EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære skravledame på barselavdelingen»

imageedit_5_7646294873

Denne kalenderen er egentlig for å takke, men har allerede blitt brukt til å si unnskyld, og i dag så vil jeg sende en hilsen. Noen mennesker møter man bare helt kort, men de blir med deg i tankene likevel. I dag vil jeg gjerne sende en hilsen til skravledama på barselavdelingen.

Kjære skravledame på barselavdelingen

For nøyaktig fem år siden i dag, så la du og jeg i hver vår seng på Rikshospitalet, med hver vår helt nye baby. Jeg hadde født etter deg, og ble trillet ned på rommet ditt. Det var bare et forheng mellom oss, vi lå der på hver side av den gardinen, med hver vår lille rosa unge og hadde opplevd det største i verden. Man blir veldig nære på et sånt rom, altså rent fysisk. Det er rart å ligge på rom med et fremmed person, spesielt i en sånn situasjon, hvor alt er koko og man har fått et helt menneske ut av sin egen kropp, bare timer før.

Du snakket veldig mye. Du snakket med babyen din, du fikk en jente, og du snakket i vei, akkurat som om hun skjønte hva du sa. Jeg var full av adrenalin, Tidemann også, vi lå sammen i min seng og stirret hverandre inn i øyenene husker jeg. Hans store nyfødte øyne kikket på mine, og jeg stirret tilbake og tenke «Så sånn er du, du som har bodd inni meg, det er sånn du ser ut.» Det hele var rart og fint og alien-aktig. Folk kom inn og ut av rommet, sjekket og målte og testet og gratulerte oss hver gang. Tror de har en regel på det på Riksen, alle som jobber der gratulerer deg med barnet hver gang de hilser på deg. Det blir sjukt mange gratulasjoner på en dag.

Jeg ble ganske irritert på deg, skravledame, for du holdt liksom aldri fred. Jeg ville jo sove, jeg var sliten og trengte hvile, men du bare snakket og snakket. Etter en dag hadde jeg, kun ved å høre på deg og babyen din fått en god del av livshistorien fortalt. Du hadde brukt prøverør, du var alene, dette var ditt andre barn. Babyen kom fra samme dose med sæd som det første barnet ditt, som nå var fem år. Hun ringte deg innimellom, og du snakket med henne på telefon, med den samme stemmen du brukte til den nyfødte. Du var ganske lei deg, men jeg fikk ikke helt tak i hvorfor. Jeg husker at jeg klaget litt til Tidemanns pappa på spansk, jeg synes godt du kunne holde en del av den informasjonen for deg selv.

Dagene gikk og vi vagget rundt inne på avdelingen, Tideman hadde gulsott så vi ble litt lenger enn vanlig. Alle spiser havregrøt på barselavdeligen, det er visst bra for melken. Alle vagger og alle spiser grøt. Vi snakket ikke så mye sammen før den dagen jeg skulle dra. Den dagen venter man jo veldig på, den magiske dagen hvor man faktisk får lov til å ta med seg barnet sitt hjem, helt selv, og skal ut i verden å være foreldre. Det virker helt klin kokos at de lar deg dra fra sykehuset «Hva?? Skal vi klare det på egenhånd???!!! Hva om vi gjør noe feil??». Jeg husker at jeg hadde skrekkblandet fryd og sommerfugler i magen.

Vi hadde pakket og skulle gå, da du fortalte at dere ikke kunne reise hjem. Ansiktet ditt var veldig trist, tårene lå og vippet på vei ut av øynene. «De har funnet en hjertefeil hos henne» sa du. Du var redd og sliten og veldig alene. Den andre datteren din var hos en slektning, du savnet henne og du var skikkelig lei deg. Jeg var veldig keen på å bare komme meg hjem, jeg var lei av å ligge på rom med deg, jeg følte at du hadde delt alt for mye og holdt meg våken. Jeg tror ikke jeg var så hyggelig, i alle fall ikke så hyggelig som du hadde trengt akkurat da. «Det er mulig hun må opereres og de vet ikke hvor alvorlig det er, så vi må ta masse tester og så får vi se. Vel hjem og lykke til med lille Tidemann!» sa du tappert. Jeg ønsket veldig lykke til tilbake, klappet babyen din på kinnet og dro hjem med min friske unge.

