av hodet, et studio i New York og som utelukkende spiser mat grodd i egen hage. Elsker gamle folk med tilfeldig «swag», får lyst til å ta dem med hjem.

Åh, det var deilig! Dette kommer til å funke tror jeg. Kjenner Drittkjerring Vilikke slå sprekker umiddelbart, det er helt perfekt. Har plan om å gjenta dette daglig fremover, så styr unna denne bloggen hvis du heller trenger fine bilder fra syden eller oppskrifter på inspirerende retter og sånn. Der kommer jeg ikke til å levere, det kan jeg si med en gang. Hvis du derimot er hypp på hverdag, da er dette stedet for deg.

🙂 God mandag, fine folk!

2 Comments

Jeg utsetter det nye året

 

Jeg blir nødt til å vente litt med det der «nytt år, nye muligheter»-opplegget

En uke inn i det nye året, det som så blankt og rent lå foran oss, så må jeg innrømme at det ikke føles helt sånn som jeg hadde trodd. Hvor er den følelsen av nye begynnelser? Hvor er den følelsen av muligheter og overskudd? Hvor er den nye given som alle snakker om?

Så jeg ringte Nanna, søsteren min som alltid har svar, og hun for det første var helt enig, og for det andre; at alle hun har snakket med har det på samme måte; 2018 har liksom ikke helt begynt enda. Det er færre folk på treningsstenteret, færre folk ute, færre nyttårsforsetter, mindre følelse av blanke ark og fargestifer tel. Er det sånn at det norske folk har bestemt seg for å kollektivt gå litt i dvale? Eller er det bare oss i familien Klingenberg?

Her sitter jeg, den første søndagen i 2018 og resten av mitt liv, Tidemann er på skitur med Mommo og jeg har flere timer til rådighet. Burde boblet av initiativlyst for hverdagen og fremtiden føler jeg, men er flat som en pannekake. Det vil si, flat er jeg jo ikke, for magen er ekstra myk av julekaker og sånn, og håret er ganske flokete, men dere skjønner hva jeg mener.

Jeg så flere fjes ute på gaten i stad, som stirret litt tomt foran seg, med ski i hendene på vei til skogs, men med blikket festet innover. En jogger som krysset veien løp foran bilen min på rødt lys, fordi han ikke enset omgivelsene, han stirret tilsynelatende bare inn i egen sjel og lette etter engasjementet for det nye året. Han våknet opp da jeg holdt på å kjøre ham ned, så jeg bestemte meg for å vinke entusiastisk og være kjempeblid der jeg nesten drepte ham midt i kjørebanen. Han ble så overrasket at han bare vinket og smilte tilbake, håper han bruker resten av dagen til å kjenne på at han fikk livet i gave (takket være mitt raske reaksjonsmønster, poeng til meg). Hvis han mot alle odds skulle lese dette, så vil jeg si tre ting; kjøp deg brodder (du sklei som en bambi og det så rart ut), se på veien når du løper (ellers blir du påkjørt), og du er ganske kjekk (selv med topplue).

Jeg vet ikke folkens, jeg lurer på om det rett og slett er innafor å starte det nye året i morgen? Eller litt senere i vinter, når dagene har lysnet litt og man er ferdig med å se seriemaraton i sofaen, og vi er utvilte? Hvorfor må det nye året på død og liv starte midt i den mørkeste tiden, rett etter ukesvis med stress? Jeg ville stemt for en annen løsning hvis noen hadde åpnet for det, men det er det ingen som gjør, så jeg bare tar en avgjørelse her og nå. Det er rett og slett sånn det må bli.

Sånn. Nå som det er gjort, så behøver jeg altså ikke å forholde meg til dette «nytt år, nye muligheter»-presset, og det passer helt perfekt. Det vil si at søndagen kan fylles med helt vanlige ting, som kaffe og peis og en tur i nabolaget (og nye muligheter for å redde joggende menn på glatte sko).

Du må gjerne slenge deg på selvsagt, jo flere som joiner meg, jo diggere. Så kan vi bare ta imot januar med senkede suldre og lave forventinger, og heller gire opp og bla om til neste side når det faktisk er dagslys her i landet, og kroppen føles som noe annet enn en klump med våt sand. Eller hva?

God søndag!

🙂