4 Comments

Grytidlig dommedagshilsen fra Middelhavet

 

Selv dårlig vær ser bedre ut her nede

Våknet med dommedagsfølelse før sola hadde stått opp, det kan det være flere grunner til. Før det første kan det være på grunn av manikyren jeg tok i går (det er viktig å gjøre sånne ferieting mens jeg kan, ikke sant?). Ikke fordi manikyr i seg selv er et tegn på dommedag, det hadde vært rart. Nei, fordi hun dama som jobber der, en litt eldre og veldig skravlete señora, fortalte om en synsk person hun hadde møtt. Hun fortalte med innlevelse om dette her, at hun hadde ligget våken de siste nettene, på grunn av hun synske. Sånn er det når man har en neglesalong, man møter mye rare folk. Og her for et par dager siden, hadde det altså slengt innom et medium for å stelle føttene sine, akkurat i hennes salong.

Dette mediumet må ha vært overbevisende, for jeg kunne se at negledamen var litt preget av det hun var blitt fortalt. Den synske hadde nemlig spådd at tredje verdenskrig var rett rundt hjørnet, at den kom til å bryte ut i løpet av de tre år. Og at det kom til å starte med Korea (mediumet spesifiserte ikke hvorvidt det var Nord- eller Sør-Korea, følte vel det var irrellevant). Ifølge spådamen, kom hele verden til å rammes hardt, bortsett fra Afrika. Negledamen fikk store øyne da hun fortalte dette, hun sa hun hadde prøvd å riste det av seg , pleide visst ikke å tro på synske, men dette klarte hun altså ikke å glemme. Jeg gikk ut derifra med fine, velstelte hender, rett opp på kirkeplassen for å drikke vin og spise ost, hvis dommedag er nær så skal jeg i alle fall ha spist min dose manchego, si.

Det ble en ganske sen kveld i går, ikke bare på grunn av kirkeplassen og vinen, også fordi jeg har fått denne låta på hjernen:

 

Jeg registrerer at den har blitt spilt over en milliard ganger allerede, så jeg er rimelig sent ute, og den er vel av typen guilty pleasure (for å si det mildt), men jeg klarer altså ikke la være å digge den. Beklager. Uansett, jeg måtte høre den mange ganger før jeg sovnet i natt. Jeg er også hun ene som danser til den, HVER ENESTE GANG en bar her nede spiller den. Forleden løp jeg TILBAKE til baren, etter at jeg egentlig hadde gått, for å danse til den en gang til. Skjønner ikke hva som skjer med meg.

Men han smørsang-fyren der skal ikke få skylden for dommedagsfølelsen jeg våknet med altså, han har bare skylden for at jeg måtte være oppe litt ekstra sent for å høre alle de versjonene jeg fant av låta hans på internett (det var mange). Det handler kanskje ikke heller om hun synske dama, selv om det jo står mye illevarlsende om både USA og Korea (begge variantene) på samtlige avisnettsider i dag.

Jeg våknet av meg selv for to timer siden, altså halv seks, og var lys våken. Det var tordenbyger over havet her, klesvasken som tørket så fint i går (poeng til meg for å vaske klær på ferie) hadde blitt våt av regn (tilsvarende minuspoeng for å ikke ta ned vasken). Horisonten så dommedagsaktig ut. Selv dommedag ser bra ut fra takterrassen her, det må jeg si. Men skyene har heller ikke skylden for den følelsen inni meg. Er det kanskje bare at jeg har min siste dag her? I morgen skal jeg hjem igjen, til hverdagen og barnet mitt (som jeg lengter noe fryktelig etter), til Knut og leiligheten og livet mitt.

Kanskje er det bare oppbruddstemning jeg føler på? Oppbruddstemning som har fått en litt dramatisk vri? Mulig det. Mulig det er tanken på alt jeg ikke enda er ferdig med, både når det gjelder denne byen, Spania generelt (en del av meg vil bare bo her), jeg er ikke ferdig med å spise ost og skinke og ha utsikt til havet og sol i fjeset. Og så er jeg vel ikke heeeeelt i mål med skrivinga heller, det må jeg innrømme. Da er det jo praktisk å ha våknet grytidlig, og at det er regnskyer over havet. Ingen soling på meg denne siste dagen, bare tastaturet og utsikten og følelsen av dommedag.

Til alle dere som våkner midt i hverdagslivet, ha en deilig dag! Jeg skåler fra terrassen her, i svart, sterk kaffe og ønsker dere en over snittet torsdag!

🙂 Thea.

PS: Hør på den låta, er det innafor å synes den er kul? Eller tar en milliard mennesker feil? Mulig det altså, vil gjerne ha en tilbakemelding fra noen jeg stoler på (altså dere).

