2 Comments

Vaya con gutta boys

 

Tidemann beskriver her helt perfekt hvordan denne uka skal bli

Etter en uke med snittpuls godt over middels (og nei, jeg har ikke trent), delvis søvnløse netter og generelt høye skuldre, har vi nå landet i et parallelt univers. Foffa, Tidemann og jeg på tur, med nesen vendt sydover, mot samme destinasjon som en mengde hvithårede andre; Lanzarote. To menn i sin beste alder (henholdsvis 70 og 6 år), og en kvinne, tre generasjoner, ulike behov, og felles hygge.

Foffa liker best å være svært tidlig ute på flyplassen, han liker å snakke mest mulig med de ansatte ved samtlige skranker underveis, og vil helst gå på flyet før alle andre, uavhengig av om de sitter i rullestol eller ikke, og skravler velvillig med medpassasjerer som står i dokø. Tidemann vil ha flest mulige gadgets med seg i håndbagasjen, han vil synge «I believe I can fly» på repeat (bare refrenget) så mye som mulig, og elsker at folk klapper når vi lander. Det gjør forresten folk, i alle fall de på tur hitover.

Gutta boys chillern på flyet

Som kvinnen i midten er det både smart og fint at jeg etter flere ferier med gutta boys, har skjønt viktigheten av å også surve mine egne behov. I dag betød det å handle mange ting på taxfree (tenker alltid at det er gratis å handle på taxfree, og lever godt med den illusjonen, så ikke fortell meg noe annet), benytte meg både av ørepropper og sånn øyemaske, samt late som at jeg ikke hørte alt som ble sagt til meg. Jeg spiste også en bit av Foffas niste (han vet det fortsatt ikke, men kommer vel tidsnok til å oppdage at både matpakken hans og posen med bamsemums har minket).

Nå er vi fremme i sydenland, og det er varmt i lufta og vi har badet i bassenget, og nå skal vi snart ut og spise sen middag som vi ikke må lage selv. Ungen min sitter med vått hår på gulvet og bygger lego mens han nynner på egne komposisjoner og jeg har lakket neglene (har blitt så sykt mye flinkere på det i det siste forresten, hva skjer, er det alderen?) og begynner å bli skikkelig fysen på noe spansk ost. Livet skal være stillere denne uka, kjedeligere, roligere. Mindre mobil, mindre program, langsommere bevegelser. Mer mat, mer søvn, mer bading, mer sol. Det er i alle fall planen, så får vi se (mulig det blir noe ventilering her inne, pleier å trenge det).

Akkurat nå føles det i alle fall helt perfekt, og jeg hører de tapasene rope på meg hele veien fra strandpromenaden. Blir digg ass.

God mandag, fine folk!

🙂 Thea.

 

 

 

2 Comments

Om instagram-løgn (og hvordan folk egentlig har det)

 

«Perfekt med kakao på en søndag». Neida. Dette bildet er bare jug, jeg tok det for lenge siden. Jeg har faktisk hverken melk eller tulipaner her i dag, bare en sur katt og en sofa.

På instagram ser folks søndager ut som romantiske komedier. Høstblader, varme kopper med kaffe, strikkegensere som ikke har nupper, perfekt bustete sveiser og rent sengetøy med frokostbrett på, kjærester som ler mot hverandre, eller leier barne sine på tur ved stille vann. Blæh.

Neida (joda). Vil bare minne om at søndagens egentlige natur kan være ganske annerledes, og at det er greit. Jeg føler på viktigheten av å påpeke følgende; for hvert eneste instagrambilde av idyll du ser, finnes det ti ganger så mange søndager av denne typen:

Fylleangst-søndag:  At du skjelvende og ganske alene prøver å lappe sammen sjelen etter gårsdagens fest. Angrer på at du var hele deg, eller deler av deg, som du ikke egentlig liker å vise frem.

Tinder-søndag: Nok en alenekveld i sofaen gjør at du kapitulerer og gjeninnstallerer appen du har slettet så mange ganger før, i håp om at din utkårede heller skal finne deg i det virkelige liv. Nederlaget er til å ta og føle på der du målløst sveiper over fremmedes fjes, på jakt etter en bekreftelse du ikke liker å innrømme at du trenger.

Klesvask-søndag: Skittentøyskurvene (ja, for jeg har flere) renner over av alle klærne du leter etter, de ligger der og venter, til poden ikke lenger har skift og du selv går med strømpebukser som ligner på sveitserost. Så du gir deg hen til klesvask på tampen av helgen, våte plagg som aldri tørker helt, som gjør stuen din stygg, fordi det er for vått og grått i været til at den tørker ute. Klesvask som ingen takker deg for at du tar, som ingen forberedte deg på da du var ungdom, ingen fortalte hvor stor del av livet som kom til å handle om skitne klær.

Sammenliknings-søndag: Du kikker over gaten, inn andres vinduer, der tekannen står på bordet og stearinlysene er tent, og så føler du deg som piken med svovelstikkene. Bare at du ikke er et fattig barn, og det ikke er julekveld, du er voksen og burde vite bedre enn å lure på hvorfor naboen har det så jævlig hyggelig. Men du klarer ikke å la det være, så du tenner lys sjæl, og prøver å gjøre det like fint å kikke inn av ditt vindu. Men du føler det liksom ikke helt likevel, dessuten er det ingen som ser inn av ditt vindu, for alle andre koser seg så fælt i sine egne liv at de ikke har tid til det.

