2 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER: «Kjære kristne radiofolk»

imageedit_5_7646294873

Kjære kristne radiofolk

Da jeg var 22 år og redaktør i radiOrakel, så var jeg også  med på Lokalradioforbundets landsmøte. Der møtes representanter for store og små lokalradioer, det diskuteres og skravles, vi lærer noen ting om hverandre, har årsmøte og avslutter det hele med en middag. Jeg var en av de yngste, og kom definitivt fra den mest radikale radiostasjonen, radiOrakel er en feministradio som holder til på Blitz, og bare det står «radiOrakel» på navneskiltet ditt, så må du svare for deg til de fleste. Folk mener mye og mangt, de er nysgjerrige, og ofte ganske skeptiske. Det var greit det altså, jeg likte snakke om radiOrakel, og folk flest var hyggelige.

Det hele foregikk på et hotell ett eller annet sted i  innlandet, radiOrakel hadde spinket og spart så de kunne betale for hotellrom til meg, det var viktig å være en del av «radio-Norge», på tross av at vi ikke eide nåla i veggen. Jeg husker at jeg tok meg en liten blund på rommet, før «gallamiddagen», og forsov meg selvfølgelig. Med bustete hår og kjolen på snei, løp jeg ned i spisesalen, dette var jo høydepunktet, endelig skulle vi få servert alkohol og jeg skulle få se hvordan alle disse menneskene EGENTLIG var. Sannheten får du fra barn og fulle mediefolk, sånn er det bare.

Jeg kom stormende inn i spisesalen, og alle bord var opptatt. Ingen av de jeg kjente litte granne hadde plass til meg, ingen av de jeg hadde hilst på tidligere på dagen hadde ledige stoler ved sine bord. «Ingen fare» tenkte jeg, jeg har god tro på meg selv når det kommer til smalltalk, og fant den eneste ledige plassen ved et bord med bare menn. «Ja , dere nå blir det fest!» sa jeg, «Så fint at jeg fikk plass her, selv om jeg sikkert burde passe litt på, dere er jo et helt bord med menn, får prøve å hold dere i skinnet, selv når slipsene ender på panna i løpet av kvelden, haha!». Jeg har erfaringsmessig mye suksess med å legge an en litt harry tone rundt middelaldrende menn, og tenkte «dette kan jeg». Det ble veldig stille rundt bordet. «Vi har vel egentlig ikke hilst?» sa sidemannen  min, «Vi jobber for Philadelphia-menigheten og andre kristne radioer». Han smilte og rakk frem hånden. «Ja, kremt, jeg jobber for radiOrakel, en sånn feministradio på Blitz, så hyggelig da, ehem.» svarte jeg.

Jeg måtte hive meg rundt, rent mentalt. Her hadde jeg jazza meg opp til fyllekalas og flørting med fremmede, men endte på bord med de eneste som ikke brukte drikkebongene sine og som helt sikkert syntes utringningen min var for dyp. Hvordan skulle jeg snu dette rundt? Jeg hadde allerede fornærmet dem og vært alt for brautende og tøff i trynet. Fuck.

Heldigvis var mine fordommer sterkere mot dem, enn deres var mot meg. Jeg var vant til å måtte forsvare alt fra hårvekst til kvotering av kvinner når jeg sa jeg jobbet i radiOrakel, men det trengte jeg ikke ved dette bordet. Mennene var milde, høflige og greie. Og «heldigvis» var toastmasteren en katastrofe. Han var ikke bare harry og høylytt, han snakket ikke bare for mye, men han klarte å fornærme samtlige prisvinnere og kraftig diskriminere vinneren ved vårt bord «Jajaja, du drekker vel ikke stort du, og kristen-radio er ganske kjedelig, men gratulerer likevel da!» sa han oppe fra scenen. Han var ikke noe bedre med den ene dama som vant pris, tror det både ble klapsing på rumpa og en ekkel pule-spøk da hun mottok utmerkelsen.

En ytre fiende er samlende, også på fest, og det slo meg at vi på vårt bord var minoriteter. Jeg kommenterte toastmasterens ufinhet til bordet mitt, og gratulerte prisvinneren på ordentlig måte. «Det er vel like lite lett å være kvinne som kristen noen ganger» sa sidemannen min. Vi ble en gjeng. Denne luka i julekalenderen går til dere, Philadelphia-folk. For at dere bar over med meg, for at dere var milde, fine og trygge, og for at dere endte med å gi meg alle drikkebongene deres (whoopwhoop!!). Det var en gøy kveld, var det ikke? Og tusen, tusen takk for at dere noen uker senere, sendte oss i radiOrakel teknisk utstyr dere ikke lenger hadde bruk for; sharing is caring, selv om man er aldri så forskjellige.

God jul til dere, og alle andre som er, eller innimellom føler seg som en minoritet.

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

 

 

5 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære gymlærer Ingfrid»

imageedit_5_7646294873

Kjære gymlærer Ingfrid

Jeg var aldri en spesielt begavet elev i ditt fag, og du var nok aldri særlig begeistret for meg. Du virket egentlig ikke så begeistret generelt, skal jeg være ærlig. Du var min gymlærer på videregående fra 1998-2001, du husker meg helt sikkert ikke, og hvis noen på den tiden hadde sagt til meg at jeg kom til å takke deg en dag, så hadde jeg nektet for det. Jeg likte ikke gym.

Like fullt er du altså bak en luke i denne julekalenderen, fordi det er noe jeg vil takke deg for. Det tok en del år før jeg innså det, men nå tenker jeg faktisk på deg ganske ofte. Du var veldig streng Ingfrid, det tror jeg at jeg også ville ha vært, hvis min jobb var å piske subbete elever rundt i en sal, mens de fortvilet forsøkte å komme seg ut. Jeg føler at de flest i min klasse var godt under snittet interesserte i fysisk fostring. Du har alltid et par-tre stykker som liker å spille fotball, løpe eller turne, men i vår klasse var det ytterst få av dem.

Jeg kan huske blikket ditt da uviljen vår møtte lærerplanen din, og du valgte pisk fremfor gulrot, for å motivere oss (ikke bokstavelig talt, men det hadde egentlig vært litt gøy når jeg tenker på det). Jeg har aldri vært god i sport, jeg har prøvd, men jeg har aldri vært noe naturtalent. Jeg er passe god til å kaste ball, og helt ok sterk, men det stopper der. Jeg tror rekorden min på 60m var sånn 13 sekunder eller noe (rødmer). I klassen min på videregående var det veldig mange jenter og kanskje seks gutter. Jentene hadde stort sett mensen hver gang vi hadde gym (helt sykt at det ble brukt som argument), og du orket ikke diskutere tror jeg.

