Mist telefonen din og bli en sånn sær type med bok på trikken

 

Mimrer tilbake til den tiden jeg kunne ta selfies og høre på podcast med ørepropper hvor som helst. Sukk.

Nå er det seks dager siden jeg så min kjære (telefon) sist. Universet (eventuelt karma) bestemte at vi skulle skille lag. Vår siste kontakt var på vei ut av en leiebil i Spania, hvor jeg valgte å legge min elskede på taket, før jeg løp til flyet. Spanske bilutleie-ansatte har visst sendt min kjære avgårde med posten, så «hen» er på eventyr gjennom Europa, og vender forhåpentligvis snuten hjemover til Torshov snart, full av minner for livet håper jeg. I mellomtiden må jeg leve uten min faste følgesvenn, og det er veldig rart. Her er en kjapp oppsummering på konsekvensene det har å leve uten sin bedre (digitale) halvdel:

  • Man blir fort en sånn person som leser bok i det offentlige rom. Som regel synes jeg folk med bok på trikk og cafe er litt irriterende, i alle fall hvis den boka er en snobbete førsteutgave av noe, og de har hipsterbart og hatt og holder boka foran seg på offentlig transport, for å være sikre på at alle får med seg at de har sagt «nei» til smart-telefon (og gjerne brygger sitt eget øl og sånn). Nå er jeg en sånn jeg også (bortsett fra det med bart og hatt og øl og at jeg har sagt nei til telefon), jeg sitter på trikken om morgenen med en krim jeg fant i hylla, kjøpt for 69kr en gang på en flyplass. Det gjør noe med øynene mine å lese på papir, lese «analogt». Jeg føler meg litt rar, men lurer likevel såpass på hvem morderen er, at jeg glemmer det. Glemmer også å gå av trikken på riktig holdeplass, i går rota jeg det helt til, men det er en annen historie.
  •  Man spør fremmede hva klokken er. Det er så gammeldags, jeg hadde helt glemt at man i gamle dager spurte folk om tiden. Føler at alle jeg spør tror jeg skal selge dem noe eller at  jeg vil ligge med dem. Har også snik-kikket en del på folks klokker og mobiler, strekker hals og skuler i smug. Livet uten klokke (for nei, jeg har ikke armbåndsur nei) gjør at man føler at man er på ferie. Det er digg det, bortsett fra at jeg ikke er på ferie, og at jeg hele tiden er redd for at det er noe jeg ikke kommer til å rekke. Har havnet i klassisk «småprat» flere ganger forøvrig, litt om vær og vind og sånn. Faktisk riktig så hyggelig, folk er greiere i virkeligheten enn på internett.
  • Man har null kontroll over økonomien. Min bedre (digitale) halvdel har ansvaret for å logge meg inn og gi meg oversikt over pengene mine, så når jeg opererer helt på egenhånd så har jeg null kontroll. All tilgang til nettbanken er via telefonen, bankbrikken er forsvunnet, så jeg har overhodet ingen anelse om hvor mye penger jeg har. Derfor later jeg (litt) som om alt er gratis (det er jo mitt faste motto på ferie), og har sommerfugler i magen hver gang jeg trekker kortet. Det er gøy å leve på kanten (helt til jeg ikke har mer penger igjen selvsagt).
  • Folk får ikke tak i deg. Det er deilig og rart og ganske uproft når man jobber sånn som meg. Jeg har jo denne macen selvsagt, så mail og facebook kan brukes når jeg setter meg ned på et sted med internett, men hvis jeg går hjemmefra så vil jeg være utilgjengelig helt frem til jeg aktivt logger meg inn på maskinen. Det er en rar og litt fin følelse at «ingen vet hvor jeg er». Minner meg om da jg barn, og fikk lov til å gå alene et sted for første gang. I går tenkte jeg; Kanskje jeg blir kidnappet? Kanskje jeg blir forelsket? Kanskje opplever jeg noe helt sykt? Det får ingen vite (før jeg logger meg inn ett eller annet sted da, eller møter noen jeg kan fortelle om det til).
  • Man får ryddet i heimen. For selv om jeg binget fem episoder av The Walking Dead mens jeg spiste ostekake i går kveld (en ostekake jeg nok ikke hadde prioritert å bake hvis min digitale bestevenn var her), så er det utrolig hvor mye tid man får når telefonen er borte. Jeg har sortert hele skapet til Tidemann og brettet alle klærne i den gigantiske haugen på gjesterommet. På en ettermiddag! Nesten bekymringsverdig egentlig. Mangelen på noe å fikle med gjør at jeg bretter klær og sorterer ting, helt av meg selv.
  • Man sover som en stein. Fredag sovnet jeg på sofaen med Tidemann klokka 21.00, våknet ved midnatt, bar ham i seng og sovnet sjæl igjen, helt til neste morgen. Merkelige greier ass. I går ble jeg stuptrøtt klokka 22.30, leste krim på sengen og sov en hel natt gjennom. Jeg vet ikke med dere, men snittet mitt ligger vanligvis på sånn 5-6 timer per natt, jeg er aldri i seng før godt over midnatt. Og det går bra det altså, men nå er det altså som om jeg får en sovepille sneket inn i kroppen hver kveld. Jeg drømmer om telefonen min, om alt den opplever på sin tur gjennom Europa, og våknet svært uthvilt om morgenen.
  • Man får ikke tatt bilde av noe som helst. Nå må jeg nøye meg med å HUSKE hvor fin vårsola er, hvor nydelig ungen min ler, hvor god maten min ser ut, eller jeg må bruke SPEIL for å se om fjeset mitt er innafor normalen eller om lebestiften har festet seg til tennene. Det er jo helt sjukt. Er egentlig morgenkaffen like god når man ikke får lagt ut en snap av den? Jeg er fortsatt litt usikker. Har man egentlig bakt ostekake hvis man ikke har skrytt litt av det på instagram? Hm.