Forefallende-søndag: Når du har latet som om du kan ta deg fri en hel helg og selvbedraget har funket, men så kommer søndagskvelden snikende med realitet i blikket og setter deg på plass. Og du åpner hjernen og kalenderen og alle tingene på lista over gjøremål skyller inn i bevisstheten din og hever skuldrene dine for hvert sekund. Og du lengter tilbake til lørdagen og selvbedraget, mens du åpner datamaskinen og begynner å jobbe, selv om du vet du aldri kommer til å komme i mål, ei heller sovne til riktig tid, så mandagen er allerede ødelagt. Og du vet det ikke enda, men i morgen tidlig kommer du til å oppdage at du glemte å ta ut matboksene av sekken på fredag, så det ligger muggen banan klistret sammen med leverpostei-skorper og venter på deg, bare sånn at du får startet uka med en helt perfekt reality-check.

Hvorfor legger ikke folk ut det der på instagram? Jada, jeg vet hvorfor. Men det hadde vært jævlig digg å se bilder av de virkelige søndagene der ute. Jeg nekter å tro at alle drikker store kopper med te, med sånn honning-pinne oppi. Du vet hva jeg mener, en sånn pinne med noen klumper på enden som man rører oppi koppen med? Sånn som alle damer har på reklame, når de sitter i sofaen med pledd og slapper av? Jeg kjenner ingen som har en sånn honning-pinne faktisk. Det er bare jug.

Det jeg prøver å si er; du er helt innafor! I den sofakroken du ligger i, med den følelsen du har, – og du er ikke alene. Nå skal jeg sjekke sekken for muggen matboks (takk til meg selv for påminnelsen), og så skal jeg legge ut et bilde av starinlys jeg også, så folk tror jeg er en sånn person. Neida (joda).

God søndag!

🙂

 

 

5 Comments

Gospel, grining og nyheter fra eget liv

 

Først sofa, så fjelluft.

Sitter i en gammel sofa i en gammel hytte på et fjell, og hører på at Tidemann spiller Monopol med Foffa. Den yngre garde kjøper alle eiendommene han kommer over og fryder seg hver gang den eldre garde må punge ut. Streptokokkene i halsen min er så kjipe at de nesten stakk kjepper i hjulene for den lange bilturen, men med penicillin i taska og paracet i blodet, og en smørblid unge i baksetet gikk det over all forventning. Saligheten over å komme opp i fjelluft, til tømmervegger og flatbrød og hyttesenger er så stor at jeg ble rørt her istad. Mulig de tårene også handler om feberen som ligger og ulmer, det skal svært lite endring i kroppstemperatur til for min del, før jeg snufser av alt. I går gråt jeg for eksempel åtte ganger til denne videoen:

Jeg er litt forelsket i hun dama, den mørke stemmen og det blide fjeset gjør at jeg har lyst til å ha henne som venn. Spesielt når jeg er syk og stusslig, tenk så hyggelig! Har vist videoen til alle jeg har møtt de siste dagene, til alle på jobben, til og med til legen som ga meg medisin. Ønsker meg et gospelkor.

I tillegg til å gråte hver gang de synger at man kan lene seg på dem, så gråt jeg også da legen sa jeg hadde streptokokker, for tonefallet hennes var så omsorgsfullt. Så det er der landet ligger, folkens.

Rent bortsett fra all grininga har uken vært kjempebra altså. Dette er på et vis en velfortjent runde med sykdom føler jeg, alle må under dekk innimellom og nå har jeg vært frisk kjempelenge. Dessuten har jeg brent lyset i begge ender, jobbet masse, sovet lite og generelt strukket strikken, da må man bare regne med at kroppen sier fra. Og når jeg kan ligge på en hyttesofa og høre Foffa forklare Tidemann med mild stemme om eiendomsinvesteringer i brettspill, så er det helt greit, nesten fint. Har faktisk tre gladnyheter fra eget liv denne uka;

1: Radio 1 kommer tilbake! Endelig kan jeg si det høyt, det er noe vi har jobbet med en stund, og jeg hater å måtte holde kjeft om kule ting. Føler æresfrykt og spenning, for det er helt sykt fett å få være med å lage den kanalen. Veldig mange mennesker har et forhold til Radio 1 fra tidligere tider, og nå skal kanalen bli riksdekkende, så det er svære greier. Jeg er så gira og begeistret at jeg ikke klarer å sove om natten, noe som igjen fører til grining av gospel, så jeg må skjerpe meg litt. Men fy faen så gøy!!!!

2: Dro til en datadoktor med macen. Altså, det er det lureste jeg har gjort på lenge. En og en halv time med en kjempegrei fyr fra Eplehuset var alt jeg trengte for å få system i livet mitt igjen. Han var vant til å snakke med pensjonister, så jeg følte meg skikkelig oppegående, og ga meg en dyprens i datalivet mitt. Føltes som spa, anbefales!

