122 Comments

Sorry, ikke alle mennesker fortjener å være på stranden

 

Det kan hende du burde holde deg unna stranden. Den er nemlig ikke for alle.

Du tror kanskje det er en menneskerett å få nyte solen på en sandstrand, sprade rundt i i badetøy og kose deg? Det er det ikke. Leste nettopp om Lotte med stomi, som ble bedt om å kle på seg da hun var på stranden. En fremmed dame ga rett og slett beskjed til Lotte om at hun ikke burde ha på seg bikini. Jeg er enig i at ikke alle mennesker fortjener å kose seg i sola på en strand, så jeg slang sammen en liten liste.

Hold deg unna stranden hvis du;

  • Er et rasshøl. Hvis du vet at du er et rasshøl så er saken ganske enkel; ikke gå på stranden i det hele tatt, noen gang.
  • Blir lett støtt av å se andre mennesker. De kommer til å være på stranden, de kommer til å gå, ligge, sitte på den samme stranden som deg, de kommer til å snakke sammen, kanskje til og med hygge seg. Hvis du ikke liker andre mennesker i det hele tatt; bli hjemme.
  • Synes folk med kropper er ekle. Folk har kropper, og de har med seg kroppene sine på stranden. Hvis du er av typen som synes det er vanskelig at folk har kropper, så er stranden definitivt ikke stedet for deg.
  • Mener folk som har annerledes kropp enn deg er stygge. Hvis du blir sur i trynet og kvalm i magen av å se noen med valker eller store rumper eller tynne legger eller pose på magen eller hår under armene eller krykker eller rynker eller hudfarge i en annen sjattering enn deg, da skal du på ingen måte gå på stranden. Det er det dummeste du gjør faktisk. Hold deg langt unna stranden.
  • Har lett for å fortelle folk du ikke liker at du ikke liker dem. Hvis du er av den typen som bare føler deg plent nødt til å slenge drittkommentarer, skule, himle med øynene, håne, hate eller generelt spre dårlige vibber, så er du rett og slett helt malplassert på en strand. Ta med deg den ræva attituden din hjem, og bli der til du har noe hyggelig å melde.
  • Hater unger. Mange strender besøkes av unger, hvis du hater dem intenst, så kan det i det minste være greit å google litt, så du ikke blir et rasshøl på stranddagen din. Man kan helt fint finne steder barn ikke kaster sand og tråkker på håndklær, men det krever muligens at du gjør litt research. Det enkleste er kanskje å jobbe litt med hatet du bærer på, men hvis du ikke gidder det, så vil jeg varmt anbefale å stikke et mindre barnevennlig sted. De stedene er for mindre barnevennlige folk.
  • Hvis du er av typen som kan falle for fristelsen til å ta bilder av fremmede folk, for så å fatshame/bodyshame/slutshame dem på internett, så bør du holde deg unna strender. Der kan fristelsen bli stor, og vips har du begått lovbrudd og ødelagt noens liv, jeg vil sterkt anbefale deg å bli hjemme.
  • Misliker sand og sol og vann. Hvis du ikke liker en eller flere av de tre komponentene, så burde du aldri sette din fot på en strand.
  • Kaster søppel rundt deg der du er. Hvis du er en sånn som elsker følelsen av å lage en svinesti, både av minigriller, ølbokser, sneiper, tørkerull og plastposer, hvis du liksom ikke klarer å styre deg når det gjelder forsøpling, så er det fint om du holder deg hjemme i din egen stue, og så langt unna strender som du klarer.
  • Får lyst til å seksuelt trakassere noen av å se dem på en strand. Hvis du er av typen som plutselig får det for deg at det er innafor å være slesk, pågående, og usmakelig når du ser folk i badetøy, så må du ikke finne på å gå på stranden. Det er det dummeste du gjør faktisk. Hold deg hjemme til du vet forskjellen på høflighet og trakassering.

Sånn. Er det noe jeg har glemt?

Ønsker alle (både de som bør holde seg hjemme, og alle dere andre) en fantastisk sommer!

🙂 Thea.

 

Vil du følge denne lille bloggen på facebook? Du blir kanskje ikke tynn eller brun eller rik av det, men du gjør i alle fall meg glad. Hvis du er en hyggelig person, vel og merke. Men det er du sikkert?

Separasjonsangst og skjerpings

 

Man kan jo spise jordbær med fløte i byen også? Livet er for kort til å sutre, i alle fall.

