2 Comments

Motvillig selvinnsikt, nissedance og blåmandag

 

Kornete bilde av helgens innsats med de beste menneskene jeg kjenner (mine søstre).

Man skal jo ikke sove bort sumernatta, for selv om den begynner å bli mørk, så er det fortsatt sesong for å være våken. Det var i alle fall helgens mantra, da vi først dro på roadtrip til Treungen, festivalen aller lengst inn i Telemark. Jeg har blandede følelser fra fredagens opplevelser må jeg si. På den ene siden var reisefølget helt optimalt (min søster Nanna og hennes fantastiske kollegaer), Maria Mena var like magisk på scenen som hun er på privaten, og det var litt eksotisk å dra på ekskursjon i eget land. På den andre siden fikk vi oss en kulturell kalddusj (eller var det bare uflaks?), for campinghytta vi sov i ble eid av det skumleste kvinnemennesket jeg noensinne har møtt, og mengden cowboyhatter og flatfyll ble for mye (selv for meg). Er jeg en prippen vestkantjente likevel? Jeg gjorde i alle fall en megainnsats for å passe inn, prøvde å finne en hatt til og med, men folk var svært gniene på å låne bort (dessuten er hodet mitt for stort for alle hatter).

Da den skumle dama som voktet campinghyttene hånet oss ut av hytta lørdag morgen, viste Telemark seg fra sin deilige side, en søt dame på en bensinstasjon viste forståelse for tilstanden vår, og disket opp med de deiligste retter:

Jepp.

Vi måtte stoppe litt i skogen på veien nedover dalen, for trærne var så grønne og veien så lang. Vi måtte også bade i et tjern, uten klær, drikke alle leskedrikker vi fikk tak i og skravle en hel del om hun gale campingdama og følelsen av å være i et annet land, bare tre timer fra Oslo. Visste dere at det finnes steder folk fortsatt hører på den der «åh, it’s hard to be a nissemann»-låta? Det gjør det altså, folk hører på den kjempehøyt, mens de bryter håndbak og drikker lunken sprit.

Hun fant en kantarell faktisk.

Vel fremme på hytta ble vi møtt av lillesøster Katja og Mamma, som heller ikke hadde sovet bort sumernatta, men svinget seg på lokal fest kvelden før. Regnet hølja ned, men dedikasjonen til lørdagen vant over trettheten, så etter en liten rast var det på vei igjen. Hagefestivalen i Langesund var av et annet kaliber, ikke minst fordi vi kunne ta sjøveien frem og være trygge på å få sove i deilige hyttesenger (uten at en skrekkfilm-aktig campingdame stirret på oss i mørket). Den turen til og fra Langesund i båt, minner meg om ungdommen, lyse sommernetter og klining med kjekke sommerbrune gutter på atten år, med egen båt (av den veldig lave og spisse typen). Det ble riktignok ingenting av sånne aktiviteter denne kvelden, men vi klarte å snu formen. Wrightergaarden er et megahyggelig sted, hadde ikke noen overholdt stengetiden så er det mulig vi hadde sittet der enda.

Hyttestil on fleek

Nanna hadde bestilt søndag med sol, og siden hun alltid får det som hun vil, ble det skravling og kaffe, alle familiens kvinner imellom, på gresset i går, helt til to av oss måtte vende snutene hjemover. I Oslo ventet katt og barn, den ene av dem har lagt seg ut med nabokatten og vekket meg med slåsskamp i stua i natt. Den andre er harmonisk og fin, og gjorde denne nokså tunge mandagen til en deilig en, med sitt trollete fjes og skravlete humør (jeg regner med at dere skjønner hvem som er hvem her, men håper litt at noen likevel lurer på om det var Tidemann som slåss med nabokatten nattestid).

Alt i alt så er hverdagene de jeg liker best, jeg måtte bare la være å sove bort nettene to dager på rad for å gjenoppdage det. Kanskje det er det som er meningen med det diktet? Det frister i alle fall svært sterkt med rutiner akkurat nå, mulig det bare er en heldig bivirkning. Takk til Telemark for å ha levert krydder i tilværelsen, piffi trengs innimellom. Jeg kommer tilbake, må bare lade vestkant-sjela mi i Oslo litt først. Og så må jeg skaffe meg min egen cowboy-hatt.

