2 Comments

Motvillig selvinnsikt, nissedance og blåmandag

 

Kornete bilde av helgens innsats med de beste menneskene jeg kjenner (mine søstre).

Man skal jo ikke sove bort sumernatta, for selv om den begynner å bli mørk, så er det fortsatt sesong for å være våken. Det var i alle fall helgens mantra, da vi først dro på roadtrip til Treungen, festivalen aller lengst inn i Telemark. Jeg har blandede følelser fra fredagens opplevelser må jeg si. På den ene siden var reisefølget helt optimalt (min søster Nanna og hennes fantastiske kollegaer), Maria Mena var like magisk på scenen som hun er på privaten, og det var litt eksotisk å dra på ekskursjon i eget land. På den andre siden fikk vi oss en kulturell kalddusj (eller var det bare uflaks?), for campinghytta vi sov i ble eid av det skumleste kvinnemennesket jeg noensinne har møtt, og mengden cowboyhatter og flatfyll ble for mye (selv for meg). Er jeg en prippen vestkantjente likevel? Jeg gjorde i alle fall en megainnsats for å passe inn, prøvde å finne en hatt til og med, men folk var svært gniene på å låne bort (dessuten er hodet mitt for stort for alle hatter).

Da den skumle dama som voktet campinghyttene hånet oss ut av hytta lørdag morgen, viste Telemark seg fra sin deilige side, en søt dame på en bensinstasjon viste forståelse for tilstanden vår, og disket opp med de deiligste retter:

Jepp.

Vi måtte stoppe litt i skogen på veien nedover dalen, for trærne var så grønne og veien så lang. Vi måtte også bade i et tjern, uten klær, drikke alle leskedrikker vi fikk tak i og skravle en hel del om hun gale campingdama og følelsen av å være i et annet land, bare tre timer fra Oslo. Visste dere at det finnes steder folk fortsatt hører på den der «åh, it’s hard to be a nissemann»-låta? Det gjør det altså, folk hører på den kjempehøyt, mens de bryter håndbak og drikker lunken sprit.

Hun fant en kantarell faktisk.

Vel fremme på hytta ble vi møtt av lillesøster Katja og Mamma, som heller ikke hadde sovet bort sumernatta, men svinget seg på lokal fest kvelden før. Regnet hølja ned, men dedikasjonen til lørdagen vant over trettheten, så etter en liten rast var det på vei igjen. Hagefestivalen i Langesund var av et annet kaliber, ikke minst fordi vi kunne ta sjøveien frem og være trygge på å få sove i deilige hyttesenger (uten at en skrekkfilm-aktig campingdame stirret på oss i mørket). Den turen til og fra Langesund i båt, minner meg om ungdommen, lyse sommernetter og klining med kjekke sommerbrune gutter på atten år, med egen båt (av den veldig lave og spisse typen). Det ble riktignok ingenting av sånne aktiviteter denne kvelden, men vi klarte å snu formen. Wrightergaarden er et megahyggelig sted, hadde ikke noen overholdt stengetiden så er det mulig vi hadde sittet der enda.

Hyttestil on fleek

Nanna hadde bestilt søndag med sol, og siden hun alltid får det som hun vil, ble det skravling og kaffe, alle familiens kvinner imellom, på gresset i går, helt til to av oss måtte vende snutene hjemover. I Oslo ventet katt og barn, den ene av dem har lagt seg ut med nabokatten og vekket meg med slåsskamp i stua i natt. Den andre er harmonisk og fin, og gjorde denne nokså tunge mandagen til en deilig en, med sitt trollete fjes og skravlete humør (jeg regner med at dere skjønner hvem som er hvem her, men håper litt at noen likevel lurer på om det var Tidemann som slåss med nabokatten nattestid).

Alt i alt så er hverdagene de jeg liker best, jeg måtte bare la være å sove bort nettene to dager på rad for å gjenoppdage det. Kanskje det er det som er meningen med det diktet? Det frister i alle fall svært sterkt med rutiner akkurat nå, mulig det bare er en heldig bivirkning. Takk til Telemark for å ha levert krydder i tilværelsen, piffi trengs innimellom. Jeg kommer tilbake, må bare lade vestkant-sjela mi i Oslo litt først. Og så må jeg skaffe meg min egen cowboy-hatt.

God mandag, fine folk!

🙂

PS: Foreldrerådet er igang igjen etter sommeren! Denne uka handler det om barnehagestart;

 

6 Comments

Kort oppsummert; et rasshøl, en naken mann, en blekksprut og en hel del hygge

 

Siste selfie fra stranden i går. Skulle kanskje posert bedre, men det var for mye sand og salt i øynene mine.

