2 Comments

Lørdagsbrevet; Kjære stusselige deg

 

Grå lørdag og frokost til lunsj

Noen ganger er en grå lørdag det beste man kan få. En solskinnsdag ville krevd for mye, den ville pushet og dratt i kroppen, insistert på at jeg burde komme meg ut av døra og gått omkring. Men en gråværsdag, en lørdag uten planer, hvor man i tillegg kan lage frokost til lunsj og lese en avis på papir, det gjør det hele fullkomment.

I alle fall mer fullkomment enn jeg har følt at livet mitt har vært den siste uka. Jeg har vært nede i en stusselig dump, hvor i-landsproblemene har tårnet seg opp og virket overveldende, samtidig som jeg har vært svært klar over at de er i-landsproblemer, så jeg har skammet meg litt på toppen. Det er jo rimelig ubrukelig å ligge å sutre over at man er litt syk og svak, og samtidig skamme seg over at man sutrer. Men sånn har det nå engang vært, og da kommer denne grå lørdagen som en regelrett gave.

Jeg sitter fortsatt i morgenkåpe i sofaen, spiser frokost til lunsj og leser i en papiravis. Hver gang jeg leser Morgenbladet minnes jeg om at jeg skal avslutte abbonnementet på nettopp Morgenbladet, for det er helt unødvendig at jeg får den levert på døra. Før jeg rekker å gjør noe med det, så leser jeg noe interessant, og så glemmer jeg det hele, og abbonnementet fortsetter å rulle.

I dag handler avisen blant annet om effekten internett og teknologi og teknologiens design har på oss. For eksempel er vi så vant til at ting er glatte og skinnene, i ren design, uten nupper og feil, at det antakeligvis endrer hjernene våre. Akkurat som at eksponeringen for alle de perfekte kroppene, våre skinnende dupeditter til stadighet viser oss, endrer synet vårt på hvordan kropper skal se ut. Og vi merker det ikke en gang.

Jeg har stort sett ikke så mye tid å vie til å grunne på sånt, det har vel ingen av oss, men det på en måte litt trøstende å se at vi blir mindfucka til å tro på den perfekte verden, det perfekte liv og glatte overflater, siden jeg nettopp har ligget i sengen og sutret over stussligheten min. Jeg tar den innsikten til inntekt for meg selv, jeg er egentlig ikke så stusselig som jeg altså har trodd denne uka, jeg er bare hjernevasket til å tro at det ikke er lov til å være syk og slapp og svak innimellom.

Med det blir denne lørdagen enda mer lovende. Jeg vil på tampen her minne dere (nok en gang) på det jeg altså selv ikke klarte å huske på denne uka;

Livet skal også være skikkelig kjipt noen ganger. Det skal være kjedelig, trivielt, stusslig, man skal føle seg svar, stygg, syk, liten, sårbar og trist. Det er en del av pakka. Det er kjipt, klart det er kjipt, men vi kommer ikke utenom. Det er bare å sjekke av i boka på at noen dager blir stusslige, og gå videre. Ingen grunn til å skamme seg, vi er rett og slett programforplikta som mennesker, til å også være noe annet enn lykkelige.

Litt digg å vite da?

God lørdag!

Skål for stusslighet
5 Comments

Kjære renholdsarbeidere og vaskepersonale (eller riddere om du vil)

 

Jeg kan gi dere en innføring i både Tinder og Happn etterhvert, men det er lurt å ta det litt med ro nå i starten.
Min indre skammekone surner nå, men det driter jeg i.          #sponset

Jeg har tenkt en del på hvordan jeg skal skrive dette på riktig måte. For det er en skam i meg, det bor en liten vaskekone inni meg, som skammer seg over at jeg ikke (alltid) vasker huset mitt selv. Og den lille, gammeldags vaskekona, eller representanten for moralpolitiet om du vil, hun er standhaftig. Hun mener at hvis jeg ikke alltid vasker mine egne gulv, da bør jeg i alle fall holde kjeft om det. Da burde jeg gå med lutet nakke og ikke se folk i øynene, for jeg er et stusselig og dorskt menneske. Hun vil at jeg skal tie om dette. Men det kan jeg ikke gjøre, for jeg kan ikke la henne vinne. Og jeg har noe på hjertet:

Kjære dere som jobber med å vaske, dere som jobber med å holde ting på stell, ordne opp, feie ut og rense, dere som kommer inn i kontorer og hus, til støvdotter, kaffesøl og smuler; dere fortjener en hyllest. Rett og slett en hyllest.

Når mitt slitne mammafjes, med sovetriper, vindskeiv sveis og harehjerte , vet at den dagen nærmer seg, så blir jeg nesten litt forelsket. Når jeg vet at hjelpen er på vei, ridderne som skal bistå meg i kampen mot min egen skitt, mot Knuts kattehår, mot min unges fete fingermerker, på skap og alle andre steder, er på vei mot akkurat mitt hus, da får jeg sommerfugler i magen.

Skammekona i sjela mi stikker noen nåler, men gleden over at hjelpen er på vei, er større enn hennes moralpreken. For kjære rengjørere, dere er MAGISKE. Uansett om dere jobber hjemme hos noen, på kontorer, på sykehus, hos rike og ufyselige folk, eller hos slitne barnefamilier; det er dere som faktisk holder hjulene i gang. Vi ser dere ikke alltid, kanskje et vennlig fjes når man er på vei ut fra kontoret eller blir sittende noen timer over vanlig arbeidstid, kanskje vi møtes i døra når jeg skal gå, og du skal inn i mitt hus, og jage mine hybelkaniner på dør. Vi snakker lite med hverandre, i forhold til hvor nær relasjonen egentlig er.

Jeg har hatt vaskehjelp før en gang, for flere år siden, og da var jeg så redd for å snakke med vedkommende at jeg gjemte meg i kjellerboden i  bygården, hvis jeg kom hjem før hun var ferdig. På den tiden var skammekona i mitt indre veldig mektig, hun sto med pekefingeren og synes ikke jeg gjorde det bra på noen områder, hverken som mamma, kvinne, kjæreste eller medmenneske. Så da sto jeg der nede i den råtne kjelleren og prøvde og ikke tisse på meg, bare for å ikke måtte møte blikket til den som hadde gjort hjemmet mitt strøkent igjen. Det kjenner jeg at jeg faktisk skammer meg litt for nå, på ekte. Men nettopp derfor er dette brevet til dere viktig for meg å skrive.