Etter diverse sommerfester, både av voksen art og barne-størrelse, pakket vi på fredag klær for all slags vær og satt oss i kø sørover, til allsang fra baksetet og stor stemning. Tidemanns første sommerferie, et helt skoleår er over og han feiret med å spille favorittlåtene sine så høyt bil-anlegget tålte i tre timer. Vi er skikkelig gode til å kjøre bil sammen, han og jeg. Det spises alltid is, papiret kan kastes på gulvet, for bil er bare bil og vi kan rydde senere, det er sommerferie, alt er lov, vi kan nesten hele teksten på «Despacito» og den er fortsatt catchy.

Endelig fremme på hytta, elskede Kula, med Mommo og Foffa, trehytte, bading fra brygga og sommer sånn som jeg husker det fra jeg var liten. Jordbær med fløte på trammen, Pappa som forteller om været, om hvor og når vinden skal snu, om skydekket som kommer dagen etter, eller kanskje ikke gjør det likevel, vi kan jo håpe, men vi blir aldri sikre, hadde vært fantastisk om vi fikk sønnavind, da blir det le og jøss, så deilig det hadde vært med sønnavind.

Mamma som bader ustanselig, historier om tidligere somre, om barndom og da jeg liknet på Tidemann og hvordan det var å ha med seg tre unger på sommerferie, og den gangen hadde vi ikke mobilspill, vi hadde bare pinner og blåskjell og tang å leke med. Hytta er som en boble, hvor min barndom smelter sammen med barndommen til ungen  min, og jeg husker detaljer og følelser som har ligget gjemt inni hjernen min siden jeg selv var seks år. Pulsen faller, pusten blir friere, hodet tømmes.

Separasjonsangsten satt dermed hardt i brystet på meg da jeg i går kveld dro fra dem, satte meg alene i bilen, med snuten vendt mot en uke til på jobb, i storbyen, langt vekk fra gress mellom tærne og prat om vind. «Despacito» låt ikke likt i bilen på vei hjem, det var ikke deilig med stillhet fra baksetet. Jeg syntes synd på meg selv hele veien til Drammen, men da jeg passerte den broen jeg aldri klarer å holde fartsgrensen over, så tok jeg meg sammen. Jeg måtte bare skjerpe meg. Voksne damer kan ikke sutre i bilen fordi de må jobbe en uke til, det er ikke greit. Jeg tok meg sammen og kjøpte en baconpølse og dro hjem, for det finnes fine ting ved å være alene i byen også. Gjør det ikke?

Har tenkt til å håndtere denne uka med glans, for selv om det er hverdag, så er det sommer. Skal spise egg og bacon til frokost hver dag, gå på polet, ringe venner som også er stuck på jobber i byen, skravle ekstra mye med de få kollegaene som er igjen i åpent kontorlandskap og så skal jeg spise mye is. Jævla mye is.

God mandag! 🙂

 

Etterpåklokskap og annen ubrukelighet

 

Sol ute, syk inne

Jeg hater jo å være etterpåklok, jeg liker best å være klok fra før. Men det er jeg selvfølgelig ikke alltid. Nå har jeg gått på en klassisk liten smell, som kan oppsummeres slik;

fest ute + litt lite klær (fordi man tenker at det er sommer) + lite søvn + mye stress = syk

Hver gang jeg blir syk (det er egentlig svært sjelden), så kommer jeg på at jeg har glemt å være glad for at jeg er frisk. Nå jeg våknet med dundrende hode og stikkete hals, øyne så små som rottefitter (det er et uttrykk jeg med glede låner av bestemoren til en venn) og tung kropp, så slår det meg umiddelbart; nå har jeg glemt det igjen. Glemt å nyte hvor digg det er å være frisk. For hvordan kjennes halsen ut til vanlig, når den ikke gjør vondt? Hvordan føles pannen min i hverdagen, når det ikke sitter en liten drittunge og banker på bihulene inni der? Og som vanlig lover jeg dyrt og hellig, til en Gud jeg ikke tror på, at jeg skal begynne å takke for at jeg er frisk, bare jeg blir frisk igjen. Noe jeg selvsagt glemmer, til neste gang jeg ligger der.

Heldigvis hadde ungen bestemt seg for å være at typen «eksemplarisk omsorgsperson» i dag, og lot meg sove ekstra og hentet vann og paracet. Jeg ble rørt til tårer, han var mild og søt og lagde sin egen frokost; puffet havre med melk og honning. Og så har min elskede (yngste) søster bursdag, og det er bare dødsfall som er skjellig grunn for å fravike feiring i vår gjeng, så morgenen handlet ettehvert om å få bakt en kake og komme seg avgårde. Det er dessuten bursdagsbarnet som har smittet meg, det er jeg temmelig sikker på (men jeg elsker henne likevel, fordi jeg er så en innmari raus og grei person).

