Noe ingen forteller deg om det å ha barn

 

Preget av høytideligheten ved årets første is

Noe folk ikke forteller deg om det å få barn, er at du på et vis får en del av hjernen din tilbake. Mulig du mister en annen del, det kan i alle fall virke sånn den første tiden, når alt bare går i pupper og grining og gulp og sånn, men du skal da vite at du med tiden blir kompensert for det. Hvert år, for hver fase av livet som mor, så kommer jeg på nye ting. Ting jeg hadde glemt, som hjernen min hadde stappet inn i en krok langt vekk fra bevisstheten, blir lokket frem i pannelappen igjen på magisk vis.

Det kan være følelsen av å ha røde kinn, å gå i ullundertøy etter en lang dag på ski, med litt for store strømper som krøller seg når man går, mens man venter utålmodig på at noen skal lage ferdig kakao. Det kan være lukten av skole, av linoleum og kopipapir og våte votter. Eller den usikkerheten man følte som barn, det suget i magen, når du plutselig oppdager at mamma er borte i butikken, etterfulgt av det sinnet og den lettelsen som kommer når du ser henne igjen, bak en hylle med kattemat. Å få barn selv, og se dem vokse opp, er som å være med på en liten revy av følelser du hadde glemt.

Jeg er en type som elsker vår (mulig jeg har nevnt det før), men jeg har aldri kjent på så ivrige vårfølelser som det jeg har gjort de to siste dagene. Eller, det har jeg jo, men de minnene har ligget støvet ned i et hjørne av hjernen. Frem til nå.

For når et barn på seks år, våkner og oppdager at det er sol og varmt ute, null snø, levende fluer i vinduskarmen for første gang siden i fjor og fugler som kvitrer, så går det barnet bananas. Tidemann har hatt to dager stappfulle av opplevelser jeg hadde glemt at jeg hadde savnet sjæl. La meg gi dere en kjapp oversikt over glemte følelser ungen min har minnet meg på de siste 48 timene:

  • Kilingen i magen når du oppdager at asfalten er bar og kommer på at du eier en sykkel. Den rene lykken det er å skjønne at du fortsatt kan sykle, at du ikke har glemt det siden sist. Følelsen av å suse bortover med litt trang hjelm og vårluft i fjeset.
  • Lyden av isbilen. Isbilen som du aldri får kjøpe is fra, fordi moren din alltid sier nei, men man spør likevel. Den overstadige beruselsen av at hun denne gangen nikker («hun sa JA!!!!!»), og hvor raske bena dine blir når du springer etter bilen helt selv, stor nok til å ordne opp, større enn i fjor. Følelsen av å komme tilbake til nabobarna med en kjempestor kasse is til alle, smaken av den første fløteisen i sola.
  • Oppdagelsen av maur. Maurene har våknet, og det er plutselig på tide å se om de fortsatt liker sukker. Så du heller sukker på bakken og sitter spent og venter, mens du roper «Gratis sukker til alle insekter!!» så høyt du kan. Mulig du spiser litt av sukkeret selv, når maurene er treige på avtrekkeren.
  • Følelsen av luft mot hud, å kunne løpe ute i t-skjorte, mens du gjenoppdager alle lekene fra i fjor. Iveren etter å leke med alt på en gang, både kritt og baller og sykkel og strikker og små plastmenn som kan kastes fra verandaen og dale ned i fallskjerm.
  • Å få spise middag ute. Ikke ved bordet, ikke med bestikk, men på trammen i sola, med skitne never, mens du ser på naboene leke, og forter deg å bli ferdig så du kan være med igjen. Smaken av utemat, av middag servert på snippen, uten regler og bord og stoler og serviett.
  • Å være svett i luggen, sliten i leggene og skitten over alt etter en dag med utelek. Å få bade før sengetid, uten å fryse når du er ferdig. Å lese nattabok i ren seng, mens det lukter skumring gjennom det åpne vinduet.

Hjertet mitt sprekker nesten av å ha barn akkurat nå. Hans begeistring for våren, kombinert med min begeistring (for både årstiden og ham) er nesten for mye å bære. Men bare nesten. Fyttihelvete så deilig. Selv Knut er i godt humør. Han klorer etter fluene og ligger dorsk i sola og myser, akkurat sånn som katter gjør på film, mens han gleder seg til fuglene får unger, så han kan plage dem til døde. Katter ass, drøye typer.

God tirsdag folkens!

🙂 Thea.


PS: Hvis du vil ha mindre prat om vår og mer om for eksempel unger, så handler denne ukas episode av Foreldrerådet om separasjonsangst og klenging. Hva gjør man for eksempel når barnet bare vil ha mamma, mamma, mamma hele tiden? Lytt og blir klok (i alle fall litt)!

1 Comment

Overdådig luksus, palmer og evig nedoverbakke

 

FOTO: TORE KRISTIANSEN,VG

Hvis jeg hadde vært veldig rik, så hadde jeg tryllet tirsdager om til ukas favorittdag. Da hadde det vært spa, sjampanje, kanskje en overdådig middag, underholdning og gaver til alle, hver uke. Nå er den en tørr og inneklemt hverdag blant hverdager, uten å få heder på samme måte som blåmandag, eller muligheten for å minne om helg, som lille-lørdag. Tirsdag er og blir den kjipe i gjengen, spør du meg.

I dag hadde jeg mest lyst til å knipse Tidemann og meg til en tropisk strand, vi gikk fra skolen og ønsket oss en magisk knapp på tommelen, som kunne fraktet oss hvor som helst. Han ville mest til «det dypeste havet» for å være ærlig, mens jeg lengtet mer mot palmer og kokosnøtter med sugerør og andre deiligheter. Helt siden jeg var liten har vi i vår familie drømt om en sånn magisk knapp. Søstrene mine og jeg drømte om det da vi gikk på skitur husker jeg (de litt påtvungne helgeturene med vår evig-entusiastiske mor), fantasiknappen kom i mange varianter. Akkurat på skitur hadde den en tiltenkt ekstrafunksjon, som skunne trylle alle oppoverbakker til nedoverbakker.

Det ble til at vi måtte gå på våre helt egne bein (både den gang og i dag), ungen min og jeg ble heller ikke møtt med luksus og palmesus her hjemme i ettermiddag, en litt sur katt var det eneste som tok i mot oss. Entusiasmen ble likevel stor, da nabogutten kom med et rør av papp. «VI HAR ET KJEMPESTRORT RØR, MAMMA!!!!!! ET RØR!!!! HØRER DU HVA JEG SIER???!!!» gjallet det gjennom bakgåren, mens gira barn rant inn døra. Tidemann mener visst at et rør av papp er mist like gøy som muligheten til å reise langt av sted ved et tastetrykk. Plutselig var tirsdagen en fest, små legomenn suste gjennom papprøret ned trappa, igjen og igjen, for så å lande i en kurv til høylytt begeistring fra samtlige involverte.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har fått lusemiddel i posten (!). Jepp. Helt uoppfordret har noen valgt å sende meg lusekur i en pakke. Ikke noe lukseriøse sminkeprodukter, gavekort på spaopphold eller sjampanje her i gården, her er det lusemiddel som gjelder. Jeg trodde først det var noe hele nabolaget fikk, eller alle med barn på samme skole, men nei da. Det er en gave fra noen som enten leser denne bloggen, eller som av andre grunner mener akkurat vi i denne husholdningen bør passe litt ekstra på. Jeg velger å si tusen takk, og  lover å bruke den flittig hvis hodene våre blir infisert av smådyr. Jeg mener det altså; tusen takk!

Før ungen sovna ble det lest om innsjøer på sengekanten, leseleksene blir stadig mer avanserte og vi lærte om både mink og stokkender. Vi googlet også hodelus og midd, bare sånn for å stille nysgjerrigheten til den yngste av oss (og sørge for kløe og mareritt, si), og så sang vi alle sangene vi pleier å synge. På vei inn i søvnen klemte han hånden min litt ekstra, og sa; «takk for en helt spesielt god tirsdag, Mamma.»

Nå sitter jeg i min ordinære sofa og innser at den knappen til tropiske strøk og overdådig luksus muligens lar vente på seg, men at det ikke bekymrer den yngre generasjon her i huset. Han er tipp topp fornøyd så lenge det finnes rør av papp, nabobarn og lesing på sengen. Jeg kan ikke være noe dårligere føler jeg, og velger derfor å gi dagen en blank femmer. Mulig det er for raust? Gjør det likevel. Yolo.

🙂 Thea.

 

PS: Denne uka handler Foreldrerådet om fødselsdepresjon. Sjukt viktig, litt vanskelig og mye mer utbredt enn man tror. Anbefales å lytte til for alle som skal føde, har baby eller kjenner noen som er på vei til å få seg en unge. Sharing is caring, folkens!