Dere får kanskje ikke høylytt applaus, det kan hende flere folk enn meg har skammekoner inni seg som hindrer dem i å slå av en prat. Det beklager jeg, men det handler altså om oss, ikke dere. Den lykken dere gir oss, den følelsen jeg kjenner på, når jeg kommer inn døren til mitt eget hjem annenhver onsdag, den er som et filmøyeblikk. Jeg skuer utover mine egne gulv, som blankt ønsker meg velkommen, og jeg kjenner på en hvinende fryd av at det er her jeg bor. Sist gang tok jeg faktisk av meg skoene og danset litt inn i stua, helt alene, mens jeg smilte fra øre til øre.

Tusen takk!! Tusen takk for at dere gjør dere flid, for at dere er så grundige, for at dere sørger for at vi ikke gror fast. Takk for at dere redder teppene i åpne kontorlandskap landet rundt, takk for at dere tar krigen mot det ekle, mot det støvete, takk for at dere holder familielivet, hverdagen, næringslivet, sykehusene, eldresentrene og landet vårt i gang. Jeg vet jeg har mange med meg når jeg sier dette, det er bare at deres indre skammekoner holder tungene deres fast med sine moralske og spisse klyper, så jeg sier det fra oss alle sammen: TUSEN TAKK!!!!!!

Måtte dere få lønn i form av masse penger (dere burde i alle fall tjene like mye som en middels medieperson som meg selv), lange liv, god helse og store mengder kjærlighet.

Stor klem fra meg (og min nå svært oppgitte indre skammekone).

God helg!!

🙂

 

Dette innlegget er stolt sponset av Freska

 

14 Comments

Lørdagsbrevet; Kjære glade pornoentusiaster på Narvesen

 

"Hvorfor har de puppene ute, Mamma?"
«Hvorfor har de puppene ute, Mamma?»

Hei sveis! Jeg har selv et ganske romantisk forhold til pornoblader. Jeg husker at det lå noen Cupido fra 70-tallet i en boks på loftet da jeg var barn, og at jeg leste dem (i smug) fra perm til perm med stor entusiasme da jeg var åtte år. Det var svært spennende skildringer av sex, med svart-hvitt bilder av elskende par, hårete kropper og leserbrev som omhandlet kvinners orgasme, og drømmer om trekant. Jeg husker også at jeg fant et Cocktail-blad på bussholdeplassen, og selv om det var gjørmete og gammelt, så fikk jeg nesten lest alt i det også. I pornoens tidsalder (altså nå) så er det nesten litt skjønt at noen fortsatt kjøper pornoblader hos dere. Det er litt søtt at noen velger å bla fra side til side og kikke på pupper og underliv, når pornohimmelen (eller helvetet, alt ettersom) finnes rett rundt hjørnet på internett til enhver tid.

Grunnen til at jeg skriver dette lille brevet er altså ikke at jeg vil pornobladene til livs, ei heller fordi jeg vil ødelegge for pornoblad-entusiastenes gode gammeldagse hyrdestund, jeg vil simpelthen at dere skal flytte dem vekk fra barnehøyde. Hadde det vært mulig?

Dere skjønner, Narvesen Torshov, at det er litt vanskelig å få kjøpt lørdagsgodt, når fitter og pikker lyser mot femåringens fjes inne i butikken. Kall meg gjerne snerpete, men jeg tenker at det kunne vært en vinn/vinn-situasjon om dere hadde flyttet de bladene litt lenger opp? Borte ved veggen for eksempel? Eventuelt om dere hadde et sånt cover foran, så de ble littegranne sensurert? Jeg spurte han som jobbet der her forleden, men svaret jeg fikk var at det var eiernes hensikt at porno skulle stå i barnehøyde ved kassa. Sammen med de historiske tidsskriftene. Vel, det gjør at jeg som mamma får veldig mange rare spørsmål fra min sønn, hver gang vi er innom hos dere.

Jeg svarer jo så godt jeg kan, og anser meg selv som en ganske frigjort type, men jeg synes likevel at det er i tidligste laget å ta den hardporno-praten med sønnen min når han bare er fem. Burde han lære om fetisher før skolestart? Hva tenker dere? Det ligger jo en barneskole rett ved siden av butikken, så det er definitivt flere Torshov-barn som får pornoforsidene i fleisen når de skal kjøpe seg en is. Hvis dere insisterer på å fortsette med det, kunne dere kanskje arrangert et lite pornoseminar, hvor deres ansatte svarer på alle spørsmålene barna våre har rundt temaet? Spandert en is og forklart om gruppesex? Det hadde vært topp. Jeg vet nemlig ikke helt hvordan jeg skal legge det pedagogisk frem for unger, spesielt dette med kvinnesynet i pornobransjen, at det kanskje ikke er helt ekte det de ser, dette med retusjering av bilder og hvordan det kan fucke opp synet ditt på både kvinner og menn og selve forholdet de kan få til kropp og sex. Supert om dere bare hadde tatt det ansvaret.

Det kan hende det er faktorer her jeg ikke har fått med meg, at dere har mange veldig lave pornobladhandlende kunder, kanskje vil dere gjerne eksponere ungene våre for livets brutale virkelighet ved tidlig alder, kanskje tenker dere at det er viktig å se mer pupp i hverdagen (er eventuelt litt med på det, free the nipple, liksom), da må dere føle dere fri til å forklare.

Håper på svar, i mellomtiden tror jeg vi handler på den andre kiosken. Så får jeg tid til å forklare hvordan babyer blir til, ta det hele steg for steg liksom.

God lørdag, kjære pornobladentusiaster, måtte hyrdestunden ved glanset papir bli både koselig og tilfredsstillende!

🙂 Thea.

Fitte og historie, hva mer kan ditt hjerte begjære?
Fitte og historie, hva mer kan ditt hjerte begjære?

 

4 Comments

Lørdagsbrevet; Kjære Märtha og Ari

 

Jeg kan gi dere en innføring i både Tinder og Happn etterhvert, men det er lurt å ta det litt med ro nå i starten.
Jeg kan godt gi dere en innføring i både Tinder og Happn etterhvert, men det er lurt å ta det litt med ro nå i starten.

