To ski, or not to ski

 

Fjellvettregel nummer 10: «Det er ingen skam å ploge»

Etter å ha rundet mitt trettifemte år her forleden, med bakst og familie, vin og sang, så dro vi til Trysil i helgen, søstrene mine og jeg. Vi kommer ikke fra en alpinfamilie, på tross av at vi vokste opp på beste vestkant. Der var normen å ha sju sett ski før fylte tre år. Jeg var hun ene i klassen som måtte gå på slalomkurs i Tryvann med småbarna, mens alle mine jevngamle venner hadde kjørt aktivt alpint siden de var fire måneder gamle. De står praktisk talt på twintip fra bleiealder i de kretser, med gullbeslått hjelm og fryktløse blikk.

Uansett, vi er en såkalt «langrennsfamilie», takket være Mamma som insisterte på å dra oss med og ut og som med imponerende tålmodighet lærte sure barn (meg) å gå fiskebein i motvind. Det har dessverre ikke resultert i ren skiglede for min del, men hun burde fått en million kroner for innsatsen. Når det gjelder nedoverski, så har jeg stått kanskje ti ganger siden jeg var tenåring, alltid styrt unna bakker brattere enn blå løype, stadig med sans for ploging. Derfor var det med nerver i magen og spente fjes vi stakk til fjells i helgen, for å leie ski og vise at vi (muligens) også duger til sånt, ikke bare til afterski.

Som voksen driter man jo litt i at man er ræva på noe, så lenge det er gøy, og så lenge man er sammen med folk man liker. Trysil tok oss i mot med strålende sol, perfekt føre, entusiastiske skiutleie-fyrer som la seg i selen og lo høflig da vi ba om «ski som gjør at vi ser helt rå ut uansett hvor dårlige vi er». Og det var gøy!!

Hjelm er alltid flatterende

Jeg gikk for den stilige plogestilen, med litt fremoverlent overkropp og armene til hver side, de andre så fetere ut, men ingen av oss fikk beundrende blikk (det må vel være lov å si?). Det dirret i både lår og sjel etter noen turer, men jeg synes faktisk jeg fikk dreisen på stadig kulere svinger, og da vi etterhvert ble født på ny i afterski-bonanzaen (hei shots, hei dansing, hei harry musikk og allsang!), så var turen en suksess. Kom faktisk hjem på søndag og googlet skipakker på tilbud, og var ett tastetrykk unna å booke Tidemann og meg inn på høyfjellshotell til helgen. Følte plutselig, etter 35 år, at tiden var inne for at også jeg skulle bli med i den kule norske alpin-gjengen. ENDELIG!

Gleden ble svært kortvarig, folkens. For i dag starten dagen hos kiropraktor, som kunne bekrefte at årsaken til at jeg har fått ganglaget til en veldig halt 80-åring siden søndag, er at jeg har forstrukket både det ene og det andre. Hylende lå jeg på den benken og gråt, mens hun sa «med vondt skal vondt fordrives» og presset knokene sine ned i ryggen min. Istedenfor å kjøpe en kul skipakke på sportsbutikken i dag, måtte jeg handle inn en tennisball, som jeg skal ligge på «så det gjør skikkelig vondt» flere ganger om dagen.

Jeg må likevel si at jeg er lysere til sinns enn på lenge, muligens er det fordi ble også kan være fravær av smerte, og akkurat den posisjonen jeg har inntatt her nå, gjør at jeg i dette øyeblikket ikke har vondt noe sted. Jeg føler i alle fall for å oppsummere dagen i bare high points:

  • At jeg ikke hadde prolaps, isjias eller kommer til å bli lam for livet, men tross alt bare har overdrevet svinging og ploging litt. Jeg er fortsatt fysen på å gjøre det igjen.
  • At jeg HELT SERIØST har blitt holdt våken av en ekte fugl som kvitrer de siste nettene, er det mulig at det er noen spurver som melder våren i det fjerne? Eller er det svarttrosten allerede? Jeg vet jeg hører en fugl, og jeg vet den ikke er i hodet mitt. Tar det som et vårtegn.
  • At jeg lever i et land der jeg kan bestille dagligvarer på døra uten at noen synes jeg er rar. Alternativet i dag hadde vært å leie rullestol til Rema 1000.
  • Jeg har ENDELIG fått skiftet pære i dusjen, det burde nesten feires med en fest.

Nå skal jeg ligge litt på en tennisball og tenke på våren, god tirsdag!

🙂

Julens beste tips (fra en fyr på 7 år)

 

Tidemanns juletips (og våre matchende pysjer) er sponset av Polarn O. Paret

 

Etter suksessen med Tidemanns høsttips, har flere etterspurt et innlegg med juletips. Tidemann har tenkt seg nøye om, og i dag er han «klar som et egg» som han sier. Så da begynner vi:

Hva betyr egentlig klar som et egg, Tidemann?

«Det betyr at man ikke kan stanse et egg når man føder det. Det bare kommer».

Ja vel. Men nå vil gjerne folk ha juletips av deg, hva synes du er det beste med julen?

«At man har masse å gjøre. Handle gaver er ganske koselig på en måte, men nå er vi jo ferdig med det. Jeg liker veldig godt å sitte hjemme med forskjellige hobbyer og lime ting. Man får mye glede og ganske mye papirbiter på gulvet av det. Og så liker jeg veldig godt tradisjoner. Vi har mange tradisjoner.»

Ja, det har blitt en del. Hva er det som er fint med tradisjoner synes du?

«Da har man noe å glede seg til, og så møter man barn og familie man ikke møter så ofte. Det er gøy å møte folk man faktisk ikke husker, for det blir som en overraskelse at de er i familien, hvert år. Det er gøy.»