3: Foreldrerådet har fått ny illustrasjon:

Spot on

Er den ikke fin? Jeg synes den er helt perfekt, et nydelig bilde av hverdagen med barn. Gøy og vanskelig på en gang.

Nå er det kveldsmat og bok, før jeg skal sove en hel natt til ende. I morgen står rømmegrøt på planen, kanskje klappe noen geiter. Ypperlig ambisjonsnivå, spør du meg. Håper hver og en av dere koser dere glugg, om dere går for fest eller sofa, ligging eller soving; det er helg!

🙂 Thea.

 

 

 

3 Comments

Filmtriks

 

«Lite visste hun hva som ventet, der hun satt ved den rutete tapeten og drakk kaffe»

Nå sitter jeg på en brun bar, i midten av Oslo sentrum, det er bare en bartender her sammen med meg, og han spiller bossa nova mens han polerer glass bak disken. Det er stearinlys, sport på en grell skjerm og folk ute trasker med paraply forbi, på vei til et møte, på vei til en barnehage, på vei til kino kanskje. Jeg har en og en halv time her, før kvelden skal gå med til jobbing utenfor huset. En og en halv time midt på dagen, denne gangen tilbragt på en bar som egentlig bare serverer alkohol, men uten å drikke alkoholen. Blir fysen, men det får være grenser. Thea Media kan ikke være et sånt selskap som sitter og pimper på brun bar i arbeidstiden.

Han prøvde å overtale meg til å kjøpe irish coffee. Jeg motsto.

Det blir kaffe og blogg istedenfor, og jeg klarer ikke la være å føle meg som i en film. Jeg vet jeg har nevnt det her før, men det å føle seg som i en film er noe jeg ofte tenker på. Det kan skje helt av seg selv, at jeg får den følelsen, eller det kan være noe jeg aktivt går inn for å se for meg, fordi det rett og slett er verdens beste triks. Det funker nesten uansett situasjon, hvis man har kjærlighetssorg, hvis man har fylleangst, hvis man har en kjedelig dag, hvis man er nervøs. I går snakket jeg med en venn om fortvilet forelskelse, prøvde å trøste, endte med å be vedkommende late som om livet var en film. Hva gjør fortvilet forelskede mennesker i filmer? Det er egentlig ikke så viktig, det er blikket man får på seg selv som hjelper. Det føles vanskelig fra innsiden, og da er det digg å se på seg selv utenifra. Kanskje blir det vanskelige litt fint, det kjedelige litt som en rørende dogme-scene, noe irriterende kan bli komisk.

Spesielt lett er det jo å dager som i dag, hvor det regner på rutene og høsten bare; «BOOOM!!!! Her er jeg!!». Jeg sørger litt i hjertet mitt over at strømpebuksesesongen er i gang igjen, har for første gang bestilt noe fra en facebook-annonse faktisk; en strømpebukse. Den annonsen klarte å imponere meg, det blir spennende å se. Eller ikke kjempespennende kanskje, ikke «actionfilm-spennende». Men hvis jeg hadde funnet den perfekte strømpebuksen så vill livet mitt blitt så sykt mye bedre. Jada, det er valg nå, jada, det blir muligens atomkrig, jada, winter is here, men serr; strømpebukser som ikke sklir ned, krøller seg eller får hull på to sekunder ville gjort livet mitt diggere. De nære ting, folkens, de er ikke til å kimse av.

Plukket sopp i helgen by the way, var på tur i skogen med søster og unge, og fant for første gang masse traktkantarell. Alle andre har alltid funnt sopp, men ikke jeg, ikke før nå. Lykken har snudd, men så ble jeg så nervøs for at jeg kanskje hadde plukket noe giftig, så jeg har ikke turt å spise den. Det vil si, jeg stekte den, spiste en, og la resten i kjøleskapet. Så hvis jeg stryker med i løpet av neste uke så er det derfor (RIP til meg og lykke til videre til alle dere), hvis ikke, så var det bortkastet å ikke spise mer, for nå er den vel blitt gammel den som ligger i kjøleskapet? Ei heller denne situasjonen ville vært en film verdig forresten, mulig det kunne blitt en scene i en komedie eller en sitcom, men sannsynligvis ikke i en av de helt store. Ville ikke sett på den.

Men akkurat nå da, her jeg sitter og skavler til internett på en brun bar, så følers livet litt som en film. Jeg har til og med på rød lebestift, blir nesten ikke overrasket hvis det skjer noe spennende. Om det er en film av sjangeren «romantisk komedie» (drømmefyren kommer inn i baren, vi forelsker oss og alt blir helt sykt hyggelig, før det oppstår en krise selvfølgelig, som vi heldigvis til slutt finner ut av og får til en forsoning, -phu!), eller om det blir noe helt annet, det vet jeg ikke. Men det gjør en og en halv time dødtid på bar, en regnfull onsdag i strømpebukse, litt morsommere.

🙂 Thea.

Noen stirrer på meg mens jeg skriver forresten.