God mandag, fine folk!

🙂

PS: Foreldrerådet er igang igjen etter sommeren! Denne uka handler det om barnehagestart;

 

Sommer og kalas i februar

 

 

Sitter helt alene hjemme en torsdag kveld og scroller meg gjennom ymse nyheter. Leser at fisk er farlig, miljøgifter gjør de kjipeste ting og tenker at i morgen blir det sikkert laksedebatt på flere kanaler. Og så kommer sikkert en fyr fra oppdrettsnæringen på Vestlandet til å mene det ikke er noe problem likevel, mens folk spiser sashimi og lukker ørene for vi vet jo ikke hva vi skal tro, og sashimi er så godt. Noen saker kommer sikkert også til å handle om Brækhus og boksing og noen om ski og noen om Syria kanskje, en og annen nyhet blir det vel om Trump, og så føler jo Aylar seg litt krenket av USA, så det blir nok snakk om det innreiseforbudet igjen også.

Mens verden kjører på der ute så har jeg kommet på noe jeg egentlig har visst lenge, men som jeg tydeligvis hadde glemt. Nemlig at jeg helt på egenhånd kan lage litt sommer. Det hjelper fint lite å sture over mørketid, man må gjøre noe med det. Det tok meg litt lenger tid i år enn i fjor, men så kom jeg på det til slutt. Det førte til at jeg lagde store mugger med sangria, inviterte noen bra folk og hadde spansk aften her i går kveld. Ingenting føles bedre enn et lite kalas midt i uka, midt i februar.

Etter syv timer skravling og skinke og ost og albondigas, ble arbeidsdagen i dag littegranne bratt, men likevel fin, for det var som om jeg hadde vært på miniferie, eller i det minste klart å lure tilværelsen tilstrekkelig.

Ute er det litt snø, folk snakker mye om ski og smøring og VM og går med superundertøy og vil at det skal fortsette å være vinter. Mens jeg sitter inne med rester av oliven og chorizo, og peis og sånne dingser til å ha i drinken, og hører på podcast. Peisen er så varm at jeg kan gå barbeint, så jeg oppdaget tærne mine for første gang på noen måneder. Stakkars, de har vært inne i strømper i månedsvis, og skjønte ingenting da de plutselig ble studert med kritisk blikk og fikk på seg neglelakk. Hjalp sånn passe.

I morgen er det helg, og barnet mitt kommer hjem og noen skal på ferie og andre kommer tilbake fra fjellet, og verden ruller avsted. Det er helt greit det, så lenge jeg kan lure tilværelsen og lage mitt eget kalas når det passer meg, og ungen har det bra.

Snart er det vår, folkens! I mellomtiden så får du faktisk ikke mer fest eller sommer enn du lager selv, tro det eller ei.

God torsdag!

 

 

Terapi og fredagsfølelse

 

Alt dette bordet mangler nå er retter med smeltet ost, drinker med rom, og venner som skal fortære det med meg. Det er helg!!!
Alt dette bordet mangler nå er retter med smeltet ost, drinker med rom, og venner som skal fortære det med meg. Det er helg!!!

Det er helg, det er sol og jeg har den følelsen i kroppen. Det er lenge siden sist, jeg har følt meg ganske døll de siste ukene. Men i dag er jeg meg selv, det er fredag og kroppen gleder seg. Jeg har stått i kø på polet, ventet i linje med andre tørste Oslo-folk, jeg har rent hus, jeg har kjøpt blomster og jeg har invitert fine folk på vorspiel.

I mange hus og leiligheter rundt i landet sitter det folk med den samme følelsen i kroppen, folk som gleder seg til hva denne kvelden vil bringe. De samles etterhvert i grupper, på to eller mer, og skravler, hører på musikk, drikker vin og ler. Noen har ikke vært ute på månedsvis, de har kanskje små barn, og dette er kvelden de har lengtet etter. Jeg husker hvordan det var, den følelsen av å få smake litt på utelivet, etter måneder med puppene ute for en sulten baby.

Uansett, etter at folk har skravlet, delt, drukket og spist i diverse hjem, så møtes vi ute. Ikke alle sammen sammen naturligvis, men vi stimler sammen på barer og utesteder, og blir som en stor masse med fjoll. Folk slenger mye dritt om utelivet, men fy fader så gøy det kan være! Når man har den følelsen, den litt uovervinnelige følelsen av at alt er mulig, og folk er fine og at det er lov å bare ha det gøy. Vanne vennskap, danse med kroppen, få inntrykk.

Jeg har rett og slett fredagsfølelsen i dag, folkens. Den er et kjærkomment avbrekk fra hverdagsfølelsen, pliktfølelsen og ansvarsfølelsen. Den er langt unna den selvkritiske følelsen, den kjenner ikke til kjedsomhet eller tafatthet. Den er god venn med kjærlighetsfølelsen, og selve fjaset.

Apropos, jeg har vært gjest i «Terapi» denne uka. Det er en deilig podcast hvor gjestene får lov til å snakke om seg selv, komme med problemer, og får forslag til løsninger, av kloke og fine Sofie Frøysaa og Simen Sund. Jeg er jo ikke vond å be, og kjenner at jeg kanskje delte litt vel mye, men det er sånn det blir når man får ubetinget oppmerksomhet og er en skravlesjuk person. Nå kjenner jo alle dere meg over snittet godt allerede, så dere blir kanskje ikke overrasket? Problemet de hjelper meg med handler om menn, for Tidemann vil så gjerne at jeg skal få meg en kjæreste. Han slenger jo om seg med ønsker i hytt og pine, men i det siste har vi snakket ganske mye om nettopp dette. Og jeg klarer ikke helt svare ham på hvordan man skaffer seg en. «Men Mamma, finnes det ikke noe sted på internett hvor man bare kan kjøpe seg en?» Vel, dere får høre på episoden, der forklares det i detalj.

La meg avsløre at de gir meg noen helt konkrete tips, og jaggu et spart i ræva eller to også, som jeg akter å ta med meg ut i akkurat denne kvelden. For fredagsfølelsen er en dyrebar sinnstemning, den bør forvaltes med omhu, for målet er å kunne genere mest mulig hygge.

Hvis du, som meg, planlegger en kveld ute for å fjase og feste, så håper jeg vi sees, og at vi skåler og klemmer en gang i kveld. Hvis du går for det deilige alternativet sofaen, så kan du se min skjønne venninne Kristine på Nytt på Nytt i dag, anbefaler det! Og så har jo «Narcos» kommet ut med andre sesong i dag, og det ligger OJ Simpsons-dokumentar på NRK.no, så det er bare å stenge seg inne og la seg underholde. Det er deilig det også.

Uansett hvordan denne kvelden blir for min del, om jeg ikveld legger grunnlaget for å kunne oppfylle Tidemanns ønske eller ei, så blir det bra. Det kjenner jeg på meg.

Kos dere glugg i hytte og hus, ligg litt med kjærestene deres, spis noe deilig, slapp av med god samvittghet, det er fredag!!!

🙂 Thea.

 

Tom hjerne og full innboks

 

Dette er både et bilde av utsikten jeg hadde for en uke siden, og et bilde på hvordan hjernen min føles første dag på jobb. Tom og stille.
Dette er både et bilde av utsikten jeg hadde for en uke siden, og et bilde på hvordan hjernen min føles første dag på jobb. Tom og stille.

Stikkord fra første arbeidsdag etter ferien:

  • Forsov meg, løp avgårde med sovestriper og solbart (ja, det er noe som heter det, og hvis du har det så vet du hva jeg snakker om)
  • Nye folk på Kaffebrenneriet, måtte forklare hva jeg ville ha (men han var søt)
  • Hadde glemt pålogginga på PC’n, så måtte lete i hjernen for å logge meg på. Husket det til slutt.
  • Fant tre pokemons på kontoret
  • Leste 179 mail (de ble i allefall sortert og slettet, overraskende få trengte svar)
  • Skravla med folk jeg har savnet, fikk vite at alle har det bra og delt sporadiske minner fra sommeren så langt (som førte til at jeg bare har lyst til å gå ut i ferie igjen, for man blir fysen på hvitvin når man snakker om det)
  • Så på alle videoene jeg har av Tidemann på telefonen, prøvde å ringe, men fikk ikke tak i ham (han er i Gibraltar i dag og hilser på aper).
  • Ryddet pulten (fant neglelakk, gamle kvitteringer, tre år gammel sigg, noen DVD’er og tre bøker jeg hadde glemt)
  • Flasset veldig på puppene (vi er ikke toppløse på jobb, men det ble merkbart i åpent landskap da jeg gjentatte ganger måtte klø). Viste seg at kollega Johanna elsker flass (!!) og ble misunnelig på at jeg kunne pille, hun ble så ivrig og glad på mine vegne at jeg ser på flass med nye øyne nå.
  • Drakk fem kaffe.
  • Prøvde å lage en timeplan for høsten.
  • Hørte på masse fin radio, konstaterte at verden generelt (og Radio Norge spesielt), lever helt fint uten at jeg er på jobb (noe jeg håper min sjef ikke leser).

Kroppen skjønner ikke helt hvorfor jeg må forholde meg til klokka, på bare fire uker han den visst tatt seg fri fra tid. Men hjernen våkner sakte til liv, og i morgen er ting på stell igjen. Samtidig kom jeg på at jeg jo er i min fulle rett til å strekke feriefølelsen så lenge jeg kan, så nå blir det ei litta grillfest på tunet. Viktig å smoothe inn i hverdagen igjen, ellers kan man jo få sjokkskader.

Ha en deilig ettermiddag, fine folk!!!

🙂

La fjeset få være i fred!

 

Et av få selfies tatt denne uka. Prøver å la fjeset få være mest mulig i fred.
Et av få selfies tatt denne uka. Prøver å la fjeset og sveisen få være mest mulig i fred (som dere ser).

Etter fem dager her, med saltvann, hytteklær, utedusj, støvete slagstøvler og krakelerte speil, så har jeg glemt litt hvordan jeg ser ut. Jeg har ikke oversikt over fjeset mitt helt. Ikke over håret heller. Og jeg har ikke pipling på antrekket, utover om det er kaldt eller varmt eller lukter mugg (de fleste hytteklærne lukter sjø og råte). Da jeg sto i den dusjen i sted, den lille utedusjen midt i det grønne, og kjente varmt vann vaske vekk flere dager med skitt og gress og sand, så fikk jeg en idé.

Vanligvis er jeg omgitt av speil mange steder. På badet, på rommet mitt, på jobben, i heisen, i bilen. Jeg ser meg selv i refleksjonene i biler som passerer, eller i butikkvinduer jeg går forbi. Jeg ser meg selv i telefonen, med hundeører på snap, eller med tusen filtre på instagram. Jeg er skikkelig overeksponert for eget utseende egentlig. Det er ikke det at det plager meg, da ville jeg vel tatt ned speilene og sluttet med selfies i hverdagen, men fy fader, så godt jeg har av en pause! Så godt vi alle hadde hatt av en liten ferie fra vårt eget speilbilde!!!!

Her på Kula (som hytta vår heter) er det veldig få speil. Det man ser oftest er det gamle som henger på utedoen. Det er krakelert, og har ofte litt spindelvev og noen døde fluer hengene rundt omkring. Det er verdens snilleste speil. Det er alltid litt mørkt inne på utedoen, og så lukter det jo alltid… ja, utedo (såklart), så man blir liksom ikke stående der heller, å betrakte seg selv.

«Jeg ser alltid veldig rynkefri ut i det speilet» pleier Mamma å si, med sommerstemmen sin. Det har hun sagt så mange somrer vi har vært her, tror jeg. Og så blir hun litt overrasket hver høst, når vi kommer tilbake til Oslo og møter spotter i taket og helspeil. Da smiler hun og konstaterer at «nå er ferien over gitt», både ferien fra sitt eget speilbilde og fra hverdagen generelt.

I dag, da jeg sto i den dusjen og håpet at hyggen skulle vare til jeg var helt ferdig (det er alltid et kappløp mellom sjamporester og varmtvann), så kjentes det liksom ut som kroppen min passet bedre til meg selv. Den er ikke det spor annerledes enn den var for fem dager siden, men den passet liksom bedre. Fraværet av speil gjør at man må kjenne etter hvordan man har det, istedenfor å se etter. Det er to veldig forskjellige ting, for blikket er ofte svært kritisk og urimelig, som en gammel, sur tante.

Jeg skal derfor være så freidig å invitere dere til et aldri så lite event; La fjeset være i fred! Det foregår hvor dere vil, når dere vil, der dere er denne sommeren, og består rett og slett i å droppe å se dere selv i fjeset (eller på kroppen). Se på andres fjes istedenfor, eller på blomster eller TV eller hva som helst. Er dere med? Det er sikker umulig å holde reflekterende overflater helt unna, men jeg lover dere, for hver gang dere ikke gransker dere selv inngående i hverken speil, vindu, app eller kamera, så vil humøret stige. Dere er altså så nydelige folkens, at det ikke trengs. Jeg lover, ta mitt ord på det, dere er helt skjønne.

Etter en uke, så kan dere vende tilbake, og da skal jeg love dere at det blir ekstra gøy å få på den lebestiften (eller hva det nå er dere vanligvis pynter på ansiktet med).

Tidemann kommenterte sveisen min her i dag, han sa den så litt «strå-aktig» ut. Jeg svarte at jeg syntes det hørtes kult ut, og så fortsatte vi å fiske krabber. Jeg aner ikke hva han mente, og jeg sjekket det heller ikke ut. Jeg planlegger å holde meg så mye unna mitt eget fjes som mulig, og så gleder jeg meg til å se det igjen når storbyen kaller. Da skal det få sminke seg, det skal få drikke vin og så skal det få gå ut å skravle og fjolle med resten av kroppen. Akkurat nå skal det få være i fred. Og ditt fjes er hjertelig velkommen til å være med. Invitér gjerne venner og familie, svigerforeldre, kollegaer og naboer også, jo flere tryner vi blir jo bedre!

God søndag, deilige folk!

🙂

 

 

Søndagstrøst

Blomstene Tidemann har plukket er viktigere enn fettflekkene på bordet, i dette bildet.
Blomstene Tidemann har plukket er viktigere enn fettflekkene på bordet, i dette bildet.

Når helgen er over og mandagen nærmer seg litt for fort, når det du skulle ha gjort i går, ikke ble gjort allikevel, og det du gjorde i går kanskje ikke er det du er aller mest stolt over, så trenger man kanskje litt trøst. Sånn er det i alle fall for meg. Hvis du ikke har noen som sier akkurat det du trenger å høre i dag, så kan du få det av meg;

  • Du er kjempeflink. Det er veldig viktig å kose seg, og det er akkurat det du har gjort denne helgen. Bra jobba!
  • Du er skikkelig fin. Du er søt når du er bustete og litt uflidd, når du ikke har brukt tid foran speilet, men ute i livet istedenfor.
  • Du er innmari morsom. Spesielt når du slipper deg helt løs, og ler så mye at du gråter, da er virkelig helt fantastisk. Det burde du gjøre mer.
  • Istedenfor å stresse over det som ikke ble gjort av klesvask, støvsuging eller jobbing akkurat denne helgen, så burde du klappe deg selv på skulderen for at du lot være. Det er imponerende å klare å legge fra seg sånne uviktigheter, og bare nyte livet.
  • Livet ditt avhenger ikke av det du presterer akkurat nå, det handler faktisk svært lite om prestasjon. Så lenge du er fornøyd, føler deg trygg og bruker tid på folk du er glad i, så er du akkurat der du skal være.
  • De tingene du tviler på en søndagskveld, de skal du ikke vie så mye oppmerksomhet til. Bruk søndagskvelden til å lade, gjøre noe fint (for eksempel se siste sesong av «Orange is the new black»), og så kan du vurdere det i morgen. Det er jo fortsatt helg, eller hva?
  • Du er bra nok. Med alle dine svake sider, med alle dine tvil, med den kroppen du har, det fjeset du har og det livet du har. Du er helt og holdent bra nok. Give yourself a break.

God søndag! 🙂

 

Fra klynk i hjertet til kebab-prinsesse

 

Jeg liker faktisk ganske godt å rydde oppetter fine fester.
Det ser ikke så gøy ut nå, men det var det.

Tidemann stakk med Mommo på hyttetur, han ville lage «en hemmelig klubb» med henne og gå tur i skogen og lese bøker og være bare de to. Jeg kunne jo ha insistert på å være med selvsagt, men når fem år gamle fyrer med bestemt mine vil «finne insekter under steiner sammen med Mommo fordi hun er så kul», så tenker jeg at de skal få lov til det.

Så da satt jeg der, en fredag i juni, uten en eneste plan. Jeg kjente på et lite klynk i  hjertet, det skal jeg innrømme. Når man ikke er sammen med barnet sitt hver eneste dag, så får man noen ganger klynk i hjertet. Det varer ikke lenge, det er som et lite stikk, og det stikket minner deg på hvor ufattelig forelsket man er i sin egen unge, og hvor avhengig man er av å være sammen. Når stikket er over, så kommer man på hvor heldig man er, og så begynner man å se mulighetene i en junifredag uten planer.

Kvelden i går ble til en sånn kveld man bare har en gang i blant. La meg prøve å oppsummere ganske kort;

Ringer venner og søstre, sjekker beholdningen og har mange poteter og tre flasker alko. Lager patatas bravas, mens jeg dusjer (høres imponerende ut, men de sto altså i ovnen, mens jeg sto i dusjen). Åpner flasker, venner kommer, hører på musikk, synger mye, skravler mer. Har drikkelek fra fortiden til «Påa’n igjen» med Jan Eggum, tenker at lite har forandret seg siden jeg var 16. Glemmer tiden, danser på stuegulvet, søster kommer, danser mer. Vimser ut i sommernatten, ler så mye at jeg gråter mer enn fem ganger. Får vondt i kinnene og magen, og kjenner at det er det beste som finnes å le så mye. Drikker vann på bar, fordi kroppen ikke vil ha noe annet. Tror kvelden nærmer seg slutten, går forbi mitt gamle nabolag og møter kebabmannen. Han husker meg fra 15 år tilbake og mener jeg bør lage kebaben min sjæl. Tar over i disken, serverer burgere og alle slags retter til vennene mine (jeg vet at den pommes friten ble litt rar, Nanna, men det er første gang), mens vi synger til Jahn Teigens «Optimist» som spilles svært høyt på anlegget. Blir filmet av mine venner, fremmede folk begynner å bestille, jeg tar stive priser, vil øke omsetningen til foretaket. Kona til kebabmannen hjelper meg med å servere, hun er akkurat halvparten så høy som meg, hun fniser og vet bedre hvordan man lager cheeseburger. Ler nok en gang så mye at jeg gråter, ingen får det de har bestilt, men alle blir fornøyde. Spiser kebab. Tar taxi hjem. Humrer meg i søvn.

Livet ass! Det blir sjelden som man tror. Hverken når det gjelder forhold, karriere, hverdag eller fest. Det kan by på klynk i hjertet innimellom, det kan by på kjærlighetssorg, det kan inneholde de jævligste dager og mest irriterende situasjoner. Men som regel, når det ikke blir sånn som man har planlagt, så kan man hive seg rundt og så blir det bra likevel. Innimellom kan det faktisk bli skikkelig, skikkelig gøy.

God lørdag!!!! 🙂

 

 

 

Du vet det er sommer når…

 

IMG_4436

 

  • Du våkner svett i senga klokka fem, har solen i fjeset og angrer på at du heller ikke i år prioriterte å skaffe rullgardiner
  • Du ikke orker varm kaffe til frokost, bare kald
  • Du oppdager hvordan tærne dine egentlig ser ut, som om de ikke har vært en del av kroppen din den siste tiden («Jøss»)
  • Folk i offentlige parker viser mer hud enn deltakerne i Paradise Hotel
  • Sjonglørene kommer tilbake i bybildet
  • Folk med dreads går på slakk line (why??)
  • Mødre spiser pølser med sand på stranda uten å surne på ungene sine
  • Du husker at man kan bli svett på de rareste steder
  • Isen smelter fortere enn du kan spise den, og minner deg på hvorfor du ikke går med hvite klær
  • Fluene kommer med snippsekkene sine og flytter inn i huset. «Hei! Vi er tilbake for å irritere deg enda en sesong!»
  • Katter ligger i skyggen (og er sure som alltid)
  • Barnet ditt lukter solkrem og sand (og du snuser litt ekstra på ham i smug)
  • Menn er deiligere enn ellers («Heihei alle sammen!! WOW!!»)
  • Vann smaker bedre enn før
  • Du får solbart. Ja, det er det noe som heter, faktisk. Det gjelder oss som blir brunere på overleppa en i resten av fjeset. Heldig med den.
  • Livet er enklere enn det var i går, og det eneste som har forandret seg er været.

Fy fader dere, det er SOMMER!!!!!! I alle fall i dag 🙂

Følge denne lille bloggen på facebook? Da slipper du å huske hele adressen (for det forventer jeg på ingen måte et du skal gjøre), og får innlegg rett i feeden din.

B-B-B-Bergen!!!!

 

IMG_2169

Jeg orket ikke vente lenger på at William skulle svare Noora, og at folk skulle snakke om at William burde svare Noora, så jeg satte med på et fly til Bergen. Måtte bare komme litt bort. Da jeg landet, så hadde de jammen meg sett på Skam her også, og alle var lette etter William og synes at nå bør han for faen svare snart. Norge har gått av hengslene med den serien.

Ikke et vondt ord, altså. Skam lenge leve, hva skal alle mine venner på 30 pluss gjøre når den serien tar pause? Og hva skal facebookfeeden min inneholde? Det er klart, det blir noen babyer og poster om dem kanskje, ganske mange blogginnlegg fra meg, og så legger jo Mamma og hennes venner ut ganske mange tester, hvor de får meningsfylte ord om seg selv og sitater. Og så reisebilder da. Folk reiser mye. Man har faktisk hverken reist eller trent eller fått unge i 2016, hvis man ikke har delt det på sosiale medier.

Derfor forteller jeg nå at jeg er i Bergen, for først da er jeg i Bergen. Her kan jeg melde om sol og skyfri himmel, og så er det mange bergensere her (!), som snakker masse om at det er nettopp sol og skyfri himmel. God skarre-stemning! Planen er å jobbe, spise, drikke, lage innslag med hyggelige folk jeg treffer gatelangs og sove på hotell. Jeg gleder meg allerede til hotellfrokost i morgen tidlig, jeg får vann i munnen av å tenke på det.

Det er mange kinesere på det samme hotellet som meg, jeg sa hei til dem da jeg kom inn i resepsjonen, og da ble de helt fnisete. Det er mulig de skal på Festspillene, men det kan også hende at de bare skal vandre gatelangs i gjeng og peke på det de ser. Jeg skulle gjerne laget innslag med dem, men jeg er altså ute etter folk som snakker (relativt godt) norsk. Jeg vil høre historier og minner folk har til låter de elsker. Hvis du akkurat nå tenker «åh, men jeg har en låt jeg elsker! En som alltid får meg til å tenke på sommer, eller på eksen min, eller på en fest jeg var på, eller som minner meg om pappa», så vil jeg gjerne høre den historien. Da kan du rett og slett ta den opp, du har helt sikkert en telefon med lydopptaker, og så kan du sende den til meg på thea.klingenberg@gmail.com. I sommer skal vi nemlig spille hundrevis av sånne historier på Radio Norge, og så skal vi spille låtene dere elsker.

Hvis noen av dere ser meg gatelangs i Bergen, kom gjerne bort, jeg trenger all den hjelp jeg kan få. Og hvis du har et tips til et sted jeg bør gå, en restaurent, en park, en bar, en fest, – si fra!

Jeg går straks ut i sola, skal bare sjekke om William har svart først.

God onsdag!!!!!

 

 

Lørdagsbrevet; Kjære hvetebakst

 

Hvetebakst 4 president!!
Åh, elskede!

Deilige luftige boller, knasende brødskorpe og søte brioche; dere er under angrep. Det har kommet en bølge av skepsis til landt vårt, og det er du, den mest velduftende saken som finnes, som er utpekt til synder. Om du ikke får skylden for verdens overvekt, så ropes det «gluten» med høye røster, eller du kuttes brutalt fra folks diett, fordi det er sesong for «sommerkroppen 2016», og du er fienden.

Kjære hvetebakst, jeg ser deg hver dag. Jeg ser deg ligge der i vinduene, i diskene, du flørter med oss som går forbi. Du lukter kanel, kardemomme og har pyntet deg med vaniljekremer og glasur, og du vet hvor deilig du er. Du gir oss vann i munnen, og det sendes mange lengtende blikk i din retning. Jeg skulle skikkelig ønske at vi kunne være sammen for alltid. Jeg skulle ønske jeg kunne stå opp med deg, ha deg på sengen, leve livet mitt med dere tett på i hele tiden.

At hver dag kunne startet med en nystekt criossant, med hjemmerørt jordbærsyltetøy. Jeg skulle ønske det var loff til lunsj, eller hva med deilig surdeigsbrød med knasende skorpe? Åh, kanskje til og med akkompagnert av deres beste venn meierismøret? Herregud! Kaffe og kanelbolle, en sånn stor en med mange snurrer og mye fyll. Eller kanskje et nysktekt skolebrød? Med masse kokos og vaniljekrem? Seriøst, elskede hvetebakst, jeg skulle virkelig ønske vårt forhold var bærekraftig og sunt, for det er sterke følelser involvert fra min side, det er helt sikkert.

Men når konsekvensen er at vi (i allefall noen av oss) må løpe på tredemøller i timesvis, løfte på tunge ting av jern, hoppe opp og ned i treningssaler dag ut og dag inn, når det er til gymsalen kroppen må sendes, når vårt forhold er inne i en god periode, så blir det ikke så hyggelig. Hvorfor må det være sånn? Jeg ser at noen klarer et balansert forhold til deg, jeg ser at noen har kropper som fungerer i perfekt harmoni, dere er kanskje ikke sammen så ofte, dere klarer å holde det casual, liksom. Jeg er dessverre ikke en sånn person. Derfor, kjære hvetebakst, blir dette forholdet så vanskelig i lengden. For jeg får liksom aldri nok. Jeg mister meg selv i møte med deg, rett og slett.

Det er mange av oss. Vi som elsker deg, som ikke forstår hvordan folk kan snakke stygt om det du inneholder, eller velge deg bort på fest. Vi som elsker deg, men som like fullt vet vi ikke kan leve tett sammen. Kjære hvetebakst, det er hverken sommerkroppen eller gluteninnhold som er skylden i at vi må holde litt avstand, det er rett og slett bare at det blir for intenst. Sånne forhold er ikke sunne for noen, man kan bli klin kokos av det (åh, kokos!). Håper likevel vi møtes i ny og ne, innenfor rimelighetens grenser. Og jeg kommer alltid til å sende lange blikk i din retning, der du ligger og byr deg fram.

Lykke til med dine andre forhold, jeg håper du finner ekte kjærlighet og at vi likevel kan sees innimellom. Jeg håper du overlever glutenhets og skjønnhetstyrrani, ikke mist troen på deg selv, du er fantastisk. Takk for alle fine stunder, gleder meg til flere!

Forever yours,

🙂 Thea.

 

Hvis du vil (og er en skikkelig grei person) så kan du følge denne lille bloggen på facebook. Så får du innleggene rett i feeden din, og slipper å huske denne adressen 🙂