Crush

 

Sofatips som faktisk hjelper

Jeg er bare nødt til å kjapt stikke innom her og fortelle dere noe. Jeg har nemlig funnet kuren for februar!!! Jepp, jeg kødder ikke. Den er enkel å få tak i, den gjør at dine egne problemer blir små, den tar vekk noe av lengselen etter sommer og den gjør at du glemmer mangelen på skiføre (hvis du er en sånn som er opptatt av skiføre). Sist men ikke minst, så får den deg til å føle at livet ditt er ganske ryddig, kjærlighetslivet ditt vellykka (selv om du ikke har noe kjærlighetsliv) og får familierelasjonene dine til å se erkesunne ut (uansett hvordan de føles fra før).

Kuren ligger på Netflix og heter «Please like me». En australsk serie om en pussig, varm og skikkelig fin gjeng med folk. Jeg har sett tre sesonger på bare noen dager, og jeg lover deg; den hjelper! Jeg har også badet flere ganger i badekaret, brukt for mye penger på internett og drukket både vin og kakao i løpet av disse dagene, jeg har vært på en gøyal bursdagsfest og kost med ungen min og spist skrei i familiemiddag, men det er altså serien som først og fremst skal få applausen for å ha løftet mitt humør.

Mulig at jeg tar feil, men kjente jeg et snev av vår i luften i dag? Luktet det ikke litt vår? Jeg skal ikke jinxe det, trekker det tilbake. Men det var i alle fall lyst når jeg kom hjem fra jobb, og jeg har googlet sandaler i ren entusiasme. Turte ikke kjøpe noen, men det var faenmeg nære på.

Hvis skrotten er litt slapp, hjernen er litt sliten eller du bare vil hygge deg så godt det er mulig; se «Please like me». Jeg lover at det hjelper.

God mandag!

🙂

 

PS: Eller du kan høre ukas episode av Foreldrerådet, den handler om bæring. Fysioterapeut Ute Imhof er gjest, og hun er rimelig tydelig, blant annet viser det seg at jeg gjorde en del ting helt feil med min unge i starten. Jepp, sånn er livet.

 

 

 

Det blir som det blir (og godt er det, egentlig)

 

Har hengt opp denne viktige påminnelsen på veggen.

Livet blir jo aldri sånn som man tror, i alle fall er det min erfaring, og da er det egentlig ganske rart at man likevel overraskes så fryktelig over endringer i planene. Jeg sier det jo ofte høyt, både på denne bloggen, og i livet ellers, men likevel lurer hjernen min meg til å tro at alt kommer til å gå som planlagt.

Vel, det gjør det ikke. Man kan for eksempel planlegge effektive dager og gøyale aktiviteter, men så blir man syk. Sånn har det vært for meg de siste dagene, har ligget rett ut og bare sovet, drømt rare ting i feberfantasier, uten noen andre symptomer. Merkelige greier. Nå er jeg over kneika virker det som, men føler meg som en forvirret høne uten oversikt over noe annet enn barnet. Han har jeg heldigvis relativt god oversikt over akkurat nå.

Det er ikke gitt at man har det heller til en hver tid, jeg føler at det å være mor til stadighet byr på nye utfordringer. I starten er det soving og pupp og mat og alt det der, og før man vet ordet av det er det språk, trass, kle på selv, grensesetting og barnehage, etterhvert skole og selvstendighet og venner og lesing. Man har kanskje noen rolige etapper innimellom, der man klapper seg selv på skulderen og tenker «nå har jeg greid det, det er sånn her det skal være», før man på null komma svisj dukker opp noe nytt man skal bryne seg på.

Jeg kan google meg ihjel i de stundene der, når jeg ikke skjønner hva som skjer, når jeg lurer på hva i all verden det er som ikke funker lenger, uansett hva det handler om. Og når man googler så kommer man over mye dritt, pessimistiske sider som bekrefter det du har fryktet; at du er en ræva mor. Heldigvis pleier jeg ikke la meg skremme av det, jeg googler videre, og så finner jeg som regel noe bortgjemt info som virker mindre dømmende og mer nyttig, enn det ulike mammaforumer kan skilte med.

Denne ukas episode av Foreldrerådet er et resultat av nettopp en sånn stund. Med tårer i øynene googlet jeg en sen kveld «hva skjer med seksåringer???». Det kan noen ganger føles som om jeg har en liten tenåring i huset, og det skjedde over natten. En liten tenåring som i det ene øyeblikket er sint og frustrert, i det andre veldig liten og sår og vil sitte på fanget. Jeg blir forvirret. Heldigvis har jeg en podcast hvor jeg kan invitere smarte folk, som kan fortelle meg (og dere selvsagt) hva det egentlig er som foregår.

Ukas gjest er pedagog Kari Næss fra Organisasjonen Voksne for Barn. Hun har forklaringen på spørsmålet jeg googlet, det er nemlig ikke rent lite som skjer med seksåringer, viser det seg. Og det er ikke bare i denne mammasjelen det kan oppstå forvirring (heldigvis). Jeg visste egentlig ikke noenting om Voksne for Barn, det er blandt annet et sted man kan ringe til, hvis man trenger råd og tips til hvordan å takle utfordrende dager og situasjoner i foreldrejobben. Man kan være helt anonym, og fakstisk få fagfolks råd (noe som jo er mye bedre enn all den googlinga, spør du meg). Det er et lavterskeltilbud for alle, som mange fler burde vite om.