 

 

1 Comment

Ikke det verste man har

 

Det koker litt i Thea Media AS fortiden, men denne morgenen er over snittet

MIn nye tilværelse som bedriftleder byr på både gleder og utfordringer. Jeg har jo bare en ansatt i Thea Media AS, nemlig meg selv, og det kan gå en kule varmt både i ledelsen og på gølvet i denne første perioden. Jeg har for eksempel begynt å glemme nesten alt jeg skal gjøre, må ha lister på telefonen på alt som skal foregå de neste timene, for ikke å virre rundt som en hodeløs høne hele tiden. På den andre siden, så må jeg si at jeg lever de gode sidene også, akkurat nå har for eksempel bedriften bestemt seg for å ta frokost på café, før jeg skal i studio og lage Foreldrerådet og stikke innom regnskapsføreren, han må hjelpe meg å utbetale lønn, jeg har ikke en gang funnet ut hvor mye jeg burde tjene enda. Noen ganger tenker jeg at lønnen burde være veldig god, spesielt på dager jeg opplever flyt og gjennomslagskraft i bedriften, andre ganger er det tvert i mot, og jeg tenker denne late ansatte ikke burde få mer utbetalt enn en sløv sommervikar.

Hver dag ringer det fremmede folk (man havner i et register for nye foretak når man lager AS) som vil at jeg som bedrift skal registrere meg i systemet deres, kjøpe tjenestene deres, og de aller fleste mener jeg trenger hjelp med noe. Hittil har jeg bedt alle ringe tilbake ved en senere anledning fordi jeg er i et møte, ingen av dem trenger å vite at det møtet jeg er i, er med meg selv. Dagens morgenmøte i Thea Media er  preget av at ledelsen har begynt å se på «The Walking Dead» igjen, og dermed skvetter hver gang noen går forbi med litt subbende ganglag. Man blir virkelig påvirket av det man ser på TV, søstera mi startet fra scratch på «Game of Thrones» i juni og har trodd hun har vært Daenerys i hele sommer.

Jeg tenker det er viktig for dette selskapet å fylle på med både kulturelle opplevelser, sosiale tilstelninger og nyheter, så har lagt mange planer for helgen, mens ungen er hos sin far, og scroller gjennom landets nettaviser mens jeg lurer på hva jeg skal kjøpe på polet. Det er noe rituelt ved at vi i Norge må gå på polet, det blir på en måte mer høytidelig å kjøpe alkohol. Skjønner dere hva jeg mener? Føler på en måte at vin kjøpe på taxfree eler i utlandet har mindre status over seg, enn den man har kjempet i norsk fredagskø for. Det ligger uansett lenger frem på programmet, er på ingen måte høyest på dagens prioriteringsliste, men jeg må skrive det på telefonen, ellers går det i glemmeboka.

Forøvrig kan jeg melde om sesongens første morgen med skjerf. Jeg liker skjerf veldig godt, men jeg misliker hva det er et signal om. Jada, det kommer fortsatt sandal-dager i tiden som kommer, og det er ganske deilig å lukte den litt krispy bål-aktige luften når høsten setter inn, men vi går uten tvil mot ny sesong. Siden jeg ikke kan gjøre en dritt med været, er det bare å glede seg over at «Narcos» er ute med ny sesong, og at man tross alt ser kul ut med skjerf.

Nå kom Nanna! En av to søstre bor jo i overetasjen til denne caféen, så vi møtes både planlagt og ikke-planlagt. Dt er deilig ass, jeg skulle egentlig ønske alle jeg kjente (og likte) bodde her, så jeg kunne leve i en slags TV-serie selv (så lenge den hverken var som «Narcos eller «The Walking Dead»), og aldri trenge å gjøre en avtale, bare surfe rundt blant folk uten å måtte sette dem i kalenderen. Nanna vant håret i det genetiske lotteriet oss søstre i mellom, og bare det å se henne og krøllene hennes nå, løftet denne morgenens møte i Thea Media enda et hakk.

Styremedlem og krøllefrans Nanna er trøtt og sjukt søt

Klok av skade vet jeg at denne følelsen kommer i blaff, og blir borte før man får spikret den fast inni seg, det må man bare godta, men det er dermed desto viktigere å registrere at den er der, for akkurat nå har jeg det skikkelig, skikkelig bra. Kaos; ja, hektisk; ja, usikkerhetsfølelse; ja, sommerfugler i magen; ja, utvhilt; nei. Men likevel ass. Det er fredag, og akkurat nå er kaffen skikkelig, skikkelig god og jeg over snittet glad. Nei, faen heller jeg sier det selv om det er litt svulstig; jeg kjenner på lykke.

🙂 God fredag!!!!!

 

1 Comment

Søndagsfølelse og tåkeprat

 

Søndagskveld i ullgenser, sesongens første.

Så er det søndag igjen, og Mamma og har etterlyst et blogginnlegg. «Har du sluttet med bloggen eller?» spurte hun meg i dag, og det har jeg ikke, men livet den siste uka har tatt så mye plass at det ikke har gått å sette seg ned her. Jeg har prøvd, en så er det så mye å fortelle, og så klarer jeg ikke velge hva som skal fortelles og så før jeg kommer i gang, så er det noe eller noen som avbryter. Egentlig hater jeg bloggere som bruker bloggen til å fortelle hvorfor de ikke har blogget på lenge, jeg har lovet meg selv å ikke være en sånn. Det er som folk som møter deg på fest, etter lang tid, og bruker hele kvelden på å snakke om hvor lenge det er siden sist, de unnkylder seg liksom, og så står de der og snakker om hvor travel man har vært og hvorfor de ikke har kunnet ta initiativ til å finne på noe, og så tenker du selv at du egentlig ikke har merket at de har vært fraværende før de nå står og snakker om det. Nå ble jeg en sån, og det skal ikke skje igjen, jeg lover.

