4 Comments

Sorry Enrique!

 

I dag matchet været perfekt med mitt indre landskap, for å si det svulstig. Mørkegrå skyer og syv grader. Jeg gidder ikke klage over været lenger, jeg har resignert. Det var en morgen med mandagstrøtthet skrevet i blokkbokstaver over panna, uansett hvor mye kaffe jeg helte i kroppen ville den ikke våkne. Leste dere den utblåsningen i Dagbladet om at vi nordmenn er så kjedelige? En fyr som heter Enrique er så lei av at vi er dølle at han skrev om det i avisen. Han synes vi skal skjerpe oss. Han har surna så til de grader på musegrå nordmenn at han måtte ty til tastaturet. «Hvorfor drikker ikke forfattere mer rødvin på TV?» sier han. Hvorfor må vi være så ordentlige og fornuftige hele tiden? Hvor ble det liksom av flørtinga? Enrique hadde en blåmandag han også, synes hverken komikere eller artister, eller noen av oss andre, leverer fortiden. Kanskje han satt på trikken sammen med meg i morges og så hvor kjedelig jeg var i fjeset? Meget mulig, jeg kunne vært den utløsende faktoren for at han klikka på kjedsomhet i dag.

Jeg skjønner jo hva Enrique mener, jeg gjør det. Forleden, en av de dagene det var sol, så bivånet jeg en gruppe mennesker som danset salsa i en park i Oslo. Jeg tok meg i å himle med øynene, synes det liksom var litt i overkant å danse med svingende skjørter og norske hofter midt mellom minigriller og unger på trehjulssykkel. Hadde det vært i Spania, så hadde jeg smilt til de rundt meg og nikket, «Sånn er de her, her danser folk gatelangs, så spennende» hadde blikket mitt sagt. Når jeg kommer til Norge derimot, så frafaller frigjortheten min et sted mellom Lillestrøm og Oslo S. Plutselig synes jeg verten på flytoget gjør for mye ut av seg, der han demonstrativt stirrer på alle passasjerer, og snakker på høyttaleranlegget som om han var pilot. Jeg er mindre raus i Norge, vi er litt mindre rause her. Det kan vi vel gi Enrique rett i?

Dagens høydepunkt for min del må bli todelt. For det første var det overraskende morsomt å gå hjem fra Rema 1000 (stakkers Rema 1000 dere, synes synd på dem jeg, etter Æ og alt det der, snakk om nedtur). Tidemann var utålmodig, jeg bar hundre poser, og for å stagge rastløsheten hans sendte jeg ham for å hente dopapir da vi måtte stå i kø ved kassen. Han fikk altså velge dopapir selv, og da valgte han praktisk nok en megapakke, en pose med tjuefire ruller papir.  Vi er jo en husholdning på en stor og en liten rumpe (pluss en katterumpe, men han bruker lite papir), så vi trenger sjeldent sånne mengder, men innehaveren av den minste stumpen fikk velge, så da ble det sånn. Svette og slitne og med alt for mye å bære på i regnet, så ble vi veldig flirete. Noen ganger kommer fnising oss til unnsetning. Tidemann liknet på en barnearbeider fra et fremmed land som bar dopapir med livet som innsats, med sin slitne mor hengene etter. Jeg lo så mye på et tidspunkt, mens svetten rant og jeg mistet følelsen i fingrene, så jeg måtte slippe alle posene på det våte fortauet, og alle varene rullet ut på gaten og det ble bare rør. Mulig Enrique ikke ville ha syntes det var gøyalt nok, men han var jo ikke der for å dømme oss akkurat da, så vi bare lot det være gøy. Ikke bohemsk og utagerende, bare hverdagslig og slitsomt og komisk.

Pakkesel og dopapirentusiast på seks år.

Høydepunkt nummer to, var at Kim Kardashian begynte en livesending på instagram (!), mens jeg laget middag. Det var noe helt spesielt ved å stå og kutte laks på kjøkkenet, mens jeg samtidig var inne i bilen til søstrene K, og hørte dem fortelle om innmari uinteressante ting. Vi var rundt 170 000 mennesker på kloden som så på dem samtidig i sju minutter, mens de kjørte bil og snakket om hår. Jeg bryr meg ikke en gang så mye om Kim K og gjengen, likevel ble jeg fascinert. Enrique hadde sikkert himlet med øynene her også, ikke akkurat krutt jeg har å melde. Han vil jo at vi skal danse gatelangs barnbeint, mens vi slenger med leppa til de politisk korrekte, ikke at en alenemor skal finne dagens høydepunkt i en telefonskjerm ved kjøkkenbenken. Det er bare å beklage.

Kim underhold meg med puppe-buffet og skravling på kjøkkenbenken.

Nå som stølheten begynner å melde seg, etter steinknusingen i helgen, så tror jeg resten av kvelden skal stå i latskapens tegn. Skulle gjerne vært et fyrverkeri av et menneske, en fargeklatt av dimensjoner, men har det bare ikke i meg. Sorry Enrique, det blir sofa og serier her ass. Skal prøve å skjerpe meg til helgen, flørte og drikke rødvin og forsøke å trekke ned snittet på den nasjonale døllheten. Må bare hvile litt først.

God mandag, fine folk!

O hellige åpning av hytta

 

Hyttesveis; check! Under middels begeistring for kroppsarbeid; check!

Noen ganger trenger man å gå tilbake til røttene sine, gjøre gammeldagse ting på gammeldagse måter. For en som er veldig glad i det moderne byliv, så kan det by på noen utfordringer. På den ene siden så VIL jeg gjerne være en sånn person som elsker dugnad og planter og natur, på den andre siden er jeg mest komfortabel i en sofa med en serie, et glass vin og muligheten for take away. Likevel ligger det i grunnmuren min at jeg ikke bare kan drive med sånt. Av en eller annen årsak, så har grunnmuren min fått det for seg at jeg er nødt til å grave ute, rake, gå i støvler, bli skitten, være kald, trille trillebår, bli svett, og klø nede i gummistøvlene. Hadde vært sykt digg om jeg kunne lobotomert vekk den delen av meg selv, den som forventer at jeg gjør sånne ting. For hjernen og kroppen ellers, er helt overbevist om at jeg ikke liker det.

