2 Comments

Luke 24: Takk <3

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Det er den store dagen, det er det vi har ventet på, det er nå det skjer. Om noen timer så er selve julaften her, Sølvguttene synger, i mange hjem er forventingene til kvelden så stor at taket nesten løfter seg, i andre stuer er det stille. Kontrastene mellom de som har mye og de som har lite, blir veldig tydelig på en dag som denne. Kontrastene mellom de som får forventingene innfridd, og de som absolutt ikke får det, mellom de som har mange, og de som ikke har noen, de blir brutalt tydelige.

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært, eller holder på å lære. Og den siste luka handler om det aller viktigste kanskje, noe man ikke skjønner når man er liten, men blir veldig klar over etterhvert. Å være takknemlig. Vi lærer ungene våre å si takk, med en gang de lærer å prate. De får inn høflighet fra starten av, men da handler det mest om plikt, om bordskikk og sosialt spill og at man skal fungere i samfunnet.

Når man etterhvert vokser opp, ser at ting er forgjengelige, at de går over, at verden forandrer seg, så kan man få litt panikk. Og så begynner man å skjønne at det eneste man kan gjøre er å sørge for å være tilstede når gode ting skjer, få det med seg, og være takknemlig for det. Det er vel og bra å si «takk», for eksempel for gaver, for hjelpen, for maten eller for seg. Men så vidt jeg kan forstå, så er det viktigste å faktisk selv, helt alene på privaten, kjenne på takknemmelighet.

Noen ganger ligger jeg i sengen etter en litt kjip dag, og kjenner meg alene, eller dum, eller utilpass. Det kan selv skje på dager som disse, kanskje enda mer da, for alle er så feststemte, elt er så «fantastisk» og livet skal bar være glede og fryd. Men så kjenner man kanskje ikke helt på den idyllen selv, kanskje er noen irriterende, kanskje har man (på tross av at man vet bedre) hatt høye forventinger selv, og blir skuffet når de ikke innfris.

Da pleier jeg å hente frem takknemeligheten. Det høres så svulstig ut (men det er kanskje lov på en dag som denne?), det handler egentlig bare om å dra frem det man er glad for.

Uansett hvordan dagen min er, så er jeg alltid glad for ungen min, jeg kan alltid starte der. Jeg er så takknemmelig for at han er akkurat mitt barn, for at han elsker meg, for at jeg får være hans, for måten han snakker på, for kinnene hans når han ler (egentlig kinnnene hans uansett), for at jeg fikk et barn, og for at det (tross humper i veien, det må jeg innrømme) stort sett går veldig bra med oss.

Og så strømmer det på; jeg er så takknemmelig for familien min, for vennene, for folka jeg har rundt meg, for jobben, for leiligheten, for landet jeg  bor i, for Knut og for at jeg turte å starte denne bloggen Jeg er så sjult glad for at jeg kan holde på med ting jeg elsker, for Foreldrerådet, og for alle dere som sender meldinger, liker, applauderer og deler, når jeg deler av meg her. Dere gjør hverdagen min skikkelig fin, visste dere det?

Uansett hvor ensom eller liten jeg kan føle meg innimellom (og det gjør vi alle, det vet jeg heldigvis), så klarer jeg alltid å hoste opp noe takknemmelighet av sekken. Det blir lettere for hver gang. Og så har jeg lest et sted at takknemmelighet avler lykke, det er jo en jæskla god grunn til å fortsette.

Ta vare på hverandre i dag, folkens. Ta vare på de du er glad i, på naboen, på hun sure i butikken, ta vare på katten din, hunden din, barna dine, og ta nå endelig vare på deg selv også. Nyt hvert fine øyeblikk, smak ordentlig på maten, ta inn alle inntrykk, klem litt ekstra på noen du liker, slipp ut magen, le høyt, slapp av, være takknemmelig for det du har, det du er og det du får til.

Ha en riktig fredelig og god jul, og takk for at dere leser <3

🙂 Thea.