Uka har vært fylt av helt vanlige gjøremål, bortsett fra en ting; vi har vært på kokkekurs. Jepp, søstrene mine og mamma og jeg var på kurs på torsdag, lærte å lage thaimat. Vi drakk også flere flasker vin enn det som var inkludert i selve kurset, men det var så gøy at vi ikke kunne forholde oss til sånne begrensninger. Dessuten fikk vi spise masse mat, og nå er vi alle sammen stødige på seks-retters med mye chili. Jeg tror det skal bli min nye hobby, å gå på kurs med fremmede folk (i alle fall noen), lære ting jeg ikke kan, gjerne mens jeg drikker vin eller noe annet godt. Hvis noen vet om noen kule kurs så er det bare å si fra.

Det har også vært festival her på Torshov i helgen, «Vårt Nabolag» på Torshov Transittmottak, en aldri så liten gratis folkefest. Tidemann var i himmelen, reka rundt med vennene sine og spiste deilige ting og hørte på musikk og danset foran (og faktisk også på) scenen. Dessverre skal Torshov Transittmottak legges ned, i alle fall har den gjeldende regjeringen lyst til det, men nå er det jo valg, så vi får se.

En av de menneskene som stikker flyveblader i hendene våre gatlangs hver eneste dag fortiden jobber nok for et parti som har en bedre fortåelse av hva slags opplegg som funker når det gjelder integrering (enn å legge ned Oslos beste transittmottak), og det partiet skal få min stemme ved dette valget. Så håper jeg at vi også til neste år kan spise hjemmelaget kebab og høre på rar musikk mens ungene danser og sola skinner. Det er ikke bare det man skal gå til valg på kanskje, men det trenger ikke være så mye mer heller. Apropos valget, her er en gammel klassiker jeg har fnist av denne uka, og som er fin å ha i bakhodet når du blir forvirret av debatter på TV;

 

Vi pleide å høre på «Wesensteen»-CDene i bilen på vei til hytta i gamledager, det minner meg om lange ettermiddager i baksetet, med smeltende is i hånda og Pappa som lo i forsetet. I dag har vi faktisk vært på stranda vi også, tok en svipptur på spontanen, det ble både badig og is og grilling av pølser, som om vi fornektet at sommeren var på hell. Skulle ønske det var sant, at ferien fortsatt lå foran oss og at dagene fortsatt ble lysere og man ikke trengte å begynne å se etter nye strømpebukser i butikken. Fuck strømpebuksesesongen.

Det er kanskje søndagsfølelsen som gjør det litt verre enn det er? Søndagfølelsen og ullgenseren jeg har tatt på meg. For egentlig er høsten fin og det skal bli digg å se TV-serier med god samvittighet etterhvert (ikke at det har hindret meg noe særlig altså). Hvis du ikke vet hva du skal bruke resten av kvelden til, og er lei av Netflix og absolutt ikke orker å gå løs på klesvask og sånt, så har jeg et perfekt forslag, nemlig dokumentaren «St.Halvardshjemmet» på NRK. Rørende, varm og litt trist. Perfekt søndagsmateriale. Anbefaler også å lage noe digg å drikke, eller spise noe ost eller sjokkis mens du ser den, for det er faenmeg søndag og helg og man må kose seg det man kan. Livet er for kort til å glemme det.

Selv skal jeg prøve å gre Knut før han surner og så kanskje drikke kakao. Føler ullgenseren ber meg om det. God søndag, folkens!

🙂 Thea.

 

 

 

2 Comments

Shame, moralisme og The Kardashians

 

Nå skal jeg egentlig binge-watche enda mer Kardashian før jeg legger meg, men jeg har bare behov for å skrive litt. Jeg har egentlig alltid behov for å skrive, og spesielt på sånne litt kleine søndager som denne. For da liker jeg tanken på at vi er mange som sitter rundt i de tusen sofaer, og føler litt på at det er mandag i morgen, og merker blaff av fylleangst, eller eksistensiell angst, eller bare på litt ensomhet. Tidemann sover i senga mi, klar for første skoledag som andreklassing. Det er så sjukt fint å få ham hjem etter fem dager uten, jeg har hatt lengsel i hjertet siden fredag. Jeg har også vært mye på fest, nesten for mye, sånn at jeg egentlig lurer på om det er innafor. Mulig det der er søndagsfølelsen som snakker, men jeg kan av og til se meg selv i speilet etter et par dager ute på vift, og lure på om jeg burde skamme meg. Er det greit å fjase og danse til langt på natt når man er mammaen til noen?