Jeg husker at jeg selv hatet dager med gym, mest fordi man måtte drasse på gymtøy og dusje i den kjipe dusjen og ha vått hår resten av dagen. Også fordi jeg følte det fikk frem det verste i oss, vi ble noen skikkelige drittunger.

Uansett, Ingfrid, jeg var som sagt ikke særlig god, og hadde forsonet meg med at jeg kom til å få rævva karakter i gym. Vi snakket ganske lite sammen, jeg følte ikke at jeg kjente deg noe særlig, samtidig så du meg i mine svakeste og minst inspirerte øyeblikk, så jeg var ukomfortabel med deg. En dag kom du bort og sa; «Du er ikke en atlet, Thea, men det kunne du ha vært hvis vi hadde hatt andre typer øvelser her, for eksempel boksing. Det kunne du vært god i. Jeg liker at du likevel prøver, husk at innsatsen er halvparten av karakteren. Jeg ser at du har en faen i deg, min anbefaling er å bruke den, gi gjernet, så kan det hende du får en alright karakter på tross av mindre gode resultater.»

Jeg ble først dritsur, hvem faen var du til å si at jeg ikke var en atlet? Jeg var jo ikke det, men det er vel ikke noe hyggelig å si?? Du hadde likevel rett, og jeg skjønte at du egentlig prøvde å være grei. Du så at jeg «hadde en faen i meg», og det har jeg alltid hatt, men den har få mennesker applaudert, for å si det sånn. Sannheten er, på tross av at jeg ble litt sur, at du så meg.

Jeg tok ikke rådet ditt med en gang, jeg likte det ikke rett og slett, jeg var sta. Litt etter litt begynte jeg likevel å legge merke til at jeg «hadde en faen i meg». Den kom frem i religionstimene, den kom frem i naturfag og den kom frem i gym. Den kom også frem på privaten. En helg vi var på hytta i den perioden, satte Mamma og Pappa meg til å rense tauverk for gammel tang nede på brygga. Har du gjort det noen gang? Det består i å dyppe taukveiler i sjøen for så å kline dem mot fjellveggen. Du skal slå ut dritten, den maritime varianten av teppebanking, liksom. Foreldrene mine var rett og slett drittlei av at jeg var sur og grinete, og satte meg til å denge løs på fjellet, for å få ut aggresjonen. Jeg forsto ikke det før senere, men husker at jeg kom opp igjen på hytta med en ny følelse av ro etterpå, og rene tau.

Siste året på videregående skjønte jeg greia. Jeg begynte å bruke gymtimene til å ventilere mitt pubertale sinne. Jeg husker en gang du så på meg og smilte, fordi jeg helt rød i trynet, holdt på å ta livet av noen irriterende klassekamerater i kanonball. «Jeg gir vel faen i at dere har mensen!!». Usympatisk kanskje, men det var veldig forløsende.

Du ga meg en sterk femmer i innsats, Ingfrid, så jeg landet på en firer totalt. Jeg fikk over snittet i faget jeg hatet mest. Det jeg vil si takk for i dette innlegget, er at du var den første som viste meg hvordan jeg kunne anvende aggresjon. Jeg får aldri gjort så mye som når jeg er sint. Når jeg er fed up, irritert, sint og forbanna, så får jeg unna husvask, forefallende arbeid, mailer, trening, sortering av klær, jeg tramper rundt og gir meg ikke til livet er ryddig og kroppen er rolig. Takk for det. Jeg kommer aldri til å takke deg for at vi måtte løpe tre kilometer rundt på Frogner, og jeg kommer aldri til å innrømme at jeg satte meg ned og tok en kaffe og en sigg på vei tilbake. Men jeg sier takk for det med aggresjonen, det å anvende det illsinte i seg, kan føre til mye bra.

Håper du får en deilig gymfri julefeiring med masse marsipan og ribbefett, og at du i disse dager har mer motiverte elever enn det du hadde den gang. God jul, Ingfrid!

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

EN SLAGS JULEKALENDER: «Kjære triste Tinder-date»

imageedit_5_7646294873

Denne kalenderen har så langt blitt brukt til å takke, hilse og si unnskyld. I dag har jeg lyst til å sende gode tanker til den tristeste daten jeg har vært på, fordi jeg håper han har det bedre nå, enn han hadde det da.

Det er kanskje to år siden, jeg lå hjemme på sofaen, kjedet meg, hadde barnefri og Tinder var helt nytt og veldig uvant. Jeg har totalt bare møtt to fyrer på Tinder, jeg er skikkelig dårlig på nettdating, det er kleint og uinteressant og jeg har ikke trua. Likevel er det praktisk, og betryggende, å sveipe gjennom et hav av single tryner, forbi fleksende harrytasser, skrytebilder av bestegede fjelltopper, myke menn som koser med valper og sitater som «Den som intet våger, intet vinner». Man føler seg mindre alene en kjedelig kveld på sofaen, når man ser at det finnes mange andre som også kjeder seg der ute. Og så kan det jo hende?

For dere som ikke er på Tinder, så kan jeg jo kjapt gå gjennom kategoriene av menn, sånn som jeg ser det. Du har de som stiller i bar overkropp, er i «åpne forhold» og ganske fort sender deg penisbilder hvis du ikke er forsiktig. Du har de som poserer med barna sine, i håp om at ditt moderlige instinkt skal overstyre alt annet, så har du de som av en eller annen grunn legger ut bildet av bilen sin, gjerne i solnedgang, de har jeg aldri forstått meg på. Midt i mellom er det en del vanlige fyrer, samt en og annen fetishist som har helt eksplisitte seksuelle behov han håper å få napp på gjennom en app. Fint for dem om det funker, jeg sveiper venstre, men lykke til altså.

Uansett, for et par år siden så fikk jeg endelig en melding fra en fyr som virket helt vanlig. Den var fra deg, triste mann. Siden jeg kjedet meg, siden du var ganske vittig i meldingene og siden du akkurat da gikk en tur rett i nærheten, så tenkte jeg; fuck it, bedre å drikke en øl med en hyggelig, fremmed fyr, enn å ligge her og stirre inn i telefonen. Så jeg dro.

Vi møttes på en bar rundt hjørnet, da du kom inn hadde jeg allerede drukket to gintonics, jeg ble nemlig nervøs der jeg satt. Hva skulle vi snakke om? Det viste seg å ikke være noe problem, du var norlending og grei og åpen. Vi var enige om at det var litt kleint og at vi bare måtte ta det som det var. God start.

Praten gikk i løst og fast, du kjøpte en øl til og så en til, og jeg fortalte om mitt liv og mitt barn og alt det der. Så kom det et vendepunkt. Jeg tror det var da jeg fortalte om Tidemann, og spurte om du hadde barn, du fortalte at ja, du hadde to, og jeg kunne se på fjeset ditt at du ikke mente det, da du sa det gikk fint mellom deg og eksen. Vi skravlet litt videre, jeg hadde ikke behov for å grave i det du insisterte på at var helt OK, men som helt tydelig ikke var det. Du holdt maska. En stund.

Kanskje var det da jeg gikk over på vann det sprakk (eller så gikk jeg over på vann FORDI det sprakk), men på et tidspunkt slo det meg at du ikke ville på date, du ville ha trøst. Jeg husker at jeg tok meg sammen, tenkte at jeg jo bare kunne gå hjem, det er jo ikke min jobb å trøste single fedre sånn uten videre, men så var det jo jeg som satt der med deg akkurat da, og du hadde ingen andre i umiddelbar nærhet. Så jeg begynte å spørre.

I starten var du bevisst at det var litt kleint, at det jo ikke var noe du trengte å snakke med meg om, men etterhvert så glemte du det tror jeg. Og ut av deg, den fremmede norlendingen, så kom det en historie om et dritkjipt brudd, en eks som ikke ville samarbeide, en jobbsituasjon som ikke genererte penger, og som dermed førte til at du bodde på et bittelite kott og ikke kunne få besøk av døtrene dine. Du begynte å gråte, jeg begynte å drikke gin igjen, og forsto at nå, nå kunne jeg i alle fall ikke gå!

Jeg stilte alle de spørsmålene din beste venn burde ha stilt, jeg klappet deg på skulderen, peptalket deg så godt jeg kunne, vi googla til og med etter bedre boalternativer der vi satt. Til slutt stengte baren, og det var som om det gikk opp for deg hvor du var, og at jeg egentlig var din date. Du så på meg, og så unnskyldte du deg. Jeg sa det var helt greit, men at nå måtte vi gå.

Utenfor baren viste du meg det du hadde på innerlomma. Jeg trodde kanskje du skulle dra fem en lommelerke eller noe, for å lette på stemningen, men nei, det var derimot tre figurer klippet ut i papp. Jepp. «Innerst, mot hjertet» som du sa, så hadde du rett og slett tre hjemmelagde pappfigurer du hadde klippet ut og tegnet på. De skulle forestille eksen din og hvert av barna. «Da føler jeg meg ikke så alene» forklarte du og lurte på om vi skulle stikke på en annen bar. Jeg sa nei, klemte deg, ønsket lykke til og dro hjem. Du dro nok på en annen bar, for jeg husker at jeg fikk en laaaaaang melding noen timer senere, hvor du beklaget det hele og at du egentlig ikke var så lei det som det hadde virket.

Kjære triste tinder-date; Jeg håper det går bedre med deg nå. Jeg håper du har fått orden på livet, på samværet med barna, på økonomien og på forholdet til eksen. Jeg skjønner at du hadde det skikkelig dritt den kvelden. Jeg håper praten vi hadde og grininga og alt det der, gjorde at du følte deg litt lettere til sinns dagen etter. Jeg håper du fortsatt har tro på dating, og at du muligens velger en litt annen strategi nå, enn du gjorde akkurat den kvelden vi møttes. Det var på en måte litt hyggelig at du fortalte meg alt det der, så det skal du ikke tenke på; livet er for kort til å ha fylleangst. Ønsker deg en skikklig god og glad jul med barna dine, og muligens en ny dame du ikke trenger å klippe ut i papp.

🙂 Thea (hun som i ettertid aldri har takket ja til en Tinder-date)

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/hilse til folk som jeg har møtt i løpet av livet, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Robert Stoltenberg»»

imageedit_5_7646294873

Kjære Robert Stoltenberg

Du husker garantert ikke meg, men vi møttes for sånn ca 25 år siden, da jeg var rundt åtte år og du var helt i starten av din TV-karriere (såvidt jeg vet i alle fall). Dette var min store mulighet, jeg hadde fått sjansen til å spille i en sketsj, faktisk to sketsjer på «Midt i Smørøyet», begge var sammen med deg. Jeg visste veldig lite om TV, jeg hadde blitt hanket inn av en av mammas venninner, som jobbet i NRK. «Midt i Smørøyet» var verdens kuleste program, og jeg husker jeg drømte om å bli programleder der.

Jeg øvde meg faktisk ganske ofte på å være programleder, men av en eller annen grunn var jeg da alltid fjernsynskokk. Jeg sto foran speilet på do i barndomshjemmet mitt, med sleiver og visper og sånn fra kjøkkenet, og latet som om jeg lagde avanserte retter i vasken. Det er egentlig litt pussig, når jeg tenker tilbake på det, for jeg var ikke særlig interessert i matlaging, det handlet sannsynligvis om at jeg ikke i mine villeste fantasier kunne se for meg å få være med på «Midt i Smørøyet», men heller tenkte det var mer sannsynlig å få jobbe i et kjøkken på TV.

Uansett Robert, på et vis fikk jeg altså denne muligheten til å spille i to sketsjer sammen med deg. I den ene var du liksom en robot-pappa, og jeg en av dine to barn. Vi var i en leilighet, hadde noen timer med opptak, og jeg var dritnervøs. Jeg husker at du var grei, men at innspillingsfolkene var litt oppgitte. Jeg blir veldig fnisete når jeg blir nervøs, spesielt hvis det ikke er lov å le. Og det er det jo ikke, når man spiller foran kamera, nettopp derfor fniste jeg hele tiden. Du skulle på et tidspunkt som robot-pappa, holde en arm rundt meg og det andre barnet, og liksom kose med oss. Hver eneste gang fikk jeg lættis. Jeg ville helst bare gråte, jeg skjønte jo at det var feil, men jeg klarte ikke å la være. Du var grei husker jeg, og hvisket til meg at du også fniste noen ganger når du skulle spille roller. Til slutt rundet de bare av, og i sketsjen på TV kunne man se mitt undertrykte fnis i hele fjeset. Jeg var rævva rett og slett.

Jeg vet ikke om det var takket være deg, eller hva det var, men jeg fikk en sjanse til. Jeg ville jo veldig gjerne gjøre en glimrende profil, husker at jeg var helt ekstatisk da jeg fikk prøve meg på nytt. Denne gangen skulle vi spille en harry familie på campingtur, jeg husker i alle fall at jeg måtte ha på meg noe leopardmønstrede klær. Vi var i en hytte et sted, jeg husker egentlig ikke så mye fra selve handlingen, jeg var fryktelig nervøs. Hele minnet mitt fra den innspillingen er fylt med flauhet og skam. Vi skulle nemlig spise hamburgere i den  sketsjen, vi skulle sitte i en sofa, og fikk hver vår hamburger.

Jeg gjorde tydeligvis to ting når jeg var nervøs, enten så fniste jeg, eller så … spiste jeg. Siden jeg hadde gått på en smell med fnising sist gang, og denne gang hadde en lunken burger i hendene, så gjorde jeg det siste. Jeg tror også at jeg var sulten, i alle fall fysen, og så var jeg liksom ikke klar over hva en rekvisitt var. Vi tok noen opptak, justerte noen ting, og jeg snek meg til en bit av den burgeren innimellom slagene. Til slutt var den borte. «Hvem har spist opp rekvisittene?» spurte innspillingslederen. Der satt jeg, en lubben jente i sin mest irriterende alder, oppkledd i leopard, med ketsjup i munnviken. Jeg hold på å dø. Jeg husker ikke resten av sketsjen, jeg husker bare skammen. Og så husker jeg at du var skikkelig grei mot meg.

Du tullet liksom litt, lo det bort. Du syntes sikkert egentlig at jeg var veldig irriterende, men du viste det ikke, var på mitt lag og så fikset noen en ny rekvisitt. Jeg skjønte etter den hamburger-smellen at dette overhodet ikke var noe for meg, jeg husker at jeg sa det til Mamma og Pappa; «TV er ikke noe særlig for meg egentlig, jeg tror jeg skal bli dyrlege istedenfor.» Det var min TV-karriere. Den startet og stoppet med det, og jeg synes alt var vanskelig, bortsett fra deg.

I ettertid har jeg tenkt at det var like greit altså, jeg gjør meg rett og slett ikke på kamera. Men jeg har fulgt med på deg, i alle år, og husket på hvor grei du var. At du føltes som den eneste allierte i de situasjonene. Jeg har ledd meg ihjel av deg i ulike karakterer og tenkt at det jaggu er bra du var der da jeg gjorde fiasko-opptreden i «Midt i Smørøyet». Jeg har alltid følt at jeg kjenner deg litt, noe som jo er å overdrive, mildt sagt, for jeg tror kanskje vi vekslet sånn 7 setninger totalt. Men for et skikkelig nervøst barn er det faktisk alt som trengs. Takk for at du var kul med meg den gangen, håper du fortsatt er like grei med nervøse folk, og at du får en skikkelig hyggelig, morsom og fin jul.

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

 

12 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Tim Wendelboe»

imageedit_5_7646294873

Kjære Tim Wendelboe

Du var min første sjef, og er en av de jeg skriver til i denne kalenderen jeg er sikker på at husker meg også. Jeg var 16, du var 20 (?) og kaffebartrenden var helt ny og sykt kul. Vi jobbet på Stockfleth´s i Lille Grensen, det var på den tiden folk fortsatt synes det var rart å uttale ord som «cappuchino», og vi fniste hver gang de sa det feil. Det var Pappa som hadde skaffet meg jobben, jeg hadde ikke i utgangspuktet et brennende hjerte for kaffe, men det hadde du Tim!

Du var en perfeksjonist. Jeg måtte ofte bli igjen etter jobb og øve på espressoen min. Jeg måtte smake og stille inn maskinen på nytt og lage og time og smake igjen, helt til du var førnøyd. Det var gøy å være på jobb, jeg følte meg stor, jeg følte meg voksen. Husker du at vi måtte gå på på butikken på hjørnet og kjøpe inn melk ganske ofte? Det går jo mye melk på en kaffebar, og vi hadde veldig liten lagringsplass, så ganske ofte måtte vi opp og handle.

Husker en lørdag, det var kaldt, i desember, is og litt snø i gatene, og jeg skulle handle 50 liter h-melk. Det er sykt mye melk. Jeg stablet det hele i en handlevogn og manøvrerte meg ut i gaten, Lille Grensen er en liten bilfri stikkvei i Oslo sentrum, dekket med heller. Lang historie kort, noe skjedde, jeg tryna, hele vognen med melk veltet over meg og eksploderte utover gaten. Jeg lå, bokstavelig talt, i en elv av iskald melk og strevde med å få komme meg løs fra handlevognen. Grasiøst. Så sånne dager hadde vi også, men stort sett var det fint å jobbe i kaffebar.

Vi jobbet sammen før du ble kjent kaffemann, før du startet for deg selv og før du konkurrerte og havnet i verdenstoppen blant baristaer. Vi var kids (spesielt jeg), jeg husker du lærte meg å klinge to ganger i matklypen hver gang det kom en fin dame inn i lokalet, så du kunne stikke hodet frem fra forhenget. Husker du det? Jeg pleide å gi deg falsk alarm, det var så funny å se deg sprette ut fra forhenget. Gjør du det fortsatt?

Tim, jeg har ikke sett deg siden den tiden på Stockfleth´s, og det derfor en ting jeg ikke har fortalt deg. Slapp av, jeg skal ikke innrømme at jeg var hemmelig forelsket eller noe sånt, det var jeg ikke. Men du var ikke bare min første sjef, du var faktisk den beste, og det fortjener du å høre. Du lærte meg nemlig et triks, som jeg selv har brukt hundrevis av ganger senere (bruker det fortsatt), nemlig det å være «blid-streng». Du tenkte sikkert ikke over det selv, men det var du i alle fall. Du var kjempestreng, spesielt på espressoen, du var veldig tydelig, men du var også blid i fjeset. Du kjørte ikke noen powertrip hvis jeg gjorde en rævva jobb, du var aldri overnifra og ned, men du var streng. Og streng er fint! Det er veldig lett å forholde seg til.

