6 Comments

Blogger kom ut av skapet som blogger. Klikk her for å lese om den tøffe tiden (neida, det var kjempelett, ikke klikk, fake news)

 

Noen likner på hunden sin, andre på ballongen. Foto: VG                       (innlegget inneholder en annonselenke)

 

For to år siden hadde jeg runda internett, og satt nøyaktig den samme sofaen som jeg sitter i nå, mens ungen sov og jeg kjeda meg. Alle kule serier var fortært, candy crush fulgte meg inn i drømmeland og jeg klødde etter å finne på noe nytt. Så jeg googla litt rundt, og endte med å kjøpe dette domenet, uten egentlig å ha noen plan. Jeg så på youtube-videoer for å sjekke hva man gjorde med et domene etter at man hadde kjøpt det, og klarte (nesten) helt selv å laste opp wordpress (måtte ringe en fyr fra domeneshop, han var veldig grei); vips hadde jeg en blogg. Jeg ble så flau over meg selv at jeg ikke turte å si det til noen på mange dager. Ingen oppdager at du blogger i smug, hvis du ikke deler det på facebook.

Etter en uke fikk min venninne og kollega Johanna nyss om at jeg smugblogga, og hennes respons var «skjerp deg!». Hun dytta meg vennlig (men jæskla bestemt, sånn som bare hun kan) ut av min egen selvbevissthet og jeg sto frem for familie og venner. Ut av skapet som blogger. Det var tøft. Neida, det var selvfølgelig ikke tøft i det hele tatt, det var bare litt kleint, for jeg hadde ingen av de attributtene vanlige bloggere har, og følte meg helt dust da jeg fortalte folk på internett at de burde komme hit og lese om livet mitt.

Men den flauheten ga seg. Gleden over å få skravle i vei på denne nettsiden er så stor, at jeg etterhvert ikke kunne brydd meg mindre om at noen kanskje synes det er teit. Folk må jo ikke komme inn her? Heldigvis er det mange som gjøre det likevel, og dere som leser har gitt meg (pass opp, nå kommer det noe litt svulstig) troen på folk flest igjen. Jeg visste ikke at det fantes så mange rause, hyggelige, oppriktige, og kule folk på internett. Hjernen min hadde begynt å tro på det den så, at folk flest på internett var så ignorante og kjipe som de fremstår i kommentarfeltene. Men jeg tok feil. Eller så har jeg bare truffet en gullåre, for maken til fine lesere, varme meldinger og generell kjærlighet har jeg ikke sett noen andre steder på verdensveven.

I dag ble denne bloggeren spaltist i VG+. Det føles helt sjukt gøy, og litt skummelt. Nå er det ikke bare dere som skal lese hva jeg skriver, nå skal fremmede folk, de som leser landets største avis, få meg trøkka i trynet en gang i uka. Det kan hende de ikke alle sammen er så greie som dere (dere er tross alt kremen av internett, ikke glem det). Men er det noe de siste to årene har lært meg, så er det at de sommerfuglene jeg har i magen, den kløen jeg føler når jeg får nye idéer, den følelsen av å gjøre noe som både er gøy og skummelt, den må jeg ta på alvor. Og så får det bli som det blir.

Hvis dere vil lese ukas spalte, men ikke har abbonnement på VG+, så kan dere klikke HER og få ett års medlemskap til halv pris. Den koden varer noen dager fremover, så si gjerne fra til en kollega eller en venn eller noe, så flere kan benytte seg av den. Sharing is caring og så videre. Eh, og så er det selvsagt en god del andre saker enn min, skrevet av en god del briljante journalister, man kan lese på VG+. Har ikke blitt fullstendig navlebeskuende heller. Får være grenser.

Bloggere er forskjellige de også, akkurat som alle andre. Foto: VG

Knut har overrasket oss i det siste med å trekke døde fugleskrotter inn i stua (som mange av dere så på snap), og ligger nå som en løve på gulvet og er stolt. Hvordan forteller man katter at man ikke vil ha avrevne fuglehoder i sofaen? Tips tas imot med takk. Ungen sover, jeg har fått solbart igjen (FML, jeg hadde klart å holde den unna hele sommeren, men i dag røk jeg på en smell) og er nok en gang hekta på candy crush. Alt er som det pleier, med andre ord.

God fredag alle sammen, please gjør en innsats for å kose deg glugg. Spis noe digg, drikk noe kaldt, kyss en du liker, ligg med en som er deilig, se på noe morsomt, dans litt kanskje, samma for meg, men ikke glem at det er nå det er helg!

🙂 Thea.

 

 

2 Comments

Motvillig selvinnsikt, nissedance og blåmandag

 

Kornete bilde av helgens innsats med de beste menneskene jeg kjenner (mine søstre).

