10 Comments

En wannabe-avslappet mammas bekjennelse

 

Stirret på dette bildet på mobilen i dag og innbilte meg en stund det var vårt siste øyeblikk sammen. Jeg dramatisk sier du? Skjønner ikke hva du mener.

Han er seks år, og vil utforske nye områder. Jeg er trettifire år og tror jeg er en avslappet mamma. I går gikk han halve veien til skolen selv, for første gang. Jeg kunne se stoltheten i skrittene hans da han krysset veien på grønn mann, følelsen av frihet i de små skuldrene. Vi avtalte at han skulle få prøve igjen i dag, å gå helt fra Kaffebrenneriet selv. Det er åtti meter lengre enn gårsdagens distanse, en vei til som skal krysses.

Da morgenens kanelbolle var fortært klemte ham meg som vanlig, insisterte på at jeg skulle gå på trikken, så vi kunne vinke mens han gikk alene avgårde. Jeg lot meg overtale, litt skeptisk til dette nye, at han plutselig skal klare seg selv. Men veien til skolen er kort, og jeg husker så godt den følelsen av å få lov til å mestre, en stemme forteller meg at det er på tide, at han er trygg, og jeg tar meg sammen og går mot trikken.

Han skal krysse veien på grønn mann og gå til høyre. Det er avtalen. Skolen ligger da ned og til venstre. Jeg går på trikken via bakerste dør, så jeg skal få god utsikt til å vinke, og ser den lille kroppen med den store sekken, smilende og fornøyd står han der på gatehjørnet. Trikken glir sakte avgårde, jeg ser ham krysse gaten. Men så går han ikke til høyre. Jeg dunker på ruten, men den lille kroppen forsvinner rett frem og forbi en hussvegg, mens trikken øker hastiggheten, og jeg blir hun som roper mitt barns navn, fra innsiden av en fullsatt morgentrikk i Oslo. Han hører meg jo ikke, han er på vei, sin egen vei, og jeg håper det er til skolen.

Kommer på at jeg er en avslappet mamma, prøver å roe ned dunkingen på ruten. Skal jeg gå av? Hvorfor gikk han rett frem? Skal han gå rundt kvartalet? Vet han hva han driver med? Tenk om han møter noen som skremmer ham? Bestemmer meg for å dra på jobb, kan jo eventuelt ringe skolen fra jobben. Dette går sikkert bra. Han vet veien, vi har bodd her i mange år, han er to kvartaler hjemmefra og et kvartal fra skolen. Han har løpt i disse gatene så lenge han kan huske. Jeg gjentar dette for meg selv, de syv minuttene det tar til byen.

Inne på kontoret ringer jeg skolen. Det har akkurat ringt inn til time der, damen som tar telefonen har ikke oversikt over elevene i 1a. Jeg spør om hun kan sjekke i klasserommet, se om han er der. Det kan hun ikke, hun sitter et helt annet sted, men hun kan sette meg over til 1a. Ingen tar telefonen. De er nok opptatt med ransler og å komme seg på plass og spisse blyanter og sånn. Jeg tvinger kontordamen til å sette meg over noen ganger, men ingen tar den. Ler av meg selv, for han er sikkert på skolen, hun ler med. Vi legger på. Det går sikkert bra. Alt er sikkert helt i orden.

Jeg prøver å jobbe. Etter circa ti minutter kommer jeg på sesong to av Uløst, en podcast (kjempebra) som tar for seg Therese-saken, der en liten jente forsvant fra moren, og aldri har dukket opp. Klumpen i magen vokser, jeg sender en mail til begge lærerne til Tidemann; «Har Tidemann kommet på skolen? Vil bare sjekke, han gikk selv i dag». Dunker fingrene i bordet, sånn jeg hater at folk gjør, involverer en kollega. Burde jeg bekymre meg? Later som jeg er avslappa. Er ikke avslappa. Det går en halvtime.

Bestemmer meg for å ringe Tidemanns pappa. Han sier det helt sikkert går bra, men jeg merker at jeg smitter ham, med min muligens litt dramatiske tone. «Tenk om han ikke er der når du henter ham i dag? Tenk om han har blitt bortført? Har du hørt om Therese-saken fra åttitallet????». Vi legger på, han mener jeg må roe meg ned, men foreslår å sende en SMS til en av lærerne. Vi har ikke nummeret til lærerne, ikke privatnummeret, men jeg stalker dem på internett og finner den ene. Involverer flere kollegaer og en av sjefene. Later som det ikke er noe stress, men alle kan se at jeg ikke kommer til å roe meg ned. De later som om de tror på at jeg er avslappet, og sier de riktige tingene; «Han sitter nok akkurat nå og forteller de andre hvor kult det var å gå selv, alt er helt i orden». De har sikkert rett, men jeg klarer ikke se for meg noe annet enn VG-oppslag om at jeg har latt sønnen min gå alene, og ikke en gang oppdaget at han var bortført før åtte timer senere. Jeg, verdens verste mor, verdens minst ansvarsfulle, hvordan kunne jeg la ham gå??? Inne hodet mitt spilles det ut scener av at folk går manngard for å lete etter ungen min. «Sist sett på Kaffebrenneriet på Torshov» står det i avisen (i mitt indre).

Prøver å jobbe, men hjernen grubler bare på hvilke forferdelige ting som kan ha skjedd. Ligger han i en grøft? Er han i live? Kommer jeg noen gang til å se ham igjen? Får ikke jobbet en dritt. Er sykt lite avslappet. Er den minst kule personen som fins. Ringer skolen igjen. Kan jo prøve å betale kontordamen tusen kroner for å stikke ned og sjekke i klasserommet? Hun tar ikke telefonen. Nå er klumpen i magen enorm og jeg svett i hendene. Ringer igjen. Og igjen. Til slutt tar hun den.