Men smilende fjes så du rett på meg og fortalte meg at jeg hadde gjort noe skikkelig dårlig, når jeg slækket av på presisjonen. Det var litt irriterende selvfølgelig, men du hadde jo helt rett; «Ingen skal betale så mye for en kaffe hvis ikke den kaffen er den aller beste». Sånn var du. Du var glødende opptatt av kaffe, og du skulle ha det som du ville ha det. Men du sa det rett ut, og det var aldri vanskelig å forstå hva det var du ville.

Jeg tenkte ikke så mye over det der og da, du var jo den eneste sjefen jeg hadde hatt, så jeg visste ikke på det tidspunktet at det var høyst uvanlig med så direkte og konkret tilbakemelding på jobb. Det er noe jeg har tenkt på i ettertid. Jeg har hatt en del sjefer i arbeidslivet så langt, mange av dem kjempeflinke, men du skiller deg ut. Du visste akkurat hvor du ville, og hvordan du skulle komme deg dit. Ledere med så klare mål, er lette å følge. Når du samtidig er så blid-streng, så er det lett å vite hva man skal gjøre. Det jeg senere i livet har mislikt mest, er utydelige ledere, kanskje fordi jeg ble bortskjemt med deg.

Såvidt jeg vet, går det veldig bra med deg, du nailer livet som kaffeekspert og har nådd målet ditt og enda litt, gratulerer med det! Det er lenge siden du komponerte din egen alkoholfrie «drink» på Stockfleth´s og stolt kalte den «Tim Collins» (husker du det?), lenge siden jeg sto der med fletter bak disken og tok imot bestillinger. Men tusen takk, Tim!! Tusen takk for en glimrende start på arbeidslivet, jeg er blid-streng så ofte jeg trenger det og håper du er en like god sjef fortsatt. God jul!

🙂 Thea.

P.S: Jeg gjorde ikke alltid en like presis jobb i den kaffebaren, du kan lese om det her.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære fremmede fyr på russetreff»

imageedit_5_7646294873

Kjære fremmede fyr på russetreff

Jeg var russ i 2001, og det var du også. Jeg vet ikke hva du heter, jeg husker heller ikke hvoran du ser ut, men vi møttes mellom noen busser, like ved der det var skumkanoner, på det tredje treffet på Tryvann. Du var rødruss du også, det er stort sett det jeg vet om deg.

Jeg skriver likevel dette innlegget til deg, for du gjorde meg en stor tjeneste på det russetreffet, og du vet det ikke. Du skjønner, jeg var på en jentebuss som het «Almost Famous» (vi var den første bussen med webkamera forresten, en sykt dårlig idé), vi var 25 jenter fra forskjellige skoler, og hadde det stort sett veldig gøy. Jeg trodde liksom ikke jeg skulle like russetiden, husker jeg sa til folk at jeg synes det virket «barnslig» (herregud så veslevoksen jeg var, blir flau når jeg tenker på det). Uansett, etter det første Tryvannstreffet ble jeg frelst. Fy fader så sjukt gøy det var å gå i kjeledress, drikke seg full og finne på tull!! Jeg våknet morgenen etter med blåveis, og brukte hele russetiden på å finne ut hvorfor, det viste seg at jeg hadde dunket meg selv i øyet med en stor flaske. Kjempegøy var det uansett, og dagene gikk med til rulling og fjolling.

Du, min fremmede helt, vet jeg som sagt lite om. Muligens vil det være litt vanskelig å forstå, men du gjorde meg altså en veldig stor tjeneste da vi møttes mellom de bussene. Vi hadde nemlig, på bussen vår, et klinekart. Der tegnet noen opp alle navnene våre, og streker til hvem vi hadde klint med gjennom russetiden. Noen hadde skikkelig mange streker ved sitt navn, og noen hadde … ingen. Jeg var i siste kategori. Jeg vet ikke, men akkurat de årene der, når alle andre gikk bananas på den fronten, så ble det liksom aldri noe på meg. Og hvis jeg klinte, så var det i smug, da fikk ingen vite om det. Jeg visste at det var min feil, og at det var noe jeg måtte komme over, men jeg synes det var kleint (når jeg tenker på det nå, så hadde det sikkert noe å gjøre med den nerde veslevoksenheten min å gjøre).

Uansett, fremmede rødruss, jeg hadde vært ute og tisset eller noe, og skulle tilbake til bussen. Du var høy og ganske søt og stoppet meg da vi passerte hverandre. «Hei! Hvilken buss er du på?» spurte du. «På den der» svarte jeg. «Skal vi kline?» sa du. Jeg ble så paff at jeg bare sto og så på deg en stund, det var første (og kanskje eneste?) gang noen hadde spurt meg om det. Vanligvis bare skjer det liksom, men her hadde vi jo nettopp møttes. Jeg svarte «Ja», og så klinte vi. Det var funny, hyggelig og pussig, men ikke klønete. Og klønete klining kjenner man godt til når man er 18 år, bare så det er helt tydelig. Det var fint. Etter en stund sluttet vi, jeg tror jeg sa «hadet», vi gikk i alle fall hvert til vårt.

Kjære fremmede russegutt, du fikk meg på klinekartet! Og du sparket meg ut av blygheten. Jeg masjerte rett inn i bussen og skrev strek fra mitt navn til «fremmed fyr». Mulig jentene ikke trodde helt på meg, men det var helt sant. Jeg følte jeg kunne krysse av noe på listen, noe viktig. Jeg så etter deg senere, men jeg aner jo ikke hva du heter eller hvor du var fra. Hvis du som leser dette nå, var russ i 2001 og klinte med en fremmed dame mellom noen busser, så kan det hende det var med meg (det kan også hende det var en annen, har inntrykk av at klining var hovedaktiviteten på den tiden). Takk!! Det høres lite ut, og det er jo det i det store bildet, men det skjønner man ikke nåra man er 18 år og litt usikker. Da er klining eller ikke-klining noe av det viktigste som finnes. Kjære fremmede fyr, takk skal du ha!! Håper du kliner mye med noen du er glad i nå fortiden, og at du får en skikkelig fin jul.

🙂 Thea

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

12 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Trond Viggo Torgersen»

imageedit_5_7646294873

Kjære Trond Viggo Torgersen

Du kjenner ikke meg, men i likhet med veldig mange andre i min generasjon, så føler jeg at jeg kjenner deg. Når jeg først har denne julekalenderen, hvor jeg (stort sett) takker folk som fortjener det, så var du en av de første jeg kom på. Nå ser jeg for meg at du kanskje har hørt det noen ganger, du var jo alle barns store favoritt; meg har du faktisk hjulpet med samme utfordring to ganger. Begge gangene handlet det om forplanting.

