3 Comments

Søstrene

Samme gener, samme triks
Samme gener, samme triks

Jeg har to av dem, og jeg må skrive om dem samtidig, ellers blir det urettferdig. Katja er yngst, jeg er eldst og Nanna er dritten i midten. Vi er ikke bare hverandres nærmeste slekt, men hverandres nærmeste mennesker. Bortsett fra barn og kjærester og sånt da. Vi er en hel gjeng, bare Nanna, Katja og jeg. Vi har snakket mye om hvem som vant hva i det genestiske lotteriet mellom Mamma og Pappa, og vi ble tidlig enige om følgende;

Nanna har finest hår, nese og er egentlig den med penest fjes. Hun blir provoserende brun med en gang hun er i solen, og har mellomrom mellom tennene, som var et lite minus da hun var barn, men som bare er fint nå. Hun er veldig morsom (selvom hun på et tidspunkt, i en anonym avstemning, ble kåret til den minst morsomme i familien). Hun hadde veldig hes stemme, og myndig stil, da vi var mindre. Hun var en prosjektenes mester, arrangerte det ene etter det andre, og alle fikk tydelige beskjeder om hva de skulle spille i teateret eller hva som var deres oppgaver i leken. Hun ville også veldig gjerne at jeg skulle være grei mot henne, noe jeg ikke alltid var. Det har jeg blitt med tiden altså, og til mitt forsvar var Nanna ganske irriterende noen ganger, men nå er hun altså bare skjønn.

Nanna styrer skuta
Nanna styrer skuta

Nanna og Katja har alltid vært bestevenner. Katja, minstemann, snakket veldig rart da hun var liten, og det viste seg at det var fordi hun nesten ikke hørte noen ting. Så «hvor» ble «or», «hvordan» ble «ordan» og så videre. Vi snakker fortsatt litt sånn når vi imiterer Katja, vi andre, noe som overhodet ikke er rettferdig, hun fikk nemlig tidlig fikset på de ørene, så det er ingen som vet det bortsett fra oss (og nå du da, du som leser dette). I det genetiske lotteriet, holdt av mine foreldre, så vant Katja magen. Den er alltid helt flat, uansett hvor mye eller ostesmørbrød eller ostepop eller ostepølser (ost er et tema, ser du kanskje) hun spiser. Hun mener selv hun tapte på et par områder (vi er egentlig enige altså, for å være ærlig), nemlig at hun fikk tynt hår og litt kjipe tenner, og så stort sett ut som et lykketroll på sveisen da hun var liten, og hadde reggis senere. Hun har i ettertid kommet veldig godt ut av det hele. Det eneste hun fortsatt har, er ganske mange føflekker, og Tidemann prøver av og til å telle dem, men kommer aldri i mål. Katja blir også veldig brun, og hun er den roligste, mest harmoniske av oss alle sammen. Hun takler også alle slags situasjoner, og er kanskje verdens beste sykepleier (subjektiv vurdering). Hun ønsket seg alltid at katter og hunder skulle ville ligge på fanget hennes, men det ville de aldri, før nå. Onkel (en hund, viktig å understreke) vil bare sitte oppå Katja hele tiden, drømmen har altså gått i oppfyllelse. Tilbake til det genetiske lotteriet, jeg må jo ikke glemme meg selv, jeg har tapt på noen områder. Jeg er den eneste som ikke har «timeglassform». For min del ble formen av type «tønne». Jepp. Men jeg fikk smalere ankler og passer dermed i sko som de andre ikke gjør. Jeg fikk også dårligst pigment, og var alltid bleikest. Det har tatt seg opp med tiden, men jeg har også dratt på meg en såkalt «solbart», altså at jeg blir skikkelig brun på overleppa. Tusen takk. Jeg fikk heldigvis også best tenner, null hull (bortsett fra det ene jeg fikk da jeg var gravid, men det er visst babyen og ikke mammaens skyld, i alle fall sa tannlegen min det), de er rette og fine.

Jeg vant tennene, og har faktisk flere enn dette bildet viser.
Jeg vant tennene, og har faktisk flere enn dette bildet viser.

Nanna og Katja og jeg er mye sammen, på tross av at vi har bodd i forskjellige land de siste årene, faktisk på forskjellige kontinenter. Vi har løst det ved å fly til hverandre, skrive veldig mange meldinger til hverandre på whatsapp og drikke mye vin og spise mye mat på restaurant når vi er i samme land. I påsken var vi en uke i New York, og vi hadde tre mottoer. Jeg vil anbefale alle å ha de samme mottoene på ferie:

1: Alt er gratis.

2: Jo mer vi spiser, jo tynnere blir vi.

3: Hvis du er i tvil; kjøp det.

