6 Comments

Blogger kom ut av skapet som blogger. Klikk her for å lese om den tøffe tiden (neida, det var kjempelett, ikke klikk, fake news)

 

Noen likner på hunden sin, andre på ballongen. Foto: VG                       (innlegget inneholder en annonselenke)

 

For to år siden hadde jeg runda internett, og satt nøyaktig den samme sofaen som jeg sitter i nå, mens ungen sov og jeg kjeda meg. Alle kule serier var fortært, candy crush fulgte meg inn i drømmeland og jeg klødde etter å finne på noe nytt. Så jeg googla litt rundt, og endte med å kjøpe dette domenet, uten egentlig å ha noen plan. Jeg så på youtube-videoer for å sjekke hva man gjorde med et domene etter at man hadde kjøpt det, og klarte (nesten) helt selv å laste opp wordpress (måtte ringe en fyr fra domeneshop, han var veldig grei); vips hadde jeg en blogg. Jeg ble så flau over meg selv at jeg ikke turte å si det til noen på mange dager. Ingen oppdager at du blogger i smug, hvis du ikke deler det på facebook.

Etter en uke fikk min venninne og kollega Johanna nyss om at jeg smugblogga, og hennes respons var «skjerp deg!». Hun dytta meg vennlig (men jæskla bestemt, sånn som bare hun kan) ut av min egen selvbevissthet og jeg sto frem for familie og venner. Ut av skapet som blogger. Det var tøft. Neida, det var selvfølgelig ikke tøft i det hele tatt, det var bare litt kleint, for jeg hadde ingen av de attributtene vanlige bloggere har, og følte meg helt dust da jeg fortalte folk på internett at de burde komme hit og lese om livet mitt.

Men den flauheten ga seg. Gleden over å få skravle i vei på denne nettsiden er så stor, at jeg etterhvert ikke kunne brydd meg mindre om at noen kanskje synes det er teit. Folk må jo ikke komme inn her? Heldigvis er det mange som gjøre det likevel, og dere som leser har gitt meg (pass opp, nå kommer det noe litt svulstig) troen på folk flest igjen. Jeg visste ikke at det fantes så mange rause, hyggelige, oppriktige, og kule folk på internett. Hjernen min hadde begynt å tro på det den så, at folk flest på internett var så ignorante og kjipe som de fremstår i kommentarfeltene. Men jeg tok feil. Eller så har jeg bare truffet en gullåre, for maken til fine lesere, varme meldinger og generell kjærlighet har jeg ikke sett noen andre steder på verdensveven.

I dag ble denne bloggeren spaltist i VG+. Det føles helt sjukt gøy, og litt skummelt. Nå er det ikke bare dere som skal lese hva jeg skriver, nå skal fremmede folk, de som leser landets største avis, få meg trøkka i trynet en gang i uka. Det kan hende de ikke alle sammen er så greie som dere (dere er tross alt kremen av internett, ikke glem det). Men er det noe de siste to årene har lært meg, så er det at de sommerfuglene jeg har i magen, den kløen jeg føler når jeg får nye idéer, den følelsen av å gjøre noe som både er gøy og skummelt, den må jeg ta på alvor. Og så får det bli som det blir.

Hvis dere vil lese ukas spalte, men ikke har abbonnement på VG+, så kan dere klikke HER og få ett års medlemskap til halv pris. Den koden varer noen dager fremover, så si gjerne fra til en kollega eller en venn eller noe, så flere kan benytte seg av den. Sharing is caring og så videre. Eh, og så er det selvsagt en god del andre saker enn min, skrevet av en god del briljante journalister, man kan lese på VG+. Har ikke blitt fullstendig navlebeskuende heller. Får være grenser.

Bloggere er forskjellige de også, akkurat som alle andre. Foto: VG

Knut har overrasket oss i det siste med å trekke døde fugleskrotter inn i stua (som mange av dere så på snap), og ligger nå som en løve på gulvet og er stolt. Hvordan forteller man katter at man ikke vil ha avrevne fuglehoder i sofaen? Tips tas imot med takk. Ungen sover, jeg har fått solbart igjen (FML, jeg hadde klart å holde den unna hele sommeren, men i dag røk jeg på en smell) og er nok en gang hekta på candy crush. Alt er som det pleier, med andre ord.

God fredag alle sammen, please gjør en innsats for å kose deg glugg. Spis noe digg, drikk noe kaldt, kyss en du liker, ligg med en som er deilig, se på noe morsomt, dans litt kanskje, samma for meg, men ikke glem at det er nå det er helg!

🙂 Thea.

 

 

4 Comments

Dette bør du ha i ørene dine

 

Ha folk i ørene dine. Det er mitt beste råd på en døll onsdag.

Ha fine folk i ørene dine. Det er mitt beste råd på en døll onsdag (og alle andre dager egentlig).Hvis denne onsdagen er litt døll, litt slapp, hvis du kjeder deg litt eller bare er litt… blæh, så har jeg den perfekte kur. Den er gratis, den krever kun internett (som du tydeligvis allerede har), ører, og ørepropper (forsåvidt valgfritt). En av mine favorittsyssler i det siste, når hodet mitt er slitent, når jeg må brette kjedelige hauger med klær, gå i butikken, eller bare trenger å ligge helt stille på sofaen, er å høre på podcast. Deilige stemmer som gjør meg smartere, forteller historier, gir meg nye perspektiver, får meg til å le eller gråte eller bare kose meg. Flere ganger i det siste har jeg ringt venner for å fortelle om noe jeg har hørt på en podcast, jeg snakker om det på jobb, men ikke alle har liksom «oppdaget» podcast enda. Det tok meg lang tid også, på tross av at jeg lager en selv. Hvis du er en av dem, så vil jeg anbefale deg å bare hoppe i det. Du tror kanskje ikke du har tid, kanskje ikke at du har lyst, synes det er mer enn nok å følge med på serier, aviser, facebook og ikke minst den virkelige verden. Og det er det jo. Men jeg mener det, jeg unner alle å kjenne på den deilige følelsen av å være i sin egen boble, i matbutikken for eksempel, å skli mellom reolene mens du handler hverdagsmat, mens du hører på for eksempel Invisibilia. Eller en av de andre. Her er mine favoritt-podcaster fortiden:

Invisibilia. Har sagt det før, og må si det igjen, denne podcasten er nesten magisk! Handler om alle de usynlige tingene som styrer menneskelig adferd. De er i gang med sesong tre nå, du kan bare begynne med de siste episodene hvis du vil, hver episode står for seg selv. Jeg gleder meg som en unge til neste episode i morgen.