«Hei, det er meg igjen, mammaen til Tidemann». Hun ler når hun hører stemmen min, jeg ler tilbake, men ikke på ordentlig.  Hun sier; «Hei! Tenkte nok du kom til å ringe tilbake. Hehehe, det er gjerne sånn første dagen de går alene. Jeg sjekket med læreren hans her, og han er i klassen! Sitter og spiser nå.»

Herregud. Han lever! Han ligger ikke i en grøft! Han spiser matpakken med manchego fra Spania og en litt kjip pære vi hadde i kjøleskapet! Takk og takk og takk og takk. Ser mot himmelen og får lyst til å gråte. Beklager til kollegaene og melder faren hans og søsteren min om at krisen er over (eller at det aldri var noen krise egentlig).

Scene ved leggetid, Tidemann i pysj, skitten under neglene etter lang kveld med utelek i varmen:

Tidemann: «Hørte du hadde ringt skolen i dag, ble du nervøs for meg?»

Jeg: «Littegranne bare. Hvorfor gikk du den andre veien egentlig?»

Tidemann: «Fordi det er gøy å gå rundt der. Og så hadde jeg jo god tid. Og så trodde jeg du syntes det var greit?».

Jeg: «Jada, det var sikkert greit. Jeg ble bare forundret. Hvordan var det å gå selv da?»

Tidemann: «Det var faktisk helt utrolig deilig. Mamma, jeg var helt ekte lykkelig». Han ser på meg med overbevisende lykke i blikket.

Jeg: «Så bra. Det er veldig bra. Du er stor nok til å gå alene nå. Men du? Jeg er nok ikke helt klar for det enda. Mamma trenger mere tid.»

Tidemann: «Vi kan øve mer i morgen. Men du må skjønne at jeg er stor nok nå, Mamma. Det er sånn verden er.»

Han har rett, jeg tar feil. Men jeg er ikke klar, jeg er ikke kul. Heldigvis er det jeg som bestemmer. Så han følges til skolen i morgen.

Thea.

PS: Takk til alle kollegaer, sjefer, skoleansatte og andre som tok i mot denne ekstremt lite avslappa dama i dag. Jeg skal øve meg på dette, jeg lover.

10 Comments

Reisefeber

 

Mens dere står i rushtrafikk fra hytter dere har vasket ut av, gjør dere klare for hverdagen i morgen, sjekker lekseplaner og ukeplaner og kalendere på telefoner, så sitter jeg på Gardermoen med sommerfugler i magen. Ved siden av meg sitter det en søt fyr med grønn genser som kikker litt på det jeg skriver. Derfor skriver jeg dette, hvis han ser på dette så blir han tatt på fersken, man bør ikke lese hva andre skriver (men du er søt).  Jeg har ikke spist noe i dag, for jeg forsov meg til denne turen, jeg klarte nemlig ikke sovne i natt. Jeg har reisefeber for første gang siden jeg var ungdom.

Hadde glemt hvordan det var, hvordan man begynner å surre, stresse, ligge på ank. Vanligvis slenger jeg noen greier i en koffert, og lyver til Mamma på telefonen når hun ringer og spør om alt er på stell før avreise. Jeg drar liksom ikke på tur før jeg drar. Men det er til vanlig, denne gangen føles det annerledes.

Tidemann er levert til sin far, og jeg fikk klump i halsen og tårer i øynene da de kjørte av sted. Jeg vandret rundt som en hudløs sippeunge i går, fikk hverken til pakking eller ordning, måtte bade i badekaret istedenfor, og sove på sofaen. Nå har jeg likevel kommet meg til Gardermoen, med overvektig koffert, og sitter her med vann og nøtter og skjelv i magen. Jeg skal til Spania, alene, i nesten to uker. Jeg har gledet meg sååååå mye til dette, nå skal det skje, jeg skal for første gang på ferie helt alene, for å skrive ferdig det som i følge planen bli en bok. I tankene har det sett helt fantastisk ut, men nå angrer jeg litt på hele opplegget, og har lyst til å dra hjem igjen.

For hva om jeg ikke klarer det? Hva om jeg choker helt? En ting er boka, men jeg skal også tilbake til en by jeg har bodd i før, hvor jeg både har vært veldig, veldig lykkelig, og veldig, veldig lei meg. Jeg vet ikke hvordan det blir å komme tilbake. Da jeg dro derfra sist, kom Pappa og hentet meg, kjærlighetssorgen var på sitt verste og jeg visste lite om at alt kom til å bli bra igjen. Nå er alt bra igjen, bedre enn jeg trodde det kunne bli, og jeg skal skrive en bok! Hvis jeg klarer. Fuck.

Jeg har også forhåpninger om å sole meg, spise deilig mat på restaurant helt alene, at det skal føles kult og gøy og befriende å reise på egenhånd. Har sett for meg at jeg skal sitte som en kvinne på film, i sola, med vin og mac og skrive noe som er smart (eller i alle fall underholdende). Det er sånn det har sett ut i hodet mitt. Men i går kom jeg på at det jo sjelden blir sånn som det ser ut i hodet mitt. Og så ble jeg kjempenervøs og stresspakket rare ting, og glemte sikkert noe av det helt essensielle som man trenger for å kunne være en sånn kvinne som på film.

Katten og huset bevoktes av søster, ungen bevoktes av sin far, jobben klarer seg helt fint uten meg en stund. Jeg har ingen unnskyldning for å ikke få dette til. Savner dermed en unnskyldning for å ikke få det til. Jeg har to uker på å naile både feriefølelsen, bokskrivingen, selvstendighetsfølelsen, samt å møte den byen jeg elsker, men ikke har vært i siden livet var skikkelig kjipt. På toppen av det hele burde jeg jo glede meg noe helt vanvittig, jeg er sååååå heldig som kan dra på en sånn tur, jeg vet det. Men akkurat nå ved gaten, hvor gamle folk står i kø for å boarde (en time før vi faktisk boarder, skjønner aldri noe av det) så er jeg bare nervøs.