Det kreves bare at man er tilstede i bursdagen, med gave og bakst, man trenger ikke være frisk (eller høflig). Og så må jeg understreke at det ikke er bursdagsbarnet selv som insisterer på feiringen, men mellomste søster Nanna. Hun er en bursdagsmaskin, hun flyr til det landet du bor i, med ballonger, og slipper deg ikke av syne ett eneste sekund, når du fyller år. Heldigvis for økonomien, bor vi nå alle i samme by, noe som gjør logistikken enklere og bursdagsbudsjettet mindre. Nanna elsker også navnedager, 17.mai, jubiléer, dugnadsarbeid, alle typer fest, selskap og hytteturer. Hun lager kort, blåser ballonger og kjøper blomster til alle i sin nærhet, og mener (enda mer enn meg) at man skal feire det som feires kan. Og jeg er enig altså, men hadde sneket meg unna i større grad, hvis det ikke var for at hun da tropper opp på døra og tvinger deg avgårde. Det elsker jeg henne for, bare så det er sagt.

Pannekake-kake og kokosboller på døra, vi kødder ikke med bursdag i familien Klingenberg

Etter kake og sang og døsing på bursdagsbarnets sofa, dro ungen på en ny fest med sin far, mens jeg la meg på sofaen hos meg selv. Der har jeg ligget og kjent på skammen over at jeg var så dum å bli syk, samt den dårlige samvittigheten over at det er sol, men at jeg ligger inne. Samtidig har hodet selvsagt diskutert med seg selv, for det er jo helt bortkastet å ha dårlig samvittighet, og så er det jo ikke nødvendigvis sånn at jeg bør skylde på meg selv for å være syk. Det hjelper ingenting. Innimellom har jeg hørt på radio, lest i boka jeg aldri blir ferdig med og drukket rød saft. Har oppdaget en ny rød saft som er så god, at den ble med i drømmen min.

Drømmen handlet ikke først og fremst om saft, men om mennesker jeg har møtt de siste dagene. Jeg drømte for eksempel at jeg giftet meg med en fyr fra en fest (den festen som nok er grunnen til at jeg ligger her), og det hele var veldig, veldig hyggelig. Nå tror hjernen min at vi har et forhold, så realistisk var den drømmen. Hadde vært praktisk selvfølgelig, om man bare kunne drømme seg til en ekteskap, våkne, og vips så levde man lykkelig alle sine dager. Vi får se, jeg har en mistanke om at det ikke er helt sånn det henger sammen. Lover å holde dere oppdatert, hvis det mot alle odds skulle dukke opp en frier på døren her.

Håper hver og en av dere har en søndag uten et snev av tullete skam, dårlig samvittighet for ubrukelige ting eller andre bortkastede følelser, at dere ligger i skje med noen dere liker, klapper kjæledyrene deres og husker på hvor digg det er å ikke være syk. Selv skal jeg sovne i skje med ungen min, og heller ikke i dag bli ferdig med den gode, men tydeligvis evigvarende, boka («To søstre» by the way, som jeg har holdt på med siden jeg var russ i 2001. Neida, men det føles sånn).

God søndag!

🙂

Ører fulle av radio og øyne som rottefitter

Kjære alle juni-slitne foreldre

 

Sommerbloggen sendes på Radio Norge hver fredag morgen frem til august. Thea Hope er fotografen bak dette imponerende bildet. Blir veldig fysen av å se på den drinken.

Jeg vil bare benytte anledningen til å gratulere dere. Nok et juni-helvete er  nesten over, skolene tar ferie, og dere klarte det! Både skoleavslutning, SFO-avslutning, fotball-avslutning, korps-avslutning, barnehage-avslutning, sommerfest for klassen, for dansinga, grillfesten for de som går på ridning, og den velmente dugnaden i idrettsklubben kombinert med avslutning; dere gjennomførte! Og det i tillegg til full jobb og det hele! Gratulerer!

De siste tre ukene har samtlige småbarnsforeldre jeg kjenner, hatt skuldrene høyere enn panna og megadype ringer under øynene. Hvorfor det, sier kanskje du, og hvis du ikke har barn selv, så kan det kanskje være vanskelig å få øye på, men juni måned er som en helt egen, men litt glemt, julestri for mange.

