Fisk, tenner og havets bunn

 

Spiser middag med denne uktsikten og grunner på hvordan jeg kan få tatt det hele med hjem.
Spiser middag med denne uktsikten og grunner på hvordan jeg kan få tatt det hele med hjem.

Å være borte fra Norge, fra hverdagen, fra timeplanen og Skam og Mannegruppa Ottar og alle skriveriene om menn som nå er støtt fordi de synes det må være lov å gjøre ulovelige, smakløse ting, å leve dagen i sakte tempo, å spise skalldyr og hvitløk og tomater som er helt røde, og som smaker som tomater og ikke som vann, å bade til håret står rett opp av salt og sand, å døse på stranden, å drikke vin til lunsj, det er så deilig at jeg helst skulle tatt det med meg hjem.

Jeg skulle helst kokt det hele ned på en flaske, til en sterk eliksir, et konsentrat, som jeg kunne drukket et shot av når november kommer. Når morgenen er mørk, og ettermiddagen er mørk, og det er frost på vinduene og frost i nesa og uendelig lenge til sommeren. Den samme eliksiren kunne blitt brukt når man kjeder seg i hverdagen, i livet ellers, eller når man våkner med hodet fullt av tømmermenn fordi man prøvde å drikke seg til følelsen ferie gir.

I dag har vi snorklet. Det er stort sett det vi driver med på stranden, vi tar med oss brød fra i går, og så mater vi fiskene. Jeg lærte å snorkle før jeg kunne svømme, det samme gjelder Tidemann, han lå og duvet i bølgene med sin hånd i min for første gang for snart tre år siden. Jeg husker utrolig godt hvordan det var selv, da Foffa for omtrent tredve år siden satte meg i en badering og tok på meg en maske og dro meg ut der jeg ikke kunne stå. Jeg husker overveldelsen av universet jeg fikk se på, alt som foregikk under vann, det var helt magisk. Det var på Lanzarote det også, Mamma var høygravid med minstesøster, og takket være en gammel video fra den ferien, så vet jeg at hun var ganske varm, og hormonell og slepphendt i akkurat den ferien.

En scene fra den videoen viser Mamma som (for det som tydeligvis er endte gang) glipper et glass i gulvet og banner og sverter, og er tydelig oppgitt, speiselt over at hennes (irriterende) mann filmer det hele. Hun ler, men du kan se det ligger en liten faen inni de øynene. Uansett, den påfølgede dagen, da vi igjen var ute og snorklet, så så vi noe som blinket. Jeg husker fortroligheten med Pappa (Foffa), vi pekte og hvisket til hverandre ute på dypet, jeg holdt meg godt fast i baderingen og fløt over det som kanskje var en skatt. Jeg husker at han dykket ned, akkurat hvor kul han så ut da han gjorde det, og så fisket han opp det som lå der og blinket. Det var et glass. Et glass som, i mine øyne, var helt likt det Mamma hadde knust dagen før, en gave fra havets bunn.

Vi fniste der ute, veldig fornøyde med fangsten. Og så ga vi det til Mamma, høytidelig. Hun ble sånn passe glad. Hun synes kanskje det var litt irriterende å bli minnet om hvor mange glass hun hadde knust, noe jeg ikke forsto helt da, men Pappa frydet seg (han er en sånn som liker å erte litt, og gnir ting inn).

Etter å ha matet fiskene med et helt brød i dag, 30 år etter at de fikk første servering fra meg, og deres grådige små tryner hadde bitt oss både i fingre og tær, så spiste vi lunsj. Før desserten trakk Tidemann ut sin løse tann. Bare sånn uten videre, plutselig satt han stolt, med blodig munn og verdens minste melketann i hånda. Det ble både jubel og is, og nå har han store planer om å tjene seg stinn av gryn fra den spanske tannfeen i løpet av natten. Jeg har planer om å drikke mer hvitvin, spise mer hvitløk, og la tiden gå så sakte den overhodet kan.

Jeg håper dere gjør noe sjukt hyggelig denne fredagen, enten hjemme i sofaen eller ute på fest. Kyss noen dere liker (ligg med dem til og med, hvis det er stemning for det), spis noe jeg ikke kan spise (noe veldig søtt og digg helst), kos med barn og kjæledyr og det dere måtte ønske, nå er det helg!!!!!

God fredag, fine folk!!!

