4 Comments

Gospel, grining og nyheter fra eget liv

 

Først sofa, så fjelluft.

Sitter i en gammel sofa i en gammel hytte på et fjell, og hører på at Tidemann spiller Monopol med Foffa. Den yngre garde kjøper alle eiendommene han kommer over og fryder seg hver gang den eldre garde må punge ut. Streptokokkene i halsen min er så kjipe at de nesten stakk kjepper i hjulene for den lange bilturen, men med penicillin i taska og paracet i blodet, og en smørblid unge i baksetet gikk det over all forventning. Saligheten over å komme opp i fjelluft, til tømmervegger og flatbrød og hyttesenger er så stor at jeg ble rørt her istad. Mulig de tårene også handler om feberen som ligger og ulmer, det skal svært lite endring i kroppstemperatur til for min del, før jeg snufser av alt. I går gråt jeg for eksempel åtte ganger til denne videoen:

Jeg er litt forelsket i hun dama, den mørke stemmen og det blide fjeset gjør at jeg har lyst til å ha henne som venn. Spesielt når jeg er syk og stusslig, tenk så hyggelig! Har vist videoen til alle jeg har møtt de siste dagene, til alle på jobben, til og med til legen som ga meg medisin. Ønsker meg et gospelkor.

I tillegg til å gråte hver gang de synger at man kan lene seg på dem, så gråt jeg også da legen sa jeg hadde streptokokker, for tonefallet hennes var så omsorgsfullt. Så det er der landet ligger, folkens.

Rent bortsett fra all grininga har uken vært kjempebra altså. Dette er på et vis en velfortjent runde med sykdom føler jeg, alle må under dekk innimellom og nå har jeg vært frisk kjempelenge. Dessuten har jeg brent lyset i begge ender, jobbet masse, sovet lite og generelt strukket strikken, da må man bare regne med at kroppen sier fra. Og når jeg kan ligge på en hyttesofa og høre Foffa forklare Tidemann med mild stemme om eiendomsinvesteringer i brettspill, så er det helt greit, nesten fint. Har faktisk tre gladnyheter fra eget liv denne uka;

1: Radio 1 kommer tilbake! Endelig kan jeg si det høyt, det er noe vi har jobbet med en stund, og jeg hater å måtte holde kjeft om kule ting. Føler æresfrykt og spenning, for det er helt sykt fett å få være med å lage den kanalen. Veldig mange mennesker har et forhold til Radio 1 fra tidligere tider, og nå skal kanalen bli riksdekkende, så det er svære greier. Jeg er så gira og begeistret at jeg ikke klarer å sove om natten, noe som igjen fører til grining av gospel, så jeg må skjerpe meg litt. Men fy faen så gøy!!!!

2: Dro til en datadoktor med macen. Altså, det er det lureste jeg har gjort på lenge. En og en halv time med en kjempegrei fyr fra Eplehuset var alt jeg trengte for å få system i livet mitt igjen. Han var vant til å snakke med pensjonister, så jeg følte meg skikkelig oppegående, og ga meg en dyprens i datalivet mitt. Føltes som spa, anbefales!

3: Foreldrerådet har fått ny illustrasjon:

Spot on

Er den ikke fin? Jeg synes den er helt perfekt, et nydelig bilde av hverdagen med barn. Gøy og vanskelig på en gang.

Nå er det kveldsmat og bok, før jeg skal sove en hel natt til ende. I morgen står rømmegrøt på planen, kanskje klappe noen geiter. Ypperlig ambisjonsnivå, spør du meg. Håper hver og en av dere koser dere glugg, om dere går for fest eller sofa, ligging eller soving; det er helg!

🙂 Thea.

 

 

 

3 Comments

Filmtriks

 

«Lite visste hun hva som ventet, der hun satt ved den rutete tapeten og drakk kaffe»

Nå sitter jeg på en brun bar, i midten av Oslo sentrum, det er bare en bartender her sammen med meg, og han spiller bossa nova mens han polerer glass bak disken. Det er stearinlys, sport på en grell skjerm og folk ute trasker med paraply forbi, på vei til et møte, på vei til en barnehage, på vei til kino kanskje. Jeg har en og en halv time her, før kvelden skal gå med til jobbing utenfor huset. En og en halv time midt på dagen, denne gangen tilbragt på en bar som egentlig bare serverer alkohol, men uten å drikke alkoholen. Blir fysen, men det får være grenser. Thea Media kan ikke være et sånt selskap som sitter og pimper på brun bar i arbeidstiden.

Han prøvde å overtale meg til å kjøpe irish coffee. Jeg motsto.

Det blir kaffe og blogg istedenfor, og jeg klarer ikke la være å føle meg som i en film. Jeg vet jeg har nevnt det her før, men det å føle seg som i en film er noe jeg ofte tenker på. Det kan skje helt av seg selv, at jeg får den følelsen, eller det kan være noe jeg aktivt går inn for å se for meg, fordi det rett og slett er verdens beste triks. Det funker nesten uansett situasjon, hvis man har kjærlighetssorg, hvis man har fylleangst, hvis man har en kjedelig dag, hvis man er nervøs. I går snakket jeg med en venn om fortvilet forelskelse, prøvde å trøste, endte med å be vedkommende late som om livet var en film. Hva gjør fortvilet forelskede mennesker i filmer? Det er egentlig ikke så viktig, det er blikket man får på seg selv som hjelper. Det føles vanskelig fra innsiden, og da er det digg å se på seg selv utenifra. Kanskje blir det vanskelige litt fint, det kjedelige litt som en rørende dogme-scene, noe irriterende kan bli komisk.