7 Comments

13 tips til deg som ønsker å gi ungen din lav selvfølelse

 

Leser med bankende mammahjerte om barn og spiseforstyrrelser på NRK i dag. Unger ned i åtteårsalderen slutter å spise, forteller Jorunn Gjerken i ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser). Det er kort mellom hver gang vi hører om unge med psykiske problemer for tiden, er det ikke? Jakten på «det perfekte», kravene til hvordan man bør se ut, hva som er godt nok, griper visst tak enda tidligere enn før.

Noen rister på hodet og mener det ikke er noe stress, mens de forbereder lavkarbomiddag til seg selv, og bestiller en restylane-time til via linken til en profilert blogger. Andre peker på sosiale medier og filtrerte instagrambilder som syndebukken, før de kommenterer kroppen til hun på jobben som har vært så flink til å gå ned i det siste. De fleste av oss krysser bare fingrene og håper det ikke rammer vårt barn, mens vi kanskje prøver å være noe annet enn støttemedlemmer på treningssentre, eller klager over vinterkroppen.

Her er en liste over hva du som forelder (og vi som samfunn) bør fortsette med, hvis vi vil holde ungene våre nede, gi dem dårlig selvfølelse, og økt risiko for spiseforstyrrelser og andre psykiske lidelser:

  • Snakk nedsettende om kroppen din foran barna. Påpek at du har lagt på deg, klyp deg i mageflesket og si at du føler deg tjukk. Gjenta ofte.
  • Kommentér andres kropper. Både kollegaers kropper, venners kropper, de du ser på TV, de du ser på internett. Vær gjerne hånlig, spydig, morsom på en krass måte, og gjør det spesielt ofte når ungene er der.
  • Ikke snakk med ungene dine om seksualitet, grenser og kropp på en naturlig måte. Vis avsky når de spør. Overlat all seksualundervisning til internett.
  • Del, post eller lik morsomme bilder av folk du synes er stygge. Sørg for å vise din avsky for andre typer utseende enn det som er innafor idealet. Vis avskyen både verbalt, gjerne i bisetninger, og på sosiale medier.
  • Snakk også om kropp når du har bra ting å si, men la rosen henge vanvittig høyt, og gjelde utelukkende kropper som er i tråd med skjønnhetsidealet. Applauder tynnhet mye, gi komplimenter til kompisen din som har gått ned i vekt, eller til venninna di for at rumpa hennes ser bra ut. Sørg for at barna hører det.
  • Vær generelt hånende og ekstremt lite raus, i forhold til alle som skiller seg fra normen. Dette gjelder ikke bare utseende, også etnisitet, seksuell legning, folk med handikap eller andre som ikke passer inn i A4-idealet. Vis dine motforestillinger mot mangfoldet både høylytt foran ungene, i diskusjoner på hjemmebane, når du ser på TV eller i kommentarfelt på internett.
  • Spis alltid annen mat enn resten av familien. Pass på at ungene får med seg at du går på diett, at du vil bli tynnere, at du ikke føler deg bra i egen kropp, at du trenger å passe på inntaket. Snakk mye om hva du presterte på trening, eller kritiser deg selv høylytt hvis du ikke leverte godt nok.
  • Husk å påpeke alt som ikke er perfekt. Si fra hver gang noen/noe ikke lever helt opp til forventningene dine i livet, når barna ikke gjør akkurat det du vil, når du ikke synes de er bra nok. Vær konsekvent med dette, ikke la noe kritikk forbli uuttalt.
  • La aldri ungene dine se en vanlig kropp. Gjem deg når du er naken, ikke la dem være nakne heller. Pass også på at de aldri blir eksponert for kroppene til andre folk (for eksempel i fellesdusjer). Hvis de skulle komme til skade for å se en vanlig kropp, vær rask med å kritisere den.
  • Fokuser på negative ting. Bruk pisk fremfor gulrot i oppdragelsen. Bli forbanna så ofte du kan, og si for Guds skyld, aldri unnskyld.
  • Vis at penger og status er viktig. Himle mye med øynene når noen i nærmiljøet ikke har råd til like dyre ting som dere, kjøp luksuriøse produkter til barna dine og til deg selv. Snakk mye om penger, og om at det er noe som definerer folks verdi. Vær hånlig og nedlatende når du snakker om venner av dere som ikke tjener godt.
  • Vis null forståelse eller empati for vanskelige følelser. Be folk ta seg sammen når de er lei seg, avvis ungen din når den trenger trøst. Pass på å le av folk som gråter, spesielt hvis du har en sønn, og bruk hånlighet som virkemiddel når noen snakker om angst, depresjon, mobbing (eller liknende).
  • Vis lite begeistring generelt, med mindre det har med tynnhet, status eller prestasjon å gjøre. Ikke la ungen din få et eneste hint om at den er bra nok som den er.

Noe jeg har glemt?

Thea.


PS: Hvis du er en over snittet grei person, så må du gjerne følge denne bloggen på facebook.

MGP-rapport fra kvinne (34)

 

 

  • Jeg har ikke sett Star Wars. Føler meg utenfor fra start. Prøver å forklare Tidemann hva MGP egentlig er og hvorfor de er i et romskip.
  • Jan Fredrik tar av seg hjelmen, og leder programlederne gjennom en portal. Plutselig står Staysman der og Tidemann blir starstruck.
  • Mye sølvpapir på scenen. Tidemann lurer på hvordan man kan bli venn med Staysman og om jeg tror han er grei, selv om «han synger sånne ungdomssanger du ikke liker, mamma». Jeg svarer at jeg tror han er kjempegrei.
  • Det må ha vært lange drodlemøter på NRK når det gjelder å få forklart dette med Europa-stemmene. De gikk tydeligvis for alle løsningene, sånn for sikkerhets skyld. Spes.
  • Etter et par låter svir ungen i øynene, han er stuptrøtt. Han løper rundt i stua for å vise meg at han ikke vil sove, mens noen synger litt alvete på TV. Blir irritert av alver, har alltid blitt det. Helt siden folk lå i kø utenfor Collosseum for å se på Ringenes Herre med spisse ører.
  • Bærer barnet i seng. Hører Kristian Valen synge surt, og føler (overraskende) på empati. Barnet sovner svært fort.
  • Får SMS fra en venninne om at Åge Sten Nilsen ligner mer og mer på Anne B Ragde. Fnis.
  • Blir jæskla fysen. Lager kakao, men blir ikke tilfredsstilt. Enda en alvete sang på scenen. Har lyst på smeltet ost.
  • Tenker på Pappa. Han sitter ganske sikkert med øynene lukket og hører alle sangene uten å kikke. Han mener nemlig det er eneste måte å få et «ordentlig inntrykk av musikken» på. Lol. Gleder meg til å se ham i morgen.
  • Stemmene fra Europa sankes inn. Synes Line og Kåre Magnus er ganske søte, ser på twitter at alle slakter alt. Folk som slakter uten å være morsomme burde ikke være på twitter.
  • Tar av meg BHen. Den har en spile som stikker meg (og har vært like irriterende som ca tusen alver i dag).
  • Det vorset på Sortland kunne NRK ha droppa. Eller? Eventuelt burde de dratt på litt liksom? Shots og allsang og sånt?
  • Nå har jeg mistet tråden. Hva skjer? Noen synger igjen? Hvorfor det? Appeller? Talerstol? Googlet bilder av smeltet ost i fem minutter og falt ut av MGP. Nå skjønner jeg ikke hva som skjer.
  • En fyr med hatt og en med maske spiller, konfetti, Line har ny kjole. Hun har en konvolutt. Ja, nå skjønner jeg, dette er gullfinalistene. Blir irritert av å se på hun artisten med gevir. Litt surmaga av meg eller? Hun er sikkert kjempegrei, og folk må jo få gå med gevir på scenen hvis de vil. Nå må jeg ta meg sammen.
  • Kommer på at vi er i VG i morgen, Tidemann og jeg. Er litt nervøs. Denne uka har vært ganske koko. Heldigvis er dere greie, fine og morsomme. Det blir som det blir.
  • Hun med geviret går videre. Burde jo heie mer på samene sikkert, men klarer ikke å bli begeistret. Skammer meg bittelitt.
  • Lager ostesmørbrød. Dævver av de appellene.
  • Anne B Ragde på scenen igjen. Rocker skikkelig. Innafor å tulle med det ikke sant? Ja. Både Anne og Åge er kule folk. Heier på dem.
  • Nå kåres snart vinneren dere. Line er kjempespent og svett i hendene sier hun. Tror henne på en prikk. Skikkelig digg å gå uten BH. Agnete fra i fjor synger. Jeg burde rydde kjøkkenet.
  • Folk med hvite spaghettilisser foran ansiktet danser veldig. Jøss.
  • Tilbake til det vorset på Sortland. Kom igjen’a. Skravler om håret til artistene. Applauderer geviret. Kunne ikke vært mer uenig.
  • Anne B Ragde kom på andre plass. Fader ass. De med hatt og maske vant!! Gratulerer!!!! Nybakt far og greier, han er i sjokk. Jeg svitsjer nå. Takk for meg.