 

6 Comments

Middag, manchego og kjærlighet

 

img_4700

Noen ganger kan jeg skimte hvordan han blir som voksen. Jeg kan se små glimt i det runde barnefjeset, av hvordan kinnene hans vil bli annerledes, hvordan nesens bue vil bli mindre mild, hvordan han kommer til å se ut når han blir ungdom. Da får jeg stikk i hjertet, jeg blir spent, jeg gleder meg til å følge alle stegene dit, men stikket i hjertet er vondt og sårt, for tiden går så fort, og det er så gøy, men han blir så stor. Og så blir jeg hun litt teite.

Når vi sitter rundt et restaurantbord, etter en dag som bare har handlet om oss, uten forstyrrelser, uten å måtte gjøre noe annet enn å være sammen, når vi kan sitte i timesvis og skravle, når han velger mat fra «voksenmenyen», liker manchego og skinke og oliven, når han sitter pent ved bordet, og plutselig ler høyt av en ironisk spøk, så har han blitt så stor. Og så stikker det i hjertet, og det gjør vondt og godt og jeg blir redd for tiden. For det går fort, og det er gøy, men noe i meg vil bare holde fast på disse dagene, på den lille gutten, og hans avhengighet av meg. Jeg blir hun teite mammaen, hun som får et avslørende ansiktsuttrykk av stolthet blandet med sårhet.

Og så blir jeg det bevisst, jeg tar meg sammen, og inni meg er det ekkoer av flere stemmer, og jeg tar en slurk vin, og jeg kjenner at jeg både liker at han er stor og skolegutt, og savner at han var liten. Og så skjer det noe magisk. For når desserten er fortært, og han er mett og sliten av å spise voksne ting og være oppe til voksne tider og oppføre seg som stor, så kommer han rundt bordet. Og så kryper han opp på fanget, og må krølle seg mer sammen nå, enn i fjor, men han får plass, og mitt skjerf lukter trygghet for ham, og han lener seg inntil og lukker øynene, og jeg sitter og kjenner varmen og vekten av det jeg elsker aller mest. Og da sprekker nesten hjertet mitt og det er ikke teit, for jeg holder på å dævve av kjærlighet, og det må være lov.

 

Drømmen om syden

Ett minutt etter at dette ble tatt begynte det å regne.
Ett minutt etter at dette ble tatt begynte det å regne.

Drømmen om syden er som regel litt annerledes enn virkeligheten. Det skriver aldri reisebyråene noe om, virkeligheten forgylles og vi blir lurt, – eller vi lurer oss selv. Der det ser ut som palmer, svære bassenger og strålende sol, kan det være tilhørende motorvei, fulle tyskere og overskyet. Og vi har jo tatt etter, med face og insta og filter i alle former, så later vi som om hverdagen er magisk og selv morgenkaffen og sovetrynet blir vakre objekter på sosiale medier.

Hver gang vi skal til Lanzarote, så ser jeg for meg at jeg skal løpe nøttebrun og atletisk langs bassengkanten og stupe som en proff ut i det turkise bassenget. Jeg glemmer at jeg hverken er atletisk eller nøttebrun, og jeg glemmer at det stort sett er pensjonister her, som pryder bassengkanten med badehetter, og at det hender det er overskyet. Denne gangen, derimot, lot jeg meg ikke lure. Jeg minnet nemlig hjernen min på realiteten før vi dro. Jeg minnet meg selv om at Foffa ikke er helt i form, at det kan bli gråvær, at jeg selv er ganske sliten, og at det er glorete lys på de fleste restaurantene og ikke minst; at jeg denne gangen ikke kan spise hva jeg vil (med mindre det er fritt for gluten, sukker, melk og egg, det vil si alle tingene jeg liker best). I tillegg ankom jeg jo med krykker, så alle fantasier om å være hun dama på raske ben ble lagt død (dessuten er sånne hudfargede støttebandasjer det minst freshe verden har skapt).

I dag morges var det sol… helt til Tidemann og jeg gikk til bassenget. Da ble det regn. De pensjonerte kroppene syntes ikke å legge merke til det, de har jo vært gjennom de meste, så det skal litt til å vippe dem av pinnen. Men vi snudde på flekken (etter å ha testet dykkemasken) og haltet med all lasten tilbake til huset (for vi måtte visst ha med oss hundre liter vann, ekstra håndklær, bøker og leker ned dit).

Etter litt skravling om planene så ble de tilpasset. Jeg kjente på litt irritasjon, det skal jeg innrømme, for livet her er veldig langsomt, og det tar noen dager å omstille seg. Foffa kom opp med en plan som satte stjerner i øynene på Tidemann, nemlig å dra på (det Tidemann tror er) verdens største lekebutikk «for vi har rett og slett ikke nok lego her på Lazarote» sa Foffa. Han slang på en lunsj til meg, ved havnen, og vips var jeg entusiastisk sjæl.

Foffa kan være en uforutsigbar mann. Da vi kom til lekebutikken ble fyren på fem helt fjetret av alle hyllene. Han har studert Lego-katalogen ned til minste detalj, og vet hva alle pakkene inneholder. Og der var den, den største, den med trikk og biler og stasjon og alt, den han har drømt om siden i våres. Og etter nøye overveien, vekting frem og tilbake, så sa Foffa «da tar vi den». Tidemann var helt på styr. Den største pakken!!!!! Og da han trodde verden ikke kunne bli mer koko, så skjedde det han aldri kommer til å glemme. For mens han sto med den enorme pakken i armene, så så Foffa strengt på ham og sa; «Nå, Tidemann, nå kommer utfordringen». Tidemann så bekymret ut. «Nå skjønner du, nå blir du nødt til å velge en pakke til!». Jeg har aldri sett Tidemanns fjes sånn før.

img_4643

Han forsto ikke helt hva som ble sagt, det tok noen sekunder før han liksom reagerte. Og så ble ansiktet hans til det som bare kan kalles ekstremt forundret med tilhørende begeistring. Jeg ble forundret sjæl, Foffa har kjørt noen sånne triks på oss søstrene opp gjennom også, jeg husker hvordan det føles å bare få verdens største overraskelse ut av det blå. Det er overveldende. Vi valgte enda mer lego, endte til slutt med tre pakker (!!!) og dro fra butikken med en femåring som var helt over seg, en Foffa som lo lurt og en kvinne på trettitre med ekstremt lavt blodsukker.

Da vi endelig satt på restauranten, så falt også jeg på plass. Med gambas al ajillo, avokadosalat og hvitvin så landet jeg liksom. Blant alle i khakiklær, så gled den bandasjen inn i omgivelsene som bare det, og det hjalp også på humøret å bli påminnet hvor digg det spanske kjøkken er. Vi skal bare være her. Vi skal ikke få til noe som helst, vi har verdens rauseste Foffa, og Tidemann håper nå på regnvær hele uka så han får bygget alt ferdig. Det blir som det blir.

🙂 Thea.

PS: Jeg vet der er meldt sol i morgen, og jeg håper på å få sove lenge, med lego som barnevakt. Planlegger jeg å ta med meg den ikke-atletiske kroppen min i sola, mens eldre og yngre menn i husstanden gjør akkurat som de vil.

Mat redder dagen (som alltid).
Mat redder dagen (som alltid).

Kjære kvinner, kjære venninner

 

Takk for all hvetebaksten, takk for all skravlinga, takk for all kjærligheten.
Takk for all hvetebaksten, takk for all skravlinga, takk for all kjærligheten.

Dere som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Dere som husker navnet på familiehunden som døde for mange år siden, som vet hva foreldrene mine heter, hva de jobbet med da vi gikk på barneskolen. Dere som husker navnene på gutter man har vært forelsket i, hvem som klinte med hvem på hvilke fester, hvem som ble fullest, hvem som måtte lyve til foreldrene sine og late som om de hadde blitt syke, men egentlig hadde drukket assorterte rester stjålet fra et barskap på saftflaske. Dere som vet hvem man var før man ble «voksen», hvordan vi hadde det på ungdomsskolen, som kan navnet på lærerne, både de dere likte, og de som var «ekle» (og visstnok holdt oversikt over menstruasjonssyklusen til alle jentene i klassen). Det er de som vet hvordan det var da foreldrene dine skilte seg, da noen mistet noen, og da noen fødte noen. De kommer i begravelser, de kommer på barsel, de kommer på fest, de kommer på hverdagsmiddag, de kommer på julebord, de kommer på bursdag. De kommer på helt vanlige besøk, på helt vanlige dager.