(Eh, vi har ganske stor slekt. Kremt.)

Frokost i pysjen

Hvilke tips har du til disse juledagene da? Hva burde folk drive med?

De burde i alle fall ikke jobbe. De burde ta chillern, det betyr å slappe av. Man bør kose seg med pakkene sine, dra på aketurer, nyte naturen, det er viktig. Hvis man ikke nyter nå, så dør man kanskje plutselig, og da er det for sent. Så man må nyte den mens man lever. Man må ha det god i julen, for den går også over.»

Eksempel på chill posisjon

Hva vil du si til de som kjeder seg i julen?

«Hvis det er kjedelig fordi man er i selskaper med mange voksne som bare snakker om kompliserte ting, så bør man bare spørre dem om hvordan de feiret jul på den tiden, i gamle dager, da de var barn. Da får man morsomme historier om rampestreker med pakkene. Foffa åpnet for eksempel en gang en pakke som ikke var til ham, og da ble pappaen hans megasint. Så det har jeg lært at man ikke burde gjøre.»

 

Hva med de som er ensomme eller triste i jula, har du noen råd til dem?

«Nei, de har jeg ikke noe råd til egentlig. Men hvis det er fordi de har kranglet med noen, så burde de snakke med dem og si. «Dere, dette skjedde for lenge siden, nå hopper vi over det, og så begynner vi bare på nytt, så er vi ferdige med det, og så kan vi feire en lykkelig jul». Og hvis man er alene så får man bare nyte det så godt man kan, kjøpe noe deilig sjokolade eller noe. Eller så kan man gå til naboen.»

Hvis vi hadde hatt en nabo som var ensom, hadde du invitert han eller hun da?

«Ja, så klart. Jeg hadde bare sagt «kom inn, kom inn, kom inn med glede». Men da må nesten de fortelle oss at de er ensomme, for det vet jo ikke jeg noe om».

Flytur

Har du noen tips til oss voksne i jula?

«Hvis barna maser, så burde de voksne sette seg ned med dem og se på gavene sammen med  barna. Eller gjør noe annet. Det er egentlig det aller beste tipset jeg har, for jeg er på barna sitt lag. Jeg er jo et barn selv. Du kan godt være på de voksnes lag, Mamma.»

Ja, jeg er jo voksen. Men jeg føler jo at vi er på lag ganske ofte likevel. Har du noe mer på hjertet når det gjelder jula, eller?

 

Nei, nå må vi bygge lego, Mamma, nå får det være nok. Skriv «Dette var Tidemanns tips for denne gangen, ha det bra.»

Okei. Vil du si gledelig jul eller noe sånn på tampen, kanskje?

«Ja, gledelig jul! Husk å vise omsorg til de som ikke har det noe bra, for eksempel en mann på gata som ser lei seg ut. Gi litt biff til ham, eller en julepresang. Du er veldig omtenksomt hvis du gjør det. Og godt nyttår etterhvert.»

🙂

 

Vi skal snart nyte naturen (før vi dør), må bare ligge her litt først.
2 Comments

Et bittelite julekort til deg som har det helt magisk (og til deg som har det skikkelig ræva)

 

God jul a folkens! Uansett hvordan den føles.

 

Jada, jula handler om mat og familie og gaver og fest (noen vil insistere på at Jesus også er vesentlig), om å ha sine nærmeste rundt seg og om å dele magiske øyeblikk. Men det kan også være vemodig, vanskelig, ensomt og trangt i jula. Trangt økonomisk for mange, trangt familiemessig for andre. Det er høytid for depresjon og å føle seg utenfor, for grining og tomhetsfølelse og utilstrekkelighet. Jeg har snakket med fire mennesker de siste to dagene, som på en eller annen måte har stukket inn bekymring i samtalen, bare litt sånn forsiktig, de har testet farvannet, om det er mulig å si noe om at det er litt vanskelig egentlig. For det er litt vanskelig å ha det vanskelig, når «alle» (inludert undertegnede) tilsynelatende bare koser seg med hygge, trygghetsfølelse og nære familebånd.

Jeg har ingen råd egentlig, ikke noe triks på lager, ikke noen vise ord som kan fikse det sånn at du som føler deg dritt plutselig synger i kor med Timmy Gresshoppe og danser i glede. Akkurat nå sitter jeg i sofaen, fortsatt i pysj, og hører på barnet mitt som leker i annen etasje. Han har vært som en propell hele morgenen (dagen startet klokka seks), det har vært kort mellom ekstrem glede og irritasjon, spenningen i kroppen hans er så høy at han ville ha antent hvis jeg hadde sølt bensin på ham (det skal jeg klare å unngå). Jeg vet ikke egentlig om julaften er en så bra dag for barn ass, de blir helt klin kokos. Men akkurat nå har han havnet i en boble, og jeg hører ham rasle i legoklosser på rommet sitt, mens han nynner på sin egen versjon av «Home for Christmas». Akkurat nå, mens jeg skriver dette, så er det helt rolig her.

Jeg har fått flere mailer og snaps og meldinger fra folk som jeg ikke kjenner, men som hører på Foreldrerådet, og som leser bloggen, og som ønsker god jul. Noen av dem forteller rett ut at de er ensomme, at de er frustrerte eller lei seg. Andre er ikke så direkte, de bare viser det, mellom linjene, at dette er litt vanskelig. Fordi barnet deres går gjennom noe, fordi de feirer første jul etter bruddet med eksen, fordi de er alene, fordi de bare føler seg dritt, en jeg skrev med fortalte at hun egentlig burde være kjempefornøyd («livet mitt er egentlig kjempebra»), men likevel ikke klarer å riste av seg den kjipe følelsen av å ikke være bra nok, og skammer seg over det. Det er klassisk for mange, å smile på julebildet, mens man egentlig ønsker seg langt avgårde.

