Til alle med litt høye juleskuldre (for det er ikke bare meg eller?)

 

Throwback til det året jeg hadde ambisjoner og tid til å bake et kjempestort pepperkakehus, men ikke fikk det til.

 

 

Det er en uke igjen til jul, og jeg kan formelig høre lyden av både høye skuldre og enda høyere forventinger. Derfor har jeg laget en liste til oss (kanskje aller mest til meg selv), som kan være fin å ha i bakhodet nå i innspurten:

  • Det er nettopp dette som er jul. Denne følelsen av at du ikke har gjort en brøkdel av det du hadde planer om. Det er dette som er selve julens ånd i 2017. Den følelsen av å ha planer om å gjøre hundre juete ting (bake, synge, kjenne på roen, se en koselig film, grine til gamle sanger, sende kort og meldinger til folk du nesten aldri ser og så videre) men faktisk ikke en gang rekke å så vidt få inn treet før klokkene kimer og sølvguttene atter en gang står på NRK 1 og synger med overdreven mimikk; -det er dette som er den egentlige julefølelsen.
  • Bakte kaker smaker kjempegodt når de er bakt av profesjonelle folk. Det er nettopp derfor det finnes profesjonelle bakere. Noen går på skole for å lære seg å lage megagode kaker, sånn at de kan selge dem til oss. Vær gjerne grei (og realistisk), kjøp de sju slag (i alle fall noen av dem) og støtt ditt lokale bakeri. Bak bare hvis du både har lyst og tid, for sure folk som pynter pepperkaker med fure mellom brynene og harhendt glasurpose er det kjipeste som finnes.
  • Gaver er like bra selv om de er kjøpt lille julaften. Det er ikke sånn at gaver blir bedre av å ligge sirlig innpakket i sløyfer og sånne fine pyntekvister, på et hemmelig sted i flere uker. Ferske gaver kjøpt på et døgnåpent kjøpesenter under 24 timer før middagen er minst like bra. Så det så.
  • Folk flest gleder seg til jul, det er skikkelig hyggelig. Men folk flest blir også lei av familien sin (never forget), hun ene som klager, han som ikke skjønner spøkene, det evige pratet om de samme gamle problemene, – familie er familie. Ikke gå inn i denne høytiden med urealistiske forventninger til idyll, for da blir du skuffet. Husk også på hvor irriterende folk er, og at det er greit.
  • Julestemingen ser nesten aldri sånn ut som på film. Den sniker seg inn når du minst venter det, helt uavhengig av om skittentøyskurven er tom eller full, og blir gjerne bare hos deg i små glimt. På vei hjem fra jobb en dag, hånd i hånd med ungen din, når det begynner å snø og dere bestemmer dere for å spontankjøpe et alt for stort juletre. Eller når du hører en sang på radioen som er megaharry, men som du likevel elsker. Eller når du sent en natt sitter på overtid og jobber, og smugspiser pepperkaker fra skuffen. Julestemningen kommer når den kommer, du må bare huske å få den med deg.
  • Barnet ditt har flere ting på ønskelista enn det som står der. At du er tilstede og fornøyd står skrevet øverst, med usynlig blekk. De driter i om svoren blir sprø, så lenge du er fornøyd.
  • Folk går ekstra sakte når de kjøper julegaver, mennesker blir til snegler og ingen husker at man skal stå til høyre og gå til venstre i rulletrappa. Det er som om hele landet rammes av stress og treghet på en gang. Derfor; plugg i ørepropper, lytt til podcast eller musikk eller lydbok, og skli sakte inn i mengden. Alt annet kan gi deg hjerteinfarkt.
  • Et år er forbi og det er vanlig å oppsummere for seg selv. Gjorde jeg nok? Gikk det som jeg hadde trodd? Er jeg egentlig, sånn helt egentlig, fornøyd med det livet jeg lever? Hvis du kjenner på bobling og glede; go for it! Applauder deg selv og smil og vær megafornøyd. Men hvis du (i likhet med de fleste andre), først og fremst kommer på alt det du ikke gjorde i 2017, alt det du ikke fikk til; la det være. Ta deg en krumkake og sett på en digg TV-serie (vil anbefale «The Crown» på Netflix).
  • Uansett hvor du ligger i løypa, så er det jul om en uke. Uansett om du får gjort alt på listen eller ikke, uansett om du sover som et barn eller vrir deg i sengen nattested, så blir Hovmesteren drita førstkommende lørdag kveld på NRK 1, og tar med seg Grevinnen til sengs, og så er det noen nøtter som faller i fjeset på en ganske tjukk kusk dagen etter, og vips så er kvelden her. Du kan ikke kontrollere det, julekvelden kommer. Men du kan bestemme deg for hva som er viktig de neste syv dagene, for deg og for dine. Og så kan du være glad for det du har, de du har, det vi har. Og for at det alltids kommer en ny adventstid, med nye muligheter til å ligge bedre an, til å kanskje være mindre stressa en uke før jul.

God innspurt, godtfolk!

Nederlaget da huset seg sammen og jeg innså at jeg hadde brukt fire timer på en haug med kake (ett sekund senere var det bare nettopp det). God jul folkens!
3 Comments

Livets eget fluepapir og desemberfestival

 

Et av mange kjøp fra Paris, utrolig hvor effektiv man blir på shopping når man drikker vin til lunsj.

