6 Comments

Luke 5: Man blir mer glad i barnet sitt etterhvert

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).
Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).

Det er mulig den overskriften kan leser som om jeg ikke var glad i barnet mitt i utgangspunket, og det stemmer ikke helt. Jeg var glad i Tidemann hele tiden, fra han lå inni magen min og vi kalte ham «Bob» (i mangel av noe bedre). Men jeg visst jo ikke hvem det var som lå der inne. Og jeg var egentlig ikke så veldig innstilt på å bli mor.

Rundt meg hadde jeg folk som lengtet etter å bli gravide, som planla og så for seg, som la til rette og leste bøker om hvordan livene deres kom til å bli med unger. Jeg var ikke i det samme lunet, jeg var ikke tiltrukket av trilleturer, barselgrupper og amme-bh’r på samme måte som mange andre. Misforstå meg rett, jeg var fast bestemt på at vi skulle få «Bob», men jeg var mer spent på hvem det var som lå der inne og hvordan jeg kom til å takle det, enn jeg dagdrømte om permisjon og amming på café.

Når man går gravid så får man høre sjukt mye om hvordan det er å bli mor, enten man vil eller ikke. Folks kommentarer spenner fra det «magiske», til hvor mye de revnet selv  under fødsel. Det var som om jeg (ubevisst) hadde meldt meg inn i en klubb, hvor magen var medlemskortet, og alle som så det ville fortelle meg om sine erfaringer. Det var rart. Jeg er jo en nysgjerrig type, synes stort sett det er gøy å høre folk fortelle om sine ting, men jeg husker det ble i overkant mye i den perioden.

Da ungen min kom ut, så var han som unger flest, liten, rosa og babyaktig. Han gråt mye, han luktet godt, han var hjelpesløs og frisk og helt sånn som en baby skal være. Det var slitsomt. Skikkelig slitsomt. Jeg trodde den «vanvittige kjærligheten» skulle komme i samme øyeblikk som ham. Jeg trodde den «enorme forelskelsen» i barnet mitt skulle være umiddelbar, og så sterk at alt annet ble utydelig og unødvendig. folk hadde jo sagt; «Det er veldig slitsomt, og du får ikke sove, og det hele er fullstendig altoppslukenede, men den sterke kjærligheten du føler for barnet ditt gjør at det går så lett som bare det.» Vel, folk tok feil.

Jeg kjente en skam over at jeg ikke var såååå henført som alle trodde jeg skulle være. Det føltes «slemt» at jeg ikke lå timesvis i lykkerus og stirret på babyen min. Joda, han var fin, han var søt og jeg var veldig glad i ham. Han var mitt ansvar, det var meg (og pappaen hans) som var de menneskene i verden han la sitt liv i hendene til. Og det var kjærlighet. Men det var ikke sånn som jeg hadde trodd, sånn som jeg så andre hadde det.

Det jeg lærte med årene, det jeg skulle ønske noen hadde klart å forklare meg på den tiden, det var at kjærligheten vokser. For noen så er den på plasss umiddelbart, og det er de historiene som fortelles høyest og oftest, men sånn er det ikke for alle. For noen så tar det tid, og det er helt greit. Hvis jeg hadde skjønt i løpet av det første året, hvor vanvittig forelsket jeg kom til å bli i Tidemann, så hadde jeg ikke bekymret meg et sekund. For det er overveldende hvor mye kjærlighet hjertet mitt inneholder, det bare trengte litt tid på å utvikle seg.

Jeg kan se på ham nå, høre ham fortelle historier, titte inn i senga hans når han sover om natten, og fysisk føle at hjertet mitt verker av kjærlighet i brystet. Litt etter litt, når det første året var forbi, når jeg ble kjent med ham, når han etterhvert begynte å prate, vise meg hvem ham var, så falt jeg pladask. Og det slutter ikke! For hver runde vi går, for hver dag vi opplever sammen, så vokser den kjærligheten. Helt av seg selv, egentlig.

Det er skummelt at verden gir oss en oppskrift på hvordan det skal bli  få barn. Mest sannsynlig blir det nemlig ikke sånn som man tror, og da skal det mye til å ikke føle på et nederlag (spesielt hvis man er dødsliten, søvnløs og har gulp i håret). Jeg håper denne luka i kalenderen kommer frem til noen som føler på det samme jeg følte på. Det går seg nemlig til, og den kjærligheten som etterhvert inntar hjertet ditt, er større enn noe annet. Jeg lover.

🙂 Thea.

 


 

Velkommen til en slags julekalender! Den handler om ting jeg har lært. Det er ikke en selvhjelps-kalender, det vil jeg ikke ha på meg, og jeg beklager hvis jeg noen ganger blir svulstig. Det hender at jeg blir det skjønner dere, og det er jo ikke så kult (men det kan altså skje).

Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

2 Comments

Luke 4: Kleinheten er en del av festen

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).
Jeg var faktisk skikkelig klein dagen etter at dette bildet ble tatt. Prøvde å følge mine egne råd da, faktisk.

Dette lærte jeg av to islendinger da jeg bodde i Frankrike. Det var en varm og tidlig morgen, etter en lang og fuktig fest, og jeg var så fyllesjuk som man bare blir når man avslutter kvelden med et par shots før sengetid. Det er selvsagt ikke de shotsene som er problemet, men alt det andre man har drukket før (sier’em). Vi hadde vært på en fest hvor folk sto på skateboard inne, hvor man drakk vodka med lunken eplejuice fra plastglass og hvor alle tilstedeværende var under 25 år.

Det er sikkert en del folk som våkner akkurat i dag, etter julebord med gutta/jentene/jobben/en gjeng de ikke helt liker, men som de feirer med hvert år likevel, og kjenner pulsen dunke i tinningen og munnen være full av sand. Og da er det helt perfekt timing for denne lille påminnelsen fra Island (via meg): Hangoveren er en del av festen. Den skal behandles med omhu og hylles så godt det lar seg gjøre.

Jeg husker den morgenen i Frankrike, jeg var så dårlig at jeg nesten ikke klarte å reise meg. Venninna mi og jeg hadde tydligvis avtalt med de to islenderne (hvis navn jeg husker, men ikke for mitt harde liv klarer å stave), at de skulle komme til oss og bære noen ting. Vi bodde i fjerde etasje i en liten gård, og trengte å få fem paller opp i leiligheten. Lang historie (vi hadde mange prosjekter på gang rent interiørmessig), men de kom på døra da vi fortsatt lå i senga, og dro oss ut i den varme franske morgenen.

Jeg var atten år og visste ikke hvordan man høflig kom seg ut av avtaler med hjelpsomme, kjekke fyrer, så vi ble med dem. Da jeg nesten kastet opp ute på gaten, så skjønte de tegninga. Og de fortalte oss hvordan den perfekte fyllesjuken skal pleies. Man skal først finne noe kald og drikke. Så skal man ta hodepinetabletter (uten å ha dårlig samvittighet, hodepinetabletter er mot hodepine, ferdig med det). Så skal man finne seg et sted i skyggen (eventuelt i en sofa, hvis man har tilgang på en sånn), og skaffe seg fet og deilig mat. Og så skal man sitte muse stille og nyte denne delen av festen.

De tok oss med til en park hvos de solgte (hold dere fast) baguetter med pommes frites, kjøtt, ost, saus, og salat. Altså oppi baguetten. Halleluja. Og så kjøpte vi hver vår glassflaske med Orangina, og lå under noen trær i skyggen og sovnet, hørte på lydene og lot kroppen få ha det akkurat sånn som den hadde det. Det vil si jævlig og litt deilig samtidig.

Jeg tenker på de gutta hver gang jeg er fyllesjuk. Det er ikke sååååå ofte jeg er ordentlig klein, men hvis jeg er det, så hører jeg den gebrokne engelsken til han blonde av dem, som forklarer meg hvordan jeg bare må betrakte denne dagen som en del av festen; «the hangover is a part of the party. It is the slow part, where you just have to enjoy yourself with food, and cold drinks, and feel how tired you are. It´s actually great. I love hangovers».

Det er ingenting å bekymre seg for, det er ingen ting å skamme seg over. Bare bestill deg noe mat, gjerne på døra. Legg deg til rette, se på noe som gjør deg glad (eller hør på noe, podcast for eksempel). Og bare vær i den fyllesjuken (men du trenger ikke elske den altså, det er det bare islendinger som gjør).

Dette er ikke dagen for skam, treningstips, for å starte ditt nye og bedre liv, for å gå etter deg selv i sømmene. Det er en del av festen, du skal bare prøve så godt du kan å ha det fint, med deilig mat, ro, kald drikke og hvile. Og så kan du eventuelt starte det «nye livet» i morgen, hvis det fortsatt virker like fristende (det gjør det muligens ikke).

God søndag folkens!

🙂


Velkommen til en slags julekalender! Den handler om ting jeg har lært. Det er ikke en selvhjelps-kalender, det vil jeg ikke ha på meg, og jeg beklager hvis jeg noen ganger blir svulstig. Det hender at jeg blir det skjønner dere, og det er jo ikke så kult (men det kan altså skje).

Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

Luke 3: Ikke hør på den kjipe delen av hjernen

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).
Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida, men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).

Jeg liker ikke så godt å bli klok av skade, jeg vil aller helst være klok fra før. Men det er jeg dessverre ikke (alltid). Når man får lærepenge på lærepenge, så må man til slutt notere seg hva det er den lærepengen prøver å fortelle deg, og dagens luke handler om en av de lærepengene det har tatt meg lengst tid å førdøye (for å være helt ærlig så kan jeg fortsatt glemme meg).

Når man har en dårlig dag, når man er sliten, lei, sårbar, hudløs, irritabel, hva det nå enn er, så må man ikke tro på hjernen sin. Jeg har uendelig mange ganger blitt lurt til å tro at min triste hjerne, er klokere enn min glade hjerne. Det vil si, jeg har i perioder brukt mere tid og energi på å høre etter når den sure, kritiske, skeptiske, negative og stusslige delen av mitt intellekt snakker, enn jeg har brukt på dens motpart.

Er det noen som kjenner seg igjen? Dette er en vanskelig nøtt å knekke, så jeg skriver egentlig dette like mye til meg selv som til dere. For de dagene hvor livet føles kjipt, så kan mitt hode prøve å overbevise meg om at det er «sånn her det kommer til å være for alltid», at det er «jeg som er ubrukelig». Når jeg prøver å argumentere mot den sure delen av hjernen min på sånne dager, så trekker jeg frem minner fra glade tider; «husker du ikke hvor hyggelig det var i går?». Men den triste og sure er svært overbevisende, og kan manipulere meg til å tro, at den hyggelige stunden jeg hadde i går, bare egentlig er en illusjon, at det bare var flaks, og aller helst «at det ikke var sååå hyggelig som du husker at det var».

Vel folkens, det er derfor jeg skriver dette. For de kjipe meldingene vi gir oss selv på dårlige dager, er de vi i det store og hele skal forholde oss minst til, spør du meg. Med mindre du går rundt og er en ordentlig slem person som stjeler og lyver og slenger dritt til folk i åpent kontorlandskap, da kan det kanskje være greit å kjenne litt på selvkritikken innimellom. Men hvis du er en sånn nogenlunde fin fyr eller dame, så anbefaler jeg, klok av skade som sagt, å ikke ta viktige avgjørelser på ræva dager.

Ikke ta det oppgjøret med eksen, ikke si opp leiligheten din i harnisk, ikke ligg med noen for å ta hevn, ikke selg huset eller slutt i jobben. Hvis du absolutt insisterer på at det er en god idé i dag, så kommer det også til å virke som en god idé i morgen. Sov på det, vent til du er glad igjen, til hjernen er grei og livet er fint, og så tar du den avgjørelsen da.

Det som er litt artig, er at hjernene våre slenger dritt på ganske lik måte, selv om vi er ulike mennesker. De fleste jeg kjenner kan i alle fall melde om de samme kategoriene med kritikk. Det virker som om den kjipe delen av intellektet vårt har følgende fraser som sine favoritter:

  • Du er ikke bra nok
  • Du er stygg
  • Ingen er glad i deg (i alle fall ikke på ordentlig)
  • Du kommer ikke til å få det til
  • Hvem tror du at du er egentlig?
  • Du er dum
  • Du er ubrukelig
  • Du fortjener ingenting, i alle fall ikke kjærlighet.

Det er rart at vi hører på den i det hele tatt egentlig, jeg hadde jo aldri giddet å snakke med en fyr som kom med de frasene der på fest, uansett hvor kjekk han var. Hadde ledd ham opp i fjeset, kløpet ham i kinnet og gått min vei. Men når min egen hjerne sier det, så tror jeg altså innimellom at det er sant.

Hvis du kjenner igjen noen av punktene (eventuelt har noen flere på lista) så skal du vite at du er i godt selskap. Jeg kjenner nesten bare fantastiske folk, og de får alle sammen høre disse tingene fra seg selv innimellom. JEg vil derfor altså minne om at dette ikke er meldinger du skal ta for god fisk, du skal faktisk gjenkjenne dem som sludder og pølsevev, uansett hvor overbevisende de kan virke i øyeblikket. Hvis du lytter til dem så risikerer du å rote deg inn i en hel haug med usikkerhet og selvbedrag, og det er hverken du eller verden særlig tjent med.

Vi (altså verden) er tjent med at du er glad, selvsikker, raus, fornøyd og full av fjas. Bare så du vet.

🙂


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

 

 

Luke 2: Best uten oppskrift

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men den handler likevel om ting jeg har lært).
Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen  handler likevel om ting jeg har lært).

Når man skal lage noe, gjøre noe, prøve ut noe nytt, så er det som regel en oppskrift der. Man finner en bruksanvisning, en metode, man skal følge et system. Det er praktisk, man slipper å tenke, man kan bare gjøre sånn som noen andre har gjort det før. For eksempel er det overmodig å prøve seg på et IKEA-produkt uten å i alle fall ha tatt en titt på bruksanvisningen (det vet de fleste som har prøvd, selv om noen likevel insisterer på at «de skruene er faktisk til overs»). Men jeg føler noen ganger at oppskrifter gjør oss lamme i hodet. Enten det er på vafler, lukeparkering, eller å skru opp en hylle.

En venninne av meg var så redd for å gjøre ting på slump, at hun ble stiv av skrekk på kjøkkenet hvis oppskriften forsviant ut av syne. «Hva mener du med en «dæsj»??!» sa hun med frykt i øynene, som om det å ta for mye olje i pannen vil føre til selve samfunnets undergang. Jeg husker hvor opptatt jeg var av å kunne lukeparkere på to vendinger før oppkjøring, hvor viktig det var å måle nøyaktig når man tegnet streker under svaret, og hvor redd jeg var for å si et verb i feil form da jeg lærte fransk på skolen. Bevisstheten om systemet, oppskriften, bruksanvisningen gjorde meg av og til ute av stand til å tenke sjæl.

Heldigvis har livet lært meg (og min venninne etterhvert) at de oppskriftene bare er der som et utganspunkt. De er en anbefaling, et forslag. Både når det gjelder hvordan familiekonstellasjonen skal se ut, hvordan vennskap skal pleies og hvordan fransk skal snakkes. Det tok lang tid, med drikking av mye dårlig vin, på barer i Sør-Frankrike før jeg hadde kastet min indre verb-nazi ut av hodet, og faktisk kunne begynne å kommunisere. Det viktige er jo å gjøre seg fortsått? At man kommer igjennom, at man skjønner hva som skjer? Det er ikke så veldig farlig akkurat hvordan man får det til (hilsen hun som mimet en god del på de franske barene, og hadde med seg blokk til å tegne på når hun manglet ord).

Jo eldre jeg blir, jo mer gjør jeg på slump. Og vet dere hva? Det funker som faen. Selvtilliten vokser med hver lille regel man bryter, vaflene blir bare bedre av en rømmerest her og noen havregryn der. Bilen sklir rett inn i luka på første vending, hvis man legger fra seg de høye skuldrene om hva metoden sier. Man trenger å kunne prinsippene, men så er det bare å improvisere i vei.

(Kanskje rent bortsett fra når det gjelder hjernekirurgi, mikrobiologi og andre prosjekter hvor pertentlighet og metode virkelig er en dyd. Jeg skal ikke ha på meg at folk over det ganske land tar alt på slump i alle sammenhenger i morgen. Litt kanskje, men ikke totalt. Dere skjønner hva jeg mener, ikke sant?)

Improvisér i vei folkens, både når det gjelder ribbe, jobbsøknader, lukeparkeringer og vafler. Legg vekk oppskriften innimellom, følg hjertet (og hjernen), du kan alltids gå tilbake og støtte deg på manualen hvis det blir noe kluss. Verden blir et litt morsommere sted når folk slipper seg løs fra bruksanvisningen av og til.

Bortsett fra med IKEA-møbler. ALDRI improvisér med IKEA-møbler. De skruene er med for en grunn.

🙂 Thea.

 


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

4 Comments

Luke 1: Skippertak er ingen skam

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person. Derfor handler denne julekalenderen handler om ting jeg har lært.
Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært i løpet av mine snart 34 år).

Jeg synes det er på sin plass, at jeg også i år har en julekalender her på bloggen. Det er ikke en pakkekalender, ikke en gavebonanza (selv om det hadde vært gøy), dere kan ikke vinne så mye som en ansikstsmaske, for å være ærlig. Dere er så fine som dere er, så deilige, dere trenger ingen forskjønnende midler (seriøst). Så her er heller en julekalender, en slags julekalender, om hva jeg har lært så langt i livet.

Jeg vil i første luke i denne kalenderen slå et slag for skippertaket. Det å frenetisk rydde overflatene  når foreldrene dine kommer på besøk, det å handle julegaver på lille julaften, det å sitte oppe hele natten og pakke inn gaver til pakkekelanderen (som jeg gjorde i går), for å imøtekomme ungens spente forventinger, der han ligger og sover. Jeg er sjeldent ute i god tid med noe som helst. Jeg har hele livet sett opp til de med papirene i orden, de som leser jevnt og trutt opp mot eksamen, de som planlegger hva de skal ha i kofferten en uke før de skal på ferie. Ordenssans og systematikk blir hedret i stor grad i vår verden. Og de er vel og bra, til en viss grad. Men denne julekalenderen handler om det jeg har lært, og er det noe jeg har lært, så er det at skippertak holder ofte i lange baner.

Jeg vil faktisk strekke det til at de kan være en edel gren å mestre. For noen ganger kan hele forventningen om selve forberedelsen, ta over hjernen, skape stress, bekymringer i hodene (og hjertene) til de som så gjerne vil være på stell med alt. Og sannheten er; ingen er på stell med alt. Vi liker bare å tro det, liker å vise det frem de gangene vi føler vi nailer det. Vel, jeg orker ikke det lenger. Jeg har lært at skippertak ofte holder i lange baner, og jeg har ikke tenkt til å skamme meg lenger. Jeg kan kjenne blikk fra min mor, når hun innser at jeg ikke vet hvor passet mitt er, kvelden før en reise. Men jeg har aldri mistet et fly, jeg har aldri mistet et pass heller for dens saks skyld (en gang ble det ødelagt, men jeg tapet det sammen og jaggu kom jeg meg ikke inn i USA med det likevel). Jeg får det som regel til, og vet du hva? Hvis ikke så ordner det seg nok på magisk vis.

I de ukene som ligger foran oss nå, så gjemmer det seg stress i alle hjørner. Vi har malt opp konstruksjoner så intrikate for hvordan julen «skal» være, at vekten av forventingene alene, er nok til å knekke nakken på en bola okse. Jeg vil bare minne dere på at det er noe vi har skapt selv. Og vi kan i stor grad bare slippe taket i det. Det er ingen konkurranse. Du blir ikke et bedre menneske av å ha alt på stell. Det er ikke sånn at syv slag, nypusset sølvtøy, smal midje, og all mat laget fra bunnen av er meningen med livet for oss mennesker generelt. Det spiller faktisk ingen rolle, det er et spill man kan ta del i hvis man vil, men det er helt frivillig. Det er som å være med i vinlotteriet på jobben, noe du kan gjøre hvis du gidder. Hvis du har tid.  Det som spiller en rolle derimot, er at du får gjort det du selv liker, at du har det fint, og at du faktisk har overskudd til de menneskene (og dyrene) du liker. Eller bare til deg selv.

Så om du ender med skippertak (som er min favorittmåte å løse ting på), eller med å bare gi litt mer faen i år, så skal du hvile trygt i det. Kanskje sees vi i butikkene lille julaften? Da er det stille og fint og veldig lite kø, vi kommer sikkert til å ha tid til både klem og kaffe.

🙂 Thea.

 


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

6 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære dere»

imageedit_5_7646294873

Det er julaften og det er den aller siste luken i denne kalenderen. Denne luken er den eneste jeg har visst hva skulle inneholde fra starten av, og den går selvfølgelig til dere som leser denne bloggen.

Denne høsten har vært helt spesiell. Fra å bare le når noen sa «blogg», så har jeg ikke bare startet en (først i smug, så i all offentlighet), men jeg har blitt ordentlig glad i den. Det som i starten var et nytt, lite prosjekt, har blitt en skikkelig viktig del av hverdagen min. Og det er ene og alene på grunn av dere. Dere sender meldinger, dere leser, dere deler og kommenterer, dere sender vennene deres til denne siden og dere deler på mail hvordan dere selv har det. Jeg visste ikke at det fantes så mange folk der ute som var så like som meg. Jeg har mange gode venner og en deilig familie, men jeg har liksom følt at verden der ute, den jeg ser på internett sepsielt, den er mye mer perfekt, sminket, den er penere, tynnere, mer velformulert, viktigere og større enn den verden jeg lever i. Og det er den jo, det er helt tydelig. Men den er kanskje ikke helt ekte? Er det sånn at det som er fake vinner over det som er ekte? Stort sett. Jeg var ikke sikker på om det var plass til en blogg som denne, rett og slett.

Derfor er jeg overveldet over dere som leser denne bloggen, de av dere som skriver til meg og applauderer at jeg forteller om det som ikke alltid (egentlig nesten aldri) er perfekt, livet som singel mamma til en femåring, om hverdagens strabaser og gleder, iblandet litt samfunnsengasjement, litt festing og alt midt i mellom.

Jeg trodde, med hånden på hjertet, at denne bloggen var noe forbeholdt de helt nære vennene mine. Nå er vi over 600 mennesker i facebookgruppa, og lesertallene vokser jevnt, siden august har det vært 90 000 mennesker her inne. Det er mange av oss! Det er mange som vil gi en high-five til den helt vanlige, kjedelige, noen ganger vanskelige eller triste, men samtidig fantastiske og ganske morsomme hverdagen.

Hver eneste melding jeg får, hver eneste kommentar, hver eneste like og hver eneste deling, gjør meg glad. Det at dere faktisk tar dere tid til å gi en tilbakemelding, å vise at dere liker, at dere bryr dere, det er helt sykt hyggelig. Jeg er ikke alltid selv den beste til å applaudere folk, jeg kan virke sånn (spesielt etter denne julekalenderen kanskje), men jeg kan nok i det virkelige liv være litt streng, litt brysk innimellom. Dere er ikke det. Fra denne siden av skjermen virker dere som verdens varmeste, klokeste og fineste folk (dere har vel deres dårlige dager dere også? Regner med det, men ser lite til det her).

Kan ikke dere også starte blogger egentlig? Jeg vil lese om dere, bli kjent med dere, se hva dere driver med i hverdagen! Jeg vil se hva som engasjerer, hva dere mener om ulike ting og hvordan dere løser livet, liksom. Si fra hvis noen av dere vil henge dere på, jeg vil gjerne lese og dele og like tilbake 🙂 Hvis dere ikke gidder, ikke har lyst, så skal ikke jeg mase altså, det får være måte på, jeg er bare takknemlig for at dere stikker innom her.

Tusen takk for denne høsten, tusen takk for fine meldinger og masse virituell kjærlighet, dere har gjort 2015 til et av de beste årene jeg har hatt. Hadde jeg jaggu ikke trodd. Husk at dere er deilige, skjønne, morsomme, pene, kule og internetts aller beste folk. Nå er det tid for ribbe, pinnekjøtt, lutefisk, reinsdyrsfilet, kalkun, kaker, sylte, sjokolade, gaver, sanger, familie og kos. Håper denne dagen blir fredelig, varm, morsom og fin, at dere får alt dere ønsker dere.

God jul!!!

🙂 Thea.

1 Comment

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Yoga-Carmen»

imageedit_5_7646294873

Kjære Yoga-Carmen

Jeg tror ikke du har internett, og du kan i alle fall ikke norsk, men det er like fullt helt nødvendig å skrive dette til deg, nå som jeg har laget en takke-kalender. Dette er den nest siste luka, og den går til deg.

Du ble en skikkelig viktig person i en skikkelig viktig (og kjip) periode i livet mitt, det er sånn vi møttes. Jeg tenker fortsatt på deg og på ting du har sagt hver dag, jeg skulle ønske du bodde rett rundt hjørnet fortsatt. Det koster meg litt å skrive dette innlegget, for det jeg skal takke deg for er nært knyttet til det som har vært aller kjipest i mitt liv.

Da det ble slutt mellom Tidemanns pappa og meg, så raknet på en måte hele tilværelsen. Vi bodde i Spania da, og selvom det hadde vært vanskelig en stund, så føltes det helt forferdelig at det ble slutt. Vi hadde barn sammen, Tidemann var et drøyt år gammel og jeg hadde frem til det punktet i mitt liv, trodd at alt man kjempet for, det fikk man til. Jeg tok feil, rett og slett. Noen ganger prøver man så hardt man kan, og så går det ikke likevel.

Jeg har aldri drevet med yoga før jeg møtte deg, Carmen, og jeg har aldri vært særlig interessert i alternative ting. Jeg har heller ledd av røkelse, meditasjon og dreads enn vært nysgjerrig på det, jeg har bare eid en eneste batikk-t-skjorte i hele mitt liv (og det var på 90-tallet, så det gjelder ikke), grunnen til at vi møttes var ene og alene fordi livet mitt var helt bedritent på den tiden. Jeg klarte ikke å spise, jeg klarte ikke å sove, jeg visste ikke hvor kroppen min var, hvor hjertet mitt var og hvor hodet mitt var. Alt var bare rart og vanskelig. Jeg gråt hver gang Tidemann sovnet, jeg klarte ikke en gang å høre på musikk husker jeg, det var det året Loreen vant MGP med «Euphoria», søstrene mine digget den, men jeg bare gråt. En nabo i Spania foreslo at jeg skulle stikke innom deg. Hun gikk på noen av timene dine, og sa «Du får i allefall pustet, hvis du går til henne, og det er et godt sted å begynne. Pusting er lurt.»

Du tok i mot meg den første dagen med et mildt fjes, hjemme hos deg, på det fantastiske loftet med utsikt over havet, og spurte litt om hva jeg ville og hvorfor jeg plutselig var interessert i yoga. Jeg tror du stilte tre spørsmål, før jeg gråt ut over teppene dine, og snørret ned på egne klær. Så du ba meg bare puste. Litt etter litt viste du meg at det var det viktigste. Ikke bare puste i toppen av kroppen, men fylle hele magen, hele brystet med luft. Det var der vi begynte den dagen. Med grining og pusting.

Jeg gikk til deg et par ganger i uka, noen ganger snakket vi sammen, noen ganger gjorde vi bare øvelser. Jeg kunne bli sint på deg, spesielt da du arresterte meg i mine inngrodde sannheter. «Hvorfor skal du liksom tåle så mye mer enn andre, Thea?» sa du en gang. «Du er ikke bedre enn noen av oss, så kom deg ned fra din høye hest, og be om hjelp når du trenger det. Gråt når du er lei deg, og vis folk at du er følsom.» Jeg husker at jeg ble skikklig sur på deg, hvem faen var du til å kalle meg ned fra min høye hest? Hva om jeg ikke en gang visste at jeg satt på en? Dessuten gråt jeg jo hele tiden, er ikke det å vise følelser?? Drittkjerring.

Etterhvert ség det inn. For hver rare øvelse vi gjorde, for hvert yogaåndedrag, for hver klønete bevegelse, så falt ting litt mer på plass. En gang prøvde jeg å imponere deg med å gå altfor langt inn i en øvelse, jeg latet som om jeg var kjempemyk, og forstrakk beinet. Du sa; «Folk er ofte i yoga som de er i livet. Noen strekker seg ikke i det hele tatt, de blir i komfortsonen, andre strekker seg alt for langt, og får vondt.»

Du lærte meg noen ting jeg tenker på hver eneste dag, selvom yogamatten tidvis støver ned og lemmene er stive som stokker nå fortiden. Jeg vet ikke om det er fordi du er en veldig klok dame, eller om dette faktisk er yoga-visdom, men det jeg stadig vekk tenker på er disse tingene:

  • Du kan ikke kontrollere livet. Du kan prøve, du kan ha en plan, men det viktigste er å akseptere og tilpasse seg det som skjer.
  • Du må puste med magen. Hver dag, mange ganger. Hvis du egentlig ikke har tid til det, så bør du gjøre det dobbelt så lenge.
  • Du må kjenne etter. Ikke med hodet, men med kroppen. Ta deg tid til å kjenne etter, og du vil ha en bedre forutsetning for å vite hva du vil enn når du bare kjører på.
  • Det som har skjedd før i dag er fortid, det som skal skje senere er fremtid, akkurat nå er du akkurat her, og det må du tillate.

Det siste punktet der, som kanskje høres litt fjernt ut, det har jeg i bakhodet hver dag. Når jeg står på jobben, egentlig skal sende mail, men stresser over en dårlig morgen med Tidemann eller tenker på hvor vi skal etter barnehagen, på pepperkakehuset som raste eller det jeg burde ha gjort i går, så dukker det opp. Da zoomer jeg liksom ut alt som har skjedd og alt som skal skje, og skriver den mailen. Det er et fuckings genialt triks.

Da livet var skikklig dritt, så var det deg Carmen, med ditt milde vesen og tydelige tale, som lappet meg sammen igjen. Mamma og Pappa og søstre og venner også, men du var den fremmede som kom inn og ga meg det jeg trengte, det jeg måtte lære. Du ville sikkert ledd og sagt at «Nei, det var det du selv som gjorde», men det hadde aldri skjedd så klokt uten deg. Jeg vet ikke hvor mange tårer jeg gråt oppe på det loftet ditt, og du skal ha cred for at du ikke lo høyt av meg der jeg lå opp ned og prøvde meg megaklønete på de rareste øvelser, men først og fremst skal du ha et stort TAKK fra hjertet, du er fantastisk.

Håper du får en fredelig jul, at du spiser din veganske, spanske julemat og nyter det, at du fortsatt har utsikt over middelhavet fra vinduene dine og at du får masse, masse kjærlighet og fine gaver på julaften. Takk igjen, og god jul!!

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/hilse til folk som jeg har betydd noe for meg i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære fremmede mann»

imageedit_5_7646294873

Kjære fremmede mann

Jeg må dele ut en unnskyldning til i denne kalenderen, jeg er simpelthen nødt, selvom det sitter langt inne.

Du kjenner ikke meg, og jeg husker ikke navnet ditt, men vi møttes en fuktig kveld på byen, og jeg har alltid skammet meg i ettertid, for jeg gjorde noe skikkelig rævva den kvelden.

Vi møttes på Revolver, du var ganske morsom. Vi hadde danset og drukket, du hadde på deg skjorte og var rar og litt kjekk. Du ville at vi skulle dra til deg på nach, jeg hadde spandert noen øl på deg for å tøffe meg, og var enig i at nach hørtes ut som en ganske god idé. Vi tok taxi, og jeg oppdaget at jeg hadde glemt bankkortet mitt i baren. Fulle og fjasete som vi var, glemte vi fort det, og dro til det jeg trodde var din leilighet på Ullern. Det viste seg at det var dine foreldres hus. Dette er mange år siden, men det var fortsatt litt rart at en voksen mann bodde hjemme. Jeg ble med likevel, de var visst ikke der den natten og du var grei.

Etter noen nachspiel-øl og sånn, så sovnet vi, du var av typen som holdt meg veldig hardt og tett, og jeg var ukomfortabel. Jeg prøvde å liste meg ut av favntaket, snike meg avgårde et par ganger, men da tok du liksom hardere grep rundt meg. Etter noen timer falt du i så dyp søvn, at jeg klarte å komme meg ut på kjøkkenet. Du var grei og søt, men jeg ville bare hjem, sånn er det noen ganger. Problemet mitt var jo at jeg ikke hadde bankkort. Jeg ble liksom litt desperat der jeg sto på kjøkkenet, jeg var så sliten og så trøtt, jeg lengtet så fælt etter min egen seng og ville så veldig gjerne våkne i mitt eget hus. Dette gjør det faktisk vondt å skrive, det som kommer nå har jeg alltid skammet meg over. Here goes; Jeg tok 200 kroner fra lommeboka di, fremmede mann. Jeg stjal rett og slett penger fra deg, for å komme meg hjem. Jeg løp ut på gaten, tok taxi hjem og ga alle pengene til sjåføren. Det er så mange år siden at det var godt med tips, jeg husker at han ble skikkelig glad. Herregud, jeg er så flau nå.

