Den oppskrytte hverdagsmiddagen (og vår absolutte favoritt)

 

IMG_4619

Illusjonen:

Hjemmelaget, sunn og nydelig mat på et pent dekket bord, harmoniske og veloppdragne unger, forelskede voksne som sender hverandre blikk fulle av kjærlighet og varme. Barna som forteller morsomme historier om ting de har opplevd, latter, hygge og grønnsaker som sklir ned på høykant. Alle blir sittende lenge, alle takker for maten, og alle rydder bort sin egen tallerken.

Realiteten:

Praktisk mat som ingen elsker, men som er rask å lage og (forhåpentligvis) sånn passe innafor, slitne og sure unger som maser om å få noe annet, som ikke liker noe av det som står på bordet, og som bare vil spille på ipaden. Foreldre som er stressa, den ene har laget middag og den andre burde hjulpet mer til. Dårlig tid, for noen skal på trening og noen bør legge seg tidlig og noen har jobb de må gjøre etter at ungene er i seng. Saus på gulvet, makaroni i nesa og et barn som griner. Ingen sitter ved bordet, alle snakker forbi hverandre og en er pottesur.

Da jeg var barn, så spiste vi middag sammen hver dag. Tre søstre, mor, far og en sulten hund som lå under bordet og slikket i seg rester som datt ned. Vi gikk runder, alle fortalte om sin dag etter tur. Jeg husker det som hyggelig, samlende og litt tvansgmessig. Tidemann og jeg er jo bare to, og selv om det hender vi spiser ved bordet og skravler og hygger oss, så løser vi stort sett middagen på andre måter. Vi spiser «på snippen», som Mommo ville ha sagt. Vi spiser ved TV-en, ute på trappen, i parker, på stranden, på veien hjem, eller sittende på gulvet mens vi spiller stigespill.

Han har en favorittmiddag, min sønn, en klassiker som går igjen hver gang han får bestemme selv, og den ville han gjerne prate om på film. «Jeg kan jo ikke skrive, men jeg kan snakke på video på bloggen, så kan alle lage det til sine egne barn! Det burde de skikkelig.»

Her altså, er Tidemanns middagstips:

Bon appetit!

Ukas episode i Foreldrerådet (lik gjerne siden!) handler om mat. Barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen gir mange skikkelige gode råd til hvordan hverdagsmiddagen med unger kan bli en hyggeligere opplevelse. Du får også høre Berit fortelle om en litt klein situasjon fra mammalivet, noen ganger kan man faktisk også fortelle ungene sine for mye…

 

God mandag folkens!!! 🙂

 

 

«Hvor blir man av når man dør, mamma?»

Lurt fjes, alvorlige spørsmål.
Lurt fjes, alvorlige spørsmål.

Tidemann spør mye om døden. Han lurer på hva døden egentlig er, hva som egentlig skjer med øyeeplene når man kommer i graven (!), hvordan man kan være sikker på at noen er døde («tenk om de vil ut av kisten da?») og han lurer på når han selv skal dø.

«Får jeg en ny mamma hvis du dør?» kan han gjerne slenge ut i bilen, på vei til barnehagen. Jeg får umiddelbar klump i halsen av å tenke på det, og svarer så godt jeg kan for både hans og min del.  Da min onkel døde i fjor, så var Tidemann med i begravelsen. Jeg var usikker på om det var «riktig», men han ville veldig gjerne se hvordan det var, så han ble med. Jeg var redd for at han skulle være urolig, at han skulle bli opprørt av å se mange voksne som gråt, og jeg var bekymret for hvordan han kom til å reagere på den alvorlige stemningen.

Under bisettelsen, mens orgelet spilte og tårene rant, så satt han musestille på fanget mitt. Varmen fra den lille kroppen, å kjenne hans hånd i min, gjorde opplevelsen veldig sterk. Jeg satt der og kjente på livet hans (som i og for seg er hele livet mitt) på fanget, og gråt fordi onkel Bås var død. Jeg tror ikke på Gud, og synes hele konseptet med døden er ganske vanskelig  å forstå. Det er utenfor min fatteevne at folk bare blir borte. Det er rart og ukjent og jeg skjønner det ikke, rett og slett.

Tidemann fikk se på kisten, han hadde mange spørsmål («hører han hva vi sier?») og han ville helst at vi skulle åpne opp så han kunne få se hvordan et dødt menneske ser ut. Han så alle de triste fjesene og han delte ut klemmer (og så oppførte han seg rimelig bråkete i selskapet etterpå, jeg måtte til slutt ta han med ut så han kunne løpe av seg energien). Det føltes fint, og vanskelig, og sterkt og riktig at han var med i den begravelsen.