Man skal jo ikke sove bort sumernatta, for selv om den begynner å bli mørk, så er det fortsatt sesong for å være våken. Det var i alle fall helgens mantra, da vi først dro på roadtrip til Treungen, festivalen aller lengst inn i Telemark. Jeg har blandede følelser fra fredagens opplevelser må jeg si. På den ene siden var reisefølget helt optimalt (min søster Nanna og hennes fantastiske kollegaer), Maria Mena var like magisk på scenen som hun er på privaten, og det var litt eksotisk å dra på ekskursjon i eget land. På den andre siden fikk vi oss en kulturell kalddusj (eller var det bare uflaks?), for campinghytta vi sov i ble eid av det skumleste kvinnemennesket jeg noensinne har møtt, og mengden cowboyhatter og flatfyll ble for mye (selv for meg). Er jeg en prippen vestkantjente likevel? Jeg gjorde i alle fall en megainnsats for å passe inn, prøvde å finne en hatt til og med, men folk var svært gniene på å låne bort (dessuten er hodet mitt for stort for alle hatter).

Da den skumle dama som voktet campinghyttene hånet oss ut av hytta lørdag morgen, viste Telemark seg fra sin deilige side, en søt dame på en bensinstasjon viste forståelse for tilstanden vår, og disket opp med de deiligste retter:

Jepp.

Vi måtte stoppe litt i skogen på veien nedover dalen, for trærne var så grønne og veien så lang. Vi måtte også bade i et tjern, uten klær, drikke alle leskedrikker vi fikk tak i og skravle en hel del om hun gale campingdama og følelsen av å være i et annet land, bare tre timer fra Oslo. Visste dere at det finnes steder folk fortsatt hører på den der «åh, it’s hard to be a nissemann»-låta? Det gjør det altså, folk hører på den kjempehøyt, mens de bryter håndbak og drikker lunken sprit.

Hun fant en kantarell faktisk.

Vel fremme på hytta ble vi møtt av lillesøster Katja og Mamma, som heller ikke hadde sovet bort sumernatta, men svinget seg på lokal fest kvelden før. Regnet hølja ned, men dedikasjonen til lørdagen vant over trettheten, så etter en liten rast var det på vei igjen. Hagefestivalen i Langesund var av et annet kaliber, ikke minst fordi vi kunne ta sjøveien frem og være trygge på å få sove i deilige hyttesenger (uten at en skrekkfilm-aktig campingdame stirret på oss i mørket). Den turen til og fra Langesund i båt, minner meg om ungdommen, lyse sommernetter og klining med kjekke sommerbrune gutter på atten år, med egen båt (av den veldig lave og spisse typen). Det ble riktignok ingenting av sånne aktiviteter denne kvelden, men vi klarte å snu formen. Wrightergaarden er et megahyggelig sted, hadde ikke noen overholdt stengetiden så er det mulig vi hadde sittet der enda.

Hyttestil on fleek

Nanna hadde bestilt søndag med sol, og siden hun alltid får det som hun vil, ble det skravling og kaffe, alle familiens kvinner imellom, på gresset i går, helt til to av oss måtte vende snutene hjemover. I Oslo ventet katt og barn, den ene av dem har lagt seg ut med nabokatten og vekket meg med slåsskamp i stua i natt. Den andre er harmonisk og fin, og gjorde denne nokså tunge mandagen til en deilig en, med sitt trollete fjes og skravlete humør (jeg regner med at dere skjønner hvem som er hvem her, men håper litt at noen likevel lurer på om det var Tidemann som slåss med nabokatten nattestid).

Alt i alt så er hverdagene de jeg liker best, jeg måtte bare la være å sove bort nettene to dager på rad for å gjenoppdage det. Kanskje det er det som er meningen med det diktet? Det frister i alle fall svært sterkt med rutiner akkurat nå, mulig det bare er en heldig bivirkning. Takk til Telemark for å ha levert krydder i tilværelsen, piffi trengs innimellom. Jeg kommer tilbake, må bare lade vestkant-sjela mi i Oslo litt først. Og så må jeg skaffe meg min egen cowboy-hatt.

God mandag, fine folk!

🙂

PS: Foreldrerådet er igang igjen etter sommeren! Denne uka handler det om barnehagestart;

 

2 Comments

Nazister til syden (og hjerne i feriemodus)

 

Mulig det er feriehjernen min som prater, men jeg tror nazister burde dra på sydentur.

Ferien er defintivt over for min del, det sier i alle fall innboksen på mailen min. Jeg er på jobb denne uka, sånn med kroppen min i det minste. Hjernen derimot, den har blitt hengende igjen et annet sted virker det som, den husker hverken innloggingen på maskinen, koden til adgangskortet eller hvordan man egentlig lager matpakke til barnet sitt. Heldigvis har jeg en svær manchego i kjøleskapet, så ungen har fått med seg biter med ost de siste dagene, som en mus på seks år har han spist niste på AKS. Noterer minus i margen på mammapoeng-kontoen as we speak.

Var ikke sommeren veldig kort, folkens? Mulig det bare er meg altså, eller at den alltid er så kort som i år, bare at jeg har glemt det. Jeg tviholder på sandaler, uansett vær og føreforhold. Prøvde meg på noen nye sko i går, men tærne protestere og ble sure, så jeg måtte ta dem av meg igjen. Norge er som det pleier synes jeg, nettavisene inneholder stort sett det samme som de inneholdt før ferien, leiligheten min er fortsatt beboelig, selv om en av plantene måtte bøte med livet. Du kan ikke leve under mitt tak hvis du krever for mye oppmerksomhet som plante, det er bare å beklage. Du må tåle at jeg reiser på ferie i to uker av gangen, hvis ikke bærer det rett til dødens rike med de visne bladene dine. Med andre ord er alt akkurat sånn som det pleier, rent bortsett fra de nazistene som plutselig har dukket opp. Hva skjedde med det?