This American Life. Tror den har eksistert lenge, men jeg har ikke hørt på den før nå. Sjekk for eksempel ut denne  eller denne episoden. De er begge helt rå, du kommer garantert til å få noen nye perspektiver på ting du allere har tenkt på. Jeg begynte å gråte av en av dem, kan du gjette hvilken?

Krisemøte. Også en podcast som har holdt på i et par år, har visst om den lenge, men som sagt har jeg ikke vært podcastentusiast så lenge, så jeg har sveipet rett forbi den. Nå har jeg derimot hørt alle episodene, og blitt ordentlig glad i begge programlederne. På tross av tidvis stort underlivsfokus, så er de lune, rare og morsomme.

Mørketid. Skulle ønske denne podcasten hadde fire ganger så mange episoder, for jeg slukte alle på en gang. Laget av NRK, handler om tiden vi lever i, og de store mektige, skumle menenne som styrer den. Du lærer alt du behøver å vite om Trump, og hans minst like maktsyke kollegaer i andre land, ved hjelp av flinke eksperter og korrespondenter. Tonen er nedpå, du føler deg aldri dum eller utafor, selv om du kanskje ikke er av typen som applauderer politiske spørsmål når du spiller Trivial Persuit. Programlederne er inkludernede og flinke.

Sånn er du. Personlighetstesting av norske kjendiser. Veldig gøyalt konsept, jeg har anbefefalt den før. Nå savner jeg å få nye episoder, for jeg har hørt samtlige (også de som liger under «BIG 5», som podcasten het før). Ikke bare blir du ordentlig kjente med folk i norsk offentlighet, du blir også klokere på deg selv.

Nå ligger jeg i sofaen med rare øyenbryn (driver og farger dem selv), kimono og sandaler (har kjøpt nye, så prøver dem ut) og ville skremt hvilken dørselger som helst. Men jeg har ikke tenkt til å åpne døren, uansett hvem som skulle ringe på, for øreproppene mine er i, ungen er hos sin far, og jeg skal høre podcast og drikke saft resten av kvelden. Føles nesten som ferie.

God onsdag, fine folk!

PS: Sjekk gjerne ut min podcast også altså, denne uka handler Foreldrerådet om familierett;

 

 

 

4 Comments

Manual ønskes

 

Sånn her var det i helgen. Stille vann. I dag ble det plutselig stiv kuling, og jeg aner ikke hvorfor.

Når man har planlagt en kveld med trivialiteter, men hygge, at man skal spise noen rester til middag, og kanskje få kokt kraft på den kyllingskrotten, og være en sånn dame, som rydder og ordner, bader ungen og vasker klær, og så går det hele til helvete, da blir jeg i tvil ass. I tvil om jeg duger. For kylling og middag og klær klarte jeg, vi fikk til lekser og bading, til og med katten fikk mat. Og så, rett før vi skal i seng, med bok og hyggelig sang på sengen, rett før denne ganske lange dagen skal ta slutt for min unge, så snur det hele.

Ut av en liten ting, som en virvel i et badekar (det var faktisk det det handlet om), så blir det plutselig storm (i overført betydning). Og jeg prøver så godt jeg kan, bestemmer meg for å gjøre alt det alle eksperter har fortalt meg, være myk og fast, stå i spagaten i egen person, være pedagogisk, se ungens behov og egentlige ønsker, være nysgjerrig på det som ligger bak, for denne gangen skal jeg ikke bli sinna. Jeg kan bli streng, men jeg er stor og han er liten og det hele er mitt ansvar. Og så funker det likevel ikke. Hjernen min leter etter hundre svar, ting som skulle stått skrevet i en manual, som burde komme med alle unger ut av kvinners mager, med ferdige råd til hvordan man skal løse foreldreskapet. Men jeg fødte ingen jævla manual, jeg fødte bare et barn, og han er sint, og jeg vet ikke egentlig hvorfor, bare at det sannsynligvis ikke er på grunn av den dumme virvelvinden i det dumme badekaret.

Og så beholder jeg roen, og husker på alle triksene fra alle de kloke ekspertene, de som kan dette med barn, men jeg tviler likevel. Tviler på barnet mitt, på meg selv, på denne kvelden. Hvorfor har jeg en podcast om å være foreldre, jeg som ikke nailer det i det hele tatt? Hvorfor funker det ikke å være fast, men myk? Hvorfor har ikke vi bare deilige kvelder, med lesestund og sang på sengen? Hvorfor skulle denne tirsdagen skjære seg nå? Og så leter hjernen min etter egne feiltrinn, etter andres feiltrinn, og (jeg vet det er feil, men) etter ungens feiltrinn. Samtidig står jeg mellom tannpuss og sinne og selvforakt, for jeg kjenner i hele kroppen og i det verkende mammahjertet, at jeg ikke får det til.

Jeg ringer til barnets far, og jeg får tårer i øynene av at vi er to likevel, når det gjelder er vi to. Og det gjelder nå, for det er kanskje bare en hverdagskrangel mellom en mamma og en unge, men det kan føles som det viktigste i verden. For hvordan blir vanlige hverdager og bading og legging, noen ganger til armageddon? Hva er det jeg ikke forsto, hva er det jeg ikke får til i denne jobben som mamma?