 

Årets desemberfestival har startet, den som åpner med julekalender, etterfølges av bursdagsfeiring og ender med julebonanza og både gamle og nye tradisjoner (som enten startes, holdes eller brytes). Tidemann blir sju år på onsdag, og det går selvsagt ikke upåaktet hen. For det første har han talt ned dagene i fire uker, han har regnet på timer og minutter og holdt orden på ditansen mellom livet akkurat nå, og livet når o den store dagen er her. VI tjustartet feiringen i dag, samlet familien i stua, spiste mat og sang bursdagssang og det hele. Dette er det første året ungen ikke har ønsket seg en spesiell kake (i fjor sto jeg og bannet og skar ut legokloss av formkakebunn, mens svetten rant og Tidemann klappet meg på skulderen), og da ble jeg så glad at jeg bakte den største kaken jeg kunne. Det slo meg da jeg sto der og skakket på hodet sent i går kveld, mens jeg hørte på podcast og smurte utover kilovis med glasur, at jeg definitivt bruker for mye tid på å scrolle gjennom kakekontoer på instagram, for jøje meg folkens:

Jeg trodde visst plutselig at jeg var blitt en kakeblogger

Kaka er et direkte resultat av påvirkning fra sosiale medier. Jeg skulle kanskje brukt tredve prosent av tiden jeg sto og rørte sukker og smør til å rydde litt, for kaka ble megasvær og tilgjort og ganske god, men stua så sånn her ut rett før gjestene kom:

Det man ikke ser på dette bildet er at kjøkkenet så ut som en melbombe og at gulvet var glatt av glasur med Knuts kattehår i. Livets eget fluepapir viste det seg å være, den ensomme flua Knut har jaget siden juli ble endelig fanget i kjøkkengulvfella (så noe positivt kom det ut av situasjonen, jeg har hatet den flua). Jeg skulle ønske at jeg hadde en liten husnisse hjemme hos meg, en husnisse med støv på hjernen og rolig gemytt, som ordnet opp  i rotet mitt mens jeg sov. Det er det jeg ønsker meg til jul faktisk, jeg har ikke kommet på et eneste annet ønske enda, men der kom det; ryddenisse! Skriv det ned Pappa (han leser alltid her på bloggen).

Dagens hovedperson var så spent at han dirret da han skiftet til tversover, gjester og fest er det beste han vet. Og så satt vi der da, vi som på en eller måte er koblet sammen gjennom felles gener og andre bånd, og markerte at det (snart) er sju år siden jeg fødte (helt objektivt sett) verdens fineste unge. På denne tiden i 2010 hadde jeg akkurat blitt skrevet inn på Riksen og skulle settes igang. Jeg var hoven i fjeset av svangerskapsforgiftning, veldig spent og ganske fnisete. Husker søstrene mine joina oss på sykehuset den første kvelden, fordi ingenting skjedde i livmoren min. Vi satt rundt godteriautomatene i første etasje og spiste tørre muffins fra maskinen, og det føltes mer som om vi var på en slags leirskole enn at jeg skulle føde.

Resultatet av tre dager på Riksen i 2010 sitter på enden av bordet og kunne ikke vært bedre

Jeg kommer aldri over hvor sjukt det er at vi mennesker kan lage nye mennesker, og at jeg har gjort det, og at han faktisk er resultatet. Det virker helt uforståelig av og til, og hadde jeg ikke vært der da han kom ut så hadde jeg serr hatt problemer med å tro på det.

Nå er det søndag kveld, Knut ligger her som en stor snegle krøllet ned i ullhulen sin (som han har tråkket flat som en skål), og jeg googler juletrær. Det finnes så mange slag, visste dere det? Jeg har jo kjørt plastic fantastic i årevis, så jeg tenkte det var på tide å gjøre det på ordentlig i år. Stemmer det at katter og juletrær er krisekombo forresten? Knut skuler på googlinga mi fra kroken sin, men jeg klarer ikke å skjønne hva det er han tenker. Mulig han allerede pønsker på noe faenskap, men det er vanskelig å lese det hårete pokerfjeset hans.

Håper dere ligger trygge og varme i sofaene deres, spiser noe digg og ser på noe hyggelig. Det er helg helt til i morgen, never forget.

God søndag, folkens!

 

Et selvsentrert innlegg om å legge ned lista

 

Tre søstre i Paris. Den ene skal gifte seg, den andre blir stressa av puslespill og den tredje må legge ned lista.

Jeg vet ikke om det er månefasene eller den truede verdensfreden eller en forsinket minipubertet (eller en sjukt prematur førtiårskrise?), men den siste tiden har denne bloggeren aka mammaen aka radiodama gått inn i tenkeboksen. Det vil si, jeg har ikke sittet og stirret utover landskapet, jeg har ikke meditert, eller gått lange turer i skog og mark, men hjernen har jobbet hardt. Sist helg var jeg i Paris, med søstre og min fine venn Eirik, og november ble avsluttet med mye vin, ost, brunsjer og innkjøpet av et gigantisk Tyrkisk kelim-teppe (!!) som jeg insisterte på at det var nødvendig for meg å bære hele veien hjem til Norge igjen. Det var dyrt og tungt og nå ligger det her under føttene mine og minner meg om fnising gatelangs ved små restauranter og snegler i hvitløk.

Jeg har også sittet oppe til langt på natt og pakket inn gaver til Tidemanns gavekalender, selv etter at jeg egentlig hadde bestemt at vi ikke skulle ha gavekalender. Måtte ta en u-sving på den avgjørelsen da han kom hjem med egensnekret kalender til meg, som han hadde bygget sammen med faren sin av en bit fra deres gamle kjøkkeninnredning, sirlig pyntet med tjuefire gaver og «feliz navidad» skrevet med sprittusj. Jeg har også vært på helsefarm med mamma, på Finnskogtoppen velværesenter, gått skytteltrafikk mellom glovarm badstu og iskald uteluft, til kroppen ble så mør at man kunne smurt den på et  (veldig stort) stykke brød.