Siden jeg ikke har en lobotomerings-maskin, så ender det med at jeg (som alle andre i familien, og som seg hør og bør) gjør et slag for livet på hytta et par helger hver vår. Føler vi kan dele oss inn i to grupper nå, de av dere som har hytte i familien og skjønner hva jeg mener, og de av dere som av en eller annen grunn ikke har hytte i familien, og ikke skjønner hva dette handler om. For ja, det er selvfølgelig en velsignelse å kunne eie sitt helt eget landsted, å oppleve sommeridyll år etter år, men det å gjøre klart til den sommeridyllen (hvis den i det hele tatt kommer), er noe annerledes.

Jeg har til gode å se et fjes på jobben, som med et entusiastisk smil gleder seg til å åpne for hyttesesongen. Hver fredag i løpet av våren, forteller ulike kollegaer under pølselunsjen, at det er åpningshelg i familien, og som med lengsel i blikket skulle ønske det var mer cava og mindre styr på planen. De reiser motvillig tidlig fra kontoret, for å komme litt før rushen på vei til hytta med søsken og barn og svigermor og en megalang liste over gjøremål. For når man blander generasjoner, og deres forventinger til hvordan ting skal gjøres, spesielt hvis man i tillegg hiver inn noe fjern slekt, noen unger og noen fraskilte, så kan det enkleste bed bli vanskelig å luke.

Min familie er rimelig harmonisk, det vil si, det går en kule varmt hos oss også, men det har vi blitt ganske gode til å fikse. Og vi elsker hytta vår. I tillegg var det jo Eurovision-finale i går, noe Pappa elsker (!), så han hadde handlet mengder med bridgeblanding og Mamma hadde kjøpt kokosboller og alle hjerter gledet seg. Ungen min liker alltid å være med, han har jodlet omkring i en sko og en støvel (jeg pakket visst bare én støvel) og kikket etter biller under steiner mens han sang høyt på amerikanske poplåter han ikke kan.

Belønningen var det ingenting å si på. Det må jeg innrømme.

I dag har vi knust stein, en oppgave som virker veldig fjernt fra nødvendig i 2017, men som plutselig ble relevant. Søsteren min sang noe som liknet på en sånn slave-sang fra bomullsmarkene i gamle dager, hun mente det ville gjøre at vi knuste steinene «mer taktfast». Vi raket også gjennom gammel jord fra utedassen (det var blitt helt til jord altså, men jeg klarer liksom ikke tenke på noe annet enn at vi raker i bæsj), og sådde blomsterfrø på toppen. Forventer nå at det er en hel blomstereng der når vi kommer neste gang, ellers surner jeg totalt.

Mamma er dronninga av hyttelivet, hun stopper aldri. Der jeg blir sur halvveis i jobbinga, så blir hun bare mer motivert. Vi raket stranden for våt tang og sand, det var tungt og kaldt og føltes heeeeelt unøvendig (høyvann en gang og så er det like ille igjen), men Mamma bare smiler og svetter og koser seg. Bir man sånn med tiden? Kommer jeg også til å løpe rundt i kjeledress og jobbe hardere enn alle andre når jeg runder sekstifem? Den som lever får se.

Til alle dere som ikke har hytte; kos dere ekstra mye med den vinen, den muligheten til å velge reisemål helt selv og fraværet av oppgaver som utedo og steinknusing. Til dere med hytte, som fremdeles ikke har kommet i gang denne våren; lykke til! Hvis dere surner halveis i jobben og føler dere dumme, vit at dere ikke er alene. Og at det på ett eller annet tidspunkt i sommer, kommer en sånn varm kveld hvor dere kan sitte og skue utover et bed, og vite at det eksisterer takket være egen innsats (forhåpentligvis).

Til slutt; takk for en fin helg Mamma og Pappa, søster og unge! Hadde det ikke vært for dere så hadde jeg aldri fått ræva i gir, sett på Eurovision eller visst hva det var å jobbe på gamlemåten. Takk for at dere bærer over med sutringa mi, det er imponerende.

God søndag! <3

Morgenstund med Foffa og den evigbegeistrede ungen.

Takk for en deilig sommer da dere!

 

Husker dere sommeren 2017? Den var fin!

Hva som har skjedd i det siste? Takk som spør, det er en hel del. Sommeren var her, i hele tre dager, det var farvel til strømpebukser, og hei til planting av blomster og grilling på verandaen. Jeg gikk med bare armer på jobben, spiste is gatelangs og drakk kald hvitvin. Må si jeg elsket sommeren 2017, den leverte. Rakk å sove med helt åpne vinduer i tre netter, gå i sandaler og sløve bittelitt i sola. Helt fantastisk.

Så har jeg levert fra meg førstemanuskriptet til boka (whoopwhoop!!!), det ble til slutt ferdig, etter noen søvnløse netter og så mange endringer at jeg ikke helt vet hva det endte opp med. Skriving av bok føles annerledes enn skriving av blogg, og jeg sendte lengselsfulle blikk hitover, men tvang meg selv til å formulere setninger i manuskriptet istedenfor på internett. Det var vanskelig, jeg har savnet dere og dette. Men noe ble lagret og sendt og så får vi se hva det blir.

Jo, og så feirer jo kongeparet seg selv denne uka, med glitter og glam og krone-is, mens jeg var på foreldremøte. Kronprinsen tok skjegget midt under middagen og alle hjerter gledet seg. Kroppen til dronningen ble diskutert i landets største avis, fordi det er visst alltid innafor å snakke om kroppen til damer, uansett hvor gamle, smarte eller royale de er. Håper det er en føljetong, der vi etterhvert får en anmeldelse av kongekroppen også, etterfulgt av barna. Hva synes vi om de kongelige barnas kropper egentlig? Mulig det blir et helt helgebilag.