Et halvt morgentryne og dommedagsvær
3 Comments

Adios søndagsfølelse, hei savn

 

Jeg feirer fraværet av søndagsfølelsen blant spanske kjøttboller og palmer. Søndagsfølelsen eksisterer ikke når man er ute av rutinene, i alle fall ikke i samme form. Melankolien dukker opp på andre måter, for eksempel som savn. Jeg er vant til å være noen dager vekk fra Tidemann, men når vi passerer femdagerstreken merker jeg det på kroppen. Jeg kan fysisk kjenne det, lengselen sitter i brystet som en varm klut og presser på innsiden.

Vi facetimer for å holde hverandre oppdatert på både stort og smått, som at jeg har funnet en fin stein og at han har drukket smoothie. Vi lager grimaser, han leser bok for meg, vi tuller, og han prøver å gjette hva han skal få i reisegave. «Jeg tror kanskje det er stinkdyr?» sa han i dag. Måtte avkrefte det, få stinkdyr-utsalg her.

Gjetta på stinkdyr. Tok feil.

Når jeg føler meg litt alene, eller litt langt unna ungen min, så må jeg liksom nøste meg frem til å komme på at jeg er dritheldig. Jeg prøver å se for meg dere for eksempel, der dere ligger på sofaene deres hjemme akkurat nå, eller henger opp en vask, gjør klar barnas skolesekker og sjekker i kalenderen hvilke møter dere har denne uka. Noen av dere har sikkert vært litt sent oppe denne helgen, gruer dere til ikke å få sove i kveld, og dermed være stuptrøtte i morgen. Når dere står opp og må ta på strømpebukse og stresse til jobb og kjøper kaffe, så skal jeg sove. Når dere sitter i møte, så skal jeg sole puppene på takterrassen. Sånn holder jeg på inni hodet mitt for å skyve vekk lengselen. Når dere henter i barnehagen, eller drar på trening, så skal jeg drikke hvitvin ved stranden (og skrive ferdig to tekster til). Og så, når dere lager middag, så er jeg støl i huden etter en dag i sola, og spiser mat på restaurant som noen andre lager til meg. Er det usympatisk å bruke andres manglende ferie, til å føle seg bedre selv?

Det er muligens det. Men det er jo helt bortkastet å sitte her i sydenland med savn i kroppen og sutre. Derfor må jeg trekke frem (skitne) triks som får meg til å føle meg bedre.

Ellers kan jeg melde om at jeg har fått solbart. Jepp. Er så heldig å ha mer pigment akkurat rundt munnen, så det ser ut som jeg har drukket sjokolademelk med en gang trynet kommer i sola. Flaks med det. Jeg har også spist latterlig mye kjøttboller, albondigas, det er min tapas nummer en, og så skinke og ost da. Og calamares. Og croquetas. Fader, jeg liker nesten alt. Sangria, vin og agua de valencia har det også blitt, det er vanskelig å være her uten å drikke alkohol. Alle drikker hele tiden, føles rart å gjør noe annet. I dag måtte jeg konse for å bestille kaffe og vann til middag, men det gikk. Tror kroppen trenger et par dager uten alko (selv om den prøver å lure meg til noe annet).

Ja, og så har jeg skrevet. Heldigvis får man si, det er jo derfor jeg er her. Er fortsatt usikker på om jeg kommer i mål, føler jeg går i sirkler hele tiden og diskuterer mye med egen hjerne. Hvis jeg omsider lander dette prosjektet, så kan dere altså lese en bok jeg har skrevet til høsten. Det må være en helt koko følelse å se sin egen bok i en butikk? Får sug i magen av å tenke på det. Tenk om jeg ikke klarer det? Eller tenk om det blir skikkelig dårlig? Prøver å finne trøst i at det jo ikke er så farlig, all den tid det gis ut mye ræva bøker hele tiden, og at verden går videre okke som. Og hvis jeg ikke får det til i det hele tatt, ikke blir ferdig, så blir det jo bare ikke noen bok. Det gjør egentlig ikke noe for andre enn meg (og dere da, som har måttet lese om denne prosessen helt uten grunn).

Takk for at dere er så kule, det er skikkelig deilig å ha dere med meg på tur. Blir kjempeglad for både hilsner på snap og facebook, det gjør meg mindre ensom og mer effektiv. Husk at dere er de fineste folka på internett!!

Kyss litt ekstra på ungene deres, kjæledyrene deres eller kjærestene deres i kveld, husk at det er helg helt til i morgen!

🙂 Thea.

Går for utekontor i morgen også jeg

Fake it till you make it

 

Upåklagelig utsikt

Jeg er jo en ekstrovert type, det er det ingen tvil om. Har alltid drømt om å være hun mystiske dama i et hjørne som alle lurer på hvem er, men aldri fått det til. Hvorfor trodde jeg at det var en god idé å dra alene på tur egentlig?

