1 Comment

Bård Hoksrud og jeg har en ting til felles!! <3

Det er ikke så ofte jeg tenker det, skal jeg innrømme, men akkurat Texburger har jeg et minst like godt forhold til som Bård Hoksrud. Vi hadde base i kjellerstuen vår da vi var ungdommer, gikk med Buffalo-sko, Sefa-bukser og synes SNC var et kult jakkemerke. Vi spleiset på tipakninger med prince mild (40 kr på Video Nova) og spilte musikk fra Napster, og ganske ofte snek vi oss ut. Vi hadde kanskje gjemt noen øl i hagen, enda oftere var det gin eller campari eller noe annet deilig fra et eller annet voksent barskap, blandet med saft. Vi spilte snake på telefonen og sendte våre første sms, avtalte å møte noen gutter på Texburger (ikke «vi» som i Bård Hoksrud og jeg altså, ser at det kan virke sånn, men mener altså «vi» som i «mine venner og jeg»), presset oss ut gjennom de veldig lave vinduene i kjelleren og sprang gjennom hagen for å ikke bli sett. Texburger leverte svære transfett-burgere med masse krydder på pommesfriten og vi sa «eplekake» når vi inhalerte siggen, for å vise at vi røyka på ordentlig. Nå har prince mild blitt til posesnus, Video Nova blitt til Netflix, Napster blitt til Spotify, snake blitt til Candy Crush, sms til imessage og barskapet blitt mitt eget. Men Texburger har evig liv. God helg, folkens!!

Enig med Bård!!
Enig med Bård!!
3 Comments

Pappa

På vei til Øyafestivalsens andre dag, og før jeg går all in med hipstergjengen og musikkfesten og det der, vil jeg bare si noen ord om mannen som også var med på å lage undertegnede.

Pappa, eller Foffa som Tidemann kaller ham, er
veldig glad i å reparere ting. Han er også glad i å kjøpe ting på netthandelen når det er dårlig vær, trenger du et fullt sjetong-sett til pokerkvelden, en brødrister eller en leke-racerbåt, så har han det alltid liggende, uåpnet i boden. Pappa er også «grossist av natur» (sitat Mamma), så de gangene han ble bedt om å handle til middag for eksempel, kjøper han gjerne fire-fem av hver ting på handlelisten. «Hvorfor har vi fem poser marshmellows??» «Det er jo greit å ha, da slipper vi å tenke på det.»

Den fleecen har Foffa hatt så lenge at Katja også har sittet inni der.
Den fleecen har Foffa hatt så lenge at Katja også har sittet inni der.

Pappa har fortiden flere hobbyer, den nyeste er å kjøpe, samle, bytte og selge sølvtøy (!). Han kan nå underholde i alle familieselskaper, om hvor skjeene til kaffen kommer fra, hvilken familie, hvilken tidsperiode og gjerne hva de drev med og hvem de lå med. Det står nemlig stemplet på søvskjeen (det er ikke kødd). Mulig Pappa krydrer historiene litt altså, men han driver altså da skikkelig sølvtøy-forskning på fritiden. Han har også de siste årene drevet med luftgevær-skyting, og sover noen ganger med masse skumle gevær i sengen (!) på Kula, henger opp kronestykker i snorer i hagen og har fått seg luftgeværvenner. Han er forøvrig pasifist og militærnekter, og det var veldig mye mer pes i 1965 enn det er nå.

Jeg var skuffet over at de ikke hadde rom i Abra Havn
Jeg var skuffet over at de ikke hadde rom i Abra Havn

Pappa er veldig sentimental, og hadde i 18 år en sjampanjekork i nattbordskuffen, fra sjampanjen han og mamma delte da hun omsider svarte «ja» på frieriet i 1981. Han ble skikkelig lei seg (det støtter jeg ham i) da den forsvant den i en svart søppelsekk under en av Mammas opprydninger på tidlig 2000-tall. Mamma og Pappa er ikke kjærester lenger, ikke på grunn av den korken (tror jeg), de har vært separert i 11 (eller er det 12?) år. De er ikke skilt, så vidt jeg vet, det tror jeg ikke heller de vet selv. Det hele er veldig ryddig for oss, men kanskje litt rotete sett utenfra, de ferierer sammen, vi feirer alltid jul og bursdager sammen, de drar på shopping sammen, og ingen av dem har andre kjærester. Likevel er de altså «single» på hver sin kant. Det funker veldig bra, spør du meg. Nanna (søster) prøvde å starte et rykte på Facebook tidligere i sommer, etter å ha tatt dette blinkskuddet av dem på Kula.