Siden sommeren 2017 er over, og jeg har funnet frem strømpebuksene og skjerfet igjen, fyrte jeg like greit i peisen her nå. Har gått på en luksussmell på hagesenteret, så nå må stuen min være perfekt temperert til alle døgnets tider, for at ikke det store blomstrende treet jeg har handlet, skal visne. Lur idé å gå all in på plantefronten, når jeg har like grønne fingre som en fisk. Det er nesten frost i verandakassene med spirer, men jeg skal ha for innsatsen, tenker jeg. Så nettopp på et hageprogram på TV og har begynt å tenke på luking, så hvis jeg ikke skjerper meg nå, så blir jeg en sånn som tror hun er gartner etter en tur på blomsterbutikken.

Mitt nyeste familiemedlem.

Knut lever sitt katteliv, ligger og vokter humlehotellet vi har hengt utenfor døra (også en del av den handleturen på plantesenteret), mens ungen mente det var nødvendig å sette opp et skilt. Humler har jo ikke penger, de har ikke lommer en gang, konkluderte vi med, så viktig å understreke at hotellet tilbyr gratis overnatting.

Ledige rom på humlehotellet!
Velkommen skal dere være, humlefjols!

Hvordan går det med dere? Jeg har høstfølelse kobinert med hverdagsfølelse, og vurderer å sette i gang med en  ny TV-serie. trodde sesongen for sånt var over, men kjenner at kroppen craver sofa og lave forventninger og pledd. Jeg burde begynne med skattemeldingen, vaske klær og ta ut av oppvaskmaskinen, men føler meg såpass flink som har sprayet kassen med blomsterspirer, at jeg tror kvoten for huslighet er oppnådd allerede i dag. Dessuten er rumpa for tung og øynene for trøtte akkurat i kveld. Lov å late som om det er høst og legge seg til lading, eller? Si fra når sommeren 2018 er her da dere!

 

🙂 Thea.

 

10 Comments

En wannabe-avslappet mammas bekjennelse

 

Stirret på dette bildet på mobilen i dag og innbilte meg en stund det var vårt siste øyeblikk sammen. Jeg dramatisk sier du? Skjønner ikke hva du mener.

Han er seks år, og vil utforske nye områder. Jeg er trettifire år og tror jeg er en avslappet mamma. I går gikk han halve veien til skolen selv, for første gang. Jeg kunne se stoltheten i skrittene hans da han krysset veien på grønn mann, følelsen av frihet i de små skuldrene. Vi avtalte at han skulle få prøve igjen i dag, å gå helt fra Kaffebrenneriet selv. Det er åtti meter lengre enn gårsdagens distanse, en vei til som skal krysses.

Da morgenens kanelbolle var fortært klemte ham meg som vanlig, insisterte på at jeg skulle gå på trikken, så vi kunne vinke mens han gikk alene avgårde. Jeg lot meg overtale, litt skeptisk til dette nye, at han plutselig skal klare seg selv. Men veien til skolen er kort, og jeg husker så godt den følelsen av å få lov til å mestre, en stemme forteller meg at det er på tide, at han er trygg, og jeg tar meg sammen og går mot trikken.

Han skal krysse veien på grønn mann og gå til høyre. Det er avtalen. Skolen ligger da ned og til venstre. Jeg går på trikken via bakerste dør, så jeg skal få god utsikt til å vinke, og ser den lille kroppen med den store sekken, smilende og fornøyd står han der på gatehjørnet. Trikken glir sakte avgårde, jeg ser ham krysse gaten. Men så går han ikke til høyre. Jeg dunker på ruten, men den lille kroppen forsvinner rett frem og forbi en hussvegg, mens trikken øker hastiggheten, og jeg blir hun som roper mitt barns navn, fra innsiden av en fullsatt morgentrikk i Oslo. Han hører meg jo ikke, han er på vei, sin egen vei, og jeg håper det er til skolen.

Kommer på at jeg er en avslappet mamma, prøver å roe ned dunkingen på ruten. Skal jeg gå av? Hvorfor gikk han rett frem? Skal han gå rundt kvartalet? Vet han hva han driver med? Tenk om han møter noen som skremmer ham? Bestemmer meg for å dra på jobb, kan jo eventuelt ringe skolen fra jobben. Dette går sikkert bra. Han vet veien, vi har bodd her i mange år, han er to kvartaler hjemmefra og et kvartal fra skolen. Han har løpt i disse gatene så lenge han kan huske. Jeg gjentar dette for meg selv, de syv minuttene det tar til byen.

Inne på kontoret ringer jeg skolen. Det har akkurat ringt inn til time der, damen som tar telefonen har ikke oversikt over elevene i 1a. Jeg spør om hun kan sjekke i klasserommet, se om han er der. Det kan hun ikke, hun sitter et helt annet sted, men hun kan sette meg over til 1a. Ingen tar telefonen. De er nok opptatt med ransler og å komme seg på plass og spisse blyanter og sånn. Jeg tvinger kontordamen til å sette meg over noen ganger, men ingen tar den. Ler av meg selv, for han er sikkert på skolen, hun ler med. Vi legger på. Det går sikkert bra. Alt er sikkert helt i orden.

Jeg prøver å jobbe. Etter circa ti minutter kommer jeg på sesong to av Uløst, en podcast (kjempebra) som tar for seg Therese-saken, der en liten jente forsvant fra moren, og aldri har dukket opp. Klumpen i magen vokser, jeg sender en mail til begge lærerne til Tidemann; «Har Tidemann kommet på skolen? Vil bare sjekke, han gikk selv i dag». Dunker fingrene i bordet, sånn jeg hater at folk gjør, involverer en kollega. Burde jeg bekymre meg? Later som jeg er avslappa. Er ikke avslappa. Det går en halvtime.

Bestemmer meg for å ringe Tidemanns pappa. Han sier det helt sikkert går bra, men jeg merker at jeg smitter ham, med min muligens litt dramatiske tone. «Tenk om han ikke er der når du henter ham i dag? Tenk om han har blitt bortført? Har du hørt om Therese-saken fra åttitallet????». Vi legger på, han mener jeg må roe meg ned, men foreslår å sende en SMS til en av lærerne. Vi har ikke nummeret til lærerne, ikke privatnummeret, men jeg stalker dem på internett og finner den ene. Involverer flere kollegaer og en av sjefene. Later som det ikke er noe stress, men alle kan se at jeg ikke kommer til å roe meg ned. De later som om de tror på at jeg er avslappet, og sier de riktige tingene; «Han sitter nok akkurat nå og forteller de andre hvor kult det var å gå selv, alt er helt i orden». De har sikkert rett, men jeg klarer ikke se for meg noe annet enn VG-oppslag om at jeg har latt sønnen min gå alene, og ikke en gang oppdaget at han var bortført før åtte timer senere. Jeg, verdens verste mor, verdens minst ansvarsfulle, hvordan kunne jeg la ham gå??? Inne hodet mitt spilles det ut scener av at folk går manngard for å lete etter ungen min. «Sist sett på Kaffebrenneriet på Torshov» står det i avisen (i mitt indre).

Prøver å jobbe, men hjernen grubler bare på hvilke forferdelige ting som kan ha skjedd. Ligger han i en grøft? Er han i live? Kommer jeg noen gang til å se ham igjen? Får ikke jobbet en dritt. Er sykt lite avslappet. Er den minst kule personen som fins. Ringer skolen igjen. Kan jo prøve å betale kontordamen tusen kroner for å stikke ned og sjekke i klasserommet? Hun tar ikke telefonen. Nå er klumpen i magen enorm og jeg svett i hendene. Ringer igjen. Og igjen. Til slutt tar hun den.

«Hei, det er meg igjen, mammaen til Tidemann». Hun ler når hun hører stemmen min, jeg ler tilbake, men ikke på ordentlig.  Hun sier; «Hei! Tenkte nok du kom til å ringe tilbake. Hehehe, det er gjerne sånn første dagen de går alene. Jeg sjekket med læreren hans her, og han er i klassen! Sitter og spiser nå.»

Herregud. Han lever! Han ligger ikke i en grøft! Han spiser matpakken med manchego fra Spania og en litt kjip pære vi hadde i kjøleskapet! Takk og takk og takk og takk. Ser mot himmelen og får lyst til å gråte. Beklager til kollegaene og melder faren hans og søsteren min om at krisen er over (eller at det aldri var noen krise egentlig).

Scene ved leggetid, Tidemann i pysj, skitten under neglene etter lang kveld med utelek i varmen:

Tidemann: «Hørte du hadde ringt skolen i dag, ble du nervøs for meg?»

Jeg: «Littegranne bare. Hvorfor gikk du den andre veien egentlig?»

Tidemann: «Fordi det er gøy å gå rundt der. Og så hadde jeg jo god tid. Og så trodde jeg du syntes det var greit?».

Jeg: «Jada, det var sikkert greit. Jeg ble bare forundret. Hvordan var det å gå selv da?»

Tidemann: «Det var faktisk helt utrolig deilig. Mamma, jeg var helt ekte lykkelig». Han ser på meg med overbevisende lykke i blikket.

Jeg: «Så bra. Det er veldig bra. Du er stor nok til å gå alene nå. Men du? Jeg er nok ikke helt klar for det enda. Mamma trenger mere tid.»

Tidemann: «Vi kan øve mer i morgen. Men du må skjønne at jeg er stor nok nå, Mamma. Det er sånn verden er.»

Han har rett, jeg tar feil. Men jeg er ikke klar, jeg er ikke kul. Heldigvis er det jeg som bestemmer. Så han følges til skolen i morgen.

Thea.

PS: Takk til alle kollegaer, sjefer, skoleansatte og andre som tok i mot denne ekstremt lite avslappa dama i dag. Jeg skal øve meg på dette, jeg lover.

4 Comments

Grytidlig dommedagshilsen fra Middelhavet

 

Selv dårlig vær ser bedre ut her nede

Våknet med dommedagsfølelse før sola hadde stått opp, det kan det være flere grunner til. Før det første kan det være på grunn av manikyren jeg tok i går (det er viktig å gjøre sånne ferieting mens jeg kan, ikke sant?). Ikke fordi manikyr i seg selv er et tegn på dommedag, det hadde vært rart. Nei, fordi hun dama som jobber der, en litt eldre og veldig skravlete señora, fortalte om en synsk person hun hadde møtt. Hun fortalte med innlevelse om dette her, at hun hadde ligget våken de siste nettene, på grunn av hun synske. Sånn er det når man har en neglesalong, man møter mye rare folk. Og her for et par dager siden, hadde det altså slengt innom et medium for å stelle føttene sine, akkurat i hennes salong.

Dette mediumet må ha vært overbevisende, for jeg kunne se at negledamen var litt preget av det hun var blitt fortalt. Den synske hadde nemlig spådd at tredje verdenskrig var rett rundt hjørnet, at den kom til å bryte ut i løpet av de tre år. Og at det kom til å starte med Korea (mediumet spesifiserte ikke hvorvidt det var Nord- eller Sør-Korea, følte vel det var irrellevant). Ifølge spådamen, kom hele verden til å rammes hardt, bortsett fra Afrika. Negledamen fikk store øyne da hun fortalte dette, hun sa hun hadde prøvd å riste det av seg , pleide visst ikke å tro på synske, men dette klarte hun altså ikke å glemme. Jeg gikk ut derifra med fine, velstelte hender, rett opp på kirkeplassen for å drikke vin og spise ost, hvis dommedag er nær så skal jeg i alle fall ha spist min dose manchego, si.