Spesielt lett er det jo å dager som i dag, hvor det regner på rutene og høsten bare; «BOOOM!!!! Her er jeg!!». Jeg sørger litt i hjertet mitt over at strømpebuksesesongen er i gang igjen, har for første gang bestilt noe fra en facebook-annonse faktisk; en strømpebukse. Den annonsen klarte å imponere meg, det blir spennende å se. Eller ikke kjempespennende kanskje, ikke «actionfilm-spennende». Men hvis jeg hadde funnet den perfekte strømpebuksen så vill livet mitt blitt så sykt mye bedre. Jada, det er valg nå, jada, det blir muligens atomkrig, jada, winter is here, men serr; strømpebukser som ikke sklir ned, krøller seg eller får hull på to sekunder ville gjort livet mitt diggere. De nære ting, folkens, de er ikke til å kimse av.

Plukket sopp i helgen by the way, var på tur i skogen med søster og unge, og fant for første gang masse traktkantarell. Alle andre har alltid funnt sopp, men ikke jeg, ikke før nå. Lykken har snudd, men så ble jeg så nervøs for at jeg kanskje hadde plukket noe giftig, så jeg har ikke turt å spise den. Det vil si, jeg stekte den, spiste en, og la resten i kjøleskapet. Så hvis jeg stryker med i løpet av neste uke så er det derfor (RIP til meg og lykke til videre til alle dere), hvis ikke, så var det bortkastet å ikke spise mer, for nå er den vel blitt gammel den som ligger i kjøleskapet? Ei heller denne situasjonen ville vært en film verdig forresten, mulig det kunne blitt en scene i en komedie eller en sitcom, men sannsynligvis ikke i en av de helt store. Ville ikke sett på den.

Men akkurat nå da, her jeg sitter og skavler til internett på en brun bar, så følers livet litt som en film. Jeg har til og med på rød lebestift, blir nesten ikke overrasket hvis det skjer noe spennende. Om det er en film av sjangeren «romantisk komedie» (drømmefyren kommer inn i baren, vi forelsker oss og alt blir helt sykt hyggelig, før det oppstår en krise selvfølgelig, som vi heldigvis til slutt finner ut av og får til en forsoning, -phu!), eller om det blir noe helt annet, det vet jeg ikke. Men det gjør en og en halv time dødtid på bar, en regnfull onsdag i strømpebukse, litt morsommere.

🙂 Thea.

Noen stirrer på meg mens jeg skriver forresten.

 

 

2 Comments

Motvillig selvinnsikt, nissedance og blåmandag

 

Kornete bilde av helgens innsats med de beste menneskene jeg kjenner (mine søstre).

Man skal jo ikke sove bort sumernatta, for selv om den begynner å bli mørk, så er det fortsatt sesong for å være våken. Det var i alle fall helgens mantra, da vi først dro på roadtrip til Treungen, festivalen aller lengst inn i Telemark. Jeg har blandede følelser fra fredagens opplevelser må jeg si. På den ene siden var reisefølget helt optimalt (min søster Nanna og hennes fantastiske kollegaer), Maria Mena var like magisk på scenen som hun er på privaten, og det var litt eksotisk å dra på ekskursjon i eget land. På den andre siden fikk vi oss en kulturell kalddusj (eller var det bare uflaks?), for campinghytta vi sov i ble eid av det skumleste kvinnemennesket jeg noensinne har møtt, og mengden cowboyhatter og flatfyll ble for mye (selv for meg). Er jeg en prippen vestkantjente likevel? Jeg gjorde i alle fall en megainnsats for å passe inn, prøvde å finne en hatt til og med, men folk var svært gniene på å låne bort (dessuten er hodet mitt for stort for alle hatter).

Da den skumle dama som voktet campinghyttene hånet oss ut av hytta lørdag morgen, viste Telemark seg fra sin deilige side, en søt dame på en bensinstasjon viste forståelse for tilstanden vår, og disket opp med de deiligste retter:

Jepp.

Vi måtte stoppe litt i skogen på veien nedover dalen, for trærne var så grønne og veien så lang. Vi måtte også bade i et tjern, uten klær, drikke alle leskedrikker vi fikk tak i og skravle en hel del om hun gale campingdama og følelsen av å være i et annet land, bare tre timer fra Oslo. Visste dere at det finnes steder folk fortsatt hører på den der «åh, it’s hard to be a nissemann»-låta? Det gjør det altså, folk hører på den kjempehøyt, mens de bryter håndbak og drikker lunken sprit.

Hun fant en kantarell faktisk.

Vel fremme på hytta ble vi møtt av lillesøster Katja og Mamma, som heller ikke hadde sovet bort sumernatta, men svinget seg på lokal fest kvelden før. Regnet hølja ned, men dedikasjonen til lørdagen vant over trettheten, så etter en liten rast var det på vei igjen. Hagefestivalen i Langesund var av et annet kaliber, ikke minst fordi vi kunne ta sjøveien frem og være trygge på å få sove i deilige hyttesenger (uten at en skrekkfilm-aktig campingdame stirret på oss i mørket). Den turen til og fra Langesund i båt, minner meg om ungdommen, lyse sommernetter og klining med kjekke sommerbrune gutter på atten år, med egen båt (av den veldig lave og spisse typen). Det ble riktignok ingenting av sånne aktiviteter denne kvelden, men vi klarte å snu formen. Wrightergaarden er et megahyggelig sted, hadde ikke noen overholdt stengetiden så er det mulig vi hadde sittet der enda.

Hyttestil on fleek

Nanna hadde bestilt søndag med sol, og siden hun alltid får det som hun vil, ble det skravling og kaffe, alle familiens kvinner imellom, på gresset i går, helt til to av oss måtte vende snutene hjemover. I Oslo ventet katt og barn, den ene av dem har lagt seg ut med nabokatten og vekket meg med slåsskamp i stua i natt. Den andre er harmonisk og fin, og gjorde denne nokså tunge mandagen til en deilig en, med sitt trollete fjes og skravlete humør (jeg regner med at dere skjønner hvem som er hvem her, men håper litt at noen likevel lurer på om det var Tidemann som slåss med nabokatten nattestid).

Alt i alt så er hverdagene de jeg liker best, jeg måtte bare la være å sove bort nettene to dager på rad for å gjenoppdage det. Kanskje det er det som er meningen med det diktet? Det frister i alle fall svært sterkt med rutiner akkurat nå, mulig det bare er en heldig bivirkning. Takk til Telemark for å ha levert krydder i tilværelsen, piffi trengs innimellom. Jeg kommer tilbake, må bare lade vestkant-sjela mi i Oslo litt først. Og så må jeg skaffe meg min egen cowboy-hatt.

God mandag, fine folk!

🙂

PS: Foreldrerådet er igang igjen etter sommeren! Denne uka handler det om barnehagestart;

 

2 Comments

Nazister til syden (og hjerne i feriemodus)

 

Mulig det er feriehjernen min som prater, men jeg tror nazister burde dra på sydentur.

Ferien er defintivt over for min del, det sier i alle fall innboksen på mailen min. Jeg er på jobb denne uka, sånn med kroppen min i det minste. Hjernen derimot, den har blitt hengende igjen et annet sted virker det som, den husker hverken innloggingen på maskinen, koden til adgangskortet eller hvordan man egentlig lager matpakke til barnet sitt. Heldigvis har jeg en svær manchego i kjøleskapet, så ungen har fått med seg biter med ost de siste dagene, som en mus på seks år har han spist niste på AKS. Noterer minus i margen på mammapoeng-kontoen as we speak.

Var ikke sommeren veldig kort, folkens? Mulig det bare er meg altså, eller at den alltid er så kort som i år, bare at jeg har glemt det. Jeg tviholder på sandaler, uansett vær og føreforhold. Prøvde meg på noen nye sko i går, men tærne protestere og ble sure, så jeg måtte ta dem av meg igjen. Norge er som det pleier synes jeg, nettavisene inneholder stort sett det samme som de inneholdt før ferien, leiligheten min er fortsatt beboelig, selv om en av plantene måtte bøte med livet. Du kan ikke leve under mitt tak hvis du krever for mye oppmerksomhet som plante, det er bare å beklage. Du må tåle at jeg reiser på ferie i to uker av gangen, hvis ikke bærer det rett til dødens rike med de visne bladene dine. Med andre ord er alt akkurat sånn som det pleier, rent bortsett fra de nazistene som plutselig har dukket opp. Hva skjedde med det?

Flått, megaveps og brunsnegler er de mindre poplære sommergjestene avisene vanligvis skriver om, men nå har altså en gjeng masjerende nynazister blandet seg inn i mengden, etter at de masjerte gatelangs i Kristiansand. Jeg føler på den ene siden på mange ting jeg kunne skrevet om den gjengen, noe jeg sikkert kanskje burde, eller ville ha gjort hvis hjernen min faktisk var med meg. Men nå er jo hjernen fortsatt på sommerferie, og jeg orker ikke våkne til hatske brev i innboksen fra sinte, hvite, dumme menn, så jeg skal ikke gjøre det.

Jeg må bare si en liten ting, for dette har jeg tenkt på de siste dagene; tror dere nynazister hadde vært nynazister hvis de hadde feriert litt mer? Hvis de innimellom hadde dratt for eksempel til Spania og kost seg? Jeg kan ikke forestille meg at noen vil gå i nazimarsj gjennom sørlandsperlen Kristiansand, hvis de uka før har ligget halvnakne på en deilig strand på Formentera med kald sangria og en god bok. Anbefaler alle (spesielt deg som begynner så smått å kjenne på hat for jøder, homofile og andre) å sole deg med puppene i det fri på en øy i Middelhavet, og lese boka «Sapiens». Jeg vet jeg har skrevet om den boka før, men den er altså helt rå. Du kommer ikke til å gidde spre homohets og dårlig stemning etter å ha lest den boka, og du kommer ikke til å ville drive med hatkriminalitet hvis du spiser tapas og bader i turkist hav. Det er jeg rimelig sikker på ass.