Kjære skravledame, jeg har tenkt på deg mange ganger etterpå. Jeg håper du og barna dine har det fint, jeg håper dere er friske og glade, at du snakker like mye med dem nå som du gjorde da. Jeg skulle kanskje vært litt rausere og mer åpen de dagene vi delte rom, jeg håper alle rundt deg er det nå, i motsetning til hva jeg var da, og at du ikke føler deg alene. Ønsker deg en skikkelig deilig advent og en koselig jul! Og gratulerer med dagen til datteren din, barna våre blir fem år i dag!! 🙂

Klem fra hun litt sure dama bak forhenget for fem år siden.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/hilse/beklage til folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

10 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Olav Grotli»

 

 

 

imageedit_5_7646294873

Kjære Olav Grotli

Jeg vet ikke om du husker meg en gang, men jeg var en av elevene dine på Øraker skole, du var klasseforstander, en ganske streng fyr, litt morsom, litt rar og litt kjedelig. Du var også veldig rettferdig, husker jeg. Det er mange ting jeg har glemt fra tiden på Øraker, men jeg husker at vi bygde «natursti» bak Ørakerhallen, og at du lo høyt når jeg sa den ene posten burde hete «Smokers corner». Såvidt jeg vet ble det hjørnet hetende akkurat det? Du fortalt meg også at jeg var flink til å skrive, noen ganger var du faktisk imponert (du så ikke sånn ut, men du sa du var det og jeg kunne se et smil inne i skjegget).

Du sto oss liksom bi i den perioden, og vi var en broket gjeng i vår klasse. Husker du de andre? Angelo? Ida? Albana? Ole Jørgen? Så vidt jeg vet så har det godt bra med flesteparten. Jeg skal ikke egentlig takke for alle de årene generelt, jeg skal takke deg for en ting spesielt: Du sa noe i en konferansetime som jeg aldri har glemt, du tok meg så jævlig på kornet (du liker ikke banning, men nå er jeg voksen og har både mitt eget barn og min egen blogg, så akkurat det bestemmer faktisk jeg, og jeg liker å banne litt innimellom). Du sa;

«Thea, du er en sånn elev som enten er S eller G, altså enten kjempeflink eller helt ok, midt på treet. Du er altså enten  ganske suveren, -eller midt på treet, sjeldent stabilt midt imellom. Og det er helt greit, Thea, noen er bare sånn.»

Grotli; det der husker jeg veldig godt fordi det er HELT SANT. Også i livet, generelt i livet, så er jeg enten kjempeflink, glimter til, eller sånn helt på det jevne. Jeg er aldri over snittet flink over lengre perioder (hverken med trening, lesing, rydding eller andre flinkis-ting), men det blir heller aldri helt krise. Det er helt fint det altså. Tenk at du naila meg og hele min person på den konferansetimen da jeg var 13, det er ganske sykt!

Jeg tenker på deg når jeg har det rotete på fjerde dagen i huset mitt, og når jeg shiner det helt perfekt. Når jeg leverer ungen min i barnehagen med fantastisk sunn matpakke og de andre dagene når han bare får noe tørt brød med prim og en kjip gulrot, fordi jeg har glemt å handle. Jeg har tenkt på deg alle de gangene oppgjennom, når jeg har vært glimrende innimellom, men stort sett bare ligget på det jevne, og jeg har husket at du sa «Det er bare sånn du er, det er helt greit.» S eller G.

Takk Olav «Grauten» Grotli, for at du satte ord på det så tidlig, det har vært trygt å huske på. Håper du har det fint der du er, at du fortsatt har skjegg, humrer når du blir glad og at du og dine får en kjempefin jul.

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

 

6 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære tynne dame på Stockfleth’s»

 

imageedit_5_7646294873

 

Denne julekalenderen handler egentlig om å takke folk som har gjort noe fint for meg, men allerede nå, bare fire dager ut i desember, når jeg tenker på alle de som har vært snille med meg gjennom livet, så kommer det noen mørke minner snikende. Jeg har mange takk å dele ut, men jeg må også si unnskyld for et par ting, rett og slett. Så i dag vil jeg si akkurat det, til en som ikke kjenner meg, men som jeg husker veldig godt.