Nanna la ut rykte om at Mamma + Pappa = sant.
Nanna la ut rykte om at Mamma + Pappa = sant.

Pappa har vokst opp med tre søstre og fikk tre døtre, så gleden sto i taket da jeg ringte ham etter ultralyd i 2010 og fortalte at babyen i min mage var en gutt. Han gråt, ikke bare i den samtalen, men også i de tre påløpende pratene vi hadde. Lettrørt type. Han gikk ut og kjøpte lekeverktøy da jeg var seks måneder på vei. Foffa og Tidemann er bestevenner, og når de er sammen er ingen andre viktige for Tidemann. Jeg kan bare gå og ta meg en kaffe eller egentlig bare reise min vei, null stress. Tidemann er Foffas største fan, ler av alle (de mindre gode, for å være ærlig) spøkene hans, fotfølger ham på verkstedet, på kjøkkenet, i båten, over alt.

De har faktisk ganske kjedelige hobbyer, her letes det etter små steiner på den svarte stranden på Lanzarote. ZZZzzzzzz.......
De har faktisk ganske kjedelige hobbyer, her letes det etter små steiner på den svarte stranden på Lanzarote. ZZZzzzzzz…….
Forteller skrøner
Forteller skrøner

Foffa er også mine venners venn, forrige uke var for eksempel min venninne Cecilie på middag hos ham, og de skrønet og drakk vin til langt på natt, midt i uka. Han er streng, varm, mild, sentimental, kort, tåpelig, fantastisk, tålmodig, hissig og veldig snill. Mer enn noe annet er han raus. Han ble oppriktig skuffet over meg da jeg, i smug, betalte regningen for hummerlunsjen vi lukset oss med på Lanzarote i januar. Det endte med at jeg måtte beklage, for han synes det er så hyggelig å invitere på sånne ting, og blir skikkelig lei seg, og litt snurt, når han ikke får betale. Hver jul lager han store prosjekter av å gi Mamma rare julepresanger, lange (ganske teite) rebuser, snorer hun må følge, koder hun må knekke, konvolutter hun må velge mellom. Han skriver milelange til-og-fra-lapper, hvor alle bokstavene er blandet og orddelingen er feil, på ALLE pakkene, så det tar et kvarter å skjønne hvem pakken er til. «Ti ldens øtem enog såsåveldigt øffeth eaminf rahan somersåst olta vd eg» Typisk Pappa-lapp. Nå har Nanna, Katja, Mamma og jeg også begynt sånn, så vi sitter jo med pakkene til langt ut på morgenkvisten første juledag. Han er glad i gaver, Mamma også, og de klarer ikke begrense seg, på tross av at vi, HVERT ÅR, blir enige om at vi skal gjøre det billig. «Det viktigste dere, er at vi er sammen, vi trenger egentlig ikke gaver». De lyver så det renner av dem, både Mamma og Pappa, for de setter av en hel dag til å gå ut og shoppe, sammen, i smug.

Lunsjen jeg betalt for i smug
Lunsjen jeg betalte for i smug

Pappa er alltid stolt av meg, nesten uansett hva jeg gjør. Han ringer og roser, spør meg mye om jobben min, skryter av at jeg er en flink mamma, også når Tidemann skriker i det ene rommet og jeg i det andre, og jeg selv gir meg terningkast én i mammajobben. «Det der er ikke lett, Theamin, nå synes jeg du er kjempeflink, vil du ha et glass vin?» sier han da, og jeg glefser tilbake og «skal for faen ikke ha noe vin, er du heeeelt dust, ser du ikke hvor sykt rævva jeg gjør denne mamma-greia, jeg burde jo arresteres for elendig morskap, faen i helvete!!!!!». «Kanskje etterpå da» sier Pappa.

Pappa hater mygg og andre insekter, og har veldig mange midler mot dem. Han liker dyr veldig godt, og dyr liker ham. Faktisk insekter også, noe som fører døden med seg for deres del. Kvinner og barn liker også Pappa veldig godt. Han går mye barbeint (Mamma kjente Pappa i tre måneder før hun så ham med sko), og spikker av den harde huden på føttene sine med en jaktkniv, til Tidemanns beundrende blikk. Han er glad i internett, men har ikke facebook. Mulig han ringer meg etter denne posten og er stolt, like fullt mulig han ringer og ber meg slutte å snakke om han foran alle, og heller komme på middag så jeg kan fortelle ham det der, «Folk kan stjele bildene dine og misbruke dem, og det hele kan bli veldig alvorlig. Det er faktisk ikke spøk, Thea, det der med internett, det står der for alltid. Vil du ha vin nå?»

Vurderer tomt for strandslott
Vurderer tomt for sandslott

De stakk og bygde sandslott

Klein bloggjomfru debuterer på event.

Sponset innlegg

Slapp i øynene, klein i kroppen, og skikkelig fornøyd.
Slapp i øynene, klein i kroppen, og skikkelig fornøyd.

Altså, jeg debuterte ikke seksuelt på event i dag. Greit å være helt tydelig på det, spesielt siden det var et Lindex-event for barneklær. Dessuten ville det muligens skapt forvirring i og med at jeg har et barn allerede, måtte skrytt på meg jomfrufødsel og sånn, mye rot. Uansett; i går skulle jeg bare drikke litt vin og spise litt middag med to gode venninner og kollegaer, Johanna og Annette. Et glass ble til sånn 17, og jeg spiste kjøtt med sennepssmør og stemningen sto i taket og alle skrev hyggelige meldinger til meg og jeg var veldig glad, så det hele ble en slags fest, på en tirsdag. Uansett, Johanna er jo en dreven blogger og kan alt om nesten alt (bortsett fra golf, men det skal hun lære seg nå), så vi avtalte i går kveld at jeg skulle bli med på Lindex og se på deres nye barnekolleksjon i dag.

Indianerbånd til kidsa, -eller til festival-hipstere
Indianerbånd til kidsa, -eller til festival-hipstere

Jeg vet jo ikke hvordan disse tingene funker, men det gjør Johanna. Hun er i tillegg veldig tøff og kul og morsom, også når hun er klein. For det er vi i dag, og jeg blir nervøs, svett og skikkelig fnisete, samt har lett for å være litt for drøy, dagen derpå. De fleste av disse tingene passer ikke så godt med sånne barne-eventer kanskje, men vi dro likevel.

Skikkelig bloggete og fint; vannmelon på pinne.
Skikkelig bloggete og fint; vannmelon på pinne.

For hver gang Johanna presenterte meg som blogger, så ble svetteringene under armene litt større, så jeg drakk masse grønnsaksjuice. Alle de andre som var der var veldig greie, og mens jeg sto og styrtet en sånn liten flaske juice, kom hun ene bort og fortalte at den var kjempebra mot fyllesyke. Hun er visst ekspert på supermat, og det er jo overhodet ikke jeg, så jeg tok henne på ordet og drakk to til. Lindex viste frem barneklærne sine, det lå søte babyer på gulvet og lekte, mens deres snille og pene mødre satt rundt og pratet. Johanna holdt på å tråkke på en baby, men det gikk heldigvis fint, og mammaen ble ikke sur. Jeg spiste vannmelon på pinne og fant masse fine klær, og vet du hva? JEG FIKK DEM GRATIS!!!!!!! Jeg hvisket til Johanna at jeg jo ikke bare kan ta i mot klær, for jeg er ikke egentlig en blogger, eller en sånn person, og på dette tidspunktet var jeg skikkelig svett og litt kvalm. Men det var visst «bare hyggelig», og «bare ta dem» og «ikkenoe problem», så her sitter jeg nå, med en pose med regntøy og kule klær til Tidemann, og skal snart på Øyafestivalen med Nanna. Tidemann kommer ikke hjem til meg før på søndag, tror nesten jeg må facetime ham (eller «ringe med app», som han kaller det) og vise ham hva han har fått. Bra dag!!! Og folkens; tusen takk for alle tilbakemeldingene på telefon, facebook og sms, dere er jo helt sykt greie mot meg!!! Har greid å innstallere en sånn dings som viser meg hvor mange som er innom her, og jeg får hjertebank hver gang det er mer enn én. Jeg er forsatt ganske flau, og litt svett, men så lenge dere er så greie, og jeg unngår å tråkke på noens baby (eller andre ting), så er jo ikke dette noe farlig.