Hele tiden, både blant pensjonistene på Finnskogtoppen, i de sene gave-innpakningstimer, under morgenkaffen i Paris og gjennom alle de andre gjøremålene av mer hverdagslig karakter, så har hjernen min liksom jobbet på dobbel kapasitet. Kan man utvikle en ekstra hjerne? Det føles som om det jobbes bak i hodet, med store tanker og viktige ting, uten at jeg egentlig får helt tak i hva det er som foregår. «Hva er egentlig vitsen da?», tenker den vanlige delen av hjernen oppgitt, og går tilbake til å sette inn i oppvaskmaskinen, eller svare på mail eller noe annet trivielt.

Noe siger likevel til overflaten innimellom, forkledd som visdomsord jeg har hørt før, kjisjéer egentlig, men som plutselig låter smartere enn de har gjort tidligere. Jeg ringer stadig til søstrene mine og vennene mine, og forteller dem om disse åpenbaringene, som egentlig er helt banale setninger man kan finne på sånne sitatbilder på instagram. Jeg ringte for eksempel Katja her forleden, på vei fra Sandakersenteret hvor jeg hadde kjøpt inn alt for mange svibler (ingen trenger 12 nye planter hjemme), for å begeistret fortelle henne at jeg nettopp hadde funnet ut følgende; «å være glad er noe man må tillate seg selv». Hun nikket bekreftende til det for så å bli litt kleint stille, og jeg følte meg både klok og flau samtidig, for det er jo verdens mest oppbrukte budskap, som jeg plutselig følte var både klokt, nytt og svært relevant akkurat da.

Jeg vet ikke ass. Kanskje jeg er på vei til å bli en sånn person som henger sitater på veggen? Som snakker med lav stemme, går med tøfler over alt og begynner å holde foredrag om å «være seg sjøl»? Hjælpes.

Min beste teori på mysteriet med hjernesurret, er indre forventningspress. Jeg har skrevet om det før, og det et helt klassisk problem, kanskje til og med en folkesykdom, som jeg stadig tror jeg har blitt kvitt, men som på snikende vis innhenter meg meg jevne mellomrom. Spesielt før jul, spesielt når livet har mye å by på, både på jobbfronten og på privaten. Forventningspresset er skarp luring, smart nok til å forkle seg som noe annet, som en nødvendighet, en dårlig samvittighet eller en plikt. Men bak kostymen er det den samme gamle rotta, den som forer din indre kritiker med dritt til sene kvelder, og får deg til å tro du må fikse alt for å kunne ha det bra. Jeg går på limpinnen hver gang, det er helt utrolig. Man skulle tro at jeg etter snart trettifem år på denne kloden var mindre naiv, men jeg kaster meg altså om halsen på den utkledde rotta og inviterer den inn i hjerne, kropp og hverdag uten å kjenne den igjen før skuldrene mine er så høye at jeg får problemer med å komme meg ut av døra om morgenen (nå overdriver jeg veldig, blir så revet med, men dere skjønner hva jeg mener?).

Mulig dette innlegget både er for langt og alt for selvsentrert (men til mitt forsvar advarte jeg dere i tittelen). Jeg kom nemlig på at kuren som finker aller best mot forventningspresset inni meg, har vært å skrive på denne bloggen. Da ser jeg hvor tullete det er, skrevet med mine egne ord på en nettsiden foran alle som vil lese. Og så innså jeg at jeg egentlig har sluttet å gjøre det her. Den siste tiden har jeg liksom ikke fått til å skrive noe særlig, og jeg har trodd det har handlet om tid. Det har kanskje handlet litt om tid, men først og fremst så har det handlet om at jeg ikke følt at jeg har fått det til. Og grunnen til det, er fordi jeg uten å vite det, har skrudd opp forventingene (og dermed også fallhøyden) til hva det er jeg skal levere. Rotta har fucka opp! Jeg aner ikke hvordan det har skjedd, for det har aldri vært ambisjoner knyttet til det jeg fjaser ut om eget liv her, men noe har tydeligvis sneket seg inn og lagt en klam hånd over denne lille bloggen.

Da det gikk opp for meg før i dag, mens jeg puslet et hei-puslespill sammen med Nanna, så skjønte jeg klapt at det finnes to løsninger; enten droppe å blogge til roen har senket seg, eller legge ned lista for egen leveranse. Da vi ble ferdig med hai-puslespillet hadde jeg falt ned på at alternativ to er den beste løsningen; jeg må senke egne forventinger til et minimum.

Derfor blir det ingen julekalender her i år, ingen veloverveide tanker under en felles fane. Men det må skrives. For hvis det å formulere setninger på internett, for min del er kuren mot indre stresseksem, så er det på tide å la denne bloggen gjøre nytten for seg igjen. Jeg hadde bare glemt at det var derfor jeg var her, jeg hadde glemt at dere er verdens fineste lesere, og at det er helt greit å ikke være on top of alt hele tiden.

Takk til Nanna som minnet meg om det, etter at hun klikka i vinkel over puslespillet der en stund (det viser seg at pusling for noen er ekstremt lite avslappende). Nå skal jeg se på en gammel serie på internett og drikke Solo Super, så får min ekstra hjerne bare holde på i fred. Og så snakkes vi i morgen, med lave forventinger og skuldre. Avtale?

God lørdag!