Jeg vet ikke om jeg faktisk husker det, eller om jeg tror jeg husker det fordi jeg har hørt historien så mange ganger i ettertid, men du spilte en sentral rolle i en svært sentral samtale i mitt liv. Det var du som lærte meg hvordan barn blir til. Jeg husker at Mamma forklarte meg prinsippet, men det var du og boka «Kroppen» som var det som brant seg fast. Jeg husker episoden på TV, den hvor du løper med sædceller bortover studiogulvet, og mister mange av dem i gulvet. Hvordan du var i stemmen da du leste historien om han pappaen som forteller sønnen sin om sex. Jeg synes ikke det var ekkelt, tvert i mot ganske gøy, husker jeg.

Mine foreldre har alltid vært sjukt gode til å svare ærlig og tydelig på alle spørsmål, de har taklet alle rare situasjoner og holdt maska. Jeg fikk vite sannheten om puling da jeg var tre og et halvt, da var Mamma gravid med søsteren min, og da boka var lest og poenget forstått, synes jeg det var litt dårlig gjort at Mamma og Pappa hadde laget henne uten at jeg hadde fått være med. «Kan jeg se på neste gang?» spurte jeg. Det fikk jeg ikke.

Årene har gått, og jeg har blitt mamma selv. Jeg har et barn som ligner mye på meg, han spør og graver og gir seg ikke. For et drøyt år siden var han tre og et halvt år, og begynte å bli lei av å høre om «frøet og egget». Det holdt ikke lenger. «Men HVOR får man kjøpt de eggene, Mamma??? Og hvordan blander man dem og får dem inn i magen???» Han var bestemt i blikket, det var en vanlig ettermiddag og vi hadde nettopp spist tomatsuppemiddag. Det var på tide å fortelle hele sannheten. Jeg tok sats, og fortalte det lille spørrende ansiktet med de store øynene, så tydelig jeg klarte akkurat hvordan et barn blir til. Om tissen inni tissen, om at det er en måte voksne koser på, at frøene ikke ser ut som frø, og at de kommer ut av mannetissen, at de kan svømme, at de noen ganger får til å blande seg med et av de minismå eggene damen har inni kroppen. Jeg synes selv jeg gjorde en ganske god jobb, terningkast fem, men Tidemann trodde meg ikke. Han trodde rett og slett ikke på meg. Jeg måtte ha backup.

Jeg googlet og krysset fingrene, og elsket statskanalen ekstra høyt da jeg fant «Kroppen»-episoden om forplantning på nett-tv. Vi rigget oss til på sofaen, Tidemann og jeg, og han stirret storøyd på hele programmet, satt musestille og fulgte intenst med. TV-programmer for barn har forandret seg en del siden tidlig 80-tall, men du er veldig lik deg selv Trond-Viggo, det skal du ha. Du løp nok en gang over gulvet med sædceller, leste nok en gang om gutten som fikk høre om ligging fra faren sin for første gang. Da programmet var over, så  Tidemann på meg og sa; «Du må forklare meg det en gang til, Mamma.» Jeg forklarte det hele en gang til fra start til slutt. «Det er greit» sa han til slutt og sovnet på sofaen, med alle klærne på, og sov til neste morgen. Det var overload av info, rett og slett. Den lille kroppen sov i 14 timer, det er visst det som skal til, for å fordøye sånne mengder av ny kunnskap.

Senere har vi sett episoden igjen og igjen, han har kommet med mange påbyggende spørsmål, vi har runda pubertetsserien til Line Jansrud på Newton, har du sett den? Den er fantastisk. Uansett, jeg skravler i vei her, men jeg vil altså takke deg, Trond Viggo. Du har ikke bare forklart meg hvordan jeg ble til, du har også lært det til mitt barn. To generasjoner!! Det får det kanskje til å føle deg litt gammel, men det er ikke meningen altså, meningen er å si TUSEN TAKK!! For den trygge, enkle, saklige og gode forklaringen, for programmene dine generelt, og for den ene episoden spesielt. Det er nok mange med meg som har fått store deler av sin kroppskunnskap fra deg, i tidlige barneår og like mange foreldre som har pustet lettet ut og latt deg «ta praten». Du fortjener egentlig en medalje, en pokal og en kjempestor applaus, men nå får du altså denne kalenderposten istedenfor.

Fra Tidemann og meg (og garantert mange andre); TUSEN TAKK!!! Håper du får en skikkelig fin og morsom jul, du er en rå fyr.

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære fransklærer Franco»

imageedit_5_7646294873

Kjære fransklærer Franco

Jeg husker ikke hva du heter til etternavn, og jeg vet ikke hvor du er nå, men jeg husker deg og din personlighet veldig godt. Jeg er en av elevene dine fra Hartvig Nissen, en helt midt på treet elev egentlig. Jeg husker at du var streng og at du hadde en stor bart, lenge før noen hadde begynt med det movember-opplegget. Stilen din var av den gamle skolen, du ble fort sint hvis vi ikke hørte etter, og minnet meg om en fyr i en gammeldags, kanskje romantisk, film.

Vi var håpløse i fransk på videregående, det kan vi vel være enige om? Bortsett fra de i klassen som faktisk var franske da, de greide seg fint, vi andre slet derimot. Du skjønner, Franco, det er så sykt kjedelig å pugge de endingene. Det er så irriterende at ingen ord skrives som de snakkes. Og så er det uforståelig med alle apostroffer.

Du tok oss med til Paris. Det var ingen andre lærere som i sine villeste mareritt fant på å ta med seg en hel gjeng 16-17-åringer til Paris. Men du tok en for laget, dro oss med på tur, og med streng og myndig stemme holdt du (nesten) orden på oss i fem dager. Hver dag skulle vi besøke et område, gå gatelangs, intervjue franskmenn, levere inn notater til deg, du rettet dem hver dag og vi fikk skriftlig og muntlig tilbakemelding på ettermiddagen. Så måtte vi rette oppgaven samme kveld, før vi fikk godkjent.

På kveldstid var det ut å spise, rare, bortgjemte restauranter, med fornemme parisiske kelnere og ingen menyer på engelsk. Opp ved daggry, nytt område, nye intervjuer, nye oppgaver. Den Paristuren var et rotterace. Jeg lærte så mye om Paris på den turen at jeg, neste gang jeg var der, kunne holde foredrag for de jeg reiste med. Det skal innrømmes at jeg forøvrig brukte den neste anledningen min i Paris til å bli så full i Latinerkvarteret at jeg endte opp på en slags strippeklubb under bakken,  men det er en annen historie.