 

 

Back to the roots

 

Søstre er noen ganger det aller beste som finnes

Noen dager starter med en tung følelse i magen. Når du ikke nailer mammajobben, det er skorpe på leverposteien og kjipt brød til frokost. Når du gjerne vil, men ikke helt får til, å lage den deilige morgenen både du og ungen din trenger, men blir hun sure mammaen som maser om lekseark og at han skal ta på støvlene fortere, men så er støvlene våte, så da blir det diskusjon om sko, og så blir det ikke noe hyggelig i det hele tatt.

Og så er timeplanen full, og det er karneval i morgen, og du skal levere barnet ditt til hans far, men burde kanskje ha ordnet med kostyme først, for det er du som er best på å organisere sånt. Og så må du la det ligge, for du har jobb og møter og mailer du skal skrive, men det er jo ingenting i forhold til det mange andre går gjennom, så du må bare ta deg sammen og gre deg og komme deg på jobb. I verdens beste land liksom, hva skal du klage over egentlig? Ta deg sammen.

Vel, det hjelper jo litt, og man tar seg sammen, og man jobber og det blir fint, for folk er greie og jobben er egentlig gøyal og du elsker radio. Men så skulle du helst ønske at du kunne legge deg under en dyne og sette mobilen på flymodus, og se på serier og ligge i fred. Sånn er jo ikke livet. Så du trekker det tilbake, for du vil jo ikke at livet skal være sånn heller, for å ligge under dyna fører ikke til en dritt.

Da er det så deilig at dagen snur seg, ene og alene fordi man (til en viss grad) får til det man driver med, og fordi folk er bra, og når man kommer hjem etter det som føles som hundre timer med ting som ikke er å ligge under dyna, og kan gå rett til søsteren sin. Og der er den andre søsteren også, og man deler liv og foreldre og genetikk og historie. Og hun ene har endelig fått alt på plass, med ny leilighet og jobb og skal gi gode råd (i Aftenposten) til andre enn oss i familien, og de har vin og det er pappkasser med ting som skal ryddes, men det er helt greit at man bare ligger på sengen og ser på.

Og så ringer barnet fra pappaen sin og skal være «hip-hop-person» på karneval og alt er kjempefint. Og søstrene drikker vin fra små fly-flasker og snakker vekselsvis om de vanskeligste og de mest fjollete tingene. Livet snur og blir fnisete og Onkel er kosete (han er en hund). Da lander man, og så er det ikke så farlig likevel, for det er jo dette som teller. Viktig å huske på ass.

PS: Vil bare hilse til Randi. Takk for at du leser denne bloggen! <3

Onkel <3
2 Comments

Det Hollywood og jeg har til felles

 

Helt vanlige pannekaker på en helt vanlig mandag. Ingen nailer livet til enhver tid.

For de som sto opp med feil bein i dag, så var det jo fint å våkne til kjempeblemma i Hollywood. En liten feil i en liten kovolutt på et stort arrangement, hvor folk i den fineste stasen med den høyeste statusen, gjør så mye ut av seg selv og sitt liv som de bare klarer, med all verdens linser rettet mot dem. Det er deilig synes jeg, at det både begås feil i glætteste Hollywood. Skikkelig digg er det.

For selv om verdenspressen selvsagt kunne ha brukt tiden på noe viktigere, selv om det er tusenvis av saker som heller behøver vår oppmerksomhet enn en fjollete feil på fiffens fest, så gjorde den blemma der at min dag ble litt bedre. På vei ut døren en mandags morgen, med regn på snø (nå er det nok eller?), skle vi bortover min sønn og jeg, ganske grinete begge to. Ingen vil ha mandag, ingen er begeistra for været, og vi rakk ikke kose oss, fordi vi heller brukte tiden på å krangle om unødvendige ting.

Vi nailet ikke livet denne morgenen, vi leverte under midt på treet. Ikke helt krise liksom, bare kjedelig og hverdagslig og mindre hyggelig enn det kunne ha vært. Det er selvsagt mest min feil, alt er den voksnes feil i familierelasjoner, og skammen over å ha ødelagt dagen før klokka ble åtte, hang over hodet mitt som en ekstra regnsky på vei til trikken.

Der satt det en mann med bred beinstilling og tok opp 80% av setet, sånn som menn ofte gjør på offentlig transport, det var kollektiv morgenånde og dugg på rutene. Jeg har alltid headset på, selv om jeg ikke hører på noe. En ekstra propp mellom verden og mine øreganger. Drømmer om enda større avstand. Noen ganger skulle jeg ønsket jeg måtte kjøre langt i bil til jobb, å kunne få være alene en god stund før dagen starter hadde vært fint. Men den gang ei, jeg tar trikk og sånn er det.

Uansett, denne morgenen ble reddet av den lille triumfen jeg kjente i magen, da jeg så ned på telefonen min og bevitnet at folk i gallaklær tok feil for åpen mikrofon, og det ble flaut og vanskelig på scenen. Lengt fra Hollywood satt jeg i duggete trikk med fremmede mannelår presset mot mine, skam over furtete unge og rar sveis, og tenkte; «Det er jaggu ikke så lett å naile livet hele tiden. Det har ikke noe å si om man er arbeider eller aristokrat, fancy eller fjonete; folk gjør feil.»

Og så ble mandagen bedre. Og så fikk jeg meg kaffe, og var en helt vanlig og feilbarlig person, som hadde en helt gjennomsnittelig fin dag på jobb. Ungen min var helt midt på treet glad da jeg hentet, og vi har spist helt vanlige pannekaker til middag, med helt normalt rotete omgivelser. Nå sitter jeg i den litt flekkete sofaen min, med en helt på-det-jevne sur katt ved siden av meg, og tenker at det er dette som er livet. Ganske ofte er livet akkurat dette, og det må være greit.

God mandag, folkens! Husk at dere er kremen av internett!

 

 

5 Comments

Crush

 

Sofatips som faktisk hjelper

Jeg er bare nødt til å kjapt stikke innom her og fortelle dere noe. Jeg har nemlig funnet kuren for februar!!! Jepp, jeg kødder ikke. Den er enkel å få tak i, den gjør at dine egne problemer blir små, den tar vekk noe av lengselen etter sommer og den gjør at du glemmer mangelen på skiføre (hvis du er en sånn som er opptatt av skiføre). Sist men ikke minst, så får den deg til å føle at livet ditt er ganske ryddig, kjærlighetslivet ditt vellykka (selv om du ikke har noe kjærlighetsliv) og får familierelasjonene dine til å se erkesunne ut (uansett hvordan de føles fra før).

Kuren ligger på Netflix og heter «Please like me». En australsk serie om en pussig, varm og skikkelig fin gjeng med folk. Jeg har sett tre sesonger på bare noen dager, og jeg lover deg; den hjelper! Jeg har også badet flere ganger i badekaret, brukt for mye penger på internett og drukket både vin og kakao i løpet av disse dagene, jeg har vært på en gøyal bursdagsfest og kost med ungen min og spist skrei i familiemiddag, men det er altså serien som først og fremst skal få applausen for å ha løftet mitt humør.

Mulig at jeg tar feil, men kjente jeg et snev av vår i luften i dag? Luktet det ikke litt vår? Jeg skal ikke jinxe det, trekker det tilbake. Men det var i alle fall lyst når jeg kom hjem fra jobb, og jeg har googlet sandaler i ren entusiasme. Turte ikke kjøpe noen, men det var faenmeg nære på.

Hvis skrotten er litt slapp, hjernen er litt sliten eller du bare vil hygge deg så godt det er mulig; se «Please like me». Jeg lover at det hjelper.

God mandag!

🙂

 

PS: Eller du kan høre ukas episode av Foreldrerådet, den handler om bæring. Fysioterapeut Ute Imhof er gjest, og hun er rimelig tydelig, blant annet viser det seg at jeg gjorde en del ting helt feil med min unge i starten. Jepp, sånn er livet.

 

 

 

Det blir som det blir (og godt er det, egentlig)

 

Har hengt opp denne viktige påminnelsen på veggen.

Livet blir jo aldri sånn som man tror, i alle fall er det min erfaring, og da er det egentlig ganske rart at man likevel overraskes så fryktelig over endringer i planene. Jeg sier det jo ofte høyt, både på denne bloggen, og i livet ellers, men likevel lurer hjernen min meg til å tro at alt kommer til å gå som planlagt.

Vel, det gjør det ikke. Man kan for eksempel planlegge effektive dager og gøyale aktiviteter, men så blir man syk. Sånn har det vært for meg de siste dagene, har ligget rett ut og bare sovet, drømt rare ting i feberfantasier, uten noen andre symptomer. Merkelige greier. Nå er jeg over kneika virker det som, men føler meg som en forvirret høne uten oversikt over noe annet enn barnet. Han har jeg heldigvis relativt god oversikt over akkurat nå.

Det er ikke gitt at man har det heller til en hver tid, jeg føler at det å være mor til stadighet byr på nye utfordringer. I starten er det soving og pupp og mat og alt det der, og før man vet ordet av det er det språk, trass, kle på selv, grensesetting og barnehage, etterhvert skole og selvstendighet og venner og lesing. Man har kanskje noen rolige etapper innimellom, der man klapper seg selv på skulderen og tenker «nå har jeg greid det, det er sånn her det skal være», før man på null komma svisj dukker opp noe nytt man skal bryne seg på.

Jeg kan google meg ihjel i de stundene der, når jeg ikke skjønner hva som skjer, når jeg lurer på hva i all verden det er som ikke funker lenger, uansett hva det handler om. Og når man googler så kommer man over mye dritt, pessimistiske sider som bekrefter det du har fryktet; at du er en ræva mor. Heldigvis pleier jeg ikke la meg skremme av det, jeg googler videre, og så finner jeg som regel noe bortgjemt info som virker mindre dømmende og mer nyttig, enn det ulike mammaforumer kan skilte med.

Denne ukas episode av Foreldrerådet er et resultat av nettopp en sånn stund. Med tårer i øynene googlet jeg en sen kveld «hva skjer med seksåringer???». Det kan noen ganger føles som om jeg har en liten tenåring i huset, og det skjedde over natten. En liten tenåring som i det ene øyeblikket er sint og frustrert, i det andre veldig liten og sår og vil sitte på fanget. Jeg blir forvirret. Heldigvis har jeg en podcast hvor jeg kan invitere smarte folk, som kan fortelle meg (og dere selvsagt) hva det egentlig er som foregår.

Ukas gjest er pedagog Kari Næss fra Organisasjonen Voksne for Barn. Hun har forklaringen på spørsmålet jeg googlet, det er nemlig ikke rent lite som skjer med seksåringer, viser det seg. Og det er ikke bare i denne mammasjelen det kan oppstå forvirring (heldigvis). Jeg visste egentlig ikke noenting om Voksne for Barn, det er blandt annet et sted man kan ringe til, hvis man trenger råd og tips til hvordan å takle utfordrende dager og situasjoner i foreldrejobben. Man kan være helt anonym, og fakstisk få fagfolks råd (noe som jo er mye bedre enn all den googlinga, spør du meg). Det er et lavterskeltilbud for alle, som mange fler burde vite om.

Skulle selvsagt delt denne episoden på mandag, for det er jo da Foreldrerådet kommer ut, men ting blir jo ikke sånn som man tror, noen ganger så sovner man siklende med ungen sin og våkner forfjamset opp dagen etter, med alle klærne på. Dessuten måtte vi bruke gårsdagen til å lage Valentines-date, det var innmari viktig  få laget sånne jordbær med sjokolade og spise kokosboller. Så derfor kommer dette innlegget i dag istedenfor.

Vi var veldig stolte av disse jorbærene i går. Spiste alle sammen på fem minutter.

Det blir som det blir folkens, og det skal vi ofte være glade for. Hvis du akkurat nå kom på noe du egentlig burde ha gjort, men heller vil ligge i sofaen, sove i sengen, kose med katten, drikke et glass vin (og høre på ukas episode i en av de nevnte scenarioene); føl deg fri til å gjøre akkurat det. Det har du så innmari fortjent.

God lillelørdag!

🙂

 

Kjære alle mammaer

 

Nå sitter mange av dere i sofaen, etter en lang søndag, noen har kanskje grøt på genseren, andre har gulp i håret, eller støv på hjernen. Noen av dere har fått kort av ungene deres, andre har kanskje ikke sett ungene sine på lenge. Noen er mammaer til friske barn, viltre barn, noen til forsiktige og sjenerte barn, andre er mammaer til syke små, unger som trenger ekstra hjelp, noen er mammaer til barn som ikke lever lenger, andre har barn som er voksne, og som kanskje i sin tur har blitt foreldre. Vi kommer i alle varianter, alle farger og fasonger, fra alle kontinenter, alle verdensdeler, vi har eksistert til alle tider og vil gjøre det for alltid (eller helt til mennskeheten opphører da, men det blir flisespikkeri).

Kjære alle mammaer, enten du er fattig eller rik, sliten eller opplagt, har gått på ski eller ligget i sofaen denne søndagen, om du er frisk eller syk, morsom eller en trøtt skygge av deg selv; dette har vært vår dag. Den er kanskje laget av handelsstanden, og blir nok en ting vi (eller ungene våre) må huske på, rett rundt hjørnet for den enda mer masete dagen «valentines day», men den er likevel vår. Enten barna dine vekket deg på sengen med kake og klem, som i en reklamefilm, eller de ikke husket på å ringe deg i det hele tatt. Noen er mammaer til barn de ikke har laget selv, noen er vordende mammaer til barn som ligger i magen, noen er nybakte mødre og skal bruke hele natten på amming og lengsel etter søvn, andre bekymrer seg for unger som har reist langt, som ikke holder kontakten, som kanskje ikke har det så bra, eller som akkurat denne søndagen er forbanna på sine mødre, og på furtent vis driter i hele morsdagen.

Vi er alle mammaer, vi er alle de som ligger litt ekstra våkne om kvelden og tenker på hvordan ungen vår har det, vi er mestere på logistikk, trøst og effektivitet, vi er like sammensatte som folk generelt, vi har verdens fineste og vanskeligste jobb, enten vi har åtte unger med en fyr vi kjenner godt, tre unger med forkjellige fedre, donorbarn, fosterbarn, adoptivbarn eller bonusbarn. VI er imponerende noen ganger, vi er håpløse av og til, vi er strenge, snille, rare, fine, varme, sure, slitne, morsomme og alltid veldig viktige. Og vi burde seriøst hylles i minst en dag, enten man forakter handelsstandens masete kjøpepress eller ikke.

Så jeg benytter anledningen til å takke, for dere inspirerer, backer, støtter og viser vei. Dere holder menneskeheten oppe (tenk på det!), dere tar vare på folk, på unger, på samfunn, dere sørger for trygghet og liv, matpakker, muligens ull innerst på kalde dager og nærhet til de som trenger det mest. Uansett om du er en supermamma, en lat en, en trøtt mamma, en som driter deg ut en del, en som ikke alltid nailer mammajobben, uansett om du er distansert eller nær, flink, konsekvent, forsiktig eller en mamma med relativt kort lunte (som meg), om du er mamma på heltid eller deltid, til mange eller få unger, så vil jeg si; TAKK!

Til alle mammaer der ute, de som jobber hard og ammer livet ut av seg mens de leser dette, til de mammaene som ikke er hos oss mer, til de mammaene vi savner, til de som allerede har lagt seg, og til de som føler de aldri kommer til å få sove igjen; TUSEN TAKK!

Dere er selve grunnen til at vi er her, dere er de som sørger for at verden beveger seg fremover, dere er grunnen til at jeg ikke føler meg alene gjennom de rare og vanskelige dagene i mammajobben, og som gjør meg ekstra klar over hvor fantastisk det er når livet med barn er nettopp det; fantastisk.

Bruk resten av denne søndagen til å være stolte og fornøyde, og husk at helgen varer helt til i morgen. Dere er rå!!!!

Klem fra en sliten, fornøyd og midt-på-treet god mor i sofaen.

🙂

 

PS: En ekstra klem til min egen Mamma. Jeg elsker deg.

Viktig melding

 

Viktig melding fra en fyr på seks.

Fikk denne viktige meldingen av Tidemann i dag, på en liten lapp. Jeg lå i sofaen med pledd og døste, mens han var i full gang med et slags tegneprosjekt. Fredager med ham er helt annerledes enn fredager uten ham. Noen ganger føles det som om jeg lever to separate liv, det ene er fullt av kule folk og fester og spennende prosjekter, jobb og ansvar for egen utvikling, det andre er sammen med ham; roligere, helt annerledes, varmt og nært, og på mange måter mye viktigere.

Selvsagt går det en kule varmt mellom oss også, vi har jo våre dager med armer og bein og manglende votter og dårlig stemning, men så er det også innmari fint. Og på en fredag som denne, når jeg har litt sår hals og trenger å ligge under pleddet, når vi kjører eggerøre til middag fordi vi (jeg) ikke gidder å styre noe mer enn det, og han får være oppe en time ekstra fordi det endelig er helg, så føles det som hele universet består av vår stue. Lyden av at han klipper i papir og hemmelighetsfullt styrer med noe på den andre siden av rommet, for så å komme stolt bort til meg med denne lappen, gir meg tårer i øynene.

Og så er den meldingen så enkel, og så innmari nødvendig å få noen ganger. Så jeg sender den videre, spesielt til deg som kanskje har hatt en litt kjip uke, føler deg litt pjusk, er litt sliten, synes livet er litt kjedelig, eller av en eller annen grunn mener du ikke fortjener en sånn lapp. Det gjør du. Du er fin.

God helg!

<3