 

 

 

 

Ti tegn på at vi er nøyaktig der vi skal være (selv om det er ikke føles sånn)

 

Utsikten

Det er de trofaste tegnene på november folkens, måneden Mamma advarte oss søstrene mot gjennom hele barndommen, måneden hun minnet oss på at kom, så vi skulle huske å gjemme på de fineste sommerminnene. Kanskje var jeg midt i en smeltende iskrem, i båten på vei over fjorden, eller med dykkemaskespor i huden etter fire timer snorkling på en øy i Middelhavet, hun glemte det aldri. «Dette må du huske på i november» sa hun, rett og slett fordi hun visste at akkurat sånne dager som dette var i vente.

De trofaste tegnene på en dag midt i november er like sikre og tydelige som julestemningen som treffer meg lille julaften, mens jeg stryker damaskservietter (jeg er helt rå på å stryke akkurat de serviettene faktisk). Du kan stille klokka etter novemberfølelsen (hvis det er en litt sløv klokke da, som bare vise måneder):

1: Overraskelsen over hvor latterlig mørkt det blir så latterlig tidlig. For bare noen uker siden gikk vi kveldsturer i nabolaget Tidemann og jeg, og det sto fortsatt blomster i noen bed og skumringen varte helt til leggetid. Nå må jeg stå på verandaen og se ham løpe over tunet til naboene klokka fem, fordi det er stummende svart ute og han bli redd for monstre. Hva skjedde??!

2: Knut jobber med vinterkroppen. Han spiser seg til varmebeskyttelse, ligger mer som en krøll i et varmt hjørne av sofaen enn han er ute og reker. Han har forøvrig bæsjet så mye i naboenes bed at jeg har bestilt noe som heter «avskrekkingsmiddel». Kan ikke både bli vintertjukk og upopulær i nabolaget, det er for mye på en gang, selv for ham (minner om at Knut er en katt forresten).

3: Det er hundre grader mer inne på offentlig transport enn utenfor. Svetten står i ullskjerfene med en gang man kommer inn døra, det dugger på rutene av morgenånde, og du kan se influensasmitten hoppe fra person til person.

4: Du oppdager nye serier, og kommer på at livet om vinteren leves i sofaen. Gropen jeg laget sist vinter er der fortsatt, jeg hadde bare glemt den. Passer perfekt til rumpa mi.

5: Mørket ute får deg til å lure på om det var sånn her livet skulle være, og om du ikke egentlig burde gjøre noe annet. Så siter du, litt tung i kroppen, og vet ikke helt hva du skal ta deg til, før du kommer på at det er derfor vi har oppfunnet peis, levende lys, badekar og kakao, og så kommer du på at det er sånn det jo skal være, for det er november nå.

6: Julemarsipan, pepperkaker, julesanger og pynt er fortsatt off limits (og kan derfor nytes med desto større glede enn om en måned).

7: Skuldrene heises sakte dag for dag, på tross av all sofaliggingen, for det er snart julekalender og gaver og tenning av graner og grøt og avlsutninger og julebord og tilhørende kjolejakt og alt det andre som fyller hver eneste kalenderdag frem til det nye året.

8: Du scroller gjennom feeden din på diverse sosiale medier om igjen og om igjen og lurer på om ikke noen kan legge ut noe gøy snart. Kom igjen’a folkens, legg ut noe gøy!

9: Du kommer på drinkene du har glemt at finnes, og lager deg irish coffee eller toddy med resten av whiskyen du kjøpte i fjor på samme tid. Det er faenmeg både digg og på sin plass.

10: Når jula likevel virker for langt unna, og alle andre råd er forsøkt, men tv-serien ikke fenger, hjemme-spa-kvelden ikke frister likevel og du ikke vet hvorfor du føler deg som Tussi i Hundremeterskogen, så husker du faktisk på den smeltende iskremen du spiste i båten, eller den lange kvelden du satt ute med venner i sommer, da sola aldri gikk ned og ferien virket evig. Og så blir du glad, fordi du jo er spot on der du skal være, du er ikke lost i det hele tatt, du følger tvert i mot planen til punkt å prikke. Det var den isen, den sommerlukten, den lyden av båt og den følelsen av sol og varme kvelder, – det var jo det du skulle huske på i november.

God søndag!

🙂

Høstens beste tips fra en fyr på seks (del 3)

 

Tidemann høsttips (og klærne han har på seg) er sponset av Polarn O.Pyret

Tidemanns blogginnlegg har vist seg svært populære, han er meget fornøyd selv (spesielt etter at han faktisk fikk solgt noen av kastanjene han snakket om sist). Det er klart for tredje del i Tidemanns høsttips, denne gangen vil han dele råd om livet inne:

Hva liker du best å gjøre inne om høsten?

Jeg liker å være i sofaen med pledd, for da kommer Knut og legger seg oppå beina mine. Jeg liker at vi fyrer i peisen, bare det ikke blir alt for varmt, for da blir jeg sur. Du vet jo hvor irritert jeg blir når jeg blir varm? Like irritert som du blir når du er sulten. Men hvis peisen er passe så er det deilig, og spesielt hvis jeg kan få kakao og en skål med bær oppi som jeg kan kose meg med.

Hva er det du liker med den stemningen da?

Jeg liker at jeg blir veldig avslappet og får mindre stress i hodet. Og så liker jeg at vi kan se på noe gøy på Netflix, sånn som de larvene eller noe. De er morsomme og ikke kjedelige og gjør rare ting.

 

Hvilke andre ting liker du å gjøre inne når det er høst da?

Det er litt kult å stable ved, det er min jobb, jeg er skikkelig god på det, ikke sant mamma? Nå har jeg jo fått en sånn skjorte og en caps som ser litt arbeidsaktig ut også, så det passer. Jeg har blitt ekspert på å stable og det er faktisk ganske vanskelig, men sånn er livet.

