En skamfull hemmelighet

sove

Jeg fikk en henvendelse fra en mamma her forleden. Hun vil gjerne være anonym, men hun sendte meg en mail og fortalte at de i hennes familie hadde en utfordring. Hennes datter på seks tisser på seg om natten, og hun ville gjerne at jeg i Foreldrerådet skulle lage en episode om sengevæting.

I mitt (litt uvitende) hode, så var sengevæting noe som rammer barn med psykiske utfordringer, eller som har det vanskelig. Jeg vet ikke hvor jeg har det fra, men det er den assosiasjonen jeg fikk. Heldigvis finnes det smarte folk, som kan ødelegge fordommer (som mine) og opplyse om sannheten, og heldigvis kan jeg invitere dem i studio. Siri Harket er ukas gjest i Foreldrerådet, hun er uroterapeut og har jobbet med barn og sængeveting i 16 år. Hun setter skapet på plass, forklarer hva sengevæting egentlig er, hva det kommer av og hva man kan gjøre med det.

Jeg ble faktisk litt opprørt av det hun fortalte meg. Ikke bare gjelder sengevæting veldig mange barn, men den skammen de føler på er veldig sår og vanskelig. I snitt er det tre barn i hver 1.klasse som jevnlig tisser på seg om natten. De tør ikke sove hos venner, de tør ikke være med på skoleturer, de føler at de bærer på en hemmelighet, og de skammer seg. I ukas episode får du høre hva de selv har skrevet om å slite med dette, det er sårt og vanskelig, og mange av barna er fortvilet.

Som mamma og voksen, tenker jeg at skam er noe man kan (og bør) skravle ihjel. Dette er noe som må løftes opp og frem, noe alle foreldre bør vite om, på lik linje med allergier eller andre utfordringer unger kan ha. Vi kan ikke ha det sånn at barn skammer seg for noe de selv ikke kan noe for, vi må møte dem med åpenhet og kunnskap, og hjelpe dem.

Jeg oppfordrer dere herved, alle sammen, til å høre denne episoden, bli smartere på noe dere kanskje ikke er så smarte på fra før (det kan jo hende at det bare var meg som ikke visste en pøkk om dette, men det tror jeg ikke) og dele det med vennene deres. Sammen kan vi foreldre gjøre våre egne unger, naboens unger eller våre barns venner tryggere og lykkeligere. Sånn, da var dagens oppfordring gitt.

Jeg er skikkelig takknemlig for at dere sender mail, fortsett med det, vi lager denne podcasten i felleskap!

God mandag!

🙂 Thea.

Om pupper og nederlag

 

We meet again.
We meet again. Denne gangen har jeg på meg klær.

Da Tidemann var sånn fem timer gammel, så lå vi i en seng på Rikshospitalet og stirret på hverandre. Jeg hadde nettopp vært gjennom det sykeste i mitt liv (han også, for den saks skyld), og vi lå der i senga og studerte hverandre. Ingen av oss visste helt hva vi skulle gjøre. Jeg hadde (nokså) flate pupper, susete hode, og var overveldet. «Er det du som har bodd inni meg?» sa jeg til ham. Han svarte selvsagt ikke, bare lå der med det rynkete fjeset sitt og kikket.

Jeg prøvde å gi ham pupp. Han deiset hodet i meg, kløna og kræsja og prøvde å få tak. Det var snø utenfor vinduet, og bak et forheng ved siden av sengen, lå en annen dame med sin nyfødte. Det hele var veldig rart. Det skulle ikke bli noe mindre rart, viste det seg, for det banket plutselig på døren, og inn kom en kjendis. Altså, hun var (og er) en kjendis for min del i alle fall. Gro Nylander, selveste amme-Gro, tidligere overlege på Riksen, superkjent fødselslege, hele Norges ammeguru kom inn på rommet mitt. Jeg ble faktisk litt starstruck.

