Takk for en deilig sommer da dere!

 

Husker dere sommeren 2017? Den var fin!

Hva som har skjedd i det siste? Takk som spør, det er en hel del. Sommeren var her, i hele tre dager, det var farvel til strømpebukser, og hei til planting av blomster og grilling på verandaen. Jeg gikk med bare armer på jobben, spiste is gatelangs og drakk kald hvitvin. Må si jeg elsket sommeren 2017, den leverte. Rakk å sove med helt åpne vinduer i tre netter, gå i sandaler og sløve bittelitt i sola. Helt fantastisk.

Så har jeg levert fra meg førstemanuskriptet til boka (whoopwhoop!!!), det ble til slutt ferdig, etter noen søvnløse netter og så mange endringer at jeg ikke helt vet hva det endte opp med. Skriving av bok føles annerledes enn skriving av blogg, og jeg sendte lengselsfulle blikk hitover, men tvang meg selv til å formulere setninger i manuskriptet istedenfor på internett. Det var vanskelig, jeg har savnet dere og dette. Men noe ble lagret og sendt og så får vi se hva det blir.

Jo, og så feirer jo kongeparet seg selv denne uka, med glitter og glam og krone-is, mens jeg var på foreldremøte. Kronprinsen tok skjegget midt under middagen og alle hjerter gledet seg. Kroppen til dronningen ble diskutert i landets største avis, fordi det er visst alltid innafor å snakke om kroppen til damer, uansett hvor gamle, smarte eller royale de er. Håper det er en føljetong, der vi etterhvert får en anmeldelse av kongekroppen også, etterfulgt av barna. Hva synes vi om de kongelige barnas kropper egentlig? Mulig det blir et helt helgebilag.

Siden sommeren 2017 er over, og jeg har funnet frem strømpebuksene og skjerfet igjen, fyrte jeg like greit i peisen her nå. Har gått på en luksussmell på hagesenteret, så nå må stuen min være perfekt temperert til alle døgnets tider, for at ikke det store blomstrende treet jeg har handlet, skal visne. Lur idé å gå all in på plantefronten, når jeg har like grønne fingre som en fisk. Det er nesten frost i verandakassene med spirer, men jeg skal ha for innsatsen, tenker jeg. Så nettopp på et hageprogram på TV og har begynt å tenke på luking, så hvis jeg ikke skjerper meg nå, så blir jeg en sånn som tror hun er gartner etter en tur på blomsterbutikken.

Mitt nyeste familiemedlem.

Knut lever sitt katteliv, ligger og vokter humlehotellet vi har hengt utenfor døra (også en del av den handleturen på plantesenteret), mens ungen mente det var nødvendig å sette opp et skilt. Humler har jo ikke penger, de har ikke lommer en gang, konkluderte vi med, så viktig å understreke at hotellet tilbyr gratis overnatting.

Ledige rom på humlehotellet!
Velkommen skal dere være, humlefjols!

Hvordan går det med dere? Jeg har høstfølelse kobinert med hverdagsfølelse, og vurderer å sette i gang med en  ny TV-serie. trodde sesongen for sånt var over, men kjenner at kroppen craver sofa og lave forventninger og pledd. Jeg burde begynne med skattemeldingen, vaske klær og ta ut av oppvaskmaskinen, men føler meg såpass flink som har sprayet kassen med blomsterspirer, at jeg tror kvoten for huslighet er oppnådd allerede i dag. Dessuten er rumpa for tung og øynene for trøtte akkurat i kveld. Lov å late som om det er høst og legge seg til lading, eller? Si fra når sommeren 2018 er her da dere!

 

🙂 Thea.

 

4 Comments

Grytidlig dommedagshilsen fra Middelhavet

 

Selv dårlig vær ser bedre ut her nede

Våknet med dommedagsfølelse før sola hadde stått opp, det kan det være flere grunner til. Før det første kan det være på grunn av manikyren jeg tok i går (det er viktig å gjøre sånne ferieting mens jeg kan, ikke sant?). Ikke fordi manikyr i seg selv er et tegn på dommedag, det hadde vært rart. Nei, fordi hun dama som jobber der, en litt eldre og veldig skravlete señora, fortalte om en synsk person hun hadde møtt. Hun fortalte med innlevelse om dette her, at hun hadde ligget våken de siste nettene, på grunn av hun synske. Sånn er det når man har en neglesalong, man møter mye rare folk. Og her for et par dager siden, hadde det altså slengt innom et medium for å stelle føttene sine, akkurat i hennes salong.

Dette mediumet må ha vært overbevisende, for jeg kunne se at negledamen var litt preget av det hun var blitt fortalt. Den synske hadde nemlig spådd at tredje verdenskrig var rett rundt hjørnet, at den kom til å bryte ut i løpet av de tre år. Og at det kom til å starte med Korea (mediumet spesifiserte ikke hvorvidt det var Nord- eller Sør-Korea, følte vel det var irrellevant). Ifølge spådamen, kom hele verden til å rammes hardt, bortsett fra Afrika. Negledamen fikk store øyne da hun fortalte dette, hun sa hun hadde prøvd å riste det av seg , pleide visst ikke å tro på synske, men dette klarte hun altså ikke å glemme. Jeg gikk ut derifra med fine, velstelte hender, rett opp på kirkeplassen for å drikke vin og spise ost, hvis dommedag er nær så skal jeg i alle fall ha spist min dose manchego, si.