Du Franco, jeg skriver til deg i denne julekalenderen fordi jeg vil takke deg for noe. Jeg husker kanskje ikke etternavnet ditt, men jeg husker noe du lærte meg, noe du nærmest sa i en bisetning, som har hatt stor betydning for mitt liv. Du sa (med din sterke fransk-italienske aksent): «Å snakke er som å gå på en vei. Hvis du blir stående ved et ord du ikke kan, så er det som å bli stående ved en bom. Ikke stå å stang i den bommen, det er veldig bortkastet tid. Hvis du gjør det så er du dum. Bare snu, gå tilbake og prøv en annen vei. Hvis du likevel ikke kommer i mål, bruk kroppen og gestikuler deg frem til forståelse. Det er det som teller, ikke at du snakker perfekt.»

Jeg naila ikke fransk på videregående Franco, jeg var ganske lat og bedagelig og endte sånn midt på treet. Men det vil kanskje være litt gøy for deg å vite at jeg året etter flyttet til Montpellier og endte opp med sydfransk aksent og loff under armen (ikke bokstavelig talt). Jeg husket på deg hver gang jeg flørtet gebrokkent med en franskmann, hver gang jeg prøvde meg på en setning og ikke ble forstått. Jeg bare gikk tilbake, prøvde på nytt og endte ganske ofte opp med å mime. Koden til språk handler ikke om gramatikk, den handler om innsats. Om du så må mime «pannekake med nutella» så får du gjøre det da, ellers blir det liksom ingen pannekake på deg.

Ikke nok med det Franco, ditt råd gjorde meg skikklig trygg på å skravle i vei. Jeg var ikke spesielt blyg i utgangspunktet, men da jeg senere flyttet til Spania, så kunne jeg virkelig ingenting. Har aldri lært en tøddel spansk (bortsett fra at Mamma lærte oss ordet «coño», som betyr «fitte», da vi var barn og det er jo greit å kunne, men ikke det beste grunnlaget muligens). Så forelsket jeg meg i en argentiner som ikke kunne engelsk, og da var det ikke annet å gjøre enn å improvisere. Jeg tenkte på deg og den barten din Franco, da jeg satt der og strevde for å kommunisere med det som skulle vise seg å bli faren til mitt barn, jeg mimte og gestikulerte og slo opp i ordboka, og på ett eller annet vis så lærte jeg meg spansk på null komma niks. Hadde jeg vært bittelittegranne mer opptatt av å snakke nogenlunde grammatisk riktig, så hadde jeg aldri fått det til.

Jeg skjønner at det kanskje er litt drøyt å gi deg hele æren for mitt liv i Spania og dermed mitt barn, men det at du dyttet oss avgårde i Paris, at du tvang oss utpå og forklarte at språk bare handler om innsats, det har betydd skikkelig mye for meg. Nå er jeg hun norske dama som snakker spansk med drøy argentinsk aksent, og gjerne prøver meg på portugisisk eller italiensk også (hvis jeg har tatt meg en tår spesielt).

Kjære strenge Franco, takk for at du gadd å ta oss med ut i verden, takk for at du viste meg essensen av kommunikasjon og takk for at du ikke fortalte foreldrene våre at vi røyket sigg på skoletur. Jeg håper du har det bra, at du fortsatt har hatt og bart og at du får en fin jul!

Tres besos y un abrazo enorme, 🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

3 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære alle som handler dagligvarer»

imageedit_5_7646294873

Jeg har kommet på flere ting jeg bør beklage i denne julekalenderen (jeg skal egentlig si takk, men det viser seg at jeg også har behov for å be om tilgivelse), og i dag skal jeg si unnskyld for noe som har rammet tilfeldige folk, som er min skyld og som var helt unødvendig.

Jeg hadde aldri det store ungdomsopprøret. Jeg var en sånn type som fortalte foreldrene  mine det mest, drakk lite øl, smugrøyket kanskje litt (men bare sigaretter), og bare brøt loven en eneste gang. Forresten to ganger; jeg lånte også Mammas nye bil en gang da jeg bare var 16, og kjørte en runde med den, barbeint i nabolaget. Men alt i alt altså; ikke det store opprøret.

Jeg tror de fleste av oss har en del aggresjon liggende, og hvis den ikke kommer ut noe sted, ja så blir man en urimelig type. Nå skal jeg fortelle noe som kanskje ikke virker så farlig, men som sikkert har vært ganske irriterende for de det har rammet.

Jeg hadde i flere år en hemmelighet, jeg gjorde noe i det skjulte, når ingen så meg. På butikken. Jeg vet ikke hva det er med dagligvarebutikker, men det ble min arena for sivil ulydighet. I flere år, hver gang jeg gikk på butikken alene så gjorde jeg dette. Det handlet ikke om stjeling,  ikke noe i kategorien «tyveri», jeg satte ikke opp lapper og demonstrerte mot forbrukssamfunnet eller noe i den duren, jeg drev rett og slett med stille sabotasje.

Hva det var jeg gjorde? Kremt, eh … jeg klemte jeg istykker varer med hendene og la de tilbake i hyllen. Jepp. Jeg pleide å ta kinderegg for eksempel, og klemme på dem i smug til de sprakk, for så å sette dem tilbake på hylla. Potetgull også, sånne potetgullpinner i pose (heter de «Sticks» eller noe sånt?); Klemte dem mange ganger, til det bare var smuler igjen, og satte dem tilbake på hylla. Samme med knekkebrød, sjokoladeplater, ostepop, kjeks, saltstenger, rett og slett alt som kunne knekke, og som ville være irriterende for folk når de kom hjem og skulle kose seg med noe godt. Jeg gikk for de varene som lå i hyller der det var lite trafikk. En gang gikk det hull på en pose, da satte jeg den bare pent på plass igjen. Neste mann som løftet den var nødt til å få potetgull over hele seg.

Når jeg leser det jeg skriver her, så virker jeg jo helt syk i hodet, men det er helt sant folkens, jeg gjorde altså dette til jeg var over 20 år, kan ikke huske akkurat når jeg sluttet, men det var en vane i ganske lang tid. Jeg husker jeg likte tanken på å ha ødelagt noe. Herregud, så stusslig. Mamma har fortalt meg at hun alltid, når hun går inn i et butikk med mye glass og porselen, får lyst til å knuse ting. Jeg kjenner litt på den samme følelsen, men det har jeg aldri turt (det har ikke Mamma heller, for å være helt tydelig på det). Jeg burde startet et rockeband, farget håret blått eller tatt en piercing i fjeset, men jeg endte altså opp med å knuse tørre matvarer i smug på butikken. Herregud.