«Jeg tar på meg skjorta og capsen når jeg stabler ved, for jeg er jo modell og det er litt sånn arbeidsaktig»

Ja, sånn er livet. Enig i at du har blitt ekspert. Du har jo også startet på et pynteprosjekt her, vil du fortelle litt om det eller?

Jepp, jeg liker å lage ting, for eksempel å tegne og male med glitterlim. Prosjektet mitt er at jeg skal lage en tegning hver dag av en liten nisse. Og når det blir jul så skal du stå på en stige og henge opp alle tegningene over hele stua, og da blir det skikkelig julesteming og masse pynt. Vi skal ikke bare ha litt julepynt i år, mamma, vi skal ha megamye.

 

Kunstneren tenker

 

 

Kunstneren arbeider

Det er greit, vi kan godt pynte megamye. Jeg lover.

Kan du skrive at jeg anbefaler alle barn om å lage noe som de kan henge opp? Så det blir fint i huset. Og så må voksne tåle at det blir litt rotete når man skal lage ting, for det er ikke så lett å rydde hele tiden, dessuten er det kjedelig. Og så synes jeg de voksne skal la barna få spille litt på mobilen når de er inne, for det er koselig. Skriv det.

Okei. Men du liker jo også å lese bok?

Jada. Men jeg liker best å spille eller å se på sanger på youtube eller se etter ekte gullpenger på finn. Men jeg kan late som om jeg liker best å lese, hvis du absolutt vil det. Ta et bilde av meg med den boka fra biblioteket som vi har glemt å levere, så kan jeg late som.

«Jeg kan late som jeg liker best å lese»
«Det kan hende de har ekte gullpenger på finn»

Jeg tror vi er i mål med høsttipsene jeg da, er det noe du vil si til slutt?

Ja, at folk må ta vare på hverandre og på dyr og ikke kjøpe så mange ting i plast. Og så må de glede seg til jeg får min egen blogg. Takk for meg.

 

 

 

6 Comments

Til alle dere som ikke sa fra om at jeg gikk med rumpa bar i dag

 

Ja, jeg mener dere som gikk forbi meg på gaten, ett eller annet sted mellom Oslo S og Torshov i dag, som så mitt litt slitne fjes, det som ble varmt og hektisk av å jogge til trikken, med rumpetaske over brystet og sekk og poser i hendene. Dere skjønner, det var en sånn dag, en sånn dag med mye på jobb, stress med henting av unge og handling og folk som ringte på telefonen mens jeg skulle rekke både apotek og matbutikk. Det var en sånn dag hvor man (på tross av været og mørket og årstiden) har stått opp og tatt på seg et ganske kult miniskjørt, for man vil lure verden til å tro at man er en sånn dame som får til det hele, og attpåtil ser litt fresh ut, mens man haster gjennom gjøremålene og forhåpentligvis nailer møter og oppdragelse og livet generelt.

Det er jo strømpebuksesesong nå folkens, det hater jeg, men jeg hadde likevel funnet et rent og helt eksemplar denne morgenen, fordi jeg aller helst vil være en sånn person, i alle fall forsøker jeg å skape en illusjon om at jeg har ting på stell, sånn nogenlunde. Jeg hadde til og med valgt en strømpebukse som var høy nok i livet i dag (en sjelden diamant), og ikke en av de som drar seg ned under rumpeballene og gjør beina komisk korte og skrittet komisk langt. Jeg hadde valgt riktig strømpebukse, jeg hadde tatt på meg miniskjørt, jeg hadde husket alt jeg skulle få til, jeg rakk både handling og trikk og henting og var faenmeg til og med i godt humør da jeg svingte inn i skolegården for å hente ungen.

Og da folkens, da er det JÆVLIG unødvendig å oppdage, HELT PÅ EGENHÅND, at skjørtet har krøllet seg opp mellom jakka og sekken, at det har lurt seg opp helt til korsryggen, og ligger som en pølse under jakka, så HELE RUMPA MI SYNES. Hele rassen, med schtøgge strømpebuksesømmer og hverdagstruse, har vært eksponert for felleskapet (ja, det er dere), helt uten at rumpas vertinne har blitt gjort oppmerksom på det, fra sentrum av hovedstaden og gjennom landets travleste handlegater, og hele veien hjem i ettermiddagsrushet.

Jeg vet at verden er full av dritt, av terrorangrep, klimakriser og potensiell atomkrig, jeg skjønner at hverdagen din er full av gjøremål og unger og jobb og viktige oppdateringer i sosiale medier, men har vi SLUTTET Å VÆRE MEDMENNESKER?!?!?!?? Sier vi ikke lenger fra til folk vi møter når de har smuler i ansiktet, når de mister en vott, eller når de GÅR MED RUMPA BAR GATELANGS!?!??!?

Det går jeg bare ikke med på. Jeg nekter å tro at verden har blitt så kald, jeg nekter å tro det er sant. Jeg er en tillitsfull type, jeg er en sånn som viser deg veien hvis du er håpløs turist i Oslo, jeg er en sånn som holder igjen bussen hvis du kommer løpende, jeg er en sånn som hjelper folk med vogn på offentlig transport. Men jeg er også vimsete, travel, tidvis rar på håret, og på tross av at jeg prøver så godt jeg kan, så har jeg ikke alltid oversikt, hverken over ting eller tid (eller kropp tydeligvis). Så jeg er HELT AVHENGIG AV DERE ANDRE!!!! Jeg trenger dere!!!! Jeg trenger å kunne stole på at noen gir meg beskjed når jeg driter meg ut!!