De som, uansett hvilke runder du har gått i livet, har holdt kontakten. Gjennom utenlandsstudier, altoppslukende kjærlighetsforhold og kriser. De du gjennom noen perioder ikke har sett i det hele tatt, men likevel kjenner like godt når du møter dem igjen. Når livet blir tøft, når noen i familien blir syke, noen dør, noen går fra hverandre, så er de der. Det går en alarmklokke i hjemmene deres når noen har det vanskelig, og så settes maskineriet i gang. Du vet at det alltid er en seng å sove i, en sofa å få trøst i, et kjøkken å få kaffe i, og noen å le med. De du har kranglet med, vært uenig med, alliert deg med, funnet løsninger med. De du lærte å inngå kompromisser med, de du så gjerne ville skille deg litt fra, men samtidig ville være helt lik som, før du skjønte at det gikk an å være forskjellig, men likevel være nær.

Noen har barn, noen er gravide, noen har bekkenløsning, noen prøver å bli gravide, noen vil ikke bli det enda. Noen vil danse hele natten, noen vil gamble, noen vil skravle noen vil sove. Noen vil jogge, noen vil spise, noen vil drikke, noen vil tenne i peisen, men får det ikke til. Noen ringer barna sine, noen synes det er deilig med en pause fra hverdagen, noen liker hverdagen best av alt. Noen har giftet seg, noen har ikke, noen har vært forlovere, alle har skrevet taler og sanger og fremført dem for hverandre med mer eller mindre hell. Noen er gode til å synge, noen er ikke det, noen bader hver mulighet de får, noen bader aldri.

Jeg er så takknemmelig for å ha dere, for å være en del av denne organismen, for å være et medlem av denne gjengen. Jeg er så glad for at jeg ikke må bidra med mer enn det jeg er, og at det er nok. Jeg er så glad for at alle kan gi etter evne og få etter behov, sove når de er trøtte og feste til morgengry når det er det de er fysne på. Jeg elsker at vi er rare, morsomme, smarte, åpne, snerpete og rause på en og samme tid. At noen vil sove sammen, noen vil sove alene, noen hater det andre elsker og at det er plass til det hele i en og samme stund.

Takk for at dere har vært her i alle disse årene, takk for at dere kommer til å være der for resten av mitt liv, takk for nå, – takk for turen!

Dere er deilige ass.

 

 

Kvinner i Deauville

img_4279

Vi sto opp før alle andre i går, var på flytoget før søvnen var ute av Oslos øyne og før noen kaffebarer var åpne. For denne helgen har vi ventet på i et drøyt år, det er tid for årets jentetur. Vi er 12 damer som har kjent hverandre siden ungdomsskolen, noen siden barneskolen, som med jevne mellomrom drar på tur sammen. Alle betaler inn en sum, vi setter av en langhelg, og to får ansvaret for å ta alle avgjørelser. Ingen andre vet hvor vi skal.

Vi får pakkeliste to dager før avreise, og et tidspunkt vi må møte på flytoget. Og så drar vi i vei. I år er det Emilie og jeg som er reiseledere, og vi har sjekket og styrt, googlet og regnet på hundre alternativer, før vi bestemte oss for Deauville. En liten by i Normandie, der de rike pariserne dro for å slappe av, hvor fordums storhet og gamle penger skinner igjennom. Det er et stort ansvar å være reiseleder, heldigvis er Emilie verdens aller beste organisator, og venninnene en takknemmelig gjeng og planlegge for.

Vi fortalte ingen om huset vi hadde leid før vi kom frem, etter fly til Paris og leiebil derfra i et par timer, så rullet vi opp til denne helt sjukt fine villaen (i storm, været hadde bestemt seg for å være dramatisk). Tror alle sammen følte de var med i en film. Dette er et sommerhus for en familie, det henger bilder på veggene og ser bebodd ut, men leies ut til folk som oss utenfor høysesongen. Bølgene dundrer på stranden rett utenfor, det er metervis under taket, og alle rommene har tapeter som likner mønsteret man finner på gammelt servise.

Sengen min denne helgen. Herregud!!!
Sengen min denne helgen. Herregud!!!

Jeg har sovet sammen med Karo på det rosa rommet, og fikk te servert i himmelsengen  da jeg våknet. Det er helt sjukt her. Hvordan er de folka som eier dette huset? Hvordan er det her om vinteren? Hvordan er det å vokse opp med dette som landsted? Jeg får lyst til å bli en veldig rik fransk familie, med gammelt gull på konto og croissanter til frokost hver dag.