Skal man ha et ungdomsopprør så bør man jo gå i en demonstrasjon, lage en sånn flyer eller skrive leserbrev eller noe, det gir jo absolutt ingen mening å ødelegge helt fine matvarer for folk flest. Men det var det jeg gjorde. Det er deilig å innrømme det faktisk, deilig og innmari flaut. Se for deg en stille, snikende ung voksenperson, som skuler rundt seg, før hun løfter opp en pose vaffelkjeks, klemmer hardt på den et par ganger, og setter den tilbake. Jeg er virkelig så flau over dette!

Så folkens; til alle dere som har kjøpt et kinderegg eller en potetgullpose, og bare fått smuler når dere skal til å kose dere på sofaen hjemme; Unnskyld!!! Det var meg. Til alle som har fått ødelagt lørdagskvelden foran TVen; Jeg beklager. Jeg skal aldri gjøre det igjen.

Håper at dere folk som har lidd under dette tilgir meg, og at matvarebransjen er mer opptatt av å underprise julevarene i disse dager, enn å komme med søksmål mot meg. Jeg beklager. Håper alle får en jul med hele peppekaker, sjokoladeplater og store, fine potetgullflak, det fortjener dere!

Ydmyk (og flau) hilsen,

Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke (eller i dette tilfellet, beklage til) folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

2 Comments

Om å tro på engler, supermat og Gud

Tidemann tror på Julenissen som prinsipp, men han mener også at det er Foffa som har kledd seg ut. Helt fra starten er det vanskelig det der, tro er ikke enkelt for noen av oss.
Tidemann tror på Julenissen som prinsipp, men han mener også at det er Foffa som har kledd seg ut. Helt fra starten er det vanskelig det der, tro er ikke enkelt for noen av oss.

Prinsesse Märtha Lousie driver engleskole, og nå går en av hennens tidligere elever ut og kaller det bullshit. Hun tror rett og slett ikke på det noe mer. Det er vanskelig å tro på ting som ikke finnes, og det er kanskje enda vanskeligere å ikke tro på noe som helst. De fleste av oss tror likevel på noe, selv om de ikke kaller det religion. Jeg har prøvd å tro på noe mange ganger, helt siden jeg konfirmerte meg, hørte på «Det er makt i de foldede hender» med Sigvart Dagsland (sjukt fin låt, gjorde meg litt kristen en periode) og funderte på de store spørsmålene i livet på jenterommet, under plakatene av Backstreet Boys.

Det finnes, så vidt vi vet, ingen enkel forklaring på hvem vi er, hvorfor vi er her og hva som er meningen med at vi mennesker lever. Siden vi ikke er keene på å forholde oss til at vi ikke vet, så finner vi på teorier om hvorfor, krydrer med noen engler, et helvete, kanskje en himmel, eller lovnader om jomfruer, evig lykke og fest. Folk flest i verden, forholder seg til en religion, mens vi andre, det vil si folk flest i Norge, søker oss så langt unna religion som overhodet mulig, og stiller oss sjelden spørsmålene som er vanskelige å svare på. Vi bruker heller tiden på å dyrke vårt eget utseende, pusse opp huset (kanskje ordne ny platting i år?) og reise på ferie. Ta deg en kald øl i solen ved Middelhavet, og du stresser ikke lenger så mye på meningen med livet, du tvitrer kanskje til og med artig til vennene dine at du har funnet den, der du sitter med en cerveza.

Det funker ganske fint å leve uten en Gud i Norge, så lenge man er frisk, har jobb og kan instagramme fine bilder av en over snittet tilværelse. Da holder det å tro på seg selv, tro på interiørtrendene for neste år og at en fit kropp gir et godt liv. Det er når folk blir lei seg, syke, deprimerte, når livet går dem i mot og verden viser seg å ikke være så hyggelig, at vi søker etter å tro på noe enda større. Nordmenn bruker for eksempel om lag 150 millioner kroner hvert år på spåtjenester og halve Norge tror på Snåsamannen.

Folk tror kanskje ikke på Gud, men de tror på det de vil tro. Det er for eksempel tilsynelatende veldig populært fortiden å tro at muslimer stort sett driver med voldtekt, har kommet til landet vårt for å ødelegge og at Norge som nasjon synger på siste vers, på grunn av flykningestrømmen. Noen tror i samme slengen på norrøne guder, i alle fall nok til å tatovere dem på brystet og rasle med sablene på internett.

Vi tror altså stort sett ikke på Gud i Norge, bortsett fra på julaften, da tror vi kanskje litt på Jesusbarnet, for det er så stemningsfullt i kirken, og vi synes det gir oss det perfekte utgangspunktet for å spise ribbe etterpå. Noen ler av de som tror på en annen Gud, en som ikke lar dem spise svinekjøtt, «De går jo glipp av den deilige ribba, stakkars!».

De som sier de ikke tror på noen ting, tror ganske ofte at de andre er dumme, og dermed at de selv er litt bedre enn folk flest. De tror gjerne på selvutvikling, på å løpe intervaller og drikke juice av kål og superpulver. De står der med proteinpannekakene sine og ler av de som tror på evig liv, mens de forsøker å hviske ut alle tegnene på aldring i eget fjes.

Nå i julestria er det hyggelig å tro at verden blir bedre, at vi kan hjelpe de som trenger det, eller at det er en mening med alt som skjer. Det siste der er ikke så hyggelig å tro på for de som faktisk har det skikkelig kjipt, men på en annen side så tror de kanskje på et bedre liv her i Europa eller på en Guds rettferdighet ved enden av livet.

Hurra for hun dama som har droppa ut av Engleskolen, hun har i alle fall turt å tro på noe som er rart, og så funnet ut at det ikke funka likevel. Nå tror hun at den historien kan hjelpe andre med å finne ut at det ikke er noe vits i å tro på engler.

Selv er jeg stort sett forvirra, vet rett og slett ikke helt hva jeg skal tro. Så jeg tar meg en øl, riktignok ikke ved Middelhavet, men det får så være, og håper at livets store spørsmål besvares en eller annen gang, og at det inntil videre er nok å bare være her, være snill, gjøre sitt beste og ha det så hyggelig som mulig.

God mandag 🙂