Det ble en ganske sen kveld i går, ikke bare på grunn av kirkeplassen og vinen, også fordi jeg har fått denne låta på hjernen:

 

Jeg registrerer at den har blitt spilt over en milliard ganger allerede, så jeg er rimelig sent ute, og den er vel av typen guilty pleasure (for å si det mildt), men jeg klarer altså ikke la være å digge den. Beklager. Uansett, jeg måtte høre den mange ganger før jeg sovnet i natt. Jeg er også hun ene som danser til den, HVER ENESTE GANG en bar her nede spiller den. Forleden løp jeg TILBAKE til baren, etter at jeg egentlig hadde gått, for å danse til den en gang til. Skjønner ikke hva som skjer med meg.

Men han smørsang-fyren der skal ikke få skylden for dommedagsfølelsen jeg våknet med altså, han har bare skylden for at jeg måtte være oppe litt ekstra sent for å høre alle de versjonene jeg fant av låta hans på internett (det var mange). Det handler kanskje ikke heller om hun synske dama, selv om det jo står mye illevarlsende om både USA og Korea (begge variantene) på samtlige avisnettsider i dag.

Jeg våknet av meg selv for to timer siden, altså halv seks, og var lys våken. Det var tordenbyger over havet her, klesvasken som tørket så fint i går (poeng til meg for å vaske klær på ferie) hadde blitt våt av regn (tilsvarende minuspoeng for å ikke ta ned vasken). Horisonten så dommedagsaktig ut. Selv dommedag ser bra ut fra takterrassen her, det må jeg si. Men skyene har heller ikke skylden for den følelsen inni meg. Er det kanskje bare at jeg har min siste dag her? I morgen skal jeg hjem igjen, til hverdagen og barnet mitt (som jeg lengter noe fryktelig etter), til Knut og leiligheten og livet mitt.

Kanskje er det bare oppbruddstemning jeg føler på? Oppbruddstemning som har fått en litt dramatisk vri? Mulig det. Mulig det er tanken på alt jeg ikke enda er ferdig med, både når det gjelder denne byen, Spania generelt (en del av meg vil bare bo her), jeg er ikke ferdig med å spise ost og skinke og ha utsikt til havet og sol i fjeset. Og så er jeg vel ikke heeeeelt i mål med skrivinga heller, det må jeg innrømme. Da er det jo praktisk å ha våknet grytidlig, og at det er regnskyer over havet. Ingen soling på meg denne siste dagen, bare tastaturet og utsikten og følelsen av dommedag.

Til alle dere som våkner midt i hverdagslivet, ha en deilig dag! Jeg skåler fra terrassen her, i svart, sterk kaffe og ønsker dere en over snittet torsdag!

🙂 Thea.

PS: Hør på den låta, er det innafor å synes den er kul? Eller tar en milliard mennesker feil? Mulig det altså, vil gjerne ha en tilbakemelding fra noen jeg stoler på (altså dere).

Et halvt morgentryne og dommedagsvær
3 Comments

Adios søndagsfølelse, hei savn

 

Jeg feirer fraværet av søndagsfølelsen blant spanske kjøttboller og palmer. Søndagsfølelsen eksisterer ikke når man er ute av rutinene, i alle fall ikke i samme form. Melankolien dukker opp på andre måter, for eksempel som savn. Jeg er vant til å være noen dager vekk fra Tidemann, men når vi passerer femdagerstreken merker jeg det på kroppen. Jeg kan fysisk kjenne det, lengselen sitter i brystet som en varm klut og presser på innsiden.

Vi facetimer for å holde hverandre oppdatert på både stort og smått, som at jeg har funnet en fin stein og at han har drukket smoothie. Vi lager grimaser, han leser bok for meg, vi tuller, og han prøver å gjette hva han skal få i reisegave. «Jeg tror kanskje det er stinkdyr?» sa han i dag. Måtte avkrefte det, få stinkdyr-utsalg her.

Gjetta på stinkdyr. Tok feil.

Når jeg føler meg litt alene, eller litt langt unna ungen min, så må jeg liksom nøste meg frem til å komme på at jeg er dritheldig. Jeg prøver å se for meg dere for eksempel, der dere ligger på sofaene deres hjemme akkurat nå, eller henger opp en vask, gjør klar barnas skolesekker og sjekker i kalenderen hvilke møter dere har denne uka. Noen av dere har sikkert vært litt sent oppe denne helgen, gruer dere til ikke å få sove i kveld, og dermed være stuptrøtte i morgen. Når dere står opp og må ta på strømpebukse og stresse til jobb og kjøper kaffe, så skal jeg sove. Når dere sitter i møte, så skal jeg sole puppene på takterrassen. Sånn holder jeg på inni hodet mitt for å skyve vekk lengselen. Når dere henter i barnehagen, eller drar på trening, så skal jeg drikke hvitvin ved stranden (og skrive ferdig to tekster til). Og så, når dere lager middag, så er jeg støl i huden etter en dag i sola, og spiser mat på restaurant som noen andre lager til meg. Er det usympatisk å bruke andres manglende ferie, til å føle seg bedre selv?

Det er muligens det. Men det er jo helt bortkastet å sitte her i sydenland med savn i kroppen og sutre. Derfor må jeg trekke frem (skitne) triks som får meg til å føle meg bedre.

Ellers kan jeg melde om at jeg har fått solbart. Jepp. Er så heldig å ha mer pigment akkurat rundt munnen, så det ser ut som jeg har drukket sjokolademelk med en gang trynet kommer i sola. Flaks med det. Jeg har også spist latterlig mye kjøttboller, albondigas, det er min tapas nummer en, og så skinke og ost da. Og calamares. Og croquetas. Fader, jeg liker nesten alt. Sangria, vin og agua de valencia har det også blitt, det er vanskelig å være her uten å drikke alkohol. Alle drikker hele tiden, føles rart å gjør noe annet. I dag måtte jeg konse for å bestille kaffe og vann til middag, men det gikk. Tror kroppen trenger et par dager uten alko (selv om den prøver å lure meg til noe annet).

