6 Comments

Inneklemt fryd

 

 

Huden er støl, spesielt på ryggen, av sand og salt, men mest fordi jeg glemte å smøre (jada Pappa, jeg vet det er dumt). Via strand og passkontor, Max-burger i Drammen og kø på E-18, har vi landet på hytta. Tidemann lærte seg å blåse bobler med tyggisen i bilen, jubelen sto i taket og han maste ikke om å få is en eneste gang. På passkontoret i dag møtte vi en dame som rynket på nesen da Tidemann fortalte at vi hadde badet. Hun var søttitre år og hadde tørkle i halsen og sa hun hadde lest på internett at det var alger og forurensning i indre Oslofjord. Mulig det, tenkte jeg, men noe skal man jo dø av. Hvis vi stryker med av alger i indre Oslofjord på en inneklemt og etterlengtet sommerdag, så går vi i alle fall ned med flagget til topps. Eller hva?

Nå sitter jeg her i den gamle glassverandaen på hytta, og hører på Mamma og Pappa diskutere været. Pappa er ekstremt opptatt av været. Han sitter og forteller oss hvor varmt det er på de forkjellige Kanariøyene. Er over snittet sikker på at man kunne ha spurt ham hvilken dag som helst, hvor kaldt eller varmt det er i verden, og han ville hatt bedre oversikt en en middels meteorolog. Vi har drukket hvitvin ute, til knotten begynte å danne orgier seg over oss og duggen kom og Mamma måtte vanne alle grønne spirer og hvert kratt på hele tomta. Hun hadde egentlig tenkt til å gi meg et kurs i vanning, men der satte jeg ned foten, og unnskyldte meg med at jeg måtte legge ungen min. Han har skrapt gress fra krikene under gressklipperen, samlet det hele i en pose, var stolt. Han gleder seg til brunsneglene kommer, da blir det mer jobb på den lille kroppen. Han samler dem i en bøtte og Mommo betaler femti øre per stykk, det er til å få dollartegn i øynene av, for en fyr på seks.

I morgen er det lørdag, og det er (ifølge sjefsmeteorolog Pappa) spådd tidenes sommerdag. «Varmere enn på Cran Canaria skal det bli!» Han er opprømt, Mamma svarer så godt hun kan på informasjonen han kommer med fra naborommet. Jeg har kjøpt bøker på bokhandelen i dag, en gammeldags aktivitet på en måte, analoge bøker som skal leses på sengen mens stankelbeinene svirrer under lampen. Musene på kjøkkenet stjeler cherrytomater om natten og gnager på dem bak brødboksen. Hver morgen finner Mamma halve cherrytomater med små tannmerker i, og hun ler, men alle vet hun er redd for mus. «De piler sånn, synes jeg» sier hun til sitt forsvar. Hun er ikke redd for noen andre ting, hun fikk en gang en grevling inn på utedoen, mens hun satt der, men det var visst ikke noe stress. De som stjeler cherrytomater derimot, de løper hun helst ifra.

Føttene mine kjenner hver krok av plenen på denne tomten, jeg vet hvor tærne mine passer i steinene på brygga og hvilke planker som svaier når jeg tråkker på dem. Alle vet at man ikke kan spise epler før Mamma har fått telle over, hun må nemlig ha to stykker hver natt. Skåret opp i båter ved sengen. Og alle vet at hun har sovet ekstra godt, hvis eplebåtene ligger lysebrune og uspiste på nattbordet når hun våkner. Nå tusler de i seng, mine foreldre, Mamma og Pappa (eller Mommo og Foffa). Hvert sitt rom selvfølgelig, de har ikke vært gift på fjorten år. Men her nede er de sammen. Barnet mitt sover i sengen min, og jeg har på meg bikini og genser og tøfler, og sveisen er rar.

Det er kanskje sånne dager som dette som er meningen med livet. Ikke de store, bombastiske dagene med salutt, ikke de merkedagene man går i festdrakt, eller får taler, men dager av denne arten. Med et bad, litt stress, en småsur dame med algefobi, sol og tyggis på e-18, familie, saltvann og solbrente skuldre.

God natt, folkens!

🙂

2 Comments

Brutalitet, sol og prioriteringer

 

 

Med et nyhetsbilde fullt av terror i Manchester og pisking av homofile i Indonesia følte jeg for å fylle vår dag med noe annet. Man kan ikke gjøre noe likevel, der man sitter og scroller gjennom meningsløs brutalitet på telefonen, ispedd polerte, retusjerte bikinikropper, og «inspirerende» råd for et bedre liv. Jeg kjente meg nummen i hjernen, og tok en avgjørelse om å dra tidlig fra kontoret, hente unge og venninne, og dra på stranden. Den første dagen på en strand her til lands i år, det ble nesten høytidelig. Ingen andre hadde fått med seg at det var strandvær i dag, så vi var helt alene. Vi tre, et par sultne måker, en minigrill og en svane. Svanen spankulerte rett opp med kursen mot oss, grådig nebb og klaskete føtter. Jeg følte meg som en heltinne da jeg skremte den avgårde, til beundrende blikk fra både barn og voksen.

Har svanene blitt surere med åra? Husker dem som fine, milde og litt skye dyr, som kunne frese en sjelden gang. Nå har de blitt breiale typer, med ganglag som bola dørvakter. Blir ikke noe brødbit på dem da, det er en tåpelig strategi. Hadde de blafret litt med fjærene, dollet seg til, vist litt respekt for folks privatliv, så hadde det bugnet med de deiligste lomperester, men med sure miner kommer man ikke langt. Grillmaten smaker alltid bedre med utsikt til vann og kroppen i friluft. Ikke sant? Jeg hadde glemt det. Jeg hadde også glemt hvor pysete jeg har blitt på bading, jeg som bærer selvtilliten til en sjøløve, som alltid maser på at andre skal bli med i vannet. Har blitt sensitiv på mine voksne dager, jeg trakk meg til og med fra vassingen i dag, til et skuffet blikk fra Tidemann. Han vokste noen centimeter likevel, da han fikk være den barskeste. La på svøm til jubel og applaus, kanskje er man mindre kuldesensitiv som barn? Synes å huske at jeg badet meg blå i april da jeg var liten. Noen som har noe forskning på dette? Mulig det er jeg som har blitt pyse, det kjenner jeg at jeg eventuelt må jobbe litt med.