Så roer det seg, det kommer små armer, og store tårer, og jeg holder, og klemmer og legger i seng. Men ungens følelse av forsoning er ikke helt nok, for kvelden er over, og tiden gikk, og det ble ikke tid til den lesingen og den sangen, og han er lei seg. Og så vet jeg igjen ikke, om jeg skal være streng eller myk, det er sent og han må jo sove snart. Så vi ender i en mellomting, ser at vi elsker hverandre mange ganger, men uten den kvelden vi så frem til.

Og her sitter jeg nå, han sover, og jeg har fortsatt vondt i magen. For jeg vet at jeg er stor, og han er liten, men jeg skulle ønske det var omvendt. At jeg kunne være liten, etter en lang dag, og ikke måtte vite best. Jeg er jo bare et menneske, som har et barn. Og som prøver skikkelig hardt å gjøre den beste jobben jeg kan, men som på tross av det, får helt ræva tirsdager innimellom.

Kanskje er det bare sånn det er? Kanskje er dette meningen? Ønsker likevel at evolusjonen kan bidra til en sånn manual på et tidspunkt ass. Hadde gjort livet svært mye enklere.

Thea.

 

PS: Ukas episode av Foreldrerådet handler om emosjonell intelligens, og hvordan vi kan lære ungene våre det. Den kan (tydeligvis) ikke garantere deg evig idyll og fullstendig fravær av kranglete tirsdager, men familieterapeut Dora Thorhallsdottir kommer med noen gode råd.

5 Comments

Crush

 

Sofatips som faktisk hjelper

Jeg er bare nødt til å kjapt stikke innom her og fortelle dere noe. Jeg har nemlig funnet kuren for februar!!! Jepp, jeg kødder ikke. Den er enkel å få tak i, den gjør at dine egne problemer blir små, den tar vekk noe av lengselen etter sommer og den gjør at du glemmer mangelen på skiføre (hvis du er en sånn som er opptatt av skiføre). Sist men ikke minst, så får den deg til å føle at livet ditt er ganske ryddig, kjærlighetslivet ditt vellykka (selv om du ikke har noe kjærlighetsliv) og får familierelasjonene dine til å se erkesunne ut (uansett hvordan de føles fra før).

Kuren ligger på Netflix og heter «Please like me». En australsk serie om en pussig, varm og skikkelig fin gjeng med folk. Jeg har sett tre sesonger på bare noen dager, og jeg lover deg; den hjelper! Jeg har også badet flere ganger i badekaret, brukt for mye penger på internett og drukket både vin og kakao i løpet av disse dagene, jeg har vært på en gøyal bursdagsfest og kost med ungen min og spist skrei i familiemiddag, men det er altså serien som først og fremst skal få applausen for å ha løftet mitt humør.

Mulig at jeg tar feil, men kjente jeg et snev av vår i luften i dag? Luktet det ikke litt vår? Jeg skal ikke jinxe det, trekker det tilbake. Men det var i alle fall lyst når jeg kom hjem fra jobb, og jeg har googlet sandaler i ren entusiasme. Turte ikke kjøpe noen, men det var faenmeg nære på.

Hvis skrotten er litt slapp, hjernen er litt sliten eller du bare vil hygge deg så godt det er mulig; se «Please like me». Jeg lover at det hjelper.

God mandag!

🙂

 

PS: Eller du kan høre ukas episode av Foreldrerådet, den handler om bæring. Fysioterapeut Ute Imhof er gjest, og hun er rimelig tydelig, blant annet viser det seg at jeg gjorde en del ting helt feil med min unge i starten. Jepp, sånn er livet.

 

 

 

Det blir som det blir (og godt er det, egentlig)

 

Har hengt opp denne viktige påminnelsen på veggen.

Livet blir jo aldri sånn som man tror, i alle fall er det min erfaring, og da er det egentlig ganske rart at man likevel overraskes så fryktelig over endringer i planene. Jeg sier det jo ofte høyt, både på denne bloggen, og i livet ellers, men likevel lurer hjernen min meg til å tro at alt kommer til å gå som planlagt.

Vel, det gjør det ikke. Man kan for eksempel planlegge effektive dager og gøyale aktiviteter, men så blir man syk. Sånn har det vært for meg de siste dagene, har ligget rett ut og bare sovet, drømt rare ting i feberfantasier, uten noen andre symptomer. Merkelige greier. Nå er jeg over kneika virker det som, men føler meg som en forvirret høne uten oversikt over noe annet enn barnet. Han har jeg heldigvis relativt god oversikt over akkurat nå.

Det er ikke gitt at man har det heller til en hver tid, jeg føler at det å være mor til stadighet byr på nye utfordringer. I starten er det soving og pupp og mat og alt det der, og før man vet ordet av det er det språk, trass, kle på selv, grensesetting og barnehage, etterhvert skole og selvstendighet og venner og lesing. Man har kanskje noen rolige etapper innimellom, der man klapper seg selv på skulderen og tenker «nå har jeg greid det, det er sånn her det skal være», før man på null komma svisj dukker opp noe nytt man skal bryne seg på.

Jeg kan google meg ihjel i de stundene der, når jeg ikke skjønner hva som skjer, når jeg lurer på hva i all verden det er som ikke funker lenger, uansett hva det handler om. Og når man googler så kommer man over mye dritt, pessimistiske sider som bekrefter det du har fryktet; at du er en ræva mor. Heldigvis pleier jeg ikke la meg skremme av det, jeg googler videre, og så finner jeg som regel noe bortgjemt info som virker mindre dømmende og mer nyttig, enn det ulike mammaforumer kan skilte med.

Denne ukas episode av Foreldrerådet er et resultat av nettopp en sånn stund. Med tårer i øynene googlet jeg en sen kveld «hva skjer med seksåringer???». Det kan noen ganger føles som om jeg har en liten tenåring i huset, og det skjedde over natten. En liten tenåring som i det ene øyeblikket er sint og frustrert, i det andre veldig liten og sår og vil sitte på fanget. Jeg blir forvirret. Heldigvis har jeg en podcast hvor jeg kan invitere smarte folk, som kan fortelle meg (og dere selvsagt) hva det egentlig er som foregår.

Ukas gjest er pedagog Kari Næss fra Organisasjonen Voksne for Barn. Hun har forklaringen på spørsmålet jeg googlet, det er nemlig ikke rent lite som skjer med seksåringer, viser det seg. Og det er ikke bare i denne mammasjelen det kan oppstå forvirring (heldigvis). Jeg visste egentlig ikke noenting om Voksne for Barn, det er blandt annet et sted man kan ringe til, hvis man trenger råd og tips til hvordan å takle utfordrende dager og situasjoner i foreldrejobben. Man kan være helt anonym, og fakstisk få fagfolks råd (noe som jo er mye bedre enn all den googlinga, spør du meg). Det er et lavterskeltilbud for alle, som mange fler burde vite om.

Skulle selvsagt delt denne episoden på mandag, for det er jo da Foreldrerådet kommer ut, men ting blir jo ikke sånn som man tror, noen ganger så sovner man siklende med ungen sin og våkner forfjamset opp dagen etter, med alle klærne på. Dessuten måtte vi bruke gårsdagen til å lage Valentines-date, det var innmari viktig  få laget sånne jordbær med sjokolade og spise kokosboller. Så derfor kommer dette innlegget i dag istedenfor.

Vi var veldig stolte av disse jorbærene i går. Spiste alle sammen på fem minutter.

Det blir som det blir folkens, og det skal vi ofte være glade for. Hvis du akkurat nå kom på noe du egentlig burde ha gjort, men heller vil ligge i sofaen, sove i sengen, kose med katten, drikke et glass vin (og høre på ukas episode i en av de nevnte scenarioene); føl deg fri til å gjøre akkurat det. Det har du så innmari fortjent.

God lillelørdag!

🙂

 

2 Comments

Mange bekker små (og så videre) #starthjemme

 

Hvem trenger bacon når man har avocado? (Eh, jeg trenger egentlig bacon. Men ikke hver dag.)    #sponset

De siste tre ukene har jeg vært med på Ikeas utfordring;  #starthjemme. Enkle tiltak i hjemmet kan nemlig føre til store gevinster for miljøet, og jeg er av typen som kan bli liggende en søndagskveld og bekymre meg for kloden (spesielt i disse Trump-tider).

Samtidig gjør jeg ikke så mye med det, jeg har kanskje følt at det ikke spiller så stor rolle at akkurat vi hjemme hos oss; Tidemann og jeg (og Knut selvsagt, men katter er liksom miljøvennlige fra før) blir mer miljøbevisste. Men jeg tok feil!

Vi har loggført tiltakene våre på ducky.no, og hver kveld (i alle fall de kveldene jeg har husket det) så har den regnet ut hvor mye vi har spart miljøet den dagen. For eksempel sparer vi miljøet 2,11kg Co2e (!) ved å ha en vegetardag, det er noe av det som gir størst resultater, så det har vi gjort mye av. Og det har faktisk vært skikkelig gøy!

Grønnsaksskuffen får kjørt seg om dagen. Det er viktig å forbarme seg over de som blir kjipe. Det vil si de som ligger nederst. De kan grilles, bli til suppe, til mos, de kan slenges i en pai, eller bare spises kokte med smør på.

Fake fried rice har blitt en slager, vi har dermed spist mer blomkål de siste tre ukene enn vi ellers spiser i løpet av et halvt år (!). Jeg hadde ikke trodd det skulle være så lett  gjennomføre med ungen, men han har vært gira på prosjektet og stadig blandet seg inn i middagsforberedelsene. Han har til og med ønsket seg restene i matpakka, så det kommer vi garantert til å fortsette med.

En av de andre tiltakene er å ta tiden på hvor lenge man dusjer, der visste jeg at jeg kom til å score noen poeng. Er nemlig over snittet rask på badet (sannsynligvis et resultat av å være alene med unge og ha kronisk dårlig tid om morgenen).

Dusj uten hårvask er gjort på null komma svisj. Er tørrsjampo miljøvennlig? Sannsynligvis ikke, men det sparer i alle fall på vannet.

Når det gjelder kildesortering så driver vi jo med det fra før, men ikke slavisk. Det vil si, jeg sorterer i grønn, blå og vanlig pose, og har en egen sekk til papir. Men jeg må innrømme at jeg har vært lat med å samle hermetikk. Jeg vet ikke hve det er med meg, men jeg hater å gå i glasscontaineren. Det føles som en «walk of shame» å bære alle posene med vinflasker rundt i gaten, så jeg samler dem opp i bilen, til den skrangler så mye at jeg skammer meg mer over selve lyden, enn over å kaste flaskene. De av dere som følger meg på snap (heter theakli) så kanskje min lille tirade om «panteskam» i går?

Uansett, jeg har skjerpet meg disse ukene, kjører egen pose til hermetikk og glass, og så får jeg bare prøve å gjøre «walk of shame» til «walk of pride» når det gjelder gjenvinning. Jeg øver meg.

Denne sekken bruker vi til papirsøppel. Den er skikkelig fin synes jeg faktisk. Holder til ved siden av Knuts døgnåpne buffet, som dere ser.