Heldigvis er svaret selvsagt; «JA!!!», og jeg kommer på det og rister av meg mitt eget moralisrende blikk og peptalker meg selv til heller å være takknemlig for at jeg har et så gøyalt liv. I alle fall noen ganger. Klesvasken ble helt glemt, den måtte vaskes igjen, for jeg har møtt kule folk på byen og ledd masse med søstrene mine og fine kollegaer og det hele. Etter en helg full av fjas var det helt ekstremt deilig å synge hele lista med nattasanger inntil den lille varme kroppen til Tidemann. Han har laget seg «kul og ungdomsaktig» sveis i dag, med en halv boks hårvoks, og gått rundt på tunet og «vært sånn som de på TV». Holdt på med det i en time, før jeg foreslo legobygging, og han ble plutselig et barn på seks år igjen.

Skikkelig mange folk har begynt å følge meg på snap den siste uka, noe som er veldig hyggelig, men også litt uvant, for jeg vet jo ikke helt hvem de er. Jeg vet selvsagt ikke hvem dere er alle sammen heller, men jeg føler at jeg kjenner dere, det er annerledes. Jeg tror jeg kunne ha invitert alle dere på hyttetur uten problemer, noen ville helt naturlig ha fyrt opp grillen, noen ville redd senger, noen ville sørget for at alle fikk noe å drikke. Med de nye folka på snap så er jeg ikke like sikker, men de virker greie så langt. Hvis det blir for mye pikk i innboksen så får jeg lukke kontoen etterhvert.

Til alle som følger sine små til første skoledag i morgen, lykke til! Jeg var helt utslitt etter den runden i fjor, det er en stor begivenhet for store og små. Til alle dere andre, lykke til med en ny uke! Det kan være mer enn nok i seg selv. Husk at helgen varer helt til du legger deg, så lag noe digg, se noe koselig, kyss en du liker, stalk en du synes er søt eller send melding til en du ikke har snakket med på en stund. Hvis du vil da.

Nå skal jeg henge med min nye eksterne familie The Kardashians i en times tid, det er viktig å holde seg oppdatert på det som skjer i verden. Hvis du får lyst til å himle med øynene over det (eller noe annet som kommer fra denne kanten) så vil jeg minne om at du kan gå andre steder på internett, det er ikke lov til å lese denne bloggen hvis man oppfører seg sånn som dette:

Hvis du er av denne typen, gå et annet sted på internett (smilefjes)

God søndag, alle sammen!

🙂

 

 

4 Comments

Blytirsdag med turbulens hos Thea Media AS

 

Tirsdag i sofaen er så innmari innafor ass

Noen tirsdager er så lange at man tror det er fredag, skjønner dere hva jeg mener? Denne er en sånn for min del. Derfor har jeg tent stearinlys, selv om sesongen egentlig ikke har startet enda, og leser nettaviser (det vil si, jeg scroller mer enn jeg leser).Det er digg å kaste et blikk ut av egen tilværelse når man likevel har mulighet, bare for å sjekke hva folk der ute driver med.

Leser at Linni Meister ble fridd til på ferie (gratulerer!), og at ringen lå i en snusboks, og tenker på at hun virker mer fornøyd enn hun jeg leste om i på Kvinneguiden her forleden:

Herregud, jeg elsker alt ved den teksten. Pikk-frieriet er nok en påminnelse om at noen menn kanskje overdriver bruksnytten av penis, den er kjekk å ha for noen formål, men egner seg mindre for andre. Noen burde kanskje gi disse mennene en heads-up (pun intended) om at underlivene deres ikke alltid er det vi liker best, hverken i innboksen, på snap eller som ringbærere. Det er virkelig noen som har tungt for det, og stakkars hun nyforlovede dama her, som har gledet seg hele livet til romantikk, og bare får pikk. Det er sikkert noen som misunner henne likevel, tror du ikke? Hvis du måtte velge liksom, hva hadde du gått for? Forresten, ikke svar på det, dette er ikke en sånn blogg. Jeg scroller videre.

Noen tyver har stjålet enorme mengder sjokoladepålegg i Tyskland, leser jeg på Dagbladet (skjønner dem skikkelig godt, er fysen), mens Tom Cruise gikk på en ankelsmell og må utsette filminnspillingen på Prekestolen (stakkars). Jeg har hatt en så lang tirsdag at jeg scroller forbi alt som heter politikk, alt som heter nazisme og alt som på andre måter krever for mye av hjernen min eller rører meg på noen som helst måte. Tidemann sover oppe, nok en kveld i min seng, fordi han er så sjukt god til å komme med gode argumenter. «Vi sover jo aller best begge to, når vi kan ligge her ved siden av hverandre, Mamma!» sa han i dag. Han vet det ikke er helt sant, men jeg var så trøtt og han var så søt, så han fikk det som han ville. Igjen.