Det er skikkelig kjipt å høre at dere går fra hverandre, samlivsbrudd gjør ordentlig vondt. Det kan føles som et nederlag, en kapitulasjon, man føler kanskje at man svikter, at man ikke fikk det til. Og så er det ekstra vanskelig når man har barn, og sikkert ikke så stas at man i tillegg blir beglodd og studert av et helt lands befolkning samtidig. Fy fader, det må være jævlig å ha sin private krise på forsidene til alle landets aviser, det kan jeg ikke en gang forestille meg hvordan føles.

Det er jo lett for oss som ikke kjenner dere å tulle og tøyse, det er jo det vi gjør med kjendiser, og jeg skal innrømme at min første tanke (og sms til venninna mi) handlet om at det blir gøy å se Ari på Tinder. Det kan hende dere synes det er litt ufølsomt av meg (men det hadde også vært litt gøy å gi ham en superlike, noe dere finner ut hva er når dere laster ned appen etterhvert). Uansett, jeg skriver dette til dere, fordi jeg vet ganske godt hvordan det er å gå gjennom et brudd, been there, done that.

Det er mange av oss, vi som har kjempet og sloss, elsket, grått og tapt. For det er sånn det føles, man investerer kjempemye i et annet menneske, og så går det likevel ikke. Jeg har aldri vært så lei meg, som da jeg innså at forholdet til han jeg har barn med var over. Det var helt jævlig, rett og slett. Jeg vet jo ikke hvordan ting har foregått hjemme hos dere, men jeg tenkte dere kunne få noen råd på veien, fra en som har gått den samme løypa før dere. Dette er ting jeg skulle ønske jeg selv hadde visst da det sto på som verst. Det er kanskje tullete å tro at dere trenger råd fra en som meg, dere har sikkert staben fullt av konsulenter på ting og tang, men jeg slenger det ut likevel (kanskje kommer det faktisk på magisk vis frem til dere?). I kjærlighetssorg har det ingenting å si om man har krone eller ei, det gjør sjukt vondt uansett.

1: Flytt fra hverandre kjapt. Det er skikkelig slitsomt, hvis en eller begge vil skilles, å bo under samme tak. Det virker hardt og brutalt, og rart og vanskelig å pakke snippsekken og flytte, men det er definitivt det lureste. Dere trenger begge å få plass til dere selv, uten å se den andre hele tiden, så dere kan gråte, skrike, drikke dere fulle, meditere, trene eller hva det nå er dere har behov for å gjøre. Jeg synes det var kjempevanskelig å flytte fra hverandre, og strittet mot så lenge jeg kunne, og det gjorde ting vanskeligere enn det hadde trengt å være. Så stikk til foreldrene deres, lei dere et krypinn eller ta inn på hotell. Jeg har et gjesterom, hvis det kan hjelpe (Knut (katten) pleier å sove der, men han er grei, så det går bra hvis dere ikke er allergiske?).

2: Hold på høfligheten. Det kan gå en kule varmt når man skilles, det er mange følelser i sving, man kan bli ør i hodet og kvalm i kroppen av alt det hjertet kjenner på. Spesielt hvis den ene vil jobbe videre med forholdet, eller dere ikke er enige om hvordan ting bør gjøres fremover. Det er dritvanskelig. Men prøv å være hyggelige, i alle fall høflige, mot hverandre. Det kan virke kaldt, trist og veldig uvant, for man har jo hvisket ting til hverandre i kjærlighet mange ganger. Det er vanskelig å plutselig fjerne seg fra den man har vært nærmest. Men hvis dere klarer å opprettholde en høflig respekt, så får dere så mye mindre grunnlag for senere konflikter. Og så går logistikken fremover så mye lettere, og tro meg; det blir det mye av.

3: Lag et system med en gang. Den kjipeste delen av bruddet er når man er usikker på hvordan ting skal arte seg fremover. Det hjelper veldig å bare smelle opp en plan, den kan man lage per SMS, når man skriver ting til hverandre så får man bere tid til å tenke seg om før man svarer (ref punktet om høflighet). Bli enige om en grovskisse for de neste månedene, hvem som skal bo hvor, hvilke uker barna skal være hos hver og en av dere, og hvilke dager dere trenger barnevakt. Bind dere til den planen. Det blir ofte mye bråk når man skal endre på sånt i begynnelsen, så det er lurt å være litt strenge på det. Märthas helg er hennes helg, Aris helg er Aris. Både dere og barna har det best hvis dere vet hva dere kan forvente dere. Planen kan selvsagt justeres etterhvert, det viktigste er å legge opp de nærmeste ukene, for da har dere så mye annet å tenke på.

4: Ikke date andre folk med en gang. Det føles (uansett hvor enige dere er om at det er slutt) rart og vanskelig for den andre, og blir fort kilden til drittslenging og usikkerhet. Hvis dere MÅ utpå galeien en tur, gjør det i et annet land (hvor ingen eier mobiler med kamera og interett er ulovlig). Det kan være fristende å hoppe i det med en ny person, ligge med en ny kropp og døyve smerten med en liten fyllekule, men det hjelper ikke så veldig. Jeg har prøvd. Det var en ganske gøyal natt, men minnet av skammen dagen derpå sitter sterkere enn minnene om alle de shotsene og den nakenbadinga. Summa sumarum vil jeg nok ikke anbefale det, uansett hvor fristende det virker med en helaften i Benidorm (eller hvor dere nå tenker dere).

5: Gjør alltid det som er best for barna. Dette er det aller viktigste punktet. Man kan bli fristet til å bruke barna som argument for å få det som man vil, det er det veldig mange som gjør. Mamge glemmer at noe av det viktigste for barna er at foreldrene har det bra, og det betyr at dere må være greie mot hverandre. Dere må finne frem snillhet og raushet fra de knuste hjertene deres. Barna deres fortjener en lykkelig mamma og en lykkelig pappa. Det betyr at man må svelge kameler. Man har kanskje lyst til å gjøre det litt vanskelig for den andre, ikke gi ved dørene liksom, men det går fort skeis, og blir en skummel spiral. Jo rausere dere klarer å være med hverandre, jo bedre blir dette på sikt. Kanskje må den ene hjelpe den andre litt økonomisk, kanskje må man tåle en del urimeligheter, kanskje må man stille opp på ting man ikke har lyst til å være med på. Men jeg lover, jo rausere og høfligere dere er med hverandre i denne tiden, jo bedre vil det bli senere.