Tidemann ringte og lurte på om jeg kunne gjette hva han ønsket seg i reisegave. Det kunne jeg. Det kan alle som noen gang har møtt ham, gjette seg til. For lego er livet, lyset og veien for den fyren der. «Reisegave» er forøvrig et begrep jeg angrer litt på å ha innført, for det er forventes hver eneste gang. Samtidig gjør han det selv, hver gang han er på tur med faren sin så samler han skjell til meg, eller går på et marked og kjøper noe han synes jeg burde ha. Ganske ofte synes han jeg burde ha store smykker med mye strass på.

Selfie på verandaen.
Selfie på verandaen.

Mens jeg sitter i villaens arbeidsrom og skriver dette, så svinser damene rundt og ordner, for nå er det frokost. De to gravide går med magen først og steller for oss andre, som fortsatt kjenner vinen fra i går. Kan vi bare bli her? Som et gigantisk kvinnekollektiv med ferske bakervarer til frokost? Og havet og himmelsengene og sånn?

Frokost in the making
Frokost in the making

Alle kan forøvrig leie dette huset, så hvis du blir fristet er det bare å samle en gjeng folk du liker over snittet godt, og sette i gang. Det er ganske dyrt, men man kan prute (seriøst). Spesielt nå, utenfor sommersesong. Inkludert i prisen er det en dame som ordner ting for dere, hun har handlet inn for oss, så kjøleskapene var fulle da vi kom frem. Seriøst, dette livet er det lett å bli vant til. Nå er frokosten på bordet, på tide å lukke macen, tre ut av arbeidsværelset og inn i lørdagen. Haha, det er kanskje liker greit jeg ikke bor her, hadde blitt en sånn snobbete, uspiselig type.

God lørdag folkens!!!

Blogger dokumentert av venninne. Helt ok arbeidsomgivelser.
Blogger dokumentert av venninne. Helt ok arbeidsomgivelser.

 

2 Comments

Når man ikke er «en sånn person»

Ung Robinson
Ung Robinson

Er det noen andre enn meg som av og til bare blir skikkelig fysen på natur? Jeg kan få et sånn sug i kroppen etter skogbunn, lukt av mose og å bevege kroppen i ulendt terreng. Det kommer gjerne hvis jeg har mye å tenke på, og jeg pleier å feie det bort, for hverdagen min har ikke alltid plass til skogstur. Dessuten er jeg jo egentlig ikke «en sånn person». Jeg identifiserer meg ikke med entusiastiske turgåere, sånn generelt. Til det er jeg for lat, og for glad i byen. Men det ligger visst inne i kroppen min likevel, spesielt når dagene har vært lange, og hjernen har vært full av ting.

Jeg har vært i Bergen en tur, med jobben, vi har diskutert gode idéer, og laget planer for Radio Norge. Det er gøy og intenst å sitte i sånne lange møter, å være i en boble av jobb, på et annet sted enn kontoret. Jeg dro over alene, det var deilig å sitte på et fly for seg selv. Altså, det var andre folk på flyet selvsagt, men jeg satt med øretelefoner på, i min egen verden, og følte at jeg var på vei langt avsted. De andre rundt meg var pendlere, proffe i fjeset, også på vei til jobb. Jeg er jo ikke «en sånn person», som reiser med fly til jobb hele tiden og lever livet på hotell. Men det visste ikke de. Og jeg var jo også på vei til jobbmøte.

Da jeg kom hjem i går var hjernen helt svidd. Jeg skulle egentlig blogge, forberede jobb til neste uke, og Tidemann var hos Mommo, så jeg hadde muligheten til å gå ut i Oslo-natten og se på livet. Men det var ikke snakk om. Vanligvis blir jeg ikke hjemme en fredagskveld. Jeg er ikke «en sånn person» som legger meg tidlig når jeg har barnefri. Men kroppen var stiv, hjernen var svidd, og jeg hadde ingenting å komme med. Så jeg gjorde noe jeg sjeldent gjør, spesielt på en fredag kveld; jeg rullet ut yogamatten.