Bortsett fra at i juestria, da er det legitimt å være sliten. Da nikker man kanskje gjenkjennende til andre handlende folk man møter, med tunge poser i hendene og julebakst på hjernen, og så er man litt ekstra grei. For alle vet at julen er slitsom. Men jula er bare småkaker i forhold til juni måned i en middels barnesterk norsk husholdning.

Ikke bare skal alle arrangementene foregå den samme uka, men det skal handles, kokkeleres, gjerne diskes opp med noe, man skal rekke det rett etter jobb, og så skal noen lærere og trenere og kanskje noen flere ha en gave. Og det du disker opp med skal være noe mer imponerende enn en kake fra en pose, ellers blir kokker og matbloggere og strenge moralske foreldre sure. Resultatet er at man lager posekake, men pynter den veldig mye og heller oppi noe annet også, som kaffe, for at ingen skal merke det. «Jada, den har jeg laget selv. Har en veldig god oppskrift faktisk, er litt kaffe i den. Smaker nydelig».

Uansett, folkens, kjære medforeldre, trekk pusten, det er over! Nå kan vi sige ned i fluktsolen og kjenne på sommerferien og roen som kommer. Endelig skal vi bare nyte stillheten, sove ut og lese en deilig bok…

Nei, forresten, det er jo nå vi skal være sammen med barna våre. Det er nå de skal være sammen med oss HELE tiden. Det blir hyggelig, kanskje ikke direkte rolig, men hyggelig. Prøv å senke skuldrene littegranne innimellom slaga da, spis en is, sov når du kan, husk å gi ungene dine noen ekstra klemmer og kjæresten din noen ekstra kyss. Og så sees vi på kontoret til høsten igjen, – når vi endelig skal få slappet av.

🙂

God ferie!

 

2 Comments

Kjære alle med kropp

 

Sommerbloggen sendes på Radio Norge hver fredag morgen frem til august. Thea Hope er fotografen bak dette imponerende bildet. Blir veldig fysen av å se på den drinken.

Nå står vi ved startstreken, endelig er den her, perioden vi har drømt om, lest om, den vi har blitt pumpa full av, den deiligste av dem alle; nemlig sommeren! Nå skal det store skje, det vi har ventet på, det bloggere og instagramstjerner faktisk bygger hele karrierer på; det er tid for å vise frem sommerkroppen 2017!! Publikum venter, bikinien er klar, sololjen glinser, musklene er definerte, brunfargen på plass. Ikke et hårstrå er glemt, de er alle enten fjernet, vokset eller gredd. Det er ikke en valk i syne, det er ingen kvise så langt øyet kan se. Kjenner du deg igjen? Er du klar?

Svaret er nei. Svaret er selvfølgelig; NEI! Fordi, mine kjære venner, det hele er løgn. Jeg vet ikke med dere, men det er altså sånn at jeg som voksen, stadig oftere, oppdager at folk driver med regelrett løgn, rett opp i fjeset på meg. Facebook lyver, instagram lyver, avisene lyver, TV lyver så det renner etter, til og med vennene mine, de litt mer perifere vennene, de ljuger de også.

Det finnes ingen sommerkropp! Sommerkroppen finnes like lite som det finnes en påskekropp, eller en pinsekropp, eller en Kristi Himmelfartskropp (selv om det hadde vært litt gøy, hvordan hadde den sett ut?). Sommerkroppen er bare ljug. Det eneste som finnes er folk, folk som bor i kropper, som ser forskjellige ut, som er praktiske å ha, fordi de kan gjøre fine, slitsomme og (noen gnager) kjedelige ting. Kropper som kan løpe, bade, spise is mens den smelter, ligge med andres kropper, kropper som kan kose med hunder man er glad i, løpe, sove og som alltid, – og da mener jeg alltid, bør ha på seg svømmevest i båt. Det finnes kropper, det er sant, og så finnes det sommer. Men den er kort, folkens. Den sommeren er jævlig kort.

Derfor vil jeg minne deg (og kroppen din) på, at du ikke har et sekund å miste. Hvis du er av typen som liker å bade, kjenne sol og varm vind på bar hud, kjøre båt, ha på sandaler, spise grillpølser; da er det nå du skal gjøre det. Da skal du ta med deg kroppen din, den du bor i, og få med deg sommeren, mens den er her.

Og så skal du huske at kroppen din er en bruksgjenstand, – ikke en pyntegjenstand. Og at alle som prøver å fortelle deg noe annet, de ljuger.