Kleshaugen har ikke blitt en tøddel mindre siden søndag, by the way. Det handler om prioriteringer. Når sommeren slår til sånn som i dag, og hjertet lengter etter de nære ting som hav og hamburgere, så må huslige gjøremål (nok en gang) utsettes. Dessuten krymper jo den haugen hver dag, hvem bestemte egentlig at man måtte legge klær i skap? Tok noen ryddige pedanter en sjefsavgjørelse på det en gang i tiden, og siden har vi alle fulgt reglene? Da kan jeg informere om at et gulv gjør seg helt utmerket som skap det også, i alle fall når det er viktigere ting på planen.

Sand i veska, fuktige håndklær, lukt av sol på hud og mager mette av grillmat betyr bare en ting; sesongen er i gang! Og når verden, gjennom skjermene, er sånn som den er, så tror jeg faktisk det er jæskla viktig å få med seg en dag på stranden, en sur svane og en unge som bader. Eller hva?

God natt, folkens!

🙂

 

 

 

Makaronimuffins, rot og søndagsfølelse

 

Livet leker når man er seks år og får makaroni i muffinsformer på verandaen.

 

Med søndagsfølelsen lurende bak hvert hjørne i kroppen, sitter Knut og jeg på sofaen her og diskuterer hvorvidt jeg burde brette klær eller la det være. Han sier selvsagt ingenting, men jeg ser på det bebreidende trynet hans at han mener jeg burde fikse tellekanter før leggetid. Han kan mene det så mye han vil, men jeg er ikke klar for det enda. Etter en barnefri helg skulle man kanskje kunne forvente at jeg hadde gjort sånne nyttige ting for lengst, men jeg har danset og fnist og spist på restaurant med vennene mine, istedenfor å være flittig. Det kjennes i dag. Jeg har tuslet rundt med en klut i hånden og sett ut som om jeg vet hva jeg driver med, mens jeg har hørt på podcaster og skravlet med naboene og ikke ryddet en dritt.

Heldigvis kom ungen min hjem, ville gå i bar overkropp i sola, bygge lego på tunet og spise «fantasimiddag». Det betyr bare at man pakker vanlig (les; kjedelig) middag inn på en ny måte. For eksempel makaroni og ost og egg og krydder i muffinsformer. Han ble i fyr og flamme da han i tillegg kunne spise uten klær, og få paprika og agurk i en skål. Da vi i tillegg hadde reste-is fra 17.mai i fryseren, og en venn av ham kom på besøk, var det helt vanvittige lykketilstander her en stund. Når er det man slutter å bli så glad? Det kommer jo et tidspunkt i livet hvor man ikke hopper i været av makaroni lenger? Eller er det noen som klarer å bli så overmåte begeistret for knøttsmå ting hele livet? Det er det sikkert. Det smitter i alle fall, jeg ble gira sjæl og glemte hele brettehaugen en periode. Men nå sover barnet og hverdagens realitet lurer om hjørnet. Knut stirrer på meg, nedlatende fra det hårete fjeset sitt.

Muligens er han bare furt fordi jeg prøvde å gi ham tunfisk i morges. Hadde glemt å kjøpe tørrfor (igjen), så jeg serverte tunfisk på en liten tallerken. Skal ikke katter bli begeistret for sånt? Han bare himlet med øynene og gikk til naboen. For en type.

Dagens seier har vært ganske liten, men likevel viktig; det har begynt å spire i blomsterkassene!! Jeg kjørte en latmanns-(eller latkvinns-)variant her, slang en pose blomsterfrø ut i kassene på verandaen. Naboene mine har bugnende bed, så noe måtte jeg bidra med til estetikken i gården. Og tror dere ikke det funka? Nå blir det forhåpentligvis blomstereng i kasser, for minimal innsats. Får man alderspoeng av å snakke om blomster forresten? Føler det plutselig har blitt et tema, både med venner og søsken og på jobb. Mindre prat om one night stands, mer prat om luking. Er det et tegn på at man har blitt ordentlig voksen? Eller gammel? Eller bare kjedelig?

Merker at søndagsfølelsen begynner å ta overhånd her nå, det er faktisk ikke greit. Jeg må skjerpe meg. For hva er vel poenget med helg og sol hvis man ikke koser seg litt? Hva er poenget med å angste over ubrettede hauger med klær, det er jo ingen det går utover? Hvorfor skal man liksom gjøre regnskap med seg selv, veie alt opp og ned i mente, bare fordi det er mandag i morgen? Jeg setter ned foten umiddelbart. Blir litt flau over at jeg skriver om dette til dere i utganspunktet, men det er deilig å få det ut. Det er vel ikke bare meg som sitter sånn på søndagskvelden? Det kan det umulig være. Men livet er for kort til å angste over helgen som har gått, eller å tro man har blitt kjedelig fordi man har plantet noe i en blomsterkasse. Ærlig talt. Jeg trekker det hele tilbake. Knut får bare stirre på meg så mye han vil, han er en katt og burde holde kjeft. Jeg vil se på TV, og så vil jeg spise en is til. Det skal faenmeg skje. Det er helg helt til i morgen, folkens!

🙂 Thea.

 

 

 

 

 

 

 

 

4 Comments

Sorry Enrique!