Det ble en ganske sen kveld i går, ikke bare på grunn av kirkeplassen og vinen, også fordi jeg har fått denne låta på hjernen:

 

Jeg registrerer at den har blitt spilt over en milliard ganger allerede, så jeg er rimelig sent ute, og den er vel av typen guilty pleasure (for å si det mildt), men jeg klarer altså ikke la være å digge den. Beklager. Uansett, jeg måtte høre den mange ganger før jeg sovnet i natt. Jeg er også hun ene som danser til den, HVER ENESTE GANG en bar her nede spiller den. Forleden løp jeg TILBAKE til baren, etter at jeg egentlig hadde gått, for å danse til den en gang til. Skjønner ikke hva som skjer med meg.

Men han smørsang-fyren der skal ikke få skylden for dommedagsfølelsen jeg våknet med altså, han har bare skylden for at jeg måtte være oppe litt ekstra sent for å høre alle de versjonene jeg fant av låta hans på internett (det var mange). Det handler kanskje ikke heller om hun synske dama, selv om det jo står mye illevarlsende om både USA og Korea (begge variantene) på samtlige avisnettsider i dag.

Jeg våknet av meg selv for to timer siden, altså halv seks, og var lys våken. Det var tordenbyger over havet her, klesvasken som tørket så fint i går (poeng til meg for å vaske klær på ferie) hadde blitt våt av regn (tilsvarende minuspoeng for å ikke ta ned vasken). Horisonten så dommedagsaktig ut. Selv dommedag ser bra ut fra takterrassen her, det må jeg si. Men skyene har heller ikke skylden for den følelsen inni meg. Er det kanskje bare at jeg har min siste dag her? I morgen skal jeg hjem igjen, til hverdagen og barnet mitt (som jeg lengter noe fryktelig etter), til Knut og leiligheten og livet mitt.

Kanskje er det bare oppbruddstemning jeg føler på? Oppbruddstemning som har fått en litt dramatisk vri? Mulig det. Mulig det er tanken på alt jeg ikke enda er ferdig med, både når det gjelder denne byen, Spania generelt (en del av meg vil bare bo her), jeg er ikke ferdig med å spise ost og skinke og ha utsikt til havet og sol i fjeset. Og så er jeg vel ikke heeeeelt i mål med skrivinga heller, det må jeg innrømme. Da er det jo praktisk å ha våknet grytidlig, og at det er regnskyer over havet. Ingen soling på meg denne siste dagen, bare tastaturet og utsikten og følelsen av dommedag.

Til alle dere som våkner midt i hverdagslivet, ha en deilig dag! Jeg skåler fra terrassen her, i svart, sterk kaffe og ønsker dere en over snittet torsdag!

🙂 Thea.

PS: Hør på den låta, er det innafor å synes den er kul? Eller tar en milliard mennesker feil? Mulig det altså, vil gjerne ha en tilbakemelding fra noen jeg stoler på (altså dere).

Et halvt morgentryne og dommedagsvær
3 Comments

Adios søndagsfølelse, hei savn

 

Jeg feirer fraværet av søndagsfølelsen blant spanske kjøttboller og palmer. Søndagsfølelsen eksisterer ikke når man er ute av rutinene, i alle fall ikke i samme form. Melankolien dukker opp på andre måter, for eksempel som savn. Jeg er vant til å være noen dager vekk fra Tidemann, men når vi passerer femdagerstreken merker jeg det på kroppen. Jeg kan fysisk kjenne det, lengselen sitter i brystet som en varm klut og presser på innsiden.

Vi facetimer for å holde hverandre oppdatert på både stort og smått, som at jeg har funnet en fin stein og at han har drukket smoothie. Vi lager grimaser, han leser bok for meg, vi tuller, og han prøver å gjette hva han skal få i reisegave. «Jeg tror kanskje det er stinkdyr?» sa han i dag. Måtte avkrefte det, få stinkdyr-utsalg her.

Gjetta på stinkdyr. Tok feil.

Når jeg føler meg litt alene, eller litt langt unna ungen min, så må jeg liksom nøste meg frem til å komme på at jeg er dritheldig. Jeg prøver å se for meg dere for eksempel, der dere ligger på sofaene deres hjemme akkurat nå, eller henger opp en vask, gjør klar barnas skolesekker og sjekker i kalenderen hvilke møter dere har denne uka. Noen av dere har sikkert vært litt sent oppe denne helgen, gruer dere til ikke å få sove i kveld, og dermed være stuptrøtte i morgen. Når dere står opp og må ta på strømpebukse og stresse til jobb og kjøper kaffe, så skal jeg sove. Når dere sitter i møte, så skal jeg sole puppene på takterrassen. Sånn holder jeg på inni hodet mitt for å skyve vekk lengselen. Når dere henter i barnehagen, eller drar på trening, så skal jeg drikke hvitvin ved stranden (og skrive ferdig to tekster til). Og så, når dere lager middag, så er jeg støl i huden etter en dag i sola, og spiser mat på restaurant som noen andre lager til meg. Er det usympatisk å bruke andres manglende ferie, til å føle seg bedre selv?