De andre tiltakene vi har klart uten å merke særlig forskjell er å skru ned temperaturen hjemme. Vi har en ny peisovn, som brenner rent, så de kveldene eller morgenene det har vært ekstra kjølig, så har vi bare fyrt litt i den. Det er sjukt mye hyggeligere enn panelovner på fullt. Jeg føler meg som en kvinne i en film når jeg tenner i peisen på dagen i helgen. Skal ikke mer til, faktisk.

Er brenning i ren peisovn av og til, bedre enn konstant høyere temperatur på panelovnene? Det er i alle fall hyggeligere.

Det som faktisk har vært litt vanskelig er tiltaket «skru av vannet når man pusser tennene». Det virker jo latterlig enkelt, men det viser seg altså at jeg er avhengig av å høre rennende vann mens jeg pusser tennene. Dette var faktisk kilde til konflikt med en fyr jeg var sammen med en gang, han skrudde vannet av, jeg skrudde det på, han skrudde det av og jeg skrudde det på igjen. Vi er ikke sammen lenger, for å si det sånn. Hvis han leser dette, så kan han triumfere nå, for det var altså han som hadde rett. Jeg skal jobbe med det.

En annen av tiltakene som har vært nærmest umulig å få til er å ha en «avlogget kveld»; altså ikke bruke PC, TV eller stereo mellom klokka fem på ettermiddagen til man legger seg. Det er selvsagt mulig, men med jobb og blogg og podcast og telefon og serier (og deilig avslapning i sofakroken som viktige ingredienser i hverdagen), har jeg ikke gjort det. Hadde jeg bodd på en strand ved et hav i varmen, så ville jeg kastet alle elektoniske dingser langt avsted, men i denne dølle mørketiden er jeg sjeleglad for at jeg har min elskede mac (og dere og denne bloggen).

 

Vanskelig å logge av en hel kveld ass. Veldig vanskelig.

I morgen er Ikeas utfordring over, men prosjektet har jo akkurat begynt for vår del. Jeg har fått blod på tann, rett og slett. Jeg trodde i starten (som dere kunne høre i denne episoden av Foreldrerådet) at jeg måtte bli en person med økologiske klær som syklet over alt, for å kalle meg miljøbevisst, men det viste seg altså å ikke stemme. Det er de små tingene i hverdagen som teller, ingen kan gjøre alt, men alle kan få til litt. Å fylle oppvaskmaskinen helt før man starte den er null stress, det samme når det gjelder klesvasken. Å slukke lyset når man går fra et rom er heller ikke særlig vanskelig, det handler bare om vaner. Hvis du går inn på ducky.no, så kan du registrere deg og familien, det er ganske kult å se hvordan man ligger an, og hvor enkelt det er å gjøre en forskjell!

Ha en deilig kveld folkens, husk at det er helg helt til i morgen! Kos med ungen din, kjæresten din, kjæledyret ditt eller bare vær grei mot deg selv, det er faktisk sjukt viktig å kose seg så mye man kan på søndager. Og takk for at dere er verdens deiligste blogglesere, takk for mailer og meldinger og fine kommentarer, jeg blir varm i hjertet av hver eneste en.

<3 Thea.

1 Comment

Ulveangrep, fake fried rice og kjøkkenpoeng

 

Dette var det jeg hadde i kjøleskapet. Ikke akkurat et gilde, men kanskje det kan bli noe likevel?          #sponset

Mandagen slo meg som en betongkloss i fjeset i dag. Før det første lå jeg søvnløs i timesvis i natt og vre meg i sengen, mens jeg funderte på hvorvidt Tidemann og jeg hadde overlevd et potensielt ulveangrep, på en søndagstur i skogen (!). I mangel på andre bekymringer skapte jeg mine egne, og med ulvedebatten friskt i scrolleminnet mitt, falt altså hjernens valg på ulv som trussel. Søndager ass, de kan være vrange. Kroppen er trøtt, sinnet er våkent, og en mammahjerne kan dikte opp de sykeste scenarioer om trusler mot ungen sin.

Vel, etter noen korte (men sjukt tiltrengte) timer med søvn, så var det plutselig hverdag, skolemat og rutiner igjen. Kan vi innføre tredagers helg? Bare kaster det ut som et forslag. Jeg har den siste uka gått inn i prosjektet #starthjemme, og driver stadig med ulike tiltak for å kutte klimautslipp fra vår lille husholdning. Det er de små tingene som monner best, og det er egentlig ganske gøy. På ducky.no kan man registrere seg, og så velger man ulike tiltak, og så regner kalkulatoren ut hvor mye du sparer av klimautslipp hver dag. Har dere sjekket det ut? Anbefaler alle å bli med, det er både lurt og gøy å se hvor mye forskjell man kan gjøre med ganske små endringer.

En av tiltakene jeg har krysset av på er kjøttfrie dager. Dessuten skal jeg prøve å bruke opp alt som er i kjøleskapet før vi handler, spise opp restene rett og slett. Vanligvis ville jeg i dag gått for fiskepinner eller noe annet enkelt, men dette lille prosjektet gjør at jeg må kikke i kjøleskapet først. I dag fant jeg en litt kjip blomkål, en paprika, en chili, og noe litt stusslig vårløk. Ikke til å åhoppe i taket av, men en annen kveld jeg scrollet meg i søvn på instagram, så jeg en oppskrift på fried rice, bare at det ikke var ris, men blomkål.

Kan en kjip blomkål, noen halvvisne vårløk og annet rask bli til en middag? Fristet av å krysse av på et ekstra tiltak og føle etterlengtet god samvittighet, så ble det ettermiddagens lille prosjekt.

Mens Tidemann skrev på boka si (han har nemlig oppdaget word på macen, og skriver en crazy historie der), så lagde jeg «fake fried rice» fritt etter hukommelsen.

Først deler man opp blomkålen i en «hæpp» (det er det vi kaller denne kuttemaskinen i min familie, den heter nok ikke det, men altså en sånn maskin som kutter ting fort og smått).

Litt døll blomkål i en såkalt «hæpp». Hva kaller dere den maskinen? Mulig den heter noe annet.

Jeg styrte litt med det, for tok selsvagt en latmannsbør som vanlig, så maksinen ble for full og det ble ikke jevnt, men det ordna seg til slutt. Slang den kuttete (og ganske couscous-aktige) blomkålen i en stekepanne, med litt hvitløk, litt paprika, litt chili og vårløk.

Ser ut som ris, ikkesant?
Kunne tatt flere grønnsaker, men hadde ingen. Sikkert digg med erter eller sopp eller noe annet man har i skuffen.

Så kikket jeg i hyllen i kjøleskapet, der alle flaskene med oljer og sauser og sånt bare står i det uendelige, og fant sesamolje. Det husket jeg fra instagram, de brukte sesamolje. Slang oppi en god dæsj, og stekte på ganske høy varme i panna mens jeg rørte. Tidemann leste høyt fra «boka» si. Mye rart som foregår inni det lille hodet, det kan jeg bare fortelle dere.

Sånn ser sesamoljen ut. Kunne sikkert brukt noe annet, de sausene man har i skapet tenker jeg at man bare kan gå løs på. Eller?

Når rdet hele har blitt litt varmt, sånn at blomkålen smaker mer enn bare blomkål liksom, så lager man et hull i midten og tar oppi noen egg. Jeg tok to, kunne egentlig ha tatt fler.

Egg i midten. Ser litt kult ut? Følte kjøkkenpoengene strømme på.

Så rører man bare eggene inn i resten, så «risen» blir litt klissete. Jeg slang i litt smør også (vi er glade i smør) og litt salt på slutten. Var veldig spent, Tidemann liker ikke blomkål noe særlig. Men det ble braksuksess!

Fake fried rice!!! 1000 kjøkkenpoeng og 100 mammapoeng til meg!

Det ble kjempegodt! Tenker at jeg sikkert kunne hat flere kule ingredienser oppi, kanskje litt revet ost (det er digg til alt), eller ha som rett ved siden av noe annet (kylling?), men det var godt alene også.

Ungen gikk til og med for ekstraporsjon, i sofaen, under et pledd. Vi startet måltidet ved bordet altså, men så var han ikke mett likevel, og det var så deilig å ligge i sofaen, så vi kjørte bonusrunde. Egentlig ble jeg bare så glad for at han likte det, at jeg ga etter.

Nå skal vi planlegge morgendagen her, det er da jeg egentlig har bursdag, og når man har en fyr på seks år i husstanden så er bursdag svært viktig. Han planlegger å gi meg kaffe på sengen, men han kan ikke lage kaffe, så vi må ta et kurs.

Og dere, når det gjelder et eventuelt ulveangrep, tror dere jeg ville kunne ha reddet Tidemann? Altså hvis en flokk ulver kommer og skal ta oss inne i en skog, hva burde man gjøre? I natt kom jeg frem til at det lureste ville være å løfte Tidemann opp i et tre, for ulver kan jo ikke klatre. Og så så jeg for meg at jeg brukte en pinne til liksom å fekte ulvene vekk, mens jeg skrek og hoiet så høyt jeg klarte. Ville det ha funka? Rent hypotetisk? Håper det (eventuelt at jeg sovner lettere i kveld).

God mandagskveld folkens!!

🙂

PS: Fersk episode av Foreldrerådet er ute i dag! Den handler om den siste tiden før fødsel, hvis du kjenner noen som er gravide så vil jeg (helt ydmykt) anbefale den på det sterkeste! 🙂

 

 

 

6 Comments

Men drinken min får du aldri!

 

Jeg elsker fest, drinker og fjas. Men kun når deltakerne rundt bordet er voksne.

Jeg er skikkelig glad i å drikke alkohol. Jeg elsker følelsen av et kaldt glass hvitvin når det er sommer, jeg er en racer på sangria, elsker cava og kunne ha drukket gin tonic til alle måltider (hvis jeg ikke hadde blitt full, jeg har ikke lyst til å være full hele tiden). Jeg liker selve situasjonen, det symbolske ved å ta seg et glass. Jeg liker følelsen, det man legger i det. Jeg liker lyden av isbitene (i drinker), danderingen av sitronskiver, jeg liker følelsen av at det er noe eget, noe spesielt i den anledningen det drikkes.

Som dere skjønner er jeg ingen avholdsperson. Jeg har faktisk fått mailer og meldinger fra folk som har lest denne bloggen, som mener at jeg i for stor grad skriver om drikking. For man skal helst ikke forgylle alkohol. Alkohol er farlig, og kan misbrukes, det kan føre til skumle situasjoner, avhengighet og et genrelt ræva liv.

Jeg skal ikke holde noen forsvarstale for alkohol, for motstanderne har jo rett i at overdrevent bruk av drinker i livet, kan føre deg galt av sted. Som med så mye annet så er måtehold nøkkelen, så kjedelig som det enn høres ut. Hvert år på denne tiden dukker saker om alkohol, misbruk og sviktede barn opp i avisene. Historier som stikker i hjertet, om små mennesker som føler seg utrygge i sin egen familie når akevittflaska kommer på bordet. Og folk går bananas i kommentarfeltene, enten fordi de er på «Team Avholds» eller på «Team La meg få drekka det jeg vil for faen!!»

Kan man snakke om barn og alkohol uten å bli moraliserende? Det virker som en vanskelig oppgave. For hver gang noen peker på at unger ikke liker at voksne drikker, så reiser internett seg og krever å få være i fred med sin juleakevitt. Vi foreldre kan ta i mot gode råd på sikring av unger i bil, vi passer på at de bruker refleks og spiser grønnsakene sine, men vi vil visst faen ikke ha noen råd som handler om hvor mye VI skal få kose oss på julaften.

Hvorfor er vi så nærtagende? Hvorfor føler vi oss angrepet hvert år, når såre barn forteller om vonde minner fra den jula pappa ble for full? Det handler liksom aldri om oss. Tror vi.

Jeg har prøvd å lage en episode av Foreldrerådet om barn og alkohol, uten å bli en streng tante Sofie som står med pekefingeren mot akevittglasset (det hadde ikke kledd meg). For hvis vi skal kose oss med alkohol, hvis vi med god samvittighet skal la vin og øl og deilige drinker være en del av livet, så kan det være nødvendig å ha tenkt litt gjennom dette, spesielt akkurat nå.

Kan du tenke deg noe verre enn å oppdage at ungen din synes du oppfører deg rart, fordi du har drukket to glass for mye? Kan du tenke deg noe mer skamfullt enn å se usikkerheten deres i øynene fordi du ler for høyt? Eller fordi du lukter merkelig?

Det kan hende det er barn i din omgangskrets som ikke forteller hvordan de har det hjemme i høytidene. Som ikke forteller at de er redde, at de synes det som skal være hyggelig blir kleint og vanskelig, som heller vil legge seg tidlig på julaften enn å åpne alle pakkene, fordi mamma og pappa (eller den fulle onkelen) gjør dem utrygge.

Vi går inn i en uke nå folkens, hvor forventningene er skyhøye, stressnivået er på topp og selskapene mange. Hør på denne episoden, del den med vennene dine, og ta en runde med deg selv.

Så kan du nyte det glasset (eller de glassene, hvis du har barnefri) til det fulle. Velkommen til «Team Akkurat passe».

Skål, og god jul!

 

🙂 Thea.

PS: Hvis du har lyst il å skrive til meg nå og si at jeg fortatt forgyller alkohol og ikke burde drikke, siden jeg er mamma, så kan jeg fortelle deg at jeg ikke drikker med ungen min tilstede. Jeg koser meg heller med alle de nevnte enhetene (men ikke på en gang, det blir krise) når jeg har barnefri. Da smaker det mye bedre.

 

Hør episoden her, gjest i studio er Kari Randen fra Av-og-til.

 

 

 

 

2 Comments

Teknologiske barn og analoge foreldre

 

Dette er min hverdag. Er det greit at det også er barnet mitt sin hverdag? (bortsett fra snusen og kaffen da, får være grenser).

Er det greit å plassere ungen sin foran en skjerm så man får sove lenger om morgenen? Er det innafor at han ser to timer på barne-TV alene så jeg får dekket søvnbehovet mitt? Blir han dum av det? Er jeg en dårligere mor enne de som tar med seg ungen ut og graver snøhule på morgenkvisten? Og hva med TV-spill? Er det verre eller bedre enn å spille på mobilen? Barnet mitt er helt bananas etter TV-spill, men i mitt hode er det synonymt med selve djevelen. Kan han få se på YouTube? Hvor lenge eventuelt? Burde vi heller kjøpe truger og kle oss med ull innerst og sove mer i telt?

Da jeg var liten var mine foreldre ganske skeptiske til TV. I alle fall Mamma, hun snakket mye stygt om parabol, kabel-TV og kommersielle kanaler. Vi så barne-TV, og det var det. Kanskje «Midt i smørøyet» da vi ble eldre, og etterhvert «Detektimen». Da husker jeg følelsen av å få sitte oppe litt ekstra, med potetgull i en liten skål på fredagskvelden, og diskutere hvem som var morderen med foreldrene mine. TV var å skeie ut, for vi skulle helst gå på ski og leke i hagen og sånn. «Det er så deilig uten den boksen» pleide Mamma å si da vi var på hytta. Selv da det regnet og var stiv kuling, og vi ikke hadde noen fulltallige kortstokker (men måtte tegne våre egne), så insiterte hun på at det var best uten TV.

Tidene har forandret seg, nå har Mamma Apple TV og Netflix og pad og mac og iPhone. Ingen sier lenger at man blir firkanta i øynene av TV eller at vi bare trenger NRK 1. Noen stabeiser finnes fortsatt, men jevnt over er de som motsetter seg teknologi i 2016 på vei til å dø ut. Likevel gnager det i meg, for er det greit at min sønn på seks spiller TV-spill? I mitt hode har det et uforklarlig skittent slør over seg. Det er som å gi ham sukker til frokost hver dag. Hvorfor føler jeg det?

Trenger jeg egentlig å skamme meg over at han er en kløpper på iPhonen? Skal jeg stritte i mot, eller slippe ham til? Er det lov å skryte av at han er helt rå på noen av spillene? Eller skal jeg late som vi bare bruker teknologiske dupeditter en sjelden gang, lyve om at vi er mer ute i naturen og bruker tid på å bake og bygge ting, enn på å drive med dingser?

En del av svarene på disse spørsmålene får du denne uken i Foreldrerådet (hør episoden nederst her). Det viser seg nemlig at min generasjon er «teknologiske innvandrere», og vi er faktisk ikke så veldig integrerte. På tross av at jeg har blogg og face og insta og snap, så tilhører min sønn en annen generasjon. Han er fullintegrert nemlig, og det kan være lurt av meg å åpne øynene og henge med, ikke høre på min gammeldagse skam. Spørsmålet handler ikke om man skal si ja eller nei til teknologi, det toget har gått for lenge siden (det må vi alle innse, med mindre du er av typen som bor i en analog trehytte, men da leser du muligens ikke dette).

Vi må inn i teknologien selv, slutte å skamme oss, vi må skjønne hva ungene våre driver med, se det fra dere perspektiv, se mulighetene, ha oversikt.

Ukas gjest er kommunikasjonsrådgiver, teknologiekspert og trebarnsfar Hans-Petter Nygård-Hansen.  La meg si det sånn; møtet jeg hadde med ham gjorde at jeg har begynt å google TV-spill. Mulig en liten gutt blir svært overrasket til jul (dere må ikke sladre!).