Skulle selvsagt delt denne episoden på mandag, for det er jo da Foreldrerådet kommer ut, men ting blir jo ikke sånn som man tror, noen ganger så sovner man siklende med ungen sin og våkner forfjamset opp dagen etter, med alle klærne på. Dessuten måtte vi bruke gårsdagen til å lage Valentines-date, det var innmari viktig  få laget sånne jordbær med sjokolade og spise kokosboller. Så derfor kommer dette innlegget i dag istedenfor.

Vi var veldig stolte av disse jorbærene i går. Spiste alle sammen på fem minutter.

Det blir som det blir folkens, og det skal vi ofte være glade for. Hvis du akkurat nå kom på noe du egentlig burde ha gjort, men heller vil ligge i sofaen, sove i sengen, kose med katten, drikke et glass vin (og høre på ukas episode i en av de nevnte scenarioene); føl deg fri til å gjøre akkurat det. Det har du så innmari fortjent.

God lillelørdag!

🙂

 

Kjære alle mammaer

 

Nå sitter mange av dere i sofaen, etter en lang søndag, noen har kanskje grøt på genseren, andre har gulp i håret, eller støv på hjernen. Noen av dere har fått kort av ungene deres, andre har kanskje ikke sett ungene sine på lenge. Noen er mammaer til friske barn, viltre barn, noen til forsiktige og sjenerte barn, andre er mammaer til syke små, unger som trenger ekstra hjelp, noen er mammaer til barn som ikke lever lenger, andre har barn som er voksne, og som kanskje i sin tur har blitt foreldre. Vi kommer i alle varianter, alle farger og fasonger, fra alle kontinenter, alle verdensdeler, vi har eksistert til alle tider og vil gjøre det for alltid (eller helt til mennskeheten opphører da, men det blir flisespikkeri).

Kjære alle mammaer, enten du er fattig eller rik, sliten eller opplagt, har gått på ski eller ligget i sofaen denne søndagen, om du er frisk eller syk, morsom eller en trøtt skygge av deg selv; dette har vært vår dag. Den er kanskje laget av handelsstanden, og blir nok en ting vi (eller ungene våre) må huske på, rett rundt hjørnet for den enda mer masete dagen «valentines day», men den er likevel vår. Enten barna dine vekket deg på sengen med kake og klem, som i en reklamefilm, eller de ikke husket på å ringe deg i det hele tatt. Noen er mammaer til barn de ikke har laget selv, noen er vordende mammaer til barn som ligger i magen, noen er nybakte mødre og skal bruke hele natten på amming og lengsel etter søvn, andre bekymrer seg for unger som har reist langt, som ikke holder kontakten, som kanskje ikke har det så bra, eller som akkurat denne søndagen er forbanna på sine mødre, og på furtent vis driter i hele morsdagen.

Vi er alle mammaer, vi er alle de som ligger litt ekstra våkne om kvelden og tenker på hvordan ungen vår har det, vi er mestere på logistikk, trøst og effektivitet, vi er like sammensatte som folk generelt, vi har verdens fineste og vanskeligste jobb, enten vi har åtte unger med en fyr vi kjenner godt, tre unger med forkjellige fedre, donorbarn, fosterbarn, adoptivbarn eller bonusbarn. VI er imponerende noen ganger, vi er håpløse av og til, vi er strenge, snille, rare, fine, varme, sure, slitne, morsomme og alltid veldig viktige. Og vi burde seriøst hylles i minst en dag, enten man forakter handelsstandens masete kjøpepress eller ikke.

Så jeg benytter anledningen til å takke, for dere inspirerer, backer, støtter og viser vei. Dere holder menneskeheten oppe (tenk på det!), dere tar vare på folk, på unger, på samfunn, dere sørger for trygghet og liv, matpakker, muligens ull innerst på kalde dager og nærhet til de som trenger det mest. Uansett om du er en supermamma, en lat en, en trøtt mamma, en som driter deg ut en del, en som ikke alltid nailer mammajobben, uansett om du er distansert eller nær, flink, konsekvent, forsiktig eller en mamma med relativt kort lunte (som meg), om du er mamma på heltid eller deltid, til mange eller få unger, så vil jeg si; TAKK!

Til alle mammaer der ute, de som jobber hard og ammer livet ut av seg mens de leser dette, til de mammaene som ikke er hos oss mer, til de mammaene vi savner, til de som allerede har lagt seg, og til de som føler de aldri kommer til å få sove igjen; TUSEN TAKK!

Dere er selve grunnen til at vi er her, dere er de som sørger for at verden beveger seg fremover, dere er grunnen til at jeg ikke føler meg alene gjennom de rare og vanskelige dagene i mammajobben, og som gjør meg ekstra klar over hvor fantastisk det er når livet med barn er nettopp det; fantastisk.

Bruk resten av denne søndagen til å være stolte og fornøyde, og husk at helgen varer helt til i morgen. Dere er rå!!!!

Klem fra en sliten, fornøyd og midt-på-treet god mor i sofaen.

🙂

 

PS: En ekstra klem til min egen Mamma. Jeg elsker deg.

Viktig melding

 

Viktig melding fra en fyr på seks.

Fikk denne viktige meldingen av Tidemann i dag, på en liten lapp. Jeg lå i sofaen med pledd og døste, mens han var i full gang med et slags tegneprosjekt. Fredager med ham er helt annerledes enn fredager uten ham. Noen ganger føles det som om jeg lever to separate liv, det ene er fullt av kule folk og fester og spennende prosjekter, jobb og ansvar for egen utvikling, det andre er sammen med ham; roligere, helt annerledes, varmt og nært, og på mange måter mye viktigere.

Selvsagt går det en kule varmt mellom oss også, vi har jo våre dager med armer og bein og manglende votter og dårlig stemning, men så er det også innmari fint. Og på en fredag som denne, når jeg har litt sår hals og trenger å ligge under pleddet, når vi kjører eggerøre til middag fordi vi (jeg) ikke gidder å styre noe mer enn det, og han får være oppe en time ekstra fordi det endelig er helg, så føles det som hele universet består av vår stue. Lyden av at han klipper i papir og hemmelighetsfullt styrer med noe på den andre siden av rommet, for så å komme stolt bort til meg med denne lappen, gir meg tårer i øynene.

Og så er den meldingen så enkel, og så innmari nødvendig å få noen ganger. Så jeg sender den videre, spesielt til deg som kanskje har hatt en litt kjip uke, føler deg litt pjusk, er litt sliten, synes livet er litt kjedelig, eller av en eller annen grunn mener du ikke fortjener en sånn lapp. Det gjør du. Du er fin.

God helg!

<3

 

Hvordan lure tirsdagen?

 

Hei, jeg heter Thea og hadde rumpa bar under kåpa på trikken i dag. Takk for meg!

Jeg vet ikke med dere, men tirsdag er den dølleste dagen i uka for min del. Hvis dagene hadde vært matretter, så hadde tirsdag vært posesuppe med snerk, hvis du skjønner hva jeg mener? En ting er å måtte tåle søndagsfølelsen etter endt helg, den er i alle fall bittersøt. Men tirsdagsfølelsen? Den er så grå som en aldrende musemor, spesielt i februar.

Når vi i tillegg har skidag, ungen fortsatt ikke har funnet de forvunnede skistøvlene fra sist uke, når kroppen er ekstra trøtt og man våkner (litt for sent) til et snøfritt Oslo med mange kuldegrader, så er utfordringen et faktum. Mitt mål i livet er jo å kose meg mest mulig hele tiden, men uten tid til kaffe eller hygge, så blir starten på det hele amputert og ampert og masete. Det er jeg som maser, ja, jeg er veldig klar over det, men sånn er det jo når man er mamma og bedriftsleder og skal sørge for at både folk og dyr har det de trenger og kommer tidsnok til det de skal.

Vi ble likevel forsinket, rakk skolen med et skrik, jeg måtte jogge til trikken, hadde tatt på feil strømpebukse (en av de jævlene som sklir ned under rumpa), så jeg sto andpusten inne blandt folk på kollektiv transport i en ullkåpe og et skjørt med rumpa bar under. Vanskelig å snike ting på plass ubemerket, gikk sånn passe (vil gjerne hilse til deg som sto rett ved siden av, takk for at du ikke lo).

Hvordan lurer man en sånn tirsdag? Prøvde å google bilder av strender og turkist hav på jobb, men det gjorde bare at kuldegradene og den grå asfalten ble enda tristere. Fightet  også hele dagen med stemmer i hodet som fortalte meg at jeg hadde et kjedelig liv og var et under snittet bra menneske. Jeg vet at livet mitt ikke er kjedelig, det har nesten ikke noen kjedelig elementer i seg, men den stemmen er insisterende på sånne tirsdager, og jeg må sette den på plass til stadighet.

Latet som jeg nettshoppet, fylte handlevogner på verdensveven til randen med sommerkjoler og diverse annet jeg ikke egentlig trenger, for så å logge meg ut, før det var for sent. Hentet en sliten fyr på skolen, som gråt da vi nok en dag gikk til postkassen uten å ha fått pakke. Han har nemlig brukt ukelønnen sin på et veldig juglete og harry kjede, som han ønsker seg mer enn noe annet i verden. «Jeg vil ha min egen stil», sier han så kjekt, og det må han jo få lov til. Men nipset fra Kina tar ukesvis å få hit, og hver dag er skuffelsen like stor når postkassen er slamrendre og tom.

«Hvor tror du kjedet er nå?» har blitt den nye historiefortellingen på sengen. En slags føljetong som handler om kjedet på verdensturné, i dag skrønet jeg om at det lå i en varebil i Finland. «Der ligger det og snakker med finske pakker, og deler historiene fra sin reise gjennom flere verdensdeler. Kjedet har sett mye rart på sin ferd, og de finske pakkene ler så de griner når de hører han fortelle.» Ungen min er glad i skrøner, og gleder seg nå bare enda mer til pakken hans kommer i posten, så han kan se ut som en seks år gammel pimp på skolen.

Først nå, etter leggetid, når jeg endelig lander i ladekroken (altså sofaen), så kommer jeg på hva jeg kan lure tirsdagen med; kakao. Jeg har begynt å lage kakao med kokosmelk, det er faktisk ganske digg. Som en drikkbar bounty. Dagen er snart over og jeg naila den kanskje ikke helt, men ungen kom seg på skiskole, sovnet fornøyd, jeg fikk gjort en del av det som sto på planen og viste ikke rumpa mi til noen. Det er jo noe? Noen ganger må det faktisk være godt nok.

🙂 Thea.

 

 

 

2 Comments

Mange bekker små (og så videre) #starthjemme

 

Hvem trenger bacon når man har avocado? (Eh, jeg trenger egentlig bacon. Men ikke hver dag.)    #sponset

De siste tre ukene har jeg vært med på Ikeas utfordring;  #starthjemme. Enkle tiltak i hjemmet kan nemlig føre til store gevinster for miljøet, og jeg er av typen som kan bli liggende en søndagskveld og bekymre meg for kloden (spesielt i disse Trump-tider).

Samtidig gjør jeg ikke så mye med det, jeg har kanskje følt at det ikke spiller så stor rolle at akkurat vi hjemme hos oss; Tidemann og jeg (og Knut selvsagt, men katter er liksom miljøvennlige fra før) blir mer miljøbevisste. Men jeg tok feil!

Vi har loggført tiltakene våre på ducky.no, og hver kveld (i alle fall de kveldene jeg har husket det) så har den regnet ut hvor mye vi har spart miljøet den dagen. For eksempel sparer vi miljøet 2,11kg Co2e (!) ved å ha en vegetardag, det er noe av det som gir størst resultater, så det har vi gjort mye av. Og det har faktisk vært skikkelig gøy!

Grønnsaksskuffen får kjørt seg om dagen. Det er viktig å forbarme seg over de som blir kjipe. Det vil si de som ligger nederst. De kan grilles, bli til suppe, til mos, de kan slenges i en pai, eller bare spises kokte med smør på.

Fake fried rice har blitt en slager, vi har dermed spist mer blomkål de siste tre ukene enn vi ellers spiser i løpet av et halvt år (!). Jeg hadde ikke trodd det skulle være så lett  gjennomføre med ungen, men han har vært gira på prosjektet og stadig blandet seg inn i middagsforberedelsene. Han har til og med ønsket seg restene i matpakka, så det kommer vi garantert til å fortsette med.

En av de andre tiltakene er å ta tiden på hvor lenge man dusjer, der visste jeg at jeg kom til å score noen poeng. Er nemlig over snittet rask på badet (sannsynligvis et resultat av å være alene med unge og ha kronisk dårlig tid om morgenen).

Dusj uten hårvask er gjort på null komma svisj. Er tørrsjampo miljøvennlig? Sannsynligvis ikke, men det sparer i alle fall på vannet.

Når det gjelder kildesortering så driver vi jo med det fra før, men ikke slavisk. Det vil si, jeg sorterer i grønn, blå og vanlig pose, og har en egen sekk til papir. Men jeg må innrømme at jeg har vært lat med å samle hermetikk. Jeg vet ikke hve det er med meg, men jeg hater å gå i glasscontaineren. Det føles som en «walk of shame» å bære alle posene med vinflasker rundt i gaten, så jeg samler dem opp i bilen, til den skrangler så mye at jeg skammer meg mer over selve lyden, enn over å kaste flaskene. De av dere som følger meg på snap (heter theakli) så kanskje min lille tirade om «panteskam» i går?

Uansett, jeg har skjerpet meg disse ukene, kjører egen pose til hermetikk og glass, og så får jeg bare prøve å gjøre «walk of shame» til «walk of pride» når det gjelder gjenvinning. Jeg øver meg.

Denne sekken bruker vi til papirsøppel. Den er skikkelig fin synes jeg faktisk. Holder til ved siden av Knuts døgnåpne buffet, som dere ser.

De andre tiltakene vi har klart uten å merke særlig forskjell er å skru ned temperaturen hjemme. Vi har en ny peisovn, som brenner rent, så de kveldene eller morgenene det har vært ekstra kjølig, så har vi bare fyrt litt i den. Det er sjukt mye hyggeligere enn panelovner på fullt. Jeg føler meg som en kvinne i en film når jeg tenner i peisen på dagen i helgen. Skal ikke mer til, faktisk.

Er brenning i ren peisovn av og til, bedre enn konstant høyere temperatur på panelovnene? Det er i alle fall hyggeligere.

Det som faktisk har vært litt vanskelig er tiltaket «skru av vannet når man pusser tennene». Det virker jo latterlig enkelt, men det viser seg altså at jeg er avhengig av å høre rennende vann mens jeg pusser tennene. Dette var faktisk kilde til konflikt med en fyr jeg var sammen med en gang, han skrudde vannet av, jeg skrudde det på, han skrudde det av og jeg skrudde det på igjen. Vi er ikke sammen lenger, for å si det sånn. Hvis han leser dette, så kan han triumfere nå, for det var altså han som hadde rett. Jeg skal jobbe med det.

En annen av tiltakene som har vært nærmest umulig å få til er å ha en «avlogget kveld»; altså ikke bruke PC, TV eller stereo mellom klokka fem på ettermiddagen til man legger seg. Det er selvsagt mulig, men med jobb og blogg og podcast og telefon og serier (og deilig avslapning i sofakroken som viktige ingredienser i hverdagen), har jeg ikke gjort det. Hadde jeg bodd på en strand ved et hav i varmen, så ville jeg kastet alle elektoniske dingser langt avsted, men i denne dølle mørketiden er jeg sjeleglad for at jeg har min elskede mac (og dere og denne bloggen).

 

Vanskelig å logge av en hel kveld ass. Veldig vanskelig.

I morgen er Ikeas utfordring over, men prosjektet har jo akkurat begynt for vår del. Jeg har fått blod på tann, rett og slett. Jeg trodde i starten (som dere kunne høre i denne episoden av Foreldrerådet) at jeg måtte bli en person med økologiske klær som syklet over alt, for å kalle meg miljøbevisst, men det viste seg altså å ikke stemme. Det er de små tingene i hverdagen som teller, ingen kan gjøre alt, men alle kan få til litt. Å fylle oppvaskmaskinen helt før man starte den er null stress, det samme når det gjelder klesvasken. Å slukke lyset når man går fra et rom er heller ikke særlig vanskelig, det handler bare om vaner. Hvis du går inn på ducky.no, så kan du registrere deg og familien, det er ganske kult å se hvordan man ligger an, og hvor enkelt det er å gjøre en forskjell!

Ha en deilig kveld folkens, husk at det er helg helt til i morgen! Kos med ungen din, kjæresten din, kjæledyret ditt eller bare vær grei mot deg selv, det er faktisk sjukt viktig å kose seg så mye man kan på søndager. Og takk for at dere er verdens deiligste blogglesere, takk for mailer og meldinger og fine kommentarer, jeg blir varm i hjertet av hver eneste en.

<3 Thea.

Viktigheten av å huske det du har glemt (og så videre)

 

Takk for meg.

06.36: Våkner av at en fyr på seks gir meg en klem. Er over snittet trøtt, det blir man når man ligger våken til halv to og lure på hva det er man har glemt. På tross av sprekkeøyne og sovestriper, i ganske godt humør.

06.50: Husker at jeg har glemt å kjøpe melk til frokostblandingen, lager havregrøt på vann, han er fornøyd. Ungen foreslår at vi skal dra innom Kaffebrenneriet. Kommer på at vi har snakket om det, og ser på klokka. «Hvis vi er raske, så kan vi det». Vil gjerne ha en stor kopp kullsvart kaffe. Vil gjerne være en overskuddsmamma.

06.55: Husker at jeg har glemt at det er skiskole, og kommer på at jeg sist uke glemte at han skal ha med to matpakker når det er nettopp det. Blir glad for at jeg husker det. Smører mange brødskiver.

07.05: Har glemt å finne votter, ungen har glemt å si at han ikke har votter. Går gjennom skapet, finner de minst populære vottene vi har, ungen blir sur og vil ikke ha de med på skolen. Det utvikler seg til konflikt.

07.15: Har helt glemt at jeg hater å kjefte om morgenen, holder en lang tale om at man bør være takknemlig for at man i det hele tatt har votter, all den tid verden er et vanskelig sted og minner om at vi har jobbet oss gjennom syv par hansker denne vinteren. Ingen vet hvor noen glemte dem.

07.18: Ungen går fra sinne til sorg over stygge votter.  Sier han «kanskje kan bli mobbet» og kjører dådyrøyne.  Situasjonen er låst. Jeg kommer på at jeg har glemt å se i sekken fra i går, og husker at den kanskje egentlig var litt våt, for noen hadde glemt å skru igjen vannflaska ordentlig. Stemmer på en prikk, sekken er våt, men hva ligger nederst? To klissvåte, men kule votter. Ungen stråler.

07.24: Ut av døra med ski, som jeg har husket å sette stropper på, ikke staver, for jeg har (for første gang) ikke glemt at de ikke trenger staver, pose med våte votter, som ungen lover at han kan legge i tørkeskapet til tørk før skiskolen. Vi har også husket sekk, veske, de nye skistøvlene og nøkler.

07.30: Ungen sier «det vanlige» til betjeningen på Kaffebrenneriet, og mottar sin kanelbolle, akkompagnert av en svart kaffe til mor og en del fnising fra disken.

07.39: Beklager til ungen for at han fikk så mye kjeft. Lurer på hvordan jeg selv hadde hatt det hvis jeg fikk så mye kjeft som ham? At noen hver eneste dag maste på meg, liksom. Får dårlig samvittighet, og beklager en gang til. Han er fornøyd med bollen og de våte vottene, og konstaterer at «livet er jo også krangling, det går bra».

08.03: Kommer frem til skolen, stabler ski, pose med nye skistøvler, sekk og pose med våte votter i skolegården. Husker plutselig at vi har glemt skibukse. Faen i helvete. Sender irritert melding til ungens far (som om han har noe med dette å gjøre?), hvor jeg mener vi burde ha et «bedre system» på klærne til vårt felles avkom. Føler meg litt bedre når jeg bringer noen andre voksne inn i egen krise. Tar ungen i hånden og går hjem igjen.

08.10: Henter skibukse. Kommer på at jeg også har glemt min egen matpakke, bra jeg husket det.

08.13: Tilbake på skolen. Husker å minne ungen på at han må tørke vottene. Han lover med kors på halsen og det hele. Får en kos. Går på jobb.

08.40: Kommer for sent på jobb. Ti minutter for sent til avtalt tid, men ingen bryr seg (bortsett fra meg, jeg føler dagen allerede har vært for lang).

10.30: Ringer ungens far for å fortelle hvor sur jeg ble på vårt felles avkom, får støtte, snakker dritt om hvor rotete det er på skolen, later som om det er derfor vi ikke har noen votter. Blir glad for at han er så grei. Bestemmer meg for å gå og kjøpe seks par nye votter etter jobb. Orker ikke dette mer.

15.30: Tar trikken hjem, kommer på at jeg glemte den skitne matboksen på pulten. Husker ingenting av planen om å kjøpe seks par votter, glemmer også at vi mangler melk.

15.55: Henter fornøyd unge som forteller stolt at han husket å tørke vottene, men at han dessverre glemte å ta dem på seg. Synes det var kaldt å gå på ski uten. «Ja, det var det sikkert» sier jeg. Oppdager at skiene hans ikke har stropper lenger, finner dem på noen andre ski. Tar dem tilbake mens ingen ser. Det er faenmeg våre stropper. Ungen forteller at han dessverre ikke fant skistøvlene sine, så han har lånt noen andres i dag.

16.15: Leter fortsatt etter posen med de nye skistøvlene. Snakker med samtlige ansatte, sjekker samtlige plasser. Det er et salig kaos av poser og støvler og staver og luer og votter. Utrolig nok finner vi ingenting som tihører oss.

16.30: Går hjem uten nye skistøvler, men med tørre votter, ski, stropper, sekk, veske og klarer samtidig å gå hånd i hånd. Det er god stemning.

18.30: Middag servert, kjøkkenbenk nesten ryddet, klesvask satt på. Sekken er tømt, matboksen vasket (mens min ligger på kontoret og mugner til i morgen). Hsuekr at vi skal lese i en bok og skrive i en logg. Finner en biblioteksbok jeg hadde glemt at vi hadde. Bør huske å levere den i morgen. Får mange klemmer av ungen, har fortsatt litt dårlig samvittighet for all kjeften.

19.30 Kapitulasjon. Takk for meg.

 

1 Comment

Ulveangrep, fake fried rice og kjøkkenpoeng

 

Dette var det jeg hadde i kjøleskapet. Ikke akkurat et gilde, men kanskje det kan bli noe likevel?          #sponset

Mandagen slo meg som en betongkloss i fjeset i dag. Før det første lå jeg søvnløs i timesvis i natt og vre meg i sengen, mens jeg funderte på hvorvidt Tidemann og jeg hadde overlevd et potensielt ulveangrep, på en søndagstur i skogen (!). I mangel på andre bekymringer skapte jeg mine egne, og med ulvedebatten friskt i scrolleminnet mitt, falt altså hjernens valg på ulv som trussel. Søndager ass, de kan være vrange. Kroppen er trøtt, sinnet er våkent, og en mammahjerne kan dikte opp de sykeste scenarioer om trusler mot ungen sin.

Vel, etter noen korte (men sjukt tiltrengte) timer med søvn, så var det plutselig hverdag, skolemat og rutiner igjen. Kan vi innføre tredagers helg? Bare kaster det ut som et forslag. Jeg har den siste uka gått inn i prosjektet #starthjemme, og driver stadig med ulike tiltak for å kutte klimautslipp fra vår lille husholdning. Det er de små tingene som monner best, og det er egentlig ganske gøy. På ducky.no kan man registrere seg, og så velger man ulike tiltak, og så regner kalkulatoren ut hvor mye du sparer av klimautslipp hver dag. Har dere sjekket det ut? Anbefaler alle å bli med, det er både lurt og gøy å se hvor mye forskjell man kan gjøre med ganske små endringer.

En av tiltakene jeg har krysset av på er kjøttfrie dager. Dessuten skal jeg prøve å bruke opp alt som er i kjøleskapet før vi handler, spise opp restene rett og slett. Vanligvis ville jeg i dag gått for fiskepinner eller noe annet enkelt, men dette lille prosjektet gjør at jeg må kikke i kjøleskapet først. I dag fant jeg en litt kjip blomkål, en paprika, en chili, og noe litt stusslig vårløk. Ikke til å åhoppe i taket av, men en annen kveld jeg scrollet meg i søvn på instagram, så jeg en oppskrift på fried rice, bare at det ikke var ris, men blomkål.

Kan en kjip blomkål, noen halvvisne vårløk og annet rask bli til en middag? Fristet av å krysse av på et ekstra tiltak og føle etterlengtet god samvittighet, så ble det ettermiddagens lille prosjekt.

Mens Tidemann skrev på boka si (han har nemlig oppdaget word på macen, og skriver en crazy historie der), så lagde jeg «fake fried rice» fritt etter hukommelsen.

Først deler man opp blomkålen i en «hæpp» (det er det vi kaller denne kuttemaskinen i min familie, den heter nok ikke det, men altså en sånn maskin som kutter ting fort og smått).

Litt døll blomkål i en såkalt «hæpp». Hva kaller dere den maskinen? Mulig den heter noe annet.

Jeg styrte litt med det, for tok selsvagt en latmannsbør som vanlig, så maksinen ble for full og det ble ikke jevnt, men det ordna seg til slutt. Slang den kuttete (og ganske couscous-aktige) blomkålen i en stekepanne, med litt hvitløk, litt paprika, litt chili og vårløk.

Ser ut som ris, ikkesant?
Kunne tatt flere grønnsaker, men hadde ingen. Sikkert digg med erter eller sopp eller noe annet man har i skuffen.

Så kikket jeg i hyllen i kjøleskapet, der alle flaskene med oljer og sauser og sånt bare står i det uendelige, og fant sesamolje. Det husket jeg fra instagram, de brukte sesamolje. Slang oppi en god dæsj, og stekte på ganske høy varme i panna mens jeg rørte. Tidemann leste høyt fra «boka» si. Mye rart som foregår inni det lille hodet, det kan jeg bare fortelle dere.

Sånn ser sesamoljen ut. Kunne sikkert brukt noe annet, de sausene man har i skapet tenker jeg at man bare kan gå løs på. Eller?

Når rdet hele har blitt litt varmt, sånn at blomkålen smaker mer enn bare blomkål liksom, så lager man et hull i midten og tar oppi noen egg. Jeg tok to, kunne egentlig ha tatt fler.

Egg i midten. Ser litt kult ut? Følte kjøkkenpoengene strømme på.

Så rører man bare eggene inn i resten, så «risen» blir litt klissete. Jeg slang i litt smør også (vi er glade i smør) og litt salt på slutten. Var veldig spent, Tidemann liker ikke blomkål noe særlig. Men det ble braksuksess!

Fake fried rice!!! 1000 kjøkkenpoeng og 100 mammapoeng til meg!

Det ble kjempegodt! Tenker at jeg sikkert kunne hat flere kule ingredienser oppi, kanskje litt revet ost (det er digg til alt), eller ha som rett ved siden av noe annet (kylling?), men det var godt alene også.

Ungen gikk til og med for ekstraporsjon, i sofaen, under et pledd. Vi startet måltidet ved bordet altså, men så var han ikke mett likevel, og det var så deilig å ligge i sofaen, så vi kjørte bonusrunde. Egentlig ble jeg bare så glad for at han likte det, at jeg ga etter.

Nå skal vi planlegge morgendagen her, det er da jeg egentlig har bursdag, og når man har en fyr på seks år i husstanden så er bursdag svært viktig. Han planlegger å gi meg kaffe på sengen, men han kan ikke lage kaffe, så vi må ta et kurs.

Og dere, når det gjelder et eventuelt ulveangrep, tror dere jeg ville kunne ha reddet Tidemann? Altså hvis en flokk ulver kommer og skal ta oss inne i en skog, hva burde man gjøre? I natt kom jeg frem til at det lureste ville være å løfte Tidemann opp i et tre, for ulver kan jo ikke klatre. Og så så jeg for meg at jeg brukte en pinne til liksom å fekte ulvene vekk, mens jeg skrek og hoiet så høyt jeg klarte. Ville det ha funka? Rent hypotetisk? Håper det (eventuelt at jeg sovner lettere i kveld).

God mandagskveld folkens!!

🙂

PS: Fersk episode av Foreldrerådet er ute i dag! Den handler om den siste tiden før fødsel, hvis du kjenner noen som er gravide så vil jeg (helt ydmykt) anbefale den på det sterkeste! 🙂

 

 

 

#starthjemme

 

Må jeg droppe min elskede take away-kaffe for å bli mer miljøvennlig? Et av mange spørmsål jeg skal finne ut av de neste ukene (håper svaret er nei).   – Innlegget /prosjektet er sponset av IKEA.

I går kom meldingen om at dieselbiler ikke får kjøre i Oslo, fordi luften vi puster her er helt i grenseland forurensningsmessig. Hver uke kan vi lese om klimaproblemer, kriser faktisk, og fredag settes Donald Trump inn som president i USA (fyttihelvete), en fyr som mener det ikke er noe særlig viktig å ta vare på jorda i det hele tatt.

Vel, jeg vet ikke med dere, men jeg kan fort bli liggende å bekymre meg for kloden noen ganger. Gjerne på vei inn i søvnen, når jeg egentlig burde ha sovet for lengst, men diverse serier, og bilder av kaker og smeltet ost på instagram her holdt meg våken. Da kan jeg ligge og surre meg inn i tanker om dommedag, om den jordkloden vi overleverer til våre barn og føle meg ganske dum og helt maktesløs.

Derfor traff denne utfordringen meg rett i magen. I dag lanserer nemlig IKEA et prosjekt, som handler om å gjøre familier mer miljøvennlige. Man kan registrere seg på starthjemme.no, der får man kjept en generell oversikt over hvordan det står til med egne utslipp. Så kan man de neste ukene gjøre ulike tiltak hjemme, små eller store, og så regne ut hvor mye man klarer å spare miljøet for.

Jeg har både lest og hørt om miljøtiltak selv, jeg nikker og smiler og er helt enig i at det er viktig å leve mer bærekraftig, samtidig som jeg kjører bil til butikken, liker gammeldagse lyspærer bedre en LED og kjøper kaffe i pappkrus hver eneste dag. Jeg kildesorterer en del (men er dårlig på å skylle og resirkulere metallbokser, de går oftest i søpla). Jeg er med andre ord litt dobbeltmoralsk, og hele miljøgreia gjør meg redd. Jeg vil ikke måtte strikke mine klær selv, bo uten strøm og droppe morgenkaffen. Det er akkurat som om jeg tror at hvis jeg gjør litt, så må jeg gjøre alt. Vel, jeg har tatt feil.

Tiltakene på starthjemme.no er både små og store, og de neste ukene skal jeg teste dem ut. Vi  (altså Tidemann og jeg) har registrert oss i dag, og jeg kan med en gang se at det er noen ting på listen vi ganske enkelt kan begynne med, og som faktisk kan gjøre hverdagen enklere. For eksempel restemat. Folk (inkludert meg selv) kaster i snitt minst en fjerdedel av all maten vi bærer i tunge poser hjem fra butikken, det er rett og slett helt tullete, og ganske irriterende å tenke på.

Folkens, vil dere være med eller? Hadde det ikke vært litt kult om vi gjorde dette sammen i tre uker? Jeg trenger at noen backer meg på dette, kan det være dere? Gå inn og registrer deg her så kan vi se hva vi kan få til i løpet av de neste ukene, og så kan vi skryte av det her. Send meg gjerne bilder av det dere driver med, enten på snap, på instagram (tagg bildene med #starthjemme) eller bare på mail til thea.klingenberg@gmail.com, så kan vi motivere hverandre.

Johanne Sæther Houge jobber i Naturvernforbundet og driver bloggen grønnejenter.no.

Ukas episode av Foreldrerådet handler nettopp om dette, hvordan vi som foreldre kan gjøre hverdagen litt mer miljøvennlig. Jeg kan avsløre at jeg trodde jeg kom til å bli dømt nord og ned for min manglende evne til å kildesortere metall av Johanne, som jobber i Naturvernforbundet og driver bloggen grønnejenter.no. Det viste seg at jeg tok feil, heldigvis.

Håper dere henger dere på, man kan vinne premier for mange tusen kroner i tillegg til å redde planeten og sove med god samvittighet, så dette er en vinn-vinn-sitjuasjon spør du meg.

To be continued, som de sier.

God mandag, fine folk!

 

 

Søndag, skog og sofa

 

På visning i skogen Tidemann tror han eier

Nok en søndag, nok en snikende følelse i magen av at man ikke har alt på stell før den nye uka. Spesielt fordi jeg har vært isolert med unge og vannkopper og har levd livet i en boble de siste dagene. Vi måtte avlyse både det ene og det andre denne helgen, men dro til skogs, der de eneste vi kunne risikere å smitte var en og annen friskus, om vedkommende skulle bli svært nærgående. Det skjedde ikke.

Derimot fant vi en halvferdig trehytte, mange bekker med is vi kunne knuse og diverse pinner og stokker. Mommo hadde kakao på termos, hun er en sånn som alltid har kakao på termos, og kan mer om skogen enn de fleste. De pleier å gå akkurat denne turen, Tidemann og Mommo, det er liksom deres greie. Nå fikk jeg aller nødigst være med, og ble vist rundt, som om det var visning på deres private eiendom. «Her er Tidemann-fjellet, der pleier vi å spise matpakke, og der kan du for eksempel klatre hvis du er veldig god til det».

«Her kan vi sove til sommeren. Vi trenger bare tak!»
Turkameratene

Egentlig burde vi bodd i skogen. I pinnene og konglenes land, så kunne ungen min løpt rundt som en Birk Borkason og hverken trengt mobilspill eller lekser. Utfordringen ville kanskje blitt den daglige dosen kaffe og eksos som min kropp trenger for å føle seg normal. Og så ville nok søndagsfølelsen blitt enda mer overveldende sittende i et tre.

Den er under kontroll nå faktisk. Vi har spist take away-middag hos Foffa, bygget togbane og sett på filmer fra da jeg var på Tidemanns alder. Likevel kommer det sigende, den lille spenningen i magen som minner meg om at det er tid for å skifte gir. Skulle ønske man kunne lure søndagen, liksom finne på et triks som gjorde den enda mer «helgete» enn den allerede er. Har dere noen forslag? Hva gjør dere for at helgen varer til siste stund? Jeg kommer ikke på noe bedre enn å lage meg kakao og se på TV.

Knut ligger her med sitt sure tryne som en varmlodden pute på teppet. Han skjønner ikke hva jeg maser om, katter har ikke søndagsfølelse. Han synes dessuten det er mye fetere å bo i byen enn i skogen, her har han gateslagsmål og fester han kan bli med på, kattefrøkner som sniker seg langs husveggene og tilfeldige Torshov-rotter han kan ta livet av. «Slapp av a» sier det hårete kattetrynet.

«Slapp av a»

Jeg skal gjør det, Knut. Mandagen er ikke før i morgen, og den blir sannsynligvis ganske fin. Må bare ligge her i sofaen litt først og tenke på den, mens Jarl på Kjendis-Farmen går i tvekamp.

God søndag, folkens! Bruk de siste timene av helgen godt, lat dere skikkelig, spis noe digg, kos med noen dere liker. Og takk for at dere liker og sender meldinger og snaps og det hele, det er så hyggelig (legg meg gjerne til på snap, heter theakli)! Fineste folka på internett, det er det dere er.

🙂 Thea.