I utgangspunktet himler jeg med øynene over folk som kjører såkalt «digital detox». Her i huset blir det aldri (håper jeg) sånn at man må legge telefonen sin i en kurv før man får komme inn. Så hvis det var det universet (eller karma) ville vise meg, så er jeg ikke helt der enda. Når det er sagt, så må jeg (motvillig) innrømme at livet uten å være hundre prosent «connected» har sine interessante sider. Jeg tror ikke jeg har sett ukjente folk så mye i øynene på mange år jeg, som jeg har gjort den siste uka. For det gjør man nemlig enda folkens, hvis man er en av de som ikke sitter med snuta i telefonen når man er ute i verden. Det finnes ekte folk med ekte fjes rett ved siden av deg, som du kan møte blikket til, hvis du kikker opp fra dette her, og ser deg rundt. Og ekte vår og ekte sol og ekte smeltende snø med hundebæsj i. Bare så du vet det.

Sånn karma, lesson learned; kan jeg få tilbake min elskede nå?

🙂 Thea.

 

Telefoner har også besteforeldre.

Spirer i sveisen og hemmelighetskremmeri

 

Kvinne 34 med kjole, neglelakk, –  fortsatt uvitende om egg og spirer i sveisen.

Takk for deilig respons på gårsdagens innlegg, det er faenmeg fint å kunne ventilere til internett og få trøst. Man kan si mye dritt om vår generasjons hang til teknologi, men det finnes også fordeler ved å leve pålogga; den største av dem er dere. I skrivende stund har jeg utfrøt en helt perfekt aften, hvis man skal følgerådene fra verdens glansede kvinneblader (og det kan man gjøre innimellom hvis man vil, for eksempel i mangel av annen religiøs tilhørighet). Jeg har nemlig gått til innkjøp av diverse jålete bade-remedier i det siste, salter og skrubber og oljer og det hele. Så denne vinterkroppen valgte å ta seg et godt, gammeldags bad nå nettopp, med skum og skuring, og sitter nå med en ganske stygg (men myk) morgenkåpe i sofaen, med hvitt og innsmurt fjes. Jeg mangler fortsatt en tekopp med en sånn honning-pinne i, det har jeg skrevet om før, men likevel tror jeg dette er å stå til laud rent kvinneblads-messig. Og det føles fint. Så til dagens highs & lows:

Low-points:

  • Å skli rundt en hel dag på slush i våte sko med glatt såle, det gjør meg altså så irritabel. Det er innimellom helt utrolig at våre forfedre valgte å bosette seg her i nord, jeg skjønner ikke en pøkk av det. Det er oppbrukt å være sur på været, jeg vet, men jeg skulle altså så veldig gjerne ha tatt en prat med de som vandret nordover for tusenvis av år siden, i klær de hadde sydd sjøl, og bare stukket fingeren i jorda (der det var mulig) et øyeblikk. Så kunne vi hatt en fin prat om fordeler og ulemper ved å bo i kalde strøk, og så kunne jeg på vegne av fremtidens Oslo Sporveier, lukeparkerte bilister og folk med vanlige sko, slått et slag for at de heller skulle grunnlagt akkurat dette samfunnet under palmene. Det var akkurat det jeg tenkte på i dag, da jeg holdt på å gå rett på snørra, men holdt meg oppe ved hjelp av en fremmed manns frakk. Ungikk bare så vidt å dra ham med meg ned, det ble likevel kleint.
  • Da jeg oppdaget at jeg hadde egg og spirer i håret, fem timer etter at jeg hadde spist nettopp det. Levde til og med (frem til oppdagelsen) i en illusjon om at jeg akkurat i dag hadde en god hårdag, hadde til og med tatt på kjole og mascara. Det hjelper lite hvis man henger matrester i sveisen, som kloke folk pleier å si.
  • Lukten av våte sherrox. Tidemann har begynt på musikal-kurs, i dag var første øvelse. Så jeg satt en time i et sånt venterom med andre foreldre, som konverserte høflig og svært overfladisk med hverandre, til duften av tjue par våte sherrox. Det hele kunne vært en pretensiøs kunst-installasjon egentlig, om livet og hverdagen og klamt fottøy. Terningkast en.
Jeg gir deg verket «ventetid». En stinkende kunstinstallasjon med sur kaffe, barnesang i bakgrunnen og selve hverdagen i sentrum.

High-points:

  • At Tidemann har hemmelige prosjekter på gang i forbindelse med min bursdag i morgen, og stadig må snakke i telefonen med sin far og andre bak lukkede dører. Det lille lure fjeset hans når han i smug skriver kort til meg, det liksom-overlegne smilet når han nesten avslører hva han skal gi meg i gave, og stoltheten han legger i det å være flink på bursdag. «Du er sikkert utrolig spent mamma, men jeg kan bare ikke gi deg noen flere hint nå, du er nødt til å vente til i morgen, du må klare å holde deg.»
  • At vi fant en pose smågodt i bilen som lå igjen etter helgens kinotur, og bestemte oss for å spise opp alt. Sukker smaker innimellom så sinnsykt godt (old, but not fake news).
  • Det øyeblikket jeg oppdaget at gavekortet på massasje (som jeg fikk til sist bursdag) ikke hadde gått ut, og at de har ledig time på torsdag. Fyttihelvete det blir deilig. Og vondt. Håper jeg får et nytt et i morgen.

Sånn, da var oppgjøret tatt. Jeg må si det er svært effektivt på min indre sutre-demon, hun holder kjeft når jeg setter ting svart på hvitt. I morgen har jeg (og hun) levd i 35 år, jøje meg.

God tirsdag!

🙂

3 Comments

Fuck Prinsesse Vilikke

 

 

Jeg vet ikke med dere, men mellom brøytekanter, Farmen Kjendis (savner Aune), jobb, våte votter og hostekuler, så har de siste ukene sneglet seg av sted, både tregt og raskt samtidig for min del. Jeg føler at jeg går i loop, uten egentlig å være så fornøyd som jeg pleier, men samtidig har jeg ingen gode forslag til endring. Jeg føler meg som en prinsesse Vilikke, som griner på nesa av egne initiativ, og som på den ene siden vil ligge under en dyne til våren kommer, men så på den andre siden blir enda mer oppgitt når jeg først legger meg ned.  Min indre prinsesse Vilikke er alt annet enn søt og yndig, hun likner mer et beist enn en av kongelig ætt, og slenger dritt over en lav sko når hun får lov.