Flått, megaveps og brunsnegler er de mindre poplære sommergjestene avisene vanligvis skriver om, men nå har altså en gjeng masjerende nynazister blandet seg inn i mengden, etter at de masjerte gatelangs i Kristiansand. Jeg føler på den ene siden på mange ting jeg kunne skrevet om den gjengen, noe jeg sikkert kanskje burde, eller ville ha gjort hvis hjernen min faktisk var med meg. Men nå er jo hjernen fortsatt på sommerferie, og jeg orker ikke våkne til hatske brev i innboksen fra sinte, hvite, dumme menn, så jeg skal ikke gjøre det.

Jeg må bare si en liten ting, for dette har jeg tenkt på de siste dagene; tror dere nynazister hadde vært nynazister hvis de hadde feriert litt mer? Hvis de innimellom hadde dratt for eksempel til Spania og kost seg? Jeg kan ikke forestille meg at noen vil gå i nazimarsj gjennom sørlandsperlen Kristiansand, hvis de uka før har ligget halvnakne på en deilig strand på Formentera med kald sangria og en god bok. Anbefaler alle (spesielt deg som begynner så smått å kjenne på hat for jøder, homofile og andre) å sole deg med puppene i det fri på en øy i Middelhavet, og lese boka «Sapiens». Jeg vet jeg har skrevet om den boka før, men den er altså helt rå. Du kommer ikke til å gidde spre homohets og dårlig stemning etter å ha lest den boka, og du kommer ikke til å ville drive med hatkriminalitet hvis du spiser tapas og bader i turkist hav. Det er jeg rimelig sikker på ass.

Nå har jeg desverre ikke midler til å sponse den nynazist-charterturen der, men jeg oppfordrer eventuelt velstående lesere av denne bloggen til å se på det som en mulig investering. Tror det norske samfunnet hadde hatt godt av det, rent klimamessig, om de mest hatefulle innbyggerne våre fikk seg ei litta sydentur.

Jeg beklager hvis jeg nå kommer ut som noe flåsete, men for det første så er hjernen min som sagt ikke helt på plass enda, og for det andre så har jeg lastet ned Candy Crush. Fader ass, jeg hadde slettet den appen for et år siden, men nå har jeg havnet utpå på nytt. Driver og stiller klokken på telefonen fremover hele tiden for å få flere liv, så kalenderen min viser at vi nå er i midten av september. Ikke rart sommeren føles kort kanskje? Please la vær å spørre om hvilket brett jeg har kommet til, jeg blir flau.

La meg bare krype stille opp i sengen, spille noen runder til, mens jeg venter på at hverdagsrytmen (og hjernen) kommer tilbake. Hvis du fortsatt har ferie; kos deg glugg!!!!! Det er faktisk en ordre.

🙂 Thea.

 

 

 

6 Comments

Kort oppsummert; et rasshøl, en naken mann, en blekksprut og en hel del hygge

 

Siste selfie fra stranden i går. Skulle kanskje posert bedre, men det var for mye sand og salt i øynene mine.

Tilbake i Norge, ferien er snart over for min del, og jeg føler for å ta en liten oppsummering. Man må jo ikke avslutte ferien før den faktisk er over, det har Mamma gjentatt mange ganger hele mitt liv, men jeg liker å gjøre opp status likevel, så jeg rent kvantitativt ser hvordan jeg ligger an. Here goes:

162 958: antall brukere som har vært innom denne bloggen de siste 30 dagene. Det er mange mennesker. Håper hver og en av dere har det digg denne sommeren. Sånn ordentlig digg. 162 957 av dere er skikkelig greie, skulle gjerne skålt og klemt hver enkelt. En av dere er ikke sååååå raus, han er jeg ikke like fysen på å henge med:


Jepp. Men dere andre er creme de la creme. Det er jeg jævlig glad for <3 Har i ren protest (og fordi jeg alltid gjør det) valset toppløs så mye jeg kan på strender denne sommeren. Håper dere har gjort det samme!

13: antall dager jeg har hatt saltvann i håret, puppene i solen og sand overalt. Formentera er verdens aller beste sted for å lade (som dere har sett på snap). Brunfargen fader as we speak, etter bare 15 timer tilbake i Oslo. Det gjør ikke noe. Jeg er fulladet.

Fomentera er et helt magisk sted. Men ikke si det til noen, vi vil helst ha den øya for oss selv. Hvis det er greit?

15: antall dager siden jeg har sett barnet mitt. Han er i Argentina, sender meg rare selfies og rapporter om løs fortann og høyt konsum av dulce de leche. Savnet verker i brystet, i morgen kommer han hjem og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg mens jeg venter.

Har en løs tann i Argentina. Fint at han ringer rundt den, så det ikke er noen tvil liksom.