Til slutt så vil jeg bare si: Det går over. Det kan være vanskelig å forstå nå, jeg husker at jeg trodde jeg alltid kom til å være lei meg. Jeg var helt overbevist om at jeg aldri igjen kom til å ha det bra. Det føltes sånn (selv om hjernen min forsto at det ikke var sant). Om en stund, om noen måneder eller år, så ser dere tilbake på dette og da ser det helt annerledes ut. Kanskje har dere hver deres nye kjæreste, kanskje ferierer dere sammen alle sammen, og drikker glass med kald hvitvin og snakker om gamledager. Jeg skulle noen ganger ønske at jeg kunne reise tilbake i tid, og besøke meg sjæl i den tøffeste perioden. Da ville jeg gitt meg selv disse rådene, og så ville jeg gitt meg selv en veldig stor klem, og så ville jeg sett meg selv inn i øynene, tørket tårene og sagt; «Dette går bra. Du skal både le så du griner, være stormende forelsket og ha fantastiske perioder i tiden fremover. Du skal bare gjennom denne dritten først, men jeg lover, det går over».

Lykke til!! Vi er mange som har vært gjennom det samme, som vet hvor kjipt dere har det, og som heier på dere fra sidelinjen. Og jeg mener det med gjesterommet, bare å si fra!

🙂 Thea.

 

 

Følge denne bloggen på facebook? Da får du nemlig innleggene i feeden din der, så du slipper å huske denne adressen (du har sikkert mer enn nok å huske på fra før?).

 

2 Comments

Lørdagsbrevet; Kjære alle damer med solbart

 

Nei, jeg er ikke skitten på overleppa. Jeg har solbart.
Nei, jeg er ikke skitten på overleppa. Jeg har solbart.

Dette er en liten støtteerklæring, fra meg til dere. Man trenger nemlig ikke ha hårete overleppe for å ha bart, det viser seg at det kan huden fikse helt selv. Etter at jeg fikk mitt elskede barn, en fyr jeg både lagde og fødte (nesten) helt selv, så bestemte nemlig denne kroppen seg for at nå, nå var det på tide med bart! En helt egen versjon av bart.

Jeg har ikke en gang noe særlig hår på overleppa, det er ikke snakk om bust, fjon eller skjegg. Det som gror på min overleppe er dun, og de er hvite. Null stress. Men huden, den bestemte seg for å bli råbrun, akkurat på overleppa. Solbart. Jeg hadde aldri hverken sett eller hørt om dette før jeg selv ble «velsignet», men nå har det jaggu dukket opp både her og der. Jeg ser de skjønneste kvins, både blant mine kjære venner, i familien og ute på gata, som har solbart. Pigmentene våre har rett og slett bestemt seg for at vi skal bli ekstra brune i sola, og det skal vi ikke bli på magen, eller i pannen eller andre kledelige steder, det skal vi bli på overleppa. Nøttebrun å overleppa, blek ellers.

Jeg kunne ha kjøpt dyre kremer, i Spania anbefalte de på apoteket meg å komme meg ut av sola, smøre meg med «blekekrem» og bli inne resten av livet. Jeg ble så befippet av deres hjerteskjærende raksjoner på overleppa mi at jeg kjøpte en dyr krukke med noe som skulle helbrede før jeg fikk sukk for meg. De ble så fortvilet på mine vegne at jeg ga dem penger i ren sympati. Dette er noen år siden nå, krukken ble glemt i det jeg gikk ut av døra og barten har levd i beste velgående siden den gang.

Det er jo irriterende å bli kjempebrun akkurat der, når resten av kroppen jobber for de første tegnene på sommer. Det hadde vært fint om overleppa mi hadde holdt seg til melanin-nivået til resten av huden, og ikke gjort opprør. Men hva skal man gjøre? Vi kan jo ikke sitte inne en solfylt sommerdag i redsel? Vi kan jo ikke være redde for sommeren og livet og bading og strand bare fordi vi får en liten mustasj i varmen? Vi kan ikke droppe utepils med gode venner fordi vi ser litt rare ut på overleppa?

Pappa trodde det hadde klikka for meg første gang jeg begynte å mase om det, han spurte meg helt alvorlig om jeg var blitt gal. Han kunne ikke se det jeg så. Sånn er det nok heldigvis ganske ofte. Men noen ganger tror folk at jeg har fått kaffebart, at jeg har glemt å vaske truten eller bare er skitten, sånn generelt. De prøver kanskje til og med å vaske meg på overleppa. Lykke til med det, jeg har mildt sagt prøvd å skrubbe den bort sjæl. Muligens er det på tide at vi med solbart begynner å eie overleppene våre. Ta barten tilbake, liksom?

I min familie ligger vi på rekke og rad med fjeset fullt av hvite, innsmurte overlepper, noen har alltid en stift med faktor 50, som vi søsterlig deler med hverandre. Det hjelper litt, men da må man huske på det hver eneste dag. Hvis barten får så mye som en stråle ubeskyttet sol, så popper den ut i sin brunhet og setter seg for sesongen. Det går ikke an  å bekjempe det. Sminke kan kanskje fikse litt, men sannsynligheten er stor for at man blir grå istedenfor brun, dessuten er det ubehagelig å smøre trynet fullt av dekkrem i varmen, er dere ikke enig?

Jeg hilser dere alle solbartkvinner (og menn selvsagt), håper dere slipper overleppa fri og nyter sommeren! Når vi møtes på gaten så skal jeg nikke til dere med den lille mustasjen min, og så håper jeg dere nikker tilbake.

Klem fra bartefrøken.

 

Har du lyst til å følge denne lille bloggen på facebook? Du blir rik og pen og lykkelig av det. Neida. Men du får det ikke verre heller.

 

 

Lørdagsbrevet; Kjære campingfolk

 

Skogen er ikke det eneste som skiller campingfolket fra hyttefolket på denne øya.
Skogen er ikke det eneste som skiller campingfolket fra hyttefolket på denne øya.