Kjære tynne dame på Stockfleth´s

Da jeg var 16 år så jobbet jeg som barista (det var et fremmedord den gangen) på kaffebaren Stockfleth’s i Oslo sentrum. Det var min aller første jobb, jeg var veldig stolt og lagde kaffe med den største konsentrasjon. Jeg var opptatt av at kundene skulle være fornøyde, jeg var av typen som alltid ga rabatt eller noe hvetebakst til folk som klaget, og hadde bestemt meg for at alle skulle gå ut av den kaffebaren litt mer fornøyde enn de kom inn. Du, kjære tynne dame, var noen år eldre enn meg, kanskje 22 eller noe sånt, du hadde ofte på deg en beige blazer og drakt, litt sånn som Ally McBeal. Du var også veldig, veldig tynn. Så tynn at jeg tenkte at du var syk, jeg kunne se at du hadde masse dun på halsen, og jeg hadde en venninne på den tiden som hadde anorexia, så jeg antok at du også hadde det. Du skjønner, da jeg var 16 så visste jeg alt. Jeg fortalte de fleste rundt meg hvordan de burde leve livene sine, jeg diskuterte med alle hvis anledningen bød seg, jeg var kvikk og ganske morsom og veldig, veldig irriterende.

Uansett; du pleide å komme innom hver lørdag, sto i køen og var veldig spe og spurveaktig inne i den drakten din. Du var mild i fjeset, og litt usikker i øynene, men hyggelig. Du snakket aldri noe særlig, du bare bestilte «det vanlige». Og det var en enkel, ekstra høy latte på skummet melk, – med én sukett. Det var alt du ville ha, og det var alltid det samme. Jeg kjenner jeg blir litt nervøs nå, selv 16 år etter, for nå kommer det jeg skal beklage; jeg nikket alltid til deg fra bak kaffemaskinen, men du fikk aldri egentlig det du bestilte. Jeg latet som om du fikk en enkel, ekstra høy latte på skummet melk med én sukett, men det du fikk var en ekstra høy latte på h-melk, med sukker. Jeg synes du var for tynn, rett og slett.

Jeg tok saken i egne hender, og steamet melken med ryggen til, så du ikke så hvilken jeg helte i muggen. Jeg blandet sukkerlake i den, også med ryggen til, og serverte deg med et smil. Du fikk over en halv liter helfet melk med hvitt sukker, istedenfor de 50 kaloriene du trodde du kjøpte. Og der sto jeg, en eh … ekstremt lite tynn 16-åring, med fletter, bollekinn og bedrevitent smil og ønsket deg en god dag. Det var skikkelig rævva gjort av meg.

Nå skal det sies at jeg, i mitt 16-årige sinn trodde jeg reddet deg fra døden, jeg ville bare hjelpe, jeg tenkte at dette sikkert var det eneste du hadde tenkt å få i deg den dagen, og som de fleste andre tenåringsjenter på den tiden så var jeg blitt pumpet full med info om alt fra kjønnsykdommer til spiseforstyrrelser. Jeg syntes synd på deg, og jeg ville hjelpe. Jeg har alltid dagdrømt om å hjelpe folk og dyr (da jeg var barn håpet jeg ofte å finne en halt hest jeg kunne redde fra en slem eier og ta med hjem, – leste for mye hesteblader), men jeg ser i ettertid at det der var skikkelig lite kult gjort av meg.

For alt jeg vet så kunne du blitt syk av det, kanskje hadde du en slags allergi, kanskje hadde du helt andre grunner til å velge skummet melk enn at du ville være tynn. Du kom tilbake, hver eneste lørdag, og jeg tok det som et tegn på at du likte den hemmelige spesial-kaffen du fikk, så jeg bare fortsatte mitt lille prosjekt. Jeg trodde faktisk, på den tiden, at det var jeg og den h-melken som holdt deg i live.