Kjære fremmede mann, jeg skylder deg 200 kr. Jeg skylder deg 200 kroner og en stor unnskyldning, du kan få det igjen med renter. Du var raus og riktignok hadde jeg spandert et par øl på deg, men ingen fortjener å bli forlatt midt på natten, i alle fall ikke av en slem, tøsete tyv. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å si at du var søt, at du var morsom og at jeg aldri har gjort noe liknende igjen. Jeg håper du aldri oppdaget det, at du aldri tok det som «betaling» for vårt nachspiel den kvelden, jeg tviholder på akkurat det, for skammen er rett og slett for stor. Håper en kompis av deg ser dette og at du ved en tilfeldighet kjenner meg igjen og sender meg kontonummeret ditt, så jeg kan sette over de pengene.

God jul!

Flau hilsen fra Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/hilse (eller si unnskyld, som i dette tilfellet) til folk som jeg har betydd noe for meg i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

2 Comments

En slags julekalender; «Special edition; -gjesteinnlegg»

 

imageedit_4_8878559190

Kjære fantastisk fine folk, jeg oppfordret dere jo til å sende meg mail hvis dere selv har lyst til å takke eller hilse til noen via denne bloggen. Jeg har bare fått inn ett bidrag, og da jeg leste begynte jeg å gråte, og ble forlegen, flau og skikkelig, skikkelig glad. Regine har rett og slett skrevet et helt nydelig innlegg, om … meg. Jeg må innrømme at det ikke var helt dette jeg hadde trodd skulle skje, men det er så hyggelig og så godt skrevet at det selvfølgelig må legges ut her. Jeg bøyer meg i støvet Regine, (ekte støv, har ikke tatt julevasken enda), TUSEN TAKK!!!!

Kjære Thea, nå er det din tur!

Denne luken i julekalenderen er til deg. Ikke fordi jeg kjenner deg spesielt godt, ikke fordi vi har opplevd så mye sammen og heller ikke fordi du har betalt meg for å skrive dette (om noen skulle finne på å tro akkurat det).

Vi møttes da jeg var leder for spesialundervisningen på Den Norske Skole Costa Blanca. Jeg var godt plantet i 40-års-krisa, 39 år, fire barn, midt i en skilsmisse og helt uten nettverk familiært. Når jeg tenker tilbake må jeg ha fortonet meg som ei gammel kjerring for Thea på 25, du tenkte det sikkert, men du er altfor godt oppdratt til å si det høyt, (det var ment som et kompliment til din mor, og ikke til deg altså, Thea!)

Behovet for å ha familie rundt meg har jeg erstattet med å omgi meg med hyggelige og artige folk, alder har vært uvesentlig, bare de får meg til å le på ekte. Jeg har hatt en stor tendens til å forsøke å elge meg innpå sterke personligheter som TAR rommet, sånne som holder trykket, praten og humøret oppe med intelligent fjas, som gjør at jeg kan le så det kjennes langt ned i magen. Her kommer vi definitivt inn på grunnen til at jeg skriver takke-kalender til deg, Thea.

Thea kom til skolen jeg jobbet, på impuls, tror jeg. Vi manglet plutselig en lærer innenfor samfunnsfagene. Skoleåret var begynt, og det var vanskelig å få tak i lærere. Vi hørte snakk om at ledelsen hadde fått tak på ei dame som kunne dekke fagene, og som i tillegg var journalist. Thea Klingenberg braste dermed inn på Den norske skole Costa Blanca, med brask og bram. Det går ikke an å gå glipp av å huske å ha møtt deg, Thea! Du er en av de mest mangfoldige, fullkomne artige menneskene jeg har møtt. Du er engasjert, omtenksom, høylytt, følsom, morsom, skravlete og veldig intelligent. Alle Theas egenskaper vises ikke samtidig, altså, men den egenskapen hun er akkurat DA er det veldig mye av når den først er der, skjønner??

Jeg husker godt at vi var på fest hos deg i Altea, Thea. Du bodde i en koselig leilighet i gamlebyen, med inngang fra gata og rett inn i stua. Jeg mener å huske at du hadde besøk av søstra di, Nanna (også hun like imøtekommende, hyggelig og veloppdratt! Hils god jul til deres mor, forresten). Jeg husker ikke så mange konkrete episoder, Thea, men jeg husker at du fikk meg til å le, ikke bare en gang, men mange, mange ganger gjennom hele skoleåret!

Thea du er et menneske som det skjer mye rundt hele tiden. Jeg husker deg som singel, som nyforelsket i en argentiner og gråtende på kontoret mitt fordi det var knute på tråden med den samme argentineren. DA måtte du reise til Lanzarote, til pappa for å få trøst. DA måtte du reise med en gang, for det var helt krise! For meg var det lærerikt å se at det er mulig å hente så mye trygghet og støtte i familien sin. Gjennom året jeg jobbet med deg, Thea ble jeg liksom litt kjent med søsteren din, faren din og moren din. Jeg tror jeg ble kjent med en familie med høylytt prat, direkte meldinger og utblåsninger som tåles. Derfor har det vært så utrolig artig å få et gjensyn med deg og familien din nå i adventstiden. Det har nesten vært som å møte gamle venner, uten at jeg egentlig har kjent dere! I denne adventstiden har du igjen fått meg til å le, Thea! Jeg har ledd over din evne til å sette litt håpløse situasjoner i et komisk lys. Jeg har ledd over din evne til å elegant harselere over deg selv, uten å tråkke på andre. Kjære Thea. Jeg håper du får en aldeles fantastisk jul sammen med Tidemann, søstrene dine og foreldrene dine! Lov meg at du fortsetter å oppdatere bloggen din med artige skråblikk på deg selv og andre!