Søstrene mine mener det er januar sin feil at hespetreet Vilikke er så aktiv fortiden, legen min kunne forklare det med lavt stoffskifte (og gi meg mer medisin) og begge parter har nok noe for seg, men akkurat hvordan jeg skal håndtere henne er fortsatt en utfordring. Om to dager fyller jeg 35 år, jeg er altså halvveis til 70 folkens, og det føles rart. Jeg har ikke hatt problemer med noen andre bursdager i mitt liv, men akkurat 35 er jeg ikke noe fysen på å være. Eventuelt er det Vilikke som har tatt over hjernen min på det området også, og overbeviser meg om at jeg burde motstå iveren etter bursdag, som vanligvis ligger latent. Faen ta henne.

Jeg har derfor bestemt meg for å sette i gang noen tiltak mot denne ufyselige delen av mitt indre, som bare furter og henger med leppa, selv når dagene inneholder harmoni med verdens deiligste barn (mitt eget) og helgestemning. Jeg kan ikke operere henne ut av hjernen, jeg kan ikke trekke henne ned i do (ei heller levere henne til renholdsetaten), men det som hjelper er å blottlegge henne for offentligheten. Hun er som et troll, som sprekker hvis sola når henne, og siden dere fungerer som sola mi (nåh <3) så skal jeg fremover henge henne ut her, ved å liste opp dagens low-points. I tillegg bør jeg (for alles skyld) henge på noen high-point. Lykkeforskning sier nemlig at det viktigste man kan gjøre for å føle seg som en million dollars, er anerkjenne det som er dritt, men fokusere mest på det som er bra. Litt selvhjelpsaktig kanskje, men det får så være.

Føl deg gjerne fri til å gjøre det samme, hvis dine indre drittslengende stemmer får mer enn snittet god plass i hverdagen nå fortiden, jeg mistenker at jeg ikke er helt alene om dette.

Here we go, her er dagens low-points 22.januar:

  • Å forsove meg til morgenstellet, for så å oppdage at jeg ikke har brød til Tidemanns matpakke, og halvnaken løpe rundt i et kaldt hus for å finne noe han kan ha med på skolen, mens jeg maser på ham om hvor dårlig tid han har. Ender med å helle to yoghurter over på et gammelt bolognese-glass, slenge havregryn på toppen og nesten tryne på vei ut døra (i en alt for kort morgenkåpe).
  • Å kjenne på skammen når jeg lyver til ungen min og sier at jeg VELDIG GJERNE vil gå på skitur med ham en dag snart, vel vitende om at jeg gruer meg, men ikke tør si det høyt. Jeg var ikke misunnelig på noen av dere som la ut bilder fra solfylte skiløyper i går, jeg skulle kanskje ha ønsket meg ut på tur, men jeg gjør det ikke i det hele tatt, og det i seg selv fører fort til selvpisking. Burde, burde, burde, burde, men vil ikke, vil ikke, vil ikke, vil ikke.
  • At jeg fortsatt ikke har fjernet juletreet fra verandaen, det ligger der til spott og spe, fordi jeg glemte å levere det da renovasjonsetaten var i nabolaget, og nå har det vokst (situasjonen, – ikke treet) til at jeg må ha en henger for å kaste det. Det ler av meg hver gang jeg går ut døra, gapskratter med hver eneste barnål, peker på meg og himler med øynene over at jeg ikke har hatt dristighet til å sende det til de evige jaktmarker.

Sånn, det var dagens slagg. Så til livet lysere sider; dagens high-points:

  • At mamma fikset lampen i dusjen. I flere måneder har jeg dusjet i mørket, fordi det (tross alle mine forsøk) har vært klin umulig å skru av lampe og skifte lyspære. Mamma derimot, min magiske mamma, var inne på badet i syv sekunder og vips var lampa nede og jeg ser (snart) lyset. Må bare finne ut hvor de har (verdens rareste) lyspære hen først, men det ordner seg sikkert.
  • At jeg fant brokkolini i  butikken. Jeg følger noen matbloggere på instagram og hun ene (@nocrumsleft) lager brokkolini hele tiden. Det er altså brokkoliens litt søtere og tynnere bror, som smaker helt megadigg stekt i smør. Søsteren min har trodd jeg har løyet om det hele, og det føltes derfor topp å finne brokkolini på tilbud i butikken i dag. Det er kanskje dølt å bli så glad for en grønnsak, men jeg synes den ser så gøyal ut og så smaker den godt.
  • Å finne opp kile-quiz med Tidemann. Leken ble grunnlagt i dag, og består i at jeg stiller ham spørsmål («Hvem er eldst i familien vår? Hvor lang er en spaghetti? Hvem er verdens beste mamma?») og kile ham til han sier (det jeg mener er) riktig svar. Han hevder selv vi har truffet en gullåre og at konseptet bør patenteres, så gøy var det. Vi avtalte å leke det litt i morgen tidlig også (gitt at jeg ikke også da løper halvnaken rundt og maser).
  • Å se en dødsgammel mann på Sandakersenteret gå i en helt ny og trendy skinn-frakk. Han var nok ikke bevisst hvor kul han var, der han sneglet seg frem, men med den jakka så han ut som en rik hipster, en sånn som har lue oppå toppen av hodet, et studio i New York og som utelukkende spiser mat grodd i egen hage. Elsker gamle folk med tilfeldig «swag», får lyst til å ta dem med hjem.

Åh, det var deilig! Dette kommer til å funke tror jeg. Kjenner Drittkjerring Vilikke slå sprekker umiddelbart, det er helt perfekt. Har plan om å gjenta dette daglig fremover, så styr unna denne bloggen hvis du heller trenger fine bilder fra syden eller oppskrifter på inspirerende retter og sånn. Der kommer jeg ikke til å levere, det kan jeg si med en gang. Hvis du derimot er hypp på hverdag, da er dette stedet for deg.

🙂 God mandag, fine folk!

