Etterpåklokskap og annen ubrukelighet

 

Sol ute, syk inne

Jeg hater jo å være etterpåklok, jeg liker best å være klok fra før. Men det er jeg selvfølgelig ikke alltid. Nå har jeg gått på en klassisk liten smell, som kan oppsummeres slik;

fest ute + litt lite klær (fordi man tenker at det er sommer) + lite søvn + mye stress = syk

Hver gang jeg blir syk (det er egentlig svært sjelden), så kommer jeg på at jeg har glemt å være glad for at jeg er frisk. Nå jeg våknet med dundrende hode og stikkete hals, øyne så små som rottefitter (det er et uttrykk jeg med glede låner av bestemoren til en venn) og tung kropp, så slår det meg umiddelbart; nå har jeg glemt det igjen. Glemt å nyte hvor digg det er å være frisk. For hvordan kjennes halsen ut til vanlig, når den ikke gjør vondt? Hvordan føles pannen min i hverdagen, når det ikke sitter en liten drittunge og banker på bihulene inni der? Og som vanlig lover jeg dyrt og hellig, til en Gud jeg ikke tror på, at jeg skal begynne å takke for at jeg er frisk, bare jeg blir frisk igjen. Noe jeg selvsagt glemmer, til neste gang jeg ligger der.

Heldigvis hadde ungen bestemt seg for å være at typen «eksemplarisk omsorgsperson» i dag, og lot meg sove ekstra og hentet vann og paracet. Jeg ble rørt til tårer, han var mild og søt og lagde sin egen frokost; puffet havre med melk og honning. Og så har min elskede (yngste) søster bursdag, og det er bare dødsfall som er skjellig grunn for å fravike feiring i vår gjeng, så morgenen handlet ettehvert om å få bakt en kake og komme seg avgårde. Det er dessuten bursdagsbarnet som har smittet meg, det er jeg temmelig sikker på (men jeg elsker henne likevel, fordi jeg er så en innmari raus og grei person).

Det kreves bare at man er tilstede i bursdagen, med gave og bakst, man trenger ikke være frisk (eller høflig). Og så må jeg understreke at det ikke er bursdagsbarnet selv som insisterer på feiringen, men mellomste søster Nanna. Hun er en bursdagsmaskin, hun flyr til det landet du bor i, med ballonger, og slipper deg ikke av syne ett eneste sekund, når du fyller år. Heldigvis for økonomien, bor vi nå alle i samme by, noe som gjør logistikken enklere og bursdagsbudsjettet mindre. Nanna elsker også navnedager, 17.mai, jubiléer, dugnadsarbeid, alle typer fest, selskap og hytteturer. Hun lager kort, blåser ballonger og kjøper blomster til alle i sin nærhet, og mener (enda mer enn meg) at man skal feire det som feires kan. Og jeg er enig altså, men hadde sneket meg unna i større grad, hvis det ikke var for at hun da tropper opp på døra og tvinger deg avgårde. Det elsker jeg henne for, bare så det er sagt.

Pannekake-kake og kokosboller på døra, vi kødder ikke med bursdag i familien Klingenberg

Etter kake og sang og døsing på bursdagsbarnets sofa, dro ungen på en ny fest med sin far, mens jeg la meg på sofaen hos meg selv. Der har jeg ligget og kjent på skammen over at jeg var så dum å bli syk, samt den dårlige samvittigheten over at det er sol, men at jeg ligger inne. Samtidig har hodet selvsagt diskutert med seg selv, for det er jo helt bortkastet å ha dårlig samvittighet, og så er det jo ikke nødvendigvis sånn at jeg bør skylde på meg selv for å være syk. Det hjelper ingenting. Innimellom har jeg hørt på radio, lest i boka jeg aldri blir ferdig med og drukket rød saft. Har oppdaget en ny rød saft som er så god, at den ble med i drømmen min.

Drømmen handlet ikke først og fremst om saft, men om mennesker jeg har møtt de siste dagene. Jeg drømte for eksempel at jeg giftet meg med en fyr fra en fest (den festen som nok er grunnen til at jeg ligger her), og det hele var veldig, veldig hyggelig. Nå tror hjernen min at vi har et forhold, så realistisk var den drømmen. Hadde vært praktisk selvfølgelig, om man bare kunne drømme seg til en ekteskap, våkne, og vips så levde man lykkelig alle sine dager. Vi får se, jeg har en mistanke om at det ikke er helt sånn det henger sammen. Lover å holde dere oppdatert, hvis det mot alle odds skulle dukke opp en frier på døren her.

Håper hver og en av dere har en søndag uten et snev av tullete skam, dårlig samvittighet for ubrukelige ting eller andre bortkastede følelser, at dere ligger i skje med noen dere liker, klapper kjæledyrene deres og husker på hvor digg det er å ikke være syk. Selv skal jeg sovne i skje med ungen min, og heller ikke i dag bli ferdig med den gode, men tydeligvis evigvarende, boka («To søstre» by the way, som jeg har holdt på med siden jeg var russ i 2001. Neida, men det føles sånn).

God søndag!

🙂

Ører fulle av radio og øyne som rottefitter
4 Comments

Dette bør du ha i ørene dine

 

Ha folk i ørene dine. Det er mitt beste råd på en døll onsdag.

Ha fine folk i ørene dine. Det er mitt beste råd på en døll onsdag (og alle andre dager egentlig).Hvis denne onsdagen er litt døll, litt slapp, hvis du kjeder deg litt eller bare er litt… blæh, så har jeg den perfekte kur. Den er gratis, den krever kun internett (som du tydeligvis allerede har), ører, og ørepropper (forsåvidt valgfritt). En av mine favorittsyssler i det siste, når hodet mitt er slitent, når jeg må brette kjedelige hauger med klær, gå i butikken, eller bare trenger å ligge helt stille på sofaen, er å høre på podcast. Deilige stemmer som gjør meg smartere, forteller historier, gir meg nye perspektiver, får meg til å le eller gråte eller bare kose meg. Flere ganger i det siste har jeg ringt venner for å fortelle om noe jeg har hørt på en podcast, jeg snakker om det på jobb, men ikke alle har liksom «oppdaget» podcast enda. Det tok meg lang tid også, på tross av at jeg lager en selv. Hvis du er en av dem, så vil jeg anbefale deg å bare hoppe i det. Du tror kanskje ikke du har tid, kanskje ikke at du har lyst, synes det er mer enn nok å følge med på serier, aviser, facebook og ikke minst den virkelige verden. Og det er det jo. Men jeg mener det, jeg unner alle å kjenne på den deilige følelsen av å være i sin egen boble, i matbutikken for eksempel, å skli mellom reolene mens du handler hverdagsmat, mens du hører på for eksempel Invisibilia. Eller en av de andre. Her er mine favoritt-podcaster fortiden:

Invisibilia. Har sagt det før, og må si det igjen, denne podcasten er nesten magisk! Handler om alle de usynlige tingene som styrer menneskelig adferd. De er i gang med sesong tre nå, du kan bare begynne med de siste episodene hvis du vil, hver episode står for seg selv. Jeg gleder meg som en unge til neste episode i morgen.

This American Life. Tror den har eksistert lenge, men jeg har ikke hørt på den før nå. Sjekk for eksempel ut denne  eller denne episoden. De er begge helt rå, du kommer garantert til å få noen nye perspektiver på ting du allere har tenkt på. Jeg begynte å gråte av en av dem, kan du gjette hvilken?

Krisemøte. Også en podcast som har holdt på i et par år, har visst om den lenge, men som sagt har jeg ikke vært podcastentusiast så lenge, så jeg har sveipet rett forbi den. Nå har jeg derimot hørt alle episodene, og blitt ordentlig glad i begge programlederne. På tross av tidvis stort underlivsfokus, så er de lune, rare og morsomme.

Mørketid. Skulle ønske denne podcasten hadde fire ganger så mange episoder, for jeg slukte alle på en gang. Laget av NRK, handler om tiden vi lever i, og de store mektige, skumle menenne som styrer den. Du lærer alt du behøver å vite om Trump, og hans minst like maktsyke kollegaer i andre land, ved hjelp av flinke eksperter og korrespondenter. Tonen er nedpå, du føler deg aldri dum eller utafor, selv om du kanskje ikke er av typen som applauderer politiske spørsmål når du spiller Trivial Persuit. Programlederne er inkludernede og flinke.

Sånn er du. Personlighetstesting av norske kjendiser. Veldig gøyalt konsept, jeg har anbefefalt den før. Nå savner jeg å få nye episoder, for jeg har hørt samtlige (også de som liger under «BIG 5», som podcasten het før). Ikke bare blir du ordentlig kjente med folk i norsk offentlighet, du blir også klokere på deg selv.

Nå ligger jeg i sofaen med rare øyenbryn (driver og farger dem selv), kimono og sandaler (har kjøpt nye, så prøver dem ut) og ville skremt hvilken dørselger som helst. Men jeg har ikke tenkt til å åpne døren, uansett hvem som skulle ringe på, for øreproppene mine er i, ungen er hos sin far, og jeg skal høre podcast og drikke saft resten av kvelden. Føles nesten som ferie.

God onsdag, fine folk!

PS: Sjekk gjerne ut min podcast også altså, denne uka handler Foreldrerådet om familierett;

 

 

 

2 Comments

Kjære alle med kropp

 

Sommerbloggen sendes på Radio Norge hver fredag morgen frem til august. Thea Hope er fotografen bak dette imponerende bildet. Blir veldig fysen av å se på den drinken.

Nå står vi ved startstreken, endelig er den her, perioden vi har drømt om, lest om, den vi har blitt pumpa full av, den deiligste av dem alle; nemlig sommeren! Nå skal det store skje, det vi har ventet på, det bloggere og instagramstjerner faktisk bygger hele karrierer på; det er tid for å vise frem sommerkroppen 2017!! Publikum venter, bikinien er klar, sololjen glinser, musklene er definerte, brunfargen på plass. Ikke et hårstrå er glemt, de er alle enten fjernet, vokset eller gredd. Det er ikke en valk i syne, det er ingen kvise så langt øyet kan se. Kjenner du deg igjen? Er du klar?

Svaret er nei. Svaret er selvfølgelig; NEI! Fordi, mine kjære venner, det hele er løgn. Jeg vet ikke med dere, men det er altså sånn at jeg som voksen, stadig oftere, oppdager at folk driver med regelrett løgn, rett opp i fjeset på meg. Facebook lyver, instagram lyver, avisene lyver, TV lyver så det renner etter, til og med vennene mine, de litt mer perifere vennene, de ljuger de også.

Det finnes ingen sommerkropp! Sommerkroppen finnes like lite som det finnes en påskekropp, eller en pinsekropp, eller en Kristi Himmelfartskropp (selv om det hadde vært litt gøy, hvordan hadde den sett ut?). Sommerkroppen er bare ljug. Det eneste som finnes er folk, folk som bor i kropper, som ser forskjellige ut, som er praktiske å ha, fordi de kan gjøre fine, slitsomme og (noen gnager) kjedelige ting. Kropper som kan løpe, bade, spise is mens den smelter, ligge med andres kropper, kropper som kan kose med hunder man er glad i, løpe, sove og som alltid, – og da mener jeg alltid, bør ha på seg svømmevest i båt. Det finnes kropper, det er sant, og så finnes det sommer. Men den er kort, folkens. Den sommeren er jævlig kort.

Derfor vil jeg minne deg (og kroppen din) på, at du ikke har et sekund å miste. Hvis du er av typen som liker å bade, kjenne sol og varm vind på bar hud, kjøre båt, ha på sandaler, spise grillpølser; da er det nå du skal gjøre det. Da skal du ta med deg kroppen din, den du bor i, og få med deg sommeren, mens den er her.

Og så skal du huske at kroppen din er en bruksgjenstand, – ikke en pyntegjenstand. Og at alle som prøver å fortelle deg noe annet, de ljuger.

Lykke til, og takk for meg!

🙂

PS: Vil du følge denne bloggen på Facebook? Du blir hverken tynnere, yngre eller rikere av det (så vidt jeg vet), men jeg tror ikke livet ditt blir verre av det heller 🙂

 

 

 

Et selvsentrert innlegg om TV, tid og lukten av kattepiss

 

De har sånne på ordentlig når de lager TV. Det hadde jeg ikke trodd.

Hvordan går det? Hvordan behandler sommeren dere så langt? For min del er hverdagen litt mer kaotisk enn jeg liker, men likevel fin. Jeg prøver å restrukturere livet mitt litt, det må man jo gjøre noen ganger, for å få plass til å gjøre alt det man liker. For eksempel vil jeg gjerne ha mer tid til å skrive her. Jeg savner å skrive oftere til dere, internetts fineste folk, skulle gjerne gjort det hver eneste dag. Det er som med «hverdagssamtalen» (Mammas utrykk), de menneskene man møter ofte, har man mer å dele med. Den venninna du snakker med hele tiden, får flest historier, små ting blir til fortellinger og man kan følge med på hverandres liv med letthet. De du bare møter på fest en gang i året, er det vanskeligere å skravle med. Akkurat sånn er det med blogging også, synes jeg.

Bla, bla, ukeblad (haha, det skal jeg begynne å si oftere), dette innlegget skal ikke handle om at jeg ikke får tid til å blogge. Det er akkurat like lite interessant som når folk du ikke har møtt på lenge, bruker en halv time på å snakke om hvorfor dere ikke har sett hverandre på lenge, den ene gangen dere møtes. Men jeg prøver altså å fikse litt på hverdagen, komme i en mer fleksibel situasjon, så jeg kan jobbe, være mamma, ha podcast, skrive blogg og teste ut alle andre ting jeg liker samtidig. Akkurat nå er jeg optimistisk, men vi får se. Man må jo bare prøve seg, ikke sant?

For å ta dere kjapt (og hverdagssamtale-aktig) gjennom de siste dagers hendelser her; Vi har fått oss spinnere. Det har liksom vært temaet mellom ungen og meg den siste uka. Sånne snurrete leker alle barn driver med fortiden, og avisene skriver om. Vi har tre stykker nå, og Tidemann har bestemt at den som til enhver tid er best, den er hans. Så vi tester og bytter og holder på, mens katten røyter og innkjøpene mine av planter har gått helt av skaftet. Kjøpte for eksempel et fikentre her forleden, kjempefint lite fikentre. Plantet det i en potte inne, synes det så riktig kult ut. Det ingen gadd å fortelle meg i blomsterbutikken, det de tydeligvis ikke gidder å informere om, det er at FIKENTRÆR LUKTER KATTEPISS! Jepp.

Kom hjem i går og trodde Knut hadde hatt en tissefest i huset vårt. Han så bare på meg med sitt overlegne blikk og røpet ingenting, så jeg måtte sniffe rundt i stua en god stund, før jeg fant årsaken. Fikentrær lukter altså sterkt av katteurin, ikke bare mitt fikentre tydeligvis, dette var noe i alle fall internett visste om;

 

Så nå står det på verandaen, og jeg måtte trøstekjøpe noen andre blomster for å bli glad igjen etterpå. Ingen har så lngt flyttet inn i Tidemanns humlehotell, og han begynner å surne på insektene. I går gikk han rundt med en boks og forsøkte å fange humler i bakgården, for å tvinge dem inn på hotellet. Prøvde å si at det ikke er en type service hotellgjester vanligvis setter pris på, men han insisterte. Fikk ikke tak i noen da, kanskje like greit.

En annen ting jeg har gjort i det siste, som egentlig er litt koko, det er at jeg har «debutert som skuespiller». Det er ikke kødd, jeg blir litt flau av å si det, derfor må det stå i anførselstegn. Men jeg har altså en liten rolle i TV-serien «Best før» med Linn Skåber, sesong to. Den kommer til høsten/vinteren tror jeg. Det var overraskende gøy, på tross av at jeg følte meg ganske lost. Vi har en innspillingsdag til, det er neste uke, og jeg gleder meg skikkelig. Ikke bare fordi jeg kan krysse av et nytt punkt på listen over ting jeg har lyst til å prøve, men fordi den gjengen som lager den serien er noen av de morsomste og hyggeligste folka jeg har møtt.

Ja, det var jeg som spurte om vi kunne ta en selfie.

Nå venter verdens største haug med rene klær på meg, jeg hører den rope skingrende fra soverommet. Enten må jeg brette den, eller så må jeg komme meg ut av døra og drikke vin eller noe sånt, for jeg orker ikke sitte her og høre på at den maser. Ungen min er hos sin far i noen dager, så jeg er fri til å gå hvor jeg vil, selv etter leggetid. Tror faktisk kroppen har mer behov for et glass med søstrene mine, enn for tellekanter i skapet akkurat i kveld.

Takk for oppmerksomheten fokens, det er digg å få være litt selvsentrert noen ganger.

God onsdag!

🙂

 

 

Takk for en deilig sommer da dere!

 

Husker dere sommeren 2017? Den var fin!

Hva som har skjedd i det siste? Takk som spør, det er en hel del. Sommeren var her, i hele tre dager, det var farvel til strømpebukser, og hei til planting av blomster og grilling på verandaen. Jeg gikk med bare armer på jobben, spiste is gatelangs og drakk kald hvitvin. Må si jeg elsket sommeren 2017, den leverte. Rakk å sove med helt åpne vinduer i tre netter, gå i sandaler og sløve bittelitt i sola. Helt fantastisk.

Så har jeg levert fra meg førstemanuskriptet til boka (whoopwhoop!!!), det ble til slutt ferdig, etter noen søvnløse netter og så mange endringer at jeg ikke helt vet hva det endte opp med. Skriving av bok føles annerledes enn skriving av blogg, og jeg sendte lengselsfulle blikk hitover, men tvang meg selv til å formulere setninger i manuskriptet istedenfor på internett. Det var vanskelig, jeg har savnet dere og dette. Men noe ble lagret og sendt og så får vi se hva det blir.

Jo, og så feirer jo kongeparet seg selv denne uka, med glitter og glam og krone-is, mens jeg var på foreldremøte. Kronprinsen tok skjegget midt under middagen og alle hjerter gledet seg. Kroppen til dronningen ble diskutert i landets største avis, fordi det er visst alltid innafor å snakke om kroppen til damer, uansett hvor gamle, smarte eller royale de er. Håper det er en føljetong, der vi etterhvert får en anmeldelse av kongekroppen også, etterfulgt av barna. Hva synes vi om de kongelige barnas kropper egentlig? Mulig det blir et helt helgebilag.

Siden sommeren 2017 er over, og jeg har funnet frem strømpebuksene og skjerfet igjen, fyrte jeg like greit i peisen her nå. Har gått på en luksussmell på hagesenteret, så nå må stuen min være perfekt temperert til alle døgnets tider, for at ikke det store blomstrende treet jeg har handlet, skal visne. Lur idé å gå all in på plantefronten, når jeg har like grønne fingre som en fisk. Det er nesten frost i verandakassene med spirer, men jeg skal ha for innsatsen, tenker jeg. Så nettopp på et hageprogram på TV og har begynt å tenke på luking, så hvis jeg ikke skjerper meg nå, så blir jeg en sånn som tror hun er gartner etter en tur på blomsterbutikken.

Mitt nyeste familiemedlem.

Knut lever sitt katteliv, ligger og vokter humlehotellet vi har hengt utenfor døra (også en del av den handleturen på plantesenteret), mens ungen mente det var nødvendig å sette opp et skilt. Humler har jo ikke penger, de har ikke lommer en gang, konkluderte vi med, så viktig å understreke at hotellet tilbyr gratis overnatting.

Ledige rom på humlehotellet!
Velkommen skal dere være, humlefjols!

Hvordan går det med dere? Jeg har høstfølelse kobinert med hverdagsfølelse, og vurderer å sette i gang med en  ny TV-serie. trodde sesongen for sånt var over, men kjenner at kroppen craver sofa og lave forventninger og pledd. Jeg burde begynne med skattemeldingen, vaske klær og ta ut av oppvaskmaskinen, men føler meg såpass flink som har sprayet kassen med blomsterspirer, at jeg tror kvoten for huslighet er oppnådd allerede i dag. Dessuten er rumpa for tung og øynene for trøtte akkurat i kveld. Lov å late som om det er høst og legge seg til lading, eller? Si fra når sommeren 2018 er her da dere!

 

🙂 Thea.

 

4 Comments

Grytidlig dommedagshilsen fra Middelhavet

 

Selv dårlig vær ser bedre ut her nede

Våknet med dommedagsfølelse før sola hadde stått opp, det kan det være flere grunner til. Før det første kan det være på grunn av manikyren jeg tok i går (det er viktig å gjøre sånne ferieting mens jeg kan, ikke sant?). Ikke fordi manikyr i seg selv er et tegn på dommedag, det hadde vært rart. Nei, fordi hun dama som jobber der, en litt eldre og veldig skravlete señora, fortalte om en synsk person hun hadde møtt. Hun fortalte med innlevelse om dette her, at hun hadde ligget våken de siste nettene, på grunn av hun synske. Sånn er det når man har en neglesalong, man møter mye rare folk. Og her for et par dager siden, hadde det altså slengt innom et medium for å stelle føttene sine, akkurat i hennes salong.

Dette mediumet må ha vært overbevisende, for jeg kunne se at negledamen var litt preget av det hun var blitt fortalt. Den synske hadde nemlig spådd at tredje verdenskrig var rett rundt hjørnet, at den kom til å bryte ut i løpet av de tre år. Og at det kom til å starte med Korea (mediumet spesifiserte ikke hvorvidt det var Nord- eller Sør-Korea, følte vel det var irrellevant). Ifølge spådamen, kom hele verden til å rammes hardt, bortsett fra Afrika. Negledamen fikk store øyne da hun fortalte dette, hun sa hun hadde prøvd å riste det av seg , pleide visst ikke å tro på synske, men dette klarte hun altså ikke å glemme. Jeg gikk ut derifra med fine, velstelte hender, rett opp på kirkeplassen for å drikke vin og spise ost, hvis dommedag er nær så skal jeg i alle fall ha spist min dose manchego, si.

Det ble en ganske sen kveld i går, ikke bare på grunn av kirkeplassen og vinen, også fordi jeg har fått denne låta på hjernen:

 

Jeg registrerer at den har blitt spilt over en milliard ganger allerede, så jeg er rimelig sent ute, og den er vel av typen guilty pleasure (for å si det mildt), men jeg klarer altså ikke la være å digge den. Beklager. Uansett, jeg måtte høre den mange ganger før jeg sovnet i natt. Jeg er også hun ene som danser til den, HVER ENESTE GANG en bar her nede spiller den. Forleden løp jeg TILBAKE til baren, etter at jeg egentlig hadde gått, for å danse til den en gang til. Skjønner ikke hva som skjer med meg.

Men han smørsang-fyren der skal ikke få skylden for dommedagsfølelsen jeg våknet med altså, han har bare skylden for at jeg måtte være oppe litt ekstra sent for å høre alle de versjonene jeg fant av låta hans på internett (det var mange). Det handler kanskje ikke heller om hun synske dama, selv om det jo står mye illevarlsende om både USA og Korea (begge variantene) på samtlige avisnettsider i dag.

Jeg våknet av meg selv for to timer siden, altså halv seks, og var lys våken. Det var tordenbyger over havet her, klesvasken som tørket så fint i går (poeng til meg for å vaske klær på ferie) hadde blitt våt av regn (tilsvarende minuspoeng for å ikke ta ned vasken). Horisonten så dommedagsaktig ut. Selv dommedag ser bra ut fra takterrassen her, det må jeg si. Men skyene har heller ikke skylden for den følelsen inni meg. Er det kanskje bare at jeg har min siste dag her? I morgen skal jeg hjem igjen, til hverdagen og barnet mitt (som jeg lengter noe fryktelig etter), til Knut og leiligheten og livet mitt.

Kanskje er det bare oppbruddstemning jeg føler på? Oppbruddstemning som har fått en litt dramatisk vri? Mulig det. Mulig det er tanken på alt jeg ikke enda er ferdig med, både når det gjelder denne byen, Spania generelt (en del av meg vil bare bo her), jeg er ikke ferdig med å spise ost og skinke og ha utsikt til havet og sol i fjeset. Og så er jeg vel ikke heeeeelt i mål med skrivinga heller, det må jeg innrømme. Da er det jo praktisk å ha våknet grytidlig, og at det er regnskyer over havet. Ingen soling på meg denne siste dagen, bare tastaturet og utsikten og følelsen av dommedag.

Til alle dere som våkner midt i hverdagslivet, ha en deilig dag! Jeg skåler fra terrassen her, i svart, sterk kaffe og ønsker dere en over snittet torsdag!

🙂 Thea.

PS: Hør på den låta, er det innafor å synes den er kul? Eller tar en milliard mennesker feil? Mulig det altså, vil gjerne ha en tilbakemelding fra noen jeg stoler på (altså dere).

Et halvt morgentryne og dommedagsvær
3 Comments

Adios søndagsfølelse, hei savn

 

Jeg feirer fraværet av søndagsfølelsen blant spanske kjøttboller og palmer. Søndagsfølelsen eksisterer ikke når man er ute av rutinene, i alle fall ikke i samme form. Melankolien dukker opp på andre måter, for eksempel som savn. Jeg er vant til å være noen dager vekk fra Tidemann, men når vi passerer femdagerstreken merker jeg det på kroppen. Jeg kan fysisk kjenne det, lengselen sitter i brystet som en varm klut og presser på innsiden.

Vi facetimer for å holde hverandre oppdatert på både stort og smått, som at jeg har funnet en fin stein og at han har drukket smoothie. Vi lager grimaser, han leser bok for meg, vi tuller, og han prøver å gjette hva han skal få i reisegave. «Jeg tror kanskje det er stinkdyr?» sa han i dag. Måtte avkrefte det, få stinkdyr-utsalg her.

Gjetta på stinkdyr. Tok feil.

Når jeg føler meg litt alene, eller litt langt unna ungen min, så må jeg liksom nøste meg frem til å komme på at jeg er dritheldig. Jeg prøver å se for meg dere for eksempel, der dere ligger på sofaene deres hjemme akkurat nå, eller henger opp en vask, gjør klar barnas skolesekker og sjekker i kalenderen hvilke møter dere har denne uka. Noen av dere har sikkert vært litt sent oppe denne helgen, gruer dere til ikke å få sove i kveld, og dermed være stuptrøtte i morgen. Når dere står opp og må ta på strømpebukse og stresse til jobb og kjøper kaffe, så skal jeg sove. Når dere sitter i møte, så skal jeg sole puppene på takterrassen. Sånn holder jeg på inni hodet mitt for å skyve vekk lengselen. Når dere henter i barnehagen, eller drar på trening, så skal jeg drikke hvitvin ved stranden (og skrive ferdig to tekster til). Og så, når dere lager middag, så er jeg støl i huden etter en dag i sola, og spiser mat på restaurant som noen andre lager til meg. Er det usympatisk å bruke andres manglende ferie, til å føle seg bedre selv?

Det er muligens det. Men det er jo helt bortkastet å sitte her i sydenland med savn i kroppen og sutre. Derfor må jeg trekke frem (skitne) triks som får meg til å føle meg bedre.

Ellers kan jeg melde om at jeg har fått solbart. Jepp. Er så heldig å ha mer pigment akkurat rundt munnen, så det ser ut som jeg har drukket sjokolademelk med en gang trynet kommer i sola. Flaks med det. Jeg har også spist latterlig mye kjøttboller, albondigas, det er min tapas nummer en, og så skinke og ost da. Og calamares. Og croquetas. Fader, jeg liker nesten alt. Sangria, vin og agua de valencia har det også blitt, det er vanskelig å være her uten å drikke alkohol. Alle drikker hele tiden, føles rart å gjør noe annet. I dag måtte jeg konse for å bestille kaffe og vann til middag, men det gikk. Tror kroppen trenger et par dager uten alko (selv om den prøver å lure meg til noe annet).

Ja, og så har jeg skrevet. Heldigvis får man si, det er jo derfor jeg er her. Er fortsatt usikker på om jeg kommer i mål, føler jeg går i sirkler hele tiden og diskuterer mye med egen hjerne. Hvis jeg omsider lander dette prosjektet, så kan dere altså lese en bok jeg har skrevet til høsten. Det må være en helt koko følelse å se sin egen bok i en butikk? Får sug i magen av å tenke på det. Tenk om jeg ikke klarer det? Eller tenk om det blir skikkelig dårlig? Prøver å finne trøst i at det jo ikke er så farlig, all den tid det gis ut mye ræva bøker hele tiden, og at verden går videre okke som. Og hvis jeg ikke får det til i det hele tatt, ikke blir ferdig, så blir det jo bare ikke noen bok. Det gjør egentlig ikke noe for andre enn meg (og dere da, som har måttet lese om denne prosessen helt uten grunn).

Takk for at dere er så kule, det er skikkelig deilig å ha dere med meg på tur. Blir kjempeglad for både hilsner på snap og facebook, det gjør meg mindre ensom og mer effektiv. Husk at dere er de fineste folka på internett!!

Kyss litt ekstra på ungene deres, kjæledyrene deres eller kjærestene deres i kveld, husk at det er helg helt til i morgen!

🙂 Thea.

Går for utekontor i morgen også jeg

Fake it till you make it

 

Upåklagelig utsikt

Jeg er jo en ekstrovert type, det er det ingen tvil om. Har alltid drømt om å være hun mystiske dama i et hjørne som alle lurer på hvem er, men aldri fått det til. Hvorfor trodde jeg at det var en god idé å dra alene på tur egentlig?

Det gikk fint i går. Da var det sol og jeg skrev på macen i bikini, spiste tapas og drakk masse sangria med en gammel venninne (samt en veldig stor gin tonic, det hele er dokumentert på snap). Livet smilte, jeg følte at jeg nailet tilværelsen og kjøpte grønnsaker på et market og skravlet på spansk og var en av tilværelsens vinnere.

Men i dag våknet jeg til gråvær (egentlig perfekt skrivevær), full frihet, ingen planer og en hjerne som på ingen måte ville samarbeide. Prokrastinering til fingerspissene. Hver gang jeg hadde en god idé, så ble den avbrutt av tvil. Spiste deilige tomater (som faktisk smaker tomater), lagde sterk kaffe og prøvde igjen. Følte meg ensom. Ringte søster på facetime i en time og snakket høl i huet på henne. Ringte ungen min på facetime og overtalte ham til å lese hele leksen sin for meg, en historie om kroppen. Ganske interessant. Så var jeg alene igjen.

Tomater som smaker som tomater er de beste!

Er dette en del av prosessen? Å gå fra skriving, til litt ensomhet, til mat, til skriving, til å kikke på fugler (jeg er skikkelig lite interessert i fugler egentlig) til å prøve igjen? Hva i helvete skal jeg gjøre her i ti dager til? Hvorfor kan jeg ikke være litt mer en sånn mystisk person?

Tidemann viste meg buret til vårt ferskeste familiemedlem på facetime. Hamsteren Bob bor i et lite, fint hus, dekorert med klistremerker min sønn har fått tak i. Selv Bob nailer tilværelsen mer enn meg. Han trener til og med. Hver natt løper han i hjulet sitt, hver dag hamstrer han mat helt for seg selv, og er en mystisk type som bor alene. Han ville aldri surra rundt i Spania og følt på skrivepress, Bob ville bare ha gjennomført med glans. Bob er en sånn fyr.

Jeg har ikke surna altså. Utsikten er formidabel, manchegoen er like god som før og det løsner sikkert etterhvert. Eller? Kanskje dette er det som skal til. Her vender i alle fall prokrastineringen tilbake til oppgaven igjen, mens den hjemme fører meg ut av huset, til en venninne, en unge som vil leke eller en jobb som venter. Her har jeg ingen unnskyldning.

Lurer på om jeg skal stikke ut og finne meg noe middag. Sette meg på en restaurant og late som jeg er en som mystisk, innadvendt person. Fake it till you make it, er det ikke det de sier? Kan jo hende det funker?

God onsdagskveld til alle der hjemme! Føler meg mindre ensom når dere er med (både her og på snap).

🙂 Thea.

Ikke mye mystisk med dette fjeset.
2 Comments

Løv and let løv

 

Min erkefiende

Over det ganske land er familier samlet på hytta, nå skal det koses! Nå skal det skje, nå skal forventinger innfris og grenene i slektstrærne forenes, med mimelek, skiturer, marsipan og gamle hytteklær. Vi har også vært på hytta, og det har vært helt topp, og på samme tid minnet meg om hvor ubrukelig jeg er.

Mens Jesus og disiplene på denne dagen spiste sitt siste fellesmåltid, og det var fotvask og alvor og hygge, så har vi raket løv. Det er sånn med hytte, spesielt når den er gammel, og har store trær og kronisk muselort i hjørnene og spindelvev i krokene. Jeg er ikke god til å rake løv.

Jeg er en sånn som er god til å planlegge. Til å lage fest, organisere tur, eller vite hva man burde gjøre hvis man har et problem (eller «ekspert på å google» som Tidemann kalte det her om dagen). Jeg er god til å snakke, jeg kan sitte hele natten og snakke med noen om noe de synes er viktig, blir aldri trøtt. Jeg er god til å finne veien, til å kjøre bil og en rekke andre ting. Men akkurat det å gjøre en repetetiv oppgave ute, en fysisk oppgave uten andre utfordringer enn utholdenhet, der svikter jeg. Jeg svikter på løv.

Med unge og søster og mor og hund på hytta, med en vannslange som lekker, med maling som flasser og sikringer som går når det passer dem, så er man nødt til å trå til. Mamma er dronninga av å trå til. Hun er den som kommer hjem til deg med et smil, bygger skap, sorterer ting, bærer saker ned i en bil, kjører på dynga, bretter rene klær helt perfekt, hun er også den som kryper under et gammelt hus med verktøy og friskt mot, for å reparere en vannledning som er lekk. Da blir det å få gnagsår i hendene og surt humør etter ti minutter med løvraking, ganske patetisk. Vel, jeg er ganske patetisk.

Heldigvis så min elskede mor mitt fallende engasjement og foreslo vafler. Og siden vi i går latet som om det var påskeaften, så ble det rebus i uteklær for å finne påskeegg på tomta, med hint gjemt i flaskepost og andre rare steder (dere som følger meg på snap allerede har jo fått det hele inn med teskje, sorry hvis det ble for mye av det gode. Hvis du ikke fikk med deg det, men (for eksempel) vil se min «entusiasme» til løv fra i dag, så heter jeg theakli på snap). Jeg ruler på påskerebus, på vaffelsteking og er også over snittet god til å vaske opp. Men Mamma, – hun ruler på alt.

Mamma er best. Hun så mine vannblemmer og foreslo at jeg skulle ta ansvar for vaflene istedenfor.

I dag, da hun på andre timen lå under huset , i den lille klaustrofobiske sprekken i steinrøysa under tre soverom, som bare hun passet inn i, og til stadighet fikk vann i fjeset fordi spleisingen av et lekk vannrør ikke fungerte, så satt jeg bare på trammen over henne og følte på stolthet. Moren min ble nettopp 67 år, og ligger som en husmus i kjeledress under hytta, med en iphone som lommelykt og hundre edderkopper i håret, og roper; «Sett på krana igjen!!» hver gang hun tror det er i orden. Jeg satt med plaster på mine to vannblemmer i hendene, etter ti minutter løvraking (serr) og var hun fjåsa som la ut snaps og sjekket instagram.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å bli sånn som Mamma noen gang. Jeg vet ikke om jeg kommer til å ligge i gjørme under et hus med verktøy, eller standhaftig mene at man skal vaske alle vegger og tak i en hytte hver vår, til høylytt protest fra sine barn. Jeg vet ikke om jeg kommer til å ha det blikket, både for planter som må beskjæres, planker som må byttes, mens jeg parallelt klarer å bry meg om hvordan folk har det og hvem man burde ringe til fordi de kanskje trenger litt ekstra oppmerksomhet. Mamma, – du ruler.

Vi har laget lammesteik, vasket noen av de gamle veggene fri for fluelort og støv, spist sjokolade og mange kokosboller, drukket vin, vi fikk raket den plenen til slutt (mest takket være søster), Tidemann har vært svett i luggen og skitten på nevene i flere dager. Det har vært noen store og noen små samtaler, noe hjelp fra store arbeidsmenn, og en helt magisk nabo som til sltt kunne bistå min mor under det huset, så vi har vann i krana. Vi har til og med hatt mimelek.

Nå skal de helligste dagene denne ferien (det vil si da Jesus ble forrådt, drept og overrasket alle med å svinse seg til himmels), feires helt på det jevne hjemme i Oslo. Der jeg kan være stolt over de små ting jeg klarer, som å få satt på en vask med skittentøy i ny og ne, bade barnet mitt eller huske å sortere glass i riktig container. Det er ikke helt på Mammas nivå, men det er da noe.

God skjærtorsdag, og lykke til på hytta alle sammen!

🙂

Mulig mitt avkom slekter mer på meg, enn på sin mormor.
1 Comment

Ammetelt, terror og et parallelt univers

 

Mistenker påskeliljene for å ha vært på fylla

 

Mens jeg leser om terrorangrepet i Russland, registrerer jeg at nummenheten har spredt seg. Jeg tar ikke lenger til tårene over terrorangrep, det skjer i verden parallelt med at Sylvi Listhaug får barn nummer tre og matvarekjedene konkurrerer om å få oss i å fråtse i påskegodt. Terrorsaken engasjerer meg riktignok mer enn det dunete hodet til Sylvis baby, men jeg får ikke det stinget i magen lenger. Er det et skummelt tegn? Har jeg blitt kaldhjertet?

Jeg husker ikke hvor vi la påskeegget i fjor. Sannsynligvis er det lagret på «et lurt sted». Ungen min pleier å advare meg mot å legge ting «på et lurt sted», han mener det er likestilt med å «miste ting for alltid». Sammen med enslige sokker, sykkelnøkkelen (den som virker) og en hel del hårstrikker, så ligger både fjorårets påskeegg og en rekke andre ting på «et lurt sted». I et parallelt univers, på en måte. Drømmer om å finne den hemmelige portalen en gang, gå rett inn og oppdage alle de manglende puslespillbrikkene.

Påskeliljene på bordet lukter for mye, de lukter blomster som synger på siste verset. Søtt og emment, som om de har vært på fylla og ikke dusjet siden før festen. Ungen er svært fornøyd, vi har hatt storfint besøk av en mann fra Get, som til Tidemanns beundrende blikk fikset internett. Nå er kabelsalaten sirlig ryddet opp, og nettavisene kan leses i fullskjerm på hjemmefronten. Lurer på om Sylvi ammer? Hun er sikkert en sånn som fullammer uten noe problemer i det hele tatt, men aldri i offentlig rom. Eventuelt med et sånt ammetelt. Har dere sett sånne? Som en slags burka for puppen.

Knut røyter i store dotter over det (svært upraktiske) hvite gulvet, uansett hvor mye jeg grer ham. Åler seg rundt og legger igjen vinterkroppen på møblene, mens han lytter med begge ørene etter fluer og fugler og annet snask. Jeg har stress-shoppet fem bikinier på nettet, fordi jeg snart skal til sola. Det nærmer seg deadline på den boka jeg skriver, og jeg rømmer landet over påske for å gjøre den ferdig. Blir så nervøs når jeg tenker på det, at jeg tydeligvis tror bikiner fra brune damer på nettet kommer til å gjøre meg mer i stand til å levere. Kommer til å sitte med skrivesperre og kritthvit kropp, i bikinier med dårlig passform. Neida (joda).

Mens NRK snakker med korrepondenter i St.Petersburg og folk lurer på hva som møter dem i selvsangivelsen i morgen (nekter å kalle det «skattemelding»), så er det viktig å minne om at sesongen for TV-titting går mot slutten. Det å ligge i timesvis på sofaen med deilige serier blir snart vanskeligere, med flommende sollys og kollektivt ansvar for «å få noe ut av det fine været». Er dessverre mer skamfullt å ligge inne når det er lyst, der har vi nordmenn noe vi bør jobbe med. Et ekte åpent samfunn burde ha høyere aksept for å ligge i sofaen, også når det er sol, ikke sant?

Jeg skal (for sikkerhets skyld) smi mens kvelden fortsatt blir mørk, og se både «Girls», «Big little lies» og «Før vi dør» i dag. Og så skal jeg logge av igjen, og la verden der ute seile sin egen sjø. Sylvi må kanskje døgne med den nye babyen, mens jeg skal sove hele natten, i skje med katten og ungen.

God mandagskveld, fine folk!

🙂