Ja, og så har jeg skrevet. Heldigvis får man si, det er jo derfor jeg er her. Er fortsatt usikker på om jeg kommer i mål, føler jeg går i sirkler hele tiden og diskuterer mye med egen hjerne. Hvis jeg omsider lander dette prosjektet, så kan dere altså lese en bok jeg har skrevet til høsten. Det må være en helt koko følelse å se sin egen bok i en butikk? Får sug i magen av å tenke på det. Tenk om jeg ikke klarer det? Eller tenk om det blir skikkelig dårlig? Prøver å finne trøst i at det jo ikke er så farlig, all den tid det gis ut mye ræva bøker hele tiden, og at verden går videre okke som. Og hvis jeg ikke får det til i det hele tatt, ikke blir ferdig, så blir det jo bare ikke noen bok. Det gjør egentlig ikke noe for andre enn meg (og dere da, som har måttet lese om denne prosessen helt uten grunn).

Takk for at dere er så kule, det er skikkelig deilig å ha dere med meg på tur. Blir kjempeglad for både hilsner på snap og facebook, det gjør meg mindre ensom og mer effektiv. Husk at dere er de fineste folka på internett!!

Kyss litt ekstra på ungene deres, kjæledyrene deres eller kjærestene deres i kveld, husk at det er helg helt til i morgen!

🙂 Thea.

Går for utekontor i morgen også jeg

Fake it till you make it

 

Upåklagelig utsikt

Jeg er jo en ekstrovert type, det er det ingen tvil om. Har alltid drømt om å være hun mystiske dama i et hjørne som alle lurer på hvem er, men aldri fått det til. Hvorfor trodde jeg at det var en god idé å dra alene på tur egentlig?

Det gikk fint i går. Da var det sol og jeg skrev på macen i bikini, spiste tapas og drakk masse sangria med en gammel venninne (samt en veldig stor gin tonic, det hele er dokumentert på snap). Livet smilte, jeg følte at jeg nailet tilværelsen og kjøpte grønnsaker på et market og skravlet på spansk og var en av tilværelsens vinnere.

Men i dag våknet jeg til gråvær (egentlig perfekt skrivevær), full frihet, ingen planer og en hjerne som på ingen måte ville samarbeide. Prokrastinering til fingerspissene. Hver gang jeg hadde en god idé, så ble den avbrutt av tvil. Spiste deilige tomater (som faktisk smaker tomater), lagde sterk kaffe og prøvde igjen. Følte meg ensom. Ringte søster på facetime i en time og snakket høl i huet på henne. Ringte ungen min på facetime og overtalte ham til å lese hele leksen sin for meg, en historie om kroppen. Ganske interessant. Så var jeg alene igjen.

Tomater som smaker som tomater er de beste!

Er dette en del av prosessen? Å gå fra skriving, til litt ensomhet, til mat, til skriving, til å kikke på fugler (jeg er skikkelig lite interessert i fugler egentlig) til å prøve igjen? Hva i helvete skal jeg gjøre her i ti dager til? Hvorfor kan jeg ikke være litt mer en sånn mystisk person?

Tidemann viste meg buret til vårt ferskeste familiemedlem på facetime. Hamsteren Bob bor i et lite, fint hus, dekorert med klistremerker min sønn har fått tak i. Selv Bob nailer tilværelsen mer enn meg. Han trener til og med. Hver natt løper han i hjulet sitt, hver dag hamstrer han mat helt for seg selv, og er en mystisk type som bor alene. Han ville aldri surra rundt i Spania og følt på skrivepress, Bob ville bare ha gjennomført med glans. Bob er en sånn fyr.

Jeg har ikke surna altså. Utsikten er formidabel, manchegoen er like god som før og det løsner sikkert etterhvert. Eller? Kanskje dette er det som skal til. Her vender i alle fall prokrastineringen tilbake til oppgaven igjen, mens den hjemme fører meg ut av huset, til en venninne, en unge som vil leke eller en jobb som venter. Her har jeg ingen unnskyldning.

Lurer på om jeg skal stikke ut og finne meg noe middag. Sette meg på en restaurant og late som jeg er en som mystisk, innadvendt person. Fake it till you make it, er det ikke det de sier? Kan jo hende det funker?

God onsdagskveld til alle der hjemme! Føler meg mindre ensom når dere er med (både her og på snap).

🙂 Thea.

Ikke mye mystisk med dette fjeset.
10 Comments

Reisefeber

 

Mens dere står i rushtrafikk fra hytter dere har vasket ut av, gjør dere klare for hverdagen i morgen, sjekker lekseplaner og ukeplaner og kalendere på telefoner, så sitter jeg på Gardermoen med sommerfugler i magen. Ved siden av meg sitter det en søt fyr med grønn genser som kikker litt på det jeg skriver. Derfor skriver jeg dette, hvis han ser på dette så blir han tatt på fersken, man bør ikke lese hva andre skriver (men du er søt).  Jeg har ikke spist noe i dag, for jeg forsov meg til denne turen, jeg klarte nemlig ikke sovne i natt. Jeg har reisefeber for første gang siden jeg var ungdom.

Hadde glemt hvordan det var, hvordan man begynner å surre, stresse, ligge på ank. Vanligvis slenger jeg noen greier i en koffert, og lyver til Mamma på telefonen når hun ringer og spør om alt er på stell før avreise. Jeg drar liksom ikke på tur før jeg drar. Men det er til vanlig, denne gangen føles det annerledes.

Tidemann er levert til sin far, og jeg fikk klump i halsen og tårer i øynene da de kjørte av sted. Jeg vandret rundt som en hudløs sippeunge i går, fikk hverken til pakking eller ordning, måtte bade i badekaret istedenfor, og sove på sofaen. Nå har jeg likevel kommet meg til Gardermoen, med overvektig koffert, og sitter her med vann og nøtter og skjelv i magen. Jeg skal til Spania, alene, i nesten to uker. Jeg har gledet meg sååååå mye til dette, nå skal det skje, jeg skal for første gang på ferie helt alene, for å skrive ferdig det som i følge planen bli en bok. I tankene har det sett helt fantastisk ut, men nå angrer jeg litt på hele opplegget, og har lyst til å dra hjem igjen.

