Er det greit å bli skikkelig forbanna?

 

Men kan se at han her, Stein Sunde ikke blir like forbanna som meg. Ikkesant?
Men kan se at han her, Steinar Sunde ikke blir like forbanna som meg. Ikkesant?

Jeg er jo en sånn type som kan fly i flint, jeg har temperament, jeg blir forbanna. Innimellom. Ikke hele tiden, men vi har perioder hjemme hos oss hvor det slenges i dører og hvor det skrikes og krangles. Jeg kan bli sint i bilen, på vei til bussen, ved leggesituasjon, ved middagsbordet, på jobb, på foreldrene mine, på ungen min, på de fleste. Jeg liker å tro at jeg er rasjonell, jeg opplever sjelden at fok blir redde for meg (da hadde jeg kanskje droppa det?), men jeg kan bli så sinna noen ganger, at jeg kjenner i magen at jeg ikke har helt kontroll over hva jeg sier. At jeg liksom flyter ut av min egen kropp litt, og ser meg selv reagere på en ganske dum måte, rent pedagigisk sett.

Dette er skikkelig vanlig. Men er det bra? Er det sånn at vi er nøtt til å «ventilere» litt av og til? Hva er egentlig sinne? Og hvordan kan vi opptre mer hensiktsmessig, både som foreldre og i verden ellers?

Det er det det handler om i denne ukas episode av Foreldrerådet, jeg har besøk av psykologspesialist Steinar Sunde (en veldig rolig fyr, det må jeg si), som har laget nettsiden littsint.no. Han jobber med å lære foreldre noen triks til å bli mindre sinte, for vi trenger faktisk ikke bli forbanna (!). I møte med ham må jeg innrømme at jeg følte meg som en sånn monstermamma. Det første jeg tenkte da han kom inn i studio, var at han kan noe jeg ikke kan, og denne fyren her blir aldri forbanna. Og det viste seg å stemme, sånn ganske bra 🙂

Denne episoden går rett og slett til alle vi som lar det gå en kule varmt innimellom (for det er vel flere enn meg?), håper dere liker den, og GOD MANDAG!!!

🙂 Thea.

PS: Vi setter oss på flyet hjem i dag, og jeg skal selv høre på episoden på repeat hele veien, for seks timer i fly med gamle, sure folk kan få en femåring til å virke engle-aktig. Bare så dere vet det.

 

2 Comments

Fra sjampanje til fiskepinner

 

Fra sjampis i herskapshus til fiskepinnemiddag i sofaen.
Fra sjampis i herskapshus til fiskepinnemiddag i sofaen.

Fra riksmannsbolig i Frankrike, til egen seng, sent natt til mandag, til jobb mandag morgen, til AKS og gjenforening med Tidemann utpå ettermiddagen, til klesvask og rask skifting, til bursdag, overraskelse og feiring av søster Nanna. Jeg kunne høre mammapolitiet hvese inni hodet mitt i går kveld, da Tidemann og jeg var på vei hjem fra restaurant, hånd i hånd, klokka halv ti på kvelden. Det er ikke vanlig, egentlig ikke «lov», å være oppe sent på en mandag. Men når kvelden er varm, når ungen er glad og når søster fyller 30, så er det viktigere å gjøre det man har lyst til, enn å tekkes strenge blikk fra folk (og stemmer i hodet mitt). Jeg skulle blogget, skulle fortelle om ukas episode av Foreldrerådet, skulle vasket opp, skulle ryddet på kjøkkenet. Men sovnet sammen med ungen min istedenfor, – jeg siklet og han snorket.

To supertrøtte tryner måtte spise pannekaker til frokost, for jeg hadde nok en gang glemt å handle, og jaggu ble det pannekaker på matpakka og frukt stjålet fra fruktkurven på jobben attåt. Jeg stjeler alltid frukt fra jobben, det er bare å si det rett ut; min unge har som regel stjålen frukt med seg på skolen. Nesten alltid pære (det er den minst populære frukten på Radio Norge). Noen ganger har han egenkjøpte grønnsaker, men det hører til sjeldenhetene.

I dag er det blåtirsdag, lekser som skal gjøres, hverdagsfisk til middag. Jeg vet det kommer til å bli krangling, alt ligger til rette for at vi skal få en konflikt utpå kvelden. Det ligger i lufta, mellom gjesping og slitne miner. Inni hodet mitt nikker mammapolitiet triumferende («nettopp, akkurat derfor har man ikke med seg femåringer på restaurant hele natta, hva var det vi sa?»). Han er trøtt, jeg er trøtt, klesvasken ligger utover gulvet i stuen og det brygger stadig opp til diskusjon. Kanskje jeg kan forhindre det? Hvis jeg har vett nok til å formulere det her, så burde jeg vel være kvinne nok til å avverge krangel?

Vet dere hva, jeg skal prøve. Jeg skal prøve å bare begynne å plystre eller noe, hvis det går en kule varmt her (det blir jo helt lættis hvis jeg får til det). Eller har noen et bedre triks? Det tas imot med takk.