Det gikk fint i går. Da var det sol og jeg skrev på macen i bikini, spiste tapas og drakk masse sangria med en gammel venninne (samt en veldig stor gin tonic, det hele er dokumentert på snap). Livet smilte, jeg følte at jeg nailet tilværelsen og kjøpte grønnsaker på et market og skravlet på spansk og var en av tilværelsens vinnere.

Men i dag våknet jeg til gråvær (egentlig perfekt skrivevær), full frihet, ingen planer og en hjerne som på ingen måte ville samarbeide. Prokrastinering til fingerspissene. Hver gang jeg hadde en god idé, så ble den avbrutt av tvil. Spiste deilige tomater (som faktisk smaker tomater), lagde sterk kaffe og prøvde igjen. Følte meg ensom. Ringte søster på facetime i en time og snakket høl i huet på henne. Ringte ungen min på facetime og overtalte ham til å lese hele leksen sin for meg, en historie om kroppen. Ganske interessant. Så var jeg alene igjen.

Tomater som smaker som tomater er de beste!

Er dette en del av prosessen? Å gå fra skriving, til litt ensomhet, til mat, til skriving, til å kikke på fugler (jeg er skikkelig lite interessert i fugler egentlig) til å prøve igjen? Hva i helvete skal jeg gjøre her i ti dager til? Hvorfor kan jeg ikke være litt mer en sånn mystisk person?

Tidemann viste meg buret til vårt ferskeste familiemedlem på facetime. Hamsteren Bob bor i et lite, fint hus, dekorert med klistremerker min sønn har fått tak i. Selv Bob nailer tilværelsen mer enn meg. Han trener til og med. Hver natt løper han i hjulet sitt, hver dag hamstrer han mat helt for seg selv, og er en mystisk type som bor alene. Han ville aldri surra rundt i Spania og følt på skrivepress, Bob ville bare ha gjennomført med glans. Bob er en sånn fyr.

Jeg har ikke surna altså. Utsikten er formidabel, manchegoen er like god som før og det løsner sikkert etterhvert. Eller? Kanskje dette er det som skal til. Her vender i alle fall prokrastineringen tilbake til oppgaven igjen, mens den hjemme fører meg ut av huset, til en venninne, en unge som vil leke eller en jobb som venter. Her har jeg ingen unnskyldning.

Lurer på om jeg skal stikke ut og finne meg noe middag. Sette meg på en restaurant og late som jeg er en som mystisk, innadvendt person. Fake it till you make it, er det ikke det de sier? Kan jo hende det funker?

God onsdagskveld til alle der hjemme! Føler meg mindre ensom når dere er med (både her og på snap).

🙂 Thea.

Ikke mye mystisk med dette fjeset.

Fisk, tenner og havets bunn

 

Spiser middag med denne uktsikten og grunner på hvordan jeg kan få tatt det hele med hjem.
Spiser middag med denne uktsikten og grunner på hvordan jeg kan få tatt det hele med hjem.

Å være borte fra Norge, fra hverdagen, fra timeplanen og Skam og Mannegruppa Ottar og alle skriveriene om menn som nå er støtt fordi de synes det må være lov å gjøre ulovelige, smakløse ting, å leve dagen i sakte tempo, å spise skalldyr og hvitløk og tomater som er helt røde, og som smaker som tomater og ikke som vann, å bade til håret står rett opp av salt og sand, å døse på stranden, å drikke vin til lunsj, det er så deilig at jeg helst skulle tatt det med meg hjem.

Jeg skulle helst kokt det hele ned på en flaske, til en sterk eliksir, et konsentrat, som jeg kunne drukket et shot av når november kommer. Når morgenen er mørk, og ettermiddagen er mørk, og det er frost på vinduene og frost i nesa og uendelig lenge til sommeren. Den samme eliksiren kunne blitt brukt når man kjeder seg i hverdagen, i livet ellers, eller når man våkner med hodet fullt av tømmermenn fordi man prøvde å drikke seg til følelsen ferie gir.

I dag har vi snorklet. Det er stort sett det vi driver med på stranden, vi tar med oss brød fra i går, og så mater vi fiskene. Jeg lærte å snorkle før jeg kunne svømme, det samme gjelder Tidemann, han lå og duvet i bølgene med sin hånd i min for første gang for snart tre år siden. Jeg husker utrolig godt hvordan det var selv, da Foffa for omtrent tredve år siden satte meg i en badering og tok på meg en maske og dro meg ut der jeg ikke kunne stå. Jeg husker overveldelsen av universet jeg fikk se på, alt som foregikk under vann, det var helt magisk. Det var på Lanzarote det også, Mamma var høygravid med minstesøster, og takket være en gammel video fra den ferien, så vet jeg at hun var ganske varm, og hormonell og slepphendt i akkurat den ferien.

En scene fra den videoen viser Mamma som (for det som tydeligvis er endte gang) glipper et glass i gulvet og banner og sverter, og er tydelig oppgitt, speiselt over at hennes (irriterende) mann filmer det hele. Hun ler, men du kan se det ligger en liten faen inni de øynene. Uansett, den påfølgede dagen, da vi igjen var ute og snorklet, så så vi noe som blinket. Jeg husker fortroligheten med Pappa (Foffa), vi pekte og hvisket til hverandre ute på dypet, jeg holdt meg godt fast i baderingen og fløt over det som kanskje var en skatt. Jeg husker at han dykket ned, akkurat hvor kul han så ut da han gjorde det, og så fisket han opp det som lå der og blinket. Det var et glass. Et glass som, i mine øyne, var helt likt det Mamma hadde knust dagen før, en gave fra havets bunn.

Vi fniste der ute, veldig fornøyde med fangsten. Og så ga vi det til Mamma, høytidelig. Hun ble sånn passe glad. Hun synes kanskje det var litt irriterende å bli minnet om hvor mange glass hun hadde knust, noe jeg ikke forsto helt da, men Pappa frydet seg (han er en sånn som liker å erte litt, og gnir ting inn).

Etter å ha matet fiskene med et helt brød i dag, 30 år etter at de fikk første servering fra meg, og deres grådige små tryner hadde bitt oss både i fingre og tær, så spiste vi lunsj. Før desserten trakk Tidemann ut sin løse tann. Bare sånn uten videre, plutselig satt han stolt, med blodig munn og verdens minste melketann i hånda. Det ble både jubel og is, og nå har han store planer om å tjene seg stinn av gryn fra den spanske tannfeen i løpet av natten. Jeg har planer om å drikke mer hvitvin, spise mer hvitløk, og la tiden gå så sakte den overhodet kan.

Jeg håper dere gjør noe sjukt hyggelig denne fredagen, enten hjemme i sofaen eller ute på fest. Kyss noen dere liker (ligg med dem til og med, hvis det er stemning for det), spis noe jeg ikke kan spise (noe veldig søtt og digg helst), kos med barn og kjæledyr og det dere måtte ønske, nå er det helg!!!!!

God fredag, fine folk!!!

 

6 Comments

Middag, manchego og kjærlighet

 

img_4700

Noen ganger kan jeg skimte hvordan han blir som voksen. Jeg kan se små glimt i det runde barnefjeset, av hvordan kinnene hans vil bli annerledes, hvordan nesens bue vil bli mindre mild, hvordan han kommer til å se ut når han blir ungdom. Da får jeg stikk i hjertet, jeg blir spent, jeg gleder meg til å følge alle stegene dit, men stikket i hjertet er vondt og sårt, for tiden går så fort, og det er så gøy, men han blir så stor. Og så blir jeg hun litt teite.

Når vi sitter rundt et restaurantbord, etter en dag som bare har handlet om oss, uten forstyrrelser, uten å måtte gjøre noe annet enn å være sammen, når vi kan sitte i timesvis og skravle, når han velger mat fra «voksenmenyen», liker manchego og skinke og oliven, når han sitter pent ved bordet, og plutselig ler høyt av en ironisk spøk, så har han blitt så stor. Og så stikker det i hjertet, og det gjør vondt og godt og jeg blir redd for tiden. For det går fort, og det er gøy, men noe i meg vil bare holde fast på disse dagene, på den lille gutten, og hans avhengighet av meg. Jeg blir hun teite mammaen, hun som får et avslørende ansiktsuttrykk av stolthet blandet med sårhet.

Og så blir jeg det bevisst, jeg tar meg sammen, og inni meg er det ekkoer av flere stemmer, og jeg tar en slurk vin, og jeg kjenner at jeg både liker at han er stor og skolegutt, og savner at han var liten. Og så skjer det noe magisk. For når desserten er fortært, og han er mett og sliten av å spise voksne ting og være oppe til voksne tider og oppføre seg som stor, så kommer han rundt bordet. Og så kryper han opp på fanget, og må krølle seg mer sammen nå, enn i fjor, men han får plass, og mitt skjerf lukter trygghet for ham, og han lener seg inntil og lukker øynene, og jeg sitter og kjenner varmen og vekten av det jeg elsker aller mest. Og da sprekker nesten hjertet mitt og det er ikke teit, for jeg holder på å dævve av kjærlighet, og det må være lov.

 

Drømmen om syden

Ett minutt etter at dette ble tatt begynte det å regne.
Ett minutt etter at dette ble tatt begynte det å regne.

Drømmen om syden er som regel litt annerledes enn virkeligheten. Det skriver aldri reisebyråene noe om, virkeligheten forgylles og vi blir lurt, – eller vi lurer oss selv. Der det ser ut som palmer, svære bassenger og strålende sol, kan det være tilhørende motorvei, fulle tyskere og overskyet. Og vi har jo tatt etter, med face og insta og filter i alle former, så later vi som om hverdagen er magisk og selv morgenkaffen og sovetrynet blir vakre objekter på sosiale medier.

Hver gang vi skal til Lanzarote, så ser jeg for meg at jeg skal løpe nøttebrun og atletisk langs bassengkanten og stupe som en proff ut i det turkise bassenget. Jeg glemmer at jeg hverken er atletisk eller nøttebrun, og jeg glemmer at det stort sett er pensjonister her, som pryder bassengkanten med badehetter, og at det hender det er overskyet. Denne gangen, derimot, lot jeg meg ikke lure. Jeg minnet nemlig hjernen min på realiteten før vi dro. Jeg minnet meg selv om at Foffa ikke er helt i form, at det kan bli gråvær, at jeg selv er ganske sliten, og at det er glorete lys på de fleste restaurantene og ikke minst; at jeg denne gangen ikke kan spise hva jeg vil (med mindre det er fritt for gluten, sukker, melk og egg, det vil si alle tingene jeg liker best). I tillegg ankom jeg jo med krykker, så alle fantasier om å være hun dama på raske ben ble lagt død (dessuten er sånne hudfargede støttebandasjer det minst freshe verden har skapt).

I dag morges var det sol… helt til Tidemann og jeg gikk til bassenget. Da ble det regn. De pensjonerte kroppene syntes ikke å legge merke til det, de har jo vært gjennom de meste, så det skal litt til å vippe dem av pinnen. Men vi snudde på flekken (etter å ha testet dykkemasken) og haltet med all lasten tilbake til huset (for vi måtte visst ha med oss hundre liter vann, ekstra håndklær, bøker og leker ned dit).

Etter litt skravling om planene så ble de tilpasset. Jeg kjente på litt irritasjon, det skal jeg innrømme, for livet her er veldig langsomt, og det tar noen dager å omstille seg. Foffa kom opp med en plan som satte stjerner i øynene på Tidemann, nemlig å dra på (det Tidemann tror er) verdens største lekebutikk «for vi har rett og slett ikke nok lego her på Lazarote» sa Foffa. Han slang på en lunsj til meg, ved havnen, og vips var jeg entusiastisk sjæl.

Foffa kan være en uforutsigbar mann. Da vi kom til lekebutikken ble fyren på fem helt fjetret av alle hyllene. Han har studert Lego-katalogen ned til minste detalj, og vet hva alle pakkene inneholder. Og der var den, den største, den med trikk og biler og stasjon og alt, den han har drømt om siden i våres. Og etter nøye overveien, vekting frem og tilbake, så sa Foffa «da tar vi den». Tidemann var helt på styr. Den største pakken!!!!! Og da han trodde verden ikke kunne bli mer koko, så skjedde det han aldri kommer til å glemme. For mens han sto med den enorme pakken i armene, så så Foffa strengt på ham og sa; «Nå, Tidemann, nå kommer utfordringen». Tidemann så bekymret ut. «Nå skjønner du, nå blir du nødt til å velge en pakke til!». Jeg har aldri sett Tidemanns fjes sånn før.

img_4643

Han forsto ikke helt hva som ble sagt, det tok noen sekunder før han liksom reagerte. Og så ble ansiktet hans til det som bare kan kalles ekstremt forundret med tilhørende begeistring. Jeg ble forundret sjæl, Foffa har kjørt noen sånne triks på oss søstrene opp gjennom også, jeg husker hvordan det føles å bare få verdens største overraskelse ut av det blå. Det er overveldende. Vi valgte enda mer lego, endte til slutt med tre pakker (!!!) og dro fra butikken med en femåring som var helt over seg, en Foffa som lo lurt og en kvinne på trettitre med ekstremt lavt blodsukker.

Da vi endelig satt på restauranten, så falt også jeg på plass. Med gambas al ajillo, avokadosalat og hvitvin så landet jeg liksom. Blant alle i khakiklær, så gled den bandasjen inn i omgivelsene som bare det, og det hjalp også på humøret å bli påminnet hvor digg det spanske kjøkken er. Vi skal bare være her. Vi skal ikke få til noe som helst, vi har verdens rauseste Foffa, og Tidemann håper nå på regnvær hele uka så han får bygget alt ferdig. Det blir som det blir.

🙂 Thea.

PS: Jeg vet der er meldt sol i morgen, og jeg håper på å få sove lenge, med lego som barnevakt. Planlegger jeg å ta med meg den ikke-atletiske kroppen min i sola, mens eldre og yngre menn i husstanden gjør akkurat som de vil.

Mat redder dagen (som alltid).
Mat redder dagen (som alltid).

Kjære kvinner, kjære venninner

 

Takk for all hvetebaksten, takk for all skravlinga, takk for all kjærligheten.
Takk for all hvetebaksten, takk for all skravlinga, takk for all kjærligheten.

Dere som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Dere som husker navnet på familiehunden som døde for mange år siden, som vet hva foreldrene mine heter, hva de jobbet med da vi gikk på barneskolen. Dere som husker navnene på gutter man har vært forelsket i, hvem som klinte med hvem på hvilke fester, hvem som ble fullest, hvem som måtte lyve til foreldrene sine og late som om de hadde blitt syke, men egentlig hadde drukket assorterte rester stjålet fra et barskap på saftflaske. Dere som vet hvem man var før man ble «voksen», hvordan vi hadde det på ungdomsskolen, som kan navnet på lærerne, både de dere likte, og de som var «ekle» (og visstnok holdt oversikt over menstruasjonssyklusen til alle jentene i klassen). Det er de som vet hvordan det var da foreldrene dine skilte seg, da noen mistet noen, og da noen fødte noen. De kommer i begravelser, de kommer på barsel, de kommer på fest, de kommer på hverdagsmiddag, de kommer på julebord, de kommer på bursdag. De kommer på helt vanlige besøk, på helt vanlige dager.

De som, uansett hvilke runder du har gått i livet, har holdt kontakten. Gjennom utenlandsstudier, altoppslukende kjærlighetsforhold og kriser. De du gjennom noen perioder ikke har sett i det hele tatt, men likevel kjenner like godt når du møter dem igjen. Når livet blir tøft, når noen i familien blir syke, noen dør, noen går fra hverandre, så er de der. Det går en alarmklokke i hjemmene deres når noen har det vanskelig, og så settes maskineriet i gang. Du vet at det alltid er en seng å sove i, en sofa å få trøst i, et kjøkken å få kaffe i, og noen å le med. De du har kranglet med, vært uenig med, alliert deg med, funnet løsninger med. De du lærte å inngå kompromisser med, de du så gjerne ville skille deg litt fra, men samtidig ville være helt lik som, før du skjønte at det gikk an å være forskjellig, men likevel være nær.

Noen har barn, noen er gravide, noen har bekkenløsning, noen prøver å bli gravide, noen vil ikke bli det enda. Noen vil danse hele natten, noen vil gamble, noen vil skravle noen vil sove. Noen vil jogge, noen vil spise, noen vil drikke, noen vil tenne i peisen, men får det ikke til. Noen ringer barna sine, noen synes det er deilig med en pause fra hverdagen, noen liker hverdagen best av alt. Noen har giftet seg, noen har ikke, noen har vært forlovere, alle har skrevet taler og sanger og fremført dem for hverandre med mer eller mindre hell. Noen er gode til å synge, noen er ikke det, noen bader hver mulighet de får, noen bader aldri.

Jeg er så takknemmelig for å ha dere, for å være en del av denne organismen, for å være et medlem av denne gjengen. Jeg er så glad for at jeg ikke må bidra med mer enn det jeg er, og at det er nok. Jeg er så glad for at alle kan gi etter evne og få etter behov, sove når de er trøtte og feste til morgengry når det er det de er fysne på. Jeg elsker at vi er rare, morsomme, smarte, åpne, snerpete og rause på en og samme tid. At noen vil sove sammen, noen vil sove alene, noen hater det andre elsker og at det er plass til det hele i en og samme stund.

Takk for at dere har vært her i alle disse årene, takk for at dere kommer til å være der for resten av mitt liv, takk for nå, – takk for turen!

Dere er deilige ass.

 

 

Kvinner i Deauville

img_4279

Vi sto opp før alle andre i går, var på flytoget før søvnen var ute av Oslos øyne og før noen kaffebarer var åpne. For denne helgen har vi ventet på i et drøyt år, det er tid for årets jentetur. Vi er 12 damer som har kjent hverandre siden ungdomsskolen, noen siden barneskolen, som med jevne mellomrom drar på tur sammen. Alle betaler inn en sum, vi setter av en langhelg, og to får ansvaret for å ta alle avgjørelser. Ingen andre vet hvor vi skal.

Vi får pakkeliste to dager før avreise, og et tidspunkt vi må møte på flytoget. Og så drar vi i vei. I år er det Emilie og jeg som er reiseledere, og vi har sjekket og styrt, googlet og regnet på hundre alternativer, før vi bestemte oss for Deauville. En liten by i Normandie, der de rike pariserne dro for å slappe av, hvor fordums storhet og gamle penger skinner igjennom. Det er et stort ansvar å være reiseleder, heldigvis er Emilie verdens aller beste organisator, og venninnene en takknemmelig gjeng og planlegge for.

Vi fortalte ingen om huset vi hadde leid før vi kom frem, etter fly til Paris og leiebil derfra i et par timer, så rullet vi opp til denne helt sjukt fine villaen (i storm, været hadde bestemt seg for å være dramatisk). Tror alle sammen følte de var med i en film. Dette er et sommerhus for en familie, det henger bilder på veggene og ser bebodd ut, men leies ut til folk som oss utenfor høysesongen. Bølgene dundrer på stranden rett utenfor, det er metervis under taket, og alle rommene har tapeter som likner mønsteret man finner på gammelt servise.

Sengen min denne helgen. Herregud!!!
Sengen min denne helgen. Herregud!!!

Jeg har sovet sammen med Karo på det rosa rommet, og fikk te servert i himmelsengen  da jeg våknet. Det er helt sjukt her. Hvordan er de folka som eier dette huset? Hvordan er det her om vinteren? Hvordan er det å vokse opp med dette som landsted? Jeg får lyst til å bli en veldig rik fransk familie, med gammelt gull på konto og croissanter til frokost hver dag.

Tidemann ringte og lurte på om jeg kunne gjette hva han ønsket seg i reisegave. Det kunne jeg. Det kan alle som noen gang har møtt ham, gjette seg til. For lego er livet, lyset og veien for den fyren der. «Reisegave» er forøvrig et begrep jeg angrer litt på å ha innført, for det er forventes hver eneste gang. Samtidig gjør han det selv, hver gang han er på tur med faren sin så samler han skjell til meg, eller går på et marked og kjøper noe han synes jeg burde ha. Ganske ofte synes han jeg burde ha store smykker med mye strass på.

Selfie på verandaen.
Selfie på verandaen.

Mens jeg sitter i villaens arbeidsrom og skriver dette, så svinser damene rundt og ordner, for nå er det frokost. De to gravide går med magen først og steller for oss andre, som fortsatt kjenner vinen fra i går. Kan vi bare bli her? Som et gigantisk kvinnekollektiv med ferske bakervarer til frokost? Og havet og himmelsengene og sånn?

Frokost in the making
Frokost in the making

Alle kan forøvrig leie dette huset, så hvis du blir fristet er det bare å samle en gjeng folk du liker over snittet godt, og sette i gang. Det er ganske dyrt, men man kan prute (seriøst). Spesielt nå, utenfor sommersesong. Inkludert i prisen er det en dame som ordner ting for dere, hun har handlet inn for oss, så kjøleskapene var fulle da vi kom frem. Seriøst, dette livet er det lett å bli vant til. Nå er frokosten på bordet, på tide å lukke macen, tre ut av arbeidsværelset og inn i lørdagen. Haha, det er kanskje liker greit jeg ikke bor her, hadde blitt en sånn snobbete, uspiselig type.

God lørdag folkens!!!

Blogger dokumentert av venninne. Helt ok arbeidsomgivelser.
Blogger dokumentert av venninne. Helt ok arbeidsomgivelser.

 

2 Comments

Når man ikke er «en sånn person»

Ung Robinson
Ung Robinson

Er det noen andre enn meg som av og til bare blir skikkelig fysen på natur? Jeg kan få et sånn sug i kroppen etter skogbunn, lukt av mose og å bevege kroppen i ulendt terreng. Det kommer gjerne hvis jeg har mye å tenke på, og jeg pleier å feie det bort, for hverdagen min har ikke alltid plass til skogstur. Dessuten er jeg jo egentlig ikke «en sånn person». Jeg identifiserer meg ikke med entusiastiske turgåere, sånn generelt. Til det er jeg for lat, og for glad i byen. Men det ligger visst inne i kroppen min likevel, spesielt når dagene har vært lange, og hjernen har vært full av ting.

Jeg har vært i Bergen en tur, med jobben, vi har diskutert gode idéer, og laget planer for Radio Norge. Det er gøy og intenst å sitte i sånne lange møter, å være i en boble av jobb, på et annet sted enn kontoret. Jeg dro over alene, det var deilig å sitte på et fly for seg selv. Altså, det var andre folk på flyet selvsagt, men jeg satt med øretelefoner på, i min egen verden, og følte at jeg var på vei langt avsted. De andre rundt meg var pendlere, proffe i fjeset, også på vei til jobb. Jeg er jo ikke «en sånn person», som reiser med fly til jobb hele tiden og lever livet på hotell. Men det visste ikke de. Og jeg var jo også på vei til jobbmøte.

Da jeg kom hjem i går var hjernen helt svidd. Jeg skulle egentlig blogge, forberede jobb til neste uke, og Tidemann var hos Mommo, så jeg hadde muligheten til å gå ut i Oslo-natten og se på livet. Men det var ikke snakk om. Vanligvis blir jeg ikke hjemme en fredagskveld. Jeg er ikke «en sånn person» som legger meg tidlig når jeg har barnefri. Men kroppen var stiv, hjernen var svidd, og jeg hadde ingenting å komme med. Så jeg gjorde noe jeg sjeldent gjør, spesielt på en fredag kveld; jeg rullet ut yogamatten.

