12 Comments

«Å dele, eller å ikke dele?» (bilder av den søte ungen din på internett)

 

Når du får barn trer du umiddelbart inn på en arena med hevede pekefingre. Folk får plutselig, på magisk vis, mange meninger om hvordan du skal være, og de føler at det er innafor å si fra til deg (enten de selv har barn eller ikke). Fra hvordan du føder («hæ, fikk du epidural?!?»), hvordan du mater barnet ditt («sikker på at du skal amme sånn?»), hvordan og hvor mye barnet ditt sover («jøss, egen seng? Er ikke det litt tidlig?»),  hva barnet har på seg («har du ikke ull innerst?!?!?!»), og nå i det siste; «Legger du ut bilder av barnet ditt på internett???? Og FY FAEN, tjener du penger på det??? SHAME on you!»

På den ene ytterfløyen denne debatten har vi de som tjener rått med spenn på å kommersialisere de nære øyeblikk, som kjører en gjennomsponsa stil fra unnfangelse til konfirmasjon og lar barnet være frontfigur for alt fra gulpesmekker til vortemiddel. De er det få av, men de finnes, og noen av dem tjener rått. Vi vet ikke om barna deres egentlig vet hva de er med på, vi vet ikke om barna deres gråter  triste tårer mellom de sponsa innleggene, eller om de er drithappy med å posere istedenfor å leke, vi vet ikke en gang om barna får gleden av noen av de pengene de drar inn. Foreldrene deres bidrar ofte til å forgylle og forkle, sminke og idyllisere bildet av det å være forelder, de bidrar til økt fokus på utseende og viktigheten av barnevogn til 17 000 kroner og bleieveske til det dobbelte. Når de får kritikk gjemmer de seg gjerne, de velger å ikke kommentere i det hele tatt, later som ingenting, eller de forsvarer seg med argumenter som «jeg får masse meldinger av folk som liker at jeg deler». Baby blir business, klikkene hagler og kronene renner inn på familiens konto mens bæsjebleier skiftes mellom photoshoots.

På den andre ytterfløyen har vi de som overhodet ikke på noe tidspunkt ville lagt ut bilde av barnet sitt på sosiale medier eller internett generelt, og som i tillegg mener alle andre burde høre på dem og gjøre som dem. Det virker som at de mener all bildetakning av barn er fy-fy, at det nærmest kan regnes som et overgrep å legge ut bilde av sin egen toårings bollekinn på Facebook, at all eksponering av unger bør være forbudt. De høster rått med likes og cred på å selv unngå eksponering av egne barn, rope «SHAME!» når andre legger ut bilder av sine avkom. Selv løser de ofte sitt eget delebehov ved å legge ut bilde av ungene sine med ryggen til, et lite teppe foran ansiktet, eller i forskjønnende motlys, mens de understreker hvor viktig det er at de nettopp anonymiserer barnet sitt. For de vil veldig gjerne at vi skal vite at de har barn, men de vil vise det frem på den «rette måten», og de forbeholder seg retten til å fortelle deg at du gjør det feil.

Hvem er det som har rett? Er det å farlig å legge ut bilder av barnet sitt på sosiale medier? Er det sannsynlig at bildene blir misbrukt av en pedofil? Er det å drive russisk rulett med ditt barns fremtid, selvbilde og muligheter? Hvorfor har så mange mennesker behov for å vise frem barna sine på sosiale medier? Og hvorfor har så mange mennesker behov for å fortelle andre mennesker hvordan de skal være som foreldre?

Jeg vil bare melde sporenstreks her at jeg ikke har noen fasit, jeg kaster til og med stein i glasshus (mens jeg ligger med hodet på hoggestabben) for jeg legger både ut bilder av ungen min på internett og han har i noen tilfeller til og med tjent penger på det (de pengene står på en konto han gleder seg til å bruke på «iPhone eller iPad eller noe annet dyrt når jeg blir ungdom» som han sier). Men jeg rekker opp hånda i denne debatten likevel jeg. Jeg rekker opp hånda og lurer på; skulle vi senket pekefingrene og fått inn noen nyanser her?

Jeg tror nemlig effekten av å rope «SHAME!» er at vanlige foreldre, altså de som ikke slipper til i debatten her, blir enda mer forvirra. Dette blir bare enda et punkt på listen over ting vi sannsynligvis gjør gærent, uansett hvordan vi løser det. Enda en rot til usikkerhet. Og spør du meg, så er usikkerhet roten til alt ondt.

Så her er noen forslag;

Kjære fagpersoner; kan dere melde dere på i denne diskusjonen? Kan dere forske og grave, finne ut og melde noe? Vi trenger å høre fra dere som faktisk vet noe om barn, og som ikke bare mener noe om (eller tjener noe på) eksponering av unger. Akkurat nå er det ville vesten der ute, alle bruker «barnas beste » som argument for egen retorikk, og ingen av de som snakker har noe mer kompetanse enn egen erfaring (noen har ikke det en gang).

Kjære maktelite, dere som lager lover og regler her til lands; kan dere se litt nærmere på regelverket? Sjekke ut  om det er innafor hvordan noen influensere og bloggere driver barnearbeid (det er det vel?) for egen inntekt? Det er snakk om barn her, små uskyldige barn. Kan vi eventuelt få på plass et strammere regelverk som beskytter de minste?

Kjære resten av dere; kan vi slappe av litt og kanskje prøve å mene litt mindre om hva andre skal gjøre? Chille og spise taco og se gullrekka i ro og fred (du kan dele det på innta hvis du vil, eller la være hvis du ikke vil). Det er nemlig mulig å mene noe og leve etter det, uten å insistere på at alle andre burde gjøre det samme som deg. Ja, jeg vet det virker sykt, men det er faktisk sant.

Debatt er bra, bevisstgjøring er bra, opplyste argumenter og ulike meninger er bra. Herregud, rent personlig digger jeg høy temperatur også jeg, gjerne mer av det! Men syvende og sist så handler dette om deg og ditt barn. Den ungen du har ansvaret for, den du passer på og koser med, steller og beskytter, trøster og motiverer. Det er der fokuset ditt skal ligge, det er nemlig bare du som vet aller best, hva som er best for ditt barn. Uavhengig av hva bloggere, synsere, influensere, kjendiser og hevede pekefingre skulle mene.

Ønsker hver og en av dere en god helg, enten det blir med eller uten søte bilder av ungen din i feeden min.

🙂 Thea.