4: antall bøker jeg har lest så langt i ferien. To av dem gjorde inntrykk, på hvert sitt vis. «Et lite liv» er muligens den aller beste (drøyeste, vanskeligste, fineste, varmeste) boka jeg har lest, og «Sapiens» var fascinerende (men gir deg mind fuck). Anbefaler begge på det sterkeste.

En av to bøker jeg anbefaler meget sterkt. Denne gjør deg smartere, litt susete i hodet og litt mer kynisk. Kanskje.

1,2 : antall kilo manchego jeg har med hjem i bagasjen. I tillegg har jeg konsumert tilsvarende (eller mer), lenge leve ost ass.

7: antall klesvask jeg anslår må til før det er mulig å se bunnen av skittentøyshaugen. Jeg hater ikke egentlig å vaske klær, selve vaskingen går greit, det er tørkingen jeg har problemer med. Opphenging og tørking, bretting og rydding. Skulle ønske vi bare kunne gå i bikinitruse over alt, hele året. Da hadde livet mitt vært perfekt.

1: antall blekksprut jeg har tatt på. Møtte en naken mann i vannet som hadde fanget en med hendene. Fikk holde den (og med «den» mener jeg «blekkspruten på bildet»), og den skiftet farge, før den surna og sprutet blekk på meg (sukk, jeg vet hva dere tenker nå, jeg skulle aldri sagt at han var naken. Glem det). Det var gøy.

Jeg har holdt en blekksprut! En ekte en!

4: antall dager jeg har igjen før hverdagen setter inn. Må ikke glemme det. Har akkurat nok tid til å kose meg glugg, utsette kjedelige gjøremål, spise mer is, drikke mer vin og gjøre gøyale ting. Jeg skal begynne med det akkurat nå faktisk.

God torsdag, fine folk!!!

🙂

 

 

 

1 Comment

Kjære hyttegjest

 

På vår hytte er det (nesten) ingen regler. Bortsett fra at man ikke får bruke tallerken til speilegg, som dere ser. Og et par andre ting. Men vi liker å tro vi ikke har hytteregler. Det liker vi veldig godt å tro. (fotocred: Nanna Klingenberg)

På hytta hos oss har vi ingen regler. Vi er en sånn raus familie, alle som besøker oss på hytta kan gjøre akkurat som de vil. Ingen hytteregler her nei! Bortsatt fra med doen da, det er IKKE lov til å kaste noe i utedoen. Det er strengt forbudt. Den er gammel, så det skal ingenting utenom det du vet og kanskje litt papir. Bare ikke for mye papir, det er ikke lov. Og så må du huske å legge i bark når du er ferdig.  Og så er det fint om du tisser i skogen, man trenger ikke gå på do for å tisse når man er på hytta, det vet vel alle? Nei, vi tisser i skogen. Bortsett fra det med utedoen så er ALT greit.

Du må føle deg som hjemme, hvis du vil ta oppvasken så kan du det, hvis ikke så lar du være. Hos oss er alt lov. Hvis du vil ta oppvasken, og det er det hyggelig om du gjør, så er det fint om du bruker de baljene på kjøkkenet, de litt gamle, som ligger under kjøkkenbenken rett frem, og så er det viktig at du vasker opp i den rekkefølgen som Mamma vasker opp. IKKE begynn med bestikk, bestikk kommer etter glass. Men det vet vel alle fra før? Og så må du ha skyllevann, og det skal i den hvite baljen, IKKE i den blå, og vannet bør være VELDIG varmt. Og så trenger du ikke sette inn oppvasken, neineinei, for den kan lufttørke, bare ikke ute. Pappa vasker opp ute, men han gjør det feil, sier Mamma, og det blir fluer på oppvasken hvis du lar den stå ute. Men gjør helt som du vil, vi er ikke sånne som har hytteregler. Så lenge du vet hvordan man tar oppvasken, liksom.

Neida, bare kos deg. Men IKKE ta med putene til de nye stolene ned på gresset, da bruker vi bare de gamle putene, de litt harde og  skikkelig korte putene, det blir nok litt dårlig stemning hvis de nye putene får grønske på seg. Men ikke noe stress, kos deg i sola, bare ikke sett deg i den grå stolen på brygga, for den er liksom Mammas. Hun pleier å sitte der, så den bruker ikke vi andre, hun eier liksom den stolen, selv om hun ikke er på hytta så er det Mammas stol, så den bruker ikke vi.

Ellers kan du gjøre hva du vil! Men vi bader hver dag, man må nesten bade hver dag, en sommerdag uten et bad er jo ikke en sommerdag, og da kan det hende du ikke får frokost. Neida, men joda, vi regner med at du bader, det er sååå deilig å bade på hytta vår! Bad og gjør helt som du vil! Så lenge du bader fra den ene, litt lange badetrappen, den som er best, for de andre to, de bruker vi ikke, de kan bli ødelagt. Men for Guds skyld, så lenge du bader hver dag og bruker riktig badetrapp, så er alt lov!

Ta hvilket håndkle du vil, bare ikke de vi vanligvis bruker, jeg liker det lyseblå, det er mitt, ikke rør det. Og det rosa er Mammas, så det bruker hun, så det er det fint om du ikke tar, og det spraglete tilhører Pappa, alle har liksom sitt favoritthåndle, bortsett fra de så kan du ta hvilket håndkle du vil. Vi er en sånn raus familie, uten hytteregler. Og hvis du fryser litt på bena så har vi tøfler til alle, massevis av tøfler, bare ta! Men ikke ta de grå eller de blå eller noen av de svarte, for de grå er Pappas, og de får ingen bruke, og hvis du likevel gjøre det, IKKE bruk dem ute på tunet for da blir de ødelagt. Og de svarte er mammas, de tøflene er bare hennes, og de blå, de er det hull i.

Vi er en sånn familie uten sære hytteregler, vi vil at alle bare skal gjøre som de vil når de er hos oss. Husk å nevne det i hytteboka forresten, for den må du skrive i før du drar, det må alle, skrive med penn, gjerne noe på rim. Ingen er hos oss uten å skrive i den hytteboka, det er bare sånn det er. Og der kan du skrive hva du vil, bare det er på rim, og er hyggelig, og så er det fint om du nevner hvor frie vi er, og hvor digg det er å være på besøk hos noen som ikke har noen regler på hytta.

Velkommen tilbake!

 

Sommerbloggen sendes på Radio Norge hver fredag morgen frem til august. Thea Hope er fotografen bak dette imponerende bildet. Blir veldig fysen av å se på den drinken.

Kjære alle geskjeftige folk der ute

Sommerbloggen sendes på Radio Norge hver fredag morgen frem til august. Thea Hope er fotografen bak dette imponerende bildet. Blir veldig fysen av å se på den drinken.

Det beste jeg vet er når moren min legger seg ned. Det beste jeg vet, er når mødre legger seg ned. Eller fedre. Når folk som vanligvis ordner og styrer, bare legger seg ned i en solstol og gjør ingenting. Men det skjer sjelden, for det er alltid noe som skal fikses. Spesielt på ferie. Spesielt på hytte, noe skal ordnes, noe skal pusses, spikres, vaskes, sorteres, en busk skal kuttes, det er kvist her og løse planker der, og så må vi jo vaske opp, og hva skjedde egentlig med den åregaffelen? Den gamle åregaffelen, hvor er den? Den må repareres.

Jeg har lengtet etter at mamma skal legge seg ned helt siden jeg var barn. Nå er jeg voksen, og er mor selv, og jeg lengter fortsatt. For når hun går rundt med ting i hendene, og bare skal ordne noe, og bare skal male et rom, eller luke et bed eller sy om de gardinene som ble feil i fjor, så må jo jeg gjøre det samme. Jeg vet jeg egentlig ikke må, jeg hører at hun sier at jeg ikke må, men jeg føler at jeg må. Så jeg begynner også å gå rundt, hvileløst i ferien, på utkikk etter ting ungen min har lagt fra seg på rare steder, for å rydde inn oppvask, kanskje vi skulle klippet gresset? Med lengselen i brystet, etter å bare legge meg ned, går jeg rundt og venter på at mamma skal legge seg ned. Ungen min er bare seks år, men jeg kan allerede skimte det i øynene hans, at han allerede lengter han også, etter at jeg skal legge meg ned.

En sjelden gang skjer det. Det skjedde her forleden. Sola sto høyt på himmelen, sjøen bikka tjue grader, og mamma la seg ned. Det gikk et sus gjennom trekronene, jeg kødder ikke. Måkene stoppet opp i luften og stirret på henne. «What???» sa måkene, de trodde ikke sine egne øyne. Min geskjeftige mor, min unges geskjeftige mommo, la seg ned på brygga i bikini, og bare lå der. Hun slappet av. Hele verden stoppet litt opp. Pulsen min sank, hjerterytmen ble roligere, pusten ble klarere.

Folkens, dette er jo løsningen! På høye skuldre, stresseksem, utbrenthet og bekymringsrynker. Vi trenger ikke opphold på spa, masse egentid, jeg trenger ikke flere uker med ferie, eller å begynne med yoga. Jeg trenger bare at mamma legger seg ned, på brygga i bikini.

Til alle gesjeftige folk der ute, til mødre og fedre, besteforeldre og svigerforeldre, til du som akkurat nå er på vei for å fikse den ene greia du plutselig fikk for deg at det hastet å fikse; Vær så snill å legg deg ned, legg dere ned! Legg dere ned med en gang, på brygger, sofaer, solstoler eller bare rett på gresset, samma for meg, bare legg dere ned en liten stund. Gjør det for felleskapet, gjør det for den kollektive psykiske helsen, gjør det for meg.

 

Tusen takk og god sommer!

3 Comments

Om folk på internett, reisefeber og hyttesveis

 

Dette er skiltet til en butikk i Brevik, men funker også som overskrift for folk på internett.

Folkens, den siste uka har vært klin kokos. Siden onsdag har livet vært en potpurri av rare meldinger i innboksen, hverdagsstress, ferieplanlegging, jobbinnspurt, feriestart, hytteregler, familie, mammaliv, jordbær og en del glass med vin. Det er sjukt gøy når et blogginnlegg tar fyr, men det fører mye pussig med seg. Eller «møe rart» som de sier her i Brevik (og som de har valgt å kalle en butikk her i byen, var og handlet der i dag, bra sjappe).

Folk på internett har vist meg mye kjærlighet, jeg har sjelden fått så mye skryt av fremmede som den siste uka. Og godt er det egentlig, hadde blitt helt høy på pæra hvis dette var hverdagskost. Noen blir kanskje litt ekstra engasjerte, det har både vært forespørseler om suging (!) på mail, og et par telefoner fra mennesker som gjerne vil snakke med meg på ordentlig, bare for hyggens skyld. Jeg tar telefonen jeg, skal ikke være vanskelig på det, men det er jo ikke alltid sånn at praten sitter helt løst når de først får tak i meg. Flere eldre har ringt, fordi de gjerne vil fortelle meg hva de synes om det jeg har skrevet, men de liker å ta det på telefon, istedenfor i kommentarfeltene. Det er søtt. Det er litt rart, men ganske søtt.

Jeg har heller aldri blitt publisert i andre land enn Norge før nå, og koser meg glugg med meldinger fra Sverige og Danmark. De har blitt mye bedre i norsk etter «Skam», har de ikke? Det er gøy da, endelig skjønner de hva vi sier liksom. De prøver i alle fall.

Reisefeberen brenner i magen, både på vegne av ungen min og meg selv. Han skal seksten dager til Argentina med faren sin, og jeg prøver å beholde roen. Men altså, den andre siden av kloden er jævlig langt unna (spør du meg), så jeg merker at jeg gruer meg. For å ikke gå på veggen av lengsel, stikker jeg selv  til en øy i Middelhavet, for å sole puppene, bade og ha lav (men jevn) promille mens barnet er borte. Jeg vet ikke helt hvordan det kommer til å gå, vi har aldri vært borte fra hverandre så lenge. Men han gleder seg stort, og jeg gleder meg meg ham (jeg prøver i alle fall).

Tre dager hytteliv har gitt meg fire myggestikk og uforglemmelig sveis, familietid, ro og svært mange skåler jordbær med fløte. Det er jo dette jeg har ventet på! Lange dager uten jobb, uten å måtte noe, uten å kave fra gjøremål til gjøremål. Det er bare overgangen som kan bli litt klønete, for hodet svirrer i et tempo som er fire ganger høyere enn livet her, det tar tid å lande liksom. Har lest en bok da, det hjalp litt faktisk, sommerens første ble «Bienes historie» som nå har kommet på salg i pocket. Lett å lese, lett å like. Gjør deg mer opptatt av bier, bare så du er forberedt på det.

Jeg registrerer at flere og flere av dere følger meg på snap (theakli), det er veldig hyggelig. Prøver å svare på alt jeg blir spurt om, føler det er megalett å gi respons der. Knut har blitt mer kattete siden vi kom ned her på hytta, han sniker seg rundt og gjør småfuglenes tilværelse vanskelig. I dag ble han kjeftet på av en linærle som hadde fått nok av trakasseringen, den ga ham huden full av kjeft. Han gliste bare kattesmilet sitt og la seg ned på trammen. Knut tåler litt drittslenging, han burde egentlig starte sin egen blogg.

Takk til dere, kremen av internett, for at dere leser den lille (og noen ganger store bloggen), både når den handler om mammalivet, hverdagslivet, hyttelivet og de selvsentrerte ting. Jeg skulle gjerne skålt i jordbær og fløte med dere alle sammen denne sommeren, takk!!

I morgen drar vi til Oslo og gjør oss klare for separasjon og avreise, jeg kjenner suget i magen allerede. Men det kommer til å gå bra, ikke sant? Jeg kommer ikke til å dø av lengsel etter barnet mitt? Shit ass.

Sånn på tampen her; hvis du som leser dette er en av de som har sendt mail om suging; takk for henvendelsen, men jeg er ikke megafysen. Så nei takk.

Til alle dere andre; god mandag!

🙂 Thea.

 

122 Comments

Sorry, ikke alle mennesker fortjener å være på stranden

 

Det kan hende du burde holde deg unna stranden. Den er nemlig ikke for alle.

Du tror kanskje det er en menneskerett å få nyte solen på en sandstrand, sprade rundt i i badetøy og kose deg? Det er det ikke. Leste nettopp om Lotte med stomi, som ble bedt om å kle på seg da hun var på stranden. En fremmed dame ga rett og slett beskjed til Lotte om at hun ikke burde ha på seg bikini. Jeg er enig i at ikke alle mennesker fortjener å kose seg i sola på en strand, så jeg slang sammen en liten liste.