Rett før dette spurte Johanna Kathrine Sørland om det luktet alkohol av oss, og hun var kjempegrei, løy og svarte nei.
Rett før dette spurte Johanna Kathrine Sørland om det luktet alkohol av oss, og hun var kjempegrei, løy og svarte nei.
Hun er kanskje klein, men alltid proff. Man tar altså bilde av antrekket på en kunstgress-matte. Watch and learn, people.
Hun er kanskje klein, men alltid proff. Man tar altså bilde av antrekket på en kunstgress-matte. Watch and learn, people.
Spiser vannmelon på pinne og lurer på om noen ser at jeg er blogg-jomfru.
Spiser vannmelon på pinne og lurer på om noen ser at jeg er blogg-jomfru.
Sånn. Nå sklir jeg rett inn på Øya. Seriøst.
Sånn. Nå sklir jeg rett inn på Øya. Seriøst.
3 Comments

Søstrene

Samme gener, samme triks
Samme gener, samme triks

Jeg har to av dem, og jeg må skrive om dem samtidig, ellers blir det urettferdig. Katja er yngst, jeg er eldst og Nanna er dritten i midten. Vi er ikke bare hverandres nærmeste slekt, men hverandres nærmeste mennesker. Bortsett fra barn og kjærester og sånt da. Vi er en hel gjeng, bare Nanna, Katja og jeg. Vi har snakket mye om hvem som vant hva i det genestiske lotteriet mellom Mamma og Pappa, og vi ble tidlig enige om følgende;

Nanna har finest hår, nese og er egentlig den med penest fjes. Hun blir provoserende brun med en gang hun er i solen, og har mellomrom mellom tennene, som var et lite minus da hun var barn, men som bare er fint nå. Hun er veldig morsom (selvom hun på et tidspunkt, i en anonym avstemning, ble kåret til den minst morsomme i familien). Hun hadde veldig hes stemme, og myndig stil, da vi var mindre. Hun var en prosjektenes mester, arrangerte det ene etter det andre, og alle fikk tydelige beskjeder om hva de skulle spille i teateret eller hva som var deres oppgaver i leken. Hun ville også veldig gjerne at jeg skulle være grei mot henne, noe jeg ikke alltid var. Det har jeg blitt med tiden altså, og til mitt forsvar var Nanna ganske irriterende noen ganger, men nå er hun altså bare skjønn.

Nanna styrer skuta
Nanna styrer skuta

Nanna og Katja har alltid vært bestevenner. Katja, minstemann, snakket veldig rart da hun var liten, og det viste seg at det var fordi hun nesten ikke hørte noen ting. Så «hvor» ble «or», «hvordan» ble «ordan» og så videre. Vi snakker fortsatt litt sånn når vi imiterer Katja, vi andre, noe som overhodet ikke er rettferdig, hun fikk nemlig tidlig fikset på de ørene, så det er ingen som vet det bortsett fra oss (og nå du da, du som leser dette). I det genetiske lotteriet, holdt av mine foreldre, så vant Katja magen. Den er alltid helt flat, uansett hvor mye eller ostesmørbrød eller ostepop eller ostepølser (ost er et tema, ser du kanskje) hun spiser. Hun mener selv hun tapte på et par områder (vi er egentlig enige altså, for å være ærlig), nemlig at hun fikk tynt hår og litt kjipe tenner, og så stort sett ut som et lykketroll på sveisen da hun var liten, og hadde reggis senere. Hun har i ettertid kommet veldig godt ut av det hele. Det eneste hun fortsatt har, er ganske mange føflekker, og Tidemann prøver av og til å telle dem, men kommer aldri i mål. Katja blir også veldig brun, og hun er den roligste, mest harmoniske av oss alle sammen. Hun takler også alle slags situasjoner, og er kanskje verdens beste sykepleier (subjektiv vurdering). Hun ønsket seg alltid at katter og hunder skulle ville ligge på fanget hennes, men det ville de aldri, før nå. Onkel (en hund, viktig å understreke) vil bare sitte oppå Katja hele tiden, drømmen har altså gått i oppfyllelse. Tilbake til det genetiske lotteriet, jeg må jo ikke glemme meg selv, jeg har tapt på noen områder. Jeg er den eneste som ikke har «timeglassform». For min del ble formen av type «tønne». Jepp. Men jeg fikk smalere ankler og passer dermed i sko som de andre ikke gjør. Jeg fikk også dårligst pigment, og var alltid bleikest. Det har tatt seg opp med tiden, men jeg har også dratt på meg en såkalt «solbart», altså at jeg blir skikkelig brun på overleppa. Tusen takk. Jeg fikk heldigvis også best tenner, null hull (bortsett fra det ene jeg fikk da jeg var gravid, men det er visst babyen og ikke mammaens skyld, i alle fall sa tannlegen min det), de er rette og fine.

Jeg vant tennene, og har faktisk flere enn dette bildet viser.
Jeg vant tennene, og har faktisk flere enn dette bildet viser.

Nanna og Katja og jeg er mye sammen, på tross av at vi har bodd i forskjellige land de siste årene, faktisk på forskjellige kontinenter. Vi har løst det ved å fly til hverandre, skrive veldig mange meldinger til hverandre på whatsapp og drikke mye vin og spise mye mat på restaurant når vi er i samme land. I påsken var vi en uke i New York, og vi hadde tre mottoer. Jeg vil anbefale alle å ha de samme mottoene på ferie:

1: Alt er gratis.

2: Jo mer vi spiser, jo tynnere blir vi.

3: Hvis du er i tvil; kjøp det.

Det er muligens viktig å understreke at disse mottoene ikke er helt sanne, men det må man ikke bry seg om (med mindre man allerede er kandidat for Luksusfellen, da bør du se bort fra alle sammen). Kort oppsummert var New York fantastisk, på tross av at jeg en kveld kastet opp i Katjas koffert (jeg beklager det nok en gang, Katja, det er det verste jeg har gjort noensinne, unnskyld, unnskyld, unnskyld) og alle hadde fylleangst og gråt og lo om hverandre den påfølgende dagen. Bakgrunnen for at vi i utgangspunktet endte med den fylleangsten, var at Nanna tok over baren på en finere italiensk restaurant, noe som er veldig typisk henne. Hun overtalte/sjarmerte bartenderne til at de burde lage en drink i hennes navn, og mikset i vei med både tequila, vodka og gin i hver drink. Vi drakk alle, og bartenderne lovet henne signatur-drikken på menyen. Så hvis du går på et snobbete sted i NYC og det står en «Nanna» på menyen, styr unna. Den smeller. Uansett, dagen etter måtte vi vaske alt vi hadde, også kofferten i seg selv, på en laundromat. Vi blir alle like lettrørte dagen derpå, så da vi oppdaget at det var gratis påfyll av brus og farris på den sjappa vi satt på og snakket ut fylleangsten, så gråt vi av glede hele gjengen og tipset dem sånn 300%. Vi tuslet rundt i Soho og kjøpte veldig dyre ting og trøstet hverandre og dagen endte med kino og fantastisk middag på en sjuk klubb med reparasjons-margaritas og god stemning. Alt i alt, mottoene gjorde oss tjukkere, fattigere og veldig glade. Jeg hadde ti kilo mer bagasje på vei hjem enn til (i kofferten altså, bare et par på kroppen), og det til tross for at noen ting måtte kastes (nok en gang, unnskyld Katja).