 

Luke 23: Ikke være der hvor du i grunnen ikke er

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Det er dagen før dagen, kvelden før kvelden. Kanskje den beste av alle dagene i året, når kilingen i magen er aller sterkerst. Ikke så mye nå som tidligere, da jeg var barn var det jo på denne dagen det for alvor begynte å dra seg til, man kunne nesten bli kvalm.

Jeg har to luker igjen i denne kalenderen, litt rare kalenderen. Denne nest siste, som åpnes på årets mest forventningsfulle dag, den tro jeg blir nødt til å handle om å være tilstede.

Jeg vet man fort kan tenke at det høres ut som new age-greier, annenhver yogadame på instagram snakker om å være tilstede hele tiden, mens de sitter med kroppene sine i vridde pososjoner og spiser spirer. Men det er faktisk noe jeg har lært (eller i alle fall er i gang med å lære).

Å være tilstede betyr jo at man er der man er. Ganske ofte er kroppen min et sted, men hodet et annet, jeg kan for eksempel sitte i et møte, eller i en middag, og så vil alle rundt kunne fortelle deg at «Joda, Thea var sammen med oss» i det møtet eller den middagen, men det er egentlig en sannhet med modifikasjoner. Jeg var der med, jeg satt der, fysisk tilstede, men jeg hadde tankene mine på noe annet, ungen min, jobben, bloggen, på det jeg skulle etterpå, på det jeg gjørde i stad. Jeg hopper selvsagt inn i samtalen, jeg er ikke helt ute liksom, men jeg er heller ikke helt tilstede. Får kanskje ikke med meg fjes, glimt av det som skjer i dem, smaken av middagen, stemningen i rommet.

I dag, siden det bare er en dag igjen til jul, siden det er denne dagen ungen min har ventet på så lenge, jeg har ventet på så lenge, så skal jeg være tilstede. Vi skal pynte juletre hos mamma, vi skal spise julegrøt og se «Grevinnen og Hovmesteren» og det skal kokes tunge og dekkes bord. Det er viktig at jeg får det med meg.

I Jungelboken, en av mine favorittfilmer (og bøker og teaterstykker) fra jeg var liten, så sier Baloo i en sang; «Du må ikke være der, hvor du i grunnen ikke er». Så i dag skal jeg ikke være med hodet mitt et sted jeg ikke er med kroppen. Det vil si, jeg skal konsentrere meg om det øyeblikket jeg sitter i.

Men hvordan gjør man det? Hjernen spinner jo hele tiden over til andre planer, det som ligger foran, og til det som har skjedd, kanskje minner fra tidligere juler, fine eller ikke så fine. Så hopper hjernen til den pakken du fortsatt mangler, til litt dårlig samvittighet for at du ikke fikk vasket det hjørnet hjemme likevel, eller til bekymring over noe på jobben. Det er relativt uungåelig. Trikset ligger i å gjenkjenne at det er det som skjer, observere at hjernen er på vei til å strekke oppmerksomheten ned mot telefonen og livet der inne for eksempel, og så med et vennlig lite røsk, dra oppmerksomheten tilbake til der du er.

Det kan hjelpe å konse litt på lydene rundt deg, de små og de store. Det kan hjelpe å puste dypt, så ofte du kommer på det, skikkelig dypr og rolig, og kjenne følelsen av kroppen din, og så må man liksom tillate det. Altså tillate at man med hele seg akkurat nå, skal være akkurat der man er. Slippe tak i det som kommer i morgen, og det som var igår, for det ene er jo fortid, og gjelder ikke lenger, og det andre er fremtid, og har ikke skjedd enda. Det er som er poenget.

Du trenger på ingen måte bli sittende i lotusstilling og si «Ommmmmmm», det vil være rart både på jobb og ved juletrepynting, du kan helt fint fokusere på øyeblikket inni deg.