Yogamatten har stått i boden i over ett år, jeg har helt glemt hvordan man gjør det. Men jeg fant en youtube video, med avspenningsøvelser, og mens jeg hørte naboene klirre i vinglass, og Oslonatten komme til liv, så gjorde jeg yoga. Det var vondt, det var rart å puste helt ned i magen, det var uvant. Jeg så rar ut, jeg hadde på meg kjole, jeg var klønete og svært lite elegant. Jeg er heller ikke «en sånn person», som bare gjør yoga en fredagskveld. Vanligvis er det lite «namaste» i dette huset. Etterpå var det som om jeg hadde tatt morfin. Jeg ble salig og varm, og veldig trøtt. Sov i elleve timer.

Våknet med sug etter skog. Igjen. Og fulgte bare innfallet. Skogen er spesielt deilig når det er gråvær. Blir nesten litt rørt av å gå på tur. Men jeg er ikke «en sånn person», en sånn friskus som elsker villmarkslivet. Vi fant noen sopp, Tidemann gikk i bar overkropp, og vasset ut til en liten øy i Østernvannet. Han sang rare sanger, og på veien hjem brukte han alle sparepenene sine på en legoboks han har ønsket seg i månedsvis. Hjernen min er fortsatt ganske tom. Jeg har sortert alle legobitene etter farge. Tidemann nynner og koser seg.

Ikveld blir det film på getboksen, kakao og sofa. Og så ligger jo den yogamatten der, så vi får se. Jeg har litt lyst til å plante lyng i kassene utenfor. Og rydde i skuffen på badet. Og legge meg tidlig. Men jeg er jo ikke «en sånn person»?

God lørdag, folkens!

Yoga på en frdag, skogen på en lørdag. Har jeg blitt "en sånn person"?
Yoga på en fredag, skogen på en lørdag. Har jeg blitt «en sånn person»?

Tom hjerne og full innboks

 

Dette er både et bilde av utsikten jeg hadde for en uke siden, og et bilde på hvordan hjernen min føles første dag på jobb. Tom og stille.
Dette er både et bilde av utsikten jeg hadde for en uke siden, og et bilde på hvordan hjernen min føles første dag på jobb. Tom og stille.

Stikkord fra første arbeidsdag etter ferien:

  • Forsov meg, løp avgårde med sovestriper og solbart (ja, det er noe som heter det, og hvis du har det så vet du hva jeg snakker om)
  • Nye folk på Kaffebrenneriet, måtte forklare hva jeg ville ha (men han var søt)
  • Hadde glemt pålogginga på PC’n, så måtte lete i hjernen for å logge meg på. Husket det til slutt.
  • Fant tre pokemons på kontoret
  • Leste 179 mail (de ble i allefall sortert og slettet, overraskende få trengte svar)
  • Skravla med folk jeg har savnet, fikk vite at alle har det bra og delt sporadiske minner fra sommeren så langt (som førte til at jeg bare har lyst til å gå ut i ferie igjen, for man blir fysen på hvitvin når man snakker om det)
  • Så på alle videoene jeg har av Tidemann på telefonen, prøvde å ringe, men fikk ikke tak i ham (han er i Gibraltar i dag og hilser på aper).
  • Ryddet pulten (fant neglelakk, gamle kvitteringer, tre år gammel sigg, noen DVD’er og tre bøker jeg hadde glemt)
  • Flasset veldig på puppene (vi er ikke toppløse på jobb, men det ble merkbart i åpent landskap da jeg gjentatte ganger måtte klø). Viste seg at kollega Johanna elsker flass (!!) og ble misunnelig på at jeg kunne pille, hun ble så ivrig og glad på mine vegne at jeg ser på flass med nye øyne nå.
  • Drakk fem kaffe.
  • Prøvde å lage en timeplan for høsten.
  • Hørte på masse fin radio, konstaterte at verden generelt (og Radio Norge spesielt), lever helt fint uten at jeg er på jobb (noe jeg håper min sjef ikke leser).

Kroppen skjønner ikke helt hvorfor jeg må forholde meg til klokka, på bare fire uker han den visst tatt seg fri fra tid. Men hjernen våkner sakte til liv, og i morgen er ting på stell igjen. Samtidig kom jeg på at jeg jo er i min fulle rett til å strekke feriefølelsen så lenge jeg kan, så nå blir det ei litta grillfest på tunet. Viktig å smoothe inn i hverdagen igjen, ellers kan man jo få sjokkskader.

Ha en deilig ettermiddag, fine folk!!!