Der lå jeg med puppene ute og den helt nye ungen min, fødesveis og bleie, og Gro sier; «Hei, gratulerer med barn! Jeg er Gro Nylander, lege her, er det i orden for deg hvis jeg tar med meg noen studenter inn?». Jeg bare nikket og smilte, og inn toget det massevis av folk som også smilte, og stilte seg rundt sengen min. Tidemann prøvde fortsatt å gripe den (litt slappe) puppen, mens Gro begunte å fortelle studentene på engelsk; «This mother has just given birth to a fullborn son, and you can see that she is trying to breastfeed him. Her breasts are still quite flat, because she does not yet have alot of milk, blabla blabla bla…» Det var peking og prating, pupper og konsentrasjon og jeg følte meg fnistete, men jeg klarte å holde maska.

Stundentene var veldig hyggelige, de smilte og nikket, og da Gro hadde snakket ferdig og de skulle gå, så lente hun seg ned til meg og sa; «Du gjør det helt riktig, det ser veldig bra ut. Takk for at vi fikk forstyrre». Jeg ble så glad!!! Tenk å få ammeskryt av selveste Nylander!!!!! Jeg var i utgangspunktet sjukt stolt over å ha klart å føde et helt barn, jeg var helt rusa på hormoner, og så fikk jeg skryt!!! «Dette kommer vi til å naile» sa jeg til Tidemann der han lå, og var sikkert på at herfra og fremover, kom ingen ting egentlig til å bli vanskelig.

Vel, jeg tok feil. Amming skulle vise seg  være mitt første (selvdefinerte) nederlag i mammarollen. Jeg var innstilt på å slenge ut en pupp hvor som helst, være kul og avslappet, og bli tynn som en strek, samtidig som ungen ble stor og sunn. Det ble ikke sånn, si. Det amme-nederlaget ble ganske tungt, og derfor var jeg faktisk litt nervøs denne uka, da jeg for første gang siden Tidemann ble født, skulle møte Gro Nylander igjen.

Hun er ukas gjest i Foreldrerådet, og det handler selvfølgelig om amming. Hvordan, hvorfor, og hva man skal gjøre når man ikke får det til. Jeg skulle veldig ønske jeg hadde hørt denne episoden selv, før jeg fikk barn, for da tror jeg jaggu det hadde gått mye lettere. Del gjerne denne med en gravid venninne (eller kjæresten hennes), eller en som er luta lei av å sitte med puppene ute, for her er det både råd, trøst og svar på det meste. Og så har Nylander møtt kongen! Hun ble nylig slått til kommandør av den kongelige norske St.Olavs orden for sin innsats for folkehelsen, og hva tror du hun spurte Kong Harald om da hun møtte ham? Selvsagt om han hadde fått pupp nårhan var liten 🙂

Hør hva han svarte her:

God mandag, fine folk!!!!

 

2 Comments

Lørdagsbrevet; Kjære alle perfekte foreldre

 

IMG_4644

Kjære du som følger nøye med på oss hele tiden, og signaliserer med øyne, pekefinger og sukk når vi ikke gjør ting riktig. Kjære du som skriver i forumer, kommenterer på saker (noen ganger uten å ha lest dem først), du som får til alt hele tiden, som beholder roen i alle situasjoner og aldri gjør feil. Hører du meg? Jeg vil gjerne ha din oppmerksomhet et lite øyeblikk, jeg har noe å tilstå.

Jeg er nemlig en sånn uperfekt mamma. Jeg er en sånn mamma som ikke alltid vet hva hun skal gjøre i mammajobben. Jeg ser at du stirrer på oss når vi bråker på bussen. Du er trøtt og vil ha fred og ro på vei til jobben, jeg skjønner det kjempegodt, men vi er nemlig midt inni en lek fra verdensrommet. Og bussen er et romskip, eller kanskje en skute. Og noen ganger vil ungen min høre om forplantning, midt i rushtrafikken. Gjerne med utestemme.  Og jeg ser at du ser, og jeg prøver å snakke stille, holde hånden hans og alt det der, men så har vi hatt en lang morgen, og jeg er også trøtt, og vi skal i barnehagen og jeg vet at vi forstyrrer, men jeg vet ikke bedre enn å bare følge ham i leken og praten akkurat nå.