Hvor mye barn skal barn egentlig få vite om døden? Mange foreldre jeg kjenner vil ikke snakke om det i særlig grad, noen forteller om himmelen og Gud, andre vil beskytte barna sine mot egen sorg, og forteller så lite som overhodet mulig. Denne uka i Foreldrerådet har jeg besøk av Bianca Simonsen, hun er barnevernspedagog og foredragsholder og kan mye om dette temaet. Hun forteller både hvordan og hvorfor man bør snakke med barn om døden. Du får også høre Cathinka fortelle om en dag i «mammajobben» hun skammer seg litt over. Det er jo sånn at vi prøver vårt ytterste hver dag, men ikke alltid får det helt til. Da er det fint at vi kan dele det i Foreldrerådet, til felles trøst, og samtidig lære noe som gjør oss enda bedre. Det er tross alt verdens viktigste jobb, eller?

Lik gjerne Foreldrerådet på facebook, skriv gjerne noen anmeldelser av programmet på iTunes, og del det mer enn gjerne med vennene dine, men først og fremst; ha en deilig mandag!!!

🙂 Thea.

40 Comments

Kjære alle 17.mai-foreldre

 

IMG_3411

Det er straks tid for årets mest slitsomme dag, det er kø på polet, forventningene er skyhøye og barna har øvd seg i barnehage og skole i ukesvis. Vi skal grytidlig opp, alle skal kles i sitt fineste tøy, det skal bakes, det skal arrangeres frokoster, flagg skal heises, bunadsskjorter skal strykes og unger skal spise is, vi skal rekke alt og i  tillegg skal det bli kjempehyggelig, minneverdig og helt fantastisk.

Dette folkens, det er oppskriften på kjempestress. Det å ha tusen forventninger, kun en dag å innfri dem på, kombinert med logistikk, krav fra skoler og barnehager, og på toppen skulle kose seg glugg er nærmest umulig. Derfor skriver jeg dette lille brevet, som en slags huskeliste du kan ha i bakhodet mens korpsene spiller, barna maser og bunaden stikker.

For det første; det er ingen som ser på hvordan du ser ut, om skjorten er perfekt, om barna er rene eller kjolen er pyntet nok. Folk er så opptatte av seg selv at ingen har tid til å vurdere deg. Folk har bare øynene rettet mot sin egen stakk, for å si det sånn, så slapp av med det pyntestresset, ta på deg noe kroppen din liker å gå med (det er lov å droppe bunad), gi barna sko som ikke klemmer, og gi faen i at du ikke vinner årets pris for best kledde familie.

For det andre; du trenger ikke bake og lage all maten selv. Det er nemlig sånn at det finnes profesjonelle folk, som jobber med nettopp baking og matlaging (!), de er ofte skikkelig gode på akkurat det, og lager mat som faktisk er bedre enn den du lager sjøl. Det at du skal stå med rykende fersk hjemmebakst på alle arrangementene, pent dandert med flaggdekorasjon, som en matblogger med for mye fritid, er bare tull. Bak gjerne hvis du synes det er koselig, men hvis du heller vil ligge på sofaen (eller med kjæresten din) enn å leke den syke leken «perfekt forelder», så er det så jævlig lov. Støtt bakerne, -kjøp kake!

For det tredje; Ingen unger tåler alle forventningene verden legger på dem på en sånn dag. Det er faktisk ganske umulig for de fleste barn å forstå konseptet «Spis så mye is du vil», og i tillegg kunne klare å oppføre seg eksemplarisk i selskap, samtidig som de holder klærne sine rene. Give them a break. Dette er ikke dagen for å vise verden hvor god du er når det gjelder oppdragelse, det er barnas dag. Så la dem søle, rope og løpe rundt. Sørg for å omgås folk som er rause på det området.

For det fjerde; Du trenger ikke snakke med masse folk du egentlig ikke liker. Fint å være hyggelig liksom, høflighet er verdens glidemiddel, men ikke føl på en forpliktelse til å konversere med andre foreldre du egentlig ikke har sansen for, bare fordi ungene deres bærer dusker på den samme fanen. Før du vet ordet av det, har du i befippelsen og hornmusikken avtalt hyttetur og fellesferie sammen med en familie du ikke liker, det er verre enn fylleangst. Smil, og snakke med ungene dine, eller noen andre du liker.