Vi kaller dere nemlig det, vi med hytte. Vi er hyttefolket, og dere er campingfolket. Og helt siden jeg var liten, og gikk med bare føtter gjennom skogen, knugende på noen mynter i en svett liten hånd, med kursen for campingplassen og kiosken og isen, så har vi tilhørt ulike grupper. Min aller første opplevelse av klasseskille, dalte nemlig ned i meg på en campingplass. Jeg ville så gjerne leke med ungene på campingen, jeg hadde fått meg noen venner med dobbeltnavn, sånne dobbeltnavn ingen hadde på Oslo vest (der jeg vokste opp), og de ungene med sånne navn var tøffe i trynet, og fikk lov til å gjøre mange flere ting enn meg. Glenn-Gøran, Laila-Helene, Ronny-Arne og de andre måtte aldri være hjemme til middagstid.

De fikk lov til å spise ekstra mye sukker på corn flakes-en, de fikk sitte inne i campingvogna å se på TV når det var sol ute, og de fikk lage røyk til foreldrene sine med en sånn kul maskin. Mamma ville ikke at jeg skulle henge så mye på campingplassen. En gang kom hun inn i campingvogna til min splitter nye, tøffe venninne med rart dobbeltnavn, og dro meg ut med makt. Jeg skrek og lagde en kjempescene, trodde liksom at jeg var i en film, et familiedrama, og ropte høyt at jeg skulle ringe barnevernet. Det hjalp ikke. Mamma mente veldig sterkt at jeg ikke skulle spise så mye sukker på corn flakes-en, og sitte inne og se tegnefilmer og lage sigg når det var sol. Jeg skulle leke i fjæra, plukke jordbær og gå turer i skogen. Vennene mine kunne bli med hjem til oss hvis de ville, men mamma ville helst at vi skulle drive med krabbefiske og bading og sånn.

Det var ikke da klasseskillet dalte over meg. Det bidro kanskje litt, at mamma ble litt stiv i fjeset de gangene hun ble tilbudt «husholdningslikør» på vei til skogen. «Nei takk!» smilte hun til dem og jogget i vei mot skogbrynet. En gjeng campingfolk satt hver dag i sola på gresset utenfor vognene sine og snakka hyggelig til oss («dette er livet dere!») og tilbød «husholdningslikør» over en lav sko. For de av dere som ikke er så bevandret i drinkmiksing, så er det altså hjemmebrent og husholdningssaft. Servert i plastglass, på plastbord, og nytes helst sammen med en sigg (rullet av begeistrede barnehender).

Den dagen jeg oppdaget klasseskillet mellom campingfolket og hyttefolket, var også den dagen jeg ble klar over at det å være fra Oslo betydde noe mer for folk, enn det at jeg bare bodde i en by som heter Oslo. De tøffe barna med rare dobbeltnavn snurpet sammen munnen og hermet etter meg da jeg sa «solen» og ikke «sola», «oss» og ikke «vårs». De sa jeg var «fin på det», og at jeg ikke bare skulle tro jeg kunne komme opp på den campingplassen og spise deres corn flakes sånn helt uten videre. De synes klærne mine var «sossete», og jeg visste ikke hva det betød, og så ned på min flekkete t-skjorte og lurte på om det kom til å hjelpe hvis jeg vasket den. Jeg sa ikke noe om at vi hadde utlagt vann og ingen vaskemaskin, for det slo meg ikke som relevant på det tidspunktet, men jeg skjønner nå at det kanskje hadde vært det.

Jeg vokste opp, og etter at den første innsikten begynte å sige inn, så ble det mindre og mindre kontakt mellom campingbarna og meg. Jeg var fra Oslo vest, og uansett hvor mye jeg la om til Grenlandsdialekt, så gjorde jeg aldri suksess med dem. Jeg var Oslo-jenta, hun med hytte, hun som ikke lagde sigg til foreldrene sine, hun som etterhvert også selv, rynket på nesen av å sitte inne i en vogn en solkinnsdag. Klasseskillet flyttet inn i meg, og jeg så etterhvert flere og flere forkjeller mellom campingfolket og hyttefolket. De mente vi hyttefolk trodde vi var bedre enn dem, og vi hyttefolk, vi trodde kanskje at vi var litt høyt på strå.

Derfor skriver jeg dette nå, kjære campingfolk, for jeg skulle egentlig ønske at det ikke var sånn. At ikke dere skulte på oss, og at ikke vi skulte på dere. Jeg ser dere når vi går i kiosken, og jeg ser at dere vurderer meg litt, og lurer på hvem jeg er for en type. Jeg er redd for at dere tenker «Oslo-frøken» når jeg går forbi, uansett hvor barbeint og uflidd jeg er. Jeg vil derfor veldig gjerne at dere skal vite dette; Jeg har alltid ønsket å være med i gjengen deres. Helt siden barndommen har jeg sendt lange blikk i deres retning, for det ser digg ut med sånne store møbler i forteltet. Det er jo deilig med parabol, for det regner ganske ofte om sommeren, og corn flakes smaker ektra godt når det knaser i sukker mellom jekslene. Jeg var svært avstandsforelsket i alle de pubertale guttene som motvillig var med på campingferie med familien, da jeg var litt yngre. Men jeg, vestkant-jenta, kunne jo ikke flørte med dem. Så jeg bare kikket. Og drømte om at de skulle kysse meg, sånn som det ble fortalt om i alle «Girls»-bladene mine.

Jeg vet jeg skal elske hytte høyest, for jeg tilhører hyttegjengen, men jeg er ganske misunnelig på all den pynten deres. Det må være litt gøy å kjøpe inn sånne nisser og alver, og lykter, kanskje en liten fontenelinkende sak, og telysholdere formet som ender og snegler og andre dyr, som dere har utenfor forteltene deres. Jeg hadde aldri fått familien min med på det. Jeg beundrer dere i hemmelighet, der dere sitter så fornøyde og koser dere rundt et bord. Det ser ikke ut som noen av dere føler at dere burde gått tur i skogen, eller badet morgenbad før frokost hver dag. Dere gjør bare det dere har lyst til, liksom. Jeg synes det også ser fint ut å bo så tett, være så nærme, bli så godt kjent. Her på hytta er kommer det bare folk på besøk når vi inviterer dem. Og selv da blir de som oftest bare to dager, for sånn er liksom reglene i hytteverdenen. Og så må folk alltid ha med gaver, jordbær og vin for eksempel. Husholdningslikør er det ingenting av.

Kjære campingfolk, vi er ikke egentlig så veldig forskjellige. Kanskje jeg er født i feil gjeng? Er det mulig å skifte? Vil dere ha meg? Barnet mitt elsker bobiler, men har aldri vært i en. Kanskje vi skal prøve oss?

Ville dere tatt godt i mot oss, hvis vi kom rullende inn en dag, på tross av vestkant-aksent og hyttevaner? Mulig vi ikke kommer til å skjønne hvordan ting funker, og tråkke i salaten sosialt sett fra første dag. Men kanskje noen vil forbarme seg over oss? Og så kan vi snu alle fordommene rundt og viske dem ut, og bli venner? Jeg håper det.

God sommer, alle dere i campinggjengen!! Vit at dere beudres i smug fra den andre siden.

Vennlig hilsen lengselsfull hyttefrøken fra Oslo vest.

🙂

(Som dere ser så vet jeg ikke så mye om livet på en campingplass, og snakker rett fra egne fordommer. Jeg mener ikke å støte noen, håper det er greit at jeg er sleivete og generaliserende, på hyttefolks vis. Og hvis jeg tar helt sjukt feil, fortell meg gjerne hvordan livet egentlig fortoner seg på en campingplass, for jeg har jo aldri opplevd det selv, sånn på ordentlig.)

 

19 Comments

Lørdagsbrevet; Kjære alle aleneforeldre

 

IMG_2018

Jeg møtte en bekjent forleden. Hun fortalte med stor entusiasme at hun leser denne bloggen, og at hun finner trøst i at ikke alt trenger å være så perfekt hele tiden. Hun fortalte at hun selv har blitt alenemor, at hun har to barn hundre prosent, og at det var deilig å lese når jeg skrev om frustrerende situasjoner og hverdagsproblematikk, for det kjente hun seg så veldig igjen i.

Jeg ble rørt, og ganske overveldet. For forskjellen er enorm mellom å ha et barn litt over halvparten av tiden, og ha to barn hundre prosent. Jeg har kjent på det mange ganger, når jeg møter aleneforeldre. Mammaer og pappaer som av en eller annen grunn har barna sine alene, hele tiden. Vi spiller i forskjellige ligaer. Dere er A-laget, rett og slett, jeg spiller på et ganske mye svakere B-lag. Det at jeg blir frustrert over hverdagsproblemer, at jeg kan bli sint og irritert, og fly i flint når Tidemann provoserer, det at jeg ikke har en å støtte meg på når jeg trenger en pause, det er så klart litt vanskelig noen ganger, men jeg er likevel i en skikkelig privilgert situasjon. Tidemann har en pappa jeg kan ringe til når som helst, som stiller opp like mye som meg, og som er like dedikert til vårt barn som jeg er. Er jeg deltidsmamma? Jeg liker ikke det begrepet i det hele tatt, for mamma er noe jeg er hele tiden. Uansett hvor ungen min er, så er jeg mammaen hans. Men han bor ikke hos meg hele tiden. Tre dager i uka så kommer jeg hjem til tomt hus, da har jeg all tid for meg selv, til det jeg kunne ønske meg. Noen ganger er det deilig, noen ganger er det litt trist. Men som regel er det helt fint, for livet mitt har blitt sånn, at jeg lever i begge verdener. Hundre prosent mamma når Tidemann er hos meg, hundre prosent min egen person, når jeg er alene (med mindre han ringer for å fortelle om en stein har han funnet, da er jeg brått hans igjen).

Kjære alle dere aleneforeldre, dere som hver dag står alene med oppdragelse, med hverdagsproblemer, med mulittasking, med unger som er slitne, med unger som er gira, med matpakkelaging, middagsrutiner, klesvask, husvask, lekseplaner, ukeplaner og fritidsaktiviteter, dere er helt sykt imponerende. Dere er vår tids overmennesker, spør du meg. Jeg imponeres ikke av folk som har fantastiske kropper, store bankkontoer eller doktorgrader, jeg imponeres av dere.

Det å være alene i alt det som unger betyr, det er veldig fint, veldig varmt og veldig givende, og så er det veldig, veldig slitsomt og tidvis ganske irriterende. Det å måtte ta alle avgjørelser selv, det å stå i trass-situasjoner, påkledningsnekt, det å være tålmodig, med lange armer dratt mot bakken av lanker som skal leie og matvarer som skal bæres, og hver eneste dag vite at det er bare deg det står på, det er helt utrolig. Jeg mener aleneforeldre burde tjent ekstra mye penger, dere burde holde kurs for oss andre, jeg er sikker på at vi har mye å lære av hver og en av dere. Ikke bare når det gjelder barn og hjem og leggerutiner, men om prioriteringer, kjærlighet og det som er viktig i hverdagen. Hadde jeg vært sjef noe sted, så hadde jeg ansatt en alenemamma eller en alenepappa fremfor en annen, du finner ikke mer effektive mennesker. Du finner ikke folk som klarer å mulittaske på samme måte noe annet sted i universet.

Jeg får av og til applaus fra mine gifte venner, de sier «Du er så flink, det må være vanskelig å stå i alle de oppdragelses-situasjonene alene, og ikke ha mulighet for time-out». Det er jo drithyggelig å få den støtten, og jeg tar i mot all den trøst jeg kan få når jeg trenger det, men jeg spiller på B-laget når det kommer til aleneforeldre. Jeg er ikke helt alene. Jeg har bare en unge, og jeg har ham bare halvparten av tiden. Den virkelige applausen, den virkelige beundringen, den bør gå til dere som står alene hver eneste dag. Jeg blir skikkelig takknemlig og ydmyk når jeg får tilbakemeldinger på denne bloggen, hvis det jeg skriver her kan trøste eller backe noen bittelitt, så har jeg gjort det jeg skulle. Men de som egentlig skulle hatt en blogg, de som egentlig har noe å lære oss, det er dere. Men dere har jo ikke tid, for livene deres består av å gjøre verdens viktigste jobb, helt alene, hver dag. Hvis noen av dere likevel har lyst til å dele fra deres hverdag, si fra, så stiller jeg som barnevakt (eller blogghjelp). For jeg tror A-laget har mye å lære oss alle sammen, og jeg vet jeg gjerne skulle ha lest om livene deres.