Jeg er en sånn mamma som ikke alltid klarer å si nei, når barnet mitt har gode argumenter for at jeg skal si ja. Fordi jeg tenker at verden belønner gode argumenter, og det er jo min jobb å lære ham om verden? Så jeg sier ja, etter at jeg har sagt nei, fordi barnet mitt overtaler meg, rett og slett. Og så koser vi oss med den isen, før middag til og med! Og ganske ofte spiser vi ikke ved bordet!! Vi spiser i trappa, eller på gulvet, vi spiser til og med sølete mat i sofaen! Og den bør renses, men det har jeg ikke gjort, så nå er den flekkete. Hvis du er hjemme hos meg en gang, ikke kikk under pynteputene, – de står der for en grunn.

Jeg er en sånn mamma som ikke alltid beholder roen, som kan skrike til ungen min når jeg blir sinna, jeg kan til og med begynne å gråte. Og selv da kan han fortsette å krangle. Og så krangler vi lenge, og så kapitulerer vi, også trøster vi hverandre etterpå og sier unnskyld. Og så prøver vi en gang til, men det kan hende vi krangler igjen. Noen dager krangler vi mye og er sure på hverandre, og man kan se det i fjeset mitt.

Jeg er en sånn mamma som googler råd om oppdragelse, og leser hva du skriver. Og ifølge deg, så burde jeg ikke vært mamma i det hele tatt. For vi er ikke sammen, pappaen hans og jeg, og vi har ikke en egen leilighet som vi flytter inn og ut av så barnet vårt kan bo samme sted. Ungen vår blir fraktet fra hus til hus, og han virker veldig fornøyd, men jeg ser at du mener vi burde gjort det annerledes. Vi burde holdt sammen, og vi burde i alle fall ikke sendt ham med bag frem og tilbake.

Jeg er en sånn mamma som ofte glemmer ekstra skift i barnehagen, jeg skjærer aldri ut kule former på grønnsakene i matboksen og ganske ofte er det flekker etter frokostyogurten på skjorta hans før dagen egentlig har begynt, men vi skifter ikke for jeg har glemt å henge opp vasken. En gang forsov jeg meg til Lucia-feiringen i barnehagen fordi jeg hadde vært på julebord kvelden før. Pappaen hans var der, sammen med barnet vårt, men jeg rakk det ikke. Og da gråt jeg, fyllesjuk som jeg var, og skammet meg veldig.

En annen gang, så rev jeg istykker en lekekatalog barnet mitt elsket, og kastet den på gulvet, fordi han ikke ville høre på meg. Det er helt sant. Og så sank jeg ned på gulvet ved siden av ham, og så gråt vi begge to, og da jeg hadde sagt unnskyld og vi hadde trøstet hverandre, og lest nattabok og han sov, så googlet jeg først «dårlig mor», og så bestilte jeg gråtende alle lekekatalogene det gikk an å få tak i. Da kom det åtte kataloger i postkassen noen dager senere, og vi jublet. Vi snakker fortsatt om den gangen «mamma var så dum» hjemme hos oss, mens vi kikker på bildene i de nye katalogene.

Kjære perfekte foreldre, jeg er veldig imponerte over dere alle sammen. Dere har alltid rene unger, dere beholder alltid roen, og dere vet alltid best. Jeg er bare ikke en sånn som dere. Jeg kommer aldri til å bli en sånn. Jeg håper vi kan leve side om side likevel, at barna våre kan gå i den samme barnehagen og at vi kan ta den samme bussen. For jeg tror kanskje vi kan lære noe av hverandre? Jeg er i alle fall den første til å forstå, hvis du en dag ikke helt får det til du heller. Når ungen din slår seg vrang, du klikker i vinkel eller enda verre; forstyrrer folk på offentlig transport. Jeg lover å smile til deg, for jeg vet akkurat hvordan du har det.

God lørdag!

IMG_4646

 

Ikke alltid perfekt mamma eller pappa? Sjekk ut podcasten min; Foreldrerådet. Så kan vi både lære mer, og trøste hverandre med våre uperfekte historier. For det er faktisk ganske mange av oss 🙂

 

Den oppskrytte hverdagsmiddagen (og vår absolutte favoritt)

 

IMG_4619

Illusjonen:

Hjemmelaget, sunn og nydelig mat på et pent dekket bord, harmoniske og veloppdragne unger, forelskede voksne som sender hverandre blikk fulle av kjærlighet og varme. Barna som forteller morsomme historier om ting de har opplevd, latter, hygge og grønnsaker som sklir ned på høykant. Alle blir sittende lenge, alle takker for maten, og alle rydder bort sin egen tallerken.

Realiteten:

Praktisk mat som ingen elsker, men som er rask å lage og (forhåpentligvis) sånn passe innafor, slitne og sure unger som maser om å få noe annet, som ikke liker noe av det som står på bordet, og som bare vil spille på ipaden. Foreldre som er stressa, den ene har laget middag og den andre burde hjulpet mer til. Dårlig tid, for noen skal på trening og noen bør legge seg tidlig og noen har jobb de må gjøre etter at ungene er i seng. Saus på gulvet, makaroni i nesa og et barn som griner. Ingen sitter ved bordet, alle snakker forbi hverandre og en er pottesur.

Da jeg var barn, så spiste vi middag sammen hver dag. Tre søstre, mor, far og en sulten hund som lå under bordet og slikket i seg rester som datt ned. Vi gikk runder, alle fortalte om sin dag etter tur. Jeg husker det som hyggelig, samlende og litt tvansgmessig. Tidemann og jeg er jo bare to, og selv om det hender vi spiser ved bordet og skravler og hygger oss, så løser vi stort sett middagen på andre måter. Vi spiser «på snippen», som Mommo ville ha sagt. Vi spiser ved TV-en, ute på trappen, i parker, på stranden, på veien hjem, eller sittende på gulvet mens vi spiller stigespill.

Han har en favorittmiddag, min sønn, en klassiker som går igjen hver gang han får bestemme selv, og den ville han gjerne prate om på film. «Jeg kan jo ikke skrive, men jeg kan snakke på video på bloggen, så kan alle lage det til sine egne barn! Det burde de skikkelig.»

Her altså, er Tidemanns middagstips:

Bon appetit!

Ukas episode i Foreldrerådet (lik gjerne siden!) handler om mat. Barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen gir mange skikkelige gode råd til hvordan hverdagsmiddagen med unger kan bli en hyggeligere opplevelse. Du får også høre Berit fortelle om en litt klein situasjon fra mammalivet, noen ganger kan man faktisk også fortelle ungene sine for mye…

 

God mandag folkens!!! 🙂

 

 

«Hvor blir man av når man dør, mamma?»

Lurt fjes, alvorlige spørsmål.
Lurt fjes, alvorlige spørsmål.

Tidemann spør mye om døden. Han lurer på hva døden egentlig er, hva som egentlig skjer med øyeeplene når man kommer i graven (!), hvordan man kan være sikker på at noen er døde («tenk om de vil ut av kisten da?») og han lurer på når han selv skal dø.

«Får jeg en ny mamma hvis du dør?» kan han gjerne slenge ut i bilen, på vei til barnehagen. Jeg får umiddelbar klump i halsen av å tenke på det, og svarer så godt jeg kan for både hans og min del.  Da min onkel døde i fjor, så var Tidemann med i begravelsen. Jeg var usikker på om det var «riktig», men han ville veldig gjerne se hvordan det var, så han ble med. Jeg var redd for at han skulle være urolig, at han skulle bli opprørt av å se mange voksne som gråt, og jeg var bekymret for hvordan han kom til å reagere på den alvorlige stemningen.

Under bisettelsen, mens orgelet spilte og tårene rant, så satt han musestille på fanget mitt. Varmen fra den lille kroppen, å kjenne hans hånd i min, gjorde opplevelsen veldig sterk. Jeg satt der og kjente på livet hans (som i og for seg er hele livet mitt) på fanget, og gråt fordi onkel Bås var død. Jeg tror ikke på Gud, og synes hele konseptet med døden er ganske vanskelig  å forstå. Det er utenfor min fatteevne at folk bare blir borte. Det er rart og ukjent og jeg skjønner det ikke, rett og slett.

Tidemann fikk se på kisten, han hadde mange spørsmål («hører han hva vi sier?») og han ville helst at vi skulle åpne opp så han kunne få se hvordan et dødt menneske ser ut. Han så alle de triste fjesene og han delte ut klemmer (og så oppførte han seg rimelig bråkete i selskapet etterpå, jeg måtte til slutt ta han med ut så han kunne løpe av seg energien). Det føltes fint, og vanskelig, og sterkt og riktig at han var med i den begravelsen.

Hvor mye barn skal barn egentlig få vite om døden? Mange foreldre jeg kjenner vil ikke snakke om det i særlig grad, noen forteller om himmelen og Gud, andre vil beskytte barna sine mot egen sorg, og forteller så lite som overhodet mulig. Denne uka i Foreldrerådet har jeg besøk av Bianca Simonsen, hun er barnevernspedagog og foredragsholder og kan mye om dette temaet. Hun forteller både hvordan og hvorfor man bør snakke med barn om døden. Du får også høre Cathinka fortelle om en dag i «mammajobben» hun skammer seg litt over. Det er jo sånn at vi prøver vårt ytterste hver dag, men ikke alltid får det helt til. Da er det fint at vi kan dele det i Foreldrerådet, til felles trøst, og samtidig lære noe som gjør oss enda bedre. Det er tross alt verdens viktigste jobb, eller?

Lik gjerne Foreldrerådet på facebook, skriv gjerne noen anmeldelser av programmet på iTunes, og del det mer enn gjerne med vennene dine, men først og fremst; ha en deilig mandag!!!

🙂 Thea.

40 Comments

Kjære alle 17.mai-foreldre

 

IMG_3411

Det er straks tid for årets mest slitsomme dag, det er kø på polet, forventningene er skyhøye og barna har øvd seg i barnehage og skole i ukesvis. Vi skal grytidlig opp, alle skal kles i sitt fineste tøy, det skal bakes, det skal arrangeres frokoster, flagg skal heises, bunadsskjorter skal strykes og unger skal spise is, vi skal rekke alt og i  tillegg skal det bli kjempehyggelig, minneverdig og helt fantastisk.

Dette folkens, det er oppskriften på kjempestress. Det å ha tusen forventninger, kun en dag å innfri dem på, kombinert med logistikk, krav fra skoler og barnehager, og på toppen skulle kose seg glugg er nærmest umulig. Derfor skriver jeg dette lille brevet, som en slags huskeliste du kan ha i bakhodet mens korpsene spiller, barna maser og bunaden stikker.

For det første; det er ingen som ser på hvordan du ser ut, om skjorten er perfekt, om barna er rene eller kjolen er pyntet nok. Folk er så opptatte av seg selv at ingen har tid til å vurdere deg. Folk har bare øynene rettet mot sin egen stakk, for å si det sånn, så slapp av med det pyntestresset, ta på deg noe kroppen din liker å gå med (det er lov å droppe bunad), gi barna sko som ikke klemmer, og gi faen i at du ikke vinner årets pris for best kledde familie.