Tilbake i Norge, ferien er snart over for min del, og jeg føler for å ta en liten oppsummering. Man må jo ikke avslutte ferien før den faktisk er over, det har Mamma gjentatt mange ganger hele mitt liv, men jeg liker å gjøre opp status likevel, så jeg rent kvantitativt ser hvordan jeg ligger an. Here goes:

162 958: antall brukere som har vært innom denne bloggen de siste 30 dagene. Det er mange mennesker. Håper hver og en av dere har det digg denne sommeren. Sånn ordentlig digg. 162 957 av dere er skikkelig greie, skulle gjerne skålt og klemt hver enkelt. En av dere er ikke sååååå raus, han er jeg ikke like fysen på å henge med:


Jepp. Men dere andre er creme de la creme. Det er jeg jævlig glad for <3 Har i ren protest (og fordi jeg alltid gjør det) valset toppløs så mye jeg kan på strender denne sommeren. Håper dere har gjort det samme!

13: antall dager jeg har hatt saltvann i håret, puppene i solen og sand overalt. Formentera er verdens aller beste sted for å lade (som dere har sett på snap). Brunfargen fader as we speak, etter bare 15 timer tilbake i Oslo. Det gjør ikke noe. Jeg er fulladet.

Fomentera er et helt magisk sted. Men ikke si det til noen, vi vil helst ha den øya for oss selv. Hvis det er greit?

15: antall dager siden jeg har sett barnet mitt. Han er i Argentina, sender meg rare selfies og rapporter om løs fortann og høyt konsum av dulce de leche. Savnet verker i brystet, i morgen kommer han hjem og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg mens jeg venter.

Har en løs tann i Argentina. Fint at han ringer rundt den, så det ikke er noen tvil liksom.

4: antall bøker jeg har lest så langt i ferien. To av dem gjorde inntrykk, på hvert sitt vis. «Et lite liv» er muligens den aller beste (drøyeste, vanskeligste, fineste, varmeste) boka jeg har lest, og «Sapiens» var fascinerende (men gir deg mind fuck). Anbefaler begge på det sterkeste.

En av to bøker jeg anbefaler meget sterkt. Denne gjør deg smartere, litt susete i hodet og litt mer kynisk. Kanskje.

1,2 : antall kilo manchego jeg har med hjem i bagasjen. I tillegg har jeg konsumert tilsvarende (eller mer), lenge leve ost ass.

7: antall klesvask jeg anslår må til før det er mulig å se bunnen av skittentøyshaugen. Jeg hater ikke egentlig å vaske klær, selve vaskingen går greit, det er tørkingen jeg har problemer med. Opphenging og tørking, bretting og rydding. Skulle ønske vi bare kunne gå i bikinitruse over alt, hele året. Da hadde livet mitt vært perfekt.

1: antall blekksprut jeg har tatt på. Møtte en naken mann i vannet som hadde fanget en med hendene. Fikk holde den (og med «den» mener jeg «blekkspruten på bildet»), og den skiftet farge, før den surna og sprutet blekk på meg (sukk, jeg vet hva dere tenker nå, jeg skulle aldri sagt at han var naken. Glem det). Det var gøy.

Jeg har holdt en blekksprut! En ekte en!

4: antall dager jeg har igjen før hverdagen setter inn. Må ikke glemme det. Har akkurat nok tid til å kose meg glugg, utsette kjedelige gjøremål, spise mer is, drikke mer vin og gjøre gøyale ting. Jeg skal begynne med det akkurat nå faktisk.

God torsdag, fine folk!!!

🙂

 

 

 

3 Comments

Om folk på internett, reisefeber og hyttesveis

 

Dette er skiltet til en butikk i Brevik, men funker også som overskrift for folk på internett.

Folkens, den siste uka har vært klin kokos. Siden onsdag har livet vært en potpurri av rare meldinger i innboksen, hverdagsstress, ferieplanlegging, jobbinnspurt, feriestart, hytteregler, familie, mammaliv, jordbær og en del glass med vin. Det er sjukt gøy når et blogginnlegg tar fyr, men det fører mye pussig med seg. Eller «møe rart» som de sier her i Brevik (og som de har valgt å kalle en butikk her i byen, var og handlet der i dag, bra sjappe).

Folk på internett har vist meg mye kjærlighet, jeg har sjelden fått så mye skryt av fremmede som den siste uka. Og godt er det egentlig, hadde blitt helt høy på pæra hvis dette var hverdagskost. Noen blir kanskje litt ekstra engasjerte, det har både vært forespørseler om suging (!) på mail, og et par telefoner fra mennesker som gjerne vil snakke med meg på ordentlig, bare for hyggens skyld. Jeg tar telefonen jeg, skal ikke være vanskelig på det, men det er jo ikke alltid sånn at praten sitter helt løst når de først får tak i meg. Flere eldre har ringt, fordi de gjerne vil fortelle meg hva de synes om det jeg har skrevet, men de liker å ta det på telefon, istedenfor i kommentarfeltene. Det er søtt. Det er litt rart, men ganske søtt.

Jeg har heller aldri blitt publisert i andre land enn Norge før nå, og koser meg glugg med meldinger fra Sverige og Danmark. De har blitt mye bedre i norsk etter «Skam», har de ikke? Det er gøy da, endelig skjønner de hva vi sier liksom. De prøver i alle fall.