2 Comments

Jeg utsetter det nye året

 

Jeg blir nødt til å vente litt med det der «nytt år, nye muligheter»-opplegget

En uke inn i det nye året, det som så blankt og rent lå foran oss, så må jeg innrømme at det ikke føles helt sånn som jeg hadde trodd. Hvor er den følelsen av nye begynnelser? Hvor er den følelsen av muligheter og overskudd? Hvor er den nye given som alle snakker om?

Så jeg ringte Nanna, søsteren min som alltid har svar, og hun for det første var helt enig, og for det andre; at alle hun har snakket med har det på samme måte; 2018 har liksom ikke helt begynt enda. Det er færre folk på treningsstenteret, færre folk ute, færre nyttårsforsetter, mindre følelse av blanke ark og fargestifer tel. Er det sånn at det norske folk har bestemt seg for å kollektivt gå litt i dvale? Eller er det bare oss i familien Klingenberg?

Her sitter jeg, den første søndagen i 2018 og resten av mitt liv, Tidemann er på skitur med Mommo og jeg har flere timer til rådighet. Burde boblet av initiativlyst for hverdagen og fremtiden føler jeg, men er flat som en pannekake. Det vil si, flat er jeg jo ikke, for magen er ekstra myk av julekaker og sånn, og håret er ganske flokete, men dere skjønner hva jeg mener.

Jeg så flere fjes ute på gaten i stad, som stirret litt tomt foran seg, med ski i hendene på vei til skogs, men med blikket festet innover. En jogger som krysset veien løp foran bilen min på rødt lys, fordi han ikke enset omgivelsene, han stirret tilsynelatende bare inn i egen sjel og lette etter engasjementet for det nye året. Han våknet opp da jeg holdt på å kjøre ham ned, så jeg bestemte meg for å vinke entusiastisk og være kjempeblid der jeg nesten drepte ham midt i kjørebanen. Han ble så overrasket at han bare vinket og smilte tilbake, håper han bruker resten av dagen til å kjenne på at han fikk livet i gave (takket være mitt raske reaksjonsmønster, poeng til meg). Hvis han mot alle odds skulle lese dette, så vil jeg si tre ting; kjøp deg brodder (du sklei som en bambi og det så rart ut), se på veien når du løper (ellers blir du påkjørt), og du er ganske kjekk (selv med topplue).

Jeg vet ikke folkens, jeg lurer på om det rett og slett er innafor å starte det nye året i morgen? Eller litt senere i vinter, når dagene har lysnet litt og man er ferdig med å se seriemaraton i sofaen, og vi er utvilte? Hvorfor må det nye året på død og liv starte midt i den mørkeste tiden, rett etter ukesvis med stress? Jeg ville stemt for en annen løsning hvis noen hadde åpnet for det, men det er det ingen som gjør, så jeg bare tar en avgjørelse her og nå. Det er rett og slett sånn det må bli.

Sånn. Nå som det er gjort, så behøver jeg altså ikke å forholde meg til dette «nytt år, nye muligheter»-presset, og det passer helt perfekt. Det vil si at søndagen kan fylles med helt vanlige ting, som kaffe og peis og en tur i nabolaget (og nye muligheter for å redde joggende menn på glatte sko).

Du må gjerne slenge deg på selvsagt, jo flere som joiner meg, jo diggere. Så kan vi bare ta imot januar med senkede suldre og lave forventinger, og heller gire opp og bla om til neste side når det faktisk er dagslys her i landet, og kroppen føles som noe annet enn en klump med våt sand. Eller hva?

God søndag!

🙂

 

Kjære Gro Harlem Brundtland

 

Takk Gro! Du er rå ass. (bilde lånt fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Vi kjenner ikke hverandre i det hele tatt, jeg er bare en helt vanlig dame på trettifire år, som lever et ganske vanlig liv, og akkurat nå står oppe i en ganske vanlig julestri. Det som derfor kanskje vil overraske deg (hvis du leser dette da, jeg er usikker på om du er en sånn som leser blogger), er at du har hjulpet meg mer enn noen andre denne uka.

Du skjønner, i tillegg til denne årstidens sedvanlige aktiviteter, så er det sånn at ungen min har bursdag i desember, han ble nettopp sju, og det er ingen spøk med bursdag når man går i andre klasse. Forventningene en liten kropp bærer på, når det både er adventskalender, julelys i gatene, og man i tillegg har bursdag, den blir nesten for mye av det gode. Da kan det gå en kule varmt, for utålmodigheten kan bli stor og følelsene kan koke (både i meg og i ham), for det er mye som skal stemme og mye som skal ordnes, i tillegg til at vi aller helst skal «være tilstede i øyeblikket» selvfølgelig. Høye forventninger kombinert med glatt is og litt for dårlig tid, det er selve akkilleshælen til en helt vanlig mamma som meg. Det gikk faktisk bokstavelig talt ut over ankelen min, der jeg stupte ned siste rest av trappen forleden, fordi jeg forsøkte å jobbe mens jeg løp til skolen for å hente.

Vet ikke om du ofte går med nesen i en skjerm Gro, men sånn har det i alle fall blitt for meg, og det er sikkert ikke så bra, men det blir sånn rett og slett, fordi folk ringer og sender meldinger og så er det så gøy med snap (hvis du har snap så kan du legge meg til, jeg heter theakli). Uansett, denne uka ble i alle fall enda brattere enn den var i utgangspunktet, for jeg måtte dermed klare å koordinere både barnebursdag, familiebursdag, gavekjøp, forventninger, jobb og de vanlige trivielle tingene som handling og sånn, kombinert med å gå haltende på krykker, med bandasje og en god del paracet innabords. Jeg har vært hun som må legge beinet på bordet i viktige møter, så ikke høyre ankel skal bli som en elefantankel for alltid, og de eneste skoene som har passet er sånne ordenltige fjellstøvler som jeg blir skikkelig svett av.