Det er muligens det. Men det er jo helt bortkastet å sitte her i sydenland med savn i kroppen og sutre. Derfor må jeg trekke frem (skitne) triks som får meg til å føle meg bedre.

Ellers kan jeg melde om at jeg har fått solbart. Jepp. Er så heldig å ha mer pigment akkurat rundt munnen, så det ser ut som jeg har drukket sjokolademelk med en gang trynet kommer i sola. Flaks med det. Jeg har også spist latterlig mye kjøttboller, albondigas, det er min tapas nummer en, og så skinke og ost da. Og calamares. Og croquetas. Fader, jeg liker nesten alt. Sangria, vin og agua de valencia har det også blitt, det er vanskelig å være her uten å drikke alkohol. Alle drikker hele tiden, føles rart å gjør noe annet. I dag måtte jeg konse for å bestille kaffe og vann til middag, men det gikk. Tror kroppen trenger et par dager uten alko (selv om den prøver å lure meg til noe annet).

Ja, og så har jeg skrevet. Heldigvis får man si, det er jo derfor jeg er her. Er fortsatt usikker på om jeg kommer i mål, føler jeg går i sirkler hele tiden og diskuterer mye med egen hjerne. Hvis jeg omsider lander dette prosjektet, så kan dere altså lese en bok jeg har skrevet til høsten. Det må være en helt koko følelse å se sin egen bok i en butikk? Får sug i magen av å tenke på det. Tenk om jeg ikke klarer det? Eller tenk om det blir skikkelig dårlig? Prøver å finne trøst i at det jo ikke er så farlig, all den tid det gis ut mye ræva bøker hele tiden, og at verden går videre okke som. Og hvis jeg ikke får det til i det hele tatt, ikke blir ferdig, så blir det jo bare ikke noen bok. Det gjør egentlig ikke noe for andre enn meg (og dere da, som har måttet lese om denne prosessen helt uten grunn).

Takk for at dere er så kule, det er skikkelig deilig å ha dere med meg på tur. Blir kjempeglad for både hilsner på snap og facebook, det gjør meg mindre ensom og mer effektiv. Husk at dere er de fineste folka på internett!!

Kyss litt ekstra på ungene deres, kjæledyrene deres eller kjærestene deres i kveld, husk at det er helg helt til i morgen!

🙂 Thea.

Går for utekontor i morgen også jeg

Fake it till you make it

 

Upåklagelig utsikt

Jeg er jo en ekstrovert type, det er det ingen tvil om. Har alltid drømt om å være hun mystiske dama i et hjørne som alle lurer på hvem er, men aldri fått det til. Hvorfor trodde jeg at det var en god idé å dra alene på tur egentlig?

Det gikk fint i går. Da var det sol og jeg skrev på macen i bikini, spiste tapas og drakk masse sangria med en gammel venninne (samt en veldig stor gin tonic, det hele er dokumentert på snap). Livet smilte, jeg følte at jeg nailet tilværelsen og kjøpte grønnsaker på et market og skravlet på spansk og var en av tilværelsens vinnere.

Men i dag våknet jeg til gråvær (egentlig perfekt skrivevær), full frihet, ingen planer og en hjerne som på ingen måte ville samarbeide. Prokrastinering til fingerspissene. Hver gang jeg hadde en god idé, så ble den avbrutt av tvil. Spiste deilige tomater (som faktisk smaker tomater), lagde sterk kaffe og prøvde igjen. Følte meg ensom. Ringte søster på facetime i en time og snakket høl i huet på henne. Ringte ungen min på facetime og overtalte ham til å lese hele leksen sin for meg, en historie om kroppen. Ganske interessant. Så var jeg alene igjen.

Tomater som smaker som tomater er de beste!

Er dette en del av prosessen? Å gå fra skriving, til litt ensomhet, til mat, til skriving, til å kikke på fugler (jeg er skikkelig lite interessert i fugler egentlig) til å prøve igjen? Hva i helvete skal jeg gjøre her i ti dager til? Hvorfor kan jeg ikke være litt mer en sånn mystisk person?

Tidemann viste meg buret til vårt ferskeste familiemedlem på facetime. Hamsteren Bob bor i et lite, fint hus, dekorert med klistremerker min sønn har fått tak i. Selv Bob nailer tilværelsen mer enn meg. Han trener til og med. Hver natt løper han i hjulet sitt, hver dag hamstrer han mat helt for seg selv, og er en mystisk type som bor alene. Han ville aldri surra rundt i Spania og følt på skrivepress, Bob ville bare ha gjennomført med glans. Bob er en sånn fyr.

Jeg har ikke surna altså. Utsikten er formidabel, manchegoen er like god som før og det løsner sikkert etterhvert. Eller? Kanskje dette er det som skal til. Her vender i alle fall prokrastineringen tilbake til oppgaven igjen, mens den hjemme fører meg ut av huset, til en venninne, en unge som vil leke eller en jobb som venter. Her har jeg ingen unnskyldning.

Lurer på om jeg skal stikke ut og finne meg noe middag. Sette meg på en restaurant og late som jeg er en som mystisk, innadvendt person. Fake it till you make it, er det ikke det de sier? Kan jo hende det funker?

God onsdagskveld til alle der hjemme! Føler meg mindre ensom når dere er med (både her og på snap).

🙂 Thea.

Ikke mye mystisk med dette fjeset.
2 Comments

Løv and let løv

 

Min erkefiende

Over det ganske land er familier samlet på hytta, nå skal det koses! Nå skal det skje, nå skal forventinger innfris og grenene i slektstrærne forenes, med mimelek, skiturer, marsipan og gamle hytteklær. Vi har også vært på hytta, og det har vært helt topp, og på samme tid minnet meg om hvor ubrukelig jeg er.

Mens Jesus og disiplene på denne dagen spiste sitt siste fellesmåltid, og det var fotvask og alvor og hygge, så har vi raket løv. Det er sånn med hytte, spesielt når den er gammel, og har store trær og kronisk muselort i hjørnene og spindelvev i krokene. Jeg er ikke god til å rake løv.

Jeg er en sånn som er god til å planlegge. Til å lage fest, organisere tur, eller vite hva man burde gjøre hvis man har et problem (eller «ekspert på å google» som Tidemann kalte det her om dagen). Jeg er god til å snakke, jeg kan sitte hele natten og snakke med noen om noe de synes er viktig, blir aldri trøtt. Jeg er god til å finne veien, til å kjøre bil og en rekke andre ting. Men akkurat det å gjøre en repetetiv oppgave ute, en fysisk oppgave uten andre utfordringer enn utholdenhet, der svikter jeg. Jeg svikter på løv.

Med unge og søster og mor og hund på hytta, med en vannslange som lekker, med maling som flasser og sikringer som går når det passer dem, så er man nødt til å trå til. Mamma er dronninga av å trå til. Hun er den som kommer hjem til deg med et smil, bygger skap, sorterer ting, bærer saker ned i en bil, kjører på dynga, bretter rene klær helt perfekt, hun er også den som kryper under et gammelt hus med verktøy og friskt mot, for å reparere en vannledning som er lekk. Da blir det å få gnagsår i hendene og surt humør etter ti minutter med løvraking, ganske patetisk. Vel, jeg er ganske patetisk.

Heldigvis så min elskede mor mitt fallende engasjement og foreslo vafler. Og siden vi i går latet som om det var påskeaften, så ble det rebus i uteklær for å finne påskeegg på tomta, med hint gjemt i flaskepost og andre rare steder (dere som følger meg på snap allerede har jo fått det hele inn med teskje, sorry hvis det ble for mye av det gode. Hvis du ikke fikk med deg det, men (for eksempel) vil se min «entusiasme» til løv fra i dag, så heter jeg theakli på snap). Jeg ruler på påskerebus, på vaffelsteking og er også over snittet god til å vaske opp. Men Mamma, – hun ruler på alt.

Mamma er best. Hun så mine vannblemmer og foreslo at jeg skulle ta ansvar for vaflene istedenfor.

I dag, da hun på andre timen lå under huset , i den lille klaustrofobiske sprekken i steinrøysa under tre soverom, som bare hun passet inn i, og til stadighet fikk vann i fjeset fordi spleisingen av et lekk vannrør ikke fungerte, så satt jeg bare på trammen over henne og følte på stolthet. Moren min ble nettopp 67 år, og ligger som en husmus i kjeledress under hytta, med en iphone som lommelykt og hundre edderkopper i håret, og roper; «Sett på krana igjen!!» hver gang hun tror det er i orden. Jeg satt med plaster på mine to vannblemmer i hendene, etter ti minutter løvraking (serr) og var hun fjåsa som la ut snaps og sjekket instagram.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å bli sånn som Mamma noen gang. Jeg vet ikke om jeg kommer til å ligge i gjørme under et hus med verktøy, eller standhaftig mene at man skal vaske alle vegger og tak i en hytte hver vår, til høylytt protest fra sine barn. Jeg vet ikke om jeg kommer til å ha det blikket, både for planter som må beskjæres, planker som må byttes, mens jeg parallelt klarer å bry meg om hvordan folk har det og hvem man burde ringe til fordi de kanskje trenger litt ekstra oppmerksomhet. Mamma, – du ruler.

Vi har laget lammesteik, vasket noen av de gamle veggene fri for fluelort og støv, spist sjokolade og mange kokosboller, drukket vin, vi fikk raket den plenen til slutt (mest takket være søster), Tidemann har vært svett i luggen og skitten på nevene i flere dager. Det har vært noen store og noen små samtaler, noe hjelp fra store arbeidsmenn, og en helt magisk nabo som til sltt kunne bistå min mor under det huset, så vi har vann i krana. Vi har til og med hatt mimelek.

Nå skal de helligste dagene denne ferien (det vil si da Jesus ble forrådt, drept og overrasket alle med å svinse seg til himmels), feires helt på det jevne hjemme i Oslo. Der jeg kan være stolt over de små ting jeg klarer, som å få satt på en vask med skittentøy i ny og ne, bade barnet mitt eller huske å sortere glass i riktig container. Det er ikke helt på Mammas nivå, men det er da noe.

God skjærtorsdag, og lykke til på hytta alle sammen!

🙂

Mulig mitt avkom slekter mer på meg, enn på sin mormor.
1 Comment

Ammetelt, terror og et parallelt univers

 

Mistenker påskeliljene for å ha vært på fylla

 

Mens jeg leser om terrorangrepet i Russland, registrerer jeg at nummenheten har spredt seg. Jeg tar ikke lenger til tårene over terrorangrep, det skjer i verden parallelt med at Sylvi Listhaug får barn nummer tre og matvarekjedene konkurrerer om å få oss i å fråtse i påskegodt. Terrorsaken engasjerer meg riktignok mer enn det dunete hodet til Sylvis baby, men jeg får ikke det stinget i magen lenger. Er det et skummelt tegn? Har jeg blitt kaldhjertet?

Jeg husker ikke hvor vi la påskeegget i fjor. Sannsynligvis er det lagret på «et lurt sted». Ungen min pleier å advare meg mot å legge ting «på et lurt sted», han mener det er likestilt med å «miste ting for alltid». Sammen med enslige sokker, sykkelnøkkelen (den som virker) og en hel del hårstrikker, så ligger både fjorårets påskeegg og en rekke andre ting på «et lurt sted». I et parallelt univers, på en måte. Drømmer om å finne den hemmelige portalen en gang, gå rett inn og oppdage alle de manglende puslespillbrikkene.

Påskeliljene på bordet lukter for mye, de lukter blomster som synger på siste verset. Søtt og emment, som om de har vært på fylla og ikke dusjet siden før festen. Ungen er svært fornøyd, vi har hatt storfint besøk av en mann fra Get, som til Tidemanns beundrende blikk fikset internett. Nå er kabelsalaten sirlig ryddet opp, og nettavisene kan leses i fullskjerm på hjemmefronten. Lurer på om Sylvi ammer? Hun er sikkert en sånn som fullammer uten noe problemer i det hele tatt, men aldri i offentlig rom. Eventuelt med et sånt ammetelt. Har dere sett sånne? Som en slags burka for puppen.

Knut røyter i store dotter over det (svært upraktiske) hvite gulvet, uansett hvor mye jeg grer ham. Åler seg rundt og legger igjen vinterkroppen på møblene, mens han lytter med begge ørene etter fluer og fugler og annet snask. Jeg har stress-shoppet fem bikinier på nettet, fordi jeg snart skal til sola. Det nærmer seg deadline på den boka jeg skriver, og jeg rømmer landet over påske for å gjøre den ferdig. Blir så nervøs når jeg tenker på det, at jeg tydeligvis tror bikiner fra brune damer på nettet kommer til å gjøre meg mer i stand til å levere. Kommer til å sitte med skrivesperre og kritthvit kropp, i bikinier med dårlig passform. Neida (joda).

Mens NRK snakker med korrepondenter i St.Petersburg og folk lurer på hva som møter dem i selvsangivelsen i morgen (nekter å kalle det «skattemelding»), så er det viktig å minne om at sesongen for TV-titting går mot slutten. Det å ligge i timesvis på sofaen med deilige serier blir snart vanskeligere, med flommende sollys og kollektivt ansvar for «å få noe ut av det fine været». Er dessverre mer skamfullt å ligge inne når det er lyst, der har vi nordmenn noe vi bør jobbe med. Et ekte åpent samfunn burde ha høyere aksept for å ligge i sofaen, også når det er sol, ikke sant?

Jeg skal (for sikkerhets skyld) smi mens kvelden fortsatt blir mørk, og se både «Girls», «Big little lies» og «Før vi dør» i dag. Og så skal jeg logge av igjen, og la verden der ute seile sin egen sjø. Sylvi må kanskje døgne med den nye babyen, mens jeg skal sove hele natten, i skje med katten og ungen.

God mandagskveld, fine folk!

🙂

 

 

 

 

Grill og kabelsalat

 

Alarm! Dette er definitivt et hverdagsinnlegg (selv på en lørdag) så hvis du ikke vil lese om trivialiteter bør du klikke deg videre på internett umiddelbart. Hvis du derimot har lyst på en hverdagsprat med en middels blogger, så er du hjertelig velkommen til å lese videre.

Jeg har ikke internett. Jeg har i fem (laaaaange) dager holdt en internettfri husholdning, ikke av egen fri vilje, men fordi det er noe i veggen som ikke funker. Nå tror du kanskje det er aprilsnarr, siden dette jo faktisk er postet på internett, men jeg har altså forfattet det på gamlemåten, i word, og så brukt telefonen til å poste, siden nettet i veggen har tatt kvelden. Kjedelig info sier du? Jepp, det er sånn jeg har blitt. Jeg blir kjedelig av dette her. Hvorfor funker det bare ikke?!?!

Jeg har lyst til å tenke at det er en liten mus som driver aprilsgjøn med meg, en liten luring som kobler kontakten til og fra der inne, men «det virker usannsynlig» sa han på Gets kundeservice. Har snakket med Get fire ganger denne uka, de er ordentlig hyggelige folk, det skal de ha.

Nå kommer en av dem hjem til meg mandag kveld, for å sjekke om det er et skøyeraktig dyr inni veggen min, eller bare kjedelige signalproblemer som er årsaken. La meg bare si; livet mitt blir veldig annerledes uten internett i veggen. Scrolling på telefon er en ting, det gjør at jeg ikke går bananas, på tross av kabelsalat på gulvet, to turer for å hente nye dingser, bytting av kontakt og generelt rot.

Man setter ikke nok pris på dingser når de faktisk fungerer! Er det det jeg straffes for nå? At jeg ikke takket for gode signaler fra veggen hver kveld? Bør jeg gi elektronikk og digitale bekvemmeligheter mer kjærlighet? Han på Get mente heller ikke at «det var det som var situasjonen her». Jeg liker ganske godt å snakke med sånne servicefolk på telefon, føler at jeg har litt talent for det. Går det an? Eller er det bare et tegn på at jeg burde komme meg ut blant folk? Kremt.

Jeg har i alle fall fått skikkelig dreisen på klesvask de siste dagene, jeg henger opp klær som en proff, sirlige rader med tøy henger over alt. Grillen som har overvintret ute på verandaen og manglet gassbeholder siden våren i fjor, har fått sin første runde, jeg har til og med lest i en bok. Bare litt, men likevel. Pleier bare å lese i bøker når jeg har ferie. Har også fått fikset anlegget i bilen, konstatert at jeg ikke får låst opp sykkelen uten hjelp fra noen med vinkelsliper, og levert ting på Fretex. De hadde ligget klare til å gis bort i ni (!!!) uker, men internett måtte dø før jeg fikk ut fingeren.

Jeg har altså blitt en sånn praktisk type, fikser kjedelige gjøremål og ordner grill. Vurderte i dag morges å sette i gang med planting av frø, men iveren ga seg (heldigvis) fort. Jeg la en avokadostein i vann, så langt kom jeg, men så dabbet det liksom av. Får se om Tidemann er keen på å følge det opp når han kommer hjem.

Hvordan tror dere verden hadde blitt hvis hele internett, altså både i vegg og telefon, over alt, hadde blitt borte? Hvordan hadde det vært? Hva hadde dere gjort? Jeg hadde hatt flere rene klær tror jeg. Og et mindre nært fohold til folk i sånne serviceyrker.

God lørdag, folkens! Husk at det er vår, helg, og at alt (i alle fall det meste) er lov!

Whoopwhoop!!!!

 

Hei støv, hei skitne vinduer, hei sol, hei livet!!!

Merker du hva som er i ferd med å skje? Kjenner du det? Kanskje har du ikke luktet det helt enda, kanskje er du av typen som gjerne vil ha en runde til med vinter, som liker å gå med ull innserst og håper inderlig skisesongen holder seg litt til. Kanskje er du en av de imponerende friskusene som sitter i buss til en kolle et sted, med andre friskuser, så dere kan gå hjem igjen med god gli. Vel, jeg er ikke en sånn. Og jeg lukter hva som er i ferd med å skje.

Jeg kan se det på vinduene mine for eksempel. Det skarpe sola viser meg alle fettmerkene, all fugleskiten og det grå sløret etter forurensede snøfnugg og by-eksos, deilig samlet som en film på alle flater. Jeg kan se det på verandaen, der teppet fra i fjor høst har ligget under frosten, men nå har tint og får de visne blomsterkvastene og utegrillen (jeg glemte å ta inn) til å se litt mindre ensomme ut. Jeg merker det på støvet i hjørnene, lyset avslører mer støv i hjørnene nå. Hybelkanineksponeringen tar seg grundig opp.

Jeg kan merke det på strømpebuksebestanden i skapet mitt. Reportoaret av hullfrie og ikke-tuppete strømpebukser krymper i takt med at soltimene øker. Nå er det bare tre igjen, av den haugen med strømpiser jeg kjøpte inn i høst. De andre er utslitt av livet de har levd, og skal snart sendes til evig hvile. RIP og takk for i alt.

Jeg lukter det ute. Kattebæsj og hundebæsj ligger i blomsterbedene, mens naboungene leker på tunet for første gang siden ifjor, og foreldrene deres stadig oftere ordner med plattingen eller banner over dritten i bedene. Knut later som ingenting (men jeg mistenker at minst fem av de kladdene er hans fortjeneste).

Merker du det? Folk er litt penere nå enn i forrige uke, ikke sant? Menn lukter bedre når man sitter ved siden av dem på offentlig transport. De gjør det? Man ser litt lengre på dem. Blikkene deres avslører ingenting, men jeg synes de ser stadig kjekkere ut, alle sammen. Både de som fortsatt sverger til helskjegg, og de som har innsett at trenden for lengst er over.

Jeg merker det om morgenen, når sola vekker oss tidligere, og jeg nok en gang husker på at jeg glemte å kjøpe gardin til det takvinduet. Om noen uker, når jeg fortsatt ikke har husket det, så kommer vi til å bake som muffins under det skråtaket.