Reisefeberen brenner i magen, både på vegne av ungen min og meg selv. Han skal seksten dager til Argentina med faren sin, og jeg prøver å beholde roen. Men altså, den andre siden av kloden er jævlig langt unna (spør du meg), så jeg merker at jeg gruer meg. For å ikke gå på veggen av lengsel, stikker jeg selv  til en øy i Middelhavet, for å sole puppene, bade og ha lav (men jevn) promille mens barnet er borte. Jeg vet ikke helt hvordan det kommer til å gå, vi har aldri vært borte fra hverandre så lenge. Men han gleder seg stort, og jeg gleder meg meg ham (jeg prøver i alle fall).

Tre dager hytteliv har gitt meg fire myggestikk og uforglemmelig sveis, familietid, ro og svært mange skåler jordbær med fløte. Det er jo dette jeg har ventet på! Lange dager uten jobb, uten å måtte noe, uten å kave fra gjøremål til gjøremål. Det er bare overgangen som kan bli litt klønete, for hodet svirrer i et tempo som er fire ganger høyere enn livet her, det tar tid å lande liksom. Har lest en bok da, det hjalp litt faktisk, sommerens første ble «Bienes historie» som nå har kommet på salg i pocket. Lett å lese, lett å like. Gjør deg mer opptatt av bier, bare så du er forberedt på det.

Jeg registrerer at flere og flere av dere følger meg på snap (theakli), det er veldig hyggelig. Prøver å svare på alt jeg blir spurt om, føler det er megalett å gi respons der. Knut har blitt mer kattete siden vi kom ned her på hytta, han sniker seg rundt og gjør småfuglenes tilværelse vanskelig. I dag ble han kjeftet på av en linærle som hadde fått nok av trakasseringen, den ga ham huden full av kjeft. Han gliste bare kattesmilet sitt og la seg ned på trammen. Knut tåler litt drittslenging, han burde egentlig starte sin egen blogg.

Takk til dere, kremen av internett, for at dere leser den lille (og noen ganger store bloggen), både når den handler om mammalivet, hverdagslivet, hyttelivet og de selvsentrerte ting. Jeg skulle gjerne skålt i jordbær og fløte med dere alle sammen denne sommeren, takk!!

I morgen drar vi til Oslo og gjør oss klare for separasjon og avreise, jeg kjenner suget i magen allerede. Men det kommer til å gå bra, ikke sant? Jeg kommer ikke til å dø av lengsel etter barnet mitt? Shit ass.

Sånn på tampen her; hvis du som leser dette er en av de som har sendt mail om suging; takk for henvendelsen, men jeg er ikke megafysen. Så nei takk.

Til alle dere andre; god mandag!

🙂 Thea.

 

4 Comments

Grytidlig dommedagshilsen fra Middelhavet

 

Selv dårlig vær ser bedre ut her nede

Våknet med dommedagsfølelse før sola hadde stått opp, det kan det være flere grunner til. Før det første kan det være på grunn av manikyren jeg tok i går (det er viktig å gjøre sånne ferieting mens jeg kan, ikke sant?). Ikke fordi manikyr i seg selv er et tegn på dommedag, det hadde vært rart. Nei, fordi hun dama som jobber der, en litt eldre og veldig skravlete señora, fortalte om en synsk person hun hadde møtt. Hun fortalte med innlevelse om dette her, at hun hadde ligget våken de siste nettene, på grunn av hun synske. Sånn er det når man har en neglesalong, man møter mye rare folk. Og her for et par dager siden, hadde det altså slengt innom et medium for å stelle føttene sine, akkurat i hennes salong.

Dette mediumet må ha vært overbevisende, for jeg kunne se at negledamen var litt preget av det hun var blitt fortalt. Den synske hadde nemlig spådd at tredje verdenskrig var rett rundt hjørnet, at den kom til å bryte ut i løpet av de tre år. Og at det kom til å starte med Korea (mediumet spesifiserte ikke hvorvidt det var Nord- eller Sør-Korea, følte vel det var irrellevant). Ifølge spådamen, kom hele verden til å rammes hardt, bortsett fra Afrika. Negledamen fikk store øyne da hun fortalte dette, hun sa hun hadde prøvd å riste det av seg , pleide visst ikke å tro på synske, men dette klarte hun altså ikke å glemme. Jeg gikk ut derifra med fine, velstelte hender, rett opp på kirkeplassen for å drikke vin og spise ost, hvis dommedag er nær så skal jeg i alle fall ha spist min dose manchego, si.

Det ble en ganske sen kveld i går, ikke bare på grunn av kirkeplassen og vinen, også fordi jeg har fått denne låta på hjernen:

 

Jeg registrerer at den har blitt spilt over en milliard ganger allerede, så jeg er rimelig sent ute, og den er vel av typen guilty pleasure (for å si det mildt), men jeg klarer altså ikke la være å digge den. Beklager. Uansett, jeg måtte høre den mange ganger før jeg sovnet i natt. Jeg er også hun ene som danser til den, HVER ENESTE GANG en bar her nede spiller den. Forleden løp jeg TILBAKE til baren, etter at jeg egentlig hadde gått, for å danse til den en gang til. Skjønner ikke hva som skjer med meg.