Regner med at det var en glipp, folkens. Jeg er nødt til å tenke sånn, hvis ikke mister jeg all tro på felleskapet. Hvis ikke kan det se ut som at verden bærer rett til helvete.

I morgen blir det bukser.

Takk for meg.

PS: Rumpa mi hilser og sier det var hyggelig å se så mange av dere i dag!

__________________________________________________________________

Vil du følge denne bloggen på face? Hvis du er en relativt hyggelig person, så er du velkommen til det!

 

 

 

 

 

8 Comments

Høstens beste tips fra en fyr på seks (del 2)

 

Tidemanns tips (og alt han har på seg) er sponset av Polarn O. Pyret. Her gjør han det han «føler en ekte modell bør gjøre» som han sier.

Ungen min har fått sin egen lille spalte på denne bloggen (i påvente av at han får starte sin egen, som han mener burde skje umiddelbart, men som jeg tror vi skal vente 12 år med). Her har han selv valgt tema, fordi han mener det er en del ting unger kan bedre enn voksne, og som han mer enn gjerne forteller oss. Så her kommer del nummer to av Tidemanns høsttips :

Sist gang snakket du jo om viktigheten av å gå i skogen, hvilke andre ting er det du liker å gjøre om høsten?

Jeg liker også å gå i byen, eller ikke ekte byen da, ikke sentrum for det er ikke der vi bor, men her hos oss på Torshov. For man kan tusle litt rundt og finne ting, se på det som skjer og kanskje ha det litt koselig. Det er gøy å gå rundt i området for jeg føler meg nesten fri når jeg er ute på gaten.

Føler seg «nesten fri»

Hva mener du med «nesten fri»?

At jeg kan tenke på ting og se på ting, og at du og jeg har det hyggelig og sånn. Men jeg kan ikke løpe hvor jeg vil, da kan jeg jo bli kjørt på eller kidnappet. Eller jeg må i alle fall se meg for når jeg går over veien og sånn.

Det stemmer, det er veldig viktig. Det er jo ikke så mange som blir kidnappet, men det er lurt å passe seg litt når man er ute i trafikken i alle fall. Men hva er det du liker å finne når vi går rundt da?

Skatter! Jeg finner nesten alltid noe når jeg går på tur, jeg er ikke sånn som deg, som aldri plukker opp nesten noenting som ligger på bakken. Husker du den gangen jeg fant en del av en femhundre-lapp?

Ja, det husker jeg (vi brukte forøvrig flere timer på å prøve å veksle den inn i en hel 500-lapp, men det var det ingen banker som ville være med på). Men hva er det du liker best å finne da, sånn på høsten?

Jeg liker kastansjer, de kan man ha i lomma og kjenne på, for de er veldig glatte, så man blir ikke stressa. Og så kan man lage ting av dem når man kommer hjem. Blader er også fint, noen er helt røde og noen er litt som en solnedgang. Og så kan man finne flasker og de kan man pante. Og av og til spiker eller kroker eller skarpe steiner som man kan skrape pinner med. Hvis du leter veldig bra, så kan du  også finne små ener-kroninger, det har jeg funnet mange ganger.

Røde blader er visst best

Hvorfor tror du voksne ikke plukker opp ting fra gata?

Fordi dere har så masse penger selv og fordi dere tror det er ekkelt og at det bare er søppel. Men ting kan være fine selv om de ligger på bakken og det er uansett gøy å se hva som finnes. En gang, da jeg var skikkelig syk så fant pappa en helt glatt og fin stein, som var lilla og litt hvit, som jeg kunne stryke på, og da glemte jeg nesten at jeg var syk. Jeg skal alltid se hva som ligger på bakken, selv om jeg blir voksen og får meg firma og sånn.

Hva annet liker du med å gå rundt i byen?

Jeg liker veldig godt å gå en tur bare for å se meg omkring. Jeg gleder meg til å bli ungdom, så jeg kan gå rundt for meg selv og ha penger i lomma hvis jeg vil kjøpe noe og bare kose meg ute på gaten. Men jeg må jo vente nesten uendelig på å bli stor nok til det og da skal jeg også ha motorsykkel og spille saksofon og så skal jeg se på «Skam».

Øver seg på å bli ungdom og henge gatelangs

Nå har vi jo funnet noen kastanjer i dag, hva tenker du å lage av dem?

Fjes. De kan nesten være sånn som dukker, hvis man tegner med tusj på de små flekkene. De fleste kan være blide, men så kan noen bli sure og sinte, så har man et fjes til hver type humør. Akkurat sånn som meg. Tror du vi kan selge dem på finn? For to kroner hver? De er veldig søte.

Njæ, jeg tror ikke så mange kjøper kastanjer på finn dessverre.

Nei, men skriv det på bloggen da. I tilfellet noen vil kjøpe dem.

Kastanjer til alle typer humør selges for kroner 2,-
6 Comments

Høstens beste tips (fra en fyr på 6 år)

 

Tidemanns høsttips er sponset av Polarn O. Pyret

Tidemann er en fyr med mye på hjertet, han spurte nylig om ikke han kunne få starte en egen blogg. Jeg tenker at vi kanskje skal vente bittelitt med det (kremt), men han må gjerne få bidra her. Det er derfor en glede å få presentere hans første intervju;

Hva er det du liker best å gjøre om høsten?

«Jeg liker veldig godt å gå på tur. Aller helst i en skog, for der er det så mye luft og man kan finne pinner og mye rart. Det er også veldig rolig i skogen, og av og til finner man sopp og vandrestaver og glatte steiner.»