God jul til dere andre som leser Theas blogg også. Trolig har vi en felles sans for humor og en felles hang til å like skråblikk på tilværelsen!

🙂 Regine

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

 

 

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære hatere»

imageedit_5_7646294873

Kjære hatere

Denne julekalenderen handler om å takke, hilse og si unnskyld til folk jeg egentlig ikke kjenner, men som likevel er en del av livet mitt. Jeg har skrevet til dere før, men dere er så tilstedeværende i det livet jeg lever på internett, at jeg jaggu synes dere fortjener en helt egen luke i kalenderen.  Dette er til dere som er sinte på internett, som tøffer dere i kommentarfelter og som er redde for våre nye landsmenn, som insisterer på at dere ikke er rasister, bare skeptikere, som mener muslimer konsekvent er rævva mennesker og tror flykningestrømmen kommer til å ødelegge landet vårt, til dere som slenger mer med leppa på facebook enn i virkeligheten og til dere som er sinna på VG fordi Hege Storhaug ikke ble årets navn. Jeg ser det for meg som en tale, la oss si vi har et julebord, dere og jeg. Vi spiser ribbe/pinnekjøtt/lutefisk og andre deiligheter. Vi har kanskje drukket et glass vin, vi har tente lys på bordet og det er god stemning. Ser for meg at jeg reiser meg, klinger på glasset og holder en tale;

Kjære alle sammen

Jeg vet det har vært en hektisk sommer og en enda mer hektisk høst. Dere startet som ganske få, men ivrige kommentatorer på nett, dere jobbet hardt og iherdig med å få frem budskapet deres, dere var sinte og ganske alene. Over sommeren, da stadig flere båter sank, da barn ble skylt i land i velkjente ferieparadis, så ble det flere av dere. De sinteste og mest aktive av dere kjente på et slags brorskap, et samhold i de kommentarfeltene. Dere begynte å få likes, dere fikk virituelle klapp på skulderen av de som syntes dere var tøffe, og det er jo deilig. Det er deilig å bli sett, ikke sant? Politikerne i landet vårt fulgte våre lover og regler, og dere så stadig flere saker om folk på flukt, dere følte kanskje at de ble sluppet rett inn, dere hadde lest så mye om det, som andre sinte folk hadde skrevet, så dere ble litt redde. Da var det veldig deilig å se i kommentarfeltene at dere ikke var alene. Tvert i mot føltes det som om dere var mange, at det egentlig var dere det var flest av! Felleskapsfølelse er deilig. Alle har ikke følt på det tidligere, kanskje tvert i mot, har mange vært litt ensomme? Blitt litt lite sett? Alle mennesker liker å være en del av en gruppe. Og denne gruppa vokste.

Vi er samlet her i dag, kjære hatere, for å feire at dette året snart er forbi. Dere har jobbet veldig hardt, jeg skjønner at dere er slitne. Det er slitsomt å være sint, og det er slitsomt å være redd. Akkurat som alle de barna som skal feire sin aller første jul her i Norge, så er dere slitne. Akkurat som alle de voksne som har mistet alt de eier og bor stuet inn på rom med andre fremmede, så er dere redde. 2015 har vært et tøft år, noen har mistet alt de eier, noen har sett sine nærmeste dø, noen har måttet reise fra det landet de elsker, andre har sittet dag og natt ved tastaturet og kjempet mot innvandring, for at Norge skal være hvitt, noen har til og med dratt ut i mulm og mørke og satt fyr på bygninger, i ren og skjær redsel for at livene deres skal forandres, ved at det kommer et mottak til byen. Det er helt klart at dere er slitne, at dere har jobbet hardt og at dere har vært kjemperedde.

Jeg vil løfte glasset, kjære hatere, og skåle, for nå er dette året snart forbi. Nå kan dere hvile. Nå kan dere trekke vekk fra tastatur, fyrtøy og våpen, vekk fra facebook og forum, og hvile. Akkurat som de nye menneskene vi har fått i landet vårt, så trenger dere ro. Dere trenger forståelse og hvile. Alle vil vi føle oss trygge, alle vil vi føle oss elsket og alle vil vi føle oss som en del av et felleskap. Jeg håper det nye året gir dere mye muligheter, og oppfordrer dere til å bruke all den innsatsviljen og den lagånden dere har vist, ja for dere er ganske imponerende i deres styrke, til å gjøre Norge bedre, mer åpent, mer inkluderende. Jeg lover at dere vil få flere likes, mer kjærlighet, større hjerter, morsommere liv og klokere hoder, hvis dere, med alt dette engasjementet som er samlet her i dag, går sammen for en mer inkluderende og hjertevarm fremtid.

Jeg håper dere alle sammen får en fredelig og varm julefeiring, at dere får kjærlighet fra de dere elsker, at det ligger noe dere har ønsket dere under treet, jeg håper svoren blir sprø, barna er snille og at noen kysser dere ved midnatt på nyttårsaften. Nå synes jeg dere skal klemme sidemannen, en ordentlig varm bamseklem, og så hever vi glassene;

Skål, kjære hatere, og god jul!

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/hilse til folk som jeg har betydd noe for meg i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!