For det andre; du trenger ikke bake og lage all maten selv. Det er nemlig sånn at det finnes profesjonelle folk, som jobber med nettopp baking og matlaging (!), de er ofte skikkelig gode på akkurat det, og lager mat som faktisk er bedre enn den du lager sjøl. Det at du skal stå med rykende fersk hjemmebakst på alle arrangementene, pent dandert med flaggdekorasjon, som en matblogger med for mye fritid, er bare tull. Bak gjerne hvis du synes det er koselig, men hvis du heller vil ligge på sofaen (eller med kjæresten din) enn å leke den syke leken «perfekt forelder», så er det så jævlig lov. Støtt bakerne, -kjøp kake!

For det tredje; Ingen unger tåler alle forventningene verden legger på dem på en sånn dag. Det er faktisk ganske umulig for de fleste barn å forstå konseptet «Spis så mye is du vil», og i tillegg kunne klare å oppføre seg eksemplarisk i selskap, samtidig som de holder klærne sine rene. Give them a break. Dette er ikke dagen for å vise verden hvor god du er når det gjelder oppdragelse, det er barnas dag. Så la dem søle, rope og løpe rundt. Sørg for å omgås folk som er rause på det området.

For det fjerde; Du trenger ikke snakke med masse folk du egentlig ikke liker. Fint å være hyggelig liksom, høflighet er verdens glidemiddel, men ikke føl på en forpliktelse til å konversere med andre foreldre du egentlig ikke har sansen for, bare fordi ungene deres bærer dusker på den samme fanen. Før du vet ordet av det, har du i befippelsen og hornmusikken avtalt hyttetur og fellesferie sammen med en familie du ikke liker, det er verre enn fylleangst. Smil, og snakke med ungene dine, eller noen andre du liker.

For det femte; 17.mai er faktisk virkelig selv om du ikke får tatt hundre idylliske bilder av det. Å få unger til å posere som skjønne norske glansbilder, og dele det på sosiale medier er faktisk ikke obligatorisk (!), du beholder både pass, velferdsgoder og statsborgerskap selv om du dropper å dokumentere dagen. Livet er ingen konkurranse på facebook (overraskende nok).

For det sjette; Det viktigste for alle barn er at  mamma og pappa er fornøyde. Jeg husker det selv, jeg kunne ikke gitt mer faen i taler, hjemmebakst, festklær og tradisjoner, så lenge mamma og pappa var blide og smilte ekte smil. Det er foreldrene som tror 17.mai er en parade i vellykkethet, barna vil jo bare se på dårlige korps og spise is. Så slapp av, lett litt på forventingene og vis ungene dine at det viktigste er å kose seg.

Hipp, hipp, folkens!!!

PS: Hvis du er grei og skjønn og ganske morsom, så kan du gjerne bli med å følge denne bloggen på Facebook. Da får du innleggene rett i feeden din, så slipper du å huske hele adressen hit 🙂

Hvordan er det å gjøre det (nesten) alle kvinner før deg har gjort?

12873465_10153881967820991_776380932_o

Kommer jeg til å klare det? Hvor vondt kommer det til å gjøre? Hva om jeg ikke får det til? Hva om det blir ekkelt? Hvor lang tid kommer det til å ta? Er jeg godt nok forberedt? Trenger jeg egentlig å være forberedt? Blir det sånn som jeg tror? Hva om jeg revner? Når går vannet? Hvordan kjennes det ut? Kommer jeg til å bæsje på meg?

Når man har gått gravid i ni måneder, og (nesten helt selv) grodd frem et helt barn inne i sin egen kropp, så skal jo det barnet ut. Det er helt sikkert. Men hvordan er det egentlig å føde?

Alle kvinner som har født, har hver sin historie. Da jeg var gravid med Tidemann og nærmet meg termin, så kom det stadig fremmede damer bort til meg for å snakke om fødsler. Jeg husker at jeg synes det var skikkelig kleint. Hvorfor skal alle disse damene fortelle meg om føding? Har jeg, ved å gro denne magen, samtidig meldt meg inn i en slags klubb hvor hvem som helst kan snakke med meg om rier, åpning og smerter? Veldig pussig. Gamle og unge fremmede damer delte i alle høyste grad drøye detaljer om fødsler de hadde gjennomgått, mens jeg smilte ganske høflig og prøvde å tenke på noe annet.

Da jeg selv hadde vært gjennom det hele, og både sett og følt en unge komme ut av meg, så var det en del ting jeg likevel skulle ønske de fremmed damene (eller noen andre) hadde fortalt meg, men som ingen sa noenting om. For eksempel skulle jeg gjerne visst at pressrier, de riene som kommer til slutt når babyen skal ut, kjennes NØYAKTIG ut som om at du må bæsje. Jeg insisterte faktisk på å gå på do jeg, selv om jordmor og sykepleiere vennlig fortalte meg at det ikke var det som hold på å skje. Jeg var så påståelig at jeg fikk dem til å følge meg ut på do, overbevist om at jeg rett og  slett var på vei til å bli litt dårlig i magen. Det er dumt å diskutere med fødende damer, så de lot meg gå, og smilte bare mildt til meg da jeg etter en stund, slukøret stabret meg tilbake. Det var ikke noe annet som skulle ut av kroppen min, det var et barn.

En annen ting jeg gjerne skulle ha visst var dette med riene etter at babyen er ute, jeg trodde fødselen var over da, men det er  den jo ikke helt. Og så skulle jeg gjerne fått et tips om å ha med meg egen sjampo og balsam inn på selve fødestua, fordi man får dusje når babyen er ute, og da ble det fødesveis vasket med dispensersåpe for min del, noe som resulterte i at håret mitt var som en høydott i mange dager etterpå.

Denne uke i Foreldrerådet handler det om fødsler, helsesøster Tona Aanderaa jobber blant annet med å forberede gravide kvinner på føding, og hun svarer på absolutt alle spørsmål. Jeg har vært så nysgjerrig jeg bare kan, så dere gravide, skjønne damer der ute, skal få svar på alt dere måtte lure på. Hvis det er noen spørsmål dere føler jeg ikke fikk tatt med, send dem inn, så lager vi en episode til!

God mandag!

 

Hvordan holder man det egentlig hot når man har fått barn?

 

168803_10150366260265594_7645344_n

Det er fort gjort å drømme seg litt bort når man er forelsket, man ser for seg fremtiden, og familielivet, idylliske morgenstunder og romantikk hver dag. Man flytter sammen, noen gifter seg kanskje, man føler litt at livet er sånn som man ser på film, det er dere to for alltid, dere skal tåle alt, oppleve alt og være det paret som virkelig får det til. Og så er det gjerne sjukt mye ligging, sånn i starten. Og det er jo digg.

Etterhvert blir dere gravide (i alle fall en av dere), og drømmene begynner virkelig å ta form, nå er dere endelig snart en familie!!! Men hvordan blir det med de romantiske kveldene, de fredelige morgenene og den idyllen når babyen kommer ut? Hvordan påvirker manglende nattesøvn, bleier, gulp, amming og babyskrik kjæresteforholdet? Skikkelig mange forhold ryker i løpet av det første året etter at man har fått barn. Hva kan man gjøre for å holde sammen? Hvordan kan man forberede seg, og hva skal man gjøre når ting blir litt vanskelig? Hvor mye sex er det vanlig å ha, når man er nybakte foreldre? Og hvor viktig er det egentlig å holde sexlivet igang?

Denne ukas episode av Foreldrerådet handler om alt dette og mer til. Familieterapeut, barnevernspedagog og sexolog Thomas Winther svarer på alle spørsmålene dere har sendt inn, og gir gode råd for å holde parforholdet i gang når to blit tre (eller fler). I tillegg får du høre Grethe fortelle om den dagen i mammatilværelsen hun fortsatt skammer seg over, selv om det er mange år siden.

 

Husk å like Foreldrådet-siden på facebook, send gjerne inn forslag til temaer eller spørsmål, så skal jeg finne noen som kan svare på det du lurer på! Og takk for stjerner på iTunes, keep them coming!!

God mandag, godtfolk!

🙂 Thea.

Hva gjør du når babyen bare gråter? (bortsett fra å klikke)

 

Harmonisk og råkoselig med baby, er det ikke?
Harmonisk og råkoselig med baby, er det ikke?

Hva gjør du når den lille søte ungen din skriker hele tiden? Når du aldri får sove, aldri får fred, når lyden av babygråt er den lyden du kjenner best, og du er så sliten at du ikke husker ditt eget navn? Hva er egentlig kolikk? Og hva hjelper? Det er tusen råd på internett, men hva er det som faktisk fungerer?

Må du gå til en spesialist? Er det din feil at barnet ditt har det kjipt? Kan det få følger senere i livet, at starten var så full av ubehag?

Denne uka handler Foreldrerådet om kolikk. Jeg har besøk av helsesøster Tone Aanderaa, som gir helt konkrete tips og løsninger for at babyen din (og du) skal få det bedre. For hvordan vet du at det er kolikk ungen din har? Og akkurat hva kan du gjøre med det?

I tillegg så får du høre Annette fortelle om en dag i mammajobben hun skammer seg over. Det er fantastisk og deilig og vidunderlig å få barn, men det er jaggu ganske krevende (og irriterende) innimellom også. Derfor finnes denne podcasten, så vi kan gi hverandre felles trøst og felles råd. For jeg er vel ikke den eneste som kan synes mammajobben er litt vanskelig innimellom? Håper virkelig ikke det.

 

Kjenner du noen med en fersk baby? Del gjerne denne! Her er den mange tips alle med nyfødt unge kan ha nytte av. Huske at du kan abonnere på Foreldrerådet på iTunes, og dere? Jeg blir skikkelig glad hvis noen trykker på noen stjerner og skriver en omtale der. Er det lov å be om? Kanskje ikke, men jeg gjør det likevel.

God søndag, og takk for overveldende respons på gårsdagens innlegg!!! Dere er best ass.

🙂

Hva kan man egentlig forvente av besteforeldre?

 

12873465_10153881967820991_776380932_o

Hvor mye er det egentlig vanlig at foreldrene dine stiller opp når du får barn? Hvor ofte skal de være barnevakt? Vet mora til kjæresten din faktisk mer om amming enn deg, og er du nødt til å høre på henne? Hva hvis besteforeldre ikke gidder å stille opp, er det greit? Hva om de heller vil drikke vin med gode venner og leve livet enn å tørke gulp og gå på barne-kino?

Denne ukas episode av Foreldrerådet handler om besteforeldre, på godt og vondt. De kommer jo i mange former og farger, ikke alle synes det er stas å bli besteforeldre, noen strikker små sokker og gleder seg ihjel, mens andre føler seg plutselig gamle og reagerer med å dra på selvrealiseringsturer og distansere seg fra det hele. Noen ganger tar de for mye plass, noen ganger tar de ikke nok initiativ. Hva skal man gjøre? Hvor mye kan man egentlig forvente?

Tusen takk for alle spørsmål dere har sendt meg, enten på Foreldrerådet-siden eller til thea.klingenberg@gmail.com, denne podcasten blir ikke til uten dere!

Familieterapeut Thomas Winther er ukas gjest, og han svarer på alt dere lurer på. Del gjerne hvis du kjenner noen som hadde likt denne podcasten! God søndag 🙂