🙂

B-B-B-Bergen!!!!

 

IMG_2169

Jeg orket ikke vente lenger på at William skulle svare Noora, og at folk skulle snakke om at William burde svare Noora, så jeg satte med på et fly til Bergen. Måtte bare komme litt bort. Da jeg landet, så hadde de jammen meg sett på Skam her også, og alle var lette etter William og synes at nå bør han for faen svare snart. Norge har gått av hengslene med den serien.

Ikke et vondt ord, altså. Skam lenge leve, hva skal alle mine venner på 30 pluss gjøre når den serien tar pause? Og hva skal facebookfeeden min inneholde? Det er klart, det blir noen babyer og poster om dem kanskje, ganske mange blogginnlegg fra meg, og så legger jo Mamma og hennes venner ut ganske mange tester, hvor de får meningsfylte ord om seg selv og sitater. Og så reisebilder da. Folk reiser mye. Man har faktisk hverken reist eller trent eller fått unge i 2016, hvis man ikke har delt det på sosiale medier.

Derfor forteller jeg nå at jeg er i Bergen, for først da er jeg i Bergen. Her kan jeg melde om sol og skyfri himmel, og så er det mange bergensere her (!), som snakker masse om at det er nettopp sol og skyfri himmel. God skarre-stemning! Planen er å jobbe, spise, drikke, lage innslag med hyggelige folk jeg treffer gatelangs og sove på hotell. Jeg gleder meg allerede til hotellfrokost i morgen tidlig, jeg får vann i munnen av å tenke på det.

Det er mange kinesere på det samme hotellet som meg, jeg sa hei til dem da jeg kom inn i resepsjonen, og da ble de helt fnisete. Det er mulig de skal på Festspillene, men det kan også hende at de bare skal vandre gatelangs i gjeng og peke på det de ser. Jeg skulle gjerne laget innslag med dem, men jeg er altså ute etter folk som snakker (relativt godt) norsk. Jeg vil høre historier og minner folk har til låter de elsker. Hvis du akkurat nå tenker «åh, men jeg har en låt jeg elsker! En som alltid får meg til å tenke på sommer, eller på eksen min, eller på en fest jeg var på, eller som minner meg om pappa», så vil jeg gjerne høre den historien. Da kan du rett og slett ta den opp, du har helt sikkert en telefon med lydopptaker, og så kan du sende den til meg på thea.klingenberg@gmail.com. I sommer skal vi nemlig spille hundrevis av sånne historier på Radio Norge, og så skal vi spille låtene dere elsker.

Hvis noen av dere ser meg gatelangs i Bergen, kom gjerne bort, jeg trenger all den hjelp jeg kan få. Og hvis du har et tips til et sted jeg bør gå, en restaurent, en park, en bar, en fest, – si fra!

Jeg går straks ut i sola, skal bare sjekke om William har svart først.

God onsdag!!!!!

 

 

Blåhvit kvinnekropp i varmere strøk

 

Fyttirassen Middelhavet er fint om morgenen!!!
Fyttirassen Middelhavet er fint om morgenen!!!

Kroppen er i sjokk, sola stikker i øynene, huden skjønner ikke hva som skjer. Etter måneder inntulla i ull og trange strømpebukser får leggene se sol. Det er jo dette jeg har drømt om siden i fjor! Det er jo dette jeg har skrevet lengselsfulle innlegg om, hjemme i vintermørket har jeg drømt meg bort til varmere strøk, lysere tider og synet av hav.

Vel, nå er jeg her. Den rauseste arbeidsplassen jeg kjenner (og heldigvis jobber med) har invitert oss alle med på helg til Marbella, der den spanske sola skinner og Middelhavet glitrer og alt det der. Sitter på en balkong og ser på sjøen mens jeg skriver dette, i bikini. Jeg hadde glemt følgende i mine lengselsfulle stunder, da jeg drømte om sommer:

  • Kroppen får bakoversveis av å bli kledd av helt og plassert i solstek.
  • Huden krymper seg den første dagen under sola, jeg kan nesten høre små arbeidere rope fra hudens overflate «Kom igjen, hun har satt seg i sola, alle mann til melaninpumpene, vekk bakvakta, nå er det alvor!!!»
  • Øynene vet ikke hvordan de skal se ting i fullt solskinn. Hele trynet krøller seg, solbriller eller ei, og rynkene prøver å skape skygge i panna så jeg kanskje kan skimte noe der ute i lyset.
  • Føttene mine har jeg egentlig ikke sett på siden i fjor. Jøje meg, de likner ikke på de føttene jeg hadde da.
  • Bikini er et antrekk jeg hadde glemt litt hvordan var. Jeg liker det jo, jeg husker at jeg har opplevd noen av mitt livs beste øyeblikk i en bikini, men akkurat nå kommer jeg ikke helt på hvorfor.