🙂 Thea.

 

Hans-Petter satte noen skap på plass for meg, og åpnet for at ungen min muligens får det han ønsker seg mest til jul.
1 Comment

Kjøttgryte, klumpfot og borring

 

Middag for en på restuarant. 100 selvstendighetspoeng til meg.
Middag for en på restuarant. 100 selvstendighetspoeng til meg.

«Det må være pussig å ha som jobb å være midt i folks tryner» bemerket jeg da han var ferdig med å være i mitt fjes i dag. «Ja, det tenker man faktisk en del på i begynnelsen av karrieren, men nå er det jo hverdagen min» svarte han. Jeg har nemlig borret i dag, for andre gang i  mitt liv. Og da jeg lå der med bedøvet fjes og to never, spyttsuger og en hel buffet instrumenter i kjeften, så slo det meg hvor utrolig rart det må være å ha folks munner som arbeidsplass. Det slo meg også hvor mye tillit tannleger får, jeg bare overgir fjeset mitt til en (nesten) fremmed fyr.

Han kunne jo ha stukket det borret rett inn i hjernen min, hvis han hadde fått lyst til det, mener jeg. Nå fikk han heldigvis ikke lyst til det, og det hele var over på null komma svisj og jeg har blitt ordentlig voksen (man er ikke ordentlig voksen før man har borret to hull). Men det er merkelig altså. Jeg prøvde å stirre ham inn i øynene, fjeset til tannlegen er jo veldig nært ditt eget fjes, når man ligger sånn. Det ble litt flaut etter en stund, så jeg kapitulerte og kikket på de fiskene som svømte i taket istedenfor (han har en sånn skjerm med fisker der, antakeligvis så man ikke skal se ham i øynene).

Å ha en manns hender inni munnen er ikke det eneste denne dagen har innehold faktisk, la meg oppsummere kjapt på relativt selvsentrert vis:

Dagens gladnyhet: Har også vært hos legen. Kan innføre egg, melk og gluten igjen, teste om det funker. Hvis det går bra; HEI ELSKEDE OST!!!!! Halleluja!!

Dagens overbegeistrede reaksjon: Klemte legen veldig mye (altfor mye) da jeg skulle gå, både på grunn av nyhetene om at osten kan komme tilbake i livet mitt, og fordi stoffskiftet er bedre og jeg føler hun har reddet meg fra den eksepsjonelt hudløse tilværelsen jeg levde i for noen måneder siden. Fyttirassen, det føles bra å være meg selv igjen.

Dagens filmøyeblikk (hvis livet mitt hadde vært en film, noe det ikke er, men dere skjønner hva jeg mener): Spiste middag alene på restaurant. Kjøttgryte med bønner, ganske godt. Koste meg og så litt kul og selvstendig ut. Stirret antakeligvis litt for mye på et par som var på date, men følte det var innafor siden jeg satt alene og de var to. Håper de ligger med hverandre nå og at alt er fryd og gammen.

Dagens gamlis-øyeblikk: Har fått klumpfot. Eller i alle fall er den ene ankelen (den jeg tråkket over og ble Krøse-Maja med) veldig hoven og jeg oppdaget det på trikken og det så rart ut. Det ser ut som jeg egentlig ikke har ankel, den tjukkeste delen av leggen bare går rett ned i skoen, liksom. Svært flatterende look.

Dagens nailed it: Forsov meg og fikk ikke vasket håret (som vanlig, må jeg nesten si), så dro på med tørrsjampo og har likevel fått fire komplimenter for sveisen. Det må jeg si, det lønner seg av å til å ikke gjøre seg flid i det hele tatt (ikke sitér meg på det, i alle fall ikke i yrkessammenheng). Dessuten er det bra at sveisen trekker oppmerksomheten vekk fra klumpfoten, alle monner drar.

Dagens klynk: Savner Tidemann. Han er hos faren sin og har det topp, men jeg kjenner at det virker lenge siden i går (da var han her) og lenge til søndag. Skulle ønske han var min hele tiden (men det er jo urimelig, så det sier jeg ikke høyt). Gleder meg til søndag, da skal vi kle oss ut.

I tillegg til alle disse selvsentrerte oppdateringen så har jeg prøvd å forstå koflikten i togstreiken (igjen), men det er så kjedelig at jeg ikke orker å lese mer om det. Jeg har grått bittelitt på kontoret, for den saken om han syvåringen som ble grovt mobbet på SFO er så fæl. Mobbing er noe som går rett i følelsessenteret mitt, jeg er like redd for at barnet mitt skal bli mobbet, som jeg er for at han skal bli en mobber.

Tenk hvordan de foreldrene har det nå, både foreldrene til den syvåringen og foreldrene til de barna som mobbet ham? Fy fader. Mobbing er faktisk ukas tema i Foreldrerådet, sjekk gjerne ut den episoden, det er mye vi som voksne kan (og bør) gjøre for å forhindre at det forekommer. Ukas ekspert, Thomas Winther, har også mange råd til hvordan man kan håndtere det når det allerede har oppstått. Jeg håper alle barna (og foreldrene) i den saken kommer ut av det på best mulig vis.

Mens jeg hviler klumpfoten på en høy pute så vil jeg gjerne få hjernen over på noe annet enn mitt eget liv og hjerteskjærende nyheter, har dere noen tips til en serie jeg ikke har oppdaget? Har både HBO og Netflix, bare å kjøre på med forslag. Eller har du kanskje nettopp sett en god dokumentar? (Helst ikke om klin gærne, pengegriske pastorer, for den dosen er fylt opp for uka, anbefales forøvrig på det sterkeste!)

Dere er fine folkens!

🙂 Thea.

Her er ukas episode, for de av dere som ikke har hørt den: