Vin, oliven, spandable amerikanere og smatting

 

Frokost i Nice for tre dager siden. Franskmenn har funnet opp det helt geniale; fikenbrød. Noe av det beste jeg har smakt.

Akkurat nå sitter jeg på et slags slott, et sted utenfor Roma, på en åsrygg og drikker min andre minikopp med kaffe for dagen. Jeg har spist eplekake til frokost, og sirissene gnisser beina sine mot hverandre i buskene rundt her, mens en eldre dame slurper (meget høyt) på sin tredje kopp med te. Eirik (min venn og reisekompanjong) ligger fortsatt og sover, i et rom med utsikt.

Vi kom frem hit sent i går kveld, helt tilfeldig dukket dette stedet opp som et billig overnattingsalternativ i siste liten (stedet heter Villa Tuscolana), og øynene våre var store da vi kjørte inn en laaaaang alle, opp forbi en frisert park, til dette overdådige slottet. 500 kroner for en natt for to er ikke verst, når selveste den italienske kongefamilien har bodd her, eller hva? Vi er på vei mot sør, mot Adriaterhavet, etter to netter i Nice, to i Lucca og nå en her. På veien har vi badet, spist de deiligste ting, tuslet gatelangs, møtt fine (og rare) folk, drukket mye vin, mange små kaffekopper og jevnt over latet som om vi snakker flytende italiensk. Det har gått overraskende bra.

Eirik bor i Paris, så han cruiset ned i sin egen bil, og vi hører på podcast og stirrer på landskapet når vi kjører. Har dere hørt Caliphate? Fyttirassen så bra den er, anbefales på det varmeste (enten du er på roadtrip eller ei).

En av de beste podcastene jeg har hørt på lenge!

Når man er på tur på denne måten, uten å ha bestemt noen ting på forhånd, så blir veien til mens man går. Vi googler mye, spør folk om råd, gjør det vi har lyst til. I Lucca møtte vi en gjeng amerikanere fra Texas, de var akkurat sånn som man tenker at de er, brautende, glade, – og rike. «Når oljepenger møtes…» sa Eirik tørt, da amerikanerne og vi var de eneste igjen i restauranten, og kelnerne kom springene med ustanselige mengder Aperol Spritz. Jeg prøvde å kjøre en appell om sosialdemokratiets styrker, og de svarte høflig, men jeg kunne se forundringen i øynene deres. «Stakkars» tenkte de nok, i alle fall betalte de hele regningen vår, selv om jeg nesten kranglet med den forvirrede hovmesteren om å få betale selv. Nå skal vi på roadtrip til Texas neste gang.

En ekte bestevenn bytter sko med deg når du har gnagsår.
Lunsj i Lucca dagen derpå

Oppdaget (i en alder av 35) at Middelhavet heter mange forskjellige ting? altså, jeg visste at Adriaterhavet het Adriaterhavet. Men jeg hadde aldri hørt om Tyrrenhavet før. Det er til info der vi er nå, den delen av Middelhavet som strekker seg forbi Roma og ned mot Sicilia. Mulig du kan score et poeng i Trivial Pursuit på den infoen, bare hyggelig. Vi badet i Tyrrenhavet i går, det var salt og bølgete og helt turkist. Og så spiste vi pasta vongole og leste bok og badet enda mer.

Smattedamen bak meg later som ingenting etter at hun høylytt har slikket seg ren på alle fingrene

Nå har damen bak med hentet seg en yoghurt, og som jeg mistenkte så er hun også en smatter. Hun smatter ikke bare for hver bit, hun slikker også på fingeren sine og sukker etter at hun har svelget. Ja vel, alt kan jo ikke være perfekt hele tiden heller. Lyden sniker seg inn i hjernen min og priser mer rett i sentralnervesystemet. Er ikke det egentlig en sykdom? Husker at jeg leste en sak om det for lenge siden, vent litt…

Jeg er et geni. Er du? (screenshot fra TV2.no)

Nettopp! Det er jo en kjent sak at vi genier har det tøft, ikke rart man trenger lang ferie til sydligere strøk for å finne ro i sjelen? Det skulle bare mangle, spør du meg. Håper dere der hjemme koser dere glugg, at dere leser fine bøker, kysser folk dere liker, spiser gode ting og ikke er sammen med noen som hverken smatter eller slurper.

🙂 Thea.

 

«Sneglehuset» på nye eventyr (er bobil meningen med livet?)

 

Sneglehusets crew vet hvordan man poserer, for å si det sånn

Jeg har aldri bodd på en campingplass og jeg har aldri satt min rumpe i en bobil. Før i går. Vi er oppvokst med hytte, og som jeg har skrevet om tidligere så  har det liksom vært et slags skille der (eller er det bare det på Oslo vest?), som om hyttefolk og campingfolk lever i hver sin verden. Men nå har vi altså brutt barrierene, – vi har leid oss en bobil. Min barndomsvenninne Cecilie, Tidemann og jeg har leid «Sneglehuset» på finn.no (Tidemann døpte den det etter 30 sek), av en fyr som heter Olav, og i går stappet vi inn ting og tang  og cruiset i vei. Den er seks meter lang og tre meter høy, lukter litt som en stall (why?) og har et litt slapt lufteanlegg når vi kjører, men ellers funker det fint.

I skrivende stund sitter jeg i pysj og drikker pulverkaffe, med utsikt til en sjasminbusk på campingplassen Rørvik, syd for Göteborg. Destinasjonen vår? Legoland. Tidemann ble så glad at han nesten svimte av da han fikk beskjed om denne reisen. «Jeg har ikke ord, Mamma!!» var det eneste han sa, om og om igjen. Han har i nettopp sovet som en konge i overkøya, den lille luken over styrehuset. Cecilie og jeg har sovet som prinsesser (på tusen erter) i sittegruppen/dobbeltsengen. Eneste skår i gleden er at utleier Olav skrev «sengetøy kan leies» i annonsen (noe vi takket nei til, vi sover helst i eget sengetøy), men med «sengetøy» mente han «dyner». Så vi har sovet i dynetrekk og håndklær og ullgenser. Må stoppe på IKEA i dag.

Ellers? Sjukt hyggelige folk, så langt i campinglivet i alle fall, nydelig sted, rett ved et naturreservat. Vi tok et magisk kveldsbad i går, i verdens klareste vann.

Lurt å campe ved et naturreservat
Post kveldsbad. Han skuer etter Legoland
Barnefot i solnedgang

Det er strålende sol, så vi tenker å sole oss og bade til vi ikke gidder mer, og så setter vi oss i Sneglehuset og cruiser videre med snuten mot alle barns Mekka. Jeg kan melde om at den yngste i gjengen er MEGET fornøyd, han har syklet seg en morgentur i bar overkropp, hilst på naboene og elsker konseptet med at et bord kan bli til en seng («det er som en transformer!»). Jeg er også fornøyd, om enn litt mer avventende (kanskje fordi jeg er trøtt, det blir digg med dyne i natt). Gleder meg til å bade, og til å lage egg og bacon på den lille gasskomfyren.

To be continued altså, dette er veldig spennende! Får vi tak i dyner? Skaffer vi oss noen venner? Kommer Sneglehuset seg gjennom Skandinavia på forsvarlig vis? Sjekk ut storien min på snap hvis du vil ha (mange) oppdateringer, heter theakli der, blir nok lettere å oppdatere snap enn blogg underveis. Tidemann hilser her og sier at jeg skal skrive følgende til dere: «Elsker alle som følger bloggen, gjør det enda mer! Og dra på bobiltur, det er kjempegøy og veldig koselig.»

God mandag, folkens!

🙂

Bobiltryne med sommerferie
7 Comments

«Hun sa ja!!!!»

 

Vi nailer blogg-poseringer i vår familie

Husker dere hvordan det var å være barn om våren? Den følelsen av å ta på sko istedenfor støvler, å få leke ute en av de første kveldene på bar asfalt, lukten av støv og grus og tint hundebæsj, noen som husker det? I går var Tidemann ute på tunet med vennene sine, etter to dager i sengen med feber og snufsenese var han endelig pigg, og ettermiddagen var åpen og bakken var bar. De sparkesyklet og fikk vind i luggen, prøvde seg på noen triks (type lavterskel), hoiet og hylte og var akkurat så ville som barn kan være en  lys kveld i april (svært preventivt for fortsatt barnløse naboer)

Siden garasjegulvet er flatt og stort, så fikk de nøklene mine, og suste ned for å sparkesykle der. Mens jeg sto og registrerte hvor jævla skitne vinduene mine er, og hvordan det fuckings aldri blir rent noe sted med sånn skarp vårsol, så hørte jeg Norge Rundt-melodien klinge. Jeg vet ikke hvorfor isbilen har valgt akkurat den låta, det er ganske rart, men det har de. Noen har, på et isbilmøte, en årlig isbilkonferanse, stemt frem Norge Rundt-vignetten som selskapets favoritt og kjennemerke. Ser det for meg, kanskje var de drita på et julebord da det skjedde? Det virker litt som en slips-i-panna-avgjørelse. Uansett. Jeg står på kjøkkenet, og jeg hører isbilen.

Lyden av isbilen etterfølges alltid av stampende barneføtter som løper så fort de kan opp trappa utenfor kjøkkenet, lyden av en dør som dras opp fortere enn svint, og et bedende spørsmål, hvor selve tonefallet i barnestemmen illustrerer at svaret kommer til å bli nei. Jeg har ikke egentlig noe forhold til isbilen, vi har alltid full fryser, jeg har aldri kontanter, det er aldri noen god grunn til å kjøpe is av en fyr i en bil på Torshov, -mener jeg.

Ørene mine ventet på de trampende føttene i trappa i går, men ingen kommer. Isbilen spiller og spiller, men leken i garasjen er vel for gøyal, det var stille i trappa. Jeg sjekker mail og leser nettaviser om vårrengjøring. Er det sant at eddik er det beste trikset for skinnende vinduer? Scrolle, scrolle, scrolle. Pling-plong-plong fra isbilen.

Til slutt kommer de. Skrittene har det mer travelt enn noensinne, det høres ut som en armada med små soldater kommer for å invadere meg, for å drive ut Knut, for å rive ned huset. Dør som rives opp, bedende (andpusten) stemme spør, med et tonefall som allerede vet svaret;

«Mamma, kan vi kjøpe is? Isbilen er her!»

Jeg hadde jo allerede bestemt meg, men det visste ikke han. Jeg dro på det.

«Nå er det jo tirsdag da vennen min, en helt vanlig hverdag.»

Han: «Ja.» Et stille svar, ikke skuffet egentlig, mer bekreftende. Det var det han regnet med.

Jeg: «Og siden tirsdag er en såpass kjedelig dag, så tenker jeg at jeg sier ja til is.»

Det ble stille i kanskje tre sekunder.

Han: «SIER DU JA????!?!?!?!!» Oppsperrede øyne, tror ikke egne ører, et hjerte som hopper over et slag. Jeg gir ham penger. Han tror meg fortsatt ikke helt. Skitne hender, svett lugg, røde kinn. Så faller det på plass, han snur seg ut mot tunet og den yngre garde av ventende nabounger.

«MAMMAEN MIN SA JAAAAA!!! HUN SA JA!!!! JEG HAR FÅTT 100 KRONER TIL Å KJØPE IS!!!»

Jubelen står til himmels, barn hyler og danser, det feires i et øyeblikk som om alle verdens sorger er over, før hele gjengen springer avgårde, snørrete neser og små bein og rare antrekk. De blir borte lenge. Jeg hører isbilens beat lenger unna. Sender en kort tanke til trafikkerte veier og lyskryss, håper ingen råkjører forbi her akkurat nå, barna er rusa på 100 kroner, vårlys, smeltevann, -de er på frifot.

En liten stund senere står han på døra. Den lykkeligste fyren på 7år i hele den vide verden. Enda svettere, andpusten, med en boks saft-is under armen, et stort glis og en skitten, gammel og ødelagt wonderbaum i hånda.

Han: «Isbilen hadde dratt, men jeg fant ham og vinket og han kom tilbake, og nå har jeg kjøpt saftis, ti stykker, og så fant jeg denne som lukter dødsgodt, vi kan ha den i huset så det blir som parfyme inne!»

Jeg: «Jøss, okei! Så deilig med is da. Kanskje vi kan henge den wonderbaumen her ute på verandaen? Så lukter det fint ute?» (kremt)

Han: «God idé! Nå skal jeg dele ut is til alle!» Han springer avgårde igjen og jeg står i døra med en schtinky wonderbaum og noen svette, varme kronestykker som har blitt knuget i en barnehånd, og føler meg veldig, veldig rik.

Småsko istedenfor støvler, asfalt istedenfor snø, lys istedenfor mørke, folk istedenfor vinterdvale, ja istedenfor nei. Det er vår!

🙂 Thea.

 


Vil du følge denne bloggen på facebook? Hvis du er et over snittet hyggelig menneske så er du hjertelig velkommen til det. Hvis du ikke er så grei; føl deg fri til å gå videre på internett.

Noen ganger er saft-is meningen med livet

 

Córdoba <3

 

Sånn har folk det i «bakgården» sin her

Bare så dere ikke skal tro Córdoba ene og alene handler om å drite seg ut på katolske messer, så må jeg dele noen bilder av det som muligens er Spanias vakreste by. Fy fader så fint! VI har surret rundt og bare sett på folk, spist skinke, snakket med gamle rare damer og blitt venner med en familie som eide en bar (hvor vi sikkert drakk opp all ginen).

Kidsa skravler og spiser pipas (fuglefrø)
Jeg burde sikkert vite hva denne plassen heter, men det gjør jeg ikke. Fin da?
Bilde av den første flamenco-caffen i byen. Skulle sjukt ønske jeg kunne henge med dem. #squadgoals

Jeg ble ikke bare forelsket i byen, men også i en mann. Han sto under et appelsintre og skar skinke og var til å spise opp, hvis det er lov å si? Han ble glad da jeg spurte om jeg kunne ta bilde og rettet seg stolt opp og kjørte sin beste positur.

Jeg fikk et crush på skinke-mannen <3
Alt er bare vakkert. Hvis jeg hadde bodd her hadde jeg fiksa sånn tørkesnor mellom huset mitt og naboens.
Eirik tok et bilde av meg også. Dette var før skammen, da jeg fortsatt bare var en lykkelig turist.

Neste stopp på erobringsferden er Granada. Det er tapasen og flamencoens hjemby, Eirik har aldri vært der, og jeg gleder meg sjukt til å vise ham alt den byen handler om (mat, mat, mat, drikke, danse, drikke, mat igjen). Skulle ønske vi hadde mere tid i Còrdoba egentlig, men vi må heller komme tilbake en annen gang. Kanskje har de by then glemt hele pinnestol-opplegget? Det hadde vært digg.

Ha en strålende langfredag, folkens!

 

🙂 Thea

Den spanske invasjonen (anno 2018)

 

Skinke og sangria, ganske nærme meningen med livet.

Velkommen til vår helt egne (vennskapelige) invasjon av verdens deiligste land! Jeg skriver dette fra en seng i en liten leilighet i Córdoba, det er første dagen av en etterlengtet og litt annerledes ferie. Denne vinteren har vært lang ass. Det har vært litt stille fra meg på denne bloggen, men nå er det vår i hjertet og sinnet og vi er på tur!

Min venn Eirik og jeg satt i sofaen min midt i mørkeste januar og deppet over tilværelsen.  Det vil si, vi registrerte at vi begge manglet mye av det jeg vil kalle livsgnist. Uten å egentlig ha noe å klage over, var vi likevel sutrete der vi satt og tinget serie på serie hjemme hos meg. Vi trengte en plan, noe å glede oss til, noe å vente på. Lang historie kort; vi booket oss billetter til Spania, og begynte planlegge vår spanske invasjon anno 2018. Vi har googlet og diskutert, begge har vært mye i Spania, vi trengte å gjøre noe nytt. Det var ikke strender og bikini-liv som fristet mest, det var å se folk, vandre gatelangs, oppleve nye ting, ha rare samtaler med fremmede, kjøre bil og drikke vin på små plasser som fristet mest. Nå er vi her, og du er hjertelig velkommen til å følge turen her, jeg legger også ut masse (kanskje for mye) på snap og innta, heter theakli begge steder hvis du vil følge.

I det sekundet Eirik og jeg møttes i Málaga i går var turen i gang. Vi leide bil, stappet store kofferter inn i en liten Fiat, og satte kursen mot Córdoba. Med allsang til spanske hits (nei, vi kan ingen av tekstene helt, men samma det vel) rusa vi avgårde, fyttirassen så sjukt deilig.

Jeg elsker Spania. Jeg elsker folka, maten, lyset, musikken, hvordan de gamle korte menneskene pynter seg og snakker og banner, hvordan man henger gatelangs, spiser sammen, og at det er lov å nynne og plystre når man går for seg selv (uten at noen bryr seg). Påsken i Spania er store greier, da er det prosesjoner, dramatikk og korps i gatene, folk spiser fuglefrø (!) gatelangs (de kalles «pipas» jeg har aldri skjønt hva som er greia, men alle knasker i vei).

Resultatet av at voksne folk spiser fuglefrø med salt over alt  Jeg er serr fascinert over hvordan de klarer å få den lille kjernen ut av skallet uten å ende med å spise hele greia. Har kjøpt min egen pose og øver meg, kommer med oppdatering i morgen.

Rett utenfor leiligheten vi er i nå, går prosesjonene forbi. De bærer store dekorerte flåter med Jomfru Maria på, kledd i spisse hatter (ser helt ut som Ku Klux Klan, en det er altså menighetene til de ulike kirkene som kler seg ut) og gamle og barn og alle midt i mellom er med på festivitasen. Det er varmt, det lukter røkelse i gatene, og på hvert hjørne ligger muligheter for kald øl og salt skinke og dermed livet sånn som det alltid burde være (spør du meg).

Córdoba viser seg så langt fra sin aller beste side, jeg kjenner en gryende forelskelse for denne byen, skal legge ut bilder og fortelle mer guide-aktig i morgen, men akkurat nå ville jeg bare invitere dere alle til en liten Spania-boble. Muligens er du på hytta, hjemme i sofaen, kanskje er du på jobb hele påsken, og da kan det være digg med litt spansk sol og noen tapas overført på internett, eller hva?

To be continued som de sier,  hasta pronto!

<3 Thea

Eirik poserer på en stein på en plass i en særdeles vakker by <3

 

 

 

7 perfekte egenskaper ved vinterkroppen

 

Vinterkroppen er top noch

Jeg synes sommerkroppen får  for mye creds, den er liksom på alles lepper fra janar til november. Hva med vinterkroppen? Hvorfor hylles ikke vinterkroppen i det hele tatt? Det er rett og slett dårlig gjort. Her er ti perfekte egentkspaper ved den kroppen du vandrer rundt i nå:

1: Den er myk! Herregud så deilig det er med litt polstring. Kroppen puster lettet ut, den legger isolerende spekk mellom huden din og invollene dine sånn at du skal holde deg varm. «Kroppens egen kashmir» burde fettlaget kalles, hvis kroppen hadde hatt et reklamebyrå garanterer jeg at det hadde vært slagordet.

2: Den er helt rå på balansekunst. Vinterkroppen er altså helt suveren på holde oss på beina. Folk i andre land får ikke like gode balanseegenskaper som oss her i nord, det er utrolig hvordan vi suser mellom ren holke og plutselige gruslagte områder med finjusterte bevegelser. Å løpe til bussen i Norge midtvinters kunne vært en egen OL-gren, vi hadde vunnet alt i den også.

3: Den gror sine egne hår. «Kroppens egen kashmir» holder ikke alltid kulda ute, så hårene våre kommer også til sin rett. De gror frem overalt (heihei!), og gjør at luften utenpå huden isoleres, som vår egen private helsetrøye. Perfekt tilpasset deg og din anatomi, ingen krik eller krok skal stå ubeskyttet. Imponerende to say the least.

4: Den kan gå på ski, skøyter, truger og sitte på akebrett. Det er altså så mange rare ting vinterkroppen får til, som hjernen til ulike innehavere av vinterkropper har funnet på. Det er ikke det sted den ikke kan komme seg frem, ingen muligheter den ikke har tenkt på. Om du er fan er en anen sak, noens vinterkropper liker best å se på at andre vinterkropper gjør disse tingene på TV, mens de selv drikker kakao foran en peis. Det er likevel utrolig.

5: Den har oppfunnet øyenvipper. Man skulle tro de bare var til pynt sånn som folk holder på, en hel industri er altså viet til øyenipper alene. Men den gang ei, det er først i snøvær du faktisk erfarer øyevippenes sanne jeg spør du meg, de holder snøen ute. Uten dem hadde øyeeplet ditt vært fullt av gammelt sludd, tenk på det! Applaus til alle vipper, både korte og lage og bleke og bustete, bra jobba.

6: Den kan både bade i isvann og være i badstu. Vinterkroppen har en helt koko egenskap, den kan altså slenge seg ut i sjøen gjennom et hull i isen, for så å styrte inn i et megavarmt rom med masse damp, – og like det! Spesielt deilig synes den det er hvis den kan drikke noe digg mens den varmer seg. Creds.

7: Den er varm. Det er jo imponerende synes jeg, at kroppen klarer å holde 37 varmegrader når vi er ute i -15. Det er som ditt eget lille private syden, med deg hvor enn du går. Å legge kalde hender på en varm mage er alltid mulig, å ligge inntil en annens syden om natten, eller i sofaen når man ser på film, – helt perfekt. Også en god unnskyldning til å fyre opp en paraplydrink når som helst, du er din egen tropiske øy og mangler egentilg bare en sånn bikini laget av kokosnøtter.

 

Alt handler om perspektiv, folkens

Farmen kjendis, sumo-look og knute på tråden (not sorry)

 

Noen drepte Kenny og solgte meg jakka hans (beklager til alle ryddige sjeler, jeg vet folk hater å se kluss på ledningen, men det er bare sånn jeg er).

Farmen kjendis er over, folkens og jeg surna over resultatet. Nå har jeg jo enasjert meg litt over snittet kanskje, men jeg føler at Inga Berit var en mer verdig vinner en Pål. Hvorfor stemte ikke Lene på henne? Hva har skjedd i kulissene her? Jeg kan sikkert google det, men jeg kjenner at det holder. Farmen kjendis er slutt og det er på tide å komme seg videre i livet, videre på internett, videre til andre serier, annet drama. Man må jobbe på for å få med seg alt før vinteren er over og livet begynner igjen.

De av dere som følger meg på snap (heter theakli) har sett min nye jakke, en blanding av Kennys antrekk i South Park og en dyne. Tidemann synes jeg likner på en sumo-bryter, han tror det er en hedersbetegnelse (og da blir det jo det), og klapser meg karslig på skulderen hver gang jeg tar den på meg. Fra inne i den dyna hører jeg på podcast (fortsatt «Hos Peder», jeg er fullstendig hekta), og kikker ut på snø og folk, mens jeg sklir gatelangs i selskinnstøvler som gir meg tidvis dårlig samvittighet. Det er det eneste jeg eier med pels på, de er gamle, veldig varme, men jeg har fortsatt kvaler. Jakka gjemmer meg for eventuelle fordømmende blikk, men jeg er at folk kikker (mer på jakka enn på skoene faktisk).

Ja, disse har en gang vært en sel, og det tenker jeg mye på. Hva slags liv hadde den? Hadde den kule venner? Kunne den noen triks? RIP.

Tidemann ga meg kort i går, hvor jeg ble kåret til verdens søteste mamma (noe som underbygger at sumo-looken er hot folkens), og godteri han spiste selv til slutt; «det er jo tanken som teller, muttern» sa han kjekt. Vi har sett på noen gamle norske filmer i det siste, og nå heter jeg «muttern».  Vi kjørte dinner-date på løkka, burger og milkshake, mens vi konverserte og fanget Pokemons. Det er nesten vintage det nå eller? Å fange Pokemons altså. Vi fikk fire nye, så stemningen var veldig god på vei hjem.

Ellers kan jeg melde om at Knut er helt på styr fortiden, han har stor og tung vinterkropp men er våryr i humøret, i dag lå han i vinduskarmen og freste og hyttet med poten mot småfuglene som spiste fuglefrø utenfor. Han har også gått amok på flere tørkeruller i det siste, han krafser dem fra hverandre så det bare blir snøliknende fjon igjen. Jeg tror han merker at dagene blir lysere, og drømmer seg tilbake til de spanske gatene han kommer fra. Hvem gjør ikke det?

Skulle gitt ganske mye for en mugge sangria akkurat nå, en mugge sangria og rettferdighet i Farmen. Men sånn er ikke livet, akkurat nå er livet brøytekanter og skaderekord på legevakten og vinter-OL og Frank Løke-fans. Og det får være greit, så lenge jeg kan kjøre sumo-stil og ha floke på headset-ledningen (jeg vet noen av dere får stress-eksem av å se det, men det er sånn jeg er), så skal jeg holde ut også denne sesongen. Jeg kjenner det nemlig, våren er på vei!

🙂 Thea.

 

 

 

 

 

 

Med vondt skal vondt fordrives

 

Vil bare minne om at livet blir sånn her om noen måneder. Det virker som løgn, men det er faktisk sant.

Dere husker kanskje at jeg sist uke lå jeg gråtende på benken hos kiropraktoren, mens hun knaste knokene ned i ryggen min og sa «med vondt skal vondt fordrives»? I går var jeg tilbake igjen, med mer spenst i steget enn sist. Jeg gledet meg til å vise henne hvordan jeg vanligvis er, når jeg ikke halter som en gammel dame og gråter strie strømmer av snørr. Jeg har ofte behov for det, å vise leger og folk som ser meg på mitt stusseligste, at jeg  kan være en vanlig person også. Uansett, jeg kommer inn på kontoret hennes, med rak rygg, klar for mer smerte, men det viser seg at skjebnen har andre planer. Følte det nesten var litt som på film faktisk, for denne gangen var det hun som gråt.

Det viser seg at hun nettopp har gått på trynet på isen (kriopraktorer bruker visst ikke brodder) og har så vondt i skulderen at hun ikke kan bevege armen. Uansett hvem man er, når noe gjør skikkelig vondt så blir vi mennesker ganske like. Nå var det hun som ikke visste helt hva hun skulle gjøre, det var hun som var fortvilet og lost, og jeg som var den handlekraftige. Etter å ha pakket tingene hennes i en bag, fått surret noe klær rundt både henne og skulderen (det er jo så jævlig kaldt), så satte jeg henne i bilen og kjørte henne til legevakten. Hun med tårer på kinn, og jeg skravlende ved siden av. Jeg liker at folk snakker når jeg har vondt noe sted, at de liksom underholder meg. Mulig det er sjukt irriterende for andre, men det er alltid min go to-strategi når jeg føler at situasjonen krever det. Og det følte jeg i dette tilfellet, så hun fikk høre om sommerferie-vanene mine, om familien, om jobben, jeg delte faktisk også noen fyllahistorier der vi satt i bilen gjennom Oslo sentrum. Når jeg tenker på det nå så får jeg nesten litt fylleangst, men herregud, hun trengte digresjonen.

Å være på legevakten alene er noe av det ensomste man gjør, så jeg måtte ta meg kraftig sammen for å ikke bli med henne inn. Det er så rart å sitte der blandt andre skrøpelige, og dele en skadet skjebne, spesielt når det er brudd-rekord i byen for tiden og ventetiden blir megalang. Husker en gang jeg var der rett etter at jeg hadde begynt å se på «The Walking Dead», det var en svært skjellsettende opplevelse. Alle vagger på legevakten, eller sleper på en arm, stirrer tomt foran seg, det er umulig å ikke føle man sitter midt i et zombie-inferno. Nei, hold deg unna akkurat den serien hvis du planlegger å skli på isen.

Vi lever jo i en dødsfelle nå folkens, det er rett og slett ren flaks hvis vi kommer oss omkring uten å brekke bein, hender, knær og fjes, og i tillegg unngår å bli spiddet av istapper eller knust av fallende snøblokker. Jeg glemmer jeg, hvor koko føret er på denne tiden av året. Det virker som ren og skjær løgn at vi om noen måneder springer rundt i sandaler og bare ben hele kvelden, som noe en full onkel har diktet opp. Heldigvis er det ikke skrøneri, det er faktisk sant (for det er sant?).

Fikk hyggelig melding fra kiropraktoren i går kveld, som kunne fortelle at ingenting var brukket, men at hun hadde blit sykemeldt på ubestemt tid, med emojis og greier. Jeg blir alltid glad når folk sender emojis, det er et kvalitetstegn (i motsetning til det de pretensiøse hevder). For min del betyr sykemeldingen at jeg slipper å få knokene hennes ned i korsryggen i nærmeste fremtid, et resultat jeg mener er skjebnens verk, og dermed noe jeg bør respektere. Ikke sant?

Vær forsiktige der ute, folkens! Det er livsfarlig. Bruk brodder, støtt dere til sidemannen, gå som pingviner, eller aller helst; hold dere inne. Det er veldig mange fine serier å se og podcaster å lytte til, mens vi venter på våren. Jeg er helt hekta på «Hos Peder» fortiden forresten, anbefales på det varmeste!

Ta vare!

🙂

 

To ski, or not to ski

 

Fjellvettregel nummer 10: «Det er ingen skam å ploge»

Etter å ha rundet mitt trettifemte år her forleden, med bakst og familie, vin og sang, så dro vi til Trysil i helgen, søstrene mine og jeg. Vi kommer ikke fra en alpinfamilie, på tross av at vi vokste opp på beste vestkant. Der var normen å ha sju sett ski før fylte tre år. Jeg var hun ene i klassen som måtte gå på slalomkurs i Tryvann med småbarna, mens alle mine jevngamle venner hadde kjørt aktivt alpint siden de var fire måneder gamle. De står praktisk talt på twintip fra bleiealder i de kretser, med gullbeslått hjelm og fryktløse blikk.

Uansett, vi er en såkalt «langrennsfamilie», takket være Mamma som insisterte på å dra oss med og ut og som med imponerende tålmodighet lærte sure barn (meg) å gå fiskebein i motvind. Det har dessverre ikke resultert i ren skiglede for min del, men hun burde fått en million kroner for innsatsen. Når det gjelder nedoverski, så har jeg stått kanskje ti ganger siden jeg var tenåring, alltid styrt unna bakker brattere enn blå løype, stadig med sans for ploging. Derfor var det med nerver i magen og spente fjes vi stakk til fjells i helgen, for å leie ski og vise at vi (muligens) også duger til sånt, ikke bare til afterski.

Som voksen driter man jo litt i at man er ræva på noe, så lenge det er gøy, og så lenge man er sammen med folk man liker. Trysil tok oss i mot med strålende sol, perfekt føre, entusiastiske skiutleie-fyrer som la seg i selen og lo høflig da vi ba om «ski som gjør at vi ser helt rå ut uansett hvor dårlige vi er». Og det var gøy!!

Hjelm er alltid flatterende

Jeg gikk for den stilige plogestilen, med litt fremoverlent overkropp og armene til hver side, de andre så fetere ut, men ingen av oss fikk beundrende blikk (det må vel være lov å si?). Det dirret i både lår og sjel etter noen turer, men jeg synes faktisk jeg fikk dreisen på stadig kulere svinger, og da vi etterhvert ble født på ny i afterski-bonanzaen (hei shots, hei dansing, hei harry musikk og allsang!), så var turen en suksess. Kom faktisk hjem på søndag og googlet skipakker på tilbud, og var ett tastetrykk unna å booke Tidemann og meg inn på høyfjellshotell til helgen. Følte plutselig, etter 35 år, at tiden var inne for at også jeg skulle bli med i den kule norske alpin-gjengen. ENDELIG!

Gleden ble svært kortvarig, folkens. For i dag starten dagen hos kiropraktor, som kunne bekrefte at årsaken til at jeg har fått ganglaget til en veldig halt 80-åring siden søndag, er at jeg har forstrukket både det ene og det andre. Hylende lå jeg på den benken og gråt, mens hun sa «med vondt skal vondt fordrives» og presset knokene sine ned i ryggen min. Istedenfor å kjøpe en kul skipakke på sportsbutikken i dag, måtte jeg handle inn en tennisball, som jeg skal ligge på «så det gjør skikkelig vondt» flere ganger om dagen.

Jeg må likevel si at jeg er lysere til sinns enn på lenge, muligens er det fordi ble også kan være fravær av smerte, og akkurat den posisjonen jeg har inntatt her nå, gjør at jeg i dette øyeblikket ikke har vondt noe sted. Jeg føler i alle fall for å oppsummere dagen i bare high points:

  • At jeg ikke hadde prolaps, isjias eller kommer til å bli lam for livet, men tross alt bare har overdrevet svinging og ploging litt. Jeg er fortsatt fysen på å gjøre det igjen.
  • At jeg HELT SERIØST har blitt holdt våken av en ekte fugl som kvitrer de siste nettene, er det mulig at det er noen spurver som melder våren i det fjerne? Eller er det svarttrosten allerede? Jeg vet jeg hører en fugl, og jeg vet den ikke er i hodet mitt. Tar det som et vårtegn.
  • At jeg lever i et land der jeg kan bestille dagligvarer på døra uten at noen synes jeg er rar. Alternativet i dag hadde vært å leie rullestol til Rema 1000.
  • Jeg har ENDELIG fått skiftet pære i dusjen, det burde nesten feires med en fest.