Da er det bare å spise noen nøtter, drikke noe vann, huske på at jeg sikkert hadde en god grunn til å legge opp til denne turen, og stole på hun jeg er når jeg er i det selvsikre hjørnet. Hun pleier jo å ta ganske gode avgjørelser. Og de har skinke der. Skinke og vin og hav har fått meg gjennom de rareste perioder.

Kommer sikkert til å legge ut mye på snap (heter theakli) hvis dere vil spionere på reisen. Skriver snart, hvis dere kan være reisefølget mitt, så føler jeg meg mye mindre alene.

Hilsen en nervøs og litt ensom (men likevel fornøyd) reisekvinne på 34.

PS: Ble spurt om leg for å kjøpe snus. Ekspeditøren var ikke sikker på at jeg var over 25. Dette begynner bra.

2 Comments

Løv and let løv

 

Min erkefiende

Over det ganske land er familier samlet på hytta, nå skal det koses! Nå skal det skje, nå skal forventinger innfris og grenene i slektstrærne forenes, med mimelek, skiturer, marsipan og gamle hytteklær. Vi har også vært på hytta, og det har vært helt topp, og på samme tid minnet meg om hvor ubrukelig jeg er.

Mens Jesus og disiplene på denne dagen spiste sitt siste fellesmåltid, og det var fotvask og alvor og hygge, så har vi raket løv. Det er sånn med hytte, spesielt når den er gammel, og har store trær og kronisk muselort i hjørnene og spindelvev i krokene. Jeg er ikke god til å rake løv.

Jeg er en sånn som er god til å planlegge. Til å lage fest, organisere tur, eller vite hva man burde gjøre hvis man har et problem (eller «ekspert på å google» som Tidemann kalte det her om dagen). Jeg er god til å snakke, jeg kan sitte hele natten og snakke med noen om noe de synes er viktig, blir aldri trøtt. Jeg er god til å finne veien, til å kjøre bil og en rekke andre ting. Men akkurat det å gjøre en repetetiv oppgave ute, en fysisk oppgave uten andre utfordringer enn utholdenhet, der svikter jeg. Jeg svikter på løv.

Med unge og søster og mor og hund på hytta, med en vannslange som lekker, med maling som flasser og sikringer som går når det passer dem, så er man nødt til å trå til. Mamma er dronninga av å trå til. Hun er den som kommer hjem til deg med et smil, bygger skap, sorterer ting, bærer saker ned i en bil, kjører på dynga, bretter rene klær helt perfekt, hun er også den som kryper under et gammelt hus med verktøy og friskt mot, for å reparere en vannledning som er lekk. Da blir det å få gnagsår i hendene og surt humør etter ti minutter med løvraking, ganske patetisk. Vel, jeg er ganske patetisk.

Heldigvis så min elskede mor mitt fallende engasjement og foreslo vafler. Og siden vi i går latet som om det var påskeaften, så ble det rebus i uteklær for å finne påskeegg på tomta, med hint gjemt i flaskepost og andre rare steder (dere som følger meg på snap allerede har jo fått det hele inn med teskje, sorry hvis det ble for mye av det gode. Hvis du ikke fikk med deg det, men (for eksempel) vil se min «entusiasme» til løv fra i dag, så heter jeg theakli på snap). Jeg ruler på påskerebus, på vaffelsteking og er også over snittet god til å vaske opp. Men Mamma, – hun ruler på alt.

Mamma er best. Hun så mine vannblemmer og foreslo at jeg skulle ta ansvar for vaflene istedenfor.

I dag, da hun på andre timen lå under huset , i den lille klaustrofobiske sprekken i steinrøysa under tre soverom, som bare hun passet inn i, og til stadighet fikk vann i fjeset fordi spleisingen av et lekk vannrør ikke fungerte, så satt jeg bare på trammen over henne og følte på stolthet. Moren min ble nettopp 67 år, og ligger som en husmus i kjeledress under hytta, med en iphone som lommelykt og hundre edderkopper i håret, og roper; «Sett på krana igjen!!» hver gang hun tror det er i orden. Jeg satt med plaster på mine to vannblemmer i hendene, etter ti minutter løvraking (serr) og var hun fjåsa som la ut snaps og sjekket instagram.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å bli sånn som Mamma noen gang. Jeg vet ikke om jeg kommer til å ligge i gjørme under et hus med verktøy, eller standhaftig mene at man skal vaske alle vegger og tak i en hytte hver vår, til høylytt protest fra sine barn. Jeg vet ikke om jeg kommer til å ha det blikket, både for planter som må beskjæres, planker som må byttes, mens jeg parallelt klarer å bry meg om hvordan folk har det og hvem man burde ringe til fordi de kanskje trenger litt ekstra oppmerksomhet. Mamma, – du ruler.

Vi har laget lammesteik, vasket noen av de gamle veggene fri for fluelort og støv, spist sjokolade og mange kokosboller, drukket vin, vi fikk raket den plenen til slutt (mest takket være søster), Tidemann har vært svett i luggen og skitten på nevene i flere dager. Det har vært noen store og noen små samtaler, noe hjelp fra store arbeidsmenn, og en helt magisk nabo som til sltt kunne bistå min mor under det huset, så vi har vann i krana. Vi har til og med hatt mimelek.

Nå skal de helligste dagene denne ferien (det vil si da Jesus ble forrådt, drept og overrasket alle med å svinse seg til himmels), feires helt på det jevne hjemme i Oslo. Der jeg kan være stolt over de små ting jeg klarer, som å få satt på en vask med skittentøy i ny og ne, bade barnet mitt eller huske å sortere glass i riktig container. Det er ikke helt på Mammas nivå, men det er da noe.

