Whoopwhoop!!!!

 

Hei støv, hei skitne vinduer, hei sol, hei livet!!!

Merker du hva som er i ferd med å skje? Kjenner du det? Kanskje har du ikke luktet det helt enda, kanskje er du av typen som gjerne vil ha en runde til med vinter, som liker å gå med ull innserst og håper inderlig skisesongen holder seg litt til. Kanskje er du en av de imponerende friskusene som sitter i buss til en kolle et sted, med andre friskuser, så dere kan gå hjem igjen med god gli. Vel, jeg er ikke en sånn. Og jeg lukter hva som er i ferd med å skje.

Jeg kan se det på vinduene mine for eksempel. Det skarpe sola viser meg alle fettmerkene, all fugleskiten og det grå sløret etter forurensede snøfnugg og by-eksos, deilig samlet som en film på alle flater. Jeg kan se det på verandaen, der teppet fra i fjor høst har ligget under frosten, men nå har tint og får de visne blomsterkvastene og utegrillen (jeg glemte å ta inn) til å se litt mindre ensomme ut. Jeg merker det på støvet i hjørnene, lyset avslører mer støv i hjørnene nå. Hybelkanineksponeringen tar seg grundig opp.

Jeg kan merke det på strømpebuksebestanden i skapet mitt. Reportoaret av hullfrie og ikke-tuppete strømpebukser krymper i takt med at soltimene øker. Nå er det bare tre igjen, av den haugen med strømpiser jeg kjøpte inn i høst. De andre er utslitt av livet de har levd, og skal snart sendes til evig hvile. RIP og takk for i alt.

Jeg lukter det ute. Kattebæsj og hundebæsj ligger i blomsterbedene, mens naboungene leker på tunet for første gang siden ifjor, og foreldrene deres stadig oftere ordner med plattingen eller banner over dritten i bedene. Knut later som ingenting (men jeg mistenker at minst fem av de kladdene er hans fortjeneste).

Merker du det? Folk er litt penere nå enn i forrige uke, ikke sant? Menn lukter bedre når man sitter ved siden av dem på offentlig transport. De gjør det? Man ser litt lengre på dem. Blikkene deres avslører ingenting, men jeg synes de ser stadig kjekkere ut, alle sammen. Både de som fortsatt sverger til helskjegg, og de som har innsett at trenden for lengst er over.

Jeg merker det om morgenen, når sola vekker oss tidligere, og jeg nok en gang husker på at jeg glemte å kjøpe gardin til det takvinduet. Om noen uker, når jeg fortsatt ikke har husket det, så kommer vi til å bake som muffins under det skråtaket.

Merker du det på kroppen? At øynene har vanskelig med å fokusere, for det er mer lys enn du husket, solbrillene ligger i en eller annen veske fra i fjor og når du finner dem så mangler de en stang og har støv i hjørnene. Så da blir det til at du myser, hele dagen, til du får handlet nye briller som ikke er like fine som de andre, men som må duge inntil videre, for du får vondt i hodet av det lyset.

Det er nå det skjer folkens, det er nå livet starter igjen! Jeg merker at jeg har mer lyst på vin. Mer lyst til å sitte ute, gå ute, være ute, danse, skravle, fjase. Dvalen er over, føttene mine skal snart slippe ullforede sko og leggene skal snart kjenne luft mot hud igjen. Det er nå det skjer! Snart kan vi legge vekk D-vitaminpillene, la sola gjøre jobben den en ment å gjøre. Det er knopper på trærne, det er lys på himmelen, det er lukt av våt jord og døde blader og nye spirer i lufta. Løfter om en sommer som kommer, og lukten av seier. Vi overlevde, folkens!

Nå skjer det!! Jeg hadde nesten glemt at det var mulig. Hjernen min ble lurt til at denne våren aldri kom, at det var dvale som var den eveige tilstanden. Vel, fuck dvale og hei til livet!! Det er vår!!! Det er faenmeg VÅR!!!!

🙂 Thea.

PS: Husk å stille klokka i natt. Du taper en time, men du vinner livet. Whoopwhoop!!

 

 

 

4 Comments

Garantert kokosboller (og potensielt bok)

 

Pappa, jeg låner tøflene dine! Ikke bli sur, jeg lover å sette dem på plass. Husk at datteren din prøver å bli en ordentlig forfatter, hun trenger deilige tøfler da, ikke sant?

I mitt hode så har jeg blogga til dere hele uka, jeg har bare ikke tastet det inn her. Jeg har (inni hodet mitt) blogga om at det beste i verden er å ha fine dager med ungen sin, sånne morgener som faktisk flyter, hvor man ikke krangler, hvor man har små øyeblikk sammen med ekte lykke, hvor man snakker sammen på vei til skolen og føler at livet er skikkelig bra. Jeg har også blogga (fortsatt inni hodet mitt) om hvor sliten jeg har vært, hvor lost jeg av og til føler meg, hvor rar tilværelsen er noen ganger og hvor gøy det er med oppmerksomhet. For det er gøy. Man kan fort bli litt rusa på det, faktisk.

Jeg har blogget om hverdagen, stikkord om smuler og kattehår og sånne dager hvor både glass og lyspærer knuser fordi man er klønete, og må redde små barneføtter og kattepoter fra å tråkke i skårene, mens man løper for å hente støvsuger og alt er bare styr. Jeg har blogget om behovet for å få sove mer, men samtidig også et behov for å være mer våken, gjøre flere morsomme ting, henge med flere kule folk. Jeg kunne ha blogget om å drikke vin, men da blir alltid noen av dere bekymret for at jeg forherliger alkohol (og det er godt mulig jeg gjør, men vin er jæskla digg). Aller mest ville jeg blogget om den følelsen av stadig utilstrekkelighet, som egentlig bare vokser i takt med antall ting man foretar seg.

Men så har jeg ikke blogget da, for jeg har ikke satt meg ned. Det krever at jeg setter meg ned med denne maskinen, i sofaen min hjemme, og taster inn ordene jeg har i hodet mitt. Og det har jeg ikke gjort. For når rumpa har satt seg i sofaen så har hjernen vært så sliten, at jeg har måttet lytte til podcast, eller sove, eller scrolle gjennom sosiale medier for å se hvor mye energi alle andre har.

Nå derimot, nå sitter jeg på hytta, for første gang helt alene. Her har jeg sovet i 12 timer, til lyden av bølger, med  to dyner over meg. Jeg har nettopp drukket pulverkaffe med sola i fjeset, og spist knekkerbrød med hardkokt egg. I bilen på vei ned hit i går, i rushtrafikken på E18, kjentes det nesten som om jeg hadde stukket av fra livet. Jeg hørte på høy musikk, dundret avgårde (i de strekkene det ikke var latterlig lang kø), og sang høyt. Og så kjøpte jeg vin, røyk (jeg røyker jo egentlig ikke, men følte det var på sin plass), snus, kokosboller og mat, tok verden minste bilferge over den kalde fjorden, helt alene.

Og nå sitter jeg her, på en øy, og har tid til å skrive. Det er derfor jeg er her. For å skrive ting som skal i en ordentlig bok. Shit ass. Jeg friker ut for hver side, jeg vet ikke om det kommer til å gå. Men jeg tør i alle fall å si det til dere nå, jeg føler jeg må det, kan ikke holde det hemmelig noe mer.

Det er selvsagt ikke så big deal for noen andre enn meg, men fyttirassen så koko det føles. Jeg har altså fått tilliten fra et forlag for å skrive en bok, det i seg selv gjør at jeg føler for å klappe i hendende og shotte tequila samtidig. Kan ikke gjøre noen av delene, da blir den boka aldri noe av (eventuelt blir den for ekstremt spesielt interesserte si).

Livet ass. Det er altså så pussig, så gøyalt, så slitsomt og så fint, ispedd tidvis kjedsomhet og støv og rutiner. Bare å henge med i svingene liksom. Bare å prøve seg, se hva som skjer, og ta det som det kommer. Man får bare tåle å være litt redd noen ganger, litt usikker. Det er en del av pakka, er det ikke?

Håper lørdagen din er over midt på treet, nå er det for alvor vår i lufta folkens! Hvis jeg ikke klarer å forfatte en dritt i dag, så skal jeg jaggu gå ned på brygga å fiske litt. Og så skal jeg spise kokosboller, helt for meg selv.

God lørdag, fine folk!!!

🙂 Thea.

PS: Velkommen til alle dere nye lesere, føl dere som hjemme! Denne bloggen inneholder av og til innlegg som er «viktige», men stort sett er det sånn som det her; helt ordinært. Bare så dere vet hva dere har meldt dere inn i (og kan melde dere ut av hvis dere føler for det). Og følg meg gjerne på snap! Heter theakli (den eventuelle fiskingen legges garantert ut der).

 

MGP-rapport fra kvinne (34)

 

 

  • Jeg har ikke sett Star Wars. Føler meg utenfor fra start. Prøver å forklare Tidemann hva MGP egentlig er og hvorfor de er i et romskip.
  • Jan Fredrik tar av seg hjelmen, og leder programlederne gjennom en portal. Plutselig står Staysman der og Tidemann blir starstruck.
  • Mye sølvpapir på scenen. Tidemann lurer på hvordan man kan bli venn med Staysman og om jeg tror han er grei, selv om «han synger sånne ungdomssanger du ikke liker, mamma». Jeg svarer at jeg tror han er kjempegrei.
  • Det må ha vært lange drodlemøter på NRK når det gjelder å få forklart dette med Europa-stemmene. De gikk tydeligvis for alle løsningene, sånn for sikkerhets skyld. Spes.
  • Etter et par låter svir ungen i øynene, han er stuptrøtt. Han løper rundt i stua for å vise meg at han ikke vil sove, mens noen synger litt alvete på TV. Blir irritert av alver, har alltid blitt det. Helt siden folk lå i kø utenfor Collosseum for å se på Ringenes Herre med spisse ører.
  • Bærer barnet i seng. Hører Kristian Valen synge surt, og føler (overraskende) på empati. Barnet sovner svært fort.
  • Får SMS fra en venninne om at Åge Sten Nilsen ligner mer og mer på Anne B Ragde. Fnis.
  • Blir jæskla fysen. Lager kakao, men blir ikke tilfredsstilt. Enda en alvete sang på scenen. Har lyst på smeltet ost.
  • Tenker på Pappa. Han sitter ganske sikkert med øynene lukket og hører alle sangene uten å kikke. Han mener nemlig det er eneste måte å få et «ordentlig inntrykk av musikken» på. Lol. Gleder meg til å se ham i morgen.
  • Stemmene fra Europa sankes inn. Synes Line og Kåre Magnus er ganske søte, ser på twitter at alle slakter alt. Folk som slakter uten å være morsomme burde ikke være på twitter.
  • Tar av meg BHen. Den har en spile som stikker meg (og har vært like irriterende som ca tusen alver i dag).
  • Det vorset på Sortland kunne NRK ha droppa. Eller? Eventuelt burde de dratt på litt liksom? Shots og allsang og sånt?
  • Nå har jeg mistet tråden. Hva skjer? Noen synger igjen? Hvorfor det? Appeller? Talerstol? Googlet bilder av smeltet ost i fem minutter og falt ut av MGP. Nå skjønner jeg ikke hva som skjer.
  • En fyr med hatt og en med maske spiller, konfetti, Line har ny kjole. Hun har en konvolutt. Ja, nå skjønner jeg, dette er gullfinalistene. Blir irritert av å se på hun artisten med gevir. Litt surmaga av meg eller? Hun er sikkert kjempegrei, og folk må jo få gå med gevir på scenen hvis de vil. Nå må jeg ta meg sammen.
  • Kommer på at vi er i VG i morgen, Tidemann og jeg. Er litt nervøs. Denne uka har vært ganske koko. Heldigvis er dere greie, fine og morsomme. Det blir som det blir.
  • Hun med geviret går videre. Burde jo heie mer på samene sikkert, men klarer ikke å bli begeistret. Skammer meg bittelitt.
  • Lager ostesmørbrød. Dævver av de appellene.
  • Anne B Ragde på scenen igjen. Rocker skikkelig. Innafor å tulle med det ikke sant? Ja. Både Anne og Åge er kule folk. Heier på dem.
  • Nå kåres snart vinneren dere. Line er kjempespent og svett i hendene sier hun. Tror henne på en prikk. Skikkelig digg å gå uten BH. Agnete fra i fjor synger. Jeg burde rydde kjøkkenet.
  • Folk med hvite spaghettilisser foran ansiktet danser veldig. Jøss.
  • Tilbake til det vorset på Sortland. Kom igjen’a. Skravler om håret til artistene. Applauderer geviret. Kunne ikke vært mer uenig.
  • Anne B Ragde kom på andre plass. Fader ass. De med hatt og maske vant!! Gratulerer!!!! Nybakt far og greier, han er i sjokk. Jeg svitsjer nå. Takk for meg.