Jeg vil nemlig få med meg julen, spesielt i dag. For det er i dag øynene til ungen min er spesielt glitrende, det er i dag alt gjøres klart. Hvis jeg puster litt dypere enn ellers, holder fokus på det jeg er i, så kommer den julestemningen til å komme krypende gjennom kroppen. Lyden av foreldrene mine som prøver å få juletreet rett, av musikken på den gamle plate vi spiller hver lille julaften, men som egentlig ikke har noe med jul å gjøre (det er noe latin-amerikansk folkemusikk), lukten av kanel og granbar og risgrøt og røkelse), følelsen av å stryke Mammas damasksevietter (min jobb hvert år), og til slutt stemningen i sofaen når vi ser på «Grevinnen og Hovmesteren» sammen, og må forklare Tidemann hvorfor han gamle mannen blir så rar.

Jeg skal få med meg alt i dag. Jeg begynner nå, med den kaffen som venter på meg.

Ha en veldig deilig lille julaften, folkens!

🙂 Thea.

 


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her (nesten) hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God jul!

Luke 22: Man får ikke til alt (og det er lov)

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Like sikkert som at skuldrene er stramme, spenningen stor og forventningene høye på denne tiden av året, er det også at vi ikke kommer til å klare alt. Ting er dømt til å bli annerledes enn vi hadde trodd, på en eller annen måte. Jeg har for det første lært akkurat det; at man gjerne kan lage en plan, men da må man samtidig regne med at det bare er en plan. Og så har jeg lært noe annet veldig viktig; det er ikke så farlig.

Denne luka her for eksempel, den skulle jo vært åpnet klokka sju idag morges. Men den gang ei, for livet har presentert meg en god del kaos og moro på en gang, og da blir det som det blir. Den tiden jeg vanligvis setter av til å skrive her, den ble rett og slett brukt til å sove, i det veldig deilige (og litt dyre) sengetøyet jeg kjøpte til meg selv da jeg egentlig skulle kjøpe julegaver til andre. Kremt.

For selv om jeg har en plan om å skrive et innlegg her, eller du har en plan om hvordan jula skal bli, om maten, om hvordan du skal se ut, om gleden og om samholdet i familien, ja, så kan det hende det blir annerledes. Det er ganske viktig å ta høyde for.

Hvis man setter seg ned innimellom, og kjenner etter inni kroppen, puster litt, så kan man få tak i hvordan man har det. Man kan nemlig ikke helt få tak i hvordan man har det med hodet. Hodet svarer bare hvordan du tror og tenker at du har det. Kroppen svarer hvordan det hele faktisk er, den gir deg svar på tingenes faktiske tilstand.

Og det er lov til å være sliten, det er lov til å være spent, forventningsfull, glad, lei seg eller bare sjukt trøtt. Selv om ikke de følelsene var på den planen hodet ditt lagde om disse dagene. De følger sjelden planen, de følelsene.

Å ta seg en liten realitycheck mellom slaga, det er viktigere enn å ha dandert pakkene med tørkede blomster og all verdens stas. Du du kulle kanskje ha kjøpt inn gave til naboene, eller ringt en tante, eller takket for de julekortene vennene dine sender, du skulle kanskje ha sendt en mail til noen før de dro på ferie, lest av strømmen eller fått vasket på gjesterommet. Men hvis kroppen din, i det lille øyeblikket du kjenner etter, sier at du heller skal lage deg noe kakao, ta deg et bad, eller legge deg i sengen med det deilige sengetøyet, så har du så jævlig lov til å høre på den.

Det blir jul, uavhengig av om planen din følges til punkt og prikke, det blir julekalender her (om enn litt senere enn planlagt) og folkens; om noen dager er det faktisk over. Så man må huske å kose seg mens man kan.

Han en deilig kveld!

🙂 Thea.


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her (nesten) hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God jul!

2 Comments

Luke 21: Inferno på trikken

 

Denne julekalenderen handler om ting og triks jeg har lært så langt i livet.

Jeg har et triks mot kjedsomhet. Jeg har flere, men dette er det jeg har brukt lengst, jeg tenker nesten på det hver dag. Når jeg sitter på trikken, i et kjedelig møte, eller for eksempel står i kø på apoteket, så går hjernen min helt automatisk inn i dette trikset, for å få tiden til å gå.