«Det er mye frisk luft i skogen, og så er det så rolig her»

Hvor er det du pleier å gå på tur?

«I Maridalen. Der har jeg et fjell som heter Tidemannfjellet, det kan man både klatre på og spise matpakke på. Og så er det flere bekker der, bekker er morsomme.»

Hva liker du best med å gå i skogen?

«Jeg liker å knekke pinner og greiner fra visne trær, det kan man gjøre hvis man er sterk. Og da liker jeg lyden av knekkingen, og så liker jeg at man kan lage seg vandrestaver. En gang fant Mommo og jeg en vandrestav som var et helt tre, den var høyere enn huset vårt. Det var vanskelig å bære den hjem, men vi klarte det.»

«Det er viktig for barn å få gå i bekker»

 

Hva er det viktigste med skogen, tenker du?

«At det er der dyrene bor. Jeg synes det er kult at man kanskje kan se en elg. Og så er det alltid så hyggelig å gå på tur, for det er så mye luft og så lukter det godt. Jeg liker å bygge lego og være inne også, men skogen er finere.»

«Ikke mas. Det er veldig rolig og deilig i skogen, så ikke mas.»

Har du noe råd til voksne som vil ta med seg barna på tur i skogen?

«Ja, ikke mas! Det er veldig slitsomt å bli mast på når man er i skogen, for det er så deilig og rolig der. Og helst gå et sted hvor det ikke er vei, men sånn at man kan gå opp og ned overalt, og over trær og utforske litt. Og så er det viktig for barn å få gå i bekker. Og så er det veldig lurt å ha med varm kakao som man kan drikke når man vil ta seg en pause.»

«Det er deilig å bade litt ogå. I bekken finnes det ofte glatte steiner.»

Har du et siste råd?

«Gå på tur, aldri sur!!! Skriv det med utropstegn, fordi da får man mere lyst til det, Mamma.»

 

1 Comment

Ikke det verste man har

 

Det koker litt i Thea Media AS fortiden, men denne morgenen er over snittet

MIn nye tilværelse som bedriftleder byr på både gleder og utfordringer. Jeg har jo bare en ansatt i Thea Media AS, nemlig meg selv, og det kan gå en kule varmt både i ledelsen og på gølvet i denne første perioden. Jeg har for eksempel begynt å glemme nesten alt jeg skal gjøre, må ha lister på telefonen på alt som skal foregå de neste timene, for ikke å virre rundt som en hodeløs høne hele tiden. På den andre siden, så må jeg si at jeg lever de gode sidene også, akkurat nå har for eksempel bedriften bestemt seg for å ta frokost på café, før jeg skal i studio og lage Foreldrerådet og stikke innom regnskapsføreren, han må hjelpe meg å utbetale lønn, jeg har ikke en gang funnet ut hvor mye jeg burde tjene enda. Noen ganger tenker jeg at lønnen burde være veldig god, spesielt på dager jeg opplever flyt og gjennomslagskraft i bedriften, andre ganger er det tvert i mot, og jeg tenker denne late ansatte ikke burde få mer utbetalt enn en sløv sommervikar.

Hver dag ringer det fremmede folk (man havner i et register for nye foretak når man lager AS) som vil at jeg som bedrift skal registrere meg i systemet deres, kjøpe tjenestene deres, og de aller fleste mener jeg trenger hjelp med noe. Hittil har jeg bedt alle ringe tilbake ved en senere anledning fordi jeg er i et møte, ingen av dem trenger å vite at det møtet jeg er i, er med meg selv. Dagens morgenmøte i Thea Media er  preget av at ledelsen har begynt å se på «The Walking Dead» igjen, og dermed skvetter hver gang noen går forbi med litt subbende ganglag. Man blir virkelig påvirket av det man ser på TV, søstera mi startet fra scratch på «Game of Thrones» i juni og har trodd hun har vært Daenerys i hele sommer.

Jeg tenker det er viktig for dette selskapet å fylle på med både kulturelle opplevelser, sosiale tilstelninger og nyheter, så har lagt mange planer for helgen, mens ungen er hos sin far, og scroller gjennom landets nettaviser mens jeg lurer på hva jeg skal kjøpe på polet. Det er noe rituelt ved at vi i Norge må gå på polet, det blir på en måte mer høytidelig å kjøpe alkohol. Skjønner dere hva jeg mener? Føler på en måte at vin kjøpe på taxfree eler i utlandet har mindre status over seg, enn den man har kjempet i norsk fredagskø for. Det ligger uansett lenger frem på programmet, er på ingen måte høyest på dagens prioriteringsliste, men jeg må skrive det på telefonen, ellers går det i glemmeboka.

Forøvrig kan jeg melde om sesongens første morgen med skjerf. Jeg liker skjerf veldig godt, men jeg misliker hva det er et signal om. Jada, det kommer fortsatt sandal-dager i tiden som kommer, og det er ganske deilig å lukte den litt krispy bål-aktige luften når høsten setter inn, men vi går uten tvil mot ny sesong. Siden jeg ikke kan gjøre en dritt med været, er det bare å glede seg over at «Narcos» er ute med ny sesong, og at man tross alt ser kul ut med skjerf.

Nå kom Nanna! En av to søstre bor jo i overetasjen til denne caféen, så vi møtes både planlagt og ikke-planlagt. Dt er deilig ass, jeg skulle egentlig ønske alle jeg kjente (og likte) bodde her, så jeg kunne leve i en slags TV-serie selv (så lenge den hverken var som «Narcos eller «The Walking Dead»), og aldri trenge å gjøre en avtale, bare surfe rundt blant folk uten å måtte sette dem i kalenderen. Nanna vant håret i det genetiske lotteriet oss søstre i mellom, og bare det å se henne og krøllene hennes nå, løftet denne morgenens møte i Thea Media enda et hakk.