Snart skal vi ut av pysjen her, ut i dagen, møte familien, gå på gravene til de som feiret jul med oss før, men som nå er borte, før det blir middag og pakkebonanza og julenisse (Tidemann har insistert på nisse, selv om han har gjennomskuet konseptet for flere år siden). Jeg ville bare bruke dette øyeblikket (med svært uventet harmoni i heimen) til å sjekke inn og ønske dere god jul. Til deg som har det dritt, som er trist, forbanna eller lei. Til deg som har det fantastisk, som elsker denne dagen, som føler deg varm og lett og spent. Til deg som er ensom, som føler deg helt alene i på en dag hvor folk er sammen. Til deg som er likgyldig, som gir faen, som ikke kan se en sirupsnipp til uten å brekke deg. Til deg som ikke feirer jul, fordi det ikke er din religion, eller fordi du av endre grunner bare ikke er med på galskapen. Til deg som har hundre nisser i huset ditt og lever for disse dagene, som drømmer om ribbefett og goro, som virkelig kommer til din fulle rett akkurat nå. Til deg som elsker Jesus, og som med hånden på hjertet tror han ble født av en jomfru, og døde på korset for at vi skulle få evig liv.  Og til deg som mer enn noe skulle ønske du også fikk en halvtime på sofaen, i pysj, mens barnet ditt lekte på rommet sitt. Riktig god jul til dere alle sammen folkens!

 

🙂

 

 

Til alle med litt høye juleskuldre (for det er ikke bare meg eller?)

 

Throwback til det året jeg hadde ambisjoner og tid til å bake et kjempestort pepperkakehus, men ikke fikk det til.

 

 

Det er en uke igjen til jul, og jeg kan formelig høre lyden av både høye skuldre og enda høyere forventinger. Derfor har jeg laget en liste til oss (kanskje aller mest til meg selv), som kan være fin å ha i bakhodet nå i innspurten:

  • Det er nettopp dette som er jul. Denne følelsen av at du ikke har gjort en brøkdel av det du hadde planer om. Det er dette som er selve julens ånd i 2017. Den følelsen av å ha planer om å gjøre hundre juete ting (bake, synge, kjenne på roen, se en koselig film, grine til gamle sanger, sende kort og meldinger til folk du nesten aldri ser og så videre) men faktisk ikke en gang rekke å så vidt få inn treet før klokkene kimer og sølvguttene atter en gang står på NRK 1 og synger med overdreven mimikk; -det er dette som er den egentlige julefølelsen.
  • Bakte kaker smaker kjempegodt når de er bakt av profesjonelle folk. Det er nettopp derfor det finnes profesjonelle bakere. Noen går på skole for å lære seg å lage megagode kaker, sånn at de kan selge dem til oss. Vær gjerne grei (og realistisk), kjøp de sju slag (i alle fall noen av dem) og støtt ditt lokale bakeri. Bak bare hvis du både har lyst og tid, for sure folk som pynter pepperkaker med fure mellom brynene og harhendt glasurpose er det kjipeste som finnes.
  • Gaver er like bra selv om de er kjøpt lille julaften. Det er ikke sånn at gaver blir bedre av å ligge sirlig innpakket i sløyfer og sånne fine pyntekvister, på et hemmelig sted i flere uker. Ferske gaver kjøpt på et døgnåpent kjøpesenter under 24 timer før middagen er minst like bra. Så det så.
  • Folk flest gleder seg til jul, det er skikkelig hyggelig. Men folk flest blir også lei av familien sin (never forget), hun ene som klager, han som ikke skjønner spøkene, det evige pratet om de samme gamle problemene, – familie er familie. Ikke gå inn i denne høytiden med urealistiske forventninger til idyll, for da blir du skuffet. Husk også på hvor irriterende folk er, og at det er greit.
  • Julestemingen ser nesten aldri sånn ut som på film. Den sniker seg inn når du minst venter det, helt uavhengig av om skittentøyskurven er tom eller full, og blir gjerne bare hos deg i små glimt. På vei hjem fra jobb en dag, hånd i hånd med ungen din, når det begynner å snø og dere bestemmer dere for å spontankjøpe et alt for stort juletre. Eller når du hører en sang på radioen som er megaharry, men som du likevel elsker. Eller når du sent en natt sitter på overtid og jobber, og smugspiser pepperkaker fra skuffen. Julestemningen kommer når den kommer, du må bare huske å få den med deg.
  • Barnet ditt har flere ting på ønskelista enn det som står der. At du er tilstede og fornøyd står skrevet øverst, med usynlig blekk. De driter i om svoren blir sprø, så lenge du er fornøyd.
  • Folk går ekstra sakte når de kjøper julegaver, mennesker blir til snegler og ingen husker at man skal stå til høyre og gå til venstre i rulletrappa. Det er som om hele landet rammes av stress og treghet på en gang. Derfor; plugg i ørepropper, lytt til podcast eller musikk eller lydbok, og skli sakte inn i mengden. Alt annet kan gi deg hjerteinfarkt.
  • Et år er forbi og det er vanlig å oppsummere for seg selv. Gjorde jeg nok? Gikk det som jeg hadde trodd? Er jeg egentlig, sånn helt egentlig, fornøyd med det livet jeg lever? Hvis du kjenner på bobling og glede; go for it! Applauder deg selv og smil og vær megafornøyd. Men hvis du (i likhet med de fleste andre), først og fremst kommer på alt det du ikke gjorde i 2017, alt det du ikke fikk til; la det være. Ta deg en krumkake og sett på en digg TV-serie (vil anbefale «The Crown» på Netflix).
  • Uansett hvor du ligger i løypa, så er det jul om en uke. Uansett om du får gjort alt på listen eller ikke, uansett om du sover som et barn eller vrir deg i sengen nattested, så blir Hovmesteren drita førstkommende lørdag kveld på NRK 1, og tar med seg Grevinnen til sengs, og så er det noen nøtter som faller i fjeset på en ganske tjukk kusk dagen etter, og vips så er kvelden her. Du kan ikke kontrollere det, julekvelden kommer. Men du kan bestemme deg for hva som er viktig de neste syv dagene, for deg og for dine. Og så kan du være glad for det du har, de du har, det vi har. Og for at det alltids kommer en ny adventstid, med nye muligheter til å ligge bedre an, til å kanskje være mindre stressa en uke før jul.