For det femte; 17.mai er faktisk virkelig selv om du ikke får tatt hundre idylliske bilder av det. Å få unger til å posere som skjønne norske glansbilder, og dele det på sosiale medier er faktisk ikke obligatorisk (!), du beholder både pass, velferdsgoder og statsborgerskap selv om du dropper å dokumentere dagen. Livet er ingen konkurranse på facebook (overraskende nok).

For det sjette; Det viktigste for alle barn er at  mamma og pappa er fornøyde. Jeg husker det selv, jeg kunne ikke gitt mer faen i taler, hjemmebakst, festklær og tradisjoner, så lenge mamma og pappa var blide og smilte ekte smil. Det er foreldrene som tror 17.mai er en parade i vellykkethet, barna vil jo bare se på dårlige korps og spise is. Så slapp av, lett litt på forventingene og vis ungene dine at det viktigste er å kose seg.

Hipp, hipp, folkens!!!

PS: Hvis du er grei og skjønn og ganske morsom, så kan du gjerne bli med å følge denne bloggen på Facebook. Da får du innleggene rett i feeden din, så slipper du å huske hele adressen hit 🙂

Hvordan er det å gjøre det (nesten) alle kvinner før deg har gjort?

12873465_10153881967820991_776380932_o

Kommer jeg til å klare det? Hvor vondt kommer det til å gjøre? Hva om jeg ikke får det til? Hva om det blir ekkelt? Hvor lang tid kommer det til å ta? Er jeg godt nok forberedt? Trenger jeg egentlig å være forberedt? Blir det sånn som jeg tror? Hva om jeg revner? Når går vannet? Hvordan kjennes det ut? Kommer jeg til å bæsje på meg?

Når man har gått gravid i ni måneder, og (nesten helt selv) grodd frem et helt barn inne i sin egen kropp, så skal jo det barnet ut. Det er helt sikkert. Men hvordan er det egentlig å føde?

Alle kvinner som har født, har hver sin historie. Da jeg var gravid med Tidemann og nærmet meg termin, så kom det stadig fremmede damer bort til meg for å snakke om fødsler. Jeg husker at jeg synes det var skikkelig kleint. Hvorfor skal alle disse damene fortelle meg om føding? Har jeg, ved å gro denne magen, samtidig meldt meg inn i en slags klubb hvor hvem som helst kan snakke med meg om rier, åpning og smerter? Veldig pussig. Gamle og unge fremmede damer delte i alle høyste grad drøye detaljer om fødsler de hadde gjennomgått, mens jeg smilte ganske høflig og prøvde å tenke på noe annet.

Da jeg selv hadde vært gjennom det hele, og både sett og følt en unge komme ut av meg, så var det en del ting jeg likevel skulle ønske de fremmed damene (eller noen andre) hadde fortalt meg, men som ingen sa noenting om. For eksempel skulle jeg gjerne visst at pressrier, de riene som kommer til slutt når babyen skal ut, kjennes NØYAKTIG ut som om at du må bæsje. Jeg insisterte faktisk på å gå på do jeg, selv om jordmor og sykepleiere vennlig fortalte meg at det ikke var det som hold på å skje. Jeg var så påståelig at jeg fikk dem til å følge meg ut på do, overbevist om at jeg rett og  slett var på vei til å bli litt dårlig i magen. Det er dumt å diskutere med fødende damer, så de lot meg gå, og smilte bare mildt til meg da jeg etter en stund, slukøret stabret meg tilbake. Det var ikke noe annet som skulle ut av kroppen min, det var et barn.

En annen ting jeg gjerne skulle ha visst var dette med riene etter at babyen er ute, jeg trodde fødselen var over da, men det er  den jo ikke helt. Og så skulle jeg gjerne fått et tips om å ha med meg egen sjampo og balsam inn på selve fødestua, fordi man får dusje når babyen er ute, og da ble det fødesveis vasket med dispensersåpe for min del, noe som resulterte i at håret mitt var som en høydott i mange dager etterpå.

Denne uke i Foreldrerådet handler det om fødsler, helsesøster Tona Aanderaa jobber blant annet med å forberede gravide kvinner på føding, og hun svarer på absolutt alle spørsmål. Jeg har vært så nysgjerrig jeg bare kan, så dere gravide, skjønne damer der ute, skal få svar på alt dere måtte lure på. Hvis det er noen spørsmål dere føler jeg ikke fikk tatt med, send dem inn, så lager vi en episode til!