Lykke til, og takk for meg!

🙂

PS: Vil du følge denne bloggen på Facebook? Du blir hverken tynnere, yngre eller rikere av det (så vidt jeg vet), men jeg tror ikke livet ditt blir verre av det heller 🙂

 

 

 

Kiling og sukkerspinn

 

Team Miniøya

Etter gråværsdag på gråværsdag, og allerede falmende brunfarge, en dose hverdagskrangling og evig tidsklemme, så var det sååååå på tide med en lørdag. Tidemann og jeg, gummistøvler og sekk, festivalhelg! Vi har ikke vært på Miniøya før, bare på «vanlige» Øya og diverse andre festivaler for voksne, så vi var litt spente. Etter noen diskusjoner før avreise, ble vi enige om å være så gode venner som overhodet mulig resten av dagen. Hvis han ble sur, så fikk jeg beskjed om å kile ham til han var blid igjen. Det funka.

Vi har sett Cezinando, Razika, spist sukkerspinn, vafler, pølse OG is, sett på folk, danset, sunget, skravlet. Han og jeg, et lite team blandt tusenvis av andre, hånd i hånd. Måtte ty til kiling tre ganger, men det må man kanskje bare regne med når køene blir litt lange og utålmodigeten stor. Barnefestival er et ekstremt lurt konsept. Hvorfor sitte inne i et svett hoppeland, når man kan chille på gresset og høre på kul musikk?

Blått sukkerspinn, livet leverer.

Jeg lærte ham kunsten å bare se på folk, sitte og stirre og se for seg hvordan de hadde det hjemme, hva de liker til middag og hvem de er forelska i. Vi fantaserte oss helt vekk på et tidspunkt, glemte tiden og måtte løpe til konsert. Jeg skle på rassen på vei ned en bakke, vi ble litt flaue begge to, og løp bare videre, fnisende. Det er faenmeg flaut å gå på snørra i offentligheten ass. Hadde helt glemt hvordan det føles.

Jeg skulle ønske det var festival for barn hver helg, egentlig. Heldigvis har vi en dag igjen, i morgen spiller blant annet Admiral P, og ungen har sunget høyt til låtene hans lenge, så det blir stas (tror det fortsatt er ledige dagspass, hvis noen andre vil være med!). Tar med matpakke i morgen, så lavt blodsukker ikke krever kiling like akutt som i dag. Ellers er det det samme om det blir regn eller sol, for unger bryr seg ikke en dritt om sånt, og da bryr egentlig ikke jeg meg heller.

Nå ligger rumpa mi (og resten av meg) i sofaen og ser frem til en lang kveld med netflix, det blir helt perfekt. Husk å kose dere glugg da folkens, enten det innebærer klining på en bar eller sjokolade under et teppe, det er nå det er helg!

🙂 Thea.

Han insisterer på å stå på scenen selv til neste år.
4 Comments

Manual ønskes

 

Sånn her var det i helgen. Stille vann. I dag ble det plutselig stiv kuling, og jeg aner ikke hvorfor.

Når man har planlagt en kveld med trivialiteter, men hygge, at man skal spise noen rester til middag, og kanskje få kokt kraft på den kyllingskrotten, og være en sånn dame, som rydder og ordner, bader ungen og vasker klær, og så går det hele til helvete, da blir jeg i tvil ass. I tvil om jeg duger. For kylling og middag og klær klarte jeg, vi fikk til lekser og bading, til og med katten fikk mat. Og så, rett før vi skal i seng, med bok og hyggelig sang på sengen, rett før denne ganske lange dagen skal ta slutt for min unge, så snur det hele.

Ut av en liten ting, som en virvel i et badekar (det var faktisk det det handlet om), så blir det plutselig storm (i overført betydning). Og jeg prøver så godt jeg kan, bestemmer meg for å gjøre alt det alle eksperter har fortalt meg, være myk og fast, stå i spagaten i egen person, være pedagogisk, se ungens behov og egentlige ønsker, være nysgjerrig på det som ligger bak, for denne gangen skal jeg ikke bli sinna. Jeg kan bli streng, men jeg er stor og han er liten og det hele er mitt ansvar. Og så funker det likevel ikke. Hjernen min leter etter hundre svar, ting som skulle stått skrevet i en manual, som burde komme med alle unger ut av kvinners mager, med ferdige råd til hvordan man skal løse foreldreskapet. Men jeg fødte ingen jævla manual, jeg fødte bare et barn, og han er sint, og jeg vet ikke egentlig hvorfor, bare at det sannsynligvis ikke er på grunn av den dumme virvelvinden i det dumme badekaret.