 

 

Svetteringer og sminke

 

Nervøs kvinne med mye tørrshampo i sveisen prøver å puste med magen

 

Hverdagen kan jo være veldig kjedelig og rutinepreget, det er bare sånn livet er. Noen ganger kan den likevel, før man rekker å klage over at man kjeder seg, snu til det motsatte og bli ensbetydende med svetteringer under armene, vips så er man på hue og ræva ut av komfortsonen.

Denne uka har vært sånn. Jeg hadde tenkt til å sove, blogge, spise, stelle katt og barn, jobbe og bade i badekaret. Men så hadde livet en annen plan, og den var morsommere, og da må man jo bare si ja, selv om man egentlig ikke tør, og se hva som skjer. På mandag skrev jeg et blogginnlegg om drøye russesanger, som dere likte og delte. Og når dere liker og deler folkens, så skjer det mye rart, -hver gang.

Mitt liv er littegranne i deres hender, og det er gode hender å være i. Tidemann og jeg hadde allerede sagt ja til å være med i VG, vi kommer i VG helg på søndag, og startet uka med å få fotograf hjem hit. Man vet jo aldri helt hvordan saken blir før den kommer ut, men det handlet om å ikke være perfekt (noe som passer meg perfekt, si), les den gjerne på søndag og si meg hva dere synes, jeg er skikkelig spent.

Tidemann ville gjerne ta sminkeansvaret under fotograferingen, han var dedikert til oppgaven og mente det var viktig å kjøre hardt på med både lebestift i panna og mascara i kinnene, som dere ser:

Glam by Tidemann

Mens vi holde på med fjas og fotograf, så førte deres engasjement på blogginnlegget om russetid, til at tusenvis av mennesker var innom her, hvor det vanligvis bare er oss. Det er gøy og rart på en gang, jeg blir liksom ikke helt vant til det. Når mange leser bloggen, så ringer gjerne noen aviser, og kanskje en TV-kanal. Siden jeg i går, på hell av kvinnedagen, snakket med min fine venninne Kristine, om viktigheten av at vi damer sier mer ja, så ble det vanskelig å si nei i dag, da TV2 Nyhetskanalen spurte om jeg ville komme i studio.

Dermed ble denne torsdagen, som egentlig skulle inneholde et etterlengtet frisørbesøk med avlappende hodebunnsmassasje og det hele, til noe helt annet. En annen make up-artist, en proff en denne gangen, gjorde underverker med dette fjeset, hun gikk for en litt annen vri enn sønnen min:

Hvem skulle tru at dette fjeset så ut som en bolle med to små rosiner i, fem minutter før bildet ble tatt?? Sminkører er helt fantastiske folk!

Etter intervjuet vandret jeg gatelangs med sparklet ansikt og hørte på podcaster om andre folk, og fikk meldinger fra søstre som mente det hadde gått fint på TV. Mamma mener jo at jeg er for grov i målet, både på blogg og på TV (og egentlig i livet generelt), men det er bare sånn jeg er. Er det innafor å si «kødd» på en nyhetssending? Muligens ikke, men det var sånn det ble.

Nå har jeg landet i sofaen, fortsatt med sminke over alt, og her har jeg ligget og tenkt i to timer. Eller, jeg har ladet. For det er gøy å stikke hodet ut og alt det der, men det er nødvendig å lade litt også. Jeg har dessuten glemt å kjøpe oppvaskkost i alt styret, så de skitne grytene på benken må faktisk vente. De tåler det.

Takk for at dere bidrar til at livet mitt blir overraskende og gøy, til at jeg får sjansen til å tørre å gjøre ting jeg synes er litt skummelt, og for at dere er de fineste folka på internett! Jeg anbefaler dere alle sammen å si ja til ting dere egentlig ikke tør noen ganger. Hverdagen blir gøyalere da.

Nå skal jeg bade i det badekaret. Og så er det snart helg, folkens!

Sa «kødd» på TV, men overlevde.
4 Comments

Om russ og horer

 

Glad jeg ikke er russ, for da slipper jeg å bade før 1.mai. Slipper å bli kalt hore også. Digg ass.

Da jeg var russ, var den store greia å bade før første mai. Vi drakk også en flaske vin på tjue minutter, døgna for å få knute i luesnoren og kysset politimenn for seigmenn. Det var fett å bli full på den tiden også, vi hørte på låter foreldrene våre hatet og trodde vi var drøye og sjuuuuukt kule. Som om vi var de første i verden til å kjenne på hormoner og føle oss voksne i en alder av 17.

Det gjør dagens kids også, de tror også det er syyyyykt fett å være russ. Det kan det være, jeg skal ikke være kjip jeg, ville vært dobbeltmoralsk, all den tid jeg elsket treffene på Tryvann og var minst like lættis som alle andre på den tiden. Like fullt må jeg si jeg er litt forundret over at russen ikke er kulere, liksom. Det vil si, noen av dem er sikkert helt rå, de fleste er ganske vanlige, fine ungdommer, men så har du de som havner i kronikk-spaltene.

Dere har sikkert sett de sakene med årets drøyeste russelåt? Der pubertale fyrer gleder seg til å danse til harry låter som handler om at jenter suger p**** og danser som horer? Vel, jeg må innrømme at jeg hadde høyere forventninger til kidsa i 2017 ass. Har dere ikke lært noe av SKAM i det hele tatt? Har dere ikke skjønt at det å kjøre sånne blodharry, kvinnefientlige låter på max, mens dere pumper neven i været og prøver å innbille dere at dunet deres er skjeggvekst, bare er kleint? Sukk.

Det hjelper jo fint lite at det kommer fra oss voksne, «Solguden» som den ene «musikkprodusenten» kaller seg, elsker sannsynligvis all publisiteten rundt årets (allerede mest omtalte)  russelåt. Etter første runde kritikk endra han litt på teksten da, ville ikke bli beskyldt for å oppfordre til pedofili heller, og donerte noen tusenlapper til Stine Sofies Stiftelse, sånn for sikkerhets skyld. Men å være harry, skrive nedverdigende om damer, – det er tydeligvis innafor. Det er status.

Vel, hvis noen av årets russejenter mot formodning leser denne bloggen, nå som det snart er kvinndag og sånn, her er en liten oppfordring:

Ikke gi de gutta der så mye oppmerksomhet. Ikke klin med, ligg med, dans med, snakk med eller spander øl på fyrer som synger at du danser som en hore. Ikke gi de pubertale, usikre og innerst inne livredde gutta der særlig makt over din opplevelse av russetiden. Heng med de gutta som er fine, varme og kule, de som ikke trenger å be deg suge dem i en sang, for å føle seg vel. Heng med fyrer som er smarte, morsomme og som har grunnleggende respekt for folk (les; damer), det er de som fortjener oppmerksomheten deres. Ha en fin russetid når den tid kommer, og ta skikkelig vare på hverandre!

Klem fra Thea, 2001-russ, Hartvig Nissen.

<3

 

PS: Vil du følge denne bloggen på Facebook? Blir veldig glad hvis du blir med i gjengen (og lover å aldri kalle deg hore).

2 Comments

Digresjoner

 

Å stikke av fra et varmt hus med vann i springen og getboks og apple TV og kaffebar rundt hjørnet, er noen ganger veldig lurt. For min del; helt nødvendig. Denne helgen er viet til tøfler, hyttesveis og peis, med vann på dunk (for det i springen er frossent) og ull innerst. Har sovet eksepsjonelt godt, til lyden av hav, med superundertøy og tre dyner på kroppen.

Skal skrive. Skal skrive mer enn denne bloggen. Burde egentlig ikke skrevet dette, for det er noe annet som skal skrives nå, som skal ut, men som sitter fast. Så da svinser jeg litt, tar opp et kamera, skaper meg digresjoner. Hjemme skylder jeg på digresjonene alle andre skaper, barnet, verden, telefonen. Her skaper jeg mine egne. «Burde kanskje hente mer ved? Burde kanskje sjekke hva som er i skjulet? Kanskje jeg skulle tatt en titt på trehytta Tidemann bygget i sommer og sende ham bilde av den?». Håpløs.

Har akkurat helt meg et glass vin, for kanskje smaken av et glass hyttevin (det vil si vin i et sånt hytteglass det faktisk står skrevet «vin» på) vil få meg fokusert igjen? Eller kanskje en bit av den osten jeg kjøpte på vei ned, med den honningen på? Gikk på en luksussmell hos Meny og kjøpte et bittelite glass med såkelt «trøffelhonning med mandler». Fort gjort når man tror man skal skrive mange sider tekst, og være «en sånn person». Trenger trøffelhonning da, si.

Det jeg skal skrive sitter fast. Jeg er derfor her inne og skriver om det (som om det hjelper), snakker om matinnkjøp og prøver å virke som et menneske som gjør noe, for å glemme at jeg ikke gjør det jeg egentlig burde.

Uansett, det er faenmeg digg ved havet. Jeg hadde glemt denne følelsen, den som ull og sjø og stillhet gir. Den som minner om barndommen, da man konstant hadde roser i kinnene og eventyr i blikket. Følelsen minner meg om å løfte på steiner sammen med Pappa, for å se hvilke kryp som bodde under. Den minner meg om muselort i støvlene, om brettspill og pleising av tau og netter med god søvn.

Stille

Tidemann ringte nettopp og spurte om trehytta. Ville ha bilder. Det var altså som jeg tenkte. Han har fått hamster i dag, fortalte inngående om alt han hadde lært, om dyrebutikken og buret og hvordan hamstere fungerer. Det har vært en lang prosess, vi har googlet og lest, sett bilder, diskutert navn og ansvar. Faren hans og kjæresten er superhelter spør du meg, som går inn i livet som assisterende hamsterforeldre. Jeg kan være lykkelig rådgiver i distansen, skylder på Knut (katten) og slipper unna både sagflis og mas.