God innspurt, godtfolk!

Nederlaget da huset seg sammen og jeg innså at jeg hadde brukt fire timer på en haug med kake (ett sekund senere var det bare nettopp det). God jul folkens!
3 Comments

Livets eget fluepapir og desemberfestival

 

Et av mange kjøp fra Paris, utrolig hvor effektiv man blir på shopping når man drikker vin til lunsj.

 

Årets desemberfestival har startet, den som åpner med julekalender, etterfølges av bursdagsfeiring og ender med julebonanza og både gamle og nye tradisjoner (som enten startes, holdes eller brytes). Tidemann blir sju år på onsdag, og det går selvsagt ikke upåaktet hen. For det første har han talt ned dagene i fire uker, han har regnet på timer og minutter og holdt orden på ditansen mellom livet akkurat nå, og livet når o den store dagen er her. VI tjustartet feiringen i dag, samlet familien i stua, spiste mat og sang bursdagssang og det hele. Dette er det første året ungen ikke har ønsket seg en spesiell kake (i fjor sto jeg og bannet og skar ut legokloss av formkakebunn, mens svetten rant og Tidemann klappet meg på skulderen), og da ble jeg så glad at jeg bakte den største kaken jeg kunne. Det slo meg da jeg sto der og skakket på hodet sent i går kveld, mens jeg hørte på podcast og smurte utover kilovis med glasur, at jeg definitivt bruker for mye tid på å scrolle gjennom kakekontoer på instagram, for jøje meg folkens:

Jeg trodde visst plutselig at jeg var blitt en kakeblogger

Kaka er et direkte resultat av påvirkning fra sosiale medier. Jeg skulle kanskje brukt tredve prosent av tiden jeg sto og rørte sukker og smør til å rydde litt, for kaka ble megasvær og tilgjort og ganske god, men stua så sånn her ut rett før gjestene kom:

Det man ikke ser på dette bildet er at kjøkkenet så ut som en melbombe og at gulvet var glatt av glasur med Knuts kattehår i. Livets eget fluepapir viste det seg å være, den ensomme flua Knut har jaget siden juli ble endelig fanget i kjøkkengulvfella (så noe positivt kom det ut av situasjonen, jeg har hatet den flua). Jeg skulle ønske at jeg hadde en liten husnisse hjemme hos meg, en husnisse med støv på hjernen og rolig gemytt, som ordnet opp  i rotet mitt mens jeg sov. Det er det jeg ønsker meg til jul faktisk, jeg har ikke kommet på et eneste annet ønske enda, men der kom det; ryddenisse! Skriv det ned Pappa (han leser alltid her på bloggen).

Dagens hovedperson var så spent at han dirret da han skiftet til tversover, gjester og fest er det beste han vet. Og så satt vi der da, vi som på en eller måte er koblet sammen gjennom felles gener og andre bånd, og markerte at det (snart) er sju år siden jeg fødte (helt objektivt sett) verdens fineste unge. På denne tiden i 2010 hadde jeg akkurat blitt skrevet inn på Riksen og skulle settes igang. Jeg var hoven i fjeset av svangerskapsforgiftning, veldig spent og ganske fnisete. Husker søstrene mine joina oss på sykehuset den første kvelden, fordi ingenting skjedde i livmoren min. Vi satt rundt godteriautomatene i første etasje og spiste tørre muffins fra maskinen, og det føltes mer som om vi var på en slags leirskole enn at jeg skulle føde.

Resultatet av tre dager på Riksen i 2010 sitter på enden av bordet og kunne ikke vært bedre

Jeg kommer aldri over hvor sjukt det er at vi mennesker kan lage nye mennesker, og at jeg har gjort det, og at han faktisk er resultatet. Det virker helt uforståelig av og til, og hadde jeg ikke vært der da han kom ut så hadde jeg serr hatt problemer med å tro på det.

Nå er det søndag kveld, Knut ligger her som en stor snegle krøllet ned i ullhulen sin (som han har tråkket flat som en skål), og jeg googler juletrær. Det finnes så mange slag, visste dere det? Jeg har jo kjørt plastic fantastic i årevis, så jeg tenkte det var på tide å gjøre det på ordentlig i år. Stemmer det at katter og juletrær er krisekombo forresten? Knut skuler på googlinga mi fra kroken sin, men jeg klarer ikke å skjønne hva det er han tenker. Mulig han allerede pønsker på noe faenskap, men det er vanskelig å lese det hårete pokerfjeset hans.

Håper dere ligger trygge og varme i sofaene deres, spiser noe digg og ser på noe hyggelig. Det er helg helt til i morgen, never forget.

God søndag, folkens!

 

Et selvsentrert innlegg om å legge ned lista

 

Tre søstre i Paris. Den ene skal gifte seg, den andre blir stressa av puslespill og den tredje må legge ned lista.

Jeg vet ikke om det er månefasene eller den truede verdensfreden eller en forsinket minipubertet (eller en sjukt prematur førtiårskrise?), men den siste tiden har denne bloggeren aka mammaen aka radiodama gått inn i tenkeboksen. Det vil si, jeg har ikke sittet og stirret utover landskapet, jeg har ikke meditert, eller gått lange turer i skog og mark, men hjernen har jobbet hardt. Sist helg var jeg i Paris, med søstre og min fine venn Eirik, og november ble avsluttet med mye vin, ost, brunsjer og innkjøpet av et gigantisk Tyrkisk kelim-teppe (!!) som jeg insisterte på at det var nødvendig for meg å bære hele veien hjem til Norge igjen. Det var dyrt og tungt og nå ligger det her under føttene mine og minner meg om fnising gatelangs ved små restauranter og snegler i hvitløk.

Jeg har også sittet oppe til langt på natt og pakket inn gaver til Tidemanns gavekalender, selv etter at jeg egentlig hadde bestemt at vi ikke skulle ha gavekalender. Måtte ta en u-sving på den avgjørelsen da han kom hjem med egensnekret kalender til meg, som han hadde bygget sammen med faren sin av en bit fra deres gamle kjøkkeninnredning, sirlig pyntet med tjuefire gaver og «feliz navidad» skrevet med sprittusj. Jeg har også vært på helsefarm med mamma, på Finnskogtoppen velværesenter, gått skytteltrafikk mellom glovarm badstu og iskald uteluft, til kroppen ble så mør at man kunne smurt den på et  (veldig stort) stykke brød.

Hele tiden, både blant pensjonistene på Finnskogtoppen, i de sene gave-innpakningstimer, under morgenkaffen i Paris og gjennom alle de andre gjøremålene av mer hverdagslig karakter, så har hjernen min liksom jobbet på dobbel kapasitet. Kan man utvikle en ekstra hjerne? Det føles som om det jobbes bak i hodet, med store tanker og viktige ting, uten at jeg egentlig får helt tak i hva det er som foregår. «Hva er egentlig vitsen da?», tenker den vanlige delen av hjernen oppgitt, og går tilbake til å sette inn i oppvaskmaskinen, eller svare på mail eller noe annet trivielt.

Noe siger likevel til overflaten innimellom, forkledd som visdomsord jeg har hørt før, kjisjéer egentlig, men som plutselig låter smartere enn de har gjort tidligere. Jeg ringer stadig til søstrene mine og vennene mine, og forteller dem om disse åpenbaringene, som egentlig er helt banale setninger man kan finne på sånne sitatbilder på instagram. Jeg ringte for eksempel Katja her forleden, på vei fra Sandakersenteret hvor jeg hadde kjøpt inn alt for mange svibler (ingen trenger 12 nye planter hjemme), for å begeistret fortelle henne at jeg nettopp hadde funnet ut følgende; «å være glad er noe man må tillate seg selv». Hun nikket bekreftende til det for så å bli litt kleint stille, og jeg følte meg både klok og flau samtidig, for det er jo verdens mest oppbrukte budskap, som jeg plutselig følte var både klokt, nytt og svært relevant akkurat da.

Jeg vet ikke ass. Kanskje jeg er på vei til å bli en sånn person som henger sitater på veggen? Som snakker med lav stemme, går med tøfler over alt og begynner å holde foredrag om å «være seg sjøl»? Hjælpes.

Min beste teori på mysteriet med hjernesurret, er indre forventningspress. Jeg har skrevet om det før, og det et helt klassisk problem, kanskje til og med en folkesykdom, som jeg stadig tror jeg har blitt kvitt, men som på snikende vis innhenter meg meg jevne mellomrom. Spesielt før jul, spesielt når livet har mye å by på, både på jobbfronten og på privaten. Forventningspresset er skarp luring, smart nok til å forkle seg som noe annet, som en nødvendighet, en dårlig samvittighet eller en plikt. Men bak kostymen er det den samme gamle rotta, den som forer din indre kritiker med dritt til sene kvelder, og får deg til å tro du må fikse alt for å kunne ha det bra. Jeg går på limpinnen hver gang, det er helt utrolig. Man skulle tro at jeg etter snart trettifem år på denne kloden var mindre naiv, men jeg kaster meg altså om halsen på den utkledde rotta og inviterer den inn i hjerne, kropp og hverdag uten å kjenne den igjen før skuldrene mine er så høye at jeg får problemer med å komme meg ut av døra om morgenen (nå overdriver jeg veldig, blir så revet med, men dere skjønner hva jeg mener?).

Mulig dette innlegget både er for langt og alt for selvsentrert (men til mitt forsvar advarte jeg dere i tittelen). Jeg kom nemlig på at kuren som finker aller best mot forventningspresset inni meg, har vært å skrive på denne bloggen. Da ser jeg hvor tullete det er, skrevet med mine egne ord på en nettsiden foran alle som vil lese. Og så innså jeg at jeg egentlig har sluttet å gjøre det her. Den siste tiden har jeg liksom ikke fått til å skrive noe særlig, og jeg har trodd det har handlet om tid. Det har kanskje handlet litt om tid, men først og fremst så har det handlet om at jeg ikke følt at jeg har fått det til. Og grunnen til det, er fordi jeg uten å vite det, har skrudd opp forventingene (og dermed også fallhøyden) til hva det er jeg skal levere. Rotta har fucka opp! Jeg aner ikke hvordan det har skjedd, for det har aldri vært ambisjoner knyttet til det jeg fjaser ut om eget liv her, men noe har tydeligvis sneket seg inn og lagt en klam hånd over denne lille bloggen.

Da det gikk opp for meg før i dag, mens jeg puslet et hei-puslespill sammen med Nanna, så skjønte jeg klapt at det finnes to løsninger; enten droppe å blogge til roen har senket seg, eller legge ned lista for egen leveranse. Da vi ble ferdig med hai-puslespillet hadde jeg falt ned på at alternativ to er den beste løsningen; jeg må senke egne forventinger til et minimum.

Derfor blir det ingen julekalender her i år, ingen veloverveide tanker under en felles fane. Men det må skrives. For hvis det å formulere setninger på internett, for min del er kuren mot indre stresseksem, så er det på tide å la denne bloggen gjøre nytten for seg igjen. Jeg hadde bare glemt at det var derfor jeg var her, jeg hadde glemt at dere er verdens fineste lesere, og at det er helt greit å ikke være on top of alt hele tiden.

Takk til Nanna som minnet meg om det, etter at hun klikka i vinkel over puslespillet der en stund (det viser seg at pusling for noen er ekstremt lite avslappende). Nå skal jeg se på en gammel serie på internett og drikke Solo Super, så får min ekstra hjerne bare holde på i fred. Og så snakkes vi i morgen, med lave forventinger og skuldre. Avtale?

God lørdag!

 

 

 

 

Ti tegn på at vi er nøyaktig der vi skal være (selv om det er ikke føles sånn)

 

Utsikten

Det er de trofaste tegnene på november folkens, måneden Mamma advarte oss søstrene mot gjennom hele barndommen, måneden hun minnet oss på at kom, så vi skulle huske å gjemme på de fineste sommerminnene. Kanskje var jeg midt i en smeltende iskrem, i båten på vei over fjorden, eller med dykkemaskespor i huden etter fire timer snorkling på en øy i Middelhavet, hun glemte det aldri. «Dette må du huske på i november» sa hun, rett og slett fordi hun visste at akkurat sånne dager som dette var i vente.

De trofaste tegnene på en dag midt i november er like sikre og tydelige som julestemningen som treffer meg lille julaften, mens jeg stryker damaskservietter (jeg er helt rå på å stryke akkurat de serviettene faktisk). Du kan stille klokka etter novemberfølelsen (hvis det er en litt sløv klokke da, som bare vise måneder):

1: Overraskelsen over hvor latterlig mørkt det blir så latterlig tidlig. For bare noen uker siden gikk vi kveldsturer i nabolaget Tidemann og jeg, og det sto fortsatt blomster i noen bed og skumringen varte helt til leggetid. Nå må jeg stå på verandaen og se ham løpe over tunet til naboene klokka fem, fordi det er stummende svart ute og han bli redd for monstre. Hva skjedde??!

2: Knut jobber med vinterkroppen. Han spiser seg til varmebeskyttelse, ligger mer som en krøll i et varmt hjørne av sofaen enn han er ute og reker. Han har forøvrig bæsjet så mye i naboenes bed at jeg har bestilt noe som heter «avskrekkingsmiddel». Kan ikke både bli vintertjukk og upopulær i nabolaget, det er for mye på en gang, selv for ham (minner om at Knut er en katt forresten).

3: Det er hundre grader mer inne på offentlig transport enn utenfor. Svetten står i ullskjerfene med en gang man kommer inn døra, det dugger på rutene av morgenånde, og du kan se influensasmitten hoppe fra person til person.

4: Du oppdager nye serier, og kommer på at livet om vinteren leves i sofaen. Gropen jeg laget sist vinter er der fortsatt, jeg hadde bare glemt den. Passer perfekt til rumpa mi.

5: Mørket ute får deg til å lure på om det var sånn her livet skulle være, og om du ikke egentlig burde gjøre noe annet. Så siter du, litt tung i kroppen, og vet ikke helt hva du skal ta deg til, før du kommer på at det er derfor vi har oppfunnet peis, levende lys, badekar og kakao, og så kommer du på at det er sånn det jo skal være, for det er november nå.

6: Julemarsipan, pepperkaker, julesanger og pynt er fortsatt off limits (og kan derfor nytes med desto større glede enn om en måned).

7: Skuldrene heises sakte dag for dag, på tross av all sofaliggingen, for det er snart julekalender og gaver og tenning av graner og grøt og avlsutninger og julebord og tilhørende kjolejakt og alt det andre som fyller hver eneste kalenderdag frem til det nye året.

8: Du scroller gjennom feeden din på diverse sosiale medier om igjen og om igjen og lurer på om ikke noen kan legge ut noe gøy snart. Kom igjen’a folkens, legg ut noe gøy!

9: Du kommer på drinkene du har glemt at finnes, og lager deg irish coffee eller toddy med resten av whiskyen du kjøpte i fjor på samme tid. Det er faenmeg både digg og på sin plass.

10: Når jula likevel virker for langt unna, og alle andre råd er forsøkt, men tv-serien ikke fenger, hjemme-spa-kvelden ikke frister likevel og du ikke vet hvorfor du føler deg som Tussi i Hundremeterskogen, så husker du faktisk på den smeltende iskremen du spiste i båten, eller den lange kvelden du satt ute med venner i sommer, da sola aldri gikk ned og ferien virket evig. Og så blir du glad, fordi du jo er spot on der du skal være, du er ikke lost i det hele tatt, du følger tvert i mot planen til punkt å prikke. Det var den isen, den sommerlukten, den lyden av båt og den følelsen av sol og varme kvelder, – det var jo det du skulle huske på i november.

God søndag!

🙂

Høstens beste tips fra en fyr på seks (del 3)

 

Tidemann høsttips (og klærne han har på seg) er sponset av Polarn O.Pyret

Tidemanns blogginnlegg har vist seg svært populære, han er meget fornøyd selv (spesielt etter at han faktisk fikk solgt noen av kastanjene han snakket om sist). Det er klart for tredje del i Tidemanns høsttips, denne gangen vil han dele råd om livet inne:

Hva liker du best å gjøre inne om høsten?

Jeg liker å være i sofaen med pledd, for da kommer Knut og legger seg oppå beina mine. Jeg liker at vi fyrer i peisen, bare det ikke blir alt for varmt, for da blir jeg sur. Du vet jo hvor irritert jeg blir når jeg blir varm? Like irritert som du blir når du er sulten. Men hvis peisen er passe så er det deilig, og spesielt hvis jeg kan få kakao og en skål med bær oppi som jeg kan kose meg med.

Hva er det du liker med den stemningen da?

Jeg liker at jeg blir veldig avslappet og får mindre stress i hodet. Og så liker jeg at vi kan se på noe gøy på Netflix, sånn som de larvene eller noe. De er morsomme og ikke kjedelige og gjør rare ting.

 

Hvilke andre ting liker du å gjøre inne når det er høst da?

Det er litt kult å stable ved, det er min jobb, jeg er skikkelig god på det, ikke sant mamma? Nå har jeg jo fått en sånn skjorte og en caps som ser litt arbeidsaktig ut også, så det passer. Jeg har blitt ekspert på å stable og det er faktisk ganske vanskelig, men sånn er livet.

«Jeg tar på meg skjorta og capsen når jeg stabler ved, for jeg er jo modell og det er litt sånn arbeidsaktig»

Ja, sånn er livet. Enig i at du har blitt ekspert. Du har jo også startet på et pynteprosjekt her, vil du fortelle litt om det eller?

Jepp, jeg liker å lage ting, for eksempel å tegne og male med glitterlim. Prosjektet mitt er at jeg skal lage en tegning hver dag av en liten nisse. Og når det blir jul så skal du stå på en stige og henge opp alle tegningene over hele stua, og da blir det skikkelig julesteming og masse pynt. Vi skal ikke bare ha litt julepynt i år, mamma, vi skal ha megamye.

 

Kunstneren tenker

 

 

Kunstneren arbeider

Det er greit, vi kan godt pynte megamye. Jeg lover.

Kan du skrive at jeg anbefaler alle barn om å lage noe som de kan henge opp? Så det blir fint i huset. Og så må voksne tåle at det blir litt rotete når man skal lage ting, for det er ikke så lett å rydde hele tiden, dessuten er det kjedelig. Og så synes jeg de voksne skal la barna få spille litt på mobilen når de er inne, for det er koselig. Skriv det.

Okei. Men du liker jo også å lese bok?

Jada. Men jeg liker best å spille eller å se på sanger på youtube eller se etter ekte gullpenger på finn. Men jeg kan late som om jeg liker best å lese, hvis du absolutt vil det. Ta et bilde av meg med den boka fra biblioteket som vi har glemt å levere, så kan jeg late som.

«Jeg kan late som jeg liker best å lese»
«Det kan hende de har ekte gullpenger på finn»

Jeg tror vi er i mål med høsttipsene jeg da, er det noe du vil si til slutt?

Ja, at folk må ta vare på hverandre og på dyr og ikke kjøpe så mange ting i plast. Og så må de glede seg til jeg får min egen blogg. Takk for meg.

 

 

 

6 Comments

Til alle dere som ikke sa fra om at jeg gikk med rumpa bar i dag

 

Ja, jeg mener dere som gikk forbi meg på gaten, ett eller annet sted mellom Oslo S og Torshov i dag, som så mitt litt slitne fjes, det som ble varmt og hektisk av å jogge til trikken, med rumpetaske over brystet og sekk og poser i hendene. Dere skjønner, det var en sånn dag, en sånn dag med mye på jobb, stress med henting av unge og handling og folk som ringte på telefonen mens jeg skulle rekke både apotek og matbutikk. Det var en sånn dag hvor man (på tross av været og mørket og årstiden) har stått opp og tatt på seg et ganske kult miniskjørt, for man vil lure verden til å tro at man er en sånn dame som får til det hele, og attpåtil ser litt fresh ut, mens man haster gjennom gjøremålene og forhåpentligvis nailer møter og oppdragelse og livet generelt.

Det er jo strømpebuksesesong nå folkens, det hater jeg, men jeg hadde likevel funnet et rent og helt eksemplar denne morgenen, fordi jeg aller helst vil være en sånn person, i alle fall forsøker jeg å skape en illusjon om at jeg har ting på stell, sånn nogenlunde. Jeg hadde til og med valgt en strømpebukse som var høy nok i livet i dag (en sjelden diamant), og ikke en av de som drar seg ned under rumpeballene og gjør beina komisk korte og skrittet komisk langt. Jeg hadde valgt riktig strømpebukse, jeg hadde tatt på meg miniskjørt, jeg hadde husket alt jeg skulle få til, jeg rakk både handling og trikk og henting og var faenmeg til og med i godt humør da jeg svingte inn i skolegården for å hente ungen.

Og da folkens, da er det JÆVLIG unødvendig å oppdage, HELT PÅ EGENHÅND, at skjørtet har krøllet seg opp mellom jakka og sekken, at det har lurt seg opp helt til korsryggen, og ligger som en pølse under jakka, så HELE RUMPA MI SYNES. Hele rassen, med schtøgge strømpebuksesømmer og hverdagstruse, har vært eksponert for felleskapet (ja, det er dere), helt uten at rumpas vertinne har blitt gjort oppmerksom på det, fra sentrum av hovedstaden og gjennom landets travleste handlegater, og hele veien hjem i ettermiddagsrushet.

Jeg vet at verden er full av dritt, av terrorangrep, klimakriser og potensiell atomkrig, jeg skjønner at hverdagen din er full av gjøremål og unger og jobb og viktige oppdateringer i sosiale medier, men har vi SLUTTET Å VÆRE MEDMENNESKER?!?!?!?? Sier vi ikke lenger fra til folk vi møter når de har smuler i ansiktet, når de mister en vott, eller når de GÅR MED RUMPA BAR GATELANGS!?!??!?