Nå skal jeg ligge litt på en tennisball og tenke på våren, god tirsdag!

🙂

Julens beste tips (fra en fyr på 7 år)

 

Tidemanns juletips (og våre matchende pysjer) er sponset av Polarn O. Paret

 

Etter suksessen med Tidemanns høsttips, har flere etterspurt et innlegg med juletips. Tidemann har tenkt seg nøye om, og i dag er han «klar som et egg» som han sier. Så da begynner vi:

Hva betyr egentlig klar som et egg, Tidemann?

«Det betyr at man ikke kan stanse et egg når man føder det. Det bare kommer».

Ja vel. Men nå vil gjerne folk ha juletips av deg, hva synes du er det beste med julen?

«At man har masse å gjøre. Handle gaver er ganske koselig på en måte, men nå er vi jo ferdig med det. Jeg liker veldig godt å sitte hjemme med forskjellige hobbyer og lime ting. Man får mye glede og ganske mye papirbiter på gulvet av det. Og så liker jeg veldig godt tradisjoner. Vi har mange tradisjoner.»

Ja, det har blitt en del. Hva er det som er fint med tradisjoner synes du?

«Da har man noe å glede seg til, og så møter man barn og familie man ikke møter så ofte. Det er gøy å møte folk man faktisk ikke husker, for det blir som en overraskelse at de er i familien, hvert år. Det er gøy.»

(Eh, vi har ganske stor slekt. Kremt.)

Frokost i pysjen

Hvilke tips har du til disse juledagene da? Hva burde folk drive med?

De burde i alle fall ikke jobbe. De burde ta chillern, det betyr å slappe av. Man bør kose seg med pakkene sine, dra på aketurer, nyte naturen, det er viktig. Hvis man ikke nyter nå, så dør man kanskje plutselig, og da er det for sent. Så man må nyte den mens man lever. Man må ha det god i julen, for den går også over.»

Eksempel på chill posisjon

Hva vil du si til de som kjeder seg i julen?

«Hvis det er kjedelig fordi man er i selskaper med mange voksne som bare snakker om kompliserte ting, så bør man bare spørre dem om hvordan de feiret jul på den tiden, i gamle dager, da de var barn. Da får man morsomme historier om rampestreker med pakkene. Foffa åpnet for eksempel en gang en pakke som ikke var til ham, og da ble pappaen hans megasint. Så det har jeg lært at man ikke burde gjøre.»

 

Hva med de som er ensomme eller triste i jula, har du noen råd til dem?

«Nei, de har jeg ikke noe råd til egentlig. Men hvis det er fordi de har kranglet med noen, så burde de snakke med dem og si. «Dere, dette skjedde for lenge siden, nå hopper vi over det, og så begynner vi bare på nytt, så er vi ferdige med det, og så kan vi feire en lykkelig jul». Og hvis man er alene så får man bare nyte det så godt man kan, kjøpe noe deilig sjokolade eller noe. Eller så kan man gå til naboen.»

Hvis vi hadde hatt en nabo som var ensom, hadde du invitert han eller hun da?

«Ja, så klart. Jeg hadde bare sagt «kom inn, kom inn, kom inn med glede». Men da må nesten de fortelle oss at de er ensomme, for det vet jo ikke jeg noe om».

Flytur

Har du noen tips til oss voksne i jula?

«Hvis barna maser, så burde de voksne sette seg ned med dem og se på gavene sammen med  barna. Eller gjør noe annet. Det er egentlig det aller beste tipset jeg har, for jeg er på barna sitt lag. Jeg er jo et barn selv. Du kan godt være på de voksnes lag, Mamma.»

Ja, jeg er jo voksen. Men jeg føler jo at vi er på lag ganske ofte likevel. Har du noe mer på hjertet når det gjelder jula, eller?

 

Nei, nå må vi bygge lego, Mamma, nå får det være nok. Skriv «Dette var Tidemanns tips for denne gangen, ha det bra.»

Okei. Vil du si gledelig jul eller noe sånn på tampen, kanskje?

«Ja, gledelig jul! Husk å vise omsorg til de som ikke har det noe bra, for eksempel en mann på gata som ser lei seg ut. Gi litt biff til ham, eller en julepresang. Du er veldig omtenksomt hvis du gjør det. Og godt nyttår etterhvert.»

🙂

 

Vi skal snart nyte naturen (før vi dør), må bare ligge her litt først.