Nå er jeg voksen, og jeg ser at det der var et skikkelig stygt overtramp, at det var utspekulert og forutintatt av meg. Så jeg vil si; Unnskyld!!! Jeg håper det har gått bra med deg, jeg håper du har et koselig og morsomt liv og at du får en skikkelig fin advent. Jeg har sluttet å legge meg opp i hva folk spiser og drikker, faktisk har jeg til en viss grad også sluttet å mene så mye om hvordan de bør leve livene sine (work in progress). Håper du er lykkelig, at du både får og gir masse kjærlighet, at du drikker kaffen din med skummet melk og sukett hvis det er sånn du liker den best, og at du kan tilgi meg, hvis du på magisk vis får lest dette innlegget.

God helg og god jul!

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke (eller i dette tilfellet, beklage til) folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

6 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Maya fra Birkelunden Video»

 

imageedit_5_7646294873

Kjære Maya fra Birkelunden Video

En dag for 12 år siden, så ansatte du en ekstrahjelp på Birkelunden Video, selvom du ikke trengte en. Den ekstrahjelpen var meg, og den videobutikken endret faktisk livet mitt. Husker du det? Jeg husker at du så på meg met et litt langt blikk, da jeg kom inn med CV´n i hånda, og så sa du «Ja, det kan faktisk hende du kan få jobbe her, jeg ser at du har noe å bidra med, og jeg liker deg.» Så fikk jeg jobb.

Jeg var nyutflyttet fra barndomshjemmet og nyinnflyttet på Grünerløkka, kjente ingen, hadde nettopp startet på Blindern og hadde ingen penger. I den perioden er alt nytt, spennende og livet har liksom nettopp startet, den nye delen av livet, voksenlivet. Jeg røyka sigg hele tiden (til og med på bakrommet på videobutikken), så på DVD og spise smågodt, prøvde å gå på byen, nå med eget leg, følte meg voksen, men var helt lost. Du lærte meg opp, du var mild og tydelig og grei. Nå er vel ikke selve jobben så vanskelig kanskje, men folka, altså kundene, -de kan være hvem som helst.

Når man jobber i en videobutikk (det finnes vel ingen igjen i dag?), så møter man ALLE menneskene i et nabolag. Alle leide DVD i 2003. De kule, de rike, de nerde, hipsterne, de sleske, de kjente, studenter, barn, gamle, fattige, alkoholiserte, nyforelskede, ensomme, – alle var innom videobutikken. Man blir, som videobutikk-ansatt, en slags «kjendis» i nærområdet, eller «kjent-fjes» da.

Dette kom til uttrykk på byen, jeg husker skikkelig mange kvelder hvor folk kjente meg igjen, pekte, kom bort og sa «Hei! Hvor er det jeg har deg fra, jobber du i TV? Ikke? Det er ett eller annet med deg. Jobber du som skuespiller? Ikke det heller?». Jeg visste jo at vi skulle innom noen kule yrker først, før de brøt ut; «ÅÅÅååhhhhh, nå har jeg det, du er VIDEODAMA!!! Seff!! Det er videodama, Trond se her, her er videodama!!!». Det føltes alltid som et lite nederlag. Særlig når de sa: «Du, jeg skylder 40 kr faktisk jeg, leverte for sent, sorry ass, kunne du slettet gjelden? Hvis jeg gir deg 40 spenn nå? Så slipper jeg å gå innom?». Jeg fikk mange mynter på byen i den perioden, og mange spanderte øl også husker jeg, -mot løfter om litt ekstra gratis godteri til filmen dagen etter.

Maya, unnskyld for det faktisk, jeg ga ut ganske mye gratis godteri mens jeg jobbet for deg. Jeg glemte meg på byen, fortalte folk at jeg skulle jobbe søndag kveld og at det bare var å si kodeord «pimpernell» (for eksempel) til meg i kassa, så fikk man gratis smågodt. Jeg glemte det selvsagt helt, før det ble kleine situasjoner i køen på jobb søndagen etter. «Pimpernell.» sa folk. «Hva??» sa jeg. Og endte meg å få fylleangst og gi dem gratisk smågodt. Uansett Maya,det beklager jeg, det var litt dårlig stil, men det jeg egentlig skulle si i dette lille julekalenderbrevet til deg er; TAKK!!!