Det går jeg bare ikke med på. Jeg nekter å tro at verden har blitt så kald, jeg nekter å tro det er sant. Jeg er en tillitsfull type, jeg er en sånn som viser deg veien hvis du er håpløs turist i Oslo, jeg er en sånn som holder igjen bussen hvis du kommer løpende, jeg er en sånn som hjelper folk med vogn på offentlig transport. Men jeg er også vimsete, travel, tidvis rar på håret, og på tross av at jeg prøver så godt jeg kan, så har jeg ikke alltid oversikt, hverken over ting eller tid (eller kropp tydeligvis). Så jeg er HELT AVHENGIG AV DERE ANDRE!!!! Jeg trenger dere!!!! Jeg trenger å kunne stole på at noen gir meg beskjed når jeg driter meg ut!!

Regner med at det var en glipp, folkens. Jeg er nødt til å tenke sånn, hvis ikke mister jeg all tro på felleskapet. Hvis ikke kan det se ut som at verden bærer rett til helvete.

I morgen blir det bukser.

Takk for meg.

PS: Rumpa mi hilser og sier det var hyggelig å se så mange av dere i dag!

__________________________________________________________________

Vil du følge denne bloggen på face? Hvis du er en relativt hyggelig person, så er du velkommen til det!

 

 

 

 

 

8 Comments

Høstens beste tips fra en fyr på seks (del 2)

 

Tidemanns tips (og alt han har på seg) er sponset av Polarn O. Pyret. Her gjør han det han «føler en ekte modell bør gjøre» som han sier.

Ungen min har fått sin egen lille spalte på denne bloggen (i påvente av at han får starte sin egen, som han mener burde skje umiddelbart, men som jeg tror vi skal vente 12 år med). Her har han selv valgt tema, fordi han mener det er en del ting unger kan bedre enn voksne, og som han mer enn gjerne forteller oss. Så her kommer del nummer to av Tidemanns høsttips :

Sist gang snakket du jo om viktigheten av å gå i skogen, hvilke andre ting er det du liker å gjøre om høsten?

Jeg liker også å gå i byen, eller ikke ekte byen da, ikke sentrum for det er ikke der vi bor, men her hos oss på Torshov. For man kan tusle litt rundt og finne ting, se på det som skjer og kanskje ha det litt koselig. Det er gøy å gå rundt i området for jeg føler meg nesten fri når jeg er ute på gaten.

Føler seg «nesten fri»

Hva mener du med «nesten fri»?

At jeg kan tenke på ting og se på ting, og at du og jeg har det hyggelig og sånn. Men jeg kan ikke løpe hvor jeg vil, da kan jeg jo bli kjørt på eller kidnappet. Eller jeg må i alle fall se meg for når jeg går over veien og sånn.

Det stemmer, det er veldig viktig. Det er jo ikke så mange som blir kidnappet, men det er lurt å passe seg litt når man er ute i trafikken i alle fall. Men hva er det du liker å finne når vi går rundt da?

Skatter! Jeg finner nesten alltid noe når jeg går på tur, jeg er ikke sånn som deg, som aldri plukker opp nesten noenting som ligger på bakken. Husker du den gangen jeg fant en del av en femhundre-lapp?

Ja, det husker jeg (vi brukte forøvrig flere timer på å prøve å veksle den inn i en hel 500-lapp, men det var det ingen banker som ville være med på). Men hva er det du liker best å finne da, sånn på høsten?

Jeg liker kastansjer, de kan man ha i lomma og kjenne på, for de er veldig glatte, så man blir ikke stressa. Og så kan man lage ting av dem når man kommer hjem. Blader er også fint, noen er helt røde og noen er litt som en solnedgang. Og så kan man finne flasker og de kan man pante. Og av og til spiker eller kroker eller skarpe steiner som man kan skrape pinner med. Hvis du leter veldig bra, så kan du  også finne små ener-kroninger, det har jeg funnet mange ganger.

Røde blader er visst best

Hvorfor tror du voksne ikke plukker opp ting fra gata?

Fordi dere har så masse penger selv og fordi dere tror det er ekkelt og at det bare er søppel. Men ting kan være fine selv om de ligger på bakken og det er uansett gøy å se hva som finnes. En gang, da jeg var skikkelig syk så fant pappa en helt glatt og fin stein, som var lilla og litt hvit, som jeg kunne stryke på, og da glemte jeg nesten at jeg var syk. Jeg skal alltid se hva som ligger på bakken, selv om jeg blir voksen og får meg firma og sånn.

Hva annet liker du med å gå rundt i byen?

Jeg liker veldig godt å gå en tur bare for å se meg omkring. Jeg gleder meg til å bli ungdom, så jeg kan gå rundt for meg selv og ha penger i lomma hvis jeg vil kjøpe noe og bare kose meg ute på gaten. Men jeg må jo vente nesten uendelig på å bli stor nok til det og da skal jeg også ha motorsykkel og spille saksofon og så skal jeg se på «Skam».

Øver seg på å bli ungdom og henge gatelangs

Nå har vi jo funnet noen kastanjer i dag, hva tenker du å lage av dem?

Fjes. De kan nesten være sånn som dukker, hvis man tegner med tusj på de små flekkene. De fleste kan være blide, men så kan noen bli sure og sinte, så har man et fjes til hver type humør. Akkurat sånn som meg. Tror du vi kan selge dem på finn? For to kroner hver? De er veldig søte.

Njæ, jeg tror ikke så mange kjøper kastanjer på finn dessverre.

Nei, men skriv det på bloggen da. I tilfellet noen vil kjøpe dem.

Kastanjer til alle typer humør selges for kroner 2,-