Du har alltid fine sko forresten, jeg blir så imponert over damer som er flinke til å gå på høye hæler. Jeg har ikke turt å gjøre det siden i fjor jeg, det var da jeg vrikket ankelen sist (men det var for å være helt ærlig min egen feil, drakk for mye vin og snublet i et hull i asfalten, orker egentlig ikke å snakke om det). Nå er det ikke på grunn av din sans for sko jeg skriver dette innlegget, jeg skriver det fordi jeg har støttet meg til deg og din person gjennom disse trivielle, men svært strabasiøse dagene. Jeg har nemlig nettopp sett deg på TV i NRK-serien «Da vi styrte landet». Mange har sikkert sett det for lengst, men jeg har altså ikke hatt tid før denne uka, og det føler jeg på en måte var meant to be, for det har rett og slett vært redningen. For et program!!! Norske statministre møtes til en slags «Hver gang vi møtes»-middag, og mimrer fra egne perioder som høvdinger av Norge. Jeg skulle ønske det var tre ganger så mange episoder, i alle fall med deg, for du er rett og slett HELT RÅ.

Å se deg sitte sammen med andre forhenværende statsministre og spise middag, og høre dere fortelle hvordan deres arbeidsdager var, hvilke utfordringer dere måtte takle, det har rett og slett satt mitt eget liv i et sunt perspektiv. Og jeg har fått spesielt sansen for deg, Gro.  Kall det gjerne et girlcrush. Jeg har alltid likt deg liksom, jeg vokste opp med deg som statsminister og overhode. Men nå, når jeg selv er en voksen dame, som verden stadig forventer mer av, og som stadig begir meg ut på nye arenaer, så var det helt sjukt digg å høre deg snakke om livet.

Du kunne nesten snakket om hva som helst, jeg fikk lyst til å ha deg som venn, en jeg kan ringe til på helt vanlige torsdager, når verden er litt tøff. Du er den perfekte kombinasjonen av klok, varm, streng og nøktern. Null fjas og sentimentalitet, men likevel følsom og med sans for humor.Hvordan er du på hyttetur? Tror vi kunne kost oss glugg, jeg kunne laget middag og så kunne vi skravlet og drukket rødvin og du kunne gitt meg råd om livet, og vi kunne delt historier (dine selvsagt både mer imponerende og viktige enn mine, men jeg kan til gjengjeld være morsom, i alle fall noen ganger).

Forresten,  det må jeg si; jeg er glad jeg ikke er statsminister. Det der er et spesielt valg av arbeid, kudos til både deg og resten av gjengen. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort jeg, hvis jeg våknet om morgenen og plutselig skulle bestemt hvordan fedrelandet burde forvaltes, snakk om fylleangst. Har du forresten hatt fylleangst noen gang? Kan liksom ikke se for meg det. Du er heller den venninna man ringer til når man er litt skjør selv, og som beroligende sier at alt kommer til å gå bra, og samtidig setter skapet på plass. Jeg kan også være sånn altså, det er bare å ringe hvis du vil, jeg stiller mer enn gjerne opp som trygg klippe hvis du noen gang skulle trenge det. Sånt må jo gå begge veier, tenker jeg, i et godt vennskap.

Nå ble det mye skravling her, men det jeg altså vil kjære Gro, er å si TUSEN TAKK. Takk for at du gadd å være Norges første dame på toppen, takk for at du gikk i bresjen, og takk for at du denne uka har satt mine egne problemer med hoven ankel og hverdagsstress og sånn, i perspektiv med rolig mine. Håper at du får en skikkelig fin advent, og mange kule pakker til jul!

🙂 Thea.

PS: Jeg lurer forresten på en ting til (hvis du på magisk vis leser dette), får han Kåre Willoch noen gang skikkelig lættis? Jeg skulle så gjerne sett han le så han griner en gang, du vet sånn som man gjør når man virkelig knekker sammen i latterkrampe og slår seg på låret.

2 Comments

Gråting, veldedighet og peis

 

Peis på blå resept

Dagens startet med hodepine og gråting for min del, noe som av og til bare må til. Hodepinen var selvforskyldt, gråtinga var også nødvendig. Som Tidemann sa her forleden; «det er nesten som å rense kroppen». Da frustrasjonen (som bare handler om at det er søndag og jeg var skjør) var ventilert ut, og jeg hadde vasket opp og snakket med begge mine søstre på telefonen, så lå jeg stille i sofaen og hørte på podcast med lukkede øyne og morgenkåpe, som en diva med hovne øyne.

Prøvde å huske når jeg gråt sist, sånn fra magen, sånn gråt som gir meg øyelokk tjukke som små pølser etterpå, men fant ikke ut av det. Tror gråtefrekvensen har gått drastisk ned de siste årene, det felles færre og færre tårer av denne bloggeren ettersom hun bli eldre. Betyr det at jeg har blitt kynisk? Lykkeligere? Eller tørker trekanalene inn når man bli ordentlig voksen? Vet ikke jeg ass.

Fra Wikipedia. Burde legges til; «Kan føre til øyelokk som likner på sosisser».

Siden dagen startet i det selvsentrerte hjørnet, så var det fint å hente barnet (han hadde vært på overnatting hos sin tante), drikke kaffe og hente bøsse. Tidemann elsker TV-aksjonen, og entusiasmen var til å ta og føle på da vi fikk utdelt kart og pins og gikk i gang. 10 oppganger og 38 etasjer senere kan vi konstatere at folk har blitt enda hyggeligere siden i fjor. Deilig å titte inn i fremmedes hus mens de henter penger, lukte hva de skal ha til middag (folk flest spiste gryte i ulike varianter i dag), hilse på kjæledyrene deres og på ungene som heller vil legge mynter enn lapper i bøssa (fordi det bråker så gøy).

Etter endt økt dro vi til Mommo på middag, hun lærte å dabbe (i alle fall nesten, det ligger på snap), og jeg kjente den spaliknende roen over å være hjemme hos henne. Mødres hus føles tryggere, renere og lunere enn noen andres. Kanskje var det post-gråt-sensitivitet, men jeg ble rørt og håper ungen min føler det samme om mitt hjem når han er den som kommer på søndagsbesøk.