For hva om jeg ikke klarer det? Hva om jeg choker helt? En ting er boka, men jeg skal også tilbake til en by jeg har bodd i før, hvor jeg både har vært veldig, veldig lykkelig, og veldig, veldig lei meg. Jeg vet ikke hvordan det blir å komme tilbake. Da jeg dro derfra sist, kom Pappa og hentet meg, kjærlighetssorgen var på sitt verste og jeg visste lite om at alt kom til å bli bra igjen. Nå er alt bra igjen, bedre enn jeg trodde det kunne bli, og jeg skal skrive en bok! Hvis jeg klarer. Fuck.

Jeg har også forhåpninger om å sole meg, spise deilig mat på restaurant helt alene, at det skal føles kult og gøy og befriende å reise på egenhånd. Har sett for meg at jeg skal sitte som en kvinne på film, i sola, med vin og mac og skrive noe som er smart (eller i alle fall underholdende). Det er sånn det har sett ut i hodet mitt. Men i går kom jeg på at det jo sjelden blir sånn som det ser ut i hodet mitt. Og så ble jeg kjempenervøs og stresspakket rare ting, og glemte sikkert noe av det helt essensielle som man trenger for å kunne være en sånn kvinne som på film.

Katten og huset bevoktes av søster, ungen bevoktes av sin far, jobben klarer seg helt fint uten meg en stund. Jeg har ingen unnskyldning for å ikke få dette til. Savner dermed en unnskyldning for å ikke få det til. Jeg har to uker på å naile både feriefølelsen, bokskrivingen, selvstendighetsfølelsen, samt å møte den byen jeg elsker, men ikke har vært i siden livet var skikkelig kjipt. På toppen av det hele burde jeg jo glede meg noe helt vanvittig, jeg er sååååå heldig som kan dra på en sånn tur, jeg vet det. Men akkurat nå ved gaten, hvor gamle folk står i kø for å boarde (en time før vi faktisk boarder, skjønner aldri noe av det) så er jeg bare nervøs.

Da er det bare å spise noen nøtter, drikke noe vann, huske på at jeg sikkert hadde en god grunn til å legge opp til denne turen, og stole på hun jeg er når jeg er i det selvsikre hjørnet. Hun pleier jo å ta ganske gode avgjørelser. Og de har skinke der. Skinke og vin og hav har fått meg gjennom de rareste perioder.

Kommer sikkert til å legge ut mye på snap (heter theakli) hvis dere vil spionere på reisen. Skriver snart, hvis dere kan være reisefølget mitt, så føler jeg meg mye mindre alene.

Hilsen en nervøs og litt ensom (men likevel fornøyd) reisekvinne på 34.

PS: Ble spurt om leg for å kjøpe snus. Ekspeditøren var ikke sikker på at jeg var over 25. Dette begynner bra.

2 Comments

Løv and let løv

 

Min erkefiende

Over det ganske land er familier samlet på hytta, nå skal det koses! Nå skal det skje, nå skal forventinger innfris og grenene i slektstrærne forenes, med mimelek, skiturer, marsipan og gamle hytteklær. Vi har også vært på hytta, og det har vært helt topp, og på samme tid minnet meg om hvor ubrukelig jeg er.

Mens Jesus og disiplene på denne dagen spiste sitt siste fellesmåltid, og det var fotvask og alvor og hygge, så har vi raket løv. Det er sånn med hytte, spesielt når den er gammel, og har store trær og kronisk muselort i hjørnene og spindelvev i krokene. Jeg er ikke god til å rake løv.

Jeg er en sånn som er god til å planlegge. Til å lage fest, organisere tur, eller vite hva man burde gjøre hvis man har et problem (eller «ekspert på å google» som Tidemann kalte det her om dagen). Jeg er god til å snakke, jeg kan sitte hele natten og snakke med noen om noe de synes er viktig, blir aldri trøtt. Jeg er god til å finne veien, til å kjøre bil og en rekke andre ting. Men akkurat det å gjøre en repetetiv oppgave ute, en fysisk oppgave uten andre utfordringer enn utholdenhet, der svikter jeg. Jeg svikter på løv.

Med unge og søster og mor og hund på hytta, med en vannslange som lekker, med maling som flasser og sikringer som går når det passer dem, så er man nødt til å trå til. Mamma er dronninga av å trå til. Hun er den som kommer hjem til deg med et smil, bygger skap, sorterer ting, bærer saker ned i en bil, kjører på dynga, bretter rene klær helt perfekt, hun er også den som kryper under et gammelt hus med verktøy og friskt mot, for å reparere en vannledning som er lekk. Da blir det å få gnagsår i hendene og surt humør etter ti minutter med løvraking, ganske patetisk. Vel, jeg er ganske patetisk.

Heldigvis så min elskede mor mitt fallende engasjement og foreslo vafler. Og siden vi i går latet som om det var påskeaften, så ble det rebus i uteklær for å finne påskeegg på tomta, med hint gjemt i flaskepost og andre rare steder (dere som følger meg på snap allerede har jo fått det hele inn med teskje, sorry hvis det ble for mye av det gode. Hvis du ikke fikk med deg det, men (for eksempel) vil se min «entusiasme» til løv fra i dag, så heter jeg theakli på snap). Jeg ruler på påskerebus, på vaffelsteking og er også over snittet god til å vaske opp. Men Mamma, – hun ruler på alt.

Mamma er best. Hun så mine vannblemmer og foreslo at jeg skulle ta ansvar for vaflene istedenfor.