Hold deg unna stranden hvis du;

  • Er et rasshøl. Hvis du vet at du er et rasshøl så er saken ganske enkel; ikke gå på stranden i det hele tatt, noen gang.
  • Blir lett støtt av å se andre mennesker. De kommer til å være på stranden, de kommer til å gå, ligge, sitte på den samme stranden som deg, de kommer til å snakke sammen, kanskje til og med hygge seg. Hvis du ikke liker andre mennesker i det hele tatt; bli hjemme.
  • Synes folk med kropper er ekle. Folk har kropper, og de har med seg kroppene sine på stranden. Hvis du er av typen som synes det er vanskelig at folk har kropper, så er stranden definitivt ikke stedet for deg.
  • Mener folk som har annerledes kropp enn deg er stygge. Hvis du blir sur i trynet og kvalm i magen av å se noen med valker eller store rumper eller tynne legger eller pose på magen eller hår under armene eller krykker eller rynker eller hudfarge i en annen sjattering enn deg, da skal du på ingen måte gå på stranden. Det er det dummeste du gjør faktisk. Hold deg langt unna stranden.
  • Har lett for å fortelle folk du ikke liker at du ikke liker dem. Hvis du er av den typen som bare føler deg plent nødt til å slenge drittkommentarer, skule, himle med øynene, håne, hate eller generelt spre dårlige vibber, så er du rett og slett helt malplassert på en strand. Ta med deg den ræva attituden din hjem, og bli der til du har noe hyggelig å melde.
  • Hater unger. Mange strender besøkes av unger, hvis du hater dem intenst, så kan det i det minste være greit å google litt, så du ikke blir et rasshøl på stranddagen din. Man kan helt fint finne steder barn ikke kaster sand og tråkker på håndklær, men det krever muligens at du gjør litt research. Det enkleste er kanskje å jobbe litt med hatet du bærer på, men hvis du ikke gidder det, så vil jeg varmt anbefale å stikke et mindre barnevennlig sted. De stedene er for mindre barnevennlige folk.
  • Hvis du er av typen som kan falle for fristelsen til å ta bilder av fremmede folk, for så å fatshame/bodyshame/slutshame dem på internett, så bør du holde deg unna strender. Der kan fristelsen bli stor, og vips har du begått lovbrudd og ødelagt noens liv, jeg vil sterkt anbefale deg å bli hjemme.
  • Misliker sand og sol og vann. Hvis du ikke liker en eller flere av de tre komponentene, så burde du aldri sette din fot på en strand.
  • Kaster søppel rundt deg der du er. Hvis du er en sånn som elsker følelsen av å lage en svinesti, både av minigriller, ølbokser, sneiper, tørkerull og plastposer, hvis du liksom ikke klarer å styre deg når det gjelder forsøpling, så er det fint om du holder deg hjemme i din egen stue, og så langt unna strender som du klarer.
  • Får lyst til å seksuelt trakassere noen av å se dem på en strand. Hvis du er av typen som plutselig får det for deg at det er innafor å være slesk, pågående, og usmakelig når du ser folk i badetøy, så må du ikke finne på å gå på stranden. Det er det dummeste du gjør faktisk. Hold deg hjemme til du vet forskjellen på høflighet og trakassering.

Sånn. Er det noe jeg har glemt?

Ønsker alle (både de som bør holde seg hjemme, og alle dere andre) en fantastisk sommer!

🙂 Thea.

 

Vil du følge denne lille bloggen på facebook? Du blir kanskje ikke tynn eller brun eller rik av det, men du gjør i alle fall meg glad. Hvis du er en hyggelig person, vel og merke. Men det er du sikkert?

Separasjonsangst og skjerpings

 

Man kan jo spise jordbær med fløte i byen også? Livet er for kort til å sutre, i alle fall.

Etter diverse sommerfester, både av voksen art og barne-størrelse, pakket vi på fredag klær for all slags vær og satt oss i kø sørover, til allsang fra baksetet og stor stemning. Tidemanns første sommerferie, et helt skoleår er over og han feiret med å spille favorittlåtene sine så høyt bil-anlegget tålte i tre timer. Vi er skikkelig gode til å kjøre bil sammen, han og jeg. Det spises alltid is, papiret kan kastes på gulvet, for bil er bare bil og vi kan rydde senere, det er sommerferie, alt er lov, vi kan nesten hele teksten på «Despacito» og den er fortsatt catchy.

Endelig fremme på hytta, elskede Kula, med Mommo og Foffa, trehytte, bading fra brygga og sommer sånn som jeg husker det fra jeg var liten. Jordbær med fløte på trammen, Pappa som forteller om været, om hvor og når vinden skal snu, om skydekket som kommer dagen etter, eller kanskje ikke gjør det likevel, vi kan jo håpe, men vi blir aldri sikre, hadde vært fantastisk om vi fikk sønnavind, da blir det le og jøss, så deilig det hadde vært med sønnavind.

Mamma som bader ustanselig, historier om tidligere somre, om barndom og da jeg liknet på Tidemann og hvordan det var å ha med seg tre unger på sommerferie, og den gangen hadde vi ikke mobilspill, vi hadde bare pinner og blåskjell og tang å leke med. Hytta er som en boble, hvor min barndom smelter sammen med barndommen til ungen  min, og jeg husker detaljer og følelser som har ligget gjemt inni hjernen min siden jeg selv var seks år. Pulsen faller, pusten blir friere, hodet tømmes.