At du ga meg den jobben, at du ga meg jobb selv om dere egentlig ikke trengte noen, det var startet på mitt mangeårige løkka-liv. På Birkelunden video møtte jeg jo Rut (fortsatt nær venninne), som sendte meg til radiOrakel, som dyttet og overtalte meg til å ta første steget inn i det som senere har blitt  min levevei. Du Maya, førte til jobb, og jobben førte til bekjentskaper som gjorde at livet på Birkelunden, -og livet etterpå, ble sånn som det har blitt. Når man ser tilbake på alle stegene oppgjennom som har ført til at man har endt der man har endt, så er det noen nøkkelpersoner, noen hendelser, som gjorde det mulig. Du er en sånn Maya, for den lille ekstrajobben i Birkelunden video, første til mange andre ting, som igjen har ført meg hit. Takk for at du så meg den dagem, takk for muligheten, og takk for den dealen med at vi kunne leie gratis DVD. Det var sjukt digg.

Håper du og dine får en kjempekoselig jul, Maya!!! Takk for tilliten den gangen (og igjen, sorry for det med smågodtet).

 

Stor klem, Thea.

 

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/sende en highfive til folk som, på en eller annen måte, har hjulpet meg og gjort meg glad (men som kanskje ikke en gang vet hvem jeg er). Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook, sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

10 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Bent fra Get»

 

imageedit_5_7646294873

Kjære Bent fra Get

Det er ikke sikkert du husker meg, men en gang i fjor så reddet du ikke bare dagen, men hele hverdagen min. Vi (Tidemann, Knut (katten) og jeg) hadde akkurat flyttet, jeg var helt utslitt av oppussing og kasser og hyller og skap og bæring og bygging. Du kom hjem til meg for å ordne med tv-kontaktene, legge opp en ny, og du var blid og veldig praktisk. Jeg dro fra jobb for å låse deg inn, og vi gikk inn i gangen, der min dårlige samvittighet sto lent opp mot veggen, bokstavelig talt.

Jeg hadde fått hjelp til de andre skapene fra Ikea, dette var det siste, og det vanskeligste. Jeg sukket og beklaget, over alle pakkene med umontert skap som sto i veien, og du smilte og sa «Jeg har faktisk jobbet som skapmontør for Ikea, jeg. Altså tidligere i livet, for mange år siden.» «Tar du fortsatt jobber? Jeg betaler hva du vil!» sa jeg, desperat etter å få det svære tunge droget av et skap perfekt installert. «Nei, desverre, nå driver jeg bare med ting for Get.» Hjertet sank i brystet mitt, men du var kvikk og blid og fortjente å bli tatt på ordet. Du drev ikke med sånt lenger.

Jeg dro tilbake til jobb og ble ferdig med dagen, hentet i barnehagen, handlet mat, du vet sånne dager hvor alt er slitsomt, hvor man konstant bærer for mye i begge hender (typisk mamma-situasjon) og ikke puster lenger enn litt ned i halsen? Tidemann var grinete, vi var sultne og det var kaos, i hodet og i heimen.

Da vi kom inn i gangen så sto faenmeg skapet der. Skapet sto der!!!! I all sin prakt, perfekt installert, pappen brettet utenfor, alle vinkler i orden!!! Jeg mistet posene i gulvet og begynte nesten å gråte. Er det mulig å være så grei??!?!?!!! Jeg prøvde å få tak i deg for å betale deg penger, vin hva som helst, men du bare fnøs av meg og sa det ikke var noe å takke for. Men du, get-mann, det er faktisk noe av det hyggeligste noen har gjort for meg. Når man er alene med barn, og blir vant til å gjøre alt selv, eventuelt måtte organsisere folk for å få bistand, eller alltid ringer til Mamma når det er krise, så er det altså så SYYYYYKT uventet og fint og rørende å få hjelp fra en helt fremmed.

Bent, dette vet nok ikke du, men at du skrudde opp det Ikea-skapet, det snudde hele min tilværelse, ikke bare den dagen, men i hele hverdagen. Jeg løftet Tidemann opp og tulledanset med ham, vi fniste og lo og jeg måtte fortelle ham historien om den snille TV-mannen mange ganger (han skjønte at noe veldig gøy hadde skjedd, men ikke helt hva det var som var gøy). Jeg fikk fart på hele organiseringen av huset, ryddet inn i skap, ut av skuffer, dro på dynga med søppel, leverte ting til gjenvinning, var på Ikea. Hvis jeg skal formulere det skikkelig klissete, så fikk jeg rett og slett litt troen på verden og folk igjen.

Tusen takk Bent fra Get!!! Du er en jævlig bra fyr, jeg håper ikke arbeidsgiveren din blir sur på deg hvis de leser dette (de bør gi deg julebonus for fantastisk kundeservice), jeg håper du og dine får en helt fantastisk jul, og at karma sørger for en solid gjengjeldelse av dine gode gjerninger. Jeg tenker på deg hver morgen på vei ut, der står det skapet og minner meg om at det finnes skikkelig greie folk ut i verden. Takk!!!!

🙂

PS: Kjenner du noen som kjenner noen som kjenner noen i Get? Del dette innlegget eller spør vennene dine så vi kan finne Bent, jeg vil gjerne sende ham en julegave!!!

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/sende en highfive til folk som, på en eller annen måte, har hjulpet meg og gjort meg glad (men som kanskje ikke en gang vet hvem jeg er). Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook, sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

4 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Bjørn Eidsvåg»

 

imageedit_5_7646294873

Kjære Bjørn Eidsvåg

Dette er litt flaut, men intensjonen med denne julekalenderen er jo å si takk til folk som fortjener takk, fordi de (uvitende) har vært viktige for meg en eller annen gang. Da jeg var 13-14 år var jeg veldig bekymret en periode, for at alle menn i verden var som guttene på min alder. Jeg var en ganske fornøyd tenåring, men jeg så på guttene rundt meg og tenkte, «De der, de kan aldri noen få barn med, de går det ikke en gang an å forelske seg i» (tenåringsjenter er innimellom litt klin kokos).

Heldigvis, i samme periode, så begynte jeg å høre på dine sanger. Jeg gjorde det ganske i smug, for det det var kult å høre på var Absolute Music, Guns’n Roses og Salt’n Pepa. Jeg hørte på de også, men når jeg var helt alene hjemme, og ville leve meg inn i rollen som ensom tenåring på søken etter noe større, så hørte jeg på deg. Det er flaut og merkelig å innrømme hvor melodramatisk jeg var på den tiden, jeg skrev kanskje ikke dikt sånn som søsteren min (Nanna, sorry men jeg måtte oute deg litt her), men hadde jeg gjort det kunne jeg hatt 18 innbundne bøker med trist poesi fra den tiden, i dag.

Jeg hørte på alle de litt kristne sangene dine, om og om igjen, og tenkte «Sånne menn finnes også!». Jeg husker at jeg ga CDen din til Pappa til jul, snakket om tekstene dine og kunne alle utenat. Jeg trodde bittelittegranne på Gud, og husker at jeg ønsket meg å kunne få prate lenge med deg om livet. Jeg synes du så veldig snill ut, snill og trygg og klok. Jeg var rett og slett littegranne forelsket i deg (fnis), mens alle andre siklet på Backstreet Boys, så var jeg hemmelig forelsket i deg.

Uansett, Herr Eidsvåg, tusen takk for at du gjorde de triste, melodramatiske, tenåringsdagene skikkelig fine, og ga meg til en viss grad trua på menn på den tiden. Takk for at jeg fikk grine til låtene dine, stirre ut av vinduet i regnet og føle meg som i en film (rødmer).

Jeg har møtt deg i et par intervjuer, men jeg har selvfølgelig aldri fortalt deg dette, det hadde blitt rart. Jeg tullet en gang med at jeg gjerne ville være med deg og Kurt Nilsen på hyttetur, og ble glad da du sa ja, men Kurt så skeptisk ut. Mente det ikke altså (men det gjorde 14-åringen i meg).

Håper du og dine får en kjempefin jul, jeg har fortsatt CD-ene dine i den gamle mappa mi og kan fortsatt tekstene dine utenat.

🙂

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

 

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/sende en highfive til folk som, på en eller annen måte, har hjulpet meg og gjort meg glad (men som kanskje ikke en gang vet hvem jeg er). Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook, sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!