Men han smørsang-fyren der skal ikke få skylden for dommedagsfølelsen jeg våknet med altså, han har bare skylden for at jeg måtte være oppe litt ekstra sent for å høre alle de versjonene jeg fant av låta hans på internett (det var mange). Det handler kanskje ikke heller om hun synske dama, selv om det jo står mye illevarlsende om både USA og Korea (begge variantene) på samtlige avisnettsider i dag.

Jeg våknet av meg selv for to timer siden, altså halv seks, og var lys våken. Det var tordenbyger over havet her, klesvasken som tørket så fint i går (poeng til meg for å vaske klær på ferie) hadde blitt våt av regn (tilsvarende minuspoeng for å ikke ta ned vasken). Horisonten så dommedagsaktig ut. Selv dommedag ser bra ut fra takterrassen her, det må jeg si. Men skyene har heller ikke skylden for den følelsen inni meg. Er det kanskje bare at jeg har min siste dag her? I morgen skal jeg hjem igjen, til hverdagen og barnet mitt (som jeg lengter noe fryktelig etter), til Knut og leiligheten og livet mitt.

Kanskje er det bare oppbruddstemning jeg føler på? Oppbruddstemning som har fått en litt dramatisk vri? Mulig det. Mulig det er tanken på alt jeg ikke enda er ferdig med, både når det gjelder denne byen, Spania generelt (en del av meg vil bare bo her), jeg er ikke ferdig med å spise ost og skinke og ha utsikt til havet og sol i fjeset. Og så er jeg vel ikke heeeeelt i mål med skrivinga heller, det må jeg innrømme. Da er det jo praktisk å ha våknet grytidlig, og at det er regnskyer over havet. Ingen soling på meg denne siste dagen, bare tastaturet og utsikten og følelsen av dommedag.

Til alle dere som våkner midt i hverdagslivet, ha en deilig dag! Jeg skåler fra terrassen her, i svart, sterk kaffe og ønsker dere en over snittet torsdag!

🙂 Thea.

PS: Hør på den låta, er det innafor å synes den er kul? Eller tar en milliard mennesker feil? Mulig det altså, vil gjerne ha en tilbakemelding fra noen jeg stoler på (altså dere).

Et halvt morgentryne og dommedagsvær
3 Comments

Adios søndagsfølelse, hei savn

 

Jeg feirer fraværet av søndagsfølelsen blant spanske kjøttboller og palmer. Søndagsfølelsen eksisterer ikke når man er ute av rutinene, i alle fall ikke i samme form. Melankolien dukker opp på andre måter, for eksempel som savn. Jeg er vant til å være noen dager vekk fra Tidemann, men når vi passerer femdagerstreken merker jeg det på kroppen. Jeg kan fysisk kjenne det, lengselen sitter i brystet som en varm klut og presser på innsiden.

Vi facetimer for å holde hverandre oppdatert på både stort og smått, som at jeg har funnet en fin stein og at han har drukket smoothie. Vi lager grimaser, han leser bok for meg, vi tuller, og han prøver å gjette hva han skal få i reisegave. «Jeg tror kanskje det er stinkdyr?» sa han i dag. Måtte avkrefte det, få stinkdyr-utsalg her.

Gjetta på stinkdyr. Tok feil.

Når jeg føler meg litt alene, eller litt langt unna ungen min, så må jeg liksom nøste meg frem til å komme på at jeg er dritheldig. Jeg prøver å se for meg dere for eksempel, der dere ligger på sofaene deres hjemme akkurat nå, eller henger opp en vask, gjør klar barnas skolesekker og sjekker i kalenderen hvilke møter dere har denne uka. Noen av dere har sikkert vært litt sent oppe denne helgen, gruer dere til ikke å få sove i kveld, og dermed være stuptrøtte i morgen. Når dere står opp og må ta på strømpebukse og stresse til jobb og kjøper kaffe, så skal jeg sove. Når dere sitter i møte, så skal jeg sole puppene på takterrassen. Sånn holder jeg på inni hodet mitt for å skyve vekk lengselen. Når dere henter i barnehagen, eller drar på trening, så skal jeg drikke hvitvin ved stranden (og skrive ferdig to tekster til). Og så, når dere lager middag, så er jeg støl i huden etter en dag i sola, og spiser mat på restaurant som noen andre lager til meg. Er det usympatisk å bruke andres manglende ferie, til å føle seg bedre selv?

Det er muligens det. Men det er jo helt bortkastet å sitte her i sydenland med savn i kroppen og sutre. Derfor må jeg trekke frem (skitne) triks som får meg til å føle meg bedre.