«Han skal hete Bob Klingenberg, Mamma» sa ungen fornøyd. Det var det vi kalte Tidemann da han lå i magen min. Nå har navnet altså endt hos en svart og hvit museaktig fyr i bur. Alle er veldig fornøyde med løsningen.

Tror den vinen kommer til å hjelpe på det som sitter fast, det som skal skrives, merker det allerede. Skal bare kjapt ut og knipse noen bilder av den trehytta nå, så er jeg i gang igjen. Takk for at dere leser dette, trengte det. Trøffelhonningen var oppskrytt forresten, kom på at jeg ikke er så begeitret for trøfler.

God lørdag!

🙂

Ull overalt og fyr i peisen

Sommer og kalas i februar

 

 

Sitter helt alene hjemme en torsdag kveld og scroller meg gjennom ymse nyheter. Leser at fisk er farlig, miljøgifter gjør de kjipeste ting og tenker at i morgen blir det sikkert laksedebatt på flere kanaler. Og så kommer sikkert en fyr fra oppdrettsnæringen på Vestlandet til å mene det ikke er noe problem likevel, mens folk spiser sashimi og lukker ørene for vi vet jo ikke hva vi skal tro, og sashimi er så godt. Noen saker kommer sikkert også til å handle om Brækhus og boksing og noen om ski og noen om Syria kanskje, en og annen nyhet blir det vel om Trump, og så føler jo Aylar seg litt krenket av USA, så det blir nok snakk om det innreiseforbudet igjen også.

Mens verden kjører på der ute så har jeg kommet på noe jeg egentlig har visst lenge, men som jeg tydeligvis hadde glemt. Nemlig at jeg helt på egenhånd kan lage litt sommer. Det hjelper fint lite å sture over mørketid, man må gjøre noe med det. Det tok meg litt lenger tid i år enn i fjor, men så kom jeg på det til slutt. Det førte til at jeg lagde store mugger med sangria, inviterte noen bra folk og hadde spansk aften her i går kveld. Ingenting føles bedre enn et lite kalas midt i uka, midt i februar.

Etter syv timer skravling og skinke og ost og albondigas, ble arbeidsdagen i dag littegranne bratt, men likevel fin, for det var som om jeg hadde vært på miniferie, eller i det minste klart å lure tilværelsen tilstrekkelig.

Ute er det litt snø, folk snakker mye om ski og smøring og VM og går med superundertøy og vil at det skal fortsette å være vinter. Mens jeg sitter inne med rester av oliven og chorizo, og peis og sånne dingser til å ha i drinken, og hører på podcast. Peisen er så varm at jeg kan gå barbeint, så jeg oppdaget tærne mine for første gang på noen måneder. Stakkars, de har vært inne i strømper i månedsvis, og skjønte ingenting da de plutselig ble studert med kritisk blikk og fikk på seg neglelakk. Hjalp sånn passe.

I morgen er det helg, og barnet mitt kommer hjem og noen skal på ferie og andre kommer tilbake fra fjellet, og verden ruller avsted. Det er helt greit det, så lenge jeg kan lure tilværelsen og lage mitt eget kalas når det passer meg, og ungen har det bra.

Snart er det vår, folkens! I mellomtiden så får du faktisk ikke mer fest eller sommer enn du lager selv, tro det eller ei.

God torsdag!

 

 

2 Comments

Mange bekker små (og så videre) #starthjemme

 

Hvem trenger bacon når man har avocado? (Eh, jeg trenger egentlig bacon. Men ikke hver dag.)    #sponset

De siste tre ukene har jeg vært med på Ikeas utfordring;  #starthjemme. Enkle tiltak i hjemmet kan nemlig føre til store gevinster for miljøet, og jeg er av typen som kan bli liggende en søndagskveld og bekymre meg for kloden (spesielt i disse Trump-tider).

Samtidig gjør jeg ikke så mye med det, jeg har kanskje følt at det ikke spiller så stor rolle at akkurat vi hjemme hos oss; Tidemann og jeg (og Knut selvsagt, men katter er liksom miljøvennlige fra før) blir mer miljøbevisste. Men jeg tok feil!

Vi har loggført tiltakene våre på ducky.no, og hver kveld (i alle fall de kveldene jeg har husket det) så har den regnet ut hvor mye vi har spart miljøet den dagen. For eksempel sparer vi miljøet 2,11kg Co2e (!) ved å ha en vegetardag, det er noe av det som gir størst resultater, så det har vi gjort mye av. Og det har faktisk vært skikkelig gøy!

Grønnsaksskuffen får kjørt seg om dagen. Det er viktig å forbarme seg over de som blir kjipe. Det vil si de som ligger nederst. De kan grilles, bli til suppe, til mos, de kan slenges i en pai, eller bare spises kokte med smør på.

Fake fried rice har blitt en slager, vi har dermed spist mer blomkål de siste tre ukene enn vi ellers spiser i løpet av et halvt år (!). Jeg hadde ikke trodd det skulle være så lett  gjennomføre med ungen, men han har vært gira på prosjektet og stadig blandet seg inn i middagsforberedelsene. Han har til og med ønsket seg restene i matpakka, så det kommer vi garantert til å fortsette med.

En av de andre tiltakene er å ta tiden på hvor lenge man dusjer, der visste jeg at jeg kom til å score noen poeng. Er nemlig over snittet rask på badet (sannsynligvis et resultat av å være alene med unge og ha kronisk dårlig tid om morgenen).

Dusj uten hårvask er gjort på null komma svisj. Er tørrsjampo miljøvennlig? Sannsynligvis ikke, men det sparer i alle fall på vannet.