Nå har jeg desverre ikke midler til å sponse den nynazist-charterturen der, men jeg oppfordrer eventuelt velstående lesere av denne bloggen til å se på det som en mulig investering. Tror det norske samfunnet hadde hatt godt av det, rent klimamessig, om de mest hatefulle innbyggerne våre fikk seg ei litta sydentur.

Jeg beklager hvis jeg nå kommer ut som noe flåsete, men for det første så er hjernen min som sagt ikke helt på plass enda, og for det andre så har jeg lastet ned Candy Crush. Fader ass, jeg hadde slettet den appen for et år siden, men nå har jeg havnet utpå på nytt. Driver og stiller klokken på telefonen fremover hele tiden for å få flere liv, så kalenderen min viser at vi nå er i midten av september. Ikke rart sommeren føles kort kanskje? Please la vær å spørre om hvilket brett jeg har kommet til, jeg blir flau.

La meg bare krype stille opp i sengen, spille noen runder til, mens jeg venter på at hverdagsrytmen (og hjernen) kommer tilbake. Hvis du fortsatt har ferie; kos deg glugg!!!!! Det er faktisk en ordre.

🙂 Thea.

 

 

 

6 Comments

Kort oppsummert; et rasshøl, en naken mann, en blekksprut og en hel del hygge

 

Siste selfie fra stranden i går. Skulle kanskje posert bedre, men det var for mye sand og salt i øynene mine.

Tilbake i Norge, ferien er snart over for min del, og jeg føler for å ta en liten oppsummering. Man må jo ikke avslutte ferien før den faktisk er over, det har Mamma gjentatt mange ganger hele mitt liv, men jeg liker å gjøre opp status likevel, så jeg rent kvantitativt ser hvordan jeg ligger an. Here goes:

162 958: antall brukere som har vært innom denne bloggen de siste 30 dagene. Det er mange mennesker. Håper hver og en av dere har det digg denne sommeren. Sånn ordentlig digg. 162 957 av dere er skikkelig greie, skulle gjerne skålt og klemt hver enkelt. En av dere er ikke sååååå raus, han er jeg ikke like fysen på å henge med:


Jepp. Men dere andre er creme de la creme. Det er jeg jævlig glad for <3 Har i ren protest (og fordi jeg alltid gjør det) valset toppløs så mye jeg kan på strender denne sommeren. Håper dere har gjort det samme!

13: antall dager jeg har hatt saltvann i håret, puppene i solen og sand overalt. Formentera er verdens aller beste sted for å lade (som dere har sett på snap). Brunfargen fader as we speak, etter bare 15 timer tilbake i Oslo. Det gjør ikke noe. Jeg er fulladet.

Fomentera er et helt magisk sted. Men ikke si det til noen, vi vil helst ha den øya for oss selv. Hvis det er greit?

15: antall dager siden jeg har sett barnet mitt. Han er i Argentina, sender meg rare selfies og rapporter om løs fortann og høyt konsum av dulce de leche. Savnet verker i brystet, i morgen kommer han hjem og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg mens jeg venter.

Har en løs tann i Argentina. Fint at han ringer rundt den, så det ikke er noen tvil liksom.

4: antall bøker jeg har lest så langt i ferien. To av dem gjorde inntrykk, på hvert sitt vis. «Et lite liv» er muligens den aller beste (drøyeste, vanskeligste, fineste, varmeste) boka jeg har lest, og «Sapiens» var fascinerende (men gir deg mind fuck). Anbefaler begge på det sterkeste.

En av to bøker jeg anbefaler meget sterkt. Denne gjør deg smartere, litt susete i hodet og litt mer kynisk. Kanskje.

1,2 : antall kilo manchego jeg har med hjem i bagasjen. I tillegg har jeg konsumert tilsvarende (eller mer), lenge leve ost ass.

7: antall klesvask jeg anslår må til før det er mulig å se bunnen av skittentøyshaugen. Jeg hater ikke egentlig å vaske klær, selve vaskingen går greit, det er tørkingen jeg har problemer med. Opphenging og tørking, bretting og rydding. Skulle ønske vi bare kunne gå i bikinitruse over alt, hele året. Da hadde livet mitt vært perfekt.

1: antall blekksprut jeg har tatt på. Møtte en naken mann i vannet som hadde fanget en med hendene. Fikk holde den (og med «den» mener jeg «blekkspruten på bildet»), og den skiftet farge, før den surna og sprutet blekk på meg (sukk, jeg vet hva dere tenker nå, jeg skulle aldri sagt at han var naken. Glem det). Det var gøy.

Jeg har holdt en blekksprut! En ekte en!

4: antall dager jeg har igjen før hverdagen setter inn. Må ikke glemme det. Har akkurat nok tid til å kose meg glugg, utsette kjedelige gjøremål, spise mer is, drikke mer vin og gjøre gøyale ting. Jeg skal begynne med det akkurat nå faktisk.

God torsdag, fine folk!!!

🙂

 

 

 

3 Comments

Om folk på internett, reisefeber og hyttesveis

 

Dette er skiltet til en butikk i Brevik, men funker også som overskrift for folk på internett.

Folkens, den siste uka har vært klin kokos. Siden onsdag har livet vært en potpurri av rare meldinger i innboksen, hverdagsstress, ferieplanlegging, jobbinnspurt, feriestart, hytteregler, familie, mammaliv, jordbær og en del glass med vin. Det er sjukt gøy når et blogginnlegg tar fyr, men det fører mye pussig med seg. Eller «møe rart» som de sier her i Brevik (og som de har valgt å kalle en butikk her i byen, var og handlet der i dag, bra sjappe).

Folk på internett har vist meg mye kjærlighet, jeg har sjelden fått så mye skryt av fremmede som den siste uka. Og godt er det egentlig, hadde blitt helt høy på pæra hvis dette var hverdagskost. Noen blir kanskje litt ekstra engasjerte, det har både vært forespørseler om suging (!) på mail, og et par telefoner fra mennesker som gjerne vil snakke med meg på ordentlig, bare for hyggens skyld. Jeg tar telefonen jeg, skal ikke være vanskelig på det, men det er jo ikke alltid sånn at praten sitter helt løst når de først får tak i meg. Flere eldre har ringt, fordi de gjerne vil fortelle meg hva de synes om det jeg har skrevet, men de liker å ta det på telefon, istedenfor i kommentarfeltene. Det er søtt. Det er litt rart, men ganske søtt.

Jeg har heller aldri blitt publisert i andre land enn Norge før nå, og koser meg glugg med meldinger fra Sverige og Danmark. De har blitt mye bedre i norsk etter «Skam», har de ikke? Det er gøy da, endelig skjønner de hva vi sier liksom. De prøver i alle fall.

Reisefeberen brenner i magen, både på vegne av ungen min og meg selv. Han skal seksten dager til Argentina med faren sin, og jeg prøver å beholde roen. Men altså, den andre siden av kloden er jævlig langt unna (spør du meg), så jeg merker at jeg gruer meg. For å ikke gå på veggen av lengsel, stikker jeg selv  til en øy i Middelhavet, for å sole puppene, bade og ha lav (men jevn) promille mens barnet er borte. Jeg vet ikke helt hvordan det kommer til å gå, vi har aldri vært borte fra hverandre så lenge. Men han gleder seg stort, og jeg gleder meg meg ham (jeg prøver i alle fall).

Tre dager hytteliv har gitt meg fire myggestikk og uforglemmelig sveis, familietid, ro og svært mange skåler jordbær med fløte. Det er jo dette jeg har ventet på! Lange dager uten jobb, uten å måtte noe, uten å kave fra gjøremål til gjøremål. Det er bare overgangen som kan bli litt klønete, for hodet svirrer i et tempo som er fire ganger høyere enn livet her, det tar tid å lande liksom. Har lest en bok da, det hjalp litt faktisk, sommerens første ble «Bienes historie» som nå har kommet på salg i pocket. Lett å lese, lett å like. Gjør deg mer opptatt av bier, bare så du er forberedt på det.

Jeg registrerer at flere og flere av dere følger meg på snap (theakli), det er veldig hyggelig. Prøver å svare på alt jeg blir spurt om, føler det er megalett å gi respons der. Knut har blitt mer kattete siden vi kom ned her på hytta, han sniker seg rundt og gjør småfuglenes tilværelse vanskelig. I dag ble han kjeftet på av en linærle som hadde fått nok av trakasseringen, den ga ham huden full av kjeft. Han gliste bare kattesmilet sitt og la seg ned på trammen. Knut tåler litt drittslenging, han burde egentlig starte sin egen blogg.

Takk til dere, kremen av internett, for at dere leser den lille (og noen ganger store bloggen), både når den handler om mammalivet, hverdagslivet, hyttelivet og de selvsentrerte ting. Jeg skulle gjerne skålt i jordbær og fløte med dere alle sammen denne sommeren, takk!!

I morgen drar vi til Oslo og gjør oss klare for separasjon og avreise, jeg kjenner suget i magen allerede. Men det kommer til å gå bra, ikke sant? Jeg kommer ikke til å dø av lengsel etter barnet mitt? Shit ass.

Sånn på tampen her; hvis du som leser dette er en av de som har sendt mail om suging; takk for henvendelsen, men jeg er ikke megafysen. Så nei takk.

Til alle dere andre; god mandag!

🙂 Thea.

 

Separasjonsangst og skjerpings

 

Man kan jo spise jordbær med fløte i byen også? Livet er for kort til å sutre, i alle fall.

Etter diverse sommerfester, både av voksen art og barne-størrelse, pakket vi på fredag klær for all slags vær og satt oss i kø sørover, til allsang fra baksetet og stor stemning. Tidemanns første sommerferie, et helt skoleår er over og han feiret med å spille favorittlåtene sine så høyt bil-anlegget tålte i tre timer. Vi er skikkelig gode til å kjøre bil sammen, han og jeg. Det spises alltid is, papiret kan kastes på gulvet, for bil er bare bil og vi kan rydde senere, det er sommerferie, alt er lov, vi kan nesten hele teksten på «Despacito» og den er fortsatt catchy.

Endelig fremme på hytta, elskede Kula, med Mommo og Foffa, trehytte, bading fra brygga og sommer sånn som jeg husker det fra jeg var liten. Jordbær med fløte på trammen, Pappa som forteller om været, om hvor og når vinden skal snu, om skydekket som kommer dagen etter, eller kanskje ikke gjør det likevel, vi kan jo håpe, men vi blir aldri sikre, hadde vært fantastisk om vi fikk sønnavind, da blir det le og jøss, så deilig det hadde vært med sønnavind.

Mamma som bader ustanselig, historier om tidligere somre, om barndom og da jeg liknet på Tidemann og hvordan det var å ha med seg tre unger på sommerferie, og den gangen hadde vi ikke mobilspill, vi hadde bare pinner og blåskjell og tang å leke med. Hytta er som en boble, hvor min barndom smelter sammen med barndommen til ungen  min, og jeg husker detaljer og følelser som har ligget gjemt inni hjernen min siden jeg selv var seks år. Pulsen faller, pusten blir friere, hodet tømmes.

Separasjonsangsten satt dermed hardt i brystet på meg da jeg i går kveld dro fra dem, satte meg alene i bilen, med snuten vendt mot en uke til på jobb, i storbyen, langt vekk fra gress mellom tærne og prat om vind. «Despacito» låt ikke likt i bilen på vei hjem, det var ikke deilig med stillhet fra baksetet. Jeg syntes synd på meg selv hele veien til Drammen, men da jeg passerte den broen jeg aldri klarer å holde fartsgrensen over, så tok jeg meg sammen. Jeg måtte bare skjerpe meg. Voksne damer kan ikke sutre i bilen fordi de må jobbe en uke til, det er ikke greit. Jeg tok meg sammen og kjøpte en baconpølse og dro hjem, for det finnes fine ting ved å være alene i byen også. Gjør det ikke?

Har tenkt til å håndtere denne uka med glans, for selv om det er hverdag, så er det sommer. Skal spise egg og bacon til frokost hver dag, gå på polet, ringe venner som også er stuck på jobber i byen, skravle ekstra mye med de få kollegaene som er igjen i åpent kontorlandskap og så skal jeg spise mye is. Jævla mye is.

God mandag! 🙂

 

Om pikk og scrolling

 

Gratulerer til alle pikk-entusiaster! Innimellom gjør internett meg trist, men noen ganger blir jeg også oppriktig glad. Folk ass.

Trollpikkens kronerulling imponerer meg. Her har noen surna på en steinpenis, hugget den ned med bare hendene, for dermed å vekke et kjempeengasjement i Trollpikkens venner. Pikkens kraft har ført til kampanjer utover landegrensene, for nå skal fallosen opp igjen, og pengene sitter løst. Hvem sa nordmenns hang til dugnad var borte? Finnmarkingene henger seg på med en enda større trollpikk og ler av oss andre, og alle journalister på alle nyhetsdesker landet over koser seg glugg med at de får si «pikk» i vanlige sendinger. De har hatt så lyst, så lenge, og nå får de lov. «Pikk, pikk, pikk». Forløsende for stramme nyhetsfjes.

Siden jeg for tiden sovner med ungen min hver kveld, for så å våkne siklende rundt midnatt, sitter jeg også i de små timer og surfer de mindre sakene på internett. Jeg scroller rett forbi dataangrep (nå lyver jeg, klikka meg inn på en av sakene, men klarer ikke engasjere meg helt), og rett videre på saker om peniser i stein, inngifte (og nå skilte) prinsers nye kjærester (som jeg så stalker på facebook, er det lov å si?) og diverse motangrep på Elles dekning av hvordan man kan få flat mage til sommeren.

Jeg registrerer at det eksisterer en verden utenfor dette også, en hvor det skjer jævlige ting, jeg har allerede sett både hungersnød, bombing og barn som gråter i feeden min i dag. Men jeg klarer ikke gå inn i det i sånne sene kveldstimer. Sitter alene i sofaen, med barnet sovende i etasjen over, og later som om jeg ikke ser alt det som gjør vondt å lese. Jeg føler meg ikke ensom, det er feil ord, men blir liksom bevisst at jeg er alene her, i lyset fra denne skjermen som (inntil videre i alle fall) ikke er infisert av virus fra hemmelige grupper på det mørke nettet. Kjenner at jeg får sympati med Kjos-faste idrettslag og korps som gjerne vil på ferie, håper stille at korpsene trekker frem alle instrumenter ved gaten på Gardemoen og spiller helt til de settes på et fly. Tror det hadde vært effektivt.

Stirrer tidvis ned på egen mage, vel vitende om at de tipsene til Elle ikke kan hjelpe, og kommer på at barnet mitt noen ganger kaller den (alt annet en flate magen) for «huset». «Jeg har jo bodd der inne, den er jo litt min Mamma!». Han har rett. Klart den ikke er flat, det er jo ikke noe digg å bo i et flatt hus.

Sjekker instagram og snap, går tilbake på nettavisene, luller meg inn i en tråd på facebook, hvor en bekjent av en bekjent har kommentert på en post jeg ikke skjønner hva handler om. Henter mer te, har fortsatt litt vondt i halsen. Fra kjøkkenbenken ser jeg at naboene har slukket lyset, føler meg litt mer alene. Sjekker om Trollpikken har en egen fanside på facebook, og blir oppriktig glad når jeg oppdager at svaret for det første er; JA! Og for det andre; de har nådd målet sitt, 200 600kr har blitt samlet inn!! Penisen skal reises igjen, aksjonen var vellykket. Folk ass.

