2 Comments

Luke 14: Usikkerhet er roten til alt ondt (i alle fall mye dritt)

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Jeg må innrømme at jeg hver dag bekymrer meg for om denne julekalenderen er for banal. For alle vet kanskje disse tingene? Og hvem er liksom jeg til å dele «visdom»? Hvorfor trodde jeg at dette var en god idé? Jeg har allerede spurt både søstre og venninner om jeg driter meg ut, jeg kan få litt fylleangst (på tross av at jeg har vært helt edru) av både ting jeg skriver i denne kalenderen, av andre innlegg, ja noen ganger av hele bloggen.

Hvorfor skriver jeg om livet mitt? Hvorfor skriver jeg om barnet mitt? Er jeg helt ute egentlig, og kommer til å våkne opp med anger over å ha delt på på internett om noen år? Hvorfor tror jeg at noen vil lese dette? Hvem tror jeg at jeg er?

Den stemmen er det kanskje flere som har inni hodet sitt? Du vet, den tvileren som ikke holder kjeft, den som stiller kritiske spørsmål til alt, til hvordan man ser ut, til hva man gjør, til hvem man er. Hvis jeg hadde hørt på den tvileren, den usikre og skjelvende kritikeren, så hadde ganske mye i livet mitt vært annerledes.

En ting er at jeg aldri i verden hadde hatt en blogg. «Hva er det du driver med, er det ikke sjukt nørd å skrive ting til folk du ikke kjenner?». Jeg hadde heller ikke vært så veldig glad, jeg hadde sjelden vært stolt over ting jeg gjør, jeg hadde nok aldri vært fornøyd med hverken fjes eller skrott, jeg hadde alltid lurt på om folk jeg møtte egentlig synes jeg var noe særlig. Jeg hadde ikke hatt den jobben jeg har nå, jeg hadde overhodet ikke hatt en podcast. Kanskje jeg heller ikke hadde hatt et barn? Det krever selvtillit og mot, å tro man kan bli en duganes mor, for ikke å snakke om noens kjæreste.

Hvis jeg hadde hørt på den stemmen, som definitivt er der, noen ganger sterkere enn andre, så hadde jeg også skult mer på andre. Folk som tør å stikke seg frem, gå inn i et rom og bare være sånn som de er, folk som tør å le høyt, som tør å gå for idéene sine, tro på egne prosjekter, de som er fornøyde med seg selv.

Jeg hadde nok ikke unnet folk suksess i særlig grad. Jeg hadde stått i hjørnet og skult, himlet med øynene over at folk trodde de var noe. Gud forby hvis de i tillegg tjente penger på noe av det de satte i gang, og hvis de i tillegg var pene eller tydelig fornøyde med eget utseende? Ville muligens sendt dem hat, via sure blikk, fra skyggen i kroken av rommet. Eller bare skrevet dritt til folk på internett.

Vel, jeg hører ikke så mye på den stemmen. Den er der, den har alltid vært der, og den kan kanskje være bittelitt hjelpsom noen ganger, for den holder beina mine plantet på jorda. Stemmens hensikt er nemlig å beskytte meg, den tilhører en livredd del av mitt indre, som skjelver av frykt for å bli avvist, eller for å mislykkes. Men den har ikke rett. Den er som en skrikete unge, som trenger en klem, litt trøst, før man går videre i livet.

Når du møter folk som himler med øynene, som skuler, som ikke unner deg det fine du får til, som sender deg drittkommentarer på internett, eller mener du på en eller annen måte ikke er god nok, så kan du være relativt bombesikker på at det er den stemmen som har tatt overhånd i dem. Usikkerhet er roten til alt ondt, ikke bare hos deg selv, men hos alle andre også. Hos sjefer, statsledere, kjekkaser, lærere, foreldre i barnehagen, venninner, nettroll, naboer og folk på byen. Usikre folk finnes overalt. De dekker det gjerne godt til, pakker det inn og prøver å overbevise deg om at det faktisk er deg det er noe galt med.

De vil jekke deg ned, gjemme deg bort, kjefte, kue, holde igjen, gjøre deg flau, skamfull og liten. Akkurat det min egen kritiske røst hvisker til meg på sårbare dager.

Jeg kjenner den godt, den stemmen. Den blir nok aldri helt borte, den kan bare få være der i bakgrunnen. Den kan få surre rundt og minne meg om alt jeg ikke skal tro på.

For det er jæskla viktig å ikke høre på hva den sier. Da kommer du ingen vei. Hvis alle til enhver tid, hadde hørt på den usikre, kritiske stemmen inni hodene sine, så hadde faktisk ingen kommet noen vei. Ingen hadde vært fornøyde, rause og glade, ingen hadde turt å by på seg selv, ingen hadde gitt hverandre komplimenter, ingen hadde applaudert. Vi hadde ikke hatt noe kunst, ingen hadde turt å bli ledere, ingen hadde gått inn i politikken. Ingen hadde flørtet, elsket og ligget med hverandre, ingen hadde laget musikk, ingen hadde kost seg,  og ingen hadde vært noe særlig morsomme.

Så, hva skjer hvis du ikke hører på den stemmen i dag? Bare vender oppmerksomheten mot de andre stemmene, de med idéer, selvtillit, den stemmen som synes du er fin, den som ler av vitsene dine og synes du er kul? Det er de du skal bruke oppmerksomheten din på, det er de som faktisk har noe å melde, det er de som har rett.

For min del så blir det blogginnlegg da, for fraværet av den selvkritiske og usikre stemmen, gjør at jeg tør å skrive noe. Og så blir det podcast. Jeg skal nemlig i studio i dag. Og så blir jeg en morsommere mamma, en bedre ansatt, en rausere venninne og kulere søster. I tillegg til at jeg selvsagt blir gladere og mye greiere mot andre. Ikke verst bare det.

Ha en fin onsdag folkens!

🙂

 

 

 

 

6 Comments

Luke 13: Det blir som det blir

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

På selveste Lucia-dagen, når stressa foreldre må rekke å bake lussekatter og huske glitter og sånn hvit kjortel, og barna gleder seg og det er trangt på skoler og i barnehager fordi alle skal se sine søte små synge en sang om en helgen vi ikke vet noe særlig om, så kan dette kanskje passe?

Jeg har nemlig lært meg, eller jeg holder fortsatt på å lære meg, noe helt essensielt. Du skjønner, jeg er en mester i å se for meg ting med urealistisk filter. Se for meg hvordan vi skal svinge inn i skolegården i god tid, med fin og nystrøket hvit kjortel, glitteret på stell og sangteksten i hodet, at ungen min skal være i strålende fornøyd, veloppdragen og at jeg skal være opplagt og harmonisk.

Eller jeg kan se for meg at kvelden skal bli ekstremt produktiv, men samtidig hyggelig, hvor jeg skal ordne med huslige sysler etter en lang (men effektiv) arbeidsdag, kanskje jeg til og med skal høre på julemusikk og slenge sammen noen fløtekarameller? Sånne instagramvennlige fløtekarameller med havsalt? Det kan jeg se for meg, som om det allerede har skjedd.

Men det har det ikke, og realiteten blir at vi ikke hadde Lucia-kostyme og jeg ender nok en gang med å surre et gammalt laken og noe pistrete glitter fra i fjor rundt en mindre fornøyd unge som ble smittet av mitt irriterte humør fordi jeg glemte å skru på klokka og våknet for sent. Og når jeg først kommer hjem fra en muligens mindre effektiv dag så er det eneste jeg har lyst til å ligge i sofaen og se på «Snøfall «eller «Say yes to the dress» (et program jeg både elsker og hater og ikke blir kvitt), og klesvasken må settes på en gang til fordi nå lukter den surt, og aldri i livet om jeg skal lage fløtekarameller, dessuten har vi ikke mer salt. Glemte å handle salt. «Mangler du salt, mangler du alt» sier’em, og det føles som om de har helt rett.

Det jeg har lært da, det jeg i alle fall holder på å lære, det er at ting blir som de blir. For hver gang jeg sier det til meg selv, så blir det litt mindre farlig at livet ikke ser ut i virkeligheten som det gjorde i hodet mitt. Jeg kan selvsagt prøve, jeg kan godt drømme meg bort og ha ambisjoner, men når alt kommer til alt så er det faktisk ikke helt under min kontroll. I alle fall ikke alltid. Og selv når det er under min kontroll, og jeg bare burde ha planlagt bedre, men ikke gjorde nettopp det, så er det faktisk også helt greit. Så lenge man ikke går i bakken hver gang noe skjærer seg, hver gang man failer sitt imaginære (og urealistiske) selv, så gjør det ingenting.

For ingen andre får det helt til heller, det bare ser sånn ut. Bak hvert bilde av fløtekarameller med havsalt på instagram så ligger det en sur klesvask i en maskin, en trassig unge på gulvet, i det minste noen hybelkaniner eller sporadisk latskap. Det våger jeg å påstå nokså sikkert. Jeg tror faktisk det er en betingelse for at de karamellene skal bli gode.

Det er som det er, og det blir som det blir. Så få rman bare prøve og noen ganger ligner faktisk livet på forventingene (men som regel ikke). Nå ble jeg fysen på sånne karameller ass. Må huske å kjøpe salt.

Ha en fin dag, folkens!

🙂

 


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

Luke 12: Choose or die (kanskje litt dramatisk tittel, men det høres kult ut)

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eller burde ha lært) så langt i livet.

Noen venninner og jeg diskuterte veien en gang, i en bil, før GPS var allemannseie. Jeg husker ikke hvor vi skulle, og det er egentlig ikke relevant for dette innlegget heller, men la oss for all enkelhelts skyld si at vi skulle til Lillehammer. Vi skulle til Lillehammer og visste ikke veien. Og i bilden sitter tre jenter, en med sterke meninger og to med mindre sterke meninger (jeg har jo vanligvis sterke meninger, men altså ikke i dette tilfellet).

Det blir da sånn at hun ene med sterke meninger tar en avgjørelse om at vi skal til høyre, så vi tar til høyre. Vi kom helt feil, og måtte kjøre tilbake og snu og inn på en bensinstasjon og sånn, men hun med de sterke meningene var like fornøyd. Man kunne ikke spore tvil eller flauhet i fjeset hennes, det kan man sjelden når det gjelder henne. Da vi kom oss tilbake på veien så tok vi istedenfor venstre, og etter en hyggelig og litt kronglete tur, så kom vi frem til slutt.

Senere på denne turen, så snakket jeg litt med denne venninnen, og lurte på hvorfor hun allid var så trygg og skråsikker. Og da sa hun «jeg visste heller ikke veien til Lillehammer, men noen må ta en avgjørelse, ellers kommer vi oss jo ingen steder. Så da sa jeg høyre. Og så var det ikke høyre, men da hadde jeg i alle fall ment noe om det. Så fikk vi eliminert høyre, liksom. Hvis ikke hadde vi jo bare stått der fortsatt.»

Jeg har tenkt på det venninnen min sa skikkelig mange ganger siden. Hun vet ikke det, det er sikkert 12 år siden vi skulle til «Lillehammer», og det var bare noe hun svarte på et spørsmål hun ble stilt der og da. I hodet mitt surrer derimot hennes forklaring fortsatt, fordi hun (kanskje uten å vite det) sa noe skikkelig klokt den gangen.

Det å faktisk gjøre seg noen valg, både i hverdagen, i jobben og i livet, det er dritviktig. Hvis man bare venter på at svaret skal komme dalene, vente på å bli klar, vente til man er helt sikker på at det kommer til å gå bra, så risikerer man å vente forgjeves. Rett og slett. Man blir et sånt støvete skjelett som aldri turte å ta en avgjørelse, og dermed aldri kom seg til Lillehammer (det er jo ikke nødvendigvis dit man har mest lyst til å ende, men dere skjønner hva jeg mener).

Vi møter lammende mange alternativer i våre vestlige, priveligerte liv, og det kan gjøre oss så forvirra at vi bare blir sittende fast. For min del kan selv de minste ting være umulige noen ganger, som å velge hvilken take away-mat jeg vil ha levert på døra. Alternativene er så deilige og mange, at jeg blir sittende i timesvis og scrolle, før jeg til slutt kapitulerer og restaurantene har stengt. Livet mitt forsvinner mellom fingrene på meg, mens jeg scroller meg bort i Foodora-appen.

Jeg har lagt meg for vane å kopiere kloke mennesker jeg møter, folk som på ett eller annet vis er smartere enn meg, og så bare gjør jeg de samme tingene som dem. Sånn sett er liksom livet en buffet, hvor man kan ta med seg kule triks man ser på veien. Og dette trikset har jeg hatt skikkelig mye bruk for. For selv om man tar feil, velger feil vei, feil utdanning, feil kjæreste, feil hobby, feil sveis, og feil leilighet, så har man i alle fall gjort noe. Og det er, såvidt jeg kan se, veldig mye bedre enn å sitte og vente. For den perfekte timingen/løsningen/kåken/kjæresten/jobben/middagen (stryk det som ikke passer) kommer sjelden, i alle fall i mitt liv.

Så får man kanskje heller ta en u-sving, gå på en smell, hive seg rundt og stake opp ny kurs, men man sitter i alle fall ikke på gjerdet til man er gammel og grå. Ikke et vondt ord om å tenke seg godt om altså, det kan være fint å la idéer modne og kanskje til og med sove på avgjørelser innimellom, men ikke i årevis. Det er ikke så farlig, bare velg en av veiene, og se hvor du ender. Og så er det ingen skam å snu hvis du tok feil, men da fikk du deg i alle fall en tur. Og turer er visst noe som gjør oss bra, nesten uansett har jeg inntrykk av.

Ha en deilig mandag, folkens!

🙂 Thea.

 

7 Comments

Luke 11: Noe jeg IKKE har lært

 

Denne julekalenderen handler egentlig om ting jeg har lært. I dag handler den om det motsatte.

Jeg tror jeg allerede må utvide reportoaret på årets julekalender til å også inneholde ting jeg IKKE har lært. Ting jeg burde ha lært så klart, men som hjernen min ikke har prioritert rett og slett. La meg starte med noe trivielt, nemlig fryseren.

Hvorfor jeg i løpet av mine 33 (snart 34) år lange liv ikke har overtaket på noe så enkelt som en fryser, det vet jeg ikke. Den står der, den er kald, den gjør forsåvidt jobben sin helt utmerket. Jeg kan ikke skylde på den. Men innholdet, selve kjernen i fryserens eksistens, det er pussig. Og det er gammelt. Og det er fuckings ALDRI plass til det jeg trenger den til.

Når for eksempel sønnen din har bursdag, og du vet at det bli liten tid (på grunn av tidsklemma og mørketiden og hverdagsstresset og alt det der) til å bake alle de bollene til den familiefesten du har planlagt, så er et fint å kunne gjøre det før. En gang mellom jobb og total utmattelse, mens du for eksempel ser på «Skam» (OMG jeg dævver av denne sesongen!). Og så kan du, i en perfekt verden, bare slenge de deilige kanelbollene i fryseren, lett som en plett.

Vel, sånn er det ikke her. For å få plass til de gode kanelbollene i fryseren, så må du først luke ut et par gamle biter av salmalaks, som du egentlig hadde tenkt til å spise (det er jo for dyrt til å kaste). Så må du jobbe deg gjennom en kloss med gamle isbiter («Se, jeg hadde isbiter likevel!») og en seig pakke tress-is fra sist sommer. Når du kommer nedover i skuffen, og neglene har blitt hvite og huden gul, så dukker en pakke spinat opp, riktignok spredt litt hist og pist.

Til slutt orker du ikke mer, for det gjør vondt å stå sånn  og grave i alle de fine matvarene du har spart på, så du ender med å stappe de ferske bollene ned som en klump, en deformert ball av bolle, inn i et hjørnet. «Nå kan den bare ligge der, sånn, da kan jeg legge meg.»

Muligens er du ikke fysen på klosser med is, eller tørre frosne biter av laks med krystalliserte biter av spinat på. Så du kaster det i den grønne posen («er da ikke et miljøsvin heller, si») og drar skrotten din i seng.

Når selve dagen for fest kommer, så spikker du deg nok en gang inn i hjørnet av fryserskuffen, og spetter ut en klump med det som en gang var fine boller, og håper de på magisk vis smaker like godt, for nå er likner de deformerte grisetryner.

For ikke å snakke om når festen er slutt. Kanskje har du fått brukt opp isbitene, hvis et familiemedlem var i det rause hjørnet og gadd og hamre den massive klumpen Mr.Iceman ut i biter som passer i glassene. Men det hjelper ikke stort, for den lille plassen bollene og isen frigjorde, den skal nå passe til to halve paier, trekvart sjokoladekake, loff og noen sauser som ble til overs. Og så kikker du med håp i de andre skuffene, men der er det fullt av ribbe fra i fjor (kortreist og økologisk, kan ikke kaste den), rekeskall (fine for å koke kraft på neste gang jeg lager fiskesuppe) og skrotten til en kylling (samme som med rekene, men til kyllingsuppe).

I nederste skuff ligger halvparten av en smoothieblanding (løst, som smågodt), fire pakker torskefilet fra 2015 (hadde en periode jeg skulle spise mer hvit fisk, ble ikke noe av, liker ikke torsk så godt), samt poser med kjempegode kraftsauser jeg ikke hadde hjertet til å kaste etter sist gang jeg lagde suppe og kokte kraft fra bunnen og var en sånn person. Og hei, hva er det? Aner ikke, men tydeligvis noe godt siden det ligger her, burde ikke kaste det nå heller.

Kald i nevene og sur i trynet stappes paiene (deformerte) inn i sidekanten der hvor smoothieblandingen ligger. Og kakene sendes hjem med fysne gjester. Orker ikke mer.

Når døra til fryseren går igjen er alt glemt, som om det aldri har skjedd.

Helt til jeg skal ha isbiter i vannet igjen. Blir forhåpentligvis lenge til.

Takk for meg.


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

2 Comments

Luke 10: En hårete legg og du er klar

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært. Spørs om jeg får til 24 luker, men jeg skal prøve.

Siden det er lørdag og noen av dere muligens skal ut på galeien i dag, så skal jeg fortelle dere om en ting jeg har lært (men som jeg ikke har fortalt noen om før). Det er ikke det at jeg skammer meg over det, egentlig, men jeg tenker at jeg kanskje jinxer det ved å si det høyt. Vel, here goes:

De beste kveldene blir aldri de hvor man er hundre prosent forberedt. Det vil si, hvis du er skrubbet og pudret fra topp til tå, hvis hver krok er overhalt, barbert, stelt, sminket eller gredd, hvis stømpebuksen er ny, skoene blanke, kjolen perfekt, sveis og fjes perfekt; da blir kvelden sjelden bra.

For min del har det alltid vært sånn. Hvis jeg styrer med antrekk og forventinger til en magisk aften, så kan du banne på at den blir døll. Hvis jeg går ut uten at et eneste hårstrå er bustete, med innsats og paljetter, så blir det bare ikke gøy.

Jeg ser med beundring (og forundring) på de folka som alltid får det til, de som ser lakkerte ut fra topp til tå, og lurer noen ganger på hva hemmeligheten er. «Hemmeligheten er at de aldri har det så gøy», svarer den lille, svarte stemmen i hjernen min. Luer på om den har rett?

Jeg husker nyttårsfester da jeg var yngre, nyttårsaften er jo tidenes mest oppskrytte kveld, og hvis man i tillegg gjør perfekte forberedelser og steller hver krok av kroppen, så er det rett og slett dømt til å bli kjedelig. Da jeg ganske tidlig i livet forsto at det var sånn det hang sammen, så sørget jeg derfor for at jeg IKKE hadde alt på stell. Jeg barberte for eksempel bare en legg (ingen bryr seg om det uansett), og jeg valgte ofte strømpebukser som hadde et lite hull på tåa. Kanskje til og med to hull.

Det funker! Nå, i voksne dager, gjør jeg meg aldri helt flid. Jeg planlegger aldri et antrekk, tar aldri en hel overhaling på en gang, er aldri en sånn glasert type. For da får jeg det rett og slett ikke så gøy. Kanskje er det fordi forventingene stiger når man har lagt ned en innsats, kanskje er det ren og skjær magi. Men de morsomste kveldene er de hvor man gir litt faen, går ut rett etter jobb, har på seg klær man kan danse i, sko som er gode og tenker mindre enn ellers på hvordan man ser ut.

Så jeg faker det. Og det anbefales. Hvis du skal ut i kveld, prøv å gå ut helt midt-på-treet-klar for fest. Tørrshampo og lebestift er mer enn nok, og kvelden kommer til å bli over all forventing. Og hvis den ikke blir det, så har du i alle fall ikke kastet bort timer foran speilet med å bygge forventninger. Du er helt fin nok som du er, det holder i lange baner.

Ha en gøyal kveld, fine folk!

🙂 Thea.

 


 

Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

Luke 9: Leverpostei, sitring og kalde kinn

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært så langt i livet. Det er ikke all verdens altså, men noe har det jo blitt.

Å få barn er litt som å få en tidsmaskin, og det var jeg ikke forberedt på. Jeg trodde jeg husket de fleste tingene fra min egen barndom, vi har nemlig hundre filmer fra hytteturer og strandliv og bursdagsselskaper (blant annet en hvor Mamma og Pappa har kledd seg ut som babyer, den er faktisk rimelig spesiell). Men jeg hadde glemt hvordan det føltes.

Tidemann fungerer som en tidsmaskin når det gjelder å minne meg på de helt konkrete følelsene fra barndommen. Hvordan det kjentes å komme inn etter en formiddag ute, for å få litt varme i kroppen og noen leverposteiskiver i magen. Når han leker ut nå, og jeg roper ham inn, så kan jeg fysisk føle rosene i kinnene, og den litt andpustne gesjeftigheten man hadde i kroppen etter lek i hagen. Jeg husker akkurat hvordan de halve skivene med pålegg smaker, og hvordan kroppen samtidig gleder seg til å løpe ut igjen.

Gjennom ungen min har jeg kommet på flere følelser jeg helt hadde glemt. Hvordan det er å gå med strømpebukse under buksen, som har for lange føtter og krøller seg i tøflene. Hvordan håret føles litt stølt på en måte, etter en hel dag med lue på, hvordan man blir flau i magen når voksne stiller kleine spørsmål, og hvor godt det er med skikkelig kald melk noen ganger.

Dette er jo kjente ting, jeg går fortsatt med både lue og strømpebukse og drikker melk, men det føltes sterkere som barn. Skjønner dere hva jeg mener?

Tidemann minner meg også om hvor frustrerende det er å ikke klare å fortelle hva det er man er sint for, når man mangler ord, eller den kalde og kvalme følelsen jeg kunne kjenne i magen de gangene man ikke fikk være med å leke. Følelsen av avvisning, av usikkerhet, av sinne, av trøst og av trygghet. Sitringen i kroppen før jul, den hadde jeg nesten glemt. Men når man får barn, så smitter de deg med den. Forventingene, dagdrømmingen, ønskelistene, den magiske følelsen av at det snart skal skje. Den håpløse utålmodigheten, nysgjerrigheten, som holder på å gjøre deg koko.

Vi voksne har jo de følelsene fortsatt, vi har bare pusset og filt på dem, kontrollert dem, dyttet dem langt ned, rasjonalisert dem og gjort dem «passende». Vi lar dem ikke slippe helt til, for vi skal jo holde ting på stell og være fornuftige. Det er bra og nødvendig det altså, ellers hadde vi alle vært helt filterløse og ingen hadde ventet med gavene til julaften.

Men jeg må si det er litt magisk, å få små glimt av hvordan det var den gangen. Hvordan jeg var før jeg lærte meg hva som var fornuftig og hvordan følelsene var så sterke og rene og vanskelige å holde inne.

Og så er det veldig deilig å få glede seg skikkelig til jul. Tidemanns forventinger minner meg så mye om hvordan jeg selv så søvnløs i mørket og drømte om julaften. Det smitter så innmari, jeg husker luktene, summingen fra foreldrene mine, da de pakket inn julegaver etter at vi hadde lagt oss. Jeg husker lukten av kokt tunge, granbar og kanel, synet av faklene vi alltid satte op utenfor før gjestene kom. Og den utrolig irriterende ventingen, som faktisk kunne gjøre meg gal av frustrasjon.

Jeg har lært meg å vente nå, jeg har blitt en av de irriterende voksne. Men jeg skal prøve å huske hvordan det var, beholde følelsen i kroppen, så han ikke er helt alene om den på den store kvelden. Og fordi det blir enda mer spennende da.

🙂 Thea.

 

 

 

14 Comments

Luke 8: Det er lov å slå opp

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).

Dette er jo en svært subjektiv julekalender. Føler for å understreke det i denne luka, for det kan godt være noen av dere som leser er helt uenige med meg, og det er helt greit. Jeg har nemlig lært noe som kanskje strider mot den gjengse oppfatning av det å være «snill», nemlig; man bør gi slipp på venner (les; det er lov å kutte ut folk).

Vi oppdras til å være rause, til å dyrke relasjoner, til å ta vare på hverandre. Vi skal dele, vi skal senke lista, alle skal få være med. Jeg oppdrar min sønn på samme vis, prøver å gjøre ham til en omtenksom og grei fyr, som tar vare på de rundt ham. Det må ligge i bunn, når man skal bli et velfungerende medlem av samfunnet og et godt medmenneske.

Når det er sagt, når det grunnlaget er lagt, og man etterhvert blir voksen, så mener jeg det er rom for modifikasjoner. For etterhvert så forandrer folk seg, og la meg bare si det rett ut; ikke alle passer så godt inn i livet ditt lenger. Noen mennesker er man nær i en periode, fordi man går i samme barselgruppe, studerer på samme sted, eller deler kantine med. Det betyr ikke at du er nødt til å holde kontakten resten av livet. Du kan hvis du vil, men hvis vedkommende egentlig viser seg å være en sytete type, en som alltid fokuserer på det negative, en som ikke applauderer deg og dine prestasjoner, eller som kommer med spisse stikk i siden til deg titt og ofte, ja da synes jeg bare du skal droppe hele greia.

Jeg har hatt mange samtaler med folk de siste årene, hvor det klages over vennskap. Hvor de forteller at de, som i et parforhold, prøver og prøver, men hvor det til syvende og sist bare ikke funker.  Det er alt fra baksnakking, til utfrysning, spydigheter, og generell gruff. Jeg har vært i situasjonen selv en del ganger også, og det slår meg hvor stuck man kan føle seg, når man ikke finner ut av det med folk man tidligere har vært veldig nær. Det kan da være nyttig å stille seg spørsmålet; «Hvorfor er vi egentlig venner?». Hvis du ikke helt kan svare noe annet enn «fordi vi har kjent hverandre lenge og hadde det skikkelig fint før», så er det muligens et lite tegn på at du skal slå opp. Eller?

Hvorfor skrives det ikke mer om å slå opp med venner? Hvorfor tviholder vi på relasjoner som ikke gjør oss godt, er det av plikt? Ganske ofte tror jeg det, man får dårlig samvittighet bare ved å tenke på å skulle la være å invitere sytepaven, selv om vedkommende de siste tre gangene både har kommet urimelig for sent, oppført seg som en bortskjemt unge og ødelagt stemningen. Resultatet er at vi bruker dyrebare ettermiddager, helger og ferier, på å være sammen med mennesker vi ikke digger. Og det folkens, det er livet for kort til.

Jeg har lært at det er lov å gi slipp. Selvsagt skal vi stille opp for hverandre, selvsagt skal man tåle at vennskap endrer seg og man skal alltid være snill selvfølgelig. Jeg har mange folk i mitt liv, som jeg sjeldent ser, men som likevel har en slags ekstranøkkel til alle rom i dette huset, hvis de ønsker det.

Å holde en relasjon kunstig i live derimot, kun på grunn av dårlig samvittighet, det er egentlig ikke snilt i det hele tatt. Akkurat som man rydder i skapet (for sjelden), så bør man rydde litt i relasjonene. Hva passer? Hva har blitt for trangt? Hva bør jeg donere til Fretex, og hva kan bli fint igjen ved å sy på en lapp og gi det litt omsorg?

Ikke behold massevis av hverken klær eller venner på grunn av nostalgi. Så klart man kan legge noen på loftet til spesielle anledninger, men hvis hele garderoben er full av møsspiste relasjoner som du egentlig har vokst fra, så kan du fort føle deg både dum, utilpass og ukomfortabel. Og det fortjener du overhodet ikke.

🙂 Thea.

 

 

 

 

 

2 Comments

Luke 7: Enkelt og jævlig vanskelig

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).

Siden jeg har begitt meg ut på en julekalender som handler om hva jeg har lært, så må jeg innom dette temaet, selv om jeg ser for meg at mange av dere kommer til å riste på hodet. For dere vet det fra før, dere er sikkert gode på det allerede. Det er gammelt nytt. Likevel viser det seg altså at det er noe jeg har svææært tungt for å akseptere.

Det handler om søvn. Søvn og rutiner. Jeg har nemlig prøvd å fighte meg unna råd som handler om dette hele livet, jeg prøver stadig å jukse, snike meg unna, legge meg sent, kutte svinger. Men det er som å pisse i buksa for å holde varmen, etter en liten stund blir alt bare vanskelig.

Jeg har aldri likt rutiner, jeg har aldri villet legge opp dagene med fornuftig rytme, med faste avtaler, gjøremål og plikter. Det gir meg indre kløe bare å snakke om det. Jeg vil gjøre det jeg vil, når jeg vil. Som å sitte oppe til sent på kveld, med kongerøkelse og podcast (som i dag), eller se TV-serier hele natten (som i går), eller droppe å brette de rene klærne som hoper seg opp (som alltid), men heller bruke kvelden på å drikke vin med venner. Vi snakker altså ikke om store, revolusjonerende ting her, hadde jeg brukt mine søvnløse timer til å skape verdensfred eller kurere kreft, så hadde det i alle fall hatt en høyere mening. Neida, jeg bare skusler bort søvntimene på å ligge og konsumere middels amerikansk underholdning, – og det er tydligvis ganske viktig for meg.

Jeg merker at jeg blir irritert bare jeg snakker om det. For i skrivende stund sitter jeg og kjenner på litt frustrasjon over livet, eller morsrollen eller jobben, og så vet jeg samtidig at jeg bare er trøtt. Og hvorfor er jeg trøtt? Jo, fordi jeg utsatte alle de tingene jeg måtte gjøre for lenge i går kveld, prioriterte å se på serier, og la meg alt for sent for tredje dag på rad. Og det går bra i tre dager, men hvis jeg skal være ærlig, så har det vært sånn i flere uker. Og nå presser problemene på i bakhodet og jeg kjenner at linjen mellom glede og sorg blir skjørere og jeg nærmer meg (nok en gang) personligheten til Tussi i Hundremeterskogen. Jeg blir altså en mer misfornøyd person, en mer irritabel mor, en mindre interessert søster og venninne, og sikkert en dårligere arbeidstaker også. Jeezes.

Jeg har alltid hatt et ideal om å være relativt fri, hatt lyst til å gjøre det jeg vil, ikke det jeg må. Det er fint og flott på papiret, og det funker til en viss grad i virkeligheten også, men akkurat søvn er selve hovednøkkelen til hverdagen. Jeg vet jo hva jeg må gjøre, jeg må legge meg tidligere, og for å få til det, så må jeg gjøre unna oppgavene som venter, og ikke finne på masse tull. Blæh.

Jeg liker tull så godt! Jeg kan gå ukesvis med for få rutiner og for lite søvn, og så blir jeg trøtt og sur og sliten etterhvert, stiller spørsmålstegn ved hele livet, før jeg kommer på at jeg bare er trøtt, og så tar jeg meg sammen noen dager, kjører harde rutiner og legger meg i rimelig tid. Og med mitt nyervervede overskudd får jeg selvtillit til at jeg nok en gang tror jeg kan fire på rutinene, og så begynner runddansen på nytt.

Kjære dere, internetts fineste gjeng; gå å legg dere. Hvis livet røyner på, hvis dere glefser mot kjærester og venner og sjefer, irriterer dere over ungene og er sure på dere selv, ta dere en blund. Det er godt mulig at alle problemene dine forsvinner på null komma svisj, hvis du bare respekterer (de gørrkjedelige) rådene om å få seg åtte timer søvn hver natt. Kjøp dere deilig sengetøy, lukk macen og øynene og skaff deg den hvilen kroppen din trenger. Du blir gladere, penere og mye kulere hvis du er uthvilt.

Jeg skal prøve å gjøre det samme (men det er mulig jeg er en lost case).

God onsdag!

 

 

Luke 6: Det er lov å ombestemme seg

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).
Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).

Jeg har alltid vært et påståelig menneske. Som barn var jeg ganske irriterende tror jeg. Tok mye plass, visste best, og insisterte på å bli tatt alvorlig til enhver tid. Jeg husker hvor frustrert jeg kunne bli når folk skiftet mening om noe, fra en dag til en annen. For meg var det veldig viktig å være konsekvent, at det ene skulle følge det andre, at ting man mente den ene dagen, skulle være i tråd med hva man hadde ment dagen før.

Jeg vet ikke selv helt hvorfor, man kan bare nøste seg tilbake og fundere, analysere familieforhold og det ene med det andre, men det blir jo mye jobb. Det er sånt jeg driver med når jeg har skikkelig god tid, eller vi sitter i en kjempelang samtale på hytta og mimrer, og Mamma forteller om ting jeg selv har glemt fra min egen barndom.

Uansett, jeg har store deler av livet oppført meg til dels som et slags moralpoliti, som arresterte folk hver gang de vek fra det de tidligere hadde sagt. Det vil jeg bare beklage, jeg føler det er på sin plass å si unnskyld til alle dere som har blitt parkert av meg oppgjennom. Dritirriterende, må det ha vært. Jeg husker følelsen av triumf, når jeg viste folk deres egen inkonsekvens, det varte faktisk godt ut i ungdomsårene (kanskje til og med senere?) at jeg liksom trodde jeg visste bedre hva folk mente, enn det de gjorde selv.

Men så skjedde jo… livet. Og hun som var bessewisser og kjapt ga beskjed når du trådte feil, gikk på noen smeller selv. Nå skal dere ikke få fullversjonen her, det blir i overkant, men bit for bit så krakelerte altså hele fundamentet. Det viste seg ikke bare at folk ombestemmer seg, det viste seg jo at JEG også gjør det. Skrekken var til å ta og føle på, da jeg innså det. Jeg visste faktisk ikke alltid best.

For det er visst sånn at vi skal ta skikkelig mye feil, rett og slett. Eller kanskje er det ikke feil, det er bare sånn at vi ombestemmer oss etterhvert. Vi forelsker oss, vi går fra hverandre, vi tar på oss jobber, tar en utdanning, ender opp et helt annet sted, tror det er viktig med kropp i en periode, fokuserer veldig på den, finner ut at det ikke er viktig lenger. Vi får barn, tror vi er gode foreldre, oppdager at vi ikke er så gode likevel. Så blir vi kanskje bedre ved selve erkjennelsen, og så begynner det på nytt. Kanskje man forelsker seg noen ganger til, prøver så godt man kan, får det ikke til. Foreldre kan gå fra hverandre etter tjue år sammen, det føles som et nederlag, vi ombestemte oss, det er bare sånn det er. Og det jeg har lært, eller holder på å lære egentlig, det er at det er HELT GREIT.

Vi kan ikke se rundt neste sving, vi kan ikke vite hva fremtiden bringer, vi kan bare prøve. Og så er det ingen skam å snu, det er faktisk det motsatte av skam, det er sånn det skal være. Jeg hadde ledd høyt og spydig, hvis noen for eksempel hadde fortalt meg for halvannet år siden at jeg kom til å starte en blogg. Jeg hadde ristet på hodet og himlet så hardt og høyt som overhodet mulig med øynene. «Ehhhh, tror ikke det ass. Blogg er liksom ikke heeeelt det jeg driver med, synes faktisk hele konseptet er rimelig selvsentrert og lættis» hadde jeg nok sagt.

Og her sitter jeg nå, blogger i vei, og ikke bare det. Jeg elsker det.

Moralen er; vi vet ikke en dritt. Bare å gjøre det beste ut av ting, prøve så godt man kan, og kaste seg ut i det hvis man får en idé som kiler litt i magen. Det er meningen at vi skal ta feil, ombestemme oss og stake ut ny kurs etterhvert som vi går.

Sånn. Nok bedrevitende ord fra en tidligere bedreviter nå.

🙂 Thea.

 

6 Comments

Luke 5: Man blir mer glad i barnet sitt etterhvert

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).
Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).

Det er mulig den overskriften kan leser som om jeg ikke var glad i barnet mitt i utgangspunket, og det stemmer ikke helt. Jeg var glad i Tidemann hele tiden, fra han lå inni magen min og vi kalte ham «Bob» (i mangel av noe bedre). Men jeg visst jo ikke hvem det var som lå der inne. Og jeg var egentlig ikke så veldig innstilt på å bli mor.

Rundt meg hadde jeg folk som lengtet etter å bli gravide, som planla og så for seg, som la til rette og leste bøker om hvordan livene deres kom til å bli med unger. Jeg var ikke i det samme lunet, jeg var ikke tiltrukket av trilleturer, barselgrupper og amme-bh’r på samme måte som mange andre. Misforstå meg rett, jeg var fast bestemt på at vi skulle få «Bob», men jeg var mer spent på hvem det var som lå der inne og hvordan jeg kom til å takle det, enn jeg dagdrømte om permisjon og amming på café.

Når man går gravid så får man høre sjukt mye om hvordan det er å bli mor, enten man vil eller ikke. Folks kommentarer spenner fra det «magiske», til hvor mye de revnet selv  under fødsel. Det var som om jeg (ubevisst) hadde meldt meg inn i en klubb, hvor magen var medlemskortet, og alle som så det ville fortelle meg om sine erfaringer. Det var rart. Jeg er jo en nysgjerrig type, synes stort sett det er gøy å høre folk fortelle om sine ting, men jeg husker det ble i overkant mye i den perioden.

Da ungen min kom ut, så var han som unger flest, liten, rosa og babyaktig. Han gråt mye, han luktet godt, han var hjelpesløs og frisk og helt sånn som en baby skal være. Det var slitsomt. Skikkelig slitsomt. Jeg trodde den «vanvittige kjærligheten» skulle komme i samme øyeblikk som ham. Jeg trodde den «enorme forelskelsen» i barnet mitt skulle være umiddelbar, og så sterk at alt annet ble utydelig og unødvendig. folk hadde jo sagt; «Det er veldig slitsomt, og du får ikke sove, og det hele er fullstendig altoppslukenede, men den sterke kjærligheten du føler for barnet ditt gjør at det går så lett som bare det.» Vel, folk tok feil.

Jeg kjente en skam over at jeg ikke var såååå henført som alle trodde jeg skulle være. Det føltes «slemt» at jeg ikke lå timesvis i lykkerus og stirret på babyen min. Joda, han var fin, han var søt og jeg var veldig glad i ham. Han var mitt ansvar, det var meg (og pappaen hans) som var de menneskene i verden han la sitt liv i hendene til. Og det var kjærlighet. Men det var ikke sånn som jeg hadde trodd, sånn som jeg så andre hadde det.

Det jeg lærte med årene, det jeg skulle ønske noen hadde klart å forklare meg på den tiden, det var at kjærligheten vokser. For noen så er den på plasss umiddelbart, og det er de historiene som fortelles høyest og oftest, men sånn er det ikke for alle. For noen så tar det tid, og det er helt greit. Hvis jeg hadde skjønt i løpet av det første året, hvor vanvittig forelsket jeg kom til å bli i Tidemann, så hadde jeg ikke bekymret meg et sekund. For det er overveldende hvor mye kjærlighet hjertet mitt inneholder, det bare trengte litt tid på å utvikle seg.

Jeg kan se på ham nå, høre ham fortelle historier, titte inn i senga hans når han sover om natten, og fysisk føle at hjertet mitt verker av kjærlighet i brystet. Litt etter litt, når det første året var forbi, når jeg ble kjent med ham, når han etterhvert begynte å prate, vise meg hvem ham var, så falt jeg pladask. Og det slutter ikke! For hver runde vi går, for hver dag vi opplever sammen, så vokser den kjærligheten. Helt av seg selv, egentlig.

Det er skummelt at verden gir oss en oppskrift på hvordan det skal bli  få barn. Mest sannsynlig blir det nemlig ikke sånn som man tror, og da skal det mye til å ikke føle på et nederlag (spesielt hvis man er dødsliten, søvnløs og har gulp i håret). Jeg håper denne luka i kalenderen kommer frem til noen som føler på det samme jeg følte på. Det går seg nemlig til, og den kjærligheten som etterhvert inntar hjertet ditt, er større enn noe annet. Jeg lover.

🙂 Thea.

 


 

Velkommen til en slags julekalender! Den handler om ting jeg har lært. Det er ikke en selvhjelps-kalender, det vil jeg ikke ha på meg, og jeg beklager hvis jeg noen ganger blir svulstig. Det hender at jeg blir det skjønner dere, og det er jo ikke så kult (men det kan altså skje).

Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!