Når folk snakker om sin «bedre halvdel», så har jeg to. Katja (sykepleier) og Nanna (snart spesialist i sexologisk rådgivning). Det vil si at jeg enten er en og en halv, eller at jeg mangler to tredjedeler når de er borte. Denne høsten er alle i samme by, faktisk i samme bydel, for første gang på 8 år. Fytti rassen, det blir bra.

Litt slitne og vldig fjollete i Central Park
Litt slitne og veldig fjollete i Central Park
To av de beste i verden på en bro
To av de beste i verden på en bro
Lett å se hvem som vant fjeset og håret i det genetiske lotteriet.
Lett å se hvem som vant fjeset og håret i det genetiske lotteriet.

Mamma

Jeg føler trang til å fortelle om mine favorittpersoner. Jeg begynner med den jeg møtte først, som jeg grodde inni, som lagde meg rett og slett (ja, jeg vet at Pappa også var med på det, men jeg mener at hun her gjorde mesteparten av den jobben i starten).

Mamma er helt rå på å reise. Hun har alltid fartet rundt, snakker mange språk, snakker også i vei på de språkene hun egentlig ikke kan. «Folk skjønner jo bedre hva man mener, hvis man bare prøver, ikkesant?» Hun er en sånn person som alltid finner det fineste huset i den fineste byen som ingen vet om, får leid det, selv om det ikke er til leie, og gjerne blir venn med familien som eier det samtidig. En gang parkerte hun oss tre søstrene på en strandbar i en liten Italiensk kystby, ga oss lommeboka og sa vi kunne bestille så mye is vi ville. Byen var full av italienske turister og alt var opptatt. Det var rett og slett ikke rom i herberget. Der satt vi, og spiste bananasplit mens vi så mamma farte frem og tilbake. Til slutt kom hun tilbake, med nøkler til et hus, midt på strandpromenaden. Hun hadde fått nøklene av slakteren, for han passet på dem mens husets eier, en gammel dame, var på ferie. Jeg vet ikke helt hvordan, men vi fikk havutsikt, store vinduer og hvite vegger med krusifikser på, for nesten ingen penger.

Mamma fikser alt. Hun maler, reparerer, ringer, diskuterer, undersøker, gjør avtaler og sjarmerer folk, så det alltid ordner seg. Hun har et litt tynt (og veldig søtt) ben, fordi hun fikk polio da hun var liten. Hun løper mye i skogen, plukker veldig mye sopp og elsker å danse. Hun vil aldri hjem fra fest. Hun bader ganske mye, både når det er kaldt og varmt, hun burde egentlig melde seg inn i en sånn badeklubb. Eller starte en. Hun dyrker mange relasjoner, både når det gjelder planter og folk. Hun har veldig mange venner som en gang i måneden kommer hjem til henne på middag, alle sammen, noen herfra og noen derfra, noen ganger blir det pasta og prat og tidlig hjem, andre ganger er det rett etter rett, påfulgt av fest hele natten.

Hun er ikke så liten som hun ser ut.
Hun er faktisk ikke så liten som hun ser ut.

Tidemann og Mommo elsker hverandre veldig høyt. Tidemann synes Mommo lukter veldig godt, og at hennes seng er den beste å sove i. Når jeg ser dem sammen, blir all kjærligheten jeg har for min mor, doblet gjennom all kjærligheten jeg har for mitt barn, og triplet gjennom all kjærligheten hun har for ham og han for henne. Det blir nesten for mye av det gode, blir nesten kvalm. Da er det godt at jeg også synes hun kan være dust noen ganger. Vi ryker på noen fighter, det går en kule varmt, og så blir det bra igjen da. Heldigvis. Hun er den ærligste kritiker, og den største støttespilleren samtidig. Og jeg er helt enig med Tidemann i at hun lukter utrolig godt, alltid.

Luringer.
Luringer.
Skivenner
Skivenner