Franske forskere har funnet ut at vi synes dyr vin smaker best, fordi vi liker at den er dyr. Det er gøy forskning, spør du meg. Det betyr altså at du bare kan ljuge (så du tror det selv) om prisen, så blir den sure, billige vinen megagod. Lurt sparetips for oss som har gått i luksusfellen light denne sommeren. Jeg har i tillegg startet eget AS folkens, jeg er nå min egen sjef. Det er gøy, men jeg må hele tiden begrense meg, ellers hadde Thea Media AS (det er ikke kødd, det er det firmaet mitt nå heter) gått rett i baret og kjøpt visittkort, kontormateriell jeg ikke behøver og sikkert invitert alle ansatte (altså meg) på luksuscruise i løpet av den første måneden. Burde jeg kanskje egentlig spandere en firmatur på meg selv? Det hadde jo vært lurt for bedriften å få litt inspirasjon utover høsten? Vi får se.

Enn så lenge så skal denne bedriftslederen bare ligge litt på sofaen, vaske noen runder klær, stalke folk (i helt passe grad) på sosiale medier og kanskje se litt på en film. Ukas episode av Foreldrerådet handler om søvn, og har visst satt sinnene i kok der ute. Hør den gjerne (ligger under her), jeg kjenner at noe i meg murrer og skraper, men jeg må sove på det før jeg vet helt hvordan det skal håndteres. Derav denne scrollingen.

Takk for at jeg får skrive om de helt dagligdagse ting, det er digg. Håper dere har passe hyggelige tirsdager rundt omkring i sofaene der ute, i morgen er vi halvveis til helg! Og da skal jeg forresten overta snapkontoen til Mammabanden, kjempehyggelig hvis noen av dere vil henge med meg der.

🙂

Her er episoden som skaper turbulens:

 

 

6 Comments

Blogger kom ut av skapet som blogger. Klikk her for å lese om den tøffe tiden (neida, det var kjempelett, ikke klikk, fake news)

 

Noen likner på hunden sin, andre på ballongen. Foto: VG                       (innlegget inneholder en annonselenke)

 

For to år siden hadde jeg runda internett, og satt nøyaktig den samme sofaen som jeg sitter i nå, mens ungen sov og jeg kjeda meg. Alle kule serier var fortært, candy crush fulgte meg inn i drømmeland og jeg klødde etter å finne på noe nytt. Så jeg googla litt rundt, og endte med å kjøpe dette domenet, uten egentlig å ha noen plan. Jeg så på youtube-videoer for å sjekke hva man gjorde med et domene etter at man hadde kjøpt det, og klarte (nesten) helt selv å laste opp wordpress (måtte ringe en fyr fra domeneshop, han var veldig grei); vips hadde jeg en blogg. Jeg ble så flau over meg selv at jeg ikke turte å si det til noen på mange dager. Ingen oppdager at du blogger i smug, hvis du ikke deler det på facebook.

Etter en uke fikk min venninne og kollega Johanna nyss om at jeg smugblogga, og hennes respons var «skjerp deg!». Hun dytta meg vennlig (men jæskla bestemt, sånn som bare hun kan) ut av min egen selvbevissthet og jeg sto frem for familie og venner. Ut av skapet som blogger. Det var tøft. Neida, det var selvfølgelig ikke tøft i det hele tatt, det var bare litt kleint, for jeg hadde ingen av de attributtene vanlige bloggere har, og følte meg helt dust da jeg fortalte folk på internett at de burde komme hit og lese om livet mitt.

Men den flauheten ga seg. Gleden over å få skravle i vei på denne nettsiden er så stor, at jeg etterhvert ikke kunne brydd meg mindre om at noen kanskje synes det er teit. Folk må jo ikke komme inn her? Heldigvis er det mange som gjøre det likevel, og dere som leser har gitt meg (pass opp, nå kommer det noe litt svulstig) troen på folk flest igjen. Jeg visste ikke at det fantes så mange rause, hyggelige, oppriktige, og kule folk på internett. Hjernen min hadde begynt å tro på det den så, at folk flest på internett var så ignorante og kjipe som de fremstår i kommentarfeltene. Men jeg tok feil. Eller så har jeg bare truffet en gullåre, for maken til fine lesere, varme meldinger og generell kjærlighet har jeg ikke sett noen andre steder på verdensveven.

I dag ble denne bloggeren spaltist i VG+. Det føles helt sjukt gøy, og litt skummelt. Nå er det ikke bare dere som skal lese hva jeg skriver, nå skal fremmede folk, de som leser landets største avis, få meg trøkka i trynet en gang i uka. Det kan hende de ikke alle sammen er så greie som dere (dere er tross alt kremen av internett, ikke glem det). Men er det noe de siste to årene har lært meg, så er det at de sommerfuglene jeg har i magen, den kløen jeg føler når jeg får nye idéer, den følelsen av å gjøre noe som både er gøy og skummelt, den må jeg ta på alvor. Og så får det bli som det blir.

Hvis dere vil lese ukas spalte, men ikke har abbonnement på VG+, så kan dere klikke HER og få ett års medlemskap til halv pris. Den koden varer noen dager fremover, så si gjerne fra til en kollega eller en venn eller noe, så flere kan benytte seg av den. Sharing is caring og så videre. Eh, og så er det selvsagt en god del andre saker enn min, skrevet av en god del briljante journalister, man kan lese på VG+. Har ikke blitt fullstendig navlebeskuende heller. Får være grenser.