God mandag!

 

Hvordan holder man det egentlig hot når man har fått barn?

 

168803_10150366260265594_7645344_n

Det er fort gjort å drømme seg litt bort når man er forelsket, man ser for seg fremtiden, og familielivet, idylliske morgenstunder og romantikk hver dag. Man flytter sammen, noen gifter seg kanskje, man føler litt at livet er sånn som man ser på film, det er dere to for alltid, dere skal tåle alt, oppleve alt og være det paret som virkelig får det til. Og så er det gjerne sjukt mye ligging, sånn i starten. Og det er jo digg.

Etterhvert blir dere gravide (i alle fall en av dere), og drømmene begynner virkelig å ta form, nå er dere endelig snart en familie!!! Men hvordan blir det med de romantiske kveldene, de fredelige morgenene og den idyllen når babyen kommer ut? Hvordan påvirker manglende nattesøvn, bleier, gulp, amming og babyskrik kjæresteforholdet? Skikkelig mange forhold ryker i løpet av det første året etter at man har fått barn. Hva kan man gjøre for å holde sammen? Hvordan kan man forberede seg, og hva skal man gjøre når ting blir litt vanskelig? Hvor mye sex er det vanlig å ha, når man er nybakte foreldre? Og hvor viktig er det egentlig å holde sexlivet igang?

Denne ukas episode av Foreldrerådet handler om alt dette og mer til. Familieterapeut, barnevernspedagog og sexolog Thomas Winther svarer på alle spørsmålene dere har sendt inn, og gir gode råd for å holde parforholdet i gang når to blit tre (eller fler). I tillegg får du høre Grethe fortelle om den dagen i mammatilværelsen hun fortsatt skammer seg over, selv om det er mange år siden.

 

Husk å like Foreldrådet-siden på facebook, send gjerne inn forslag til temaer eller spørsmål, så skal jeg finne noen som kan svare på det du lurer på! Og takk for stjerner på iTunes, keep them coming!!

God mandag, godtfolk!

🙂 Thea.

Hva gjør du når babyen bare gråter? (bortsett fra å klikke)

 

Harmonisk og råkoselig med baby, er det ikke?
Harmonisk og råkoselig med baby, er det ikke?

Hva gjør du når den lille søte ungen din skriker hele tiden? Når du aldri får sove, aldri får fred, når lyden av babygråt er den lyden du kjenner best, og du er så sliten at du ikke husker ditt eget navn? Hva er egentlig kolikk? Og hva hjelper? Det er tusen råd på internett, men hva er det som faktisk fungerer?

Må du gå til en spesialist? Er det din feil at barnet ditt har det kjipt? Kan det få følger senere i livet, at starten var så full av ubehag?

Denne uka handler Foreldrerådet om kolikk. Jeg har besøk av helsesøster Tone Aanderaa, som gir helt konkrete tips og løsninger for at babyen din (og du) skal få det bedre. For hvordan vet du at det er kolikk ungen din har? Og akkurat hva kan du gjøre med det?

I tillegg så får du høre Annette fortelle om en dag i mammajobben hun skammer seg over. Det er fantastisk og deilig og vidunderlig å få barn, men det er jaggu ganske krevende (og irriterende) innimellom også. Derfor finnes denne podcasten, så vi kan gi hverandre felles trøst og felles råd. For jeg er vel ikke den eneste som kan synes mammajobben er litt vanskelig innimellom? Håper virkelig ikke det.

 

Kjenner du noen med en fersk baby? Del gjerne denne! Her er den mange tips alle med nyfødt unge kan ha nytte av. Huske at du kan abonnere på Foreldrerådet på iTunes, og dere? Jeg blir skikkelig glad hvis noen trykker på noen stjerner og skriver en omtale der. Er det lov å be om? Kanskje ikke, men jeg gjør det likevel.

God søndag, og takk for overveldende respons på gårsdagens innlegg!!! Dere er best ass.

🙂

Hva kan man egentlig forvente av besteforeldre?

 

12873465_10153881967820991_776380932_o

Hvor mye er det egentlig vanlig at foreldrene dine stiller opp når du får barn? Hvor ofte skal de være barnevakt? Vet mora til kjæresten din faktisk mer om amming enn deg, og er du nødt til å høre på henne? Hva hvis besteforeldre ikke gidder å stille opp, er det greit? Hva om de heller vil drikke vin med gode venner og leve livet enn å tørke gulp og gå på barne-kino?