Heldigvis har jeg også erindringer om at det er sånn som dette hvert år. De første dagene med sommer er som den festen du har gledet deg til alt for lenge, som liksom ikke blir helt sånn du hadde sett for deg. Like fullt, sommeren er jo en lang fest, den går ikke over med det første, og det er bare å kaste seg i det. Jeg måtte si til meg selv i speilet i stad; «Verden tåler dette. Verden tåler at du har på deg bikini, verden tåler at du er blendahvit, huden tåler å møte solstrålene. Det går bra. Slutt å se deg i speilet, bare smør inn kroppen din med faktor og ta den med deg ut .»

Sola hilser til dere alle sammen, god torsdag folkens!!!

🙂 Thea.

Hei sveis sol!!
Hei sveis sol!!

 

Reality check (fordi ærlighet varer lengst)

Utsikt fra sengen!!
Utsikt fra sengen!!

Dette kunne vært enda en post fra Paris om ost og vin og boulevarder, skarrende damer på høye hæler og baguetter. Det hadde vært helt sant, for det er sånn her, jeg våkner om morgenen og utsikten min fra hodeputen er bildet over. Ganske fantastisk, rett og slett. Det er bloggete bilder å ta over alt, på hvert gatehjørne ligger det instagram-vennlige motiver, man kan kjøpe de deiligste bakervarer og lulle rundt som om livet var en romantisk komedie.

Jeg vet ikke med dere, men for min del er livet sjelden bare sånn. Jeg har lykkelige øyeblikk og «instamoments», fjollete kvelder og fantastiske morgener, men det hele er godt krydret med hverdag, irriterende situasjoner, forventninger som ikke oppfylles, stein i skoen og midt på treet hyggelige samtaler, hvis dere skjønner hva jeg mener?

Siden dere leser og applauderer og liker og gir meg så sjukt fin respons på denne bloggen, så er det minste jeg kan gjøre å være ærlig. Akkurat nå skal jeg derfor nyansere bildet av de siste dagers idyll:

  • Hotellet er under renovasjon, det er sjukt fin utsikt, men det er også ut av en annen verden dyrt, ganske slitt og så er det noen som borrer rett over meg fra morgen til kveld.
  • Kroppen min demonstrerer mot ost- og -vin-dietten den har vært satt på de siste dagene og straffer meg med hovne føtter, hender og pølsefingre. Prøvde å lakke neglene, – så ut som jeg hadde pynta noen grillpølser. Så mye for å føle seg fresh i motebyen Paris.
  • Savner Tidemann. Burde nyte barnefrie dager, -ringer hjem hele tiden. Har i tillegg fått rapporter om at han er ganske rampete hjemme, og irriterer meg over det fra distansen. Hjelper jo ikke en dritt, men gjør det likevel.
  • Er på en konferanse med kremen av radiofolk fra hele Europa. Alle har sjukt mange gode ideer, jeg blir først inspirert, og så blir jeg stressa, fordi jeg ikke vet hvilke ideer jeg synes er best. Noterer helt håpløst og usystematisk, nikker og later som at jeg får med meg alt, kommer sikkert ikke til å huske noe når jeg kommer hjem.

Sånn. Digg å få det ut. Nå skal jeg pakke de stokkleggene mine inn i en strømpebukse, gre meg, ta meg sammen og stikke ut i en av verdens vakreste byer. Så skal jeg ha det helt passe hyggelig, på en helt passe fin restaurant, og klekke ut noen helt passe gode ideer vi kan jobbe med fremover på Radio Norge. I morgen er det hjem til en sur katt og en uoppdragen unge, – blir fint det.

🙂

PS: Håper selvfølgelig dere alle sammen har det magisk og YOLO og alt det der, men hvis dette er en helt vanlig og litt grå mandag for deg, så vil jeg bare minne om at det er helt innafor.