Separasjonsangsten satt dermed hardt i brystet på meg da jeg i går kveld dro fra dem, satte meg alene i bilen, med snuten vendt mot en uke til på jobb, i storbyen, langt vekk fra gress mellom tærne og prat om vind. «Despacito» låt ikke likt i bilen på vei hjem, det var ikke deilig med stillhet fra baksetet. Jeg syntes synd på meg selv hele veien til Drammen, men da jeg passerte den broen jeg aldri klarer å holde fartsgrensen over, så tok jeg meg sammen. Jeg måtte bare skjerpe meg. Voksne damer kan ikke sutre i bilen fordi de må jobbe en uke til, det er ikke greit. Jeg tok meg sammen og kjøpte en baconpølse og dro hjem, for det finnes fine ting ved å være alene i byen også. Gjør det ikke?

Har tenkt til å håndtere denne uka med glans, for selv om det er hverdag, så er det sommer. Skal spise egg og bacon til frokost hver dag, gå på polet, ringe venner som også er stuck på jobber i byen, skravle ekstra mye med de få kollegaene som er igjen i åpent kontorlandskap og så skal jeg spise mye is. Jævla mye is.

God mandag! 🙂

 

Om pikk og scrolling

 

Gratulerer til alle pikk-entusiaster! Innimellom gjør internett meg trist, men noen ganger blir jeg også oppriktig glad. Folk ass.

Trollpikkens kronerulling imponerer meg. Her har noen surna på en steinpenis, hugget den ned med bare hendene, for dermed å vekke et kjempeengasjement i Trollpikkens venner. Pikkens kraft har ført til kampanjer utover landegrensene, for nå skal fallosen opp igjen, og pengene sitter løst. Hvem sa nordmenns hang til dugnad var borte? Finnmarkingene henger seg på med en enda større trollpikk og ler av oss andre, og alle journalister på alle nyhetsdesker landet over koser seg glugg med at de får si «pikk» i vanlige sendinger. De har hatt så lyst, så lenge, og nå får de lov. «Pikk, pikk, pikk». Forløsende for stramme nyhetsfjes.

Siden jeg for tiden sovner med ungen min hver kveld, for så å våkne siklende rundt midnatt, sitter jeg også i de små timer og surfer de mindre sakene på internett. Jeg scroller rett forbi dataangrep (nå lyver jeg, klikka meg inn på en av sakene, men klarer ikke engasjere meg helt), og rett videre på saker om peniser i stein, inngifte (og nå skilte) prinsers nye kjærester (som jeg så stalker på facebook, er det lov å si?) og diverse motangrep på Elles dekning av hvordan man kan få flat mage til sommeren.

Jeg registrerer at det eksisterer en verden utenfor dette også, en hvor det skjer jævlige ting, jeg har allerede sett både hungersnød, bombing og barn som gråter i feeden min i dag. Men jeg klarer ikke gå inn i det i sånne sene kveldstimer. Sitter alene i sofaen, med barnet sovende i etasjen over, og later som om jeg ikke ser alt det som gjør vondt å lese. Jeg føler meg ikke ensom, det er feil ord, men blir liksom bevisst at jeg er alene her, i lyset fra denne skjermen som (inntil videre i alle fall) ikke er infisert av virus fra hemmelige grupper på det mørke nettet. Kjenner at jeg får sympati med Kjos-faste idrettslag og korps som gjerne vil på ferie, håper stille at korpsene trekker frem alle instrumenter ved gaten på Gardemoen og spiller helt til de settes på et fly. Tror det hadde vært effektivt.

Stirrer tidvis ned på egen mage, vel vitende om at de tipsene til Elle ikke kan hjelpe, og kommer på at barnet mitt noen ganger kaller den (alt annet en flate magen) for «huset». «Jeg har jo bodd der inne, den er jo litt min Mamma!». Han har rett. Klart den ikke er flat, det er jo ikke noe digg å bo i et flatt hus.

Sjekker instagram og snap, går tilbake på nettavisene, luller meg inn i en tråd på facebook, hvor en bekjent av en bekjent har kommentert på en post jeg ikke skjønner hva handler om. Henter mer te, har fortsatt litt vondt i halsen. Fra kjøkkenbenken ser jeg at naboene har slukket lyset, føler meg litt mer alene. Sjekker om Trollpikken har en egen fanside på facebook, og blir oppriktig glad når jeg oppdager at svaret for det første er; JA! Og for det andre; de har nådd målet sitt, 200 600kr har blitt samlet inn!! Penisen skal reises igjen, aksjonen var vellykket. Folk ass.

Rundt om kring i de tusen hjem sitter det mennesker som har vippset og ordnet for å få reist en stein som ligner på en tiss. Og i ett annet hjem sitter den surmaga typen som har kuttet den ned med sine egne hender og kjenner på skammen. Og i mange andre stuer og senger, sitter det andre mennesker helt for seg selv, og leser de samme sakene som meg, og muligens føler seg litt alene. Men det er vi jo ikke.

Gratulerer til Trollpikk-entusiastene, og takk til hver og en av dere som er også er våkne sammen med meg, og stikker innom denne lille bloggen. Håper dere får sove godt når den tid kommer, husk at dere er de fineste folka på internett! Og at ingen egentlig noen gang er helt alene.

Natta 🙂