Rundt om kring i de tusen hjem sitter det mennesker som har vippset og ordnet for å få reist en stein som ligner på en tiss. Og i ett annet hjem sitter den surmaga typen som har kuttet den ned med sine egne hender og kjenner på skammen. Og i mange andre stuer og senger, sitter det andre mennesker helt for seg selv, og leser de samme sakene som meg, og muligens føler seg litt alene. Men det er vi jo ikke.

Gratulerer til Trollpikk-entusiastene, og takk til hver og en av dere som er også er våkne sammen med meg, og stikker innom denne lille bloggen. Håper dere får sove godt når den tid kommer, husk at dere er de fineste folka på internett! Og at ingen egentlig noen gang er helt alene.

Natta 🙂

 

 

Etterpåklokskap og annen ubrukelighet

 

Sol ute, syk inne

Jeg hater jo å være etterpåklok, jeg liker best å være klok fra før. Men det er jeg selvfølgelig ikke alltid. Nå har jeg gått på en klassisk liten smell, som kan oppsummeres slik;

fest ute + litt lite klær (fordi man tenker at det er sommer) + lite søvn + mye stress = syk

Hver gang jeg blir syk (det er egentlig svært sjelden), så kommer jeg på at jeg har glemt å være glad for at jeg er frisk. Nå jeg våknet med dundrende hode og stikkete hals, øyne så små som rottefitter (det er et uttrykk jeg med glede låner av bestemoren til en venn) og tung kropp, så slår det meg umiddelbart; nå har jeg glemt det igjen. Glemt å nyte hvor digg det er å være frisk. For hvordan kjennes halsen ut til vanlig, når den ikke gjør vondt? Hvordan føles pannen min i hverdagen, når det ikke sitter en liten drittunge og banker på bihulene inni der? Og som vanlig lover jeg dyrt og hellig, til en Gud jeg ikke tror på, at jeg skal begynne å takke for at jeg er frisk, bare jeg blir frisk igjen. Noe jeg selvsagt glemmer, til neste gang jeg ligger der.

Heldigvis hadde ungen bestemt seg for å være at typen «eksemplarisk omsorgsperson» i dag, og lot meg sove ekstra og hentet vann og paracet. Jeg ble rørt til tårer, han var mild og søt og lagde sin egen frokost; puffet havre med melk og honning. Og så har min elskede (yngste) søster bursdag, og det er bare dødsfall som er skjellig grunn for å fravike feiring i vår gjeng, så morgenen handlet ettehvert om å få bakt en kake og komme seg avgårde. Det er dessuten bursdagsbarnet som har smittet meg, det er jeg temmelig sikker på (men jeg elsker henne likevel, fordi jeg er så en innmari raus og grei person).

Det kreves bare at man er tilstede i bursdagen, med gave og bakst, man trenger ikke være frisk (eller høflig). Og så må jeg understreke at det ikke er bursdagsbarnet selv som insisterer på feiringen, men mellomste søster Nanna. Hun er en bursdagsmaskin, hun flyr til det landet du bor i, med ballonger, og slipper deg ikke av syne ett eneste sekund, når du fyller år. Heldigvis for økonomien, bor vi nå alle i samme by, noe som gjør logistikken enklere og bursdagsbudsjettet mindre. Nanna elsker også navnedager, 17.mai, jubiléer, dugnadsarbeid, alle typer fest, selskap og hytteturer. Hun lager kort, blåser ballonger og kjøper blomster til alle i sin nærhet, og mener (enda mer enn meg) at man skal feire det som feires kan. Og jeg er enig altså, men hadde sneket meg unna i større grad, hvis det ikke var for at hun da tropper opp på døra og tvinger deg avgårde. Det elsker jeg henne for, bare så det er sagt.

Pannekake-kake og kokosboller på døra, vi kødder ikke med bursdag i familien Klingenberg

Etter kake og sang og døsing på bursdagsbarnets sofa, dro ungen på en ny fest med sin far, mens jeg la meg på sofaen hos meg selv. Der har jeg ligget og kjent på skammen over at jeg var så dum å bli syk, samt den dårlige samvittigheten over at det er sol, men at jeg ligger inne. Samtidig har hodet selvsagt diskutert med seg selv, for det er jo helt bortkastet å ha dårlig samvittighet, og så er det jo ikke nødvendigvis sånn at jeg bør skylde på meg selv for å være syk. Det hjelper ingenting. Innimellom har jeg hørt på radio, lest i boka jeg aldri blir ferdig med og drukket rød saft. Har oppdaget en ny rød saft som er så god, at den ble med i drømmen min.