 

PS: Ja, jeg skal selvfølgelig lage en episode om dette i Foreldrerådet! Si fra hvis du kjenner en kul ekspert! 🙂

 

 

4 Comments

Når livet (eller høstferien) ikke går etter planen; lag en ny plan

 

Dette skulle egentlig ha vært et sydenselfie, men ble et Plaza-selfie istedenfor.

Jeg skulle egentlig sittet på Lanzarote akkurat nå, nippende til en tinto de verano, varm etter en hel dag i sola, sammen med Foffa og Tidemann. Vi har gledet oss megamye, oss tre på tur, en gammel mann og en veldig ung mann og meg, de tre musketerer på reise til sydenland, sol og sjø. Vi har planlagt og ordnet, sett for oss, ventet på, lengtet og fantasert om høstferien, om å spise på de restaurantene vi liker aller best, om å spille yatzy og bade i bassenget. Men så ble det ikke sånn likevel. Foffa ble dårlig og vi måtte avlyse turen dagen før vi skulle dra.

Hva gjør man så? Hva gjør man med alle forventningene til en fyr på sju år? Det er kjipt nok for oss voksne at livet ikke alltid blir som planlagt, det er ekstra kjipt for barn. Like fullt er det jo nettopp sånn; livet blir ikke alltid som planlagt. Hvordan tryller man frem en kul ferie på null komma svisj? Er det mulig?

Først måtte vi bare anerkjenne hvor kjipt det var at vi ikke skulle dra likevel. Det kunne vi ikke hoppe over, det ville blitt kleint. Så vi satte oss ned en stund og bare var oppgitte. Snakket om alt det vi egentlig hadde planlagt, og hvordan det nå ikke kom til å skje likevel. Det er viktig å kalle en spade for en spade, ikke late som om det ikke gjør noen ting, for da vokser jo bare klagingen inne i kroppen og man surner. Surna folk får ikke noen kul ferie, uansett hvor de drar. Etter en stund med syting så ble vi liksom tomme. Det er jo grenser for hvor mye gørr man har i seg liksom, selv når drømmeferien går i vasken.

Vel ventilerte tok vi en liten tenkepause, og så, smått om senn, begynte vi å se på hvilke muligheter denne uka egentlig ga oss. Hvilke ting hadde vi lyst til å gjøre? Hva kan vi få til hjemme? Det blir kanskje ikke bading i varm sjø, det blir kanske ikke fyrverkeri og snille kelnere på Brisa Marina (Tidemanns favorittrestaurant på Lanzarote), men hva annet kan vi få til? Vi drodlet og laget følgende liste:

  • Gå tur i skogen
  • Bake en veldig stor kake, helst sjokolade
  • Invitere naboene på kake vi har laget selv
  • Gå på Teknisk Museum
  • Se film i sofaen mens vi drikker kakao med krem
  • Gå i en lekebutikk med Foffa når han føler seg bedre
  • Lære å lage middag
  • Sove på hotell
  • Bade i basseng

Når listen er klar, så er det bare å sette i gang. Med nytt mot startet vi øverst og jobbet oss nedover. Det er utrolig hvor driftige barn kan være når de først får lós på et prosjekt.

Teknisk Museum og Legofestival: CHECK
Skogstur: CHECK
Baking av megastor sjokoladekake: CHECK
Bading i basseng: CHECK
Soving på hotell: CHECK

Jeg sitter altså i skrivende stund ikke på Lanzarote med en tinto de varano, jeg gjør ikke det. Jeg sitter i 19. etasje på Oslo Plaza i stedenfor (!). Barnet mitt sover i hotellsengen ved siden av meg, utslitt etter å ha svømt i bassenget på 34. etasje, etterfulgt av badstu og nattasang. Det var tilbud på internett, å sove på hotell står på lista og konseptet turist i egen by er undervurdert. Å ta trikken hjemmefra med en liten koffert, kjøre i ti minutter, og traske inn i en skyskraper (det nærmeste vi kommer i alle fall) føltes rart og gøy (og litt unødvendig, men derfor enda mer gøy). Nå ser jeg utover Oslo og ser Holmenkollen i det fjerne og tenker at det er greit at livet ikke alltid blir sånn som man tror.

Siden Foffa (heldigvis) følte seg bedre igjen i går, ønsket lekebutikken dem velkommen med åpne armer, de kalte det «guttetur» og jeg måtte vente i bilen. I regnet. Jeg la ned setet i bilen, satte på en podcast og tok meg en siesta. Man trenger ikke palmer for å hvile på dagtid folkens, det funker fint å blunde litt på parkeringsplassen på CC-vest også. Nei, det er ikke det samme, men det funker. I morgen venter hotellfrokost og morgenbad, vi gleder oss til beggel deler. Og så håper vi at glassheisen funker, den har vi innmari lyst til å prøve.

Om du går for kakebaking, sofaligging, serie-maraton, skogstur, hotellopphold, sydentur eller bare vanlig hverdag: ha en deilig onsdagskveld! Og husk at planer er programforpliktede til å fucke seg opp innimellom, det er bare sånn det er. Og det blir som regel bra likevel.

🙂 Thea.

 

 

 

2 Comments

Ting barn lærer deg om kulinariske opplevelser

 

Her er et bilde som beskriver hvordan våre hverdagsmiddager IKKE ser ut. Dette innlegget er sponset av Mills, som en del av deres Matro-kampanje.

Det er få ting man lærer så mye av som det å få barn, enten man vil eller ikke så blir læringskurven bratt (på det meste). Jeg har alltid vært glad i mat, jeg har vokst opp i en familie som er glad i mat, hjemme hos oss spiste vi middag sammen hver eneste dag, gjerne med flere venner og naboer på besøk. Typisk norsk kjernefamilie med typisk norske retter, servert til et typisk norsk tidspunkt: klokka 16.30. Mamma var forsåvidt raskt ute med å forsøke «trendy» retter. Vi spiste ruccola hjemme hos oss lenge før det var en gjengs ingrediens på norske middagsbord (creds til mamma), gjestene synes det var veldig rart at vi hadde et slags ugress i salaten.

Vel, på tross av at jeg følte jeg visste ett og annet om mat, så har jaggu livet som mor fått meg til å utvide horisonten ytterligere. Her er en punktvis oppsummering av det jeg har notert meg så langt:

  • Mat smaker visst aller best når den spises delvis, eller helt, med hendene. Uansett hvor god man blir med kniv og gaffel, virker det som det prefererte utstyret for inntak av føde, ikke lages i metall, men er det du ble født med.
  • Serviett-bretting er en kunst man bør ta på alvor. Den som bretter serviettene ved pådekningen har krav på mye ros og vil sitte lenger ved bordet («wow, se den fine krusedullen du har fiksa med servietten, den var helt topp!»)
  • Vanlig komposisjon på retter, som fiskepinner + råkost + potetmos, er visst ikke så artig. Hva med pasta, fiskepinner og paprika i små biter? Eller pølser uten lompe og brød men med ris istedenfor og kanskje agurk? Mmmmm.
  • Lengden på et middag avhenger av hvor mange historier man har å by på. Kjedelig dag og null historier ved bordet = utålmodig publikum, mens gode skrøner og innholdsrik dag å fortelle om = lange samtaler ved bordet og god stemning.
  • Imaginært salt er magisk. Når man later som man strør salt på barnets mat, vil barnet synes maten er bedre. Fordel her med fingersalt, så man kan late som om man strør masse på (og viktig å være en god «fake»-saltstrøer, man vil ikke bli gjennomskuet)
  • Noen ganger kan man ta en triviell rett til nye høyder ved å spise den andre steder enn med middagsbordet. Ute på trappen kan kjedelige fiskekaker bli megagode. Eller på et lavt bord et annet sted i huset. Eller aller helst; ute i lekestua. Da blir det michelin-nivå på det meste.
  • Grønnsaker som er kuttet i biter og lagt i en skål virker mer smakfulle enn de som kommer fra en gryte.
  • Sitron er fancy. Å presse sitron på ting føles som om man er på restaurant.
  • Å drikke vann av vinglass gjør enhver middag viktigere for deltakerne.
  • Mat med små pinner i er alltid godt.

Da jeg la ut på snap her forleden at jeg skulle intervjue en ernæringsfysiolog i Foreldrerådet, raste det inn med spørsmål fra dere fine og engasjerte folk. Det er helt tydelig at vi bekymrer oss for middagen. Hvordan får man barn til å spise grønnsaker? Hvordan får man dem til å prøve nye ting? Hvordan får vi dem til å sitte ved bordet? Hvordan unngår vi at det blir dårlig steming rundt middagen? Hva er bra nok?

Dette er derimot et bilde av den mest vellykkede laksemiddagen jeg har servert. Laks i form med rømme på toppen. En vinner!
Vi spiste opp alt, hver smitt og smule. Og ja, jeg elsker dill (som dere ser).

I vår lille familie (det er jo bare Tidemann og meg, og Knut da, men katter har det med å kjøre sitt eget løp), så er vi ganske fleksi når det gjelder middag. Muligens er det et resultat av å ha vokst opp med svært sterke middagsrutiner, jeg synes i alle fall at det er deilig å tilpasse både hva vi spiser, når vi spiser og hvor vi spiser, etter dagsformen. Det er viktigere med god stemning, enn store matopplevelser, sånn i hverdagen. God steming gjør jo at maten smaker bedre nesten uansett, gjør det ikke? Jeg får det ikke alltid til, ganske ofte bruker jeg mer tid på å lage og ordne, enn det settes pris på (noen andre som føler det sånn innimellom?). Men noen ganger blir jeg overrasket, som da jeg her forleden lagde laks i form med rømme på, og både mitt barn og nabogutten spiste glupsk til alt var borte (det var bokstavelig talt bare laks og rømme i en form i ovnen, med kokte poteter, sitronbåder og salat til). Kjempesuksess! Spesielt siden nabogutten ikke liker laks, kjente formelig mammapoengene strømme inn på kontoen som om jeg vant jackpot i Las Vegas. Digg ass.

Har du en suksess-oppskrift? Del den i kommentarfeltet!!

God søndag, fine folk!

🙂 Thea.

 

PS: På mandag kommer episoden om matro, og da får dere ekspert-råd. Gå inn på itunes eller på acast.com eller der dere hører podcast og abbonner på Foreldrerådet, så legges episoden automatisk inn på telefonen din! Mills Matro-kampanje retter fokus på viktigheten av at vi som foreldre får senket skuldrene rundt måltidene, slik at middagene (i tillegg til å være sunne og gode) blir hyggelige og avslappende for hele familien.  Klikk her for flere tips og inspirasjon til  hverdagsmiddagen!

 

«Og så blir det veldig gøy å leve» – Tidemann (7 år)

Dette innlegget (og klærne Tidemann har på seg) er sponset av Polarn O. Pyret.

Luften er crispy, det er endelig sesong for skjerf, det lukter litt bål av luften tidlig om morgenen, og brunfargen vi fikk i sommer har endelig falmet (sukk). Hva kan vi finne på med barna våre i denne sesongen? Jeg har spurt en ekspert, nemlig den sju år gamle ungen jeg bor med.

De voksne lurer; hva er dine tips til aktiviteter nå på høsten?

«Jeg liker å gjøre nesten alt, det er viktig at man får lekt mye. Spikking har jeg blitt ganske god på etter at jeg fikk ny kniv av Foffa, det er farlig men også veldig gøy og man må sitte stille og det må være en voksen der. Men da kan man lage spisse spyd og figurer og sånn. Emil (i Lønneberget) er veldig god til å spikke, men han har snekkerbod, og det har ikke jeg, så det er ikke så rart.»

«Emil har jo egen snekkerbod, men det har ikke jeg»

Nei, han lærer jo veldig mye spikke-messig av å sitte inne i den snekkerboden, det er klart. Har du noen andre tips til aktiviteter?

«Ja,  å leke i bekker er gøy ute. Man kan lage badeplass til mus for eksempel, eller demninger eller båter. Togbanebygging er kult, spesielt hvis man får lov til å ta med lekene et annet sted enn å bare være på rommet. Og så liker jeg å spille Uno, å perle, å tegne tegneserier, og egentlig alle andre leker.»

«Mus trenger jo også badeplasser»

Synes du vi voksne leker for lite?

«Ja. Dere leker jo nesten aldri. Dere er veldig opptatte av å gjøre andre ting, av å jobbe og rydde og snakke i telefon og hente posten og jeg vet ikke hva dere driver med, men dere leker nesten ingenting.»

Jeg tror mange voksne egentlig synes det er litt kleint å leke, det er mange som har glemt litt hvordan man gjør det.

«Hva?!?! Det er jo det letteste i verden! Man bare begynner å gjøre noe, så finner man på selv hvordan man vil ha det, og så går man inn i en boble av fantasi og sånn, og så blir det en lek og plutselig har man bruket mange timer. Det er KJEMPEGØY!!!»

Togbane i stua en lørdagsmorgen. Som dere ser har vi både tunnell og jungel.

Ja, jeg tror mange voksne skulle ønske at de var flinkere til å leke. Men så føler vi oss kanskje litt usikre.

«Det burde dere ikke. Med en gang man leker så får man liksom en sånn morsom ro, og så ser man hva som skjer inni seg, og så blir det veldig gøy å leve.»

Wow, det var flott sagt. Det er megaviktig å passe på at det er gøy å leve. Hva synes du vi skal gjøre da, hvordan skal vi komme i gang med lekingen?

«Jeg tror faktisk at dere burde høre på barna deres. Det er jo vi som er ekspertene på leking. Hvis dere gjør litt sånn som oss, eller blir med i vår lek, så kan vi vise dere. Men da må dere IKKE lage regler og sånn, det er IKKE bra, da ødelegger dere med en gang. Ikke tenk så mye på akkurat hvordan dere skal leke, bare bli med liksom. Det er mitt råd, skriv akkurat det der mamma.»

Ja, det skal jeg gjøre. Tusen takk Tidemann, du er veldig klok synes jeg.

«Ja, men du er mammaen min, du synes nesten at jeg er fantastisk hele tiden.»

Haha, ja det stemmer. Men det er du også.

 

 

Kur mot kokende hjerne (eller er dette en slags krise?)

 

Meditasjons-app; yey og ney?

Jeg vet ikke hva det er med hjernen min, men den har kokt over i det siste. Det har vært så mange ting som har foregått inni den at jeg har lastet den ikke en, – men to, meditasjonsapper (oh lord). Dessverre fungerer det ikke sånn at man bare kan laste ned en app og så er alt i orden, man må jo også bruke den. Jeg har det sånn med flere ting; hårkurer, treningssenter-abbonnement, kosttilskudd, bokser til å sortere papirer i, jeg skaffer meg det, og så tror jeg at jeg er i mål. Men man får jo ikke mer skinnende hår av å ha en uåpnet hårkur i hylla på badet, – dessverre må jeg si.

«Et kokende hode» er muligens ikke en diagnose, men det kjennetegnes ved at man ikke klarer å gjøre en ting av gangen. Hver gang jeg setter meg ned med noe, så popper sju andre ting opp inni hjernebarken og forstyrrer. Så avbryter jeg det jeg startet på og begynner på noe nytt. Resultatet er at ingenting blir gjort helt, før det brenner på dass, og så blir jeg sur for at jeg ikke klarer å holde fokus, og når jeg er sur så blir jeg enda mindre effektiv, og så blir jeg jo mindre glad. Å være mindre glad er kjipt. «Kanskje du skal gjøre mindre da, ha mindre på planen?» pleier folk å si. Er det løsningen? Jeg har ikke så lyst til det. Jeg liker alt jeg gjør (bortsett fra å brette klær, det hadde jeg mer enn gjerne valgt bort), jeg vil ikke velge bort noe, og jeg føler det finnes et alternativ: Hvis jeg klarer å tåle at jeg har mye som skal skje på en gang, hvis jeg ikke blir rotete i hodet av det, og så sur, og så frustrert, så trenger jeg ikke endre på mengden oppgaver. For jeg har tid, såfremt jeg bruker den godt. Jeg vil altså heller heve stress-terskelen min, bli flinkere til å deale med at det skjer mange ting, enn å kutte ned på gjøremål. For jeg mistenker at det egentlig ikke er gjøremålene som er problemet, men hvordan jeg forholder meg til dem. Henger du med?

For eksempel skulle jeg gjerne ha skrevet her hver eneste dag. Jeg gjorde jo det i starten, og det funker sånn at jo oftere jeg skriver, jo mer har jeg på hjertet. Det er terapeutisk å skrive ting til fremmede (og kjente) på internett, og de som følger denne lille bloggen er internetts fineste folk. Men det forsvinner i mengden av andre ting som surrer i hjernen min, blir til støy, selv om det er gøy. Jeg har derfor (ikke bare derfor, men også derfor) lastet ned to miditasjonsapper. For som sånne meditasjons-folk sier; «Alle burde meditere 20 minutter hver dag. Hvis du er for travel til det, så burde du meditere i en time». Javel. Det er lett å himle med øynene akkurat nå folkens, det er innafor, det gjør jeg også. Men så ville jeg prøve likevel.

Visdomsord fra internett

Så nå har jeg altså blitt en sånn som sitter i sofaen og hører på en person snakke til meg med lukkede øyne to ganger om dagen, mens jeg puster. Jeg puster jo ellers også, men da legger jeg ikke merke til det. I en uke nå har jeg sittet på sofaen og pustet, eller ligget i sengen og pustet, og jeg må si; hodet er mindre kokt. Ingen andre ting har endret seg, ingen oppgaver er kuttet vekk fra lista, tvert i mot. Er det ikke litt koko at det funker? Føler på en måte at meditasjon er noe Folkeopplysningen på NRK kunne ha plukket i filler, det kan godt hende forklaringen på at det funker ligger alle andre steder enn i at man faktisk sitter stille og puster. Men det spiller ingen rolle for min del, ingen tjener penger på at jeg sitter sånn og ingen skades. Knut blir litt irritert kanskje, han er vant til respons og blir sur når han ikke får de i akkurat de minuttene jeg sitter stille. Men Knut er jo sur fra før, så det får bare være.

Jeg vet ikke folkens, men her sitter jeg i alle fall, og lager en liten pause i alt det andre, i jobb-prosjekter, skrive-prosjekter, powerpoints, radioopptak, snapchat, instagram og oppvask, og oppfører meg som en sånn dame på internett som drikker yogi-te og poster visdomsord og drar til India for å være stille i en uke. Er det noen av dere som har meditert før? Noen som har noen erfaringer å dele? Det føles litt lite «meg» liksom, men det gjorde jo blogging også, og se på meg nå… Fnis.

Hvis du ble nysgjerrig og er hypp på å prøve så heter de to appene jeg har lastet ned «Calm» og «Headspace». Det finnes sikkert mange! Jeg har ikke betalt noe (man kan kjøpe inne i appen), men det er mange gratis-sessions. Eller du kan søke på «guided meditation» på YouTube, der kommer det opp en hel drøss. Prøv i en uke eller noe hvis du er nysgjerrig, så kan du jo se om du føler deg noe annerledes? Eller om det bare er meg som går gjennom en eller annen alternativ krise? Haha, det kan godt hende.

God (meditativ) søndag folkens!

Namaste! Neida. Joda. Vet ikke.

 

🙂

Om blanke ark, feriehjerne og skuespillerkarriere (må være lov å si)

 

Hun i hengekøya lurte på hvordan det gikk an å gjøre så mye.

Da jeg lå i en hengekøye i Toscana for noen uker siden (føles som flere år siden) og så utover myke åser og gamle steinhus og følte at jeg satt midt i et maleri, så virket hverdagen veldig fjern. Jeg hadde hatt mange uker ferie allerede, og prøvde å huske hva det var jeg egentlig fylte livet mitt med. Du vet, sånn som man kan føle det når man er på ferie, og endelig får den følelsen av at alt er ok, men at livet er rart og at man er en liten person i en stor verden på en klode i et univers, og bare sitter i en hengekøye og ikke egentlig vet et dritt, men på en fin måte. Uansett, da jeg satt og hadde det sånn, og etter litt tenking kom på alt jeg driver med til vanlig, så skjønte jeg ikke helt hvordan jeg fikk det til. Altså, jeg skjønte ikke hvordan min egen kalender egentlig går opp. For når man sitter lobotomert av ferie og ser på åser i Toscana og gynger litt i vinden med lokal vin i glasset og alt det der, så virker det helt koko å ha jobb, barn, møter, blogg, podcast, VG-spalte, venner, familie og sosialt liv å følge opp. Og dette er jo bare mitt liv, de fleste jeg kjenner har enda mer, de har flere barn, de har ekteskap og noen går gjennom kriser og noen har enda flere jobber og enda flere bekymringer. Hvordan får vi det til egentlig? Hvordan rekker vi alt sammen?

Jeg spurte til og med Eirik; «Hvordan rekker du og  jeg og alle andre egentlig å gjøre alle de tingene vi gjør i livene våre?». Han kunne jo ikke svare på det selvsagt, mest av alt fordi det er et megarart spørsmål, dernest fordi han jo ikke har svaret på absolutt alt (selv om han har svaret på mye, det skal han ha).

Uansett, nå er hverdagen i gang, skolen begynner i morgen og jeg har nettopp badet og lagt en gutt som gleder seg til første dag i tredje klasse. Ny matboks, nye klær, nytt pennal, ny entusiasme for skolen. Jeg husker følelsen av nytt skoleår, nytt klasserom, av å se vennene mine etter sommeren, alle hadde vokst, noen hadde fått ny sveis, ny kjæreste, nye skrubbsår, nye tenner. Han sovnet forventningsfullt og blid etter å ha fortalt meg at grunnen til at han ble født etter termin var at han synes magen min var et så deilig hus. Han ville at jeg skulle vite det bare. Jeg er tussete forelska i barnet mitt.

Livet med full kalender er back in business. Det tok litt tid, men hjulene er i gang igjen, jeg er inne i rytmen, ting skjer. Det var smertefullt å sette opp tempoet igjen, det virket unaturlig å skulle forholde seg til klokkeslett med pinlig nøyaktighet. Men det har gått seg til. Høstens store (lille) forandring er for min del at jeg har skiftet identitet. Jepp. Har går fra å være fotgjenger/bilist/trikkeperson til å bli el-syklist. Med hjelm. Måtte prøve alle hjelmene de hadde på sportsbutikken før jeg fant en som passet, for sikkerhetsindustrien vil tydeligvis ikke at vi som har store hoder skal beskyttes. Fant en til slutt, den ser veldig rask ut. Me; not so much.

Hei jeg heter Thea og sykler sakte med rask hjelm.

Ellers har to kule ting skjedd; jeg har debutert som skuespiller (!!). Liker veldig godt å si det på den måten, høres fett ut. Og det er på en måte sant, jeg har nemlig spilt en bitteliten rolle i «Best Før» med Linn Skåber, en veldig morsom (og flau) serie på TV2. I sesong 2 episode 9 spiller jeg Oda, steinermamma og sjefsredaktør. Opptaket ble gjort for lenge siden, det er muligens det mest gøyale jeg har gjort. Hvis du vil se, så ligger det på TV2Sumo. Legg merke til hvor kleint det er i den første scenen hvor jeg er med, det var første opptaksdag. Jeg mener selv jeg blir bedre utover der, ene og alene takket være MEGET god oppfølging av regissør Line. Jeg vil benytte anledningen til å takke for at jeg fikk lov, og for å beklage at jeg ikke er bedre, det er faenmeg ikke lett ass. Respekt til alle skuespillere der ute, dere får det til å se enkelt ut. Tror min karriere blir akkurat så lang som den episoden, men det var i det minste veldig gøy.

«Best Før», sesong to, episode ni; min skuespillerkarriere.

Den andre kule tingen som har skjedd er at Foreldrerådet har blitt nominert til Prix Radio, norsk radios årlige prisutdeling, i kategorien «årets spesialprogram». De andre nominerte i den klassen er helt fantastiske programmer, så jeg har liten tro på seier, men at (mitt andre barn) Foreldrerådet får være med i gjengen er skikkelig gøy.

Fyttirassen Foreldrerådet er nominert til pris!!

Ja, og så har jeg bakt muffins i dag, det var også kult. Jeg danset nemlig til klokka fire i natt, i min fetters bryllup, og når jeg våkner opp dagen derpå blir jeg veldig fysen. Dessuten føles det kompenserende å bake, som om jeg trenger å gjøre noe huslig for å bøte på at jeg var på fest hele natta. Balanse folkens, det er vel det jeg er ute etter.

Til hun som lå i den hengekøya i Toscana har jeg ikke helt funnet svaret. For hvordan er det vi egentlig får det til? Kanskje er svaret at vi gjør det på bekostning av noe. På bekostning av å lese sakte i en bok, gynge i en vind, føle på at man er et lite menneske i et stort univers og sånn. For det har vi ikke tid til nå, det får vente til neste ferie. Balanse, sant?

God søndagskveld fine folk, det er deilig å være i gang igjen!

🙂

20 Comments

«Vi er jo bare barn, vi trenger å leke» – tanker om skolestart fra en fyr på 7

 

Dette innlegget er sponset av Polarn O.Pyret.

Det er lenge siden Tidemann har fått slippe til med sine egne ord på denne bloggen (han spør stadig når han kan få starte sin egen), mest fordi det har vært viktig å spise tusen is og bade så mye som mulig de siste månedene. Men nå er han altså klar, for høsten er en stor begivenhet når man er barn, det er tiden for nye begynnelser. I tillegg har han sin helt egen sponsor, Polarn O. Pyret (som han stolt viser frem klærne til på samtlige bilder i dette innlegget, bare så dere er informert).

«Det er nesten som en nyttårsaften for barn, mamma!»

Ja Tidemann, Hva tenker du om å komme tilbake til hverdagen og det vanlige livet etter sommerferien da?

Litt uvant må jeg si. Det som er med høsten er at den nesten er som en nyttårsaften for barn. Bare uten fyrverkeri da. Vi begynner på nye ting, i nye klasser og på nye avdelinger i barnehagen og det er gøy og spennende. Det er kanskje mest gøy, men også skummelt og litt stress. Skriv at det er litt stress men også gøy. Ikke at jeg er sur på det liksom, men det er mer slitsomt enn å bare være på en hytte eller en sydentur.

Jada, jeg skriver akkurat det du sier selvfølgelig. Hva er det som er viktig for barn når man skal begynt på noe nytt?

Det viktigste er jo at barn har det bra såklart. Alle barn trenger kos og trygghet og at mamma og pappa passer på, eller noen andre snille voksne for eksempel i barnehagen. Det som er best er at de ikke føler seg utafor. Og så er det viktig med spisse blyanter, i alle fall hvis man går på skolen. Jeg blir flinkere til å tegne hvis mamma har spisset blyantene mine. Og med ny sekk føler man seg stolt og fin, og det synes jeg er bra.

Ja, det er veldig deilig med ny sekk såklart. Er det noe annet du tenker at voksne burde kjøpe eller? Noe du kommer på sånne farta?

Man burde gå i en bokhandler og kjøpe nytt viskelær, blyantspisser og pennal hvis man skal begynne på skolen for første gang. En gang skviste jeg en en banan i skolesekken og da luktet pennalet banan, og det gjør det fortsatt, så nå har jeg fått nytt av Mommo. I barnehagen trenger man en liten kul sekk, en liten vannflaske og en kul matpakke, gjerne med bilde av Spiderman. Hvis man får god mat oppi matpakken så blir man glad når det er spising. Middagsrester er veldig godt hvis det har vært god middag, for eksempel pizza. Eller pasta. Eller små biter med sjokolade.

Ja… Men det er vel ikke lov å ha med sjokolade i barnehagen så vidt jeg husker? Uansett er det gode tips. Hva med helt vanlige brødskiver da?

Det er greit liksom. Det er greit hvis det er gode skorper og pålegg som ikke er ekkelt. Og så kan du skrive at det også er kult men noen nye klær når man starter på noe helt nytt. De voksne får bestemme hva slags klær, det skal ikke jeg blande meg opp i.

«Å vise hjertetegn i vinduet hjelper litt når man er lei seg»

Nydelig, det vil de sikkert uansett bestemme. Men har du noen tips til de barna som gruer seg til å starte i barnehagen eller på skolen? Det er sikkert noen som er veldig spente nå fortiden.

Ja, jeg har jo startet i begge deler, så det vet jeg en del om. Mitt første råd er å ta en feire-dag før de begynner. Når de har greid den første dagen, så bør de feire en gang til. Feiringen kan skje på restaurant eller hjemme med venner, eller hjemme eller på et lekeland. Da blir barna liksom glade for at de har klart det. Hvis man synes det er ekkelt å si hadet til mamma og pappa om morgenen, så må man bare få masse koser og klemmer og kyss, og så må man gå inn i klasserommet eller i barnehagen, og så vips er mamma tilbake. I barnehagen hadde jeg fast vinking, det pleide å hjelpe, da vinket jeg i alle vinduene og gjorde hjertetegn og peace og trutmunn til mamma og pappa. Og det hjalp litt, men noen ganger så gråter man likevel. Og da er det viktig  bare gråte, å få det ut. Og så blir man glad etterpå. Sånn er livet.

Ja, jeg kan love deg at voksne også gråter litt noen ganger når man må gå fra barna sine. Sånn er livet, det har du helt rett i. Har du noen råd til oss voksne da, nå som vi starter på en ny høst?

At vi barn skal bestemme selv hva slags fritidsaktiviteter vi skal gå på. Hvis vi ikke vil, så vil vi ikke gå. Og man skal ikke tvinge barn til å gjøre det, det er kjempedumt. Vi har så mye å bære på i hodet vårt etter skole og barnehage, at vi trenger å få tid med venner eller til å chille med akkurat det vi vil. Og hvis barnet første dagen har funnet seg en venn, så vil man av og til mye heller ha med seg en venn hjem enn å dra på en fritidsaktivitet. Vi er jo bare barn, og vi trenger faktisk å leke.

«Vi har mye å bære på i hodet vårt etter skole og barnehage»

Ja, det gjør dere. Skal du ha noen fritidsaktiviteter i år eller?

Jeg?? Nei. Eller kanskje, kanskje, kanskje, kanskje, kanskje fotball. Jeg tenkte å ta en prøvedag, og det er en god idé for da kan man sjekke om man liker det. Skriv at det er en idé som alle burde bruke, mamma. For hvis man ikke liker det, så kan man teste ut noe annet eller bare slutte og heller gjøre ingenting. Chille og sånn.

Ja, det er en god idé. Til slutt; hva er det aller beste med denne sesongen da? Dette er det siste spørsmålet.

Det er at man kan ha sommerfugler i magen en gang til, og nyte nye venner og hvis du for eksempel har en venn som har begynt akkurat der du går, så kan du leke kjempemye. Det er megaviktig. Og så vil jeg til slutt at du bare skal skrive hadet og lykke til med skolestart og barnehagestart til alle, både til de bittesmå som ikke kan lese og til de store. Foreldrene til de små kan kanskje bare si det til dem, fra oss. Så lykke til, og takk for at dere leser bloggen. Det var det.

 

Det var det. Lykke til, alle sammen!

🙂

«Lykke til alle sammen!»

 

 

 

 

Vin, oliven, spandable amerikanere og smatting

 

Frokost i Nice for tre dager siden. Franskmenn har funnet opp det helt geniale; fikenbrød. Noe av det beste jeg har smakt.

Akkurat nå sitter jeg på et slags slott, et sted utenfor Roma, på en åsrygg og drikker min andre minikopp med kaffe for dagen. Jeg har spist eplekake til frokost, og sirissene gnisser beina sine mot hverandre i buskene rundt her, mens en eldre dame slurper (meget høyt) på sin tredje kopp med te. Eirik (min venn og reisekompanjong) ligger fortsatt og sover, i et rom med utsikt.

Vi kom frem hit sent i går kveld, helt tilfeldig dukket dette stedet opp som et billig overnattingsalternativ i siste liten (stedet heter Villa Tuscolana), og øynene våre var store da vi kjørte inn en laaaaang alle, opp forbi en frisert park, til dette overdådige slottet. 500 kroner for en natt for to er ikke verst, når selveste den italienske kongefamilien har bodd her, eller hva? Vi er på vei mot sør, mot Adriaterhavet, etter to netter i Nice, to i Lucca og nå en her. På veien har vi badet, spist de deiligste ting, tuslet gatelangs, møtt fine (og rare) folk, drukket mye vin, mange små kaffekopper og jevnt over latet som om vi snakker flytende italiensk. Det har gått overraskende bra.

Eirik bor i Paris, så han cruiset ned i sin egen bil, og vi hører på podcast og stirrer på landskapet når vi kjører. Har dere hørt Caliphate? Fyttirassen så bra den er, anbefales på det varmeste (enten du er på roadtrip eller ei).

En av de beste podcastene jeg har hørt på lenge!

Når man er på tur på denne måten, uten å ha bestemt noen ting på forhånd, så blir veien til mens man går. Vi googler mye, spør folk om råd, gjør det vi har lyst til. I Lucca møtte vi en gjeng amerikanere fra Texas, de var akkurat sånn som man tenker at de er, brautende, glade, – og rike. «Når oljepenger møtes…» sa Eirik tørt, da amerikanerne og vi var de eneste igjen i restauranten, og kelnerne kom springene med ustanselige mengder Aperol Spritz. Jeg prøvde å kjøre en appell om sosialdemokratiets styrker, og de svarte høflig, men jeg kunne se forundringen i øynene deres. «Stakkars» tenkte de nok, i alle fall betalte de hele regningen vår, selv om jeg nesten kranglet med den forvirrede hovmesteren om å få betale selv. Nå skal vi på roadtrip til Texas neste gang.

En ekte bestevenn bytter sko med deg når du har gnagsår.
Lunsj i Lucca dagen derpå

Oppdaget (i en alder av 35) at Middelhavet heter mange forskjellige ting? altså, jeg visste at Adriaterhavet het Adriaterhavet. Men jeg hadde aldri hørt om Tyrrenhavet før. Det er til info der vi er nå, den delen av Middelhavet som strekker seg forbi Roma og ned mot Sicilia. Mulig du kan score et poeng i Trivial Pursuit på den infoen, bare hyggelig. Vi badet i Tyrrenhavet i går, det var salt og bølgete og helt turkist. Og så spiste vi pasta vongole og leste bok og badet enda mer.

Smattedamen bak meg later som ingenting etter at hun høylytt har slikket seg ren på alle fingrene

Nå har damen bak med hentet seg en yoghurt, og som jeg mistenkte så er hun også en smatter. Hun smatter ikke bare for hver bit, hun slikker også på fingeren sine og sukker etter at hun har svelget. Ja vel, alt kan jo ikke være perfekt hele tiden heller. Lyden sniker seg inn i hjernen min og priser mer rett i sentralnervesystemet. Er ikke det egentlig en sykdom? Husker at jeg leste en sak om det for lenge siden, vent litt…

Jeg er et geni. Er du? (screenshot fra TV2.no)

Nettopp! Det er jo en kjent sak at vi genier har det tøft, ikke rart man trenger lang ferie til sydligere strøk for å finne ro i sjelen? Det skulle bare mangle, spør du meg. Håper dere der hjemme koser dere glugg, at dere leser fine bøker, kysser folk dere liker, spiser gode ting og ikke er sammen med noen som hverken smatter eller slurper.

🙂 Thea.

 

«Sneglehuset» på nye eventyr (er bobil meningen med livet?)

 

Sneglehusets crew vet hvordan man poserer, for å si det sånn

Jeg har aldri bodd på en campingplass og jeg har aldri satt min rumpe i en bobil. Før i går. Vi er oppvokst med hytte, og som jeg har skrevet om tidligere så  har det liksom vært et slags skille der (eller er det bare det på Oslo vest?), som om hyttefolk og campingfolk lever i hver sin verden. Men nå har vi altså brutt barrierene, – vi har leid oss en bobil. Min barndomsvenninne Cecilie, Tidemann og jeg har leid «Sneglehuset» på finn.no (Tidemann døpte den det etter 30 sek), av en fyr som heter Olav, og i går stappet vi inn ting og tang  og cruiset i vei. Den er seks meter lang og tre meter høy, lukter litt som en stall (why?) og har et litt slapt lufteanlegg når vi kjører, men ellers funker det fint.

I skrivende stund sitter jeg i pysj og drikker pulverkaffe, med utsikt til en sjasminbusk på campingplassen Rørvik, syd for Göteborg. Destinasjonen vår? Legoland. Tidemann ble så glad at han nesten svimte av da han fikk beskjed om denne reisen. «Jeg har ikke ord, Mamma!!» var det eneste han sa, om og om igjen. Han har i nettopp sovet som en konge i overkøya, den lille luken over styrehuset. Cecilie og jeg har sovet som prinsesser (på tusen erter) i sittegruppen/dobbeltsengen. Eneste skår i gleden er at utleier Olav skrev «sengetøy kan leies» i annonsen (noe vi takket nei til, vi sover helst i eget sengetøy), men med «sengetøy» mente han «dyner». Så vi har sovet i dynetrekk og håndklær og ullgenser. Må stoppe på IKEA i dag.

Ellers? Sjukt hyggelige folk, så langt i campinglivet i alle fall, nydelig sted, rett ved et naturreservat. Vi tok et magisk kveldsbad i går, i verdens klareste vann.

Lurt å campe ved et naturreservat
Post kveldsbad. Han skuer etter Legoland
Barnefot i solnedgang

Det er strålende sol, så vi tenker å sole oss og bade til vi ikke gidder mer, og så setter vi oss i Sneglehuset og cruiser videre med snuten mot alle barns Mekka. Jeg kan melde om at den yngste i gjengen er MEGET fornøyd, han har syklet seg en morgentur i bar overkropp, hilst på naboene og elsker konseptet med at et bord kan bli til en seng («det er som en transformer!»). Jeg er også fornøyd, om enn litt mer avventende (kanskje fordi jeg er trøtt, det blir digg med dyne i natt). Gleder meg til å bade, og til å lage egg og bacon på den lille gasskomfyren.

To be continued altså, dette er veldig spennende! Får vi tak i dyner? Skaffer vi oss noen venner? Kommer Sneglehuset seg gjennom Skandinavia på forsvarlig vis? Sjekk ut storien min på snap hvis du vil ha (mange) oppdateringer, heter theakli der, blir nok lettere å oppdatere snap enn blogg underveis. Tidemann hilser her og sier at jeg skal skrive følgende til dere: «Elsker alle som følger bloggen, gjør det enda mer! Og dra på bobiltur, det er kjempegøy og veldig koselig.»

God mandag, folkens!

🙂

Bobiltryne med sommerferie
7 Comments

«Hun sa ja!!!!»

 

Vi nailer blogg-poseringer i vår familie

Husker dere hvordan det var å være barn om våren? Den følelsen av å ta på sko istedenfor støvler, å få leke ute en av de første kveldene på bar asfalt, lukten av støv og grus og tint hundebæsj, noen som husker det? I går var Tidemann ute på tunet med vennene sine, etter to dager i sengen med feber og snufsenese var han endelig pigg, og ettermiddagen var åpen og bakken var bar. De sparkesyklet og fikk vind i luggen, prøvde seg på noen triks (type lavterskel), hoiet og hylte og var akkurat så ville som barn kan være en  lys kveld i april (svært preventivt for fortsatt barnløse naboer)

Siden garasjegulvet er flatt og stort, så fikk de nøklene mine, og suste ned for å sparkesykle der. Mens jeg sto og registrerte hvor jævla skitne vinduene mine er, og hvordan det fuckings aldri blir rent noe sted med sånn skarp vårsol, så hørte jeg Norge Rundt-melodien klinge. Jeg vet ikke hvorfor isbilen har valgt akkurat den låta, det er ganske rart, men det har de. Noen har, på et isbilmøte, en årlig isbilkonferanse, stemt frem Norge Rundt-vignetten som selskapets favoritt og kjennemerke. Ser det for meg, kanskje var de drita på et julebord da det skjedde? Det virker litt som en slips-i-panna-avgjørelse. Uansett. Jeg står på kjøkkenet, og jeg hører isbilen.

Lyden av isbilen etterfølges alltid av stampende barneføtter som løper så fort de kan opp trappa utenfor kjøkkenet, lyden av en dør som dras opp fortere enn svint, og et bedende spørsmål, hvor selve tonefallet i barnestemmen illustrerer at svaret kommer til å bli nei. Jeg har ikke egentlig noe forhold til isbilen, vi har alltid full fryser, jeg har aldri kontanter, det er aldri noen god grunn til å kjøpe is av en fyr i en bil på Torshov, -mener jeg.

Ørene mine ventet på de trampende føttene i trappa i går, men ingen kommer. Isbilen spiller og spiller, men leken i garasjen er vel for gøyal, det var stille i trappa. Jeg sjekker mail og leser nettaviser om vårrengjøring. Er det sant at eddik er det beste trikset for skinnende vinduer? Scrolle, scrolle, scrolle. Pling-plong-plong fra isbilen.

Til slutt kommer de. Skrittene har det mer travelt enn noensinne, det høres ut som en armada med små soldater kommer for å invadere meg, for å drive ut Knut, for å rive ned huset. Dør som rives opp, bedende (andpusten) stemme spør, med et tonefall som allerede vet svaret;

«Mamma, kan vi kjøpe is? Isbilen er her!»

Jeg hadde jo allerede bestemt meg, men det visste ikke han. Jeg dro på det.

«Nå er det jo tirsdag da vennen min, en helt vanlig hverdag.»

Han: «Ja.» Et stille svar, ikke skuffet egentlig, mer bekreftende. Det var det han regnet med.

Jeg: «Og siden tirsdag er en såpass kjedelig dag, så tenker jeg at jeg sier ja til is.»

Det ble stille i kanskje tre sekunder.

Han: «SIER DU JA????!?!?!?!!» Oppsperrede øyne, tror ikke egne ører, et hjerte som hopper over et slag. Jeg gir ham penger. Han tror meg fortsatt ikke helt. Skitne hender, svett lugg, røde kinn. Så faller det på plass, han snur seg ut mot tunet og den yngre garde av ventende nabounger.

«MAMMAEN MIN SA JAAAAA!!! HUN SA JA!!!! JEG HAR FÅTT 100 KRONER TIL Å KJØPE IS!!!»

Jubelen står til himmels, barn hyler og danser, det feires i et øyeblikk som om alle verdens sorger er over, før hele gjengen springer avgårde, snørrete neser og små bein og rare antrekk. De blir borte lenge. Jeg hører isbilens beat lenger unna. Sender en kort tanke til trafikkerte veier og lyskryss, håper ingen råkjører forbi her akkurat nå, barna er rusa på 100 kroner, vårlys, smeltevann, -de er på frifot.

En liten stund senere står han på døra. Den lykkeligste fyren på 7år i hele den vide verden. Enda svettere, andpusten, med en boks saft-is under armen, et stort glis og en skitten, gammel og ødelagt wonderbaum i hånda.

Han: «Isbilen hadde dratt, men jeg fant ham og vinket og han kom tilbake, og nå har jeg kjøpt saftis, ti stykker, og så fant jeg denne som lukter dødsgodt, vi kan ha den i huset så det blir som parfyme inne!»

Jeg: «Jøss, okei! Så deilig med is da. Kanskje vi kan henge den wonderbaumen her ute på verandaen? Så lukter det fint ute?» (kremt)

Han: «God idé! Nå skal jeg dele ut is til alle!» Han springer avgårde igjen og jeg står i døra med en schtinky wonderbaum og noen svette, varme kronestykker som har blitt knuget i en barnehånd, og føler meg veldig, veldig rik.

Småsko istedenfor støvler, asfalt istedenfor snø, lys istedenfor mørke, folk istedenfor vinterdvale, ja istedenfor nei. Det er vår!

🙂 Thea.

 


Vil du følge denne bloggen på facebook? Hvis du er et over snittet hyggelig menneske så er du hjertelig velkommen til det. Hvis du ikke er så grei; føl deg fri til å gå videre på internett.

Noen ganger er saft-is meningen med livet