Merker du det på kroppen? At øynene har vanskelig med å fokusere, for det er mer lys enn du husket, solbrillene ligger i en eller annen veske fra i fjor og når du finner dem så mangler de en stang og har støv i hjørnene. Så da blir det til at du myser, hele dagen, til du får handlet nye briller som ikke er like fine som de andre, men som må duge inntil videre, for du får vondt i hodet av det lyset.

Det er nå det skjer folkens, det er nå livet starter igjen! Jeg merker at jeg har mer lyst på vin. Mer lyst til å sitte ute, gå ute, være ute, danse, skravle, fjase. Dvalen er over, føttene mine skal snart slippe ullforede sko og leggene skal snart kjenne luft mot hud igjen. Det er nå det skjer! Snart kan vi legge vekk D-vitaminpillene, la sola gjøre jobben den en ment å gjøre. Det er knopper på trærne, det er lys på himmelen, det er lukt av våt jord og døde blader og nye spirer i lufta. Løfter om en sommer som kommer, og lukten av seier. Vi overlevde, folkens!

Nå skjer det!! Jeg hadde nesten glemt at det var mulig. Hjernen min ble lurt til at denne våren aldri kom, at det var dvale som var den eveige tilstanden. Vel, fuck dvale og hei til livet!! Det er vår!!! Det er faenmeg VÅR!!!!

🙂 Thea.

PS: Husk å stille klokka i natt. Du taper en time, men du vinner livet. Whoopwhoop!!

 

 

 

4 Comments

Garantert kokosboller (og potensielt bok)

 

Pappa, jeg låner tøflene dine! Ikke bli sur, jeg lover å sette dem på plass. Husk at datteren din prøver å bli en ordentlig forfatter, hun trenger deilige tøfler da, ikke sant?

I mitt hode så har jeg blogga til dere hele uka, jeg har bare ikke tastet det inn her. Jeg har (inni hodet mitt) blogga om at det beste i verden er å ha fine dager med ungen sin, sånne morgener som faktisk flyter, hvor man ikke krangler, hvor man har små øyeblikk sammen med ekte lykke, hvor man snakker sammen på vei til skolen og føler at livet er skikkelig bra. Jeg har også blogga (fortsatt inni hodet mitt) om hvor sliten jeg har vært, hvor lost jeg av og til føler meg, hvor rar tilværelsen er noen ganger og hvor gøy det er med oppmerksomhet. For det er gøy. Man kan fort bli litt rusa på det, faktisk.

Jeg har blogget om hverdagen, stikkord om smuler og kattehår og sånne dager hvor både glass og lyspærer knuser fordi man er klønete, og må redde små barneføtter og kattepoter fra å tråkke i skårene, mens man løper for å hente støvsuger og alt er bare styr. Jeg har blogget om behovet for å få sove mer, men samtidig også et behov for å være mer våken, gjøre flere morsomme ting, henge med flere kule folk. Jeg kunne ha blogget om å drikke vin, men da blir alltid noen av dere bekymret for at jeg forherliger alkohol (og det er godt mulig jeg gjør, men vin er jæskla digg). Aller mest ville jeg blogget om den følelsen av stadig utilstrekkelighet, som egentlig bare vokser i takt med antall ting man foretar seg.

Men så har jeg ikke blogget da, for jeg har ikke satt meg ned. Det krever at jeg setter meg ned med denne maskinen, i sofaen min hjemme, og taster inn ordene jeg har i hodet mitt. Og det har jeg ikke gjort. For når rumpa har satt seg i sofaen så har hjernen vært så sliten, at jeg har måttet lytte til podcast, eller sove, eller scrolle gjennom sosiale medier for å se hvor mye energi alle andre har.

Nå derimot, nå sitter jeg på hytta, for første gang helt alene. Her har jeg sovet i 12 timer, til lyden av bølger, med  to dyner over meg. Jeg har nettopp drukket pulverkaffe med sola i fjeset, og spist knekkerbrød med hardkokt egg. I bilen på vei ned hit i går, i rushtrafikken på E18, kjentes det nesten som om jeg hadde stukket av fra livet. Jeg hørte på høy musikk, dundret avgårde (i de strekkene det ikke var latterlig lang kø), og sang høyt. Og så kjøpte jeg vin, røyk (jeg røyker jo egentlig ikke, men følte det var på sin plass), snus, kokosboller og mat, tok verden minste bilferge over den kalde fjorden, helt alene.

Og nå sitter jeg her, på en øy, og har tid til å skrive. Det er derfor jeg er her. For å skrive ting som skal i en ordentlig bok. Shit ass. Jeg friker ut for hver side, jeg vet ikke om det kommer til å gå. Men jeg tør i alle fall å si det til dere nå, jeg føler jeg må det, kan ikke holde det hemmelig noe mer.

Det er selvsagt ikke så big deal for noen andre enn meg, men fyttirassen så koko det føles. Jeg har altså fått tilliten fra et forlag for å skrive en bok, det i seg selv gjør at jeg føler for å klappe i hendende og shotte tequila samtidig. Kan ikke gjøre noen av delene, da blir den boka aldri noe av (eventuelt blir den for ekstremt spesielt interesserte si).