 

I dag matchet været perfekt med mitt indre landskap, for å si det svulstig. Mørkegrå skyer og syv grader. Jeg gidder ikke klage over været lenger, jeg har resignert. Det var en morgen med mandagstrøtthet skrevet i blokkbokstaver over panna, uansett hvor mye kaffe jeg helte i kroppen ville den ikke våkne. Leste dere den utblåsningen i Dagbladet om at vi nordmenn er så kjedelige? En fyr som heter Enrique er så lei av at vi er dølle at han skrev om det i avisen. Han synes vi skal skjerpe oss. Han har surna så til de grader på musegrå nordmenn at han måtte ty til tastaturet. «Hvorfor drikker ikke forfattere mer rødvin på TV?» sier han. Hvorfor må vi være så ordentlige og fornuftige hele tiden? Hvor ble det liksom av flørtinga? Enrique hadde en blåmandag han også, synes hverken komikere eller artister, eller noen av oss andre, leverer fortiden. Kanskje han satt på trikken sammen med meg i morges og så hvor kjedelig jeg var i fjeset? Meget mulig, jeg kunne vært den utløsende faktoren for at han klikka på kjedsomhet i dag.

Jeg skjønner jo hva Enrique mener, jeg gjør det. Forleden, en av de dagene det var sol, så bivånet jeg en gruppe mennesker som danset salsa i en park i Oslo. Jeg tok meg i å himle med øynene, synes det liksom var litt i overkant å danse med svingende skjørter og norske hofter midt mellom minigriller og unger på trehjulssykkel. Hadde det vært i Spania, så hadde jeg smilt til de rundt meg og nikket, «Sånn er de her, her danser folk gatelangs, så spennende» hadde blikket mitt sagt. Når jeg kommer til Norge derimot, så frafaller frigjortheten min et sted mellom Lillestrøm og Oslo S. Plutselig synes jeg verten på flytoget gjør for mye ut av seg, der han demonstrativt stirrer på alle passasjerer, og snakker på høyttaleranlegget som om han var pilot. Jeg er mindre raus i Norge, vi er litt mindre rause her. Det kan vi vel gi Enrique rett i?

Dagens høydepunkt for min del må bli todelt. For det første var det overraskende morsomt å gå hjem fra Rema 1000 (stakkers Rema 1000 dere, synes synd på dem jeg, etter Æ og alt det der, snakk om nedtur). Tidemann var utålmodig, jeg bar hundre poser, og for å stagge rastløsheten hans sendte jeg ham for å hente dopapir da vi måtte stå i kø ved kassen. Han fikk altså velge dopapir selv, og da valgte han praktisk nok en megapakke, en pose med tjuefire ruller papir.  Vi er jo en husholdning på en stor og en liten rumpe (pluss en katterumpe, men han bruker lite papir), så vi trenger sjeldent sånne mengder, men innehaveren av den minste stumpen fikk velge, så da ble det sånn. Svette og slitne og med alt for mye å bære på i regnet, så ble vi veldig flirete. Noen ganger kommer fnising oss til unnsetning. Tidemann liknet på en barnearbeider fra et fremmed land som bar dopapir med livet som innsats, med sin slitne mor hengene etter. Jeg lo så mye på et tidspunkt, mens svetten rant og jeg mistet følelsen i fingrene, så jeg måtte slippe alle posene på det våte fortauet, og alle varene rullet ut på gaten og det ble bare rør. Mulig Enrique ikke ville ha syntes det var gøyalt nok, men han var jo ikke der for å dømme oss akkurat da, så vi bare lot det være gøy. Ikke bohemsk og utagerende, bare hverdagslig og slitsomt og komisk.

Pakkesel og dopapirentusiast på seks år.

Høydepunkt nummer to, var at Kim Kardashian begynte en livesending på instagram (!), mens jeg laget middag. Det var noe helt spesielt ved å stå og kutte laks på kjøkkenet, mens jeg samtidig var inne i bilen til søstrene K, og hørte dem fortelle om innmari uinteressante ting. Vi var rundt 170 000 mennesker på kloden som så på dem samtidig i sju minutter, mens de kjørte bil og snakket om hår. Jeg bryr meg ikke en gang så mye om Kim K og gjengen, likevel ble jeg fascinert. Enrique hadde sikkert himlet med øynene her også, ikke akkurat krutt jeg har å melde. Han vil jo at vi skal danse gatelangs barnbeint, mens vi slenger med leppa til de politisk korrekte, ikke at en alenemor skal finne dagens høydepunkt i en telefonskjerm ved kjøkkenbenken. Det er bare å beklage.

Kim underhold meg med puppe-buffet og skravling på kjøkkenbenken.

Nå som stølheten begynner å melde seg, etter steinknusingen i helgen, så tror jeg resten av kvelden skal stå i latskapens tegn. Skulle gjerne vært et fyrverkeri av et menneske, en fargeklatt av dimensjoner, men har det bare ikke i meg. Sorry Enrique, det blir sofa og serier her ass. Skal prøve å skjerpe meg til helgen, flørte og drikke rødvin og forsøke å trekke ned snittet på den nasjonale døllheten. Må bare hvile litt først.

God mandag, fine folk!

O hellige åpning av hytta

 

Hyttesveis; check! Under middels begeistring for kroppsarbeid; check!

Noen ganger trenger man å gå tilbake til røttene sine, gjøre gammeldagse ting på gammeldagse måter. For en som er veldig glad i det moderne byliv, så kan det by på noen utfordringer. På den ene siden så VIL jeg gjerne være en sånn person som elsker dugnad og planter og natur, på den andre siden er jeg mest komfortabel i en sofa med en serie, et glass vin og muligheten for take away. Likevel ligger det i grunnmuren min at jeg ikke bare kan drive med sånt. Av en eller annen årsak, så har grunnmuren min fått det for seg at jeg er nødt til å grave ute, rake, gå i støvler, bli skitten, være kald, trille trillebår, bli svett, og klø nede i gummistøvlene. Hadde vært sykt digg om jeg kunne lobotomert vekk den delen av meg selv, den som forventer at jeg gjør sånne ting. For hjernen og kroppen ellers, er helt overbevist om at jeg ikke liker det.