Vel hjemme i sofaen er Knut like gretten som vanlig (han blir alltid ekstra furten når det regner), humøret mitt er igjen stabilt og den hudløse økten er over. Søndagen er (som dere nok vet by now) ofte blandede følelser for min del, og jeg vet at det ikke bare er meg som har det sånn, så jeg ville bare gi en liten shout-out til alle andre skjøre sjeler der ute. Det er vi følsomme som skal overta verden! Neida, det er ikke sikkert. Følte bare jeg trengte en parole, men trekker den tilbake med en gang. Nå skal jeg spise sjokolade og lese bok, for det er helg helt til i morgen!

God natt folkens, ikke glem at dere er kremen av internett!

<3

 

2 Comments

Sorry til Unni Lindell, mindfuck og god helg

 

Sitter med headset på cafe og later som om jeg ikke hører på hva damene ved siden av meg snakker om.

 

Her sitter jeg på en cafe og drikker min cortado med haedsetet på, og er en sånn dame som multitasker oppgaver, mens brunfargen fra Lanzarote falmer. Det var så deilig med ferie! Meningen med livet er i stor grad å ha ferie. I alle fall når det er varmt, og man kan henge med barnet sitt og spise deilige ting og spille yatzy med Foffa. Men ferien er over og livet hjemme er fint det også, i sin hverdagslighet og tidvise kaos.

Leser en bok nå som jeg tenker på hele tiden, og som mindfucker meg til å se alt i et annet perspektiv. Den heter «Homo Deus», er oppfølgeren til den jeg leste og anbefalte i sommer («Sapiens»). Mange har sikkert lest den for lengst, men jeg får jo bare til å lese når jeg er på ferie, så den måtte vente til denne uke i syden. Den handler om mennesket som art, hva vi er, hvorvidt vi egentlig har en «sjel» eller bare er vanlige dyr (og ja, det stemmer, vi er bare en slags ape, ingenting spes med oss egentlig, bortsett fra at vi er noen råtasser på å organisere oss), og ikke minst om hvor vi kommer til å ende. Det er en sånn bok man bør gi til barnebarna sine om 30 år og be dem lese, for å se om spådommene stemmer. Please les den og si fra hva dere synes! Jeg blir helt susete i hodet av den, et godt alternativ til å bli brisen på noe annet i helgen (eller i tillegg til noe annet).

Midtfuck mellom to permer, anbefaler på det varmeste!

Det sitter to damer overfor meg her på kafeen og snakker høyt om livene sine, hun ene skal flytte ut av leiligheten sin og hun andre skakker mye på hodet mens hun tar på seg lipgloss og gir venninna si litt overfladiske råd. Får av og til lyst til  å blande meg i andre folks samtaler. Hvis det står turister på en trikkeholdeplass i Oslo og ser forvirra ut, så spør jeg av og til om de trenger hjelp, bare fordi jeg liker å snakke med folk. Sånn har jeg alltid vært, da jeg var på Tidemanns alder, og vi var på Lanzarote den gangen, pleide jeg å låne lillesøster og trille henne bortover strandpromenaden for å få snakket med fremmede. Mamma og Pappa satt og spiste lunsj, mens jeg trillet henne avgårde i den store vogna og slo av samtaler med andre nordmenn som også spiste lunsj, jeg takket gladelig ja til å smake på maten deres, og noen ganger fortalte jeg dem alt jeg visst om foreldrene mine. Mamma måtte beskjemmet hente meg tilbake, med andre familiers pommes frites i hånda, og jeg skjønte ikke hvorfor hun var så flau, jeg hadde jo bare underholdt dem med historien om hvordan lillesøster ble til.

What!?!?!?!

Folkens, visste dere at Unni Lindell hadde en katt som het Knut?? Altså, jeg fikk en snap om det nå, hun har visst skrevet bok om han og greier!!! Den må jeg lese. Ante ingenting om dette, synes egentlig det er litt irriterende. Trodde min Knut var unik, men nå virker det jo bare som om jeg har hermet etter Unni Lindell, siden hennes Knut var først ute og visstnok er en kjendis-katt. På en annen side; sikkert irriterende for Unni også, at jeg (en helt vanlig person som ikke har skrevet min første bok ferdig en gang) har kalt min katt Knut. Hvis du leser dett Unni; beklager! Med hånden på hjertet, jeg visste ikke at navnet var tatt. Og kondolerer med at din Knut er død nå, men gratulerer med boka! Og med livet, du virker veldig kul og typete.

Blir den neste på leselista ass. Elsker tittelen «Nobody’s baby».

Nå gir de hverandre gaver, de damene på den andre siden av bordet her. Gaver i Jernia-pose. Er det et vaffeljern? De hvisker med hverandre. Hun med lipgloss er opptatt av magefølelsen på noe, hører ikke hva. Magefølelsen på vaffelrøra? «Du burde lage røre på slump, viktig å kjenne på magefølelsen når man mikser det sammen». Håper det var det hun sa. Fader ass, får lyst til å smake på sconesen hennes også. Føler meg som akkurat det samme mennesket som da jeg var seks. I følge «Homo Deus» så er jeg også bare det, og vil mest sannsynlig utkonkurreres av en robot rimelig kjapt, fordi arten min står på kanten av stupet.

Før den tid skal jeg ha helg, og det skal dere også. Plutselig var det høst på alvor og mørkt om kvelden og sommeren er glemt, for nå er det suppe og snart halloween og noen har allerede begynt å spise julemarsipan. Om det ikke er din greie så håper jeg likevel du spiser noe digg i kveld, det er bare fredag hver syvende dag og hvem vet hvor vi er på vei, så det er bare å kose seg mens man kan.

God fredag!

PS: Kan dere ikke legge meg til på snap? Jeg har (to år etter alle andre) skjønt greia med snap, og synes det er så gøy at jeg nesten glemmer at jeg har en blogg. Heter theakli.

 

2 Comments

Om instagram-løgn (og hvordan folk egentlig har det)

 

«Perfekt med kakao på en søndag». Neida. Dette bildet er bare jug, jeg tok det for lenge siden. Jeg har faktisk hverken melk eller tulipaner her i dag, bare en sur katt og en sofa.

På instagram ser folks søndager ut som romantiske komedier. Høstblader, varme kopper med kaffe, strikkegensere som ikke har nupper, perfekt bustete sveiser og rent sengetøy med frokostbrett på, kjærester som ler mot hverandre, eller leier barne sine på tur ved stille vann. Blæh.

Neida (joda). Vil bare minne om at søndagens egentlige natur kan være ganske annerledes, og at det er greit. Jeg føler på viktigheten av å påpeke følgende; for hvert eneste instagrambilde av idyll du ser, finnes det ti ganger så mange søndager av denne typen:

Fylleangst-søndag:  At du skjelvende og ganske alene prøver å lappe sammen sjelen etter gårsdagens fest. Angrer på at du var hele deg, eller deler av deg, som du ikke egentlig liker å vise frem.

Tinder-søndag: Nok en alenekveld i sofaen gjør at du kapitulerer og gjeninnstallerer appen du har slettet så mange ganger før, i håp om at din utkårede heller skal finne deg i det virkelige liv. Nederlaget er til å ta og føle på der du målløst sveiper over fremmedes fjes, på jakt etter en bekreftelse du ikke liker å innrømme at du trenger.

Klesvask-søndag: Skittentøyskurvene (ja, for jeg har flere) renner over av alle klærne du leter etter, de ligger der og venter, til poden ikke lenger har skift og du selv går med strømpebukser som ligner på sveitserost. Så du gir deg hen til klesvask på tampen av helgen, våte plagg som aldri tørker helt, som gjør stuen din stygg, fordi det er for vått og grått i været til at den tørker ute. Klesvask som ingen takker deg for at du tar, som ingen forberedte deg på da du var ungdom, ingen fortalte hvor stor del av livet som kom til å handle om skitne klær.

Sammenliknings-søndag: Du kikker over gaten, inn andres vinduer, der tekannen står på bordet og stearinlysene er tent, og så føler du deg som piken med svovelstikkene. Bare at du ikke er et fattig barn, og det ikke er julekveld, du er voksen og burde vite bedre enn å lure på hvorfor naboen har det så jævlig hyggelig. Men du klarer ikke å la det være, så du tenner lys sjæl, og prøver å gjøre det like fint å kikke inn av ditt vindu. Men du føler det liksom ikke helt likevel, dessuten er det ingen som ser inn av ditt vindu, for alle andre koser seg så fælt i sine egne liv at de ikke har tid til det.

Forefallende-søndag: Når du har latet som om du kan ta deg fri en hel helg og selvbedraget har funket, men så kommer søndagskvelden snikende med realitet i blikket og setter deg på plass. Og du åpner hjernen og kalenderen og alle tingene på lista over gjøremål skyller inn i bevisstheten din og hever skuldrene dine for hvert sekund. Og du lengter tilbake til lørdagen og selvbedraget, mens du åpner datamaskinen og begynner å jobbe, selv om du vet du aldri kommer til å komme i mål, ei heller sovne til riktig tid, så mandagen er allerede ødelagt. Og du vet det ikke enda, men i morgen tidlig kommer du til å oppdage at du glemte å ta ut matboksene av sekken på fredag, så det ligger muggen banan klistret sammen med leverpostei-skorper og venter på deg, bare sånn at du får startet uka med en helt perfekt reality-check.

Hvorfor legger ikke folk ut det der på instagram? Jada, jeg vet hvorfor. Men det hadde vært jævlig digg å se bilder av de virkelige søndagene der ute. Jeg nekter å tro at alle drikker store kopper med te, med sånn honning-pinne oppi. Du vet hva jeg mener, en sånn pinne med noen klumper på enden som man rører oppi koppen med? Sånn som alle damer har på reklame, når de sitter i sofaen med pledd og slapper av? Jeg kjenner ingen som har en sånn honning-pinne faktisk. Det er bare jug.

Det jeg prøver å si er; du er helt innafor! I den sofakroken du ligger i, med den følelsen du har, – og du er ikke alene. Nå skal jeg sjekke sekken for muggen matboks (takk til meg selv for påminnelsen), og så skal jeg legge ut et bilde av starinlys jeg også, så folk tror jeg er en sånn person. Neida (joda).

God søndag!

🙂

 

 

5 Comments

Gospel, grining og nyheter fra eget liv

 

Først sofa, så fjelluft.

Sitter i en gammel sofa i en gammel hytte på et fjell, og hører på at Tidemann spiller Monopol med Foffa. Den yngre garde kjøper alle eiendommene han kommer over og fryder seg hver gang den eldre garde må punge ut. Streptokokkene i halsen min er så kjipe at de nesten stakk kjepper i hjulene for den lange bilturen, men med penicillin i taska og paracet i blodet, og en smørblid unge i baksetet gikk det over all forventning. Saligheten over å komme opp i fjelluft, til tømmervegger og flatbrød og hyttesenger er så stor at jeg ble rørt her istad. Mulig de tårene også handler om feberen som ligger og ulmer, det skal svært lite endring i kroppstemperatur til for min del, før jeg snufser av alt. I går gråt jeg for eksempel åtte ganger til denne videoen:

Jeg er litt forelsket i hun dama, den mørke stemmen og det blide fjeset gjør at jeg har lyst til å ha henne som venn. Spesielt når jeg er syk og stusslig, tenk så hyggelig! Har vist videoen til alle jeg har møtt de siste dagene, til alle på jobben, til og med til legen som ga meg medisin. Ønsker meg et gospelkor.

I tillegg til å gråte hver gang de synger at man kan lene seg på dem, så gråt jeg også da legen sa jeg hadde streptokokker, for tonefallet hennes var så omsorgsfullt. Så det er der landet ligger, folkens.