Drømmen handlet ikke først og fremst om saft, men om mennesker jeg har møtt de siste dagene. Jeg drømte for eksempel at jeg giftet meg med en fyr fra en fest (den festen som nok er grunnen til at jeg ligger her), og det hele var veldig, veldig hyggelig. Nå tror hjernen min at vi har et forhold, så realistisk var den drømmen. Hadde vært praktisk selvfølgelig, om man bare kunne drømme seg til en ekteskap, våkne, og vips så levde man lykkelig alle sine dager. Vi får se, jeg har en mistanke om at det ikke er helt sånn det henger sammen. Lover å holde dere oppdatert, hvis det mot alle odds skulle dukke opp en frier på døren her.

Håper hver og en av dere har en søndag uten et snev av tullete skam, dårlig samvittighet for ubrukelige ting eller andre bortkastede følelser, at dere ligger i skje med noen dere liker, klapper kjæledyrene deres og husker på hvor digg det er å ikke være syk. Selv skal jeg sovne i skje med ungen min, og heller ikke i dag bli ferdig med den gode, men tydeligvis evigvarende, boka («To søstre» by the way, som jeg har holdt på med siden jeg var russ i 2001. Neida, men det føles sånn).

God søndag!

🙂

Ører fulle av radio og øyne som rottefitter
4 Comments

Dette bør du ha i ørene dine

 

Ha folk i ørene dine. Det er mitt beste råd på en døll onsdag.

Ha fine folk i ørene dine. Det er mitt beste råd på en døll onsdag (og alle andre dager egentlig).Hvis denne onsdagen er litt døll, litt slapp, hvis du kjeder deg litt eller bare er litt… blæh, så har jeg den perfekte kur. Den er gratis, den krever kun internett (som du tydeligvis allerede har), ører, og ørepropper (forsåvidt valgfritt). En av mine favorittsyssler i det siste, når hodet mitt er slitent, når jeg må brette kjedelige hauger med klær, gå i butikken, eller bare trenger å ligge helt stille på sofaen, er å høre på podcast. Deilige stemmer som gjør meg smartere, forteller historier, gir meg nye perspektiver, får meg til å le eller gråte eller bare kose meg. Flere ganger i det siste har jeg ringt venner for å fortelle om noe jeg har hørt på en podcast, jeg snakker om det på jobb, men ikke alle har liksom «oppdaget» podcast enda. Det tok meg lang tid også, på tross av at jeg lager en selv. Hvis du er en av dem, så vil jeg anbefale deg å bare hoppe i det. Du tror kanskje ikke du har tid, kanskje ikke at du har lyst, synes det er mer enn nok å følge med på serier, aviser, facebook og ikke minst den virkelige verden. Og det er det jo. Men jeg mener det, jeg unner alle å kjenne på den deilige følelsen av å være i sin egen boble, i matbutikken for eksempel, å skli mellom reolene mens du handler hverdagsmat, mens du hører på for eksempel Invisibilia. Eller en av de andre. Her er mine favoritt-podcaster fortiden:

Invisibilia. Har sagt det før, og må si det igjen, denne podcasten er nesten magisk! Handler om alle de usynlige tingene som styrer menneskelig adferd. De er i gang med sesong tre nå, du kan bare begynne med de siste episodene hvis du vil, hver episode står for seg selv. Jeg gleder meg som en unge til neste episode i morgen.

This American Life. Tror den har eksistert lenge, men jeg har ikke hørt på den før nå. Sjekk for eksempel ut denne  eller denne episoden. De er begge helt rå, du kommer garantert til å få noen nye perspektiver på ting du allere har tenkt på. Jeg begynte å gråte av en av dem, kan du gjette hvilken?

Krisemøte. Også en podcast som har holdt på i et par år, har visst om den lenge, men som sagt har jeg ikke vært podcastentusiast så lenge, så jeg har sveipet rett forbi den. Nå har jeg derimot hørt alle episodene, og blitt ordentlig glad i begge programlederne. På tross av tidvis stort underlivsfokus, så er de lune, rare og morsomme.

Mørketid. Skulle ønske denne podcasten hadde fire ganger så mange episoder, for jeg slukte alle på en gang. Laget av NRK, handler om tiden vi lever i, og de store mektige, skumle menenne som styrer den. Du lærer alt du behøver å vite om Trump, og hans minst like maktsyke kollegaer i andre land, ved hjelp av flinke eksperter og korrespondenter. Tonen er nedpå, du føler deg aldri dum eller utafor, selv om du kanskje ikke er av typen som applauderer politiske spørsmål når du spiller Trivial Persuit. Programlederne er inkludernede og flinke.

Sånn er du. Personlighetstesting av norske kjendiser. Veldig gøyalt konsept, jeg har anbefefalt den før. Nå savner jeg å få nye episoder, for jeg har hørt samtlige (også de som liger under «BIG 5», som podcasten het før). Ikke bare blir du ordentlig kjente med folk i norsk offentlighet, du blir også klokere på deg selv.

Nå ligger jeg i sofaen med rare øyenbryn (driver og farger dem selv), kimono og sandaler (har kjøpt nye, så prøver dem ut) og ville skremt hvilken dørselger som helst. Men jeg har ikke tenkt til å åpne døren, uansett hvem som skulle ringe på, for øreproppene mine er i, ungen er hos sin far, og jeg skal høre podcast og drikke saft resten av kvelden. Føles nesten som ferie.

God onsdag, fine folk!

PS: Sjekk gjerne ut min podcast også altså, denne uka handler Foreldrerådet om familierett;