Fra en beundrer på B-laget til alle dere i den høyeste ligaen; Dere er helt rå!! Jeg ser dere, jeg noterer meg triksene deres, og jeg imponeres. Fyttirassen, ungene deres er heldige!

Håper dere setter dere ned og kjenner litt på hvor fantastiske dere er, klapper dere selv på skulderen og er stolte. Det fortjener dere mer enn noen andre.

God lørdag 🙂

 

Følge denne lille bloggen på facebook? Da får du innleggene dine opp i feeden, så du slipper å huske denne adressen. Ikke at jeg tror du er en glemsom type, men det er jo grenser for hva man skal ha på minnet hele tiden, liksom 🙂

 

 

2 Comments

Lørdagsbrevet; Kjære alle perfekte foreldre

 

IMG_4644

Kjære du som følger nøye med på oss hele tiden, og signaliserer med øyne, pekefinger og sukk når vi ikke gjør ting riktig. Kjære du som skriver i forumer, kommenterer på saker (noen ganger uten å ha lest dem først), du som får til alt hele tiden, som beholder roen i alle situasjoner og aldri gjør feil. Hører du meg? Jeg vil gjerne ha din oppmerksomhet et lite øyeblikk, jeg har noe å tilstå.

Jeg er nemlig en sånn uperfekt mamma. Jeg er en sånn mamma som ikke alltid vet hva hun skal gjøre i mammajobben. Jeg ser at du stirrer på oss når vi bråker på bussen. Du er trøtt og vil ha fred og ro på vei til jobben, jeg skjønner det kjempegodt, men vi er nemlig midt inni en lek fra verdensrommet. Og bussen er et romskip, eller kanskje en skute. Og noen ganger vil ungen min høre om forplantning, midt i rushtrafikken. Gjerne med utestemme.  Og jeg ser at du ser, og jeg prøver å snakke stille, holde hånden hans og alt det der, men så har vi hatt en lang morgen, og jeg er også trøtt, og vi skal i barnehagen og jeg vet at vi forstyrrer, men jeg vet ikke bedre enn å bare følge ham i leken og praten akkurat nå.

Jeg er en sånn mamma som ikke alltid klarer å si nei, når barnet mitt har gode argumenter for at jeg skal si ja. Fordi jeg tenker at verden belønner gode argumenter, og det er jo min jobb å lære ham om verden? Så jeg sier ja, etter at jeg har sagt nei, fordi barnet mitt overtaler meg, rett og slett. Og så koser vi oss med den isen, før middag til og med! Og ganske ofte spiser vi ikke ved bordet!! Vi spiser i trappa, eller på gulvet, vi spiser til og med sølete mat i sofaen! Og den bør renses, men det har jeg ikke gjort, så nå er den flekkete. Hvis du er hjemme hos meg en gang, ikke kikk under pynteputene, – de står der for en grunn.

Jeg er en sånn mamma som ikke alltid beholder roen, som kan skrike til ungen min når jeg blir sinna, jeg kan til og med begynne å gråte. Og selv da kan han fortsette å krangle. Og så krangler vi lenge, og så kapitulerer vi, også trøster vi hverandre etterpå og sier unnskyld. Og så prøver vi en gang til, men det kan hende vi krangler igjen. Noen dager krangler vi mye og er sure på hverandre, og man kan se det i fjeset mitt.

Jeg er en sånn mamma som googler råd om oppdragelse, og leser hva du skriver. Og ifølge deg, så burde jeg ikke vært mamma i det hele tatt. For vi er ikke sammen, pappaen hans og jeg, og vi har ikke en egen leilighet som vi flytter inn og ut av så barnet vårt kan bo samme sted. Ungen vår blir fraktet fra hus til hus, og han virker veldig fornøyd, men jeg ser at du mener vi burde gjort det annerledes. Vi burde holdt sammen, og vi burde i alle fall ikke sendt ham med bag frem og tilbake.

Jeg er en sånn mamma som ofte glemmer ekstra skift i barnehagen, jeg skjærer aldri ut kule former på grønnsakene i matboksen og ganske ofte er det flekker etter frokostyogurten på skjorta hans før dagen egentlig har begynt, men vi skifter ikke for jeg har glemt å henge opp vasken. En gang forsov jeg meg til Lucia-feiringen i barnehagen fordi jeg hadde vært på julebord kvelden før. Pappaen hans var der, sammen med barnet vårt, men jeg rakk det ikke. Og da gråt jeg, fyllesjuk som jeg var, og skammet meg veldig.

En annen gang, så rev jeg istykker en lekekatalog barnet mitt elsket, og kastet den på gulvet, fordi han ikke ville høre på meg. Det er helt sant. Og så sank jeg ned på gulvet ved siden av ham, og så gråt vi begge to, og da jeg hadde sagt unnskyld og vi hadde trøstet hverandre, og lest nattabok og han sov, så googlet jeg først «dårlig mor», og så bestilte jeg gråtende alle lekekatalogene det gikk an å få tak i. Da kom det åtte kataloger i postkassen noen dager senere, og vi jublet. Vi snakker fortsatt om den gangen «mamma var så dum» hjemme hos oss, mens vi kikker på bildene i de nye katalogene.

Kjære perfekte foreldre, jeg er veldig imponerte over dere alle sammen. Dere har alltid rene unger, dere beholder alltid roen, og dere vet alltid best. Jeg er bare ikke en sånn som dere. Jeg kommer aldri til å bli en sånn. Jeg håper vi kan leve side om side likevel, at barna våre kan gå i den samme barnehagen og at vi kan ta den samme bussen. For jeg tror kanskje vi kan lære noe av hverandre? Jeg er i alle fall den første til å forstå, hvis du en dag ikke helt får det til du heller. Når ungen din slår seg vrang, du klikker i vinkel eller enda verre; forstyrrer folk på offentlig transport. Jeg lover å smile til deg, for jeg vet akkurat hvordan du har det.

God lørdag!