Siden jeg ikke har en lobotomerings-maskin, så ender det med at jeg (som alle andre i familien, og som seg hør og bør) gjør et slag for livet på hytta et par helger hver vår. Føler vi kan dele oss inn i to grupper nå, de av dere som har hytte i familien og skjønner hva jeg mener, og de av dere som av en eller annen grunn ikke har hytte i familien, og ikke skjønner hva dette handler om. For ja, det er selvfølgelig en velsignelse å kunne eie sitt helt eget landsted, å oppleve sommeridyll år etter år, men det å gjøre klart til den sommeridyllen (hvis den i det hele tatt kommer), er noe annerledes.

Jeg har til gode å se et fjes på jobben, som med et entusiastisk smil gleder seg til å åpne for hyttesesongen. Hver fredag i løpet av våren, forteller ulike kollegaer under pølselunsjen, at det er åpningshelg i familien, og som med lengsel i blikket skulle ønske det var mer cava og mindre styr på planen. De reiser motvillig tidlig fra kontoret, for å komme litt før rushen på vei til hytta med søsken og barn og svigermor og en megalang liste over gjøremål. For når man blander generasjoner, og deres forventinger til hvordan ting skal gjøres, spesielt hvis man i tillegg hiver inn noe fjern slekt, noen unger og noen fraskilte, så kan det enkleste bed bli vanskelig å luke.

Min familie er rimelig harmonisk, det vil si, det går en kule varmt hos oss også, men det har vi blitt ganske gode til å fikse. Og vi elsker hytta vår. I tillegg var det jo Eurovision-finale i går, noe Pappa elsker (!), så han hadde handlet mengder med bridgeblanding og Mamma hadde kjøpt kokosboller og alle hjerter gledet seg. Ungen min liker alltid å være med, han har jodlet omkring i en sko og en støvel (jeg pakket visst bare én støvel) og kikket etter biller under steiner mens han sang høyt på amerikanske poplåter han ikke kan.

Belønningen var det ingenting å si på. Det må jeg innrømme.

I dag har vi knust stein, en oppgave som virker veldig fjernt fra nødvendig i 2017, men som plutselig ble relevant. Søsteren min sang noe som liknet på en sånn slave-sang fra bomullsmarkene i gamle dager, hun mente det ville gjøre at vi knuste steinene «mer taktfast». Vi raket også gjennom gammel jord fra utedassen (det var blitt helt til jord altså, men jeg klarer liksom ikke tenke på noe annet enn at vi raker i bæsj), og sådde blomsterfrø på toppen. Forventer nå at det er en hel blomstereng der når vi kommer neste gang, ellers surner jeg totalt.

Mamma er dronninga av hyttelivet, hun stopper aldri. Der jeg blir sur halvveis i jobbinga, så blir hun bare mer motivert. Vi raket stranden for våt tang og sand, det var tungt og kaldt og føltes heeeeelt unøvendig (høyvann en gang og så er det like ille igjen), men Mamma bare smiler og svetter og koser seg. Bir man sånn med tiden? Kommer jeg også til å løpe rundt i kjeledress og jobbe hardere enn alle andre når jeg runder sekstifem? Den som lever får se.

Til alle dere som ikke har hytte; kos dere ekstra mye med den vinen, den muligheten til å velge reisemål helt selv og fraværet av oppgaver som utedo og steinknusing. Til dere med hytte, som fremdeles ikke har kommet i gang denne våren; lykke til! Hvis dere surner halveis i jobben og føler dere dumme, vit at dere ikke er alene. Og at det på ett eller annet tidspunkt i sommer, kommer en sånn varm kveld hvor dere kan sitte og skue utover et bed, og vite at det eksisterer takket være egen innsats (forhåpentligvis).

Til slutt; takk for en fin helg Mamma og Pappa, søster og unge! Hadde det ikke vært for dere så hadde jeg aldri fått ræva i gir, sett på Eurovision eller visst hva det var å jobbe på gamlemåten. Takk for at dere bærer over med sutringa mi, det er imponerende.

God søndag! <3

Morgenstund med Foffa og den evigbegeistrede ungen.
10 Comments

En wannabe-avslappet mammas bekjennelse

 

Stirret på dette bildet på mobilen i dag og innbilte meg en stund det var vårt siste øyeblikk sammen. Jeg dramatisk sier du? Skjønner ikke hva du mener.

Han er seks år, og vil utforske nye områder. Jeg er trettifire år og tror jeg er en avslappet mamma. I går gikk han halve veien til skolen selv, for første gang. Jeg kunne se stoltheten i skrittene hans da han krysset veien på grønn mann, følelsen av frihet i de små skuldrene. Vi avtalte at han skulle få prøve igjen i dag, å gå helt fra Kaffebrenneriet selv. Det er åtti meter lengre enn gårsdagens distanse, en vei til som skal krysses.

Da morgenens kanelbolle var fortært klemte ham meg som vanlig, insisterte på at jeg skulle gå på trikken, så vi kunne vinke mens han gikk alene avgårde. Jeg lot meg overtale, litt skeptisk til dette nye, at han plutselig skal klare seg selv. Men veien til skolen er kort, og jeg husker så godt den følelsen av å få lov til å mestre, en stemme forteller meg at det er på tide, at han er trygg, og jeg tar meg sammen og går mot trikken.

Han skal krysse veien på grønn mann og gå til høyre. Det er avtalen. Skolen ligger da ned og til venstre. Jeg går på trikken via bakerste dør, så jeg skal få god utsikt til å vinke, og ser den lille kroppen med den store sekken, smilende og fornøyd står han der på gatehjørnet. Trikken glir sakte avgårde, jeg ser ham krysse gaten. Men så går han ikke til høyre. Jeg dunker på ruten, men den lille kroppen forsvinner rett frem og forbi en hussvegg, mens trikken øker hastiggheten, og jeg blir hun som roper mitt barns navn, fra innsiden av en fullsatt morgentrikk i Oslo. Han hører meg jo ikke, han er på vei, sin egen vei, og jeg håper det er til skolen.