Når det gjelder kildesortering så driver vi jo med det fra før, men ikke slavisk. Det vil si, jeg sorterer i grønn, blå og vanlig pose, og har en egen sekk til papir. Men jeg må innrømme at jeg har vært lat med å samle hermetikk. Jeg vet ikke hve det er med meg, men jeg hater å gå i glasscontaineren. Det føles som en «walk of shame» å bære alle posene med vinflasker rundt i gaten, så jeg samler dem opp i bilen, til den skrangler så mye at jeg skammer meg mer over selve lyden, enn over å kaste flaskene. De av dere som følger meg på snap (heter theakli) så kanskje min lille tirade om «panteskam» i går?

Uansett, jeg har skjerpet meg disse ukene, kjører egen pose til hermetikk og glass, og så får jeg bare prøve å gjøre «walk of shame» til «walk of pride» når det gjelder gjenvinning. Jeg øver meg.

Denne sekken bruker vi til papirsøppel. Den er skikkelig fin synes jeg faktisk. Holder til ved siden av Knuts døgnåpne buffet, som dere ser.

De andre tiltakene vi har klart uten å merke særlig forskjell er å skru ned temperaturen hjemme. Vi har en ny peisovn, som brenner rent, så de kveldene eller morgenene det har vært ekstra kjølig, så har vi bare fyrt litt i den. Det er sjukt mye hyggeligere enn panelovner på fullt. Jeg føler meg som en kvinne i en film når jeg tenner i peisen på dagen i helgen. Skal ikke mer til, faktisk.

Er brenning i ren peisovn av og til, bedre enn konstant høyere temperatur på panelovnene? Det er i alle fall hyggeligere.

Det som faktisk har vært litt vanskelig er tiltaket «skru av vannet når man pusser tennene». Det virker jo latterlig enkelt, men det viser seg altså at jeg er avhengig av å høre rennende vann mens jeg pusser tennene. Dette var faktisk kilde til konflikt med en fyr jeg var sammen med en gang, han skrudde vannet av, jeg skrudde det på, han skrudde det av og jeg skrudde det på igjen. Vi er ikke sammen lenger, for å si det sånn. Hvis han leser dette, så kan han triumfere nå, for det var altså han som hadde rett. Jeg skal jobbe med det.

En annen av tiltakene som har vært nærmest umulig å få til er å ha en «avlogget kveld»; altså ikke bruke PC, TV eller stereo mellom klokka fem på ettermiddagen til man legger seg. Det er selvsagt mulig, men med jobb og blogg og podcast og telefon og serier (og deilig avslapning i sofakroken som viktige ingredienser i hverdagen), har jeg ikke gjort det. Hadde jeg bodd på en strand ved et hav i varmen, så ville jeg kastet alle elektoniske dingser langt avsted, men i denne dølle mørketiden er jeg sjeleglad for at jeg har min elskede mac (og dere og denne bloggen).

 

Vanskelig å logge av en hel kveld ass. Veldig vanskelig.

I morgen er Ikeas utfordring over, men prosjektet har jo akkurat begynt for vår del. Jeg har fått blod på tann, rett og slett. Jeg trodde i starten (som dere kunne høre i denne episoden av Foreldrerådet) at jeg måtte bli en person med økologiske klær som syklet over alt, for å kalle meg miljøbevisst, men det viste seg altså å ikke stemme. Det er de små tingene i hverdagen som teller, ingen kan gjøre alt, men alle kan få til litt. Å fylle oppvaskmaskinen helt før man starte den er null stress, det samme når det gjelder klesvasken. Å slukke lyset når man går fra et rom er heller ikke særlig vanskelig, det handler bare om vaner. Hvis du går inn på ducky.no, så kan du registrere deg og familien, det er ganske kult å se hvordan man ligger an, og hvor enkelt det er å gjøre en forskjell!

Ha en deilig kveld folkens, husk at det er helg helt til i morgen! Kos med ungen din, kjæresten din, kjæledyret ditt eller bare vær grei mot deg selv, det er faktisk sjukt viktig å kose seg så mye man kan på søndager. Og takk for at dere er verdens deiligste blogglesere, takk for mailer og meldinger og fine kommentarer, jeg blir varm i hjertet av hver eneste en.

<3 Thea.

Nakenfølelse, nedstemthet og den store løsningen

 

Hjernen min mener det er her jeg burde være. Kroppen er enig.

Man trenger ikke være naken for å føle seg naken. Man kan faktisk føle seg MER naken med klær på enn uten, i alle fall er det min erfaring. I går for eksempel, så følte jeg meg både naken og helt fri, på tross av kjedelige gjøremål på planen, med en kropp som var fullt  påkledt, en helt vanlig torsdag.

Jeg hadde nemlig glemt macen på jobb. Hver kveld skriver jeg noe, enten her, eller på mail til noen, eller på prosjekter. Det skrives alltid. Det ligger alltid og lurer noe forefallende. Da jeg i går oppdaget fraværet av mac, ble jeg først helt forfjamset. Jeg tuslet rundt i stua med en avis i hånden, uten retning og mening. Ingen mac, ingen blogg, ingen jobbing.

Følte meg naken, alene og fri. Som når man fikk uforutsett fri på skolen da man var barn. Det var kjemperart, gøy og litt skremmende. «Hva skal vi gjøre nå?? Hvor skal vi gå? Skal vi dra hjem allerede??». På den tiden dro vi ofte til en av vennene i nabolaget og laget ostesmørbrød. Det var alltid en heldig jævel med mikrobølgeovn og piffikrydder, som sørget for mat til alle de nylig frisatte sjelene.

Nå har jeg mikrobølgeovn selv, og valgte også i går, å feire min forvirrede frihet fra forefallende arbeid med smeltet ost. Jeg leste til og med i en bok. Det var som en liten ferie. Men akkurat som på ferie, så savnet jeg denne maskinen. Endte opp med å netthandle fra mobilen. Kremt.

Knut overtalte meg til å legge vekk boken og handle sydentur. Det er hans feil.

Dere skjønner, jeg har hatt en liten blues i kroppen de siste ukene. Har grunnet noe fryktelig på hva det kan være, har lett med lys og lykter i hjernen min for å finne årsaken til nedstemtheten. Men jeg har ikke funnet noenting. Jeg har absolutt ingen ting å være nedstemt for. Det er kanskje da det er mest irriterende av alt å være det likevel. Skjønner dere hva jeg mener?

Når du på toppen av å være litt nedfor i tillegg må skamme deg over at du er det, fordi du egentlig har all grunn i verden til å være superhappy. Vel folkens, jeg fant til slutt ut hva det var;

VINTER

Jepp. Mørketiden har på dette tidspunktet holdt på med oss så lenge, at det fucker med hjernene våre. Vi tror vi er misfornøyde, vi tror de er ting vi må fikse på, vi tror vi ikke duger. Noen av oss, i alle fall. Men jeg har en god nyhet; det er bare kødd. Det er nemlig det dølle været, den kjipe temperaturen og den lange veien til vår, som tuller med hjernene våre (hvis du ikke kjenner det igjen i dette, men elsker sesongen og stråler ut av alle porer; gratulerer! Fortell meg gjerne hvordan du gjør det).

Hva gjør man da? Vel, jeg bestemte meg for å ta den korte veien til lykke; bruke penger på noe fantastisk. Jeg satt i min stusslighet og sutret, kom på at det var vinteren sin skyld, og ble plutselig klar over at det er NÅ jeg trenger å bruke penger, – ikke til sommeren. Til sommeren er det bare å gå ut med sandaler, se på folk og spise en is. Man trenger null kroner om sommeren (eh, man trenger kanskje noen kroner, misforstå meg rett). Akkurat nå derimot, det er nå man må gjøre en innsats for å hygge seg (om så hyggen kommer senere).

I løpet av en kveld uten mac hadde jeg booket sommerferie, bestilt flybilletter og leid hus. Fyttigrisen jeg kunne kjenne solstrålene hele veien fra fremtiden mens jeg overførte sparepenger og smilte hele veien gjennom nettbanken. Jeg var nesten der! Kunne faktisk kjenne lyden av strand og bølger og sand i håret. Det funket!

Glad som en lerke har jeg siden da, bare googlet bilder av blått hav og palmer. Jeg våknet med et smil i dag, jeg har vært over snittet gira på jobb, og nå på helg. Det er kanskje ikke bare den sydenturen, det handler nok også om at jeg fant ut av bluesen. At det ikke egentlig var noe galt, ingen grunn til å skamme seg likevel. Det var bare vinter.

Hvis du (som meg) kjenner litt ekstra på kjedsomhet, sutring, mangel på piff og dølle dager; ikke fortvil. Det er ikke livet ditt, kroppen din, forholdet ditt, ungene dine, jobben din eller huset ditt det (nødvendigvis) er noe galt med. Det er bare vinteren. Og den får du ikke gjort en pøkk med uansett. Hvis du har penger, bestill den ferien nå! Eventuelt bare en helg, en hyttetur eller en vennemiddag. Det er NÅ vi må kose oss! Det er nå det er lov å gi litt faen,  vi er nødt til å komme oss gjennom denne sesongen, og da må man av og til dra på litt (hvis man vil).

Jeg skal ut i kveld, og jeg tror jaggu jeg skal late som jeg er på en øy i Middelhavet og ikke har en bekymring i verden. Livet er for kort, man må faktisk bare sørge for at det er så deilig som mulig, spesielt på denne tiden av året.

God fredag, folkens!

(Kjenner at jeg burde ta ut kontanter, det er rimelig risikabelt for meg å gå ut med denne attituden og kredittkort. Hvis jeg havner i Luksusfellen får jeg jo noe å skamme meg for på ordentlig, liksom. Hadde ødelagt alt.)

Sydenstemning i kroppen, hverdag i sveisen og åpen fredag. Whoopwhoop! God helg!!!!!

 

5 Comments

Om underliv og stemmer i hodet

 

Jeg burde ha vært i seng, for ungen min står opp før sola og denne helgen skulle brukes til å sove, så jeg ikke nok en mandag, møter med sovestriper i fjeset på jobb. Men jeg må bare skrive noe, for jeg har sett på dokumentarer i kveld, og jeg kjenner meg uvel.

Først så jeg «Stemmene i hodet», en fascinerende serie om hvordan det er å leve med schizofreni. Tre fine mennesker forklarer hvordan det er å leve med stemmer i hodet som slenger dritt, som rakker ned på deg, mobber deg hele tiden. Jeg kan ingenting om schizofreni, men fy fader så kjipt og så slitsomt det må være. Alle har vi vel stemmer, eller tanker innimellom, som sier vi ikke er bra nok, som betviler hvor gode vi er, om vi egentlig fortjener å ha det bra, om vi egentlig burde tørre å gå i bikini, eller snakke høyt i forsamlinger eller hva det nå er. Men tenk når de stemmene ikke lenger er kjipe tanker, men virkeliggjør seg, i det man opplever som faktiske folk?

Tre modige mennesker forteller hvordan det er å leve med schizofreni, samt setter ting i perspektiv i «Stemmene i hodet» (Foto lånt fra NRK)

Det er som å leve med en mobbende, slem og skummel gjeng drittsekker hele tiden. Hele døgnet. Ingen steder å gå, ingen steder å gjemme seg, og de holder aldri kjeft. De tre menneskene i den serien, forteller så fint og ærlig om hvordan det er, de jobber så sjukt hardt for å overvinne tvilen, lære seg å gi faen, skille mellom fantasi og virkelighet. Jeg ville bare se mer, jeg vil vite hvordan det går med dem nå, jeg vil applaudere og gi blomster og bukke og takke for at de gidder å fortelle hvordan det oppleves. Tenk å leve hele livet etter kommandoen av fiktive stemmer i hodet?