Yogamatten har stått i boden i over ett år, jeg har helt glemt hvordan man gjør det. Men jeg fant en youtube video, med avspenningsøvelser, og mens jeg hørte naboene klirre i vinglass, og Oslonatten komme til liv, så gjorde jeg yoga. Det var vondt, det var rart å puste helt ned i magen, det var uvant. Jeg så rar ut, jeg hadde på meg kjole, jeg var klønete og svært lite elegant. Jeg er heller ikke «en sånn person», som bare gjør yoga en fredagskveld. Vanligvis er det lite «namaste» i dette huset. Etterpå var det som om jeg hadde tatt morfin. Jeg ble salig og varm, og veldig trøtt. Sov i elleve timer.

Våknet med sug etter skog. Igjen. Og fulgte bare innfallet. Skogen er spesielt deilig når det er gråvær. Blir nesten litt rørt av å gå på tur. Men jeg er ikke «en sånn person», en sånn friskus som elsker villmarkslivet. Vi fant noen sopp, Tidemann gikk i bar overkropp, og vasset ut til en liten øy i Østernvannet. Han sang rare sanger, og på veien hjem brukte han alle sparepenene sine på en legoboks han har ønsket seg i månedsvis. Hjernen min er fortsatt ganske tom. Jeg har sortert alle legobitene etter farge. Tidemann nynner og koser seg.

Ikveld blir det film på getboksen, kakao og sofa. Og så ligger jo den yogamatten der, så vi får se. Jeg har litt lyst til å plante lyng i kassene utenfor. Og rydde i skuffen på badet. Og legge meg tidlig. Men jeg er jo ikke «en sånn person»?

God lørdag, folkens!

Yoga på en frdag, skogen på en lørdag. Har jeg blitt "en sånn person"?
Yoga på en fredag, skogen på en lørdag. Har jeg blitt «en sånn person»?

Tom hjerne og full innboks

 

Dette er både et bilde av utsikten jeg hadde for en uke siden, og et bilde på hvordan hjernen min føles første dag på jobb. Tom og stille.
Dette er både et bilde av utsikten jeg hadde for en uke siden, og et bilde på hvordan hjernen min føles første dag på jobb. Tom og stille.

Stikkord fra første arbeidsdag etter ferien:

  • Forsov meg, løp avgårde med sovestriper og solbart (ja, det er noe som heter det, og hvis du har det så vet du hva jeg snakker om)
  • Nye folk på Kaffebrenneriet, måtte forklare hva jeg ville ha (men han var søt)
  • Hadde glemt pålogginga på PC’n, så måtte lete i hjernen for å logge meg på. Husket det til slutt.
  • Fant tre pokemons på kontoret
  • Leste 179 mail (de ble i allefall sortert og slettet, overraskende få trengte svar)
  • Skravla med folk jeg har savnet, fikk vite at alle har det bra og delt sporadiske minner fra sommeren så langt (som førte til at jeg bare har lyst til å gå ut i ferie igjen, for man blir fysen på hvitvin når man snakker om det)
  • Så på alle videoene jeg har av Tidemann på telefonen, prøvde å ringe, men fikk ikke tak i ham (han er i Gibraltar i dag og hilser på aper).
  • Ryddet pulten (fant neglelakk, gamle kvitteringer, tre år gammel sigg, noen DVD’er og tre bøker jeg hadde glemt)
  • Flasset veldig på puppene (vi er ikke toppløse på jobb, men det ble merkbart i åpent landskap da jeg gjentatte ganger måtte klø). Viste seg at kollega Johanna elsker flass (!!) og ble misunnelig på at jeg kunne pille, hun ble så ivrig og glad på mine vegne at jeg ser på flass med nye øyne nå.
  • Drakk fem kaffe.
  • Prøvde å lage en timeplan for høsten.
  • Hørte på masse fin radio, konstaterte at verden generelt (og Radio Norge spesielt), lever helt fint uten at jeg er på jobb (noe jeg håper min sjef ikke leser).

Kroppen skjønner ikke helt hvorfor jeg må forholde meg til klokka, på bare fire uker han den visst tatt seg fri fra tid. Men hjernen våkner sakte til liv, og i morgen er ting på stell igjen. Samtidig kom jeg på at jeg jo er i min fulle rett til å strekke feriefølelsen så lenge jeg kan, så nå blir det ei litta grillfest på tunet. Viktig å smoothe inn i hverdagen igjen, ellers kan man jo få sjokkskader.

Ha en deilig ettermiddag, fine folk!!!

🙂