God skjærtorsdag, og lykke til på hytta alle sammen!

🙂

Mulig mitt avkom slekter mer på meg, enn på sin mormor.

Jeg vet ikke

 

Noen ganger må verden være manikyr og lunsj og søster

Nå har jeg sittet lenge og lurt på hva det er jeg skal skrive. For jeg må skrive noe, men jeg får det ikke til. Det har satt seg fast i meg hele uka, jeg har åpnet macen, og så lukket den igjen, kanskje ti ganger. Noe av gangene fordi jeg er sliten, fordi jobb og barn og livet er mye noen ganger, fordi jeg sovner i badekaret og på sofaen og før jeg legger hodet på puten om kvelden. En av kveldene fordi jeg måtte høre en viss podcast, som gjorde vondt i sjela og har vært ukas snakkis for alle jeg kjenner. Noen av kveldene har jeg lukket macen fordi jeg heller har villet se på TV (har også sovnet her, våknet siklende midt på natta foran blinkende skjerm) og en av dagene denne uka så var jeg i gang, men synes det ble for dumt det jeg skrev, for naivt, fikk det ikke til, og gikk på bar med kule damer istedenfor. Og jeg drakk og skravlet og lo hele kvelden, og det var utrolig deilig.

Grunnen til at det har stått fast i meg denne uka, til at ordene ikke kommer ut gjennom fingrene sånn som de pleier, det er verden. Med kjemiske bomber i Idlib, unger og kvinner og menn som dør en grusøm død, med motangrep fra Trump i Shayrat, med terror i Stockholm og bilder fra sultkatastrofer i flere afrikanske land, så har jeg bare lukket macen igjen og igjen. For hva skal jeg melde? Jeg føler meg dum. Priviligert, naiv og hjelpesløs, som en tøtte uten faktisk livserfaring, i min koselige leilighet på Torshov i verdens lykkeligste land.

Med påskemarsipan og skismøring på instagram, sol i fjeset, spirende blomster og ferietid, så blir kontrasten til det livet andre mennesker på denne kloden lever så ekstremt hard. Og sann. Merker dere det også? I går, med en trett seksåring liggende oppå meg i sofaen, så vi bilder fra angrepet i Stockholm. Og jeg måtte forklare selvsagt, forklare hva en terrorist er, prøve å forklare hvorfor noen mennesker er så syke at de vil kjøre ned uskyldige folk gatelangs. Jeg klarte det ikke, han skjønte mindre for hver gang jeg ga ham et svar. Så seksåringen sovnet, før «Norske Talenter» var igang, og måtte bæres i seng. Trygg og varm og klengete sovnet han under den deilige dobbeltdyna.

Hva kan vi gjøre folkens? Er det noe vi kan gjøre som faktisk kan funke? Eller ender vi med å legge ut svenske flagg på profilbildene våre på facebook, og det er det? Har dere sett fremmedhatet og sjikanen som har frådet i komentarfeltene den siste uka? Folk bruker terrorangrep av syke mennesker til å forsvare et hat mot alle på flukt. Jeg gulper påskemarsipan og lukker macen.

I dag dro ungen min på hytta med Mommo, og jeg var så lei og tung og sliten. Lå på sofaen og prøvde å løse verdensproblemer i min lille hjerne. Kom ikke videre. Så ringte søsteren min, elskede Nanna, og mente det var på tide å skjerpe seg. Hun insisterte på at denne første feriedagen skulle brukes på fjas. Så hun hentet meg ut av sofaen, og min sosialdemokratiske dårlige samvittighet for å være priviligert, og så dro vi og tok manikyr. Som om ingen ting har skjedd. Som om verden bare var fest og glede. Etter at neglene våre var blanke og freshe, så spiste vi fancy lunch og kjøpte sko og så på ting i interiørbutikker. Som om vi var to damer på film, en romantisk komedie, hvor livet bare er gull fra start til slutt.

Ungen ringte fra hytta og kunne melde om at det er kaldt i vannet, men «krabbene finnes fortsatt». Og så åpnet jeg macen. Og så prøvde jeg ikke å skrive et innlegg som ga mening, eller sa noe om verden, eller fant noen løsninger. For jeg har ingen, jeg er bare en priviligert mamma i den første verden som ikke skjønner hva i helvete det er som skjer.

God lørdag.

1 Comment

Ammetelt, terror og et parallelt univers

 

Mistenker påskeliljene for å ha vært på fylla

 

Mens jeg leser om terrorangrepet i Russland, registrerer jeg at nummenheten har spredt seg. Jeg tar ikke lenger til tårene over terrorangrep, det skjer i verden parallelt med at Sylvi Listhaug får barn nummer tre og matvarekjedene konkurrerer om å få oss i å fråtse i påskegodt. Terrorsaken engasjerer meg riktignok mer enn det dunete hodet til Sylvis baby, men jeg får ikke det stinget i magen lenger. Er det et skummelt tegn? Har jeg blitt kaldhjertet?

Jeg husker ikke hvor vi la påskeegget i fjor. Sannsynligvis er det lagret på «et lurt sted». Ungen min pleier å advare meg mot å legge ting «på et lurt sted», han mener det er likestilt med å «miste ting for alltid». Sammen med enslige sokker, sykkelnøkkelen (den som virker) og en hel del hårstrikker, så ligger både fjorårets påskeegg og en rekke andre ting på «et lurt sted». I et parallelt univers, på en måte. Drømmer om å finne den hemmelige portalen en gang, gå rett inn og oppdage alle de manglende puslespillbrikkene.