Denne ukas episode av Foreldrerådet handler om besteforeldre, på godt og vondt. De kommer jo i mange former og farger, ikke alle synes det er stas å bli besteforeldre, noen strikker små sokker og gleder seg ihjel, mens andre føler seg plutselig gamle og reagerer med å dra på selvrealiseringsturer og distansere seg fra det hele. Noen ganger tar de for mye plass, noen ganger tar de ikke nok initiativ. Hva skal man gjøre? Hvor mye kan man egentlig forvente?

Tusen takk for alle spørsmål dere har sendt meg, enten på Foreldrerådet-siden eller til thea.klingenberg@gmail.com, denne podcasten blir ikke til uten dere!

Familieterapeut Thomas Winther er ukas gjest, og han svarer på alt dere lurer på. Del gjerne hvis du kjenner noen som hadde likt denne podcasten! God søndag 🙂

 

6 Comments

Hvor sint er det lov til å bli på ungen sin? Og hva funker eventuelt bedre?

Dette er ikke alltid virkeligheten hos oss, for å si det sånn.
Dette er ikke alltid virkeligheten hos oss, for å si det sånn.

Du vet når du står i butikken, etter en lang dag på jobb, du har hentet i barnehagen, du bærer sekker og bager, du skal prøve å finne på noe til middag, det er rushtid, blodsukkeret er lavt og stressvinået er høyt, og så bestemmer ungen din seg for at nå, nå er det nok! Noen som har opplevd det? At akkurat der, i plenum, ved sjokoladehylla, så legger barnet seg skrikende ned; «Jeg vil ha sjokolade NÅ!!!!!!!!».

Da får jeg lyst til å si opp mamma-jobben. «Jeg tror ikke dette er noe for meg likevel, jeg» tenker jeg da. Likevel prøver man først å være forståelsesfull, prøver å håndtere det sånn at de andre folka i butikken ikke dømmer deg (eller barnet), for det er ikke lørdag, vi skal ikke ha sjokolade, vi skal spise fiskepinner eller noe annet kjedelig, og du orker rett og slett ikke dette. Når ungen ikke vil høre, bare skriker og det hele plutselig likner på en scene fra «Nannyhjelpen», så er det sjukt vanskelig å beholde roen.

Ganske ofte klarer jeg ikke det, faktisk. Ganske ofte, både i butikken og hjemme, på fest, på tur eller på bussen, så blir jeg skikkelig sinna. Er det greit? Hvor sint er det lov å bli på ungen sin egentlig? Jeg synes de fleste andre foreldre virker så rolige, stemmer det? Er det bare jeg som tramper i gulvet, hever stemmen og får tårer i øynene av sinne noen ganger? Gjør det meg eventuelt til en dårlig mor? Og hva kan man gjøre istedenfor, som kanskje funker bedre, på sånne skikkelige vanskelige dager?

Denne søndagens episode i Foreldrerådet handler om trass. Om trass og sinne, om frustrerte voksne og forbanna barn, og hva man skal gjøre for å få det litt hyggeligere.

Elisabeth Gerhardsen er ukas gjest, hun er spesialist i klinisk barne- og ungdomsspsykologi og har mange konkrete tips til problemløsning i hverdagen. I denne episoden får du også høre Ida fortelle om den dagen i mammajobben hun skammer seg alle mest over.

Del gjerne, fine folk, for det er mange som trenger å høre disse rådene, og jeg tror de aller fleste foreldre synes det er deilig å høre at det ikke bare er dem som opplever sånne dager innimellom.

🙂 God søndag!!

4 Comments

Derfor må du snakke med barnet ditt om sex

 

12873465_10153881967820991_776380932_o

«Hvor kommer jeg fra? Hvordan lagde dere meg? Hvordan kom jeg ut av magen? Akkurat hvordan gjør dere det? Kan jeg få se???»

Har du snakket med ungen din om sex? Har du forklart akkurat hvordan det foregår? Har du fortalt at det også er noe vi voksne driver med fordi det er hyggelig (jepp, det gjør vi)? Har du forklart barnet ditt at den kroppen vi har er vår og bare vår, og at ingen andre skal få ta på den hvis vi ikke vil det selv? Har du forklart at andres kropper er deres, og ikke noe vi kan ta på hvis vi ikke får lov?

I denne ukas episode av «Foreldrerådet» handler det om nettopp dette, «Hvordan prate med barn om sex?».

Jeg har skrevet om dette flere ganger, mest fordi jeg lurer på det selv, for hvordan svarer man barn på spørsmål om sex? Hvordan forklarer man dem det «på riktig måte»? Går det an å  fortelle dem for mye? Jeg er ingen ekspert, jeg har bare gått for magefølelsen og svart mitt barn så godt jeg kan. Noen ganger på en stappfull trikk på vei hjem, noen ganger i familieselskaper, andre ganger har vi hatt lange samtaler ved middagsbordet om hvordan han ble til. Nøyaktig hvordan det foregår. Jeg har vært svett og rød i fjeset mange ganger i de samtalene, selv om jeg stort sett synes det er gøy.

Det viser seg at det er viktigere enn jeg hadde trodd. Når du snakker med ungen din om sex, forebygger du seksuelle overgrep. Du gjør dem tryggere på seg selv, og sin egen seksualitet. Barn som vokser opp med åpne foreldre som prater med dem om sex, debuterer senere selv (!), beskytter seg oftere (!) og er sjeldnere ruset (!) når de har sex. Bare fordi de har åpne foreldre!!

Jeg har snakket med mange jeg kjenner om dette, overraskende mange av mine venner har ikke tatt den praten med ungen sin. «Det finner de ut av selv, jeg lærte ingenting om sex av mine foreldre, det der tar skolen seg av», eller «det er ikke min jobb å snakke med barnet mitt om det, der er vi rett og slett uenige om oppdragelsen, Thea» er ting noen av dem har sagt til meg. Kjenner du noen som også tenker at det ikke er så viktig? Som synes det er så flaut at de bare unngår det?

Jeg skjønner at det kan være kleint, barn er direkte, nysgjerrige, gravende og «de eier ikke skam», – rett og slett fordi de faktisk ikke eier skam enda. Det er en gyllen mulighet vi har, til å gjøre dem trygge og sikre, men det betyr at vi må ta den praten. Tenk på alt det andre vi gjør for å beskytte ungene våre!

Jada, det har gått bra med mange som har syklet uten hjelm også. Eller som har gått på rød mann istedenfor grønn over gaten, det går som regel bra. Selv med alle oss som vokste opp med foreldre som røyket inne av og til, selv vi har overlevd stort sett. Men hvis du har muligheten til å faktisk beskytte ungen din mot seksuelle overgrep, og gjøre det tryggere på seg selv og sin egen kropp, er det ikke verdt å svelge den kleinheten?

Ikke ta det fra meg, jeg er bare en helt vanlig mamma, hør familieterapeut, barnevernspedagog og sexolog Thomas Winther svare på alle de spørsmålene dere lurer på i denne søndagens episode av «Foreldrerådet»;

 

Tusen takk for at dere lytter, deler og sender tilbakemeldinger! Dere kan følge Foreldrerådet på facebook her, og kom gjerne med innspill! Nest uke handler det om trass, om det å bli sinna på ungen sin (og hva som eventuelt kan funke bedre).

Spørsmål kan sendes på facebook-gruppen eller til thea.klingenberg@gmail.com.

God påskesøndag, fine folk!! 🙂

PS: Er du en over snittet hyggelig person? Da er du hjertelig velkommen til å følge denne lille bloggen på facebook! 😎

Vi ble venner igjen, og Staysman ble helten.

Foreldrerådet, en podcast for oss som ikke alltid er perfekte foreldre

 

 

Her er den altså, den aller første episoden i «Foreldrerådet».  Whoopwhoop!!!! Jeg er så spent på hva dere synes!! Denne aller første episoden handler om søvn (eller mangelen på søvn), og hva man kan gjøre for å unngå å bli klin kokos når ungen ikke sover.

Jeg fikk tak i selveste Sove-Karin, det var hennes bok som reddet meg den gangen for drøye fire år siden, da jeg var grå i fjeset av trøtthet, og følte meg som en vandrende gråtemaskin. Historien om hvordan Eline Krantz reddet livet mitt kan du lese her, hadde det ikke vært for henne og Sove-Karin hadde ikke dette kvinnemennesket vært det samme i dag, for å si det sånn.

Foreldrerådet har sin egen side på facebook, bli gjerne med der, inviter gjerne folk dere kjenner, og hvis dere har forslag, spørsmål eller bilder dele vil dele fra hverdagen med barn, kom med det!!

Tusen takk til Karin Naphaug, hun er en dame som har reddet mange fra søvnløse netter, inkludert meg selv, jeg ble faktisk litt starstruck da jeg møtte henne.

God palmesøndag, folkens!!!