Det var allerede over sengetid da serien var ferdig, men jeg ville se mer dokumentar. Jeg har lakenskrekk, jeg vil ikke legge meg, jeg vet kroppen bør det, men hjernen er uenig. En stemme sier at jeg burde se mer dokumentar, og lage meg kveldsmat. En annen stemme sier at jeg egentlig ikke er sulten (kanskje det er kroppen?), men  så kommer en tredje stemme på banen, hun som liker å kose seg, og beslutter at det å være fysen faktisk er lov på en lørdag, og stemmene beslutter i felleskap at litt kakao er en god idé. Jeg vet de ikke er virkelige, jeg tror ikke de står i stua mi, jeg betrakter dem bare som tanker, men jeg forholder meg til dem.

Jeg drikker kakao og ser på «Innafor». Emma Clare utforsker kjønnskirurgi. Snutter fra denne dokumentaren har dukket opp i feeden min hele uka, jeg vet jo liksom hva det går i tror jeg, men jeg visste det likevel ikke helt. For denne dokumentaren viser seg også å handle om stemmene i hodene våre, men ikke til de som er psykisk syke. Derimot handler den om stemmene i hodene til alle oss andre. Vi som (tilsynelatende) kan skille mellom virkelighet og fiksjon, mellom det som er drøm og det som er realitet.

Emma Clare Gabrielsen undersøker den voksende bransjen intimkirurgi i «Innafor». (Foto lånt fra NRK)

Kirurger i Norge tjener nemlig gode penger på at kvinner vil ha mindre kjønnslepper fortiden. Emma, programlederen, blir selv usikker i løpet av episoden, stemmene i hodet hennes forteller henne at hun kanskje ser bra nok ut selv. Hvis så mange andre synes tissen sin er stygg, hva med hennes? Jeg tenker litt på mitt eget underliv, hva ville en plastisk kirurg sagt? Muligens villa han fnist og sett på meg, hele kroppen og sagt «Klart jeg kan ommøblere litt der, men nå som jeg ser deg, så er det kanskje ikke der vi skal begynne? Rimelig mye annet å ta tak i her, si!» Og så ville han kastet på den gråsprengte luggen og fått noen få, men kledelige rynker i sitt solbrune fjes.

For hvis jeg ikke hadde kunnet skille mellom fiksjon og virkelighet, mellom fantasi og realitet, så hadde jeg kanskje trodd at jeg burde sett innmari annerledes ut. Pupper, lår, mage, armer, hals, hake, nese, hår, you name it. Hvis jeg hadde trodd på de stemmene i hodet mitt som sa at jeg skulle se ut sånn som jenter på internett ser ut, de på instagram, de i moteblader og sånn, så hadde plastikkirurgen fått en kjempejobb.

Herregud, vi måtte hatt flere ansatte! Sleng inn minst et par personlige trenere, en streng «inspirator», en kostveileder eller to, en hudterapeut, en fotpleier, noen frisører, en stylist, noen make up-artister og en som er god til å vokse både det ene og det andre, jeg hadde sysselsatt en middels bedrift. «Her skal det pusses opp!!» hadde de sagt, og jeg hadde smilt, for nå kom sikkert stemmene i hodet mitt til å bli fornøyde.

Når programleder Emma leser om femten år gamle jenter som klipper av seg sine egne kjønnslepper fordi de hater kroppen sin, eller snakker med hun som har gjennomført et (mislykket) inngrep hun ikke angrer på i det hele tatt, så tenker jeg at de modige folka i «Stemmene i hodet» ikke er så innmari annerledes. At folk ikke er så forskjellige.

Og så tenker jeg at vi lever i en rimelig fucka verden, hvor grensen mellom en som bli diagnostisert som psykisk syk, og en som er «frisk» ikke er spesielt lang. Jeg tenker at de stemmene vi har i hodene våre, de får oss til å gjøre ting, alle sammen. De stemmene som sier at vi ikke er bra nok, at vi er stygge, at vi bør skamme oss, at vi har stygge tisser, tjukke kropper eller for tynne lepper, de er skikkelig farlige.

Hva er det vi driver med? Når var det stemmene i hodene våre snek seg så til de grader inn i virkeligheten, når var det de fikk sånn makt, og hvor går grensen mellom «frisk» og «psyk»? Er selvskading hos en svindyr kirurg på Frogner egentlig annerledes enn å kutte seg i huden hjemme i mørket?

Kakaoen er tom, og jeg er nødt til å gå i seng. Ungen som har kommet ut av min kropp, (altså «oppussingsobjektet»), er helt perfekt, men så til de grader en morgenfugl, at jeg blir nødt til å legge meg.

Jeg må bare si, jeg er skikkelig takknemmelig for at den mest dominerende stemmen i mitt hode er grei. Den er trygg og varm, den sier at jeg er fin, at jeg er flink, den gir fingeren til de andre tvilsomme, hysjer dem ned og setter dem på plass (stort sett). Heldigvis. «Kroppen din er en bruksgjenstand Thea, den funker som bare det, se så imponerende den fikser livet! Vi er faktisk totalt sett veldig fornøyde med både den, og resten av deg, her oppe! Du er god nok, tro det eller ei!» sier den til meg.

Takk og lov. Jeg låner den gjerne bort, for den sier noe som gjelder alle. Det er nemlig den stemmen som har rett.

God natt <3