Livet ass. Det er altså så pussig, så gøyalt, så slitsomt og så fint, ispedd tidvis kjedsomhet og støv og rutiner. Bare å henge med i svingene liksom. Bare å prøve seg, se hva som skjer, og ta det som det kommer. Man får bare tåle å være litt redd noen ganger, litt usikker. Det er en del av pakka, er det ikke?

Håper lørdagen din er over midt på treet, nå er det for alvor vår i lufta folkens! Hvis jeg ikke klarer å forfatte en dritt i dag, så skal jeg jaggu gå ned på brygga å fiske litt. Og så skal jeg spise kokosboller, helt for meg selv.

God lørdag, fine folk!!!

🙂 Thea.

PS: Velkommen til alle dere nye lesere, føl dere som hjemme! Denne bloggen inneholder av og til innlegg som er «viktige», men stort sett er det sånn som det her; helt ordinært. Bare så dere vet hva dere har meldt dere inn i (og kan melde dere ut av hvis dere føler for det). Og følg meg gjerne på snap! Heter theakli (den eventuelle fiskingen legges garantert ut der).

 

MGP-rapport fra kvinne (34)

 

 

  • Jeg har ikke sett Star Wars. Føler meg utenfor fra start. Prøver å forklare Tidemann hva MGP egentlig er og hvorfor de er i et romskip.
  • Jan Fredrik tar av seg hjelmen, og leder programlederne gjennom en portal. Plutselig står Staysman der og Tidemann blir starstruck.
  • Mye sølvpapir på scenen. Tidemann lurer på hvordan man kan bli venn med Staysman og om jeg tror han er grei, selv om «han synger sånne ungdomssanger du ikke liker, mamma». Jeg svarer at jeg tror han er kjempegrei.
  • Det må ha vært lange drodlemøter på NRK når det gjelder å få forklart dette med Europa-stemmene. De gikk tydeligvis for alle løsningene, sånn for sikkerhets skyld. Spes.
  • Etter et par låter svir ungen i øynene, han er stuptrøtt. Han løper rundt i stua for å vise meg at han ikke vil sove, mens noen synger litt alvete på TV. Blir irritert av alver, har alltid blitt det. Helt siden folk lå i kø utenfor Collosseum for å se på Ringenes Herre med spisse ører.
  • Bærer barnet i seng. Hører Kristian Valen synge surt, og føler (overraskende) på empati. Barnet sovner svært fort.
  • Får SMS fra en venninne om at Åge Sten Nilsen ligner mer og mer på Anne B Ragde. Fnis.
  • Blir jæskla fysen. Lager kakao, men blir ikke tilfredsstilt. Enda en alvete sang på scenen. Har lyst på smeltet ost.
  • Tenker på Pappa. Han sitter ganske sikkert med øynene lukket og hører alle sangene uten å kikke. Han mener nemlig det er eneste måte å få et «ordentlig inntrykk av musikken» på. Lol. Gleder meg til å se ham i morgen.
  • Stemmene fra Europa sankes inn. Synes Line og Kåre Magnus er ganske søte, ser på twitter at alle slakter alt. Folk som slakter uten å være morsomme burde ikke være på twitter.
  • Tar av meg BHen. Den har en spile som stikker meg (og har vært like irriterende som ca tusen alver i dag).
  • Det vorset på Sortland kunne NRK ha droppa. Eller? Eventuelt burde de dratt på litt liksom? Shots og allsang og sånt?
  • Nå har jeg mistet tråden. Hva skjer? Noen synger igjen? Hvorfor det? Appeller? Talerstol? Googlet bilder av smeltet ost i fem minutter og falt ut av MGP. Nå skjønner jeg ikke hva som skjer.
  • En fyr med hatt og en med maske spiller, konfetti, Line har ny kjole. Hun har en konvolutt. Ja, nå skjønner jeg, dette er gullfinalistene. Blir irritert av å se på hun artisten med gevir. Litt surmaga av meg eller? Hun er sikkert kjempegrei, og folk må jo få gå med gevir på scenen hvis de vil. Nå må jeg ta meg sammen.
  • Kommer på at vi er i VG i morgen, Tidemann og jeg. Er litt nervøs. Denne uka har vært ganske koko. Heldigvis er dere greie, fine og morsomme. Det blir som det blir.
  • Hun med geviret går videre. Burde jo heie mer på samene sikkert, men klarer ikke å bli begeistret. Skammer meg bittelitt.
  • Lager ostesmørbrød. Dævver av de appellene.
  • Anne B Ragde på scenen igjen. Rocker skikkelig. Innafor å tulle med det ikke sant? Ja. Både Anne og Åge er kule folk. Heier på dem.
  • Nå kåres snart vinneren dere. Line er kjempespent og svett i hendene sier hun. Tror henne på en prikk. Skikkelig digg å gå uten BH. Agnete fra i fjor synger. Jeg burde rydde kjøkkenet.
  • Folk med hvite spaghettilisser foran ansiktet danser veldig. Jøss.
  • Tilbake til det vorset på Sortland. Kom igjen’a. Skravler om håret til artistene. Applauderer geviret. Kunne ikke vært mer uenig.
  • Anne B Ragde kom på andre plass. Fader ass. De med hatt og maske vant!! Gratulerer!!!! Nybakt far og greier, han er i sjokk. Jeg svitsjer nå. Takk for meg.