Påskeliljene på bordet lukter for mye, de lukter blomster som synger på siste verset. Søtt og emment, som om de har vært på fylla og ikke dusjet siden før festen. Ungen er svært fornøyd, vi har hatt storfint besøk av en mann fra Get, som til Tidemanns beundrende blikk fikset internett. Nå er kabelsalaten sirlig ryddet opp, og nettavisene kan leses i fullskjerm på hjemmefronten. Lurer på om Sylvi ammer? Hun er sikkert en sånn som fullammer uten noe problemer i det hele tatt, men aldri i offentlig rom. Eventuelt med et sånt ammetelt. Har dere sett sånne? Som en slags burka for puppen.

Knut røyter i store dotter over det (svært upraktiske) hvite gulvet, uansett hvor mye jeg grer ham. Åler seg rundt og legger igjen vinterkroppen på møblene, mens han lytter med begge ørene etter fluer og fugler og annet snask. Jeg har stress-shoppet fem bikinier på nettet, fordi jeg snart skal til sola. Det nærmer seg deadline på den boka jeg skriver, og jeg rømmer landet over påske for å gjøre den ferdig. Blir så nervøs når jeg tenker på det, at jeg tydeligvis tror bikiner fra brune damer på nettet kommer til å gjøre meg mer i stand til å levere. Kommer til å sitte med skrivesperre og kritthvit kropp, i bikinier med dårlig passform. Neida (joda).

Mens NRK snakker med korrepondenter i St.Petersburg og folk lurer på hva som møter dem i selvsangivelsen i morgen (nekter å kalle det «skattemelding»), så er det viktig å minne om at sesongen for TV-titting går mot slutten. Det å ligge i timesvis på sofaen med deilige serier blir snart vanskeligere, med flommende sollys og kollektivt ansvar for «å få noe ut av det fine været». Er dessverre mer skamfullt å ligge inne når det er lyst, der har vi nordmenn noe vi bør jobbe med. Et ekte åpent samfunn burde ha høyere aksept for å ligge i sofaen, også når det er sol, ikke sant?

Jeg skal (for sikkerhets skyld) smi mens kvelden fortsatt blir mørk, og se både «Girls», «Big little lies» og «Før vi dør» i dag. Og så skal jeg logge av igjen, og la verden der ute seile sin egen sjø. Sylvi må kanskje døgne med den nye babyen, mens jeg skal sove hele natten, i skje med katten og ungen.

God mandagskveld, fine folk!

🙂

 

 

 

 

Noe ingen forteller deg om det å ha barn

 

Preget av høytideligheten ved årets første is

Noe folk ikke forteller deg om det å få barn, er at du på et vis får en del av hjernen din tilbake. Mulig du mister en annen del, det kan i alle fall virke sånn den første tiden, når alt bare går i pupper og grining og gulp og sånn, men du skal da vite at du med tiden blir kompensert for det. Hvert år, for hver fase av livet som mor, så kommer jeg på nye ting. Ting jeg hadde glemt, som hjernen min hadde stappet inn i en krok langt vekk fra bevisstheten, blir lokket frem i pannelappen igjen på magisk vis.

Det kan være følelsen av å ha røde kinn, å gå i ullundertøy etter en lang dag på ski, med litt for store strømper som krøller seg når man går, mens man venter utålmodig på at noen skal lage ferdig kakao. Det kan være lukten av skole, av linoleum og kopipapir og våte votter. Eller den usikkerheten man følte som barn, det suget i magen, når du plutselig oppdager at mamma er borte i butikken, etterfulgt av det sinnet og den lettelsen som kommer når du ser henne igjen, bak en hylle med kattemat. Å få barn selv, og se dem vokse opp, er som å være med på en liten revy av følelser du hadde glemt.

Jeg er en type som elsker vår (mulig jeg har nevnt det før), men jeg har aldri kjent på så ivrige vårfølelser som det jeg har gjort de to siste dagene. Eller, det har jeg jo, men de minnene har ligget støvet ned i et hjørne av hjernen. Frem til nå.

For når et barn på seks år, våkner og oppdager at det er sol og varmt ute, null snø, levende fluer i vinduskarmen for første gang siden i fjor og fugler som kvitrer, så går det barnet bananas. Tidemann har hatt to dager stappfulle av opplevelser jeg hadde glemt at jeg hadde savnet sjæl. La meg gi dere en kjapp oversikt over glemte følelser ungen min har minnet meg på de siste 48 timene:

  • Kilingen i magen når du oppdager at asfalten er bar og kommer på at du eier en sykkel. Den rene lykken det er å skjønne at du fortsatt kan sykle, at du ikke har glemt det siden sist. Følelsen av å suse bortover med litt trang hjelm og vårluft i fjeset.
  • Lyden av isbilen. Isbilen som du aldri får kjøpe is fra, fordi moren din alltid sier nei, men man spør likevel. Den overstadige beruselsen av at hun denne gangen nikker («hun sa JA!!!!!»), og hvor raske bena dine blir når du springer etter bilen helt selv, stor nok til å ordne opp, større enn i fjor. Følelsen av å komme tilbake til nabobarna med en kjempestor kasse is til alle, smaken av den første fløteisen i sola.
  • Oppdagelsen av maur. Maurene har våknet, og det er plutselig på tide å se om de fortsatt liker sukker. Så du heller sukker på bakken og sitter spent og venter, mens du roper «Gratis sukker til alle insekter!!» så høyt du kan. Mulig du spiser litt av sukkeret selv, når maurene er treige på avtrekkeren.
  • Følelsen av luft mot hud, å kunne løpe ute i t-skjorte, mens du gjenoppdager alle lekene fra i fjor. Iveren etter å leke med alt på en gang, både kritt og baller og sykkel og strikker og små plastmenn som kan kastes fra verandaen og dale ned i fallskjerm.
  • Å få spise middag ute. Ikke ved bordet, ikke med bestikk, men på trammen i sola, med skitne never, mens du ser på naboene leke, og forter deg å bli ferdig så du kan være med igjen. Smaken av utemat, av middag servert på snippen, uten regler og bord og stoler og serviett.
  • Å være svett i luggen, sliten i leggene og skitten over alt etter en dag med utelek. Å få bade før sengetid, uten å fryse når du er ferdig. Å lese nattabok i ren seng, mens det lukter skumring gjennom det åpne vinduet.