Bloggere er forskjellige de også, akkurat som alle andre. Foto: VG

Knut har overrasket oss i det siste med å trekke døde fugleskrotter inn i stua (som mange av dere så på snap), og ligger nå som en løve på gulvet og er stolt. Hvordan forteller man katter at man ikke vil ha avrevne fuglehoder i sofaen? Tips tas imot med takk. Ungen sover, jeg har fått solbart igjen (FML, jeg hadde klart å holde den unna hele sommeren, men i dag røk jeg på en smell) og er nok en gang hekta på candy crush. Alt er som det pleier, med andre ord.

God fredag alle sammen, please gjør en innsats for å kose deg glugg. Spis noe digg, drikk noe kaldt, kyss en du liker, ligg med en som er deilig, se på noe morsomt, dans litt kanskje, samma for meg, men ikke glem at det er nå det er helg!

🙂 Thea.

 

 

2 Comments

Motvillig selvinnsikt, nissedance og blåmandag

 

Kornete bilde av helgens innsats med de beste menneskene jeg kjenner (mine søstre).

Man skal jo ikke sove bort sumernatta, for selv om den begynner å bli mørk, så er det fortsatt sesong for å være våken. Det var i alle fall helgens mantra, da vi først dro på roadtrip til Treungen, festivalen aller lengst inn i Telemark. Jeg har blandede følelser fra fredagens opplevelser må jeg si. På den ene siden var reisefølget helt optimalt (min søster Nanna og hennes fantastiske kollegaer), Maria Mena var like magisk på scenen som hun er på privaten, og det var litt eksotisk å dra på ekskursjon i eget land. På den andre siden fikk vi oss en kulturell kalddusj (eller var det bare uflaks?), for campinghytta vi sov i ble eid av det skumleste kvinnemennesket jeg noensinne har møtt, og mengden cowboyhatter og flatfyll ble for mye (selv for meg). Er jeg en prippen vestkantjente likevel? Jeg gjorde i alle fall en megainnsats for å passe inn, prøvde å finne en hatt til og med, men folk var svært gniene på å låne bort (dessuten er hodet mitt for stort for alle hatter).

Da den skumle dama som voktet campinghyttene hånet oss ut av hytta lørdag morgen, viste Telemark seg fra sin deilige side, en søt dame på en bensinstasjon viste forståelse for tilstanden vår, og disket opp med de deiligste retter:

Jepp.

Vi måtte stoppe litt i skogen på veien nedover dalen, for trærne var så grønne og veien så lang. Vi måtte også bade i et tjern, uten klær, drikke alle leskedrikker vi fikk tak i og skravle en hel del om hun gale campingdama og følelsen av å være i et annet land, bare tre timer fra Oslo. Visste dere at det finnes steder folk fortsatt hører på den der «åh, it’s hard to be a nissemann»-låta? Det gjør det altså, folk hører på den kjempehøyt, mens de bryter håndbak og drikker lunken sprit.

Hun fant en kantarell faktisk.

Vel fremme på hytta ble vi møtt av lillesøster Katja og Mamma, som heller ikke hadde sovet bort sumernatta, men svinget seg på lokal fest kvelden før. Regnet hølja ned, men dedikasjonen til lørdagen vant over trettheten, så etter en liten rast var det på vei igjen. Hagefestivalen i Langesund var av et annet kaliber, ikke minst fordi vi kunne ta sjøveien frem og være trygge på å få sove i deilige hyttesenger (uten at en skrekkfilm-aktig campingdame stirret på oss i mørket). Den turen til og fra Langesund i båt, minner meg om ungdommen, lyse sommernetter og klining med kjekke sommerbrune gutter på atten år, med egen båt (av den veldig lave og spisse typen). Det ble riktignok ingenting av sånne aktiviteter denne kvelden, men vi klarte å snu formen. Wrightergaarden er et megahyggelig sted, hadde ikke noen overholdt stengetiden så er det mulig vi hadde sittet der enda.

Hyttestil on fleek

Nanna hadde bestilt søndag med sol, og siden hun alltid får det som hun vil, ble det skravling og kaffe, alle familiens kvinner imellom, på gresset i går, helt til to av oss måtte vende snutene hjemover. I Oslo ventet katt og barn, den ene av dem har lagt seg ut med nabokatten og vekket meg med slåsskamp i stua i natt. Den andre er harmonisk og fin, og gjorde denne nokså tunge mandagen til en deilig en, med sitt trollete fjes og skravlete humør (jeg regner med at dere skjønner hvem som er hvem her, men håper litt at noen likevel lurer på om det var Tidemann som slåss med nabokatten nattestid).

Alt i alt så er hverdagene de jeg liker best, jeg måtte bare la være å sove bort nettene to dager på rad for å gjenoppdage det. Kanskje det er det som er meningen med det diktet? Det frister i alle fall svært sterkt med rutiner akkurat nå, mulig det bare er en heldig bivirkning. Takk til Telemark for å ha levert krydder i tilværelsen, piffi trengs innimellom. Jeg kommer tilbake, må bare lade vestkant-sjela mi i Oslo litt først. Og så må jeg skaffe meg min egen cowboy-hatt.

God mandag, fine folk!

🙂

PS: Foreldrerådet er igang igjen etter sommeren! Denne uka handler det om barnehagestart;