Styremedlem og krøllefrans Nanna er trøtt og sjukt søt

Klok av skade vet jeg at denne følelsen kommer i blaff, og blir borte før man får spikret den fast inni seg, det må man bare godta, men det er dermed desto viktigere å registrere at den er der, for akkurat nå har jeg det skikkelig, skikkelig bra. Kaos; ja, hektisk; ja, usikkerhetsfølelse; ja, sommerfugler i magen; ja, utvhilt; nei. Men likevel ass. Det er fredag, og akkurat nå er kaffen skikkelig, skikkelig god og jeg over snittet glad. Nei, faen heller jeg sier det selv om det er litt svulstig; jeg kjenner på lykke.

🙂 God fredag!!!!!

 

1 Comment

Søndagsfølelse og tåkeprat

 

Søndagskveld i ullgenser, sesongens første.

Så er det søndag igjen, og Mamma og har etterlyst et blogginnlegg. «Har du sluttet med bloggen eller?» spurte hun meg i dag, og det har jeg ikke, men livet den siste uka har tatt så mye plass at det ikke har gått å sette seg ned her. Jeg har prøvd, en så er det så mye å fortelle, og så klarer jeg ikke velge hva som skal fortelles og så før jeg kommer i gang, så er det noe eller noen som avbryter. Egentlig hater jeg bloggere som bruker bloggen til å fortelle hvorfor de ikke har blogget på lenge, jeg har lovet meg selv å ikke være en sånn. Det er som folk som møter deg på fest, etter lang tid, og bruker hele kvelden på å snakke om hvor lenge det er siden sist, de unnkylder seg liksom, og så står de der og snakker om hvor travel man har vært og hvorfor de ikke har kunnet ta initiativ til å finne på noe, og så tenker du selv at du egentlig ikke har merket at de har vært fraværende før de nå står og snakker om det. Nå ble jeg en sån, og det skal ikke skje igjen, jeg lover.

Uka har vært fylt av helt vanlige gjøremål, bortsett fra en ting; vi har vært på kokkekurs. Jepp, søstrene mine og mamma og jeg var på kurs på torsdag, lærte å lage thaimat. Vi drakk også flere flasker vin enn det som var inkludert i selve kurset, men det var så gøy at vi ikke kunne forholde oss til sånne begrensninger. Dessuten fikk vi spise masse mat, og nå er vi alle sammen stødige på seks-retters med mye chili. Jeg tror det skal bli min nye hobby, å gå på kurs med fremmede folk (i alle fall noen), lære ting jeg ikke kan, gjerne mens jeg drikker vin eller noe annet godt. Hvis noen vet om noen kule kurs så er det bare å si fra.

Det har også vært festival her på Torshov i helgen, «Vårt Nabolag» på Torshov Transittmottak, en aldri så liten gratis folkefest. Tidemann var i himmelen, reka rundt med vennene sine og spiste deilige ting og hørte på musikk og danset foran (og faktisk også på) scenen. Dessverre skal Torshov Transittmottak legges ned, i alle fall har den gjeldende regjeringen lyst til det, men nå er det jo valg, så vi får se.

En av de menneskene som stikker flyveblader i hendene våre gatlangs hver eneste dag fortiden jobber nok for et parti som har en bedre fortåelse av hva slags opplegg som funker når det gjelder integrering (enn å legge ned Oslos beste transittmottak), og det partiet skal få min stemme ved dette valget. Så håper jeg at vi også til neste år kan spise hjemmelaget kebab og høre på rar musikk mens ungene danser og sola skinner. Det er ikke bare det man skal gå til valg på kanskje, men det trenger ikke være så mye mer heller. Apropos valget, her er en gammel klassiker jeg har fnist av denne uka, og som er fin å ha i bakhodet når du blir forvirret av debatter på TV;

 

Vi pleide å høre på «Wesensteen»-CDene i bilen på vei til hytta i gamledager, det minner meg om lange ettermiddager i baksetet, med smeltende is i hånda og Pappa som lo i forsetet. I dag har vi faktisk vært på stranda vi også, tok en svipptur på spontanen, det ble både badig og is og grilling av pølser, som om vi fornektet at sommeren var på hell. Skulle ønske det var sant, at ferien fortsatt lå foran oss og at dagene fortsatt ble lysere og man ikke trengte å begynne å se etter nye strømpebukser i butikken. Fuck strømpebuksesesongen.

Det er kanskje søndagsfølelsen som gjør det litt verre enn det er? Søndagfølelsen og ullgenseren jeg har tatt på meg. For egentlig er høsten fin og det skal bli digg å se TV-serier med god samvittighet etterhvert (ikke at det har hindret meg noe særlig altså). Hvis du ikke vet hva du skal bruke resten av kvelden til, og er lei av Netflix og absolutt ikke orker å gå løs på klesvask og sånt, så har jeg et perfekt forslag, nemlig dokumentaren «St.Halvardshjemmet» på NRK. Rørende, varm og litt trist. Perfekt søndagsmateriale. Anbefaler også å lage noe digg å drikke, eller spise noe ost eller sjokkis mens du ser den, for det er faenmeg søndag og helg og man må kose seg det man kan. Livet er for kort til å glemme det.

Selv skal jeg prøve å gre Knut før han surner og så kanskje drikke kakao. Føler ullgenseren ber meg om det. God søndag, folkens!

🙂 Thea.