Og så beholder jeg roen, og husker på alle triksene fra alle de kloke ekspertene, de som kan dette med barn, men jeg tviler likevel. Tviler på barnet mitt, på meg selv, på denne kvelden. Hvorfor har jeg en podcast om å være foreldre, jeg som ikke nailer det i det hele tatt? Hvorfor funker det ikke å være fast, men myk? Hvorfor har ikke vi bare deilige kvelder, med lesestund og sang på sengen? Hvorfor skulle denne tirsdagen skjære seg nå? Og så leter hjernen min etter egne feiltrinn, etter andres feiltrinn, og (jeg vet det er feil, men) etter ungens feiltrinn. Samtidig står jeg mellom tannpuss og sinne og selvforakt, for jeg kjenner i hele kroppen og i det verkende mammahjertet, at jeg ikke får det til.

Jeg ringer til barnets far, og jeg får tårer i øynene av at vi er to likevel, når det gjelder er vi to. Og det gjelder nå, for det er kanskje bare en hverdagskrangel mellom en mamma og en unge, men det kan føles som det viktigste i verden. For hvordan blir vanlige hverdager og bading og legging, noen ganger til armageddon? Hva er det jeg ikke forsto, hva er det jeg ikke får til i denne jobben som mamma?

Så roer det seg, det kommer små armer, og store tårer, og jeg holder, og klemmer og legger i seng. Men ungens følelse av forsoning er ikke helt nok, for kvelden er over, og tiden gikk, og det ble ikke tid til den lesingen og den sangen, og han er lei seg. Og så vet jeg igjen ikke, om jeg skal være streng eller myk, det er sent og han må jo sove snart. Så vi ender i en mellomting, ser at vi elsker hverandre mange ganger, men uten den kvelden vi så frem til.

Og her sitter jeg nå, han sover, og jeg har fortsatt vondt i magen. For jeg vet at jeg er stor, og han er liten, men jeg skulle ønske det var omvendt. At jeg kunne være liten, etter en lang dag, og ikke måtte vite best. Jeg er jo bare et menneske, som har et barn. Og som prøver skikkelig hardt å gjøre den beste jobben jeg kan, men som på tross av det, får helt ræva tirsdager innimellom.

Kanskje er det bare sånn det er? Kanskje er dette meningen? Ønsker likevel at evolusjonen kan bidra til en sånn manual på et tidspunkt ass. Hadde gjort livet svært mye enklere.

Thea.

 

PS: Ukas episode av Foreldrerådet handler om emosjonell intelligens, og hvordan vi kan lære ungene våre det. Den kan (tydeligvis) ikke garantere deg evig idyll og fullstendig fravær av kranglete tirsdager, men familieterapeut Dora Thorhallsdottir kommer med noen gode råd.

2 Comments

Mandagsoppstøt fra surna kvinne på 34 (ikke les dette hvis du har hatt en megabra dag)

 

Det startet ganske bra. Men sandaler og rød kjole var ikke nok.

 

Mandagen kom som et klubbeslag i hodet på meg etter den idylliske helgen, og for at jeg ikke skal revne på midten her jeg sitter, så trenger jeg å ventilere litt. Følgende ting har pirket borti mitt sentralnervesystem i løpet av dagen:

  • Folk som smatter med tyggis på offentlig transport (jeg klikker)
  • Folk som sitter med brede bein og tett inntill på offentlig transport (hvorfor må du sprike sånn, pungen din kan UMULIG være såååå gedigen??)
  • Mennesker som bruker lange tenkepauser når de står foran kassen og skal velge kaffen (du har jo stått i KØ!!!! Kunne du ikke ha tenkt da?!!!)
  • Mennesker som ikke hat tatt frem pengene når de står foran kassen for å betale den kaffen de til slutt bestemmer seg for
  • Datamaskiner som må oppdateres i ti minutter, for så å ikke bli noe bedre enn de var før, tvert i mot; nå funker ingenting.
  • Folk som legger ut veldig kjedelige ting på facebook
  • Folk som gir meg tips om sommerkroppen på facebook
  • Firmaer som mener jeg burde operere meg til sommerkroppen på Facebook (FUCK OFF!!!!!!)
  • Forlatte telefoner i åpent kontorlandskap som ringer ustanselig
  • Oppdagelsen av et stritt hår på haka, når man ikke har pinsett (ja, damer har litt skjegg. Jeg har tre sånne hår, get over it)
  • Negler som er så tynne og flisete at de bøyer seg bakover når du prøver å bruke dem som pinsett
  • Å ta en slurk av feil kaffekopp, å få kald, gammel kaffe i munnen
  • Barn som maser for masingens skyld
  • Barn som ikke hører på deg selv om du prøver så godt du kan å bruke kloke triks
  • Barn som leker vannkrig, men som glemmer at du har nyvasket hus og tar med seg alle de våte vennene sine inn i stua.
  • Vasking av hvitt gulv barbeint (det er FAENMEG UMULIG å ikke legge igjen fotspor!!)
  • Kattepote-fotspor på det våte gulvet når du endelig er i mål.
  • Folk med skingrende latter som snakker i telefon utenfor vinduet ditt, veldig, veldig , veldig lenge.
  • Vissheten om at du egentlig bare sutrer for ingenting og burde ta deg sammen, men ikke klarer det.
  • Når man kommer på at det er mandag og at dette bare er starten.

Sånn. Det var digg. Da skjønner dere kanskje hvilken solstråle jeg har vært i dag? Det ble bedre nå. Takk for oppmerksomheten, folkens!

Det er heldigvis en ny dag i morgen.

🙂 Thea.

 

PS: Ukas podcast handler ironisk nok om hvordan du kan gjøre barna dine lykkeligere. Det er mange gode tips der altså, et av dem er faktisk å være ærlig på at ikke alle dager alltid er fine. Så dette er innafor føler jeg.

6 Comments

Inneklemt fryd

 

 

Huden er støl, spesielt på ryggen, av sand og salt, men mest fordi jeg glemte å smøre (jada Pappa, jeg vet det er dumt). Via strand og passkontor, Max-burger i Drammen og kø på E-18, har vi landet på hytta. Tidemann lærte seg å blåse bobler med tyggisen i bilen, jubelen sto i taket og han maste ikke om å få is en eneste gang. På passkontoret i dag møtte vi en dame som rynket på nesen da Tidemann fortalte at vi hadde badet. Hun var søttitre år og hadde tørkle i halsen og sa hun hadde lest på internett at det var alger og forurensning i indre Oslofjord. Mulig det, tenkte jeg, men noe skal man jo dø av. Hvis vi stryker med av alger i indre Oslofjord på en inneklemt og etterlengtet sommerdag, så går vi i alle fall ned med flagget til topps. Eller hva?

Nå sitter jeg her i den gamle glassverandaen på hytta, og hører på Mamma og Pappa diskutere været. Pappa er ekstremt opptatt av været. Han sitter og forteller oss hvor varmt det er på de forkjellige Kanariøyene. Er over snittet sikker på at man kunne ha spurt ham hvilken dag som helst, hvor kaldt eller varmt det er i verden, og han ville hatt bedre oversikt en en middels meteorolog. Vi har drukket hvitvin ute, til knotten begynte å danne orgier seg over oss og duggen kom og Mamma måtte vanne alle grønne spirer og hvert kratt på hele tomta. Hun hadde egentlig tenkt til å gi meg et kurs i vanning, men der satte jeg ned foten, og unnskyldte meg med at jeg måtte legge ungen min. Han har skrapt gress fra krikene under gressklipperen, samlet det hele i en pose, var stolt. Han gleder seg til brunsneglene kommer, da blir det mer jobb på den lille kroppen. Han samler dem i en bøtte og Mommo betaler femti øre per stykk, det er til å få dollartegn i øynene av, for en fyr på seks.

I morgen er det lørdag, og det er (ifølge sjefsmeteorolog Pappa) spådd tidenes sommerdag. «Varmere enn på Cran Canaria skal det bli!» Han er opprømt, Mamma svarer så godt hun kan på informasjonen han kommer med fra naborommet. Jeg har kjøpt bøker på bokhandelen i dag, en gammeldags aktivitet på en måte, analoge bøker som skal leses på sengen mens stankelbeinene svirrer under lampen. Musene på kjøkkenet stjeler cherrytomater om natten og gnager på dem bak brødboksen. Hver morgen finner Mamma halve cherrytomater med små tannmerker i, og hun ler, men alle vet hun er redd for mus. «De piler sånn, synes jeg» sier hun til sitt forsvar. Hun er ikke redd for noen andre ting, hun fikk en gang en grevling inn på utedoen, mens hun satt der, men det var visst ikke noe stress. De som stjeler cherrytomater derimot, de løper hun helst ifra.

Føttene mine kjenner hver krok av plenen på denne tomten, jeg vet hvor tærne mine passer i steinene på brygga og hvilke planker som svaier når jeg tråkker på dem. Alle vet at man ikke kan spise epler før Mamma har fått telle over, hun må nemlig ha to stykker hver natt. Skåret opp i båter ved sengen. Og alle vet at hun har sovet ekstra godt, hvis eplebåtene ligger lysebrune og uspiste på nattbordet når hun våkner. Nå tusler de i seng, mine foreldre, Mamma og Pappa (eller Mommo og Foffa). Hvert sitt rom selvfølgelig, de har ikke vært gift på fjorten år. Men her nede er de sammen. Barnet mitt sover i sengen min, og jeg har på meg bikini og genser og tøfler, og sveisen er rar.

Det er kanskje sånne dager som dette som er meningen med livet. Ikke de store, bombastiske dagene med salutt, ikke de merkedagene man går i festdrakt, eller får taler, men dager av denne arten. Med et bad, litt stress, en småsur dame med algefobi, sol og tyggis på e-18, familie, saltvann og solbrente skuldre.

God natt, folkens!

🙂

2 Comments

Brutalitet, sol og prioriteringer

 

 

Med et nyhetsbilde fullt av terror i Manchester og pisking av homofile i Indonesia følte jeg for å fylle vår dag med noe annet. Man kan ikke gjøre noe likevel, der man sitter og scroller gjennom meningsløs brutalitet på telefonen, ispedd polerte, retusjerte bikinikropper, og «inspirerende» råd for et bedre liv. Jeg kjente meg nummen i hjernen, og tok en avgjørelse om å dra tidlig fra kontoret, hente unge og venninne, og dra på stranden. Den første dagen på en strand her til lands i år, det ble nesten høytidelig. Ingen andre hadde fått med seg at det var strandvær i dag, så vi var helt alene. Vi tre, et par sultne måker, en minigrill og en svane. Svanen spankulerte rett opp med kursen mot oss, grådig nebb og klaskete føtter. Jeg følte meg som en heltinne da jeg skremte den avgårde, til beundrende blikk fra både barn og voksen.

Har svanene blitt surere med åra? Husker dem som fine, milde og litt skye dyr, som kunne frese en sjelden gang. Nå har de blitt breiale typer, med ganglag som bola dørvakter. Blir ikke noe brødbit på dem da, det er en tåpelig strategi. Hadde de blafret litt med fjærene, dollet seg til, vist litt respekt for folks privatliv, så hadde det bugnet med de deiligste lomperester, men med sure miner kommer man ikke langt. Grillmaten smaker alltid bedre med utsikt til vann og kroppen i friluft. Ikke sant? Jeg hadde glemt det. Jeg hadde også glemt hvor pysete jeg har blitt på bading, jeg som bærer selvtilliten til en sjøløve, som alltid maser på at andre skal bli med i vannet. Har blitt sensitiv på mine voksne dager, jeg trakk meg til og med fra vassingen i dag, til et skuffet blikk fra Tidemann. Han vokste noen centimeter likevel, da han fikk være den barskeste. La på svøm til jubel og applaus, kanskje er man mindre kuldesensitiv som barn? Synes å huske at jeg badet meg blå i april da jeg var liten. Noen som har noe forskning på dette? Mulig det er jeg som har blitt pyse, det kjenner jeg at jeg eventuelt må jobbe litt med.

Kleshaugen har ikke blitt en tøddel mindre siden søndag, by the way. Det handler om prioriteringer. Når sommeren slår til sånn som i dag, og hjertet lengter etter de nære ting som hav og hamburgere, så må huslige gjøremål (nok en gang) utsettes. Dessuten krymper jo den haugen hver dag, hvem bestemte egentlig at man måtte legge klær i skap? Tok noen ryddige pedanter en sjefsavgjørelse på det en gang i tiden, og siden har vi alle fulgt reglene? Da kan jeg informere om at et gulv gjør seg helt utmerket som skap det også, i alle fall når det er viktigere ting på planen.

Sand i veska, fuktige håndklær, lukt av sol på hud og mager mette av grillmat betyr bare en ting; sesongen er i gang! Og når verden, gjennom skjermene, er sånn som den er, så tror jeg faktisk det er jæskla viktig å få med seg en dag på stranden, en sur svane og en unge som bader. Eller hva?

God natt, folkens!

🙂