Ellers kan jeg melde om at jeg har fått solbart. Jepp. Er så heldig å ha mer pigment akkurat rundt munnen, så det ser ut som jeg har drukket sjokolademelk med en gang trynet kommer i sola. Flaks med det. Jeg har også spist latterlig mye kjøttboller, albondigas, det er min tapas nummer en, og så skinke og ost da. Og calamares. Og croquetas. Fader, jeg liker nesten alt. Sangria, vin og agua de valencia har det også blitt, det er vanskelig å være her uten å drikke alkohol. Alle drikker hele tiden, føles rart å gjør noe annet. I dag måtte jeg konse for å bestille kaffe og vann til middag, men det gikk. Tror kroppen trenger et par dager uten alko (selv om den prøver å lure meg til noe annet).

Ja, og så har jeg skrevet. Heldigvis får man si, det er jo derfor jeg er her. Er fortsatt usikker på om jeg kommer i mål, føler jeg går i sirkler hele tiden og diskuterer mye med egen hjerne. Hvis jeg omsider lander dette prosjektet, så kan dere altså lese en bok jeg har skrevet til høsten. Det må være en helt koko følelse å se sin egen bok i en butikk? Får sug i magen av å tenke på det. Tenk om jeg ikke klarer det? Eller tenk om det blir skikkelig dårlig? Prøver å finne trøst i at det jo ikke er så farlig, all den tid det gis ut mye ræva bøker hele tiden, og at verden går videre okke som. Og hvis jeg ikke får det til i det hele tatt, ikke blir ferdig, så blir det jo bare ikke noen bok. Det gjør egentlig ikke noe for andre enn meg (og dere da, som har måttet lese om denne prosessen helt uten grunn).

Takk for at dere er så kule, det er skikkelig deilig å ha dere med meg på tur. Blir kjempeglad for både hilsner på snap og facebook, det gjør meg mindre ensom og mer effektiv. Husk at dere er de fineste folka på internett!!

Kyss litt ekstra på ungene deres, kjæledyrene deres eller kjærestene deres i kveld, husk at det er helg helt til i morgen!

🙂 Thea.

Går for utekontor i morgen også jeg

Fake it till you make it

 

Upåklagelig utsikt

Jeg er jo en ekstrovert type, det er det ingen tvil om. Har alltid drømt om å være hun mystiske dama i et hjørne som alle lurer på hvem er, men aldri fått det til. Hvorfor trodde jeg at det var en god idé å dra alene på tur egentlig?

Det gikk fint i går. Da var det sol og jeg skrev på macen i bikini, spiste tapas og drakk masse sangria med en gammel venninne (samt en veldig stor gin tonic, det hele er dokumentert på snap). Livet smilte, jeg følte at jeg nailet tilværelsen og kjøpte grønnsaker på et market og skravlet på spansk og var en av tilværelsens vinnere.

Men i dag våknet jeg til gråvær (egentlig perfekt skrivevær), full frihet, ingen planer og en hjerne som på ingen måte ville samarbeide. Prokrastinering til fingerspissene. Hver gang jeg hadde en god idé, så ble den avbrutt av tvil. Spiste deilige tomater (som faktisk smaker tomater), lagde sterk kaffe og prøvde igjen. Følte meg ensom. Ringte søster på facetime i en time og snakket høl i huet på henne. Ringte ungen min på facetime og overtalte ham til å lese hele leksen sin for meg, en historie om kroppen. Ganske interessant. Så var jeg alene igjen.

Tomater som smaker som tomater er de beste!

Er dette en del av prosessen? Å gå fra skriving, til litt ensomhet, til mat, til skriving, til å kikke på fugler (jeg er skikkelig lite interessert i fugler egentlig) til å prøve igjen? Hva i helvete skal jeg gjøre her i ti dager til? Hvorfor kan jeg ikke være litt mer en sånn mystisk person?

Tidemann viste meg buret til vårt ferskeste familiemedlem på facetime. Hamsteren Bob bor i et lite, fint hus, dekorert med klistremerker min sønn har fått tak i. Selv Bob nailer tilværelsen mer enn meg. Han trener til og med. Hver natt løper han i hjulet sitt, hver dag hamstrer han mat helt for seg selv, og er en mystisk type som bor alene. Han ville aldri surra rundt i Spania og følt på skrivepress, Bob ville bare ha gjennomført med glans. Bob er en sånn fyr.

Jeg har ikke surna altså. Utsikten er formidabel, manchegoen er like god som før og det løsner sikkert etterhvert. Eller? Kanskje dette er det som skal til. Her vender i alle fall prokrastineringen tilbake til oppgaven igjen, mens den hjemme fører meg ut av huset, til en venninne, en unge som vil leke eller en jobb som venter. Her har jeg ingen unnskyldning.

Lurer på om jeg skal stikke ut og finne meg noe middag. Sette meg på en restaurant og late som jeg er en som mystisk, innadvendt person. Fake it till you make it, er det ikke det de sier? Kan jo hende det funker?

God onsdagskveld til alle der hjemme! Føler meg mindre ensom når dere er med (både her og på snap).

🙂 Thea.

Ikke mye mystisk med dette fjeset.

Fisk, tenner og havets bunn

 

Spiser middag med denne uktsikten og grunner på hvordan jeg kan få tatt det hele med hjem.
Spiser middag med denne uktsikten og grunner på hvordan jeg kan få tatt det hele med hjem.

Å være borte fra Norge, fra hverdagen, fra timeplanen og Skam og Mannegruppa Ottar og alle skriveriene om menn som nå er støtt fordi de synes det må være lov å gjøre ulovelige, smakløse ting, å leve dagen i sakte tempo, å spise skalldyr og hvitløk og tomater som er helt røde, og som smaker som tomater og ikke som vann, å bade til håret står rett opp av salt og sand, å døse på stranden, å drikke vin til lunsj, det er så deilig at jeg helst skulle tatt det med meg hjem.

Jeg skulle helst kokt det hele ned på en flaske, til en sterk eliksir, et konsentrat, som jeg kunne drukket et shot av når november kommer. Når morgenen er mørk, og ettermiddagen er mørk, og det er frost på vinduene og frost i nesa og uendelig lenge til sommeren. Den samme eliksiren kunne blitt brukt når man kjeder seg i hverdagen, i livet ellers, eller når man våkner med hodet fullt av tømmermenn fordi man prøvde å drikke seg til følelsen ferie gir.

I dag har vi snorklet. Det er stort sett det vi driver med på stranden, vi tar med oss brød fra i går, og så mater vi fiskene. Jeg lærte å snorkle før jeg kunne svømme, det samme gjelder Tidemann, han lå og duvet i bølgene med sin hånd i min for første gang for snart tre år siden. Jeg husker utrolig godt hvordan det var selv, da Foffa for omtrent tredve år siden satte meg i en badering og tok på meg en maske og dro meg ut der jeg ikke kunne stå. Jeg husker overveldelsen av universet jeg fikk se på, alt som foregikk under vann, det var helt magisk. Det var på Lanzarote det også, Mamma var høygravid med minstesøster, og takket være en gammel video fra den ferien, så vet jeg at hun var ganske varm, og hormonell og slepphendt i akkurat den ferien.

En scene fra den videoen viser Mamma som (for det som tydeligvis er endte gang) glipper et glass i gulvet og banner og sverter, og er tydelig oppgitt, speiselt over at hennes (irriterende) mann filmer det hele. Hun ler, men du kan se det ligger en liten faen inni de øynene. Uansett, den påfølgede dagen, da vi igjen var ute og snorklet, så så vi noe som blinket. Jeg husker fortroligheten med Pappa (Foffa), vi pekte og hvisket til hverandre ute på dypet, jeg holdt meg godt fast i baderingen og fløt over det som kanskje var en skatt. Jeg husker at han dykket ned, akkurat hvor kul han så ut da han gjorde det, og så fisket han opp det som lå der og blinket. Det var et glass. Et glass som, i mine øyne, var helt likt det Mamma hadde knust dagen før, en gave fra havets bunn.

Vi fniste der ute, veldig fornøyde med fangsten. Og så ga vi det til Mamma, høytidelig. Hun ble sånn passe glad. Hun synes kanskje det var litt irriterende å bli minnet om hvor mange glass hun hadde knust, noe jeg ikke forsto helt da, men Pappa frydet seg (han er en sånn som liker å erte litt, og gnir ting inn).

Etter å ha matet fiskene med et helt brød i dag, 30 år etter at de fikk første servering fra meg, og deres grådige små tryner hadde bitt oss både i fingre og tær, så spiste vi lunsj. Før desserten trakk Tidemann ut sin løse tann. Bare sånn uten videre, plutselig satt han stolt, med blodig munn og verdens minste melketann i hånda. Det ble både jubel og is, og nå har han store planer om å tjene seg stinn av gryn fra den spanske tannfeen i løpet av natten. Jeg har planer om å drikke mer hvitvin, spise mer hvitløk, og la tiden gå så sakte den overhodet kan.

Jeg håper dere gjør noe sjukt hyggelig denne fredagen, enten hjemme i sofaen eller ute på fest. Kyss noen dere liker (ligg med dem til og med, hvis det er stemning for det), spis noe jeg ikke kan spise (noe veldig søtt og digg helst), kos med barn og kjæledyr og det dere måtte ønske, nå er det helg!!!!!

God fredag, fine folk!!!

 

6 Comments

Middag, manchego og kjærlighet

 

img_4700

Noen ganger kan jeg skimte hvordan han blir som voksen. Jeg kan se små glimt i det runde barnefjeset, av hvordan kinnene hans vil bli annerledes, hvordan nesens bue vil bli mindre mild, hvordan han kommer til å se ut når han blir ungdom. Da får jeg stikk i hjertet, jeg blir spent, jeg gleder meg til å følge alle stegene dit, men stikket i hjertet er vondt og sårt, for tiden går så fort, og det er så gøy, men han blir så stor. Og så blir jeg hun litt teite.