På Gardemoen på søndag ble jeg forresten stoppet av tre skikkelig søte damer som bare ville fortelle meg at de hørte på Foreldrerådet, og at de likte det veldig godt. Jeg holdt på å dø av glede, jeg ble helt klønete. Hvis dere leser dette skjønne folk, så vil jeg bare si; Takk for at dere kom bort!!!! Jeg har tenkt på det tusen ganger siden. Det er det hyggeligste som har skjedd meg, jeg skjønner ikke helt hvordan dere kjente meg igjen, men jeg ble altså så rørt at jeg gikk med en varm klump i magen resten av kvelden, og kjenner på det fortsatt. TAKK!!!!!

Denne ukas episode handler om noe mange mener mye om, og som alle bør vite mer om (spør du meg), nemlig abort. Jeg er utrolig heldig som får lage en podcast om ting jeg synes er viktig, spesielt når Foreldrerådets lyttere er sånne nydelige folk som viser kjærlighet. Det er rimelig fantastisk. Jeg skal faktisk ta med meg akkurat den følelsen der, den takknemlige, inn i resten av kvelden. Kanskje klarer vi å få til en hyggelig kveld, ungen min og jeg, før vi stuper ned under dyna om noen timer? Det hadde jo vært å gi mammapolitiet fingeren, å naile denne dagen uten krangel. Og er det noe jeg er jævlig keen på, så er det å gi fingeren til akkurat den moraliserende gjengen der.

God tirsdag!

🙂

 

«Det går bra til slutt» (og andre ting det ikke hjelper å høre)

 

Jeg trodde aldri jeg skulle bli glad i gjen, men jeg ble det. Skikkelig glad, faktisk.
Jeg trodde aldri jeg skulle bli glad igjen, men jeg ble det. Skikkelig glad, faktisk.

Selv om jeg visste, med hjernen min, at det var folk i verden som gikk gjennom langt verre ting enn meg, så føltes det ikke sånn da. Jeg skjønte med intellektet mitt at det var mennesker som mistet familie, armer og bein, folk som levde i krig og elendighet, men likevel følte jeg meg som verdens tristeste person. Og hvis noen prøvde å muntert klappe meg på skulderen, og si «det kommer til å gå bra!» så hadde jeg lyst til å gøgge dem i trynet og gå min vei.

Samlivsbrudd er det kjipeste jeg har opplevd. Det kan hende noen tenker «da har du ikke gått gjennom så mye kjipt», og kanskje har jeg levd over snittet lykkelig i livet mitt. Men fy fader så fælt det var da pappaen til Tidemann og jeg slo opp. Jeg skal ikke ta dere gjennom hele det bruddet, for det ville blitt langt og rotete, men det var skikkelig dritt. Tidemann var et drøyt år, og livet, sånn som jeg hadde planlagt det, raste sammen.

Jeg er oppdratt til å tro at hvis man kjemper for noe, hvis man virkelig legger seg i selen for å få til noe, så går det bra. Derfor ble hele verdensbildet mitt snudd på hodet, da forholdet vi hadde kjempet for, tok slutt. Det var en lærdom jeg nektet å ta inn, rett og slett, jeg ville ikke tro at det var sant. «Hva er poenget da? Hva er vitsen med å jobbe for noe man vil få til, hvis det ikke funker likevel?» kvernet det i hodet mitt. Hver gang Tidemann sov, så rant tårene, når han våknet tok jeg meg sammen i noen timer, til han sovnet igjen.

Jeg hadde aldri trodd, i de månedene der, at jeg kom til å ha det bra igjen. Jeg satt i Spania, og husker at jeg helt seriøst trodde, at jeg aldri skulle bli glad igjen. Jeg har skjønt i ettertid at det egentlig ikke bare var kjærlighetssorg, det var aller mest følelsen av å ha mislykkes. At vi ikke hadde fått det til. Jeg skammet meg over å ha blitt «alenemor».  Jeg klarte ikke høre på musikk, jeg klarte ikke sove, jeg klarte nesten ikke å puste.

Nå i ettertid er bruddet mellom oss det jeg har lært aller mest av i livet mitt. Jeg lærte helt sjukt mye om meg selv, om hva jeg tåler, og hva jeg er laget av. Jeg er stolt av det, av oss, og av hvordan vi har fått det til. For jeg trodde vi skulle miste alt vi delte, vi hadde fått et barn sammen, og det var det største prosjektet jeg noensinne har satt igang sammen med noen. Så jeg var redd for å måtte gjøre det alene, redd for at jeg ikke lenger skulle dele det med noen. I ettertid har jeg skjønt at jeg ikke har tapt noe i det hele tatt.

Vi har klart oss veldig bra, vi er fortsatt et team. Team Tidemann. For når man klarer å sette ungen sin høyest, når begge mener at det er det aller viktigste, så faller mye annet på plass. I mitt hode er logikken sånn; Det aller beste for Tidemann er å ha like nært bånd knyttet til både mamma og pappa. Men da er det viktig at både mamma og pappa har det bra. Dermed blir det beste for ungen min, at vi er greie mot hverandre. Det har ikke alltid vært lett, men det er den ventileringen man har venner til (og mine stilte opp som aldri før).

Jeg vet ikke om jeg kan gi noen råd til andre i samme situasjon, bare fordi jeg har opplevd det selv. Men hvis jeg likevel skulle gjort det (rent hypotetisk altså), så ville rådene mine vært disse:

  • Ta sorgen på alvor. Det tar mye lengre tid før den går over, hvis man ikke kjenner på at det er vanskelig.
  • Lag en plan for samvær med en gang, og respekter avtalene.
  • Vær tydelig, høflig og raus mot eksen. Det er vanskelig, men det gir avkastning. Send sms eller mail hvis det er vanskelig å opprettholde en hyggelig tone.
  • Husk at det beste for ungen din sannsynligvis er at både du og eksen din har det bra. Ta ansvar for begge deler (selv om det muligens er det siste du vil).
  • Bruk vennene dine for hva de er verdt. Det er nå du trenger dem, det er nå de virkelig har sjansen til å stille opp for deg.

Jeg trodde ikke på noen da de sa det kom til å gå bra, men jeg tok feil. Heldigvis. Denne ukas episode i Foreldrerådet er personlig for meg, jeg skulle ønske jeg på magisk vis kunne hørt den selv, da det sto på som verst. Den går til alle som har opplevd, eller som står midt i, et samlivsbrudd. Familieterapeut Thomas Winther har faglige råd (i motsetning til mine subjektive) og jeg håper den kan gjøre en vanskelig situasjon litt enklere for noen.

Og så går det over (jeg lover).

God mandag 🙂

 

 

 

2 Comments

D-dagen

Han holdt meg heldigvis i hånden gjennom hele prosessen
Han holdt meg heldigvis i hånden gjennom hele prosessen

Det gikk bra. Vi er nå gjennom dagen vi har ventet på så lenge, og det gikk bra. Både med ungen min og meg. Riktignok måtte sistnevnte gråte ganske mye da hun gikk ut av skolegården, hun måtte få trøst fra både eks-kjæreste, søster og venninne, men det gikk over. Tårer kommer når hjertet renner over, og hjertet renner over når store ting skjer. Uansett hvor kul i trynet man gjerne vil være, så blir det sutrefjes og snufsing her i gården.

Herregud. Det tok en venninne, en søster og en eks-kjæreste for å trøste vekk dette fjeset i dag.
Herregud. Det tok en venninne, en søster og en eks-kjæreste for å trøste vekk dette fjeset i dag.

Jeg har vært skikkelig sammen med ungen min i dag. Ikke bare på vei til og fra den første skoledagen, ikke bare fysisk, jeg har vært mer oppmerksom på ham, vi har holdt hender mye, vi har skravlet og tullet og ledd. Vi kjøpte bokbind etter at (den svært korte) skoledagen var over, vi kjøpte lego for å feire, som vi bygget sammen på spisebordet. Jeg sorterte bitene og var håndtlanger, han satte dem sammen.

Vi tar legobygging på alvor i vår familie.
Vi tar legobygging på alvor i vår familie.

Vi dro på restaurant. Mommo, Foffa, Nanna, faren til Tidemann, kjæresten hans, skolebarnet og jeg. Tidemann skålte for at vi var sammen, solte seg i glansen. På vei til restauranten tuslet vi hånd i hånd nedover Grünerløkka og snakket om livet, kjærligheten og at han ønsker seg en valp. Er det noen barn der ute som ikke ønsker seg en «babyhund»? Jeg er veldig glad for at Knut (katten) setter en logisk stopper for det ønsket.

Foffas fang. Det har vært verdens tryggeste sted så lenge jeg har levd.
Foffas fang. Det har vært verdens tryggeste sted så lenge jeg har levd.

Jeg er helt sjukt heldig. Å sitte der og skravle, med alle menneskene Tidemann har i sin innerste krets (du var med i tankene, Katja) gjorde meg stolt. Vi er et skikkelig team. Etter noen litt hudløse, sårbare dager, så følte jeg meg på plass igjen. Fy fader, jeg har de fineste folka rundt meg. Å kunne sitte sånn, med en Mommo som ikke er sammen med Foffa (men som likevel er bestevenner), med en eks, som er far til mitt barn, og hans kjæreste, med en av to søstre, og en stolt skolegutt i midten, det gjør at jeg føler meg skikkelig rik. Rik på nettverk, familie, folk som vil ungen min det beste. Og at det attpåtil er så sjukt hyggelig, det er nesten ikke til å tro.

Det kommer sikkert flere bratte bakker, flere sårbare øyeblikk, flere hudløse dager. Det blir helt garantert mer grining, usikkerhet, ensomhet, kjedsomhet. Sånn er jo bare livet. Men det er faenmeg skikkelig fint også. Det blir sjelden sånn som man tror, men det kan faktisk bli rimelig fantastisk likevel.

Takk for alle hilsner, dere er verdens deiligste blogglesere. Ingen over ingen ved siden!

🙂 Thea.

PS:

Her er ukas episode i Foreldrerådet, med professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund. Den handler om skolestart, om hva vi bør tenke på, hva vi bør snakke med ungene om, og hva vi absolutt IKKE bør gjøre. Takk universet, for at jeg får invitere de smarteste hjerner til denne podcasten, så jeg (og andre) kan bli litt klokere på den tidvis irriterende, vanskelige, men også helt fantastiske, foreldrejobben.

Å ønske seg veldig en unge

 

Måtte lage en ny versjon av skiltet vårt. Foreldrerådet diskriminerer ingen! :)
Lise jobber i foreningen Ønskebarn og er ukas gjest. Måtte lage en ny versjon av skiltet vårt, Foreldrerådet diskriminerer ingen!

Hvordan er det å ikke få det man ønsker seg aller mest i livet? Hvordan er det å delta på babyshower etter babyshower uten å noen gang selv være midtpunktet? Hvordan er det å holde orden på syklus og eggløsning og ligging til det nitidige, uten at resultatet på graviditetstesten blir positiv?

Hvordan er det når venner og venninner spør til det kjedsommelige om «hvordan det går med familieplanleggingen»? Eller høre foreldre og svigerforeldre hinte om at de ønsker seg barnebarn? Hva gjør man når man ikke blir gravide, uansett hvor hardt man prøver? Hvor går man? Hva koster det? Og hvorfor snakkes det ikke mer om?

Hvorfor kan enslige kvinner få tak i sperm, mens det ikke er lov til å få kjøpt egg i Norge?

Denne uka så handler Foreldrerådet om noe sårt. På oppfordring fra lyttere, som hører på podcasten om det å ha barn, så har jeg denne uka laget en episode om det motsatte. Det å ikke få barn, når det er det man aller mest ønsker seg.

Jeg ble «smelt på tjukka» (som det så hyggelig heter) helt uten å ha planlagt å bli mor, vi ble foreldre uten å ha «jobbet for det» til i det hele tatt. Jeg kan ta meg selv i å fortelle den historien, å le av hvor rart livet er som ga oss deilige Tidemann, og helt glemme at det rundt det samme bordet kanskje sitter folk som gjør alt de kan for å få til det jeg tar for gitt. Å bli gravid. For noen, for ganske mange faktisk, så er det en kamp gjennom mange år. Hvorfor snakker vi ikke mere om det? Hvorfor er dette med fruktbarhet så tabubelagt?

Jeg slår et slag for å skravle ihjel myter, skravle oss til bedre forståelse for hverandre, skravle til det ikke er mer skam på mørke steder inni oss i det hele tatt. For byrden og prosessen av å ikke kunne få barn når man virkelig ønsker det, den er tung nok å bære i seg selv. Man trenger virkelig ikke å kjenne på dårlig samvittighet og skam i tillegg, da blir det alt for mye, spør du meg.

Ukas gjest i Foreldrerådet er Lise Boeck Jakobsen fra foreningen Ønskebarn.

Hun svarer på alle spørsmål, forklarer, dreper myter og forteller fakta om hvordan det er å være ufrivillig barnløs. Hun kommer også med gode råd til hvordan mån skal gå frem for å få drømmen oppfylt, og hvordan man skal klare seg best mulig gjennom prosessen. Takk for at dere sender inn temaer dere ønsker dere, uten dere hadde denne podcasten ikke blitt til!

Del gjerne med folk dere kjenner som kan ha godt av å høre at de ikke er alene i denne situasjonen, alt blir lettere når man er sammen.

God mandag, folkens!

🙂

 

 

«Gutter er best, ingen protest!»

 

Takk og lov for flinke eksperter som svarer på alt jeg lurer på! Eva Tryti er ukas gjest i Foreldrerådet.
Takk og lov for flinke eksperter som svarer på alt vi lurer på! Psykolog Eva Tryti er ukas gjest i Foreldrerådet.

Da jeg var gravid, og etter ultralyd kunne ringe til Pappa og fortelle ham at han skulle få et barnebarn med penis, så begynte han å gråte. Han hadde sikkert grått uansett, han er en veldig lettrørt type, men han gråt nok ekstra mye fordi det var en gutt. Pappa har vokst opp med tre søstre, og fått tre døtre, så han er til enhver tid i livet sitt omringet av kvinner. Selv om han har oppdratt alle oss søstrene til å kunne drille sjæl, så har han nok savnet innslag av menn i familien. Enhver kjæreste som presenteres for min far, blir tatt i mot med et stort smil.

Før jeg hadde født, så hadde Pappa (som nå kalles Foffa av Tidemann) kjøpt inn miniverktøy i vatt til ham. Tatt i betraktning at babyer ikke en gang kan gripe fast i noe bevisst før de er flere måneder gamle, så var den gaven ganske unødvendig, men den sier mye om forventningene fra bestefar. Foffa ville nok ikke kjøpt akkurat det samme hvis det var en jente inni magen min den gangen.

Kjønn er dritviktig, i alle fall hvis vi skal tro den kulturen vi lever i. Hvorfor er vi så opptatt av det? Hvorfor deler vi jenter og gutter inn i farge før de har kommet ut av magen? Hva gjør det med ungene våre? Vi forskjellsbehandler barn, selv når vi ikke merker det, i forhold til kjønn. Er det lurt? Og hvis ikke det er lurt, hva skal vi gjøre? Hadde det bare handlet om lekeverktøy, om kostymer eller andre overfladiske ting, så hadde det ikke spilt noen rolle om Tidemann gikk kledd som prinsesse eller superhelt på karneval. Men så vidt jeg kan forstå, så er de overfladiske tingene del av så veldig mye mer, noe som sildrer ned i oss fra alle kanter, og hindrer folk i å uttrykke seg på sikt, fordi man er «jente» eller «gutt», «kvinne» eller «mann».

Selv prøver jeg å være bevisst, hver dag, men har likevel havnet i mange situasjoner med Tidemann, hvor vi diskuterer hva som er «guttete» og hva som er «jentete». Jeg blir irritert (du hører en av de historiene i starten av ukas episode), jeg blir oppgitt, og jeg føler meg av og til litt maktesløs. Hvordan oppdrar man en unge som en unge, og ikke som en jente eller gutt? Er det i det hele tatt mulig?

«Gutter er best, ingen protest» sier Tidemann noen ganger. Det sier samfunnet også i en del saker. Og ledere i mektige posisjoner (de sier det kanskje bare inni seg, selv om det noen ganger er som at man kan lese det i panna deres). Og på den andre siden så er ikke gutter lenger best, i alle fall ikke på skolen. Nå starter Tidemann sitt første år på skolen, en skole hvor guttene taper terreng til jentene år for år. Hva kan jeg gjøre for at han skal lykkes best mulig der? Hvordan kan jeg sørge for at mitt barn når sitt potensiale, uavhengig av hva samfunnet forteller at han skal være, bare fordi han er gutt?

Vi satt i bilen her om dagen, og Tidemann gikk gjennom legokatalogen (hans kjæreste eiendel) og snakket om hva han ønsket seg.

«Jeg synes jentelego er ganske kult noen ganger, hvorfor er det egentlig bare for jenter?» spurte han.

«Det er ikke bare for jenter, det er bare noe de later som, så de skal selge mer Lego» svarte jeg.

Han skjønte det ikke. Jeg kunne se at han tenkte hardt, men han forsto ikke hva jeg mente. Jentelego er jentelego, og guttelego er guttelego. Det ser han jo på reklamen, han ser at jenter leker med det som er rosa, og gutter med det som er blått.

«Leker du med Lego med tissen?» spurte jeg til slutt. Fikk et fnisete (og overrasket) nei fra baksetet.

«Nettopp. Det eneste som er forskjellig på gutter og jenter når de er fem år, er tissen deres. Og man bruker (som regel) ikke tissen når man leker med lego. Derfor trenger man ikke forskjellige typer. All lego passer for alle.»

Han tok poenget. På lørdag var vi i lekebutikken, og han proklamerte høyt og tydelig blandt massevis av barn og voksne på stressa lørdagsshopping; «All lego er for alle. For man leker ikke med lego med tissen». Kremt. Jeg glemmer noen ganger at ungen min gjerne siterer meg. Men jeg var litt stolt likevel.

Ukas episode av Foreldrerådet handler om kjønn. Psykolog Eva Tryti er gjest, og hun forteller om jenter og gutter, hva som skiller dem, hvordan vi behandler dem forskjellig, og hva vi som foreldre bør være oppmerksomme på. For alle unger fortjener jo å være sånn som de er, ikke bare sånn som verden (og vi) forventer at de skal være.

 

 

 

 

Prosjekt lave forventninger

 

Idyll ser ikke alltid ut som man tror
Idyll ser ikke alltid ut som man tror

Jeg er verdensmester i forestille meg ting. Dere som leser denne bloggen vet jo det, jeg ser alt for ofte for meg idyll, suksess og perfekte dager, men så innhentes jeg brutalt av realiteten, og blir skuffa. Selv om jeg vet det, selv om jeg har gjort den samme feilen en million ganger, så lærer jeg veldig sakte, synes jeg. Og nå er det ferie, det er da drømmene mine blir mest urealistiske.

Jeg tror for eksempel alltid, når jeg tenker på sommerferien fra distansen, at jeg skal bli kjempebrun. Jeg ser for meg sandaler hver dag, nøttebrun kropp, gjerne iført kjole, med en blid unge ved min side. Jeg ser for meg lange sommernetter, med reker og hvitvin, harmoni på hytta med Mamma og Pappa, null friksjon, null regn og kanskje til og med at jeg skal jogge i skogen hver dag. «Til sommeren, så skal jeg bli en sånn person som oser av overskudd» tenker jeg. Og så ser jeg bare for meg latter, perfekte situasjoner og kanskje til og med en sommerflørt.

Jeg glemmer at jeg egentlig er en person som ikke blir brun (før jeg har vært gjennom hummer-fasen), at det som oftest regner en hel del, at jeg blir litt koko av å være på hytta med familien, og at jeg ikke liker så godt å jogge. Og så glemmer jeg at unger kan være akkurat like irriterende om sommeren som resten av året, og ikke minst at de står opp veldig tidlig. Blæh. Derfor blir jeg bare ikke frustrert over de litt mindre idylliske dagene, jeg blir ordentlig forbanna på meg selv, og skuffet, fordi drømmene ikke innfris.

Vel, denne sommeren skal bli annerledes. Jeg lanserer «prosjekt lave forventninger». Det høres kanskje trist ut, men jeg tror det kan bli råbra. Mitt mål denne sommerferien, er å stå opp hver morgen, med åpent sinn, og minimalt med planer. Vi har tre uker sammen, Tidemann og jeg, og vi har ingen konkrete planer. Vi trenger å bare være sammen. Uten at hodet mitt er hundre andre steder, bare stå opp hver dag, kjenne etter i kroppen og sammen finne ut hva vi har lyst til. Ikke hva vi har sett for oss, ikke hva vi forventer, ikke hva vi burde. Hva har vi lyst til?

I dag står det mellom å kjøpe metalldetektor (!), stikke på Hopp i Havet, eller besøke Foffa. Vi skal kjenne litt på det, mens vi spiser eggerøre og spiller Stigespill. Jeg har også litt lyst til å besøke en bondegård, hvis jeg skal være ærlig. Vi får se.

Hvis du kjenner deg igjen i det der med forventninger som ikke innfris, hvis du ser for deg at sommeren skal tilbringes med romantisk idyll, lading av batterier og perfekte barn, så er du hjertelig velkommen til å delta på prosjektet mitt. Hva skjer når man tar vekk forventningene? Hva skjer når man bare tar det som det kommer? Muligens vil familieterapeutene ha mindre å gjøre til høsten, hvis vi alle hadde sett på sommerferien med realistiske øyne.

Ukas episode i Foreldrerådet handler nettopp om sommerferien. Familieterapeut, sexolog og barnevernspedagog Thomas Winther gir konkrete tips til en vellykka ferie med familen. Og det handler ganske mye om å være realistisk. Da kan det nemlig bli større sjanse for faktisk idyll.

 

Familieterapeut Thomas Winther er heller ikke alltid perfekt. Det er digg å vite.
Familieterapeut Thomas Winther er heller ikke alltid perfekt. Det er digg å vite.

En skamfull hemmelighet

sove

Jeg fikk en henvendelse fra en mamma her forleden. Hun vil gjerne være anonym, men hun sendte meg en mail og fortalte at de i hennes familie hadde en utfordring. Hennes datter på seks tisser på seg om natten, og hun ville gjerne at jeg i Foreldrerådet skulle lage en episode om sengevæting.

I mitt (litt uvitende) hode, så var sengevæting noe som rammer barn med psykiske utfordringer, eller som har det vanskelig. Jeg vet ikke hvor jeg har det fra, men det er den assosiasjonen jeg fikk. Heldigvis finnes det smarte folk, som kan ødelegge fordommer (som mine) og opplyse om sannheten, og heldigvis kan jeg invitere dem i studio. Siri Harket er ukas gjest i Foreldrerådet, hun er uroterapeut og har jobbet med barn og sængeveting i 16 år. Hun setter skapet på plass, forklarer hva sengevæting egentlig er, hva det kommer av og hva man kan gjøre med det.

Jeg ble faktisk litt opprørt av det hun fortalte meg. Ikke bare gjelder sengevæting veldig mange barn, men den skammen de føler på er veldig sår og vanskelig. I snitt er det tre barn i hver 1.klasse som jevnlig tisser på seg om natten. De tør ikke sove hos venner, de tør ikke være med på skoleturer, de føler at de bærer på en hemmelighet, og de skammer seg. I ukas episode får du høre hva de selv har skrevet om å slite med dette, det er sårt og vanskelig, og mange av barna er fortvilet.

Som mamma og voksen, tenker jeg at skam er noe man kan (og bør) skravle ihjel. Dette er noe som må løftes opp og frem, noe alle foreldre bør vite om, på lik linje med allergier eller andre utfordringer unger kan ha. Vi kan ikke ha det sånn at barn skammer seg for noe de selv ikke kan noe for, vi må møte dem med åpenhet og kunnskap, og hjelpe dem.

Jeg oppfordrer dere herved, alle sammen, til å høre denne episoden, bli smartere på noe dere kanskje ikke er så smarte på fra før (det kan jo hende at det bare var meg som ikke visste en pøkk om dette, men det tror jeg ikke) og dele det med vennene deres. Sammen kan vi foreldre gjøre våre egne unger, naboens unger eller våre barns venner tryggere og lykkeligere. Sånn, da var dagens oppfordring gitt.

Jeg er skikkelig takknemlig for at dere sender mail, fortsett med det, vi lager denne podcasten i felleskap!

God mandag!

🙂 Thea.

Om pupper og nederlag

 

We meet again.
We meet again. Denne gangen har jeg på meg klær.

Da Tidemann var sånn fem timer gammel, så lå vi i en seng på Rikshospitalet og stirret på hverandre. Jeg hadde nettopp vært gjennom det sykeste i mitt liv (han også, for den saks skyld), og vi lå der i senga og studerte hverandre. Ingen av oss visste helt hva vi skulle gjøre. Jeg hadde (nokså) flate pupper, susete hode, og var overveldet. «Er det du som har bodd inni meg?» sa jeg til ham. Han svarte selvsagt ikke, bare lå der med det rynkete fjeset sitt og kikket.

Jeg prøvde å gi ham pupp. Han deiset hodet i meg, kløna og kræsja og prøvde å få tak. Det var snø utenfor vinduet, og bak et forheng ved siden av sengen, lå en annen dame med sin nyfødte. Det hele var veldig rart. Det skulle ikke bli noe mindre rart, viste det seg, for det banket plutselig på døren, og inn kom en kjendis. Altså, hun var (og er) en kjendis for min del i alle fall. Gro Nylander, selveste amme-Gro, tidligere overlege på Riksen, superkjent fødselslege, hele Norges ammeguru kom inn på rommet mitt. Jeg ble faktisk litt starstruck.

Der lå jeg med puppene ute og den helt nye ungen min, fødesveis og bleie, og Gro sier; «Hei, gratulerer med barn! Jeg er Gro Nylander, lege her, er det i orden for deg hvis jeg tar med meg noen studenter inn?». Jeg bare nikket og smilte, og inn toget det massevis av folk som også smilte, og stilte seg rundt sengen min. Tidemann prøvde fortsatt å gripe den (litt slappe) puppen, mens Gro begunte å fortelle studentene på engelsk; «This mother has just given birth to a fullborn son, and you can see that she is trying to breastfeed him. Her breasts are still quite flat, because she does not yet have alot of milk, blabla blabla bla…» Det var peking og prating, pupper og konsentrasjon og jeg følte meg fnistete, men jeg klarte å holde maska.

Stundentene var veldig hyggelige, de smilte og nikket, og da Gro hadde snakket ferdig og de skulle gå, så lente hun seg ned til meg og sa; «Du gjør det helt riktig, det ser veldig bra ut. Takk for at vi fikk forstyrre». Jeg ble så glad!!! Tenk å få ammeskryt av selveste Nylander!!!!! Jeg var i utgangspunktet sjukt stolt over å ha klart å føde et helt barn, jeg var helt rusa på hormoner, og så fikk jeg skryt!!! «Dette kommer vi til å naile» sa jeg til Tidemann der han lå, og var sikkert på at herfra og fremover, kom ingen ting egentlig til å bli vanskelig.

Vel, jeg tok feil. Amming skulle vise seg  være mitt første (selvdefinerte) nederlag i mammarollen. Jeg var innstilt på å slenge ut en pupp hvor som helst, være kul og avslappet, og bli tynn som en strek, samtidig som ungen ble stor og sunn. Det ble ikke sånn, si. Det amme-nederlaget ble ganske tungt, og derfor var jeg faktisk litt nervøs denne uka, da jeg for første gang siden Tidemann ble født, skulle møte Gro Nylander igjen.

Hun er ukas gjest i Foreldrerådet, og det handler selvfølgelig om amming. Hvordan, hvorfor, og hva man skal gjøre når man ikke får det til. Jeg skulle veldig ønske jeg hadde hørt denne episoden selv, før jeg fikk barn, for da tror jeg jaggu det hadde gått mye lettere. Del gjerne denne med en gravid venninne (eller kjæresten hennes), eller en som er luta lei av å sitte med puppene ute, for her er det både råd, trøst og svar på det meste. Og så har Nylander møtt kongen! Hun ble nylig slått til kommandør av den kongelige norske St.Olavs orden for sin innsats for folkehelsen, og hva tror du hun spurte Kong Harald om da hun møtte ham? Selvsagt om han hadde fått pupp nårhan var liten 🙂

Hør hva han svarte her:

God mandag, fine folk!!!!

 

2 Comments

Lørdagsbrevet; Kjære alle perfekte foreldre

 

IMG_4644

Kjære du som følger nøye med på oss hele tiden, og signaliserer med øyne, pekefinger og sukk når vi ikke gjør ting riktig. Kjære du som skriver i forumer, kommenterer på saker (noen ganger uten å ha lest dem først), du som får til alt hele tiden, som beholder roen i alle situasjoner og aldri gjør feil. Hører du meg? Jeg vil gjerne ha din oppmerksomhet et lite øyeblikk, jeg har noe å tilstå.

Jeg er nemlig en sånn uperfekt mamma. Jeg er en sånn mamma som ikke alltid vet hva hun skal gjøre i mammajobben. Jeg ser at du stirrer på oss når vi bråker på bussen. Du er trøtt og vil ha fred og ro på vei til jobben, jeg skjønner det kjempegodt, men vi er nemlig midt inni en lek fra verdensrommet. Og bussen er et romskip, eller kanskje en skute. Og noen ganger vil ungen min høre om forplantning, midt i rushtrafikken. Gjerne med utestemme.  Og jeg ser at du ser, og jeg prøver å snakke stille, holde hånden hans og alt det der, men så har vi hatt en lang morgen, og jeg er også trøtt, og vi skal i barnehagen og jeg vet at vi forstyrrer, men jeg vet ikke bedre enn å bare følge ham i leken og praten akkurat nå.

Jeg er en sånn mamma som ikke alltid klarer å si nei, når barnet mitt har gode argumenter for at jeg skal si ja. Fordi jeg tenker at verden belønner gode argumenter, og det er jo min jobb å lære ham om verden? Så jeg sier ja, etter at jeg har sagt nei, fordi barnet mitt overtaler meg, rett og slett. Og så koser vi oss med den isen, før middag til og med! Og ganske ofte spiser vi ikke ved bordet!! Vi spiser i trappa, eller på gulvet, vi spiser til og med sølete mat i sofaen! Og den bør renses, men det har jeg ikke gjort, så nå er den flekkete. Hvis du er hjemme hos meg en gang, ikke kikk under pynteputene, – de står der for en grunn.

Jeg er en sånn mamma som ikke alltid beholder roen, som kan skrike til ungen min når jeg blir sinna, jeg kan til og med begynne å gråte. Og selv da kan han fortsette å krangle. Og så krangler vi lenge, og så kapitulerer vi, også trøster vi hverandre etterpå og sier unnskyld. Og så prøver vi en gang til, men det kan hende vi krangler igjen. Noen dager krangler vi mye og er sure på hverandre, og man kan se det i fjeset mitt.

Jeg er en sånn mamma som googler råd om oppdragelse, og leser hva du skriver. Og ifølge deg, så burde jeg ikke vært mamma i det hele tatt. For vi er ikke sammen, pappaen hans og jeg, og vi har ikke en egen leilighet som vi flytter inn og ut av så barnet vårt kan bo samme sted. Ungen vår blir fraktet fra hus til hus, og han virker veldig fornøyd, men jeg ser at du mener vi burde gjort det annerledes. Vi burde holdt sammen, og vi burde i alle fall ikke sendt ham med bag frem og tilbake.

Jeg er en sånn mamma som ofte glemmer ekstra skift i barnehagen, jeg skjærer aldri ut kule former på grønnsakene i matboksen og ganske ofte er det flekker etter frokostyogurten på skjorta hans før dagen egentlig har begynt, men vi skifter ikke for jeg har glemt å henge opp vasken. En gang forsov jeg meg til Lucia-feiringen i barnehagen fordi jeg hadde vært på julebord kvelden før. Pappaen hans var der, sammen med barnet vårt, men jeg rakk det ikke. Og da gråt jeg, fyllesjuk som jeg var, og skammet meg veldig.

En annen gang, så rev jeg istykker en lekekatalog barnet mitt elsket, og kastet den på gulvet, fordi han ikke ville høre på meg. Det er helt sant. Og så sank jeg ned på gulvet ved siden av ham, og så gråt vi begge to, og da jeg hadde sagt unnskyld og vi hadde trøstet hverandre, og lest nattabok og han sov, så googlet jeg først «dårlig mor», og så bestilte jeg gråtende alle lekekatalogene det gikk an å få tak i. Da kom det åtte kataloger i postkassen noen dager senere, og vi jublet. Vi snakker fortsatt om den gangen «mamma var så dum» hjemme hos oss, mens vi kikker på bildene i de nye katalogene.

Kjære perfekte foreldre, jeg er veldig imponerte over dere alle sammen. Dere har alltid rene unger, dere beholder alltid roen, og dere vet alltid best. Jeg er bare ikke en sånn som dere. Jeg kommer aldri til å bli en sånn. Jeg håper vi kan leve side om side likevel, at barna våre kan gå i den samme barnehagen og at vi kan ta den samme bussen. For jeg tror kanskje vi kan lære noe av hverandre? Jeg er i alle fall den første til å forstå, hvis du en dag ikke helt får det til du heller. Når ungen din slår seg vrang, du klikker i vinkel eller enda verre; forstyrrer folk på offentlig transport. Jeg lover å smile til deg, for jeg vet akkurat hvordan du har det.

God lørdag!

IMG_4646

 

Ikke alltid perfekt mamma eller pappa? Sjekk ut podcasten min; Foreldrerådet. Så kan vi både lære mer, og trøste hverandre med våre uperfekte historier. For det er faktisk ganske mange av oss 🙂