I dag, da hun på andre timen lå under huset , i den lille klaustrofobiske sprekken i steinrøysa under tre soverom, som bare hun passet inn i, og til stadighet fikk vann i fjeset fordi spleisingen av et lekk vannrør ikke fungerte, så satt jeg bare på trammen over henne og følte på stolthet. Moren min ble nettopp 67 år, og ligger som en husmus i kjeledress under hytta, med en iphone som lommelykt og hundre edderkopper i håret, og roper; «Sett på krana igjen!!» hver gang hun tror det er i orden. Jeg satt med plaster på mine to vannblemmer i hendene, etter ti minutter løvraking (serr) og var hun fjåsa som la ut snaps og sjekket instagram.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å bli sånn som Mamma noen gang. Jeg vet ikke om jeg kommer til å ligge i gjørme under et hus med verktøy, eller standhaftig mene at man skal vaske alle vegger og tak i en hytte hver vår, til høylytt protest fra sine barn. Jeg vet ikke om jeg kommer til å ha det blikket, både for planter som må beskjæres, planker som må byttes, mens jeg parallelt klarer å bry meg om hvordan folk har det og hvem man burde ringe til fordi de kanskje trenger litt ekstra oppmerksomhet. Mamma, – du ruler.

Vi har laget lammesteik, vasket noen av de gamle veggene fri for fluelort og støv, spist sjokolade og mange kokosboller, drukket vin, vi fikk raket den plenen til slutt (mest takket være søster), Tidemann har vært svett i luggen og skitten på nevene i flere dager. Det har vært noen store og noen små samtaler, noe hjelp fra store arbeidsmenn, og en helt magisk nabo som til sltt kunne bistå min mor under det huset, så vi har vann i krana. Vi har til og med hatt mimelek.

Nå skal de helligste dagene denne ferien (det vil si da Jesus ble forrådt, drept og overrasket alle med å svinse seg til himmels), feires helt på det jevne hjemme i Oslo. Der jeg kan være stolt over de små ting jeg klarer, som å få satt på en vask med skittentøy i ny og ne, bade barnet mitt eller huske å sortere glass i riktig container. Det er ikke helt på Mammas nivå, men det er da noe.

God skjærtorsdag, og lykke til på hytta alle sammen!

🙂

Mulig mitt avkom slekter mer på meg, enn på sin mormor.

Jeg vet ikke

 

Noen ganger må verden være manikyr og lunsj og søster

Nå har jeg sittet lenge og lurt på hva det er jeg skal skrive. For jeg må skrive noe, men jeg får det ikke til. Det har satt seg fast i meg hele uka, jeg har åpnet macen, og så lukket den igjen, kanskje ti ganger. Noe av gangene fordi jeg er sliten, fordi jobb og barn og livet er mye noen ganger, fordi jeg sovner i badekaret og på sofaen og før jeg legger hodet på puten om kvelden. En av kveldene fordi jeg måtte høre en viss podcast, som gjorde vondt i sjela og har vært ukas snakkis for alle jeg kjenner. Noen av kveldene har jeg lukket macen fordi jeg heller har villet se på TV (har også sovnet her, våknet siklende midt på natta foran blinkende skjerm) og en av dagene denne uka så var jeg i gang, men synes det ble for dumt det jeg skrev, for naivt, fikk det ikke til, og gikk på bar med kule damer istedenfor. Og jeg drakk og skravlet og lo hele kvelden, og det var utrolig deilig.

Grunnen til at det har stått fast i meg denne uka, til at ordene ikke kommer ut gjennom fingrene sånn som de pleier, det er verden. Med kjemiske bomber i Idlib, unger og kvinner og menn som dør en grusøm død, med motangrep fra Trump i Shayrat, med terror i Stockholm og bilder fra sultkatastrofer i flere afrikanske land, så har jeg bare lukket macen igjen og igjen. For hva skal jeg melde? Jeg føler meg dum. Priviligert, naiv og hjelpesløs, som en tøtte uten faktisk livserfaring, i min koselige leilighet på Torshov i verdens lykkeligste land.

Med påskemarsipan og skismøring på instagram, sol i fjeset, spirende blomster og ferietid, så blir kontrasten til det livet andre mennesker på denne kloden lever så ekstremt hard. Og sann. Merker dere det også? I går, med en trett seksåring liggende oppå meg i sofaen, så vi bilder fra angrepet i Stockholm. Og jeg måtte forklare selvsagt, forklare hva en terrorist er, prøve å forklare hvorfor noen mennesker er så syke at de vil kjøre ned uskyldige folk gatelangs. Jeg klarte det ikke, han skjønte mindre for hver gang jeg ga ham et svar. Så seksåringen sovnet, før «Norske Talenter» var igang, og måtte bæres i seng. Trygg og varm og klengete sovnet han under den deilige dobbeltdyna.

Hva kan vi gjøre folkens? Er det noe vi kan gjøre som faktisk kan funke? Eller ender vi med å legge ut svenske flagg på profilbildene våre på facebook, og det er det? Har dere sett fremmedhatet og sjikanen som har frådet i komentarfeltene den siste uka? Folk bruker terrorangrep av syke mennesker til å forsvare et hat mot alle på flukt. Jeg gulper påskemarsipan og lukker macen.

I dag dro ungen min på hytta med Mommo, og jeg var så lei og tung og sliten. Lå på sofaen og prøvde å løse verdensproblemer i min lille hjerne. Kom ikke videre. Så ringte søsteren min, elskede Nanna, og mente det var på tide å skjerpe seg. Hun insisterte på at denne første feriedagen skulle brukes på fjas. Så hun hentet meg ut av sofaen, og min sosialdemokratiske dårlige samvittighet for å være priviligert, og så dro vi og tok manikyr. Som om ingen ting har skjedd. Som om verden bare var fest og glede. Etter at neglene våre var blanke og freshe, så spiste vi fancy lunch og kjøpte sko og så på ting i interiørbutikker. Som om vi var to damer på film, en romantisk komedie, hvor livet bare er gull fra start til slutt.

Ungen ringte fra hytta og kunne melde om at det er kaldt i vannet, men «krabbene finnes fortsatt». Og så åpnet jeg macen. Og så prøvde jeg ikke å skrive et innlegg som ga mening, eller sa noe om verden, eller fant noen løsninger. For jeg har ingen, jeg er bare en priviligert mamma i den første verden som ikke skjønner hva i helvete det er som skjer.

God lørdag.