Hjertet mitt sprekker nesten av å ha barn akkurat nå. Hans begeistring for våren, kombinert med min begeistring (for både årstiden og ham) er nesten for mye å bære. Men bare nesten. Fyttihelvete så deilig. Selv Knut er i godt humør. Han klorer etter fluene og ligger dorsk i sola og myser, akkurat sånn som katter gjør på film, mens han gleder seg til fuglene får unger, så han kan plage dem til døde. Katter ass, drøye typer.

God tirsdag folkens!

🙂 Thea.


PS: Hvis du vil ha mindre prat om vår og mer om for eksempel unger, så handler denne ukas episode av Foreldrerådet om separasjonsangst og klenging. Hva gjør man for eksempel når barnet bare vil ha mamma, mamma, mamma hele tiden? Lytt og blir klok (i alle fall litt)!

1 Comment

Overdådig luksus, palmer og evig nedoverbakke

 

FOTO: TORE KRISTIANSEN,VG

Hvis jeg hadde vært veldig rik, så hadde jeg tryllet tirsdager om til ukas favorittdag. Da hadde det vært spa, sjampanje, kanskje en overdådig middag, underholdning og gaver til alle, hver uke. Nå er den en tørr og inneklemt hverdag blant hverdager, uten å få heder på samme måte som blåmandag, eller muligheten for å minne om helg, som lille-lørdag. Tirsdag er og blir den kjipe i gjengen, spør du meg.

I dag hadde jeg mest lyst til å knipse Tidemann og meg til en tropisk strand, vi gikk fra skolen og ønsket oss en magisk knapp på tommelen, som kunne fraktet oss hvor som helst. Han ville mest til «det dypeste havet» for å være ærlig, mens jeg lengtet mer mot palmer og kokosnøtter med sugerør og andre deiligheter. Helt siden jeg var liten har vi i vår familie drømt om en sånn magisk knapp. Søstrene mine og jeg drømte om det da vi gikk på skitur husker jeg (de litt påtvungne helgeturene med vår evig-entusiastiske mor), fantasiknappen kom i mange varianter. Akkurat på skitur hadde den en tiltenkt ekstrafunksjon, som skunne trylle alle oppoverbakker til nedoverbakker.

Det ble til at vi måtte gå på våre helt egne bein (både den gang og i dag), ungen min og jeg ble heller ikke møtt med luksus og palmesus her hjemme i ettermiddag, en litt sur katt var det eneste som tok i mot oss. Entusiasmen ble likevel stor, da nabogutten kom med et rør av papp. «VI HAR ET KJEMPESTRORT RØR, MAMMA!!!!!! ET RØR!!!! HØRER DU HVA JEG SIER???!!!» gjallet det gjennom bakgåren, mens gira barn rant inn døra. Tidemann mener visst at et rør av papp er mist like gøy som muligheten til å reise langt av sted ved et tastetrykk. Plutselig var tirsdagen en fest, små legomenn suste gjennom papprøret ned trappa, igjen og igjen, for så å lande i en kurv til høylytt begeistring fra samtlige involverte.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har fått lusemiddel i posten (!). Jepp. Helt uoppfordret har noen valgt å sende meg lusekur i en pakke. Ikke noe lukseriøse sminkeprodukter, gavekort på spaopphold eller sjampanje her i gården, her er det lusemiddel som gjelder. Jeg trodde først det var noe hele nabolaget fikk, eller alle med barn på samme skole, men nei da. Det er en gave fra noen som enten leser denne bloggen, eller som av andre grunner mener akkurat vi i denne husholdningen bør passe litt ekstra på. Jeg velger å si tusen takk, og  lover å bruke den flittig hvis hodene våre blir infisert av smådyr. Jeg mener det altså; tusen takk!

Før ungen sovna ble det lest om innsjøer på sengekanten, leseleksene blir stadig mer avanserte og vi lærte om både mink og stokkender. Vi googlet også hodelus og midd, bare sånn for å stille nysgjerrigheten til den yngste av oss (og sørge for kløe og mareritt, si), og så sang vi alle sangene vi pleier å synge. På vei inn i søvnen klemte han hånden min litt ekstra, og sa; «takk for en helt spesielt god tirsdag, Mamma.»

Nå sitter jeg i min ordinære sofa og innser at den knappen til tropiske strøk og overdådig luksus muligens lar vente på seg, men at det ikke bekymrer den yngre generasjon her i huset. Han er tipp topp fornøyd så lenge det finnes rør av papp, nabobarn og lesing på sengen. Jeg kan ikke være noe dårligere føler jeg, og velger derfor å gi dagen en blank femmer. Mulig det er for raust? Gjør det likevel. Yolo.

🙂 Thea.

 

PS: Denne uka handler Foreldrerådet om fødselsdepresjon. Sjukt viktig, litt vanskelig og mye mer utbredt enn man tror. Anbefales å lytte til for alle som skal føde, har baby eller kjenner noen som er på vei til å få seg en unge. Sharing is caring, folkens!

7 Comments

13 tips til deg som ønsker å gi ungen din lav selvfølelse

 

Leser med bankende mammahjerte om barn og spiseforstyrrelser på NRK i dag. Unger ned i åtteårsalderen slutter å spise, forteller Jorunn Gjerken i ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser). Det er kort mellom hver gang vi hører om unge med psykiske problemer for tiden, er det ikke? Jakten på «det perfekte», kravene til hvordan man bør se ut, hva som er godt nok, griper visst tak enda tidligere enn før.

Noen rister på hodet og mener det ikke er noe stress, mens de forbereder lavkarbomiddag til seg selv, og bestiller en restylane-time til via linken til en profilert blogger. Andre peker på sosiale medier og filtrerte instagrambilder som syndebukken, før de kommenterer kroppen til hun på jobben som har vært så flink til å gå ned i det siste. De fleste av oss krysser bare fingrene og håper det ikke rammer vårt barn, mens vi kanskje prøver å være noe annet enn støttemedlemmer på treningssentre, eller klager over vinterkroppen.

Her er en liste over hva du som forelder (og vi som samfunn) bør fortsette med, hvis vi vil holde ungene våre nede, gi dem dårlig selvfølelse, og økt risiko for spiseforstyrrelser og andre psykiske lidelser:

  • Snakk nedsettende om kroppen din foran barna. Påpek at du har lagt på deg, klyp deg i mageflesket og si at du føler deg tjukk. Gjenta ofte.
  • Kommentér andres kropper. Både kollegaers kropper, venners kropper, de du ser på TV, de du ser på internett. Vær gjerne hånlig, spydig, morsom på en krass måte, og gjør det spesielt ofte når ungene er der.
  • Ikke snakk med ungene dine om seksualitet, grenser og kropp på en naturlig måte. Vis avsky når de spør. Overlat all seksualundervisning til internett.
  • Del, post eller lik morsomme bilder av folk du synes er stygge. Sørg for å vise din avsky for andre typer utseende enn det som er innafor idealet. Vis avskyen både verbalt, gjerne i bisetninger, og på sosiale medier.
  • Snakk også om kropp når du har bra ting å si, men la rosen henge vanvittig høyt, og gjelde utelukkende kropper som er i tråd med skjønnhetsidealet. Applauder tynnhet mye, gi komplimenter til kompisen din som har gått ned i vekt, eller til venninna di for at rumpa hennes ser bra ut. Sørg for at barna hører det.
  • Vær generelt hånende og ekstremt lite raus, i forhold til alle som skiller seg fra normen. Dette gjelder ikke bare utseende, også etnisitet, seksuell legning, folk med handikap eller andre som ikke passer inn i A4-idealet. Vis dine motforestillinger mot mangfoldet både høylytt foran ungene, i diskusjoner på hjemmebane, når du ser på TV eller i kommentarfelt på internett.
  • Spis alltid annen mat enn resten av familien. Pass på at ungene får med seg at du går på diett, at du vil bli tynnere, at du ikke føler deg bra i egen kropp, at du trenger å passe på inntaket. Snakk mye om hva du presterte på trening, eller kritiser deg selv høylytt hvis du ikke leverte godt nok.
  • Husk å påpeke alt som ikke er perfekt. Si fra hver gang noen/noe ikke lever helt opp til forventningene dine i livet, når barna ikke gjør akkurat det du vil, når du ikke synes de er bra nok. Vær konsekvent med dette, ikke la noe kritikk forbli uuttalt.
  • La aldri ungene dine se en vanlig kropp. Gjem deg når du er naken, ikke la dem være nakne heller. Pass også på at de aldri blir eksponert for kroppene til andre folk (for eksempel i fellesdusjer). Hvis de skulle komme til skade for å se en vanlig kropp, vær rask med å kritisere den.
  • Fokuser på negative ting. Bruk pisk fremfor gulrot i oppdragelsen. Bli forbanna så ofte du kan, og si for Guds skyld, aldri unnskyld.
  • Vis at penger og status er viktig. Himle mye med øynene når noen i nærmiljøet ikke har råd til like dyre ting som dere, kjøp luksuriøse produkter til barna dine og til deg selv. Snakk mye om penger, og om at det er noe som definerer folks verdi. Vær hånlig og nedlatende når du snakker om venner av dere som ikke tjener godt.
  • Vis null forståelse eller empati for vanskelige følelser. Be folk ta seg sammen når de er lei seg, avvis ungen din når den trenger trøst. Pass på å le av folk som gråter, spesielt hvis du har en sønn, og bruk hånlighet som virkemiddel når noen snakker om angst, depresjon, mobbing (eller liknende).
  • Vis lite begeistring generelt, med mindre det har med tynnhet, status eller prestasjon å gjøre. Ikke la ungen din få et eneste hint om at den er bra nok som den er.

Noe jeg har glemt?

Thea.


PS: Hvis du er en over snittet grei person, så må du gjerne følge denne bloggen på facebook.

MGP-rapport fra kvinne (34)

 

 

  • Jeg har ikke sett Star Wars. Føler meg utenfor fra start. Prøver å forklare Tidemann hva MGP egentlig er og hvorfor de er i et romskip.
  • Jan Fredrik tar av seg hjelmen, og leder programlederne gjennom en portal. Plutselig står Staysman der og Tidemann blir starstruck.
  • Mye sølvpapir på scenen. Tidemann lurer på hvordan man kan bli venn med Staysman og om jeg tror han er grei, selv om «han synger sånne ungdomssanger du ikke liker, mamma». Jeg svarer at jeg tror han er kjempegrei.
  • Det må ha vært lange drodlemøter på NRK når det gjelder å få forklart dette med Europa-stemmene. De gikk tydeligvis for alle løsningene, sånn for sikkerhets skyld. Spes.
  • Etter et par låter svir ungen i øynene, han er stuptrøtt. Han løper rundt i stua for å vise meg at han ikke vil sove, mens noen synger litt alvete på TV. Blir irritert av alver, har alltid blitt det. Helt siden folk lå i kø utenfor Collosseum for å se på Ringenes Herre med spisse ører.
  • Bærer barnet i seng. Hører Kristian Valen synge surt, og føler (overraskende) på empati. Barnet sovner svært fort.
  • Får SMS fra en venninne om at Åge Sten Nilsen ligner mer og mer på Anne B Ragde. Fnis.
  • Blir jæskla fysen. Lager kakao, men blir ikke tilfredsstilt. Enda en alvete sang på scenen. Har lyst på smeltet ost.
  • Tenker på Pappa. Han sitter ganske sikkert med øynene lukket og hører alle sangene uten å kikke. Han mener nemlig det er eneste måte å få et «ordentlig inntrykk av musikken» på. Lol. Gleder meg til å se ham i morgen.
  • Stemmene fra Europa sankes inn. Synes Line og Kåre Magnus er ganske søte, ser på twitter at alle slakter alt. Folk som slakter uten å være morsomme burde ikke være på twitter.
  • Tar av meg BHen. Den har en spile som stikker meg (og har vært like irriterende som ca tusen alver i dag).
  • Det vorset på Sortland kunne NRK ha droppa. Eller? Eventuelt burde de dratt på litt liksom? Shots og allsang og sånt?
  • Nå har jeg mistet tråden. Hva skjer? Noen synger igjen? Hvorfor det? Appeller? Talerstol? Googlet bilder av smeltet ost i fem minutter og falt ut av MGP. Nå skjønner jeg ikke hva som skjer.
  • En fyr med hatt og en med maske spiller, konfetti, Line har ny kjole. Hun har en konvolutt. Ja, nå skjønner jeg, dette er gullfinalistene. Blir irritert av å se på hun artisten med gevir. Litt surmaga av meg eller? Hun er sikkert kjempegrei, og folk må jo få gå med gevir på scenen hvis de vil. Nå må jeg ta meg sammen.
  • Kommer på at vi er i VG i morgen, Tidemann og jeg. Er litt nervøs. Denne uka har vært ganske koko. Heldigvis er dere greie, fine og morsomme. Det blir som det blir.
  • Hun med geviret går videre. Burde jo heie mer på samene sikkert, men klarer ikke å bli begeistret. Skammer meg bittelitt.
  • Lager ostesmørbrød. Dævver av de appellene.
  • Anne B Ragde på scenen igjen. Rocker skikkelig. Innafor å tulle med det ikke sant? Ja. Både Anne og Åge er kule folk. Heier på dem.
  • Nå kåres snart vinneren dere. Line er kjempespent og svett i hendene sier hun. Tror henne på en prikk. Skikkelig digg å gå uten BH. Agnete fra i fjor synger. Jeg burde rydde kjøkkenet.
  • Folk med hvite spaghettilisser foran ansiktet danser veldig. Jøss.
  • Tilbake til det vorset på Sortland. Kom igjen’a. Skravler om håret til artistene. Applauderer geviret. Kunne ikke vært mer uenig.
  • Anne B Ragde kom på andre plass. Fader ass. De med hatt og maske vant!! Gratulerer!!!! Nybakt far og greier, han er i sjokk. Jeg svitsjer nå. Takk for meg.

 

 

Back to the roots

 

Søstre er noen ganger det aller beste som finnes

Noen dager starter med en tung følelse i magen. Når du ikke nailer mammajobben, det er skorpe på leverposteien og kjipt brød til frokost. Når du gjerne vil, men ikke helt får til, å lage den deilige morgenen både du og ungen din trenger, men blir hun sure mammaen som maser om lekseark og at han skal ta på støvlene fortere, men så er støvlene våte, så da blir det diskusjon om sko, og så blir det ikke noe hyggelig i det hele tatt.

Og så er timeplanen full, og det er karneval i morgen, og du skal levere barnet ditt til hans far, men burde kanskje ha ordnet med kostyme først, for det er du som er best på å organisere sånt. Og så må du la det ligge, for du har jobb og møter og mailer du skal skrive, men det er jo ingenting i forhold til det mange andre går gjennom, så du må bare ta deg sammen og gre deg og komme deg på jobb. I verdens beste land liksom, hva skal du klage over egentlig? Ta deg sammen.

Vel, det hjelper jo litt, og man tar seg sammen, og man jobber og det blir fint, for folk er greie og jobben er egentlig gøyal og du elsker radio. Men så skulle du helst ønske at du kunne legge deg under en dyne og sette mobilen på flymodus, og se på serier og ligge i fred. Sånn er jo ikke livet. Så du trekker det tilbake, for du vil jo ikke at livet skal være sånn heller, for å ligge under dyna fører ikke til en dritt.

Da er det så deilig at dagen snur seg, ene og alene fordi man (til en viss grad) får til det man driver med, og fordi folk er bra, og når man kommer hjem etter det som føles som hundre timer med ting som ikke er å ligge under dyna, og kan gå rett til søsteren sin. Og der er den andre søsteren også, og man deler liv og foreldre og genetikk og historie. Og hun ene har endelig fått alt på plass, med ny leilighet og jobb og skal gi gode råd (i Aftenposten) til andre enn oss i familien, og de har vin og det er pappkasser med ting som skal ryddes, men det er helt greit at man bare ligger på sengen og ser på.

Og så ringer barnet fra pappaen sin og skal være «hip-hop-person» på karneval og alt er kjempefint. Og søstrene drikker vin fra små fly-flasker og snakker vekselsvis om de vanskeligste og de mest fjollete tingene. Livet snur og blir fnisete og Onkel er kosete (han er en hund). Da lander man, og så er det ikke så farlig likevel, for det er jo dette som teller. Viktig å huske på ass.

PS: Vil bare hilse til Randi. Takk for at du leser denne bloggen! <3

Onkel <3