Det er muligens viktig å understreke at disse mottoene ikke er helt sanne, men det må man ikke bry seg om (med mindre man allerede er kandidat for Luksusfellen, da bør du se bort fra alle sammen). Kort oppsummert var New York fantastisk, på tross av at jeg en kveld kastet opp i Katjas koffert (jeg beklager det nok en gang, Katja, det er det verste jeg har gjort noensinne, unnskyld, unnskyld, unnskyld) og alle hadde fylleangst og gråt og lo om hverandre den påfølgende dagen. Bakgrunnen for at vi i utgangspunktet endte med den fylleangsten, var at Nanna tok over baren på en finere italiensk restaurant, noe som er veldig typisk henne. Hun overtalte/sjarmerte bartenderne til at de burde lage en drink i hennes navn, og mikset i vei med både tequila, vodka og gin i hver drink. Vi drakk alle, og bartenderne lovet henne signatur-drikken på menyen. Så hvis du går på et snobbete sted i NYC og det står en «Nanna» på menyen, styr unna. Den smeller. Uansett, dagen etter måtte vi vaske alt vi hadde, også kofferten i seg selv, på en laundromat. Vi blir alle like lettrørte dagen derpå, så da vi oppdaget at det var gratis påfyll av brus og farris på den sjappa vi satt på og snakket ut fylleangsten, så gråt vi av glede hele gjengen og tipset dem sånn 300%. Vi tuslet rundt i Soho og kjøpte veldig dyre ting og trøstet hverandre og dagen endte med kino og fantastisk middag på en sjuk klubb med reparasjons-margaritas og god stemning. Alt i alt, mottoene gjorde oss tjukkere, fattigere og veldig glade. Jeg hadde ti kilo mer bagasje på vei hjem enn til (i kofferten altså, bare et par på kroppen), og det til tross for at noen ting måtte kastes (nok en gang, unnskyld Katja).

Når folk snakker om sin «bedre halvdel», så har jeg to. Katja (sykepleier) og Nanna (snart spesialist i sexologisk rådgivning). Det vil si at jeg enten er en og en halv, eller at jeg mangler to tredjedeler når de er borte. Denne høsten er alle i samme by, faktisk i samme bydel, for første gang på 8 år. Fytti rassen, det blir bra.

Litt slitne og vldig fjollete i Central Park
Litt slitne og veldig fjollete i Central Park
To av de beste i verden på en bro
To av de beste i verden på en bro
Lett å se hvem som vant fjeset og håret i det genetiske lotteriet.
Lett å se hvem som vant fjeset og håret i det genetiske lotteriet.

Mamma

Jeg føler trang til å fortelle om mine favorittpersoner. Jeg begynner med den jeg møtte først, som jeg grodde inni, som lagde meg rett og slett (ja, jeg vet at Pappa også var med på det, men jeg mener at hun her gjorde mesteparten av den jobben i starten).

Mamma er helt rå på å reise. Hun har alltid fartet rundt, snakker mange språk, snakker også i vei på de språkene hun egentlig ikke kan. «Folk skjønner jo bedre hva man mener, hvis man bare prøver, ikkesant?» Hun er en sånn person som alltid finner det fineste huset i den fineste byen som ingen vet om, får leid det, selv om det ikke er til leie, og gjerne blir venn med familien som eier det samtidig. En gang parkerte hun oss tre søstrene på en strandbar i en liten Italiensk kystby, ga oss lommeboka og sa vi kunne bestille så mye is vi ville. Byen var full av italienske turister og alt var opptatt. Det var rett og slett ikke rom i herberget. Der satt vi, og spiste bananasplit mens vi så mamma farte frem og tilbake. Til slutt kom hun tilbake, med nøkler til et hus, midt på strandpromenaden. Hun hadde fått nøklene av slakteren, for han passet på dem mens husets eier, en gammel dame, var på ferie. Jeg vet ikke helt hvordan, men vi fikk havutsikt, store vinduer og hvite vegger med krusifikser på, for nesten ingen penger.

Mamma fikser alt. Hun maler, reparerer, ringer, diskuterer, undersøker, gjør avtaler og sjarmerer folk, så det alltid ordner seg. Hun har et litt tynt (og veldig søtt) ben, fordi hun fikk polio da hun var liten. Hun løper mye i skogen, plukker veldig mye sopp og elsker å danse. Hun vil aldri hjem fra fest. Hun bader ganske mye, både når det er kaldt og varmt, hun burde egentlig melde seg inn i en sånn badeklubb. Eller starte en. Hun dyrker mange relasjoner, både når det gjelder planter og folk. Hun har veldig mange venner som en gang i måneden kommer hjem til henne på middag, alle sammen, noen herfra og noen derfra, noen ganger blir det pasta og prat og tidlig hjem, andre ganger er det rett etter rett, påfulgt av fest hele natten.

Hun er ikke så liten som hun ser ut.
Hun er faktisk ikke så liten som hun ser ut.

Tidemann og Mommo elsker hverandre veldig høyt. Tidemann synes Mommo lukter veldig godt, og at hennes seng er den beste å sove i. Når jeg ser dem sammen, blir all kjærligheten jeg har for min mor, doblet gjennom all kjærligheten jeg har for mitt barn, og triplet gjennom all kjærligheten hun har for ham og han for henne. Det blir nesten for mye av det gode, blir nesten kvalm. Da er det godt at jeg også synes hun kan være dust noen ganger. Vi ryker på noen fighter, det går en kule varmt, og så blir det bra igjen da. Heldigvis. Hun er den ærligste kritiker, og den største støttespilleren samtidig. Og jeg er helt enig med Tidemann i at hun lukter utrolig godt, alltid.

Luringer.
Luringer.
Skivenner
Skivenner