Kommer på at jeg er en avslappet mamma, prøver å roe ned dunkingen på ruten. Skal jeg gå av? Hvorfor gikk han rett frem? Skal han gå rundt kvartalet? Vet han hva han driver med? Tenk om han møter noen som skremmer ham? Bestemmer meg for å dra på jobb, kan jo eventuelt ringe skolen fra jobben. Dette går sikkert bra. Han vet veien, vi har bodd her i mange år, han er to kvartaler hjemmefra og et kvartal fra skolen. Han har løpt i disse gatene så lenge han kan huske. Jeg gjentar dette for meg selv, de syv minuttene det tar til byen.

Inne på kontoret ringer jeg skolen. Det har akkurat ringt inn til time der, damen som tar telefonen har ikke oversikt over elevene i 1a. Jeg spør om hun kan sjekke i klasserommet, se om han er der. Det kan hun ikke, hun sitter et helt annet sted, men hun kan sette meg over til 1a. Ingen tar telefonen. De er nok opptatt med ransler og å komme seg på plass og spisse blyanter og sånn. Jeg tvinger kontordamen til å sette meg over noen ganger, men ingen tar den. Ler av meg selv, for han er sikkert på skolen, hun ler med. Vi legger på. Det går sikkert bra. Alt er sikkert helt i orden.

Jeg prøver å jobbe. Etter circa ti minutter kommer jeg på sesong to av Uløst, en podcast (kjempebra) som tar for seg Therese-saken, der en liten jente forsvant fra moren, og aldri har dukket opp. Klumpen i magen vokser, jeg sender en mail til begge lærerne til Tidemann; «Har Tidemann kommet på skolen? Vil bare sjekke, han gikk selv i dag». Dunker fingrene i bordet, sånn jeg hater at folk gjør, involverer en kollega. Burde jeg bekymre meg? Later som jeg er avslappa. Er ikke avslappa. Det går en halvtime.

Bestemmer meg for å ringe Tidemanns pappa. Han sier det helt sikkert går bra, men jeg merker at jeg smitter ham, med min muligens litt dramatiske tone. «Tenk om han ikke er der når du henter ham i dag? Tenk om han har blitt bortført? Har du hørt om Therese-saken fra åttitallet????». Vi legger på, han mener jeg må roe meg ned, men foreslår å sende en SMS til en av lærerne. Vi har ikke nummeret til lærerne, ikke privatnummeret, men jeg stalker dem på internett og finner den ene. Involverer flere kollegaer og en av sjefene. Later som det ikke er noe stress, men alle kan se at jeg ikke kommer til å roe meg ned. De later som om de tror på at jeg er avslappet, og sier de riktige tingene; «Han sitter nok akkurat nå og forteller de andre hvor kult det var å gå selv, alt er helt i orden». De har sikkert rett, men jeg klarer ikke se for meg noe annet enn VG-oppslag om at jeg har latt sønnen min gå alene, og ikke en gang oppdaget at han var bortført før åtte timer senere. Jeg, verdens verste mor, verdens minst ansvarsfulle, hvordan kunne jeg la ham gå??? Inne hodet mitt spilles det ut scener av at folk går manngard for å lete etter ungen min. «Sist sett på Kaffebrenneriet på Torshov» står det i avisen (i mitt indre).

Prøver å jobbe, men hjernen grubler bare på hvilke forferdelige ting som kan ha skjedd. Ligger han i en grøft? Er han i live? Kommer jeg noen gang til å se ham igjen? Får ikke jobbet en dritt. Er sykt lite avslappet. Er den minst kule personen som fins. Ringer skolen igjen. Kan jo prøve å betale kontordamen tusen kroner for å stikke ned og sjekke i klasserommet? Hun tar ikke telefonen. Nå er klumpen i magen enorm og jeg svett i hendene. Ringer igjen. Og igjen. Til slutt tar hun den.

«Hei, det er meg igjen, mammaen til Tidemann». Hun ler når hun hører stemmen min, jeg ler tilbake, men ikke på ordentlig.  Hun sier; «Hei! Tenkte nok du kom til å ringe tilbake. Hehehe, det er gjerne sånn første dagen de går alene. Jeg sjekket med læreren hans her, og han er i klassen! Sitter og spiser nå.»

Herregud. Han lever! Han ligger ikke i en grøft! Han spiser matpakken med manchego fra Spania og en litt kjip pære vi hadde i kjøleskapet! Takk og takk og takk og takk. Ser mot himmelen og får lyst til å gråte. Beklager til kollegaene og melder faren hans og søsteren min om at krisen er over (eller at det aldri var noen krise egentlig).

Scene ved leggetid, Tidemann i pysj, skitten under neglene etter lang kveld med utelek i varmen:

Tidemann: «Hørte du hadde ringt skolen i dag, ble du nervøs for meg?»

Jeg: «Littegranne bare. Hvorfor gikk du den andre veien egentlig?»

Tidemann: «Fordi det er gøy å gå rundt der. Og så hadde jeg jo god tid. Og så trodde jeg du syntes det var greit?».

Jeg: «Jada, det var sikkert greit. Jeg ble bare forundret. Hvordan var det å gå selv da?»

Tidemann: «Det var faktisk helt utrolig deilig. Mamma, jeg var helt ekte lykkelig». Han ser på meg med overbevisende lykke i blikket.

Jeg: «Så bra. Det er veldig bra. Du er stor nok til å gå alene nå. Men du? Jeg er nok ikke helt klar for det enda. Mamma trenger mere tid.»

Tidemann: «Vi kan øve mer i morgen. Men du må skjønne at jeg er stor nok nå, Mamma. Det er sånn verden er.»

Han har rett, jeg tar feil. Men jeg er ikke klar, jeg er ikke kul. Heldigvis er det jeg som bestemmer. Så han følges til skolen i morgen.

Thea.

PS: Takk til alle kollegaer, sjefer, skoleansatte og andre som tok i mot denne ekstremt lite avslappa dama i dag. Jeg skal øve meg på dette, jeg lover.

10 Comments

Reisefeber

 

Mens dere står i rushtrafikk fra hytter dere har vasket ut av, gjør dere klare for hverdagen i morgen, sjekker lekseplaner og ukeplaner og kalendere på telefoner, så sitter jeg på Gardermoen med sommerfugler i magen. Ved siden av meg sitter det en søt fyr med grønn genser som kikker litt på det jeg skriver. Derfor skriver jeg dette, hvis han ser på dette så blir han tatt på fersken, man bør ikke lese hva andre skriver (men du er søt).  Jeg har ikke spist noe i dag, for jeg forsov meg til denne turen, jeg klarte nemlig ikke sovne i natt. Jeg har reisefeber for første gang siden jeg var ungdom.

Hadde glemt hvordan det var, hvordan man begynner å surre, stresse, ligge på ank. Vanligvis slenger jeg noen greier i en koffert, og lyver til Mamma på telefonen når hun ringer og spør om alt er på stell før avreise. Jeg drar liksom ikke på tur før jeg drar. Men det er til vanlig, denne gangen føles det annerledes.

Tidemann er levert til sin far, og jeg fikk klump i halsen og tårer i øynene da de kjørte av sted. Jeg vandret rundt som en hudløs sippeunge i går, fikk hverken til pakking eller ordning, måtte bade i badekaret istedenfor, og sove på sofaen. Nå har jeg likevel kommet meg til Gardermoen, med overvektig koffert, og sitter her med vann og nøtter og skjelv i magen. Jeg skal til Spania, alene, i nesten to uker. Jeg har gledet meg sååååå mye til dette, nå skal det skje, jeg skal for første gang på ferie helt alene, for å skrive ferdig det som i følge planen bli en bok. I tankene har det sett helt fantastisk ut, men nå angrer jeg litt på hele opplegget, og har lyst til å dra hjem igjen.

For hva om jeg ikke klarer det? Hva om jeg choker helt? En ting er boka, men jeg skal også tilbake til en by jeg har bodd i før, hvor jeg både har vært veldig, veldig lykkelig, og veldig, veldig lei meg. Jeg vet ikke hvordan det blir å komme tilbake. Da jeg dro derfra sist, kom Pappa og hentet meg, kjærlighetssorgen var på sitt verste og jeg visste lite om at alt kom til å bli bra igjen. Nå er alt bra igjen, bedre enn jeg trodde det kunne bli, og jeg skal skrive en bok! Hvis jeg klarer. Fuck.

Jeg har også forhåpninger om å sole meg, spise deilig mat på restaurant helt alene, at det skal føles kult og gøy og befriende å reise på egenhånd. Har sett for meg at jeg skal sitte som en kvinne på film, i sola, med vin og mac og skrive noe som er smart (eller i alle fall underholdende). Det er sånn det har sett ut i hodet mitt. Men i går kom jeg på at det jo sjelden blir sånn som det ser ut i hodet mitt. Og så ble jeg kjempenervøs og stresspakket rare ting, og glemte sikkert noe av det helt essensielle som man trenger for å kunne være en sånn kvinne som på film.

Katten og huset bevoktes av søster, ungen bevoktes av sin far, jobben klarer seg helt fint uten meg en stund. Jeg har ingen unnskyldning for å ikke få dette til. Savner dermed en unnskyldning for å ikke få det til. Jeg har to uker på å naile både feriefølelsen, bokskrivingen, selvstendighetsfølelsen, samt å møte den byen jeg elsker, men ikke har vært i siden livet var skikkelig kjipt. På toppen av det hele burde jeg jo glede meg noe helt vanvittig, jeg er sååååå heldig som kan dra på en sånn tur, jeg vet det. Men akkurat nå ved gaten, hvor gamle folk står i kø for å boarde (en time før vi faktisk boarder, skjønner aldri noe av det) så er jeg bare nervøs.

Da er det bare å spise noen nøtter, drikke noe vann, huske på at jeg sikkert hadde en god grunn til å legge opp til denne turen, og stole på hun jeg er når jeg er i det selvsikre hjørnet. Hun pleier jo å ta ganske gode avgjørelser. Og de har skinke der. Skinke og vin og hav har fått meg gjennom de rareste perioder.

Kommer sikkert til å legge ut mye på snap (heter theakli) hvis dere vil spionere på reisen. Skriver snart, hvis dere kan være reisefølget mitt, så føler jeg meg mye mindre alene.

Hilsen en nervøs og litt ensom (men likevel fornøyd) reisekvinne på 34.

PS: Ble spurt om leg for å kjøpe snus. Ekspeditøren var ikke sikker på at jeg var over 25. Dette begynner bra.

2 Comments

Løv and let løv

 

Min erkefiende

Over det ganske land er familier samlet på hytta, nå skal det koses! Nå skal det skje, nå skal forventinger innfris og grenene i slektstrærne forenes, med mimelek, skiturer, marsipan og gamle hytteklær. Vi har også vært på hytta, og det har vært helt topp, og på samme tid minnet meg om hvor ubrukelig jeg er.

Mens Jesus og disiplene på denne dagen spiste sitt siste fellesmåltid, og det var fotvask og alvor og hygge, så har vi raket løv. Det er sånn med hytte, spesielt når den er gammel, og har store trær og kronisk muselort i hjørnene og spindelvev i krokene. Jeg er ikke god til å rake løv.

Jeg er en sånn som er god til å planlegge. Til å lage fest, organisere tur, eller vite hva man burde gjøre hvis man har et problem (eller «ekspert på å google» som Tidemann kalte det her om dagen). Jeg er god til å snakke, jeg kan sitte hele natten og snakke med noen om noe de synes er viktig, blir aldri trøtt. Jeg er god til å finne veien, til å kjøre bil og en rekke andre ting. Men akkurat det å gjøre en repetetiv oppgave ute, en fysisk oppgave uten andre utfordringer enn utholdenhet, der svikter jeg. Jeg svikter på løv.

Med unge og søster og mor og hund på hytta, med en vannslange som lekker, med maling som flasser og sikringer som går når det passer dem, så er man nødt til å trå til. Mamma er dronninga av å trå til. Hun er den som kommer hjem til deg med et smil, bygger skap, sorterer ting, bærer saker ned i en bil, kjører på dynga, bretter rene klær helt perfekt, hun er også den som kryper under et gammelt hus med verktøy og friskt mot, for å reparere en vannledning som er lekk. Da blir det å få gnagsår i hendene og surt humør etter ti minutter med løvraking, ganske patetisk. Vel, jeg er ganske patetisk.

Heldigvis så min elskede mor mitt fallende engasjement og foreslo vafler. Og siden vi i går latet som om det var påskeaften, så ble det rebus i uteklær for å finne påskeegg på tomta, med hint gjemt i flaskepost og andre rare steder (dere som følger meg på snap allerede har jo fått det hele inn med teskje, sorry hvis det ble for mye av det gode. Hvis du ikke fikk med deg det, men (for eksempel) vil se min «entusiasme» til løv fra i dag, så heter jeg theakli på snap). Jeg ruler på påskerebus, på vaffelsteking og er også over snittet god til å vaske opp. Men Mamma, – hun ruler på alt.

Mamma er best. Hun så mine vannblemmer og foreslo at jeg skulle ta ansvar for vaflene istedenfor.

I dag, da hun på andre timen lå under huset , i den lille klaustrofobiske sprekken i steinrøysa under tre soverom, som bare hun passet inn i, og til stadighet fikk vann i fjeset fordi spleisingen av et lekk vannrør ikke fungerte, så satt jeg bare på trammen over henne og følte på stolthet. Moren min ble nettopp 67 år, og ligger som en husmus i kjeledress under hytta, med en iphone som lommelykt og hundre edderkopper i håret, og roper; «Sett på krana igjen!!» hver gang hun tror det er i orden. Jeg satt med plaster på mine to vannblemmer i hendene, etter ti minutter løvraking (serr) og var hun fjåsa som la ut snaps og sjekket instagram.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å bli sånn som Mamma noen gang. Jeg vet ikke om jeg kommer til å ligge i gjørme under et hus med verktøy, eller standhaftig mene at man skal vaske alle vegger og tak i en hytte hver vår, til høylytt protest fra sine barn. Jeg vet ikke om jeg kommer til å ha det blikket, både for planter som må beskjæres, planker som må byttes, mens jeg parallelt klarer å bry meg om hvordan folk har det og hvem man burde ringe til fordi de kanskje trenger litt ekstra oppmerksomhet. Mamma, – du ruler.

Vi har laget lammesteik, vasket noen av de gamle veggene fri for fluelort og støv, spist sjokolade og mange kokosboller, drukket vin, vi fikk raket den plenen til slutt (mest takket være søster), Tidemann har vært svett i luggen og skitten på nevene i flere dager. Det har vært noen store og noen små samtaler, noe hjelp fra store arbeidsmenn, og en helt magisk nabo som til sltt kunne bistå min mor under det huset, så vi har vann i krana. Vi har til og med hatt mimelek.

Nå skal de helligste dagene denne ferien (det vil si da Jesus ble forrådt, drept og overrasket alle med å svinse seg til himmels), feires helt på det jevne hjemme i Oslo. Der jeg kan være stolt over de små ting jeg klarer, som å få satt på en vask med skittentøy i ny og ne, bade barnet mitt eller huske å sortere glass i riktig container. Det er ikke helt på Mammas nivå, men det er da noe.

God skjærtorsdag, og lykke til på hytta alle sammen!

🙂

Mulig mitt avkom slekter mer på meg, enn på sin mormor.

Jeg vet ikke

 

Noen ganger må verden være manikyr og lunsj og søster

Nå har jeg sittet lenge og lurt på hva det er jeg skal skrive. For jeg må skrive noe, men jeg får det ikke til. Det har satt seg fast i meg hele uka, jeg har åpnet macen, og så lukket den igjen, kanskje ti ganger. Noe av gangene fordi jeg er sliten, fordi jobb og barn og livet er mye noen ganger, fordi jeg sovner i badekaret og på sofaen og før jeg legger hodet på puten om kvelden. En av kveldene fordi jeg måtte høre en viss podcast, som gjorde vondt i sjela og har vært ukas snakkis for alle jeg kjenner. Noen av kveldene har jeg lukket macen fordi jeg heller har villet se på TV (har også sovnet her, våknet siklende midt på natta foran blinkende skjerm) og en av dagene denne uka så var jeg i gang, men synes det ble for dumt det jeg skrev, for naivt, fikk det ikke til, og gikk på bar med kule damer istedenfor. Og jeg drakk og skravlet og lo hele kvelden, og det var utrolig deilig.

Grunnen til at det har stått fast i meg denne uka, til at ordene ikke kommer ut gjennom fingrene sånn som de pleier, det er verden. Med kjemiske bomber i Idlib, unger og kvinner og menn som dør en grusøm død, med motangrep fra Trump i Shayrat, med terror i Stockholm og bilder fra sultkatastrofer i flere afrikanske land, så har jeg bare lukket macen igjen og igjen. For hva skal jeg melde? Jeg føler meg dum. Priviligert, naiv og hjelpesløs, som en tøtte uten faktisk livserfaring, i min koselige leilighet på Torshov i verdens lykkeligste land.