IMG_4646

 

Ikke alltid perfekt mamma eller pappa? Sjekk ut podcasten min; Foreldrerådet. Så kan vi både lære mer, og trøste hverandre med våre uperfekte historier. For det er faktisk ganske mange av oss 🙂

 

Lørdagsbrevet; Kjære sommerkroppen 2016

 

IMG_4279

De siste årene så har kropper i generell forstand fått en ny forventning over seg, de skal ikke bare bære oss rundt, de skal ikke bare holde oss i live og ta seg ut på generell basis, de skal visst også fornyes hver sommer. «Sommerkroppen» er på alles lepper, kroppen må jobbes med, den skal presser, trenes, den skal svette, løfte, løpe, den skal måles og vurderes, før den til slutt eventuelt kommer gjennom nåløyet, og kan merkes med «sommerkroppen 2016». Først da kan den sprade på stranden, ha på seg bikini og bade i havet.

Nå har jeg sett en del kropper i mitt liv, jeg har jo også en egen kropp, og jeg vet ikke hvor hyggelig kroppene våre egentlig synes det er at dette sommerkropp-begrepet har blitt innført. Har noen spurt kroppene våre hva de egentlig har lyst til? Min er i alle fall ganske ukomfortabel med å skulle forholde seg til masse mas om at den skal forandre seg før hver sommer. Jeg merker det på den, den setter seg på bakbena, rett og slett. Den får mindre lyst til å bade, mindre lyst til å sykle seg en tur, mindre lyst til å gå på stranden. Og det viktigste med sommeren, som i utgangspunktet er så alt for kort, er vel at flest mulig får kose seg med den? Her går kroppene våre rundt hele året og gleder seg til å kjenne på solen, magen gleder seg til å være i det fri, føttene gleder seg til å gå barbent, og så skal vi sette kriterier for den?

«Du får bare kose deg på stranden hvis du går ned noen kilo og strammer opp rumpa». Jeg syns ikke det er en så hyggelig beskjed å gi kroppen, jeg. Her jobber den hardt hele året med å holde deg levende, gjøre deg glad, og så skal du liksom kritisere den for å ikke være bra nok?

Så kjære «sommerkroppen», eller kjære kroppen som snart skal møte sommeren, gi nå faen i det folk sier! Ikke la de sure stemmene, de festbremsene av noen meninger ta fra deg sol og bading og fine dager i sola. Bare kle av deg, gå ut, løp i skogen, bad i havet, spis grillmat og nyt hver eneste dag med varme dette landet har å by på. Tusen takk for at du er så grei, for at du fungerer som du skal, for at du bærer hver og en av oss rundt så vi kan leve livene våre. Det står det skikkelig respekt av faktisk. Jeg lover deg at jeg ikke skal slenge noe dritt denne sommeren, jeg skal heller prøve å se på deg med kjærlighet, så vi sammen kan nyte hver eneste dag på stranden, hver eneste tur i skogen, og hvert eneste bad.

God lørdag!!

Lørdagsbrevet; Kjære hvetebakst

 

Hvetebakst 4 president!!
Åh, elskede!

Deilige luftige boller, knasende brødskorpe og søte brioche; dere er under angrep. Det har kommet en bølge av skepsis til landt vårt, og det er du, den mest velduftende saken som finnes, som er utpekt til synder. Om du ikke får skylden for verdens overvekt, så ropes det «gluten» med høye røster, eller du kuttes brutalt fra folks diett, fordi det er sesong for «sommerkroppen 2016», og du er fienden.

Kjære hvetebakst, jeg ser deg hver dag. Jeg ser deg ligge der i vinduene, i diskene, du flørter med oss som går forbi. Du lukter kanel, kardemomme og har pyntet deg med vaniljekremer og glasur, og du vet hvor deilig du er. Du gir oss vann i munnen, og det sendes mange lengtende blikk i din retning. Jeg skulle skikkelig ønske at vi kunne være sammen for alltid. Jeg skulle ønske jeg kunne stå opp med deg, ha deg på sengen, leve livet mitt med dere tett på i hele tiden.

At hver dag kunne startet med en nystekt criossant, med hjemmerørt jordbærsyltetøy. Jeg skulle ønske det var loff til lunsj, eller hva med deilig surdeigsbrød med knasende skorpe? Åh, kanskje til og med akkompagnert av deres beste venn meierismøret? Herregud! Kaffe og kanelbolle, en sånn stor en med mange snurrer og mye fyll. Eller kanskje et nysktekt skolebrød? Med masse kokos og vaniljekrem? Seriøst, elskede hvetebakst, jeg skulle virkelig ønske vårt forhold var bærekraftig og sunt, for det er sterke følelser involvert fra min side, det er helt sikkert.

Men når konsekvensen er at vi (i allefall noen av oss) må løpe på tredemøller i timesvis, løfte på tunge ting av jern, hoppe opp og ned i treningssaler dag ut og dag inn, når det er til gymsalen kroppen må sendes, når vårt forhold er inne i en god periode, så blir det ikke så hyggelig. Hvorfor må det være sånn? Jeg ser at noen klarer et balansert forhold til deg, jeg ser at noen har kropper som fungerer i perfekt harmoni, dere er kanskje ikke sammen så ofte, dere klarer å holde det casual, liksom. Jeg er dessverre ikke en sånn person. Derfor, kjære hvetebakst, blir dette forholdet så vanskelig i lengden. For jeg får liksom aldri nok. Jeg mister meg selv i møte med deg, rett og slett.

Det er mange av oss. Vi som elsker deg, som ikke forstår hvordan folk kan snakke stygt om det du inneholder, eller velge deg bort på fest. Vi som elsker deg, men som like fullt vet vi ikke kan leve tett sammen. Kjære hvetebakst, det er hverken sommerkroppen eller gluteninnhold som er skylden i at vi må holde litt avstand, det er rett og slett bare at det blir for intenst. Sånne forhold er ikke sunne for noen, man kan bli klin kokos av det (åh, kokos!). Håper likevel vi møtes i ny og ne, innenfor rimelighetens grenser. Og jeg kommer alltid til å sende lange blikk i din retning, der du ligger og byr deg fram.

Lykke til med dine andre forhold, jeg håper du finner ekte kjærlighet og at vi likevel kan sees innimellom. Jeg håper du overlever glutenhets og skjønnhetstyrrani, ikke mist troen på deg selv, du er fantastisk. Takk for alle fine stunder, gleder meg til flere!

Forever yours,

🙂 Thea.

 

Hvis du vil (og er en skikkelig grei person) så kan du følge denne lille bloggen på facebook. Så får du innleggene rett i feeden din, og slipper å huske denne adressen 🙂