Rent bortsett fra all grininga har uken vært kjempebra altså. Dette er på et vis en velfortjent runde med sykdom føler jeg, alle må under dekk innimellom og nå har jeg vært frisk kjempelenge. Dessuten har jeg brent lyset i begge ender, jobbet masse, sovet lite og generelt strukket strikken, da må man bare regne med at kroppen sier fra. Og når jeg kan ligge på en hyttesofa og høre Foffa forklare Tidemann med mild stemme om eiendomsinvesteringer i brettspill, så er det helt greit, nesten fint. Har faktisk tre gladnyheter fra eget liv denne uka;

1: Radio 1 kommer tilbake! Endelig kan jeg si det høyt, det er noe vi har jobbet med en stund, og jeg hater å måtte holde kjeft om kule ting. Føler æresfrykt og spenning, for det er helt sykt fett å få være med å lage den kanalen. Veldig mange mennesker har et forhold til Radio 1 fra tidligere tider, og nå skal kanalen bli riksdekkende, så det er svære greier. Jeg er så gira og begeistret at jeg ikke klarer å sove om natten, noe som igjen fører til grining av gospel, så jeg må skjerpe meg litt. Men fy faen så gøy!!!!

2: Dro til en datadoktor med macen. Altså, det er det lureste jeg har gjort på lenge. En og en halv time med en kjempegrei fyr fra Eplehuset var alt jeg trengte for å få system i livet mitt igjen. Han var vant til å snakke med pensjonister, så jeg følte meg skikkelig oppegående, og ga meg en dyprens i datalivet mitt. Føltes som spa, anbefales!

3: Foreldrerådet har fått ny illustrasjon:

Spot on

Er den ikke fin? Jeg synes den er helt perfekt, et nydelig bilde av hverdagen med barn. Gøy og vanskelig på en gang.

Nå er det kveldsmat og bok, før jeg skal sove en hel natt til ende. I morgen står rømmegrøt på planen, kanskje klappe noen geiter. Ypperlig ambisjonsnivå, spør du meg. Håper hver og en av dere koser dere glugg, om dere går for fest eller sofa, ligging eller soving; det er helg!

🙂 Thea.

 

 

 

3 Comments

Filmtriks

 

«Lite visste hun hva som ventet, der hun satt ved den rutete tapeten og drakk kaffe»

Nå sitter jeg på en brun bar, i midten av Oslo sentrum, det er bare en bartender her sammen med meg, og han spiller bossa nova mens han polerer glass bak disken. Det er stearinlys, sport på en grell skjerm og folk ute trasker med paraply forbi, på vei til et møte, på vei til en barnehage, på vei til kino kanskje. Jeg har en og en halv time her, før kvelden skal gå med til jobbing utenfor huset. En og en halv time midt på dagen, denne gangen tilbragt på en bar som egentlig bare serverer alkohol, men uten å drikke alkoholen. Blir fysen, men det får være grenser. Thea Media kan ikke være et sånt selskap som sitter og pimper på brun bar i arbeidstiden.

Han prøvde å overtale meg til å kjøpe irish coffee. Jeg motsto.

Det blir kaffe og blogg istedenfor, og jeg klarer ikke la være å føle meg som i en film. Jeg vet jeg har nevnt det her før, men det å føle seg som i en film er noe jeg ofte tenker på. Det kan skje helt av seg selv, at jeg får den følelsen, eller det kan være noe jeg aktivt går inn for å se for meg, fordi det rett og slett er verdens beste triks. Det funker nesten uansett situasjon, hvis man har kjærlighetssorg, hvis man har fylleangst, hvis man har en kjedelig dag, hvis man er nervøs. I går snakket jeg med en venn om fortvilet forelskelse, prøvde å trøste, endte med å be vedkommende late som om livet var en film. Hva gjør fortvilet forelskede mennesker i filmer? Det er egentlig ikke så viktig, det er blikket man får på seg selv som hjelper. Det føles vanskelig fra innsiden, og da er det digg å se på seg selv utenifra. Kanskje blir det vanskelige litt fint, det kjedelige litt som en rørende dogme-scene, noe irriterende kan bli komisk.

Spesielt lett er det jo å dager som i dag, hvor det regner på rutene og høsten bare; «BOOOM!!!! Her er jeg!!». Jeg sørger litt i hjertet mitt over at strømpebuksesesongen er i gang igjen, har for første gang bestilt noe fra en facebook-annonse faktisk; en strømpebukse. Den annonsen klarte å imponere meg, det blir spennende å se. Eller ikke kjempespennende kanskje, ikke «actionfilm-spennende». Men hvis jeg hadde funnet den perfekte strømpebuksen så vill livet mitt blitt så sykt mye bedre. Jada, det er valg nå, jada, det blir muligens atomkrig, jada, winter is here, men serr; strømpebukser som ikke sklir ned, krøller seg eller får hull på to sekunder ville gjort livet mitt diggere. De nære ting, folkens, de er ikke til å kimse av.

Plukket sopp i helgen by the way, var på tur i skogen med søster og unge, og fant for første gang masse traktkantarell. Alle andre har alltid funnt sopp, men ikke jeg, ikke før nå. Lykken har snudd, men så ble jeg så nervøs for at jeg kanskje hadde plukket noe giftig, så jeg har ikke turt å spise den. Det vil si, jeg stekte den, spiste en, og la resten i kjøleskapet. Så hvis jeg stryker med i løpet av neste uke så er det derfor (RIP til meg og lykke til videre til alle dere), hvis ikke, så var det bortkastet å ikke spise mer, for nå er den vel blitt gammel den som ligger i kjøleskapet? Ei heller denne situasjonen ville vært en film verdig forresten, mulig det kunne blitt en scene i en komedie eller en sitcom, men sannsynligvis ikke i en av de helt store. Ville ikke sett på den.

Men akkurat nå da, her jeg sitter og skavler til internett på en brun bar, så følers livet litt som en film. Jeg har til og med på rød lebestift, blir nesten ikke overrasket hvis det skjer noe spennende. Om det er en film av sjangeren «romantisk komedie» (drømmefyren kommer inn i baren, vi forelsker oss og alt blir helt sykt hyggelig, før det oppstår en krise selvfølgelig, som vi heldigvis til slutt finner ut av og får til en forsoning, -phu!), eller om det blir noe helt annet, det vet jeg ikke. Men det gjør en og en halv time dødtid på bar, en regnfull onsdag i strømpebukse, litt morsommere.

🙂 Thea.

Noen stirrer på meg mens jeg skriver forresten.