Med påskemarsipan og skismøring på instagram, sol i fjeset, spirende blomster og ferietid, så blir kontrasten til det livet andre mennesker på denne kloden lever så ekstremt hard. Og sann. Merker dere det også? I går, med en trett seksåring liggende oppå meg i sofaen, så vi bilder fra angrepet i Stockholm. Og jeg måtte forklare selvsagt, forklare hva en terrorist er, prøve å forklare hvorfor noen mennesker er så syke at de vil kjøre ned uskyldige folk gatelangs. Jeg klarte det ikke, han skjønte mindre for hver gang jeg ga ham et svar. Så seksåringen sovnet, før «Norske Talenter» var igang, og måtte bæres i seng. Trygg og varm og klengete sovnet han under den deilige dobbeltdyna.

Hva kan vi gjøre folkens? Er det noe vi kan gjøre som faktisk kan funke? Eller ender vi med å legge ut svenske flagg på profilbildene våre på facebook, og det er det? Har dere sett fremmedhatet og sjikanen som har frådet i komentarfeltene den siste uka? Folk bruker terrorangrep av syke mennesker til å forsvare et hat mot alle på flukt. Jeg gulper påskemarsipan og lukker macen.

I dag dro ungen min på hytta med Mommo, og jeg var så lei og tung og sliten. Lå på sofaen og prøvde å løse verdensproblemer i min lille hjerne. Kom ikke videre. Så ringte søsteren min, elskede Nanna, og mente det var på tide å skjerpe seg. Hun insisterte på at denne første feriedagen skulle brukes på fjas. Så hun hentet meg ut av sofaen, og min sosialdemokratiske dårlige samvittighet for å være priviligert, og så dro vi og tok manikyr. Som om ingen ting har skjedd. Som om verden bare var fest og glede. Etter at neglene våre var blanke og freshe, så spiste vi fancy lunch og kjøpte sko og så på ting i interiørbutikker. Som om vi var to damer på film, en romantisk komedie, hvor livet bare er gull fra start til slutt.

Ungen ringte fra hytta og kunne melde om at det er kaldt i vannet, men «krabbene finnes fortsatt». Og så åpnet jeg macen. Og så prøvde jeg ikke å skrive et innlegg som ga mening, eller sa noe om verden, eller fant noen løsninger. For jeg har ingen, jeg er bare en priviligert mamma i den første verden som ikke skjønner hva i helvete det er som skjer.

God lørdag.

1 Comment

Ammetelt, terror og et parallelt univers

 

Mistenker påskeliljene for å ha vært på fylla

 

Mens jeg leser om terrorangrepet i Russland, registrerer jeg at nummenheten har spredt seg. Jeg tar ikke lenger til tårene over terrorangrep, det skjer i verden parallelt med at Sylvi Listhaug får barn nummer tre og matvarekjedene konkurrerer om å få oss i å fråtse i påskegodt. Terrorsaken engasjerer meg riktignok mer enn det dunete hodet til Sylvis baby, men jeg får ikke det stinget i magen lenger. Er det et skummelt tegn? Har jeg blitt kaldhjertet?

Jeg husker ikke hvor vi la påskeegget i fjor. Sannsynligvis er det lagret på «et lurt sted». Ungen min pleier å advare meg mot å legge ting «på et lurt sted», han mener det er likestilt med å «miste ting for alltid». Sammen med enslige sokker, sykkelnøkkelen (den som virker) og en hel del hårstrikker, så ligger både fjorårets påskeegg og en rekke andre ting på «et lurt sted». I et parallelt univers, på en måte. Drømmer om å finne den hemmelige portalen en gang, gå rett inn og oppdage alle de manglende puslespillbrikkene.

Påskeliljene på bordet lukter for mye, de lukter blomster som synger på siste verset. Søtt og emment, som om de har vært på fylla og ikke dusjet siden før festen. Ungen er svært fornøyd, vi har hatt storfint besøk av en mann fra Get, som til Tidemanns beundrende blikk fikset internett. Nå er kabelsalaten sirlig ryddet opp, og nettavisene kan leses i fullskjerm på hjemmefronten. Lurer på om Sylvi ammer? Hun er sikkert en sånn som fullammer uten noe problemer i det hele tatt, men aldri i offentlig rom. Eventuelt med et sånt ammetelt. Har dere sett sånne? Som en slags burka for puppen.

Knut røyter i store dotter over det (svært upraktiske) hvite gulvet, uansett hvor mye jeg grer ham. Åler seg rundt og legger igjen vinterkroppen på møblene, mens han lytter med begge ørene etter fluer og fugler og annet snask. Jeg har stress-shoppet fem bikinier på nettet, fordi jeg snart skal til sola. Det nærmer seg deadline på den boka jeg skriver, og jeg rømmer landet over påske for å gjøre den ferdig. Blir så nervøs når jeg tenker på det, at jeg tydeligvis tror bikiner fra brune damer på nettet kommer til å gjøre meg mer i stand til å levere. Kommer til å sitte med skrivesperre og kritthvit kropp, i bikinier med dårlig passform. Neida (joda).

Mens NRK snakker med korrepondenter i St.Petersburg og folk lurer på hva som møter dem i selvsangivelsen i morgen (nekter å kalle det «skattemelding»), så er det viktig å minne om at sesongen for TV-titting går mot slutten. Det å ligge i timesvis på sofaen med deilige serier blir snart vanskeligere, med flommende sollys og kollektivt ansvar for «å få noe ut av det fine været». Er dessverre mer skamfullt å ligge inne når det er lyst, der har vi nordmenn noe vi bør jobbe med. Et ekte åpent samfunn burde ha høyere aksept for å ligge i sofaen, også når det er sol, ikke sant?

Jeg skal (for sikkerhets skyld) smi mens kvelden fortsatt blir mørk, og se både «Girls», «Big little lies» og «Før vi dør» i dag. Og så skal jeg logge av igjen, og la verden der ute seile sin egen sjø. Sylvi må kanskje døgne med den nye babyen, mens jeg skal sove hele natten, i skje med katten og ungen.

God mandagskveld, fine folk!

🙂