Når vi sitter rundt et restaurantbord, etter en dag som bare har handlet om oss, uten forstyrrelser, uten å måtte gjøre noe annet enn å være sammen, når vi kan sitte i timesvis og skravle, når han velger mat fra «voksenmenyen», liker manchego og skinke og oliven, når han sitter pent ved bordet, og plutselig ler høyt av en ironisk spøk, så har han blitt så stor. Og så stikker det i hjertet, og det gjør vondt og godt og jeg blir redd for tiden. For det går fort, og det er gøy, men noe i meg vil bare holde fast på disse dagene, på den lille gutten, og hans avhengighet av meg. Jeg blir hun teite mammaen, hun som får et avslørende ansiktsuttrykk av stolthet blandet med sårhet.

Og så blir jeg det bevisst, jeg tar meg sammen, og inni meg er det ekkoer av flere stemmer, og jeg tar en slurk vin, og jeg kjenner at jeg både liker at han er stor og skolegutt, og savner at han var liten. Og så skjer det noe magisk. For når desserten er fortært, og han er mett og sliten av å spise voksne ting og være oppe til voksne tider og oppføre seg som stor, så kommer han rundt bordet. Og så kryper han opp på fanget, og må krølle seg mer sammen nå, enn i fjor, men han får plass, og mitt skjerf lukter trygghet for ham, og han lener seg inntil og lukker øynene, og jeg sitter og kjenner varmen og vekten av det jeg elsker aller mest. Og da sprekker nesten hjertet mitt og det er ikke teit, for jeg holder på å dævve av kjærlighet, og det må være lov.

 

Drømmen om syden

Ett minutt etter at dette ble tatt begynte det å regne.
Ett minutt etter at dette ble tatt begynte det å regne.

Drømmen om syden er som regel litt annerledes enn virkeligheten. Det skriver aldri reisebyråene noe om, virkeligheten forgylles og vi blir lurt, – eller vi lurer oss selv. Der det ser ut som palmer, svære bassenger og strålende sol, kan det være tilhørende motorvei, fulle tyskere og overskyet. Og vi har jo tatt etter, med face og insta og filter i alle former, så later vi som om hverdagen er magisk og selv morgenkaffen og sovetrynet blir vakre objekter på sosiale medier.

Hver gang vi skal til Lanzarote, så ser jeg for meg at jeg skal løpe nøttebrun og atletisk langs bassengkanten og stupe som en proff ut i det turkise bassenget. Jeg glemmer at jeg hverken er atletisk eller nøttebrun, og jeg glemmer at det stort sett er pensjonister her, som pryder bassengkanten med badehetter, og at det hender det er overskyet. Denne gangen, derimot, lot jeg meg ikke lure. Jeg minnet nemlig hjernen min på realiteten før vi dro. Jeg minnet meg selv om at Foffa ikke er helt i form, at det kan bli gråvær, at jeg selv er ganske sliten, og at det er glorete lys på de fleste restaurantene og ikke minst; at jeg denne gangen ikke kan spise hva jeg vil (med mindre det er fritt for gluten, sukker, melk og egg, det vil si alle tingene jeg liker best). I tillegg ankom jeg jo med krykker, så alle fantasier om å være hun dama på raske ben ble lagt død (dessuten er sånne hudfargede støttebandasjer det minst freshe verden har skapt).

I dag morges var det sol… helt til Tidemann og jeg gikk til bassenget. Da ble det regn. De pensjonerte kroppene syntes ikke å legge merke til det, de har jo vært gjennom de meste, så det skal litt til å vippe dem av pinnen. Men vi snudde på flekken (etter å ha testet dykkemasken) og haltet med all lasten tilbake til huset (for vi måtte visst ha med oss hundre liter vann, ekstra håndklær, bøker og leker ned dit).

Etter litt skravling om planene så ble de tilpasset. Jeg kjente på litt irritasjon, det skal jeg innrømme, for livet her er veldig langsomt, og det tar noen dager å omstille seg. Foffa kom opp med en plan som satte stjerner i øynene på Tidemann, nemlig å dra på (det Tidemann tror er) verdens største lekebutikk «for vi har rett og slett ikke nok lego her på Lazarote» sa Foffa. Han slang på en lunsj til meg, ved havnen, og vips var jeg entusiastisk sjæl.

Foffa kan være en uforutsigbar mann. Da vi kom til lekebutikken ble fyren på fem helt fjetret av alle hyllene. Han har studert Lego-katalogen ned til minste detalj, og vet hva alle pakkene inneholder. Og der var den, den største, den med trikk og biler og stasjon og alt, den han har drømt om siden i våres. Og etter nøye overveien, vekting frem og tilbake, så sa Foffa «da tar vi den». Tidemann var helt på styr. Den største pakken!!!!! Og da han trodde verden ikke kunne bli mer koko, så skjedde det han aldri kommer til å glemme. For mens han sto med den enorme pakken i armene, så så Foffa strengt på ham og sa; «Nå, Tidemann, nå kommer utfordringen». Tidemann så bekymret ut. «Nå skjønner du, nå blir du nødt til å velge en pakke til!». Jeg har aldri sett Tidemanns fjes sånn før.

img_4643

Han forsto ikke helt hva som ble sagt, det tok noen sekunder før han liksom reagerte. Og så ble ansiktet hans til det som bare kan kalles ekstremt forundret med tilhørende begeistring. Jeg ble forundret sjæl, Foffa har kjørt noen sånne triks på oss søstrene opp gjennom også, jeg husker hvordan det føles å bare få verdens største overraskelse ut av det blå. Det er overveldende. Vi valgte enda mer lego, endte til slutt med tre pakker (!!!) og dro fra butikken med en femåring som var helt over seg, en Foffa som lo lurt og en kvinne på trettitre med ekstremt lavt blodsukker.

Da vi endelig satt på restauranten, så falt også jeg på plass. Med gambas al ajillo, avokadosalat og hvitvin så landet jeg liksom. Blant alle i khakiklær, så gled den bandasjen inn i omgivelsene som bare det, og det hjalp også på humøret å bli påminnet hvor digg det spanske kjøkken er. Vi skal bare være her. Vi skal ikke få til noe som helst, vi har verdens rauseste Foffa, og Tidemann håper nå på regnvær hele uka så han får bygget alt ferdig. Det blir som det blir.

🙂 Thea.

PS: Jeg vet der er meldt sol i morgen, og jeg håper på å få sove lenge, med lego som barnevakt. Planlegger jeg å ta med meg den ikke-atletiske kroppen min i sola, mens eldre og yngre menn i husstanden gjør akkurat som de vil.

Mat redder dagen (som alltid).
Mat redder dagen (som alltid).

Kjære kvinner, kjære venninner

 

Takk for all hvetebaksten, takk for all skravlinga, takk for all kjærligheten.
Takk for all hvetebaksten, takk for all skravlinga, takk for all kjærligheten.

Dere som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Dere som husker navnet på familiehunden som døde for mange år siden, som vet hva foreldrene mine heter, hva de jobbet med da vi gikk på barneskolen. Dere som husker navnene på gutter man har vært forelsket i, hvem som klinte med hvem på hvilke fester, hvem som ble fullest, hvem som måtte lyve til foreldrene sine og late som om de hadde blitt syke, men egentlig hadde drukket assorterte rester stjålet fra et barskap på saftflaske. Dere som vet hvem man var før man ble «voksen», hvordan vi hadde det på ungdomsskolen, som kan navnet på lærerne, både de dere likte, og de som var «ekle» (og visstnok holdt oversikt over menstruasjonssyklusen til alle jentene i klassen). Det er de som vet hvordan det var da foreldrene dine skilte seg, da noen mistet noen, og da noen fødte noen. De kommer i begravelser, de kommer på barsel, de kommer på fest, de kommer på hverdagsmiddag, de kommer på julebord, de kommer på bursdag. De kommer på helt vanlige besøk, på helt vanlige dager.

De som, uansett hvilke runder du har gått i livet, har holdt kontakten. Gjennom utenlandsstudier, altoppslukende kjærlighetsforhold og kriser. De du gjennom noen perioder ikke har sett i det hele tatt, men likevel kjenner like godt når du møter dem igjen. Når livet blir tøft, når noen i familien blir syke, noen dør, noen går fra hverandre, så er de der. Det går en alarmklokke i hjemmene deres når noen har det vanskelig, og så settes maskineriet i gang. Du vet at det alltid er en seng å sove i, en sofa å få trøst i, et kjøkken å få kaffe i, og noen å le med. De du har kranglet med, vært uenig med, alliert deg med, funnet løsninger med. De du lærte å inngå kompromisser med, de du så gjerne ville skille deg litt fra, men samtidig ville være helt lik som, før du skjønte at det gikk an å være forskjellig, men likevel være nær.

Noen har barn, noen er gravide, noen har bekkenløsning, noen prøver å bli gravide, noen vil ikke bli det enda. Noen vil danse hele natten, noen vil gamble, noen vil skravle noen vil sove. Noen vil jogge, noen vil spise, noen vil drikke, noen vil tenne i peisen, men får det ikke til. Noen ringer barna sine, noen synes det er deilig med en pause fra hverdagen, noen liker hverdagen best av alt. Noen har giftet seg, noen har ikke, noen har vært forlovere, alle har skrevet taler og sanger og fremført dem for hverandre med mer eller mindre hell. Noen er gode til å synge, noen er ikke det, noen bader hver mulighet de får, noen bader aldri.

Jeg er så takknemmelig for å ha dere, for å være en del av denne organismen, for å være et medlem av denne gjengen. Jeg er så glad for at jeg ikke må bidra med mer enn det jeg er, og at det er nok. Jeg er så glad for at alle kan gi etter evne og få etter behov, sove når de er trøtte og feste til morgengry når det er det de er fysne på. Jeg elsker at vi er rare, morsomme, smarte, åpne, snerpete og rause på en og samme tid. At noen vil sove sammen, noen vil sove alene, noen hater det andre elsker og at det er plass til det hele i en og samme stund.

Takk for at dere har vært her i alle disse årene, takk for at dere kommer til å være der for resten av mitt liv, takk for nå, – takk for turen!

Dere er deilige ass.