Det er kanskje litt rart, mulig jeg kommer pussig ut av dette (men det er bedre enn det andre, det kan jeg ikke fortelle om faktisk). Jeg bruker altså disse kjedelige stundene rundt fremmede folk, på å se for meg dramatiske scenarioer.

Hvis jeg sitter på trikken og det er kø, folk står med sure tryner rundt meg og puster morgenånde på hverandre og ser på telefonene sine, så later jeg som vi havner i en krisesituasjon. Inni hodet mitt altså, alt dette foregår utelukkende inni hodet mitt. Viktig å understreke.

Jeg ser for meg en scene som likner litt på «Speed» hvis dere har sett den filmen? En blanding av «Speed» og «Lost». At vi i denne trikken havner i en krisesituasjon, vi havner i en kjempekrise, hvor vi må overleve og redde oss selv, finne løsninger. Vi står plutselig ansikt til ansikt med døden, eller i alle fall noe veldig farlig, og så må vi som gruppe finne ut av ting.

Jeg skuler så på de ulike medpassasjerene og prøver å se for meg hvem som hadde tatt hvilken rolle. Hvem hadde vært den som begynte å gråte først? Sannsynligvis han store mannen i hjørnet med tatovering på halsen. Han ser sårbar og liten ut under den svære jakka.

Hvem hadde analysert situasjonen og funnet en rømningsvei eller en tyggis vi kunne limt sammen med noe annet så vi hadde sluppet unna krisen (mulig jeg også er preget av «McGyver»)? Det er ganske ofte en liten spinkel og litt eldre dame. Gjerne den eneste som ikke ser på telefonen sin. Hun møter kanskje blikket mitt, og for et øyeblikk glemmer jeg at hun ikke kan se hva jeg tenker, og blir litt flau. Men så bare stirrer jeg tilbake, for å se hvem som trekker seg først. Hvis hun ikke ser bort, så er hun definitivt den som kommer til å fikse biffen når vi havner i krise.

De jentene som fniser bak meg, som har kjempelange øyvipper og like klær, de kommer overraskende ut av scenarioet som de tøffeste. De viser seg å være ekstremt sterke og bærer den gråtende mannen i hjørnet opp på trikkens tak, for å redde ham ut av flammene, som nettopp har inntatt hjernen min. Det hele blir bare mer og mer dramatisk. Kanskje er det en kjekkas der, en sånn tilfeldig søt fyr som står ved døren, og han får tilelt en eller annen helterolle. Selvsagt. Helt til han ikke slipper ut folk som skal av på neste stasjon (det er så irriterende med de som ikke gjør det!! Er det mulig!?), da blir han degradert til en av de som omkommer i flammehavet i siste liten. Sånn går det.

Det kan selvsagt oppstå romantikk i disse scenarioene også, kanskje et eldre par finner hverandre i oppstyret, og husker at de møttes en gang for lenge siden, men aldri egentlig har glemt den kvelden. Og nå møtes de igjen, mellom Hausmannsgate og Brugata, i denne enorme krisen vi alle er stuck i, og så blir de gjenforent. Det hele er fryktelig vakkert og folk applauderer og gråter og det kommer høy musikk, selv om vi er midt i en svært prekær situasjon. Nydelig.

Før jeg vet ordet av det så er jeg fremme på jobb, møtet er over eller det er min tur i køen. Og da er det bare å late som ingenting, jeg går fra mine nye venner, de jeg har kjempet og grått med, og fortsetter dagen som om ingenting har hendt. Kan få lyst til å vinke noen ganger, men herregud, det gjør jeg selvfølgelig ikke. Er jo ikke helt koko heller.

Ha en god dag (og en koselig trikketur), fine folk!

🙂 Thea.

 

4 Comments

Luke 20: Kunsten å gi faen i listene

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Å forbeholde seg retten til å gjøre det man vil, og ikke alltid det man bør, er kanskje noe av det viktigste denne (litt pussige) julekalenderen inneholder.

Jeg mener ikke at du til en hver tid skal sprade rundt med verden som din østers, kaste søppel i fleisen på fremmede folk og forsake dine plikter. Men utover det du er nødt til å gjøre, altså jobbe, ta vare på barn og familie, spise sunne ting og holde deg frisk, de helt elementære greiene vi både bør og vil drive med, så må jeg si at mange mennesker gjør mye unødvendig de hverken trenger eller har særlig lyst til.

Folk går i middager med mennesker de ikke liker, drar på turer de ikke har lyst til å dra på, pusser opp hus selvom de egentlig ikke vil. Jeg vet ikke hvor mange ganger i livet jeg selv har hatt en avtale i kalenderen, som sikkert virket som et hy ggelig initiativ da den ble laget, men som den aktuelle dagen virkelig ikke er noe jeg ønsker å gjennomføre. Noen som kjenner seg igjen?

Man kan skille mellom de avtalene man vet at man blir glad for å ha overholdt, som den treningsturen med en venninne eller å dra på det besøket til en gamel tante man aldri ser, og som faktisk er skikkelig grei. Noen ting er utenfor comfortzone, og det kan være greit å utfordre den. Men det er sjuuuukt mange ting folk (inkludert undertegnede) driver med, som er helt bortkastet.

Jeg er av typen som blir glad hvis folk avlyser avtaler med meg. Hvis folk jeg er glad i, plutselig sender en melding og sier «Jeg orker ikke i dag jeg, har bare lyst til å ligge på sofaen og se på TV», så blir jeg nesten rørt. Jeg tar tilliten til inntekt for vårt nære forhold, og er sjeleglad for at de ikke da velger å være sammen med meg, mens de i hemmelighet lengter etter å være et annet sted.

Jeg vil dra det så langt at jeg faktisk ikke ønsker at folk noen gang skal overholde sosiale avtaler med meg på grunn av plikt. Jeg vil at folk skal henge med meg fordi de har skikkelig lyst. Og så håper jeg at de føler det samme, når jeg (ganske ofte) endrer på planene, fordi det dukker opp noe som akkurat da passer bedre.

I går skulle jeg egentlig gjøre en hel del fornuftige ting, forberedelser til julen, jeg skulle jobbe en del på kvelden, jeg skulle definitivt få handlet mat. Alt er ting på en liste over gjøremål, som hadde vært bra å komme gjennom (noen ville ment det var nødvendig). Men så hadde Tidemann og jeg det så sjukt hyggelig. Sånn helt utrolig fint. Vi handlet noen gaver, skravlet om livet, om forventingene til uken som kommer. Stemningen var helt og holdent harmonisk mellom oss, i skarp kontrast til de andre julestressa folka på kjøpesenteret.

Da vi kom hjem tente vi lys, bygget lego og lagde middag på snippen, som vi spiste på gulvet, mens vi så på Snøfall. Jeg ville ikke slippe tak i den stemningen, for følelsen av total harmoni er sjelden når man har barn, og listene er lange og julestresset presser på. Nettopp derfor ble det skikkelig viktig å drite i «burde» og heller gå for «ville».

Vi leide den første Harry Potter-filmen, lå oppå hverandre i sofaen, men Knut på toppen, og koste oss glugg, mens verden drev i vei utenfor. Og da han endelig var i seng, så lagde jeg meg kakao og leste Morgenbladet i sofaen. Herregud så deilig.

Det er så sjukt viktig å holde prioriteringene på stell. den damasken strykes? Er du nødt til å møte de perifere vennene dine før jul? Trenger du egentlig å dra på den jobblunsjen med dine gamle kollegaer? Og har du virkelig lyst til å lage alt sammen fra bunnen? Nei, nettopp.

Dropp de tingene som ikke er viktige for deg, som du bare tror du må drive med, og gjør akkurat det du vil. Spesielt nå. For oppskriften på høye skuldre, brutte forventinger og sure unger (og andre), er nettopp å jage rundt og gjøre ting du egentlig ikke har lyst til, fordi du tror andre synes det er viktig.

Og du blir et mye mer fornøyd menneske hvis du bare ser en julefilm på sofaen, drikker noe digg, tar deg en blund (det er luksus det!), eller leser en bok. Og fornøyde mennesker er det beste jeg vet.

Sånn.

Ha en fin dag, husk at dere er kremen av internett!

🙂 Thea.


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere, det vil si når jeg står opp). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

 

 

 

 

Luke 19: Den viktige kilingen

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Med fare for at dette begynner å likne på en håpløs selvhjelpskalender (hjælp!), så er det en ting jeg føler for å skrive om. Jeg synes selvhjelps-bøker er kleine, og enda kleinere synes jeg det er med folk som gir svulstige råd, spesielt hvis de egentlig ikke er eksperter på området (og du ikke ba om råd i utgangspunktet).

Likevel altså, her kommer en luke som kanskje ligger i grenseland på det området (skipp videre på internett hvis du vil, nå er du advart).

Noen få ganger i livet så står man i sutuasjoner hvor det kiler litt ekstra i magen. Kanskje er det ikke kiling for alle, kanskje suser det i hodet på noen, kanskje merkes det helt andre steder for andre, men for min del må det beskrives som kiling. Kanskje et sug liksom, nederst i magen.

Jeg kan telle på litt over en hånd, de gangene det har skjedd, sånn på ordentlig. Det har vært når jeg har stått i situasjoner, hvor en mulighet har presentert seg, som jeg vet jeg egentlig ikke er helt klar for, men som jeg har lyst til likevel. Det skjedde for eksempel da jeg var 22 år og var på årsmøtet på radiOrakel. Vi skulle velge ny redaktør, og jeg fikk en oppfordring fra en av de tøffeste damene der. Hun mente jeg skulle stille til valg.

Jeg var ung og uerfaren, usikker, og følte meg absolutt ikke klar for (eller verdig) den jobben. Men jeg kjente den kilingen i magen. Det var første gang jeg hoppet uti en sånn utfordring, med lukkede øyne, bare fordi jeg ikke kunne leve videre uten å ha prøvd. Jeg husker hele kvelden som en film mer enn som virkelighet. Men jeg ble redaktør, bare så det er klart.

Heldigvis er jeg ikke sånn med strikkhopp, dop eller fartsfylte greier, jeg søker ikke crazytown-opplevelser, og er på ingen måte en adrenalinjunkie. Men de gangene i livet hvor muligheter har kommet min vei, være seg å flytte til utlandet, si ja til å få et barn, hoppe ut av en jobb og inn i en annen, eller starte denn bloggen og etterhvert Foreldrerådet, de har alle innebåret den samme kilingen.

Den kommer alltid akkompagnert med usikkerhet, frykt, både for å feile, for å bli misforstått og for ikke å være bra nok. Noen ganger blir det overveldende, da jeg gikk gravid med Tidemann kjente jeg på skikkelig mye usikerhet. Jeg var så utrolig redd for å ikke få det til, ikke bli den mammaen jeg følte jeg burde være.

De tingene jeg har lært at hjelper meg, når jeg blir pissnervøs, usikker og klein, er blant annet å stille meg selv retoriske spørsmål som; Kommer du fortsatt til å ha familien din når du gjør dette? Kommer søstrene og foreldrene dine fortsatt til å like deg? Kommer du til å ha sofaen din, med pleddet og sånn, hvis du går for denne idéen? Kommer du til å fortsatt være frisk og ha kroppen din i behold? Kommer vennene dine fortsatt til å elske deg? Er det muligheter for at dette kan bli skikkelig gøy?

Svaret på de spørsmålene er som regel ja (hvis ikke dropper jeg det ganske fort). Det er nemlig sånn at risikoen man føler, ofte handler om ego, selvbevissthet og andre ting som egentlig ikke bør få styre livet (mener jeg i alle fall).

Vi er på vei mot et nytt år, og jeg er egentlig ikke så fan av nyttårsforsetter, for jeg mener de kan gjøres hver dag (man trenger ikke vente til den overvurderte kvelden hvis det er noe man vil forandre). Men man får kanskje en ekstra piff med blank kalender, og jeg vil bare så innmari oppfordre dere til å ta sånn kiling i magen på alvor.

Du kan bruke mine kontrollspørsmål hvis du vil, eller finne på dine egne, men hvis du kjenner at du har et prosjekt, en idé, noe som ligger langt nede i magen og ulmer litt, så må du bare kjenne etter ass. Den følelsen kommer ikke så veldig ofte, og jeg tror det er ganske viktig å ta den på alvor. Tenk på alt det kule som kan skje!

Livet kan bli rimelig gøy hvis man bare legger fra seg selvbegrensningen et øyeblikk.

Ha en god mandag folkens!

🙂 Thea.

 


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere, det vil si når jeg står opp). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

 

1 Comment

Luke 18: Løsningen på alle kjedelige selskaper

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Jeg har noen triks i ermet som kommer godt med på dølle dager. Og siden denne kalenderen handler om det jeg har lært, så skal jeg jaggu riste ut et av de beste her nå.

Julen ligger foran oss, om en knapp uke smeller det på ordentlig, og mulighetene er store for at du skal i et selskap eller fem. Det kan være på både gøy og koselig og befriende morsomt å være i selskaper, men ganske ofte er det ikke det. Grunnen til at det ofte er kjedelig i sånne familieselskaper er jo at folk ikke kjenner hverandre.

Vi kjenner hverandre ikke ordentlig. Og ingen er egentlig veldig interessert i bli ordentlig kjent heller, for man skal jo bare sees et par ganger i året, og man har kanskje ikke så mye felles, rent bortsett fra at man er i familie. Noen ganger ligger det konflikter og ulmer, det kan være dømmende tanter involvert, du skjønner hva jeg mener. Bottom line er at konversasjonen ofte holdes helt på overflaten, og det er det kjedeligste som finnes (spør du meg).

Vel, fortvil ikke folkens, her får dere nemlig løsningen på alle kjedelige selskaper.

Mine søstre og jeg utviklet denne leken da vi var unge (det vil si yngre enn nå, men ikke barn). Den er basert på en lek Mamma lekte med oss på ferie da vi var enda yngre, som vi kalte for «mission». «Mission» gikk ut på at vi ga hverandre oppdrag, for eksempel på restaurant i syden, og så måtte den som fikk oppdraget utføre det i hemmelighet, mens de andre så på. Oppdragene involverte ofte kelneren (få ham til å vise deg kjøkkenet), andre gjester på restauranten (finn ut hvor hun har kjøpt den veldig stygge hatten) og noen samtaleemner. For eksempel ble mamma sendt bort til en mann i en bar, for å finne ut om han brukte innesko. Tror vi var i Spania.

En del av leken er nettopp at mannen ikke skal forstå at det er en lek, selve utfordringen ligger i å smoothe dette spørsmålet om innesko, inn i en ellers velfungerende samtale.

Humrende satt vi og så Mamma starte en høflig samtale med denne mannen, for så å forsøke å komme inn på temaet sko. Det er veldig gøy, hun klønet en del. Det er sjukt viktig at man ikke røper seg, da vil mannen kanskje bli såret og føle seg lurt, og vi vil fremstå som slemme folk, noe vi overhodet ikke er.

Uansett, «mission» er en lek vi stadig vekk leker, og denne selskapsvarianten vi senere har utviklet, fungerer veldig godt med fjern familie. Den består i at man avtaler noen samtaleemner før man drar på fest. Du må altså alliere deg med et familiemedlem du liker, og som du stoler på. Eventuelt kan du leke alene, men da må du altså bare le inni deg (du får ekstrapoeng hvis du gjør det alene).

Nanna, Katja (søstrene mine) og jeg hadde et år avtalt at våre samtaleemner var «tørket frukt og nøtter», «kongefamilien» og «utroskap» (det var den jeg fikk). Når vi så sto og drakk kaffe med  fjern familie, konverserte høflig på tredje timen, med folk som egentlig ikke interesserte seg for oss, så var det om å gjøre å pense samtalen inn på ditt gitte tema.

Jeg overhørte Katja (minstekvinn i søsterflokken) stille en firemenning spørsmål om nøtter. «Hvor kommer egentlig disse deilig valnøttene fra?  Jeg har aldri sett en valnøtt på et tre. Vet du hvor de dyrkes?». Jeg kjente humringen starte i magen min. Det er altså så deilig å måtte undertrykke fnising i en ellers kjedelig situasjon.

Den fjerne firemenningen svarte så godt han kunne, virket ikke som han stusset over temavalget i det hele tatt. Nanna kom inn i samtalen, og ville selvsagt ut av «nøtter» og over på «kongefamilien». Hun gjorde det galant; «Jeg tror faktisk Dronningen er veldig glad i hasselnøtter, synes å huske jeg har lest det». Og vips var Nanna i tet, og ledet an med spørsmål om monarkenes hverdagsliv. Ingen hadde noen svar til henne, men hun klarte likevel å holde praten gående lenge, mens Katja febrilsk prøvde å snike inn spørsmål om rosiner og annen tørket frukt.

Dette er helt seriøst verdens beste triks mot kjedsomhet. Det kan kanskje virke dårlig gjort, stakkars de menneskene som helt oppriktig står og forteller om sitt forhold til nøtter, det kan kanskje virke litt kjipt. Men hvis det gjøres med kjærlighet, og hvis man IKKE røper hva man driver med, så spriter det opp samtalen. Jeg vil gå så langt som å si at det kan blir en WIN/WIN-situasjon.

En viktig faktor her er å stille spørsmål. Folk er veldig glade i å svare på spørsmål om seg selv, det er et generelt råd jeg vil gi til alle som synes smalltalk er grusomt. Så lenge man graver i vei, så synes folk du er hyggelig, nesten uansett hvilket tema du kommer inn på.

Ta det fra meg, jeg har vært på mange fester i livet, mange arrangementer med folk jeg ikke kjenner, og på mange reiser til land jeg nesten ikke snakker språket. Så lenge man spør folk om ting og smiler, så gjør man en kjempejobb. Jeg har aldri blitt ferska på dette. Bortsett fra en gang, i det overnevnte juleselskapet. Pappa kom etter en stund bort til sine tre døtre og lurte på hva i all verden det var vi drev med. Han ante ugler i mosen, han hadde øverhørt Katjas engasjement for tørket fruk og nøtter. Vi latet som ingen ting, selvfølgelig. «Nei, det er helt tilfeldig, jeg lurer faktisk på en del ting om rosiner!» sa hun overbevisende, mens vi kvalte smilene våre og nikket annerkjennende.

Virk oppriktig, le inni deg, og se hvor lenge du klarer å holde det gående. Vær grei, hør etter når folk svarer, og du kommer til å få en fabelaktig kveld.

Nå kan du bare glede deg til de dølle familiesammenkomstene, til slekstreffet eller den julelunsjen med avdelingen. Jula er reddet!

🙂 God søndag, fine folk!

PS: Jeg vil gjerne høre om det, hvis du tester ut selskapstrikset vårt, please send meg en melding!!

 


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

2 Comments

Luke 17: Kvinner er kvinner best

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Da jeg var yngre, ungdom, litt mindre klok, litt mer opptatt av å være kul, så mente jeg at gutter var kulest. Jeg gikk rundt og sa «de er lettere å snakke med, de lager ikke så mye styr, de er mer direkte liksom». Og så trodde jeg at jeg hadde forstått noe som ingen andre jenter hadde skjønt.

Jeg tok feil. Misforstå meg rett, jeg liker fortsatt direkte folk, jeg liker de som er lette å snakke med og ikke lager for mye styr. Men det viser seg faktisk med årene, at de som innehar disse kvalitetene i størst grad, stort sett er kvinner (i alle fall av de jeg har møtt).

Det jeg ikke forsto da jeg var ungdom og tøff i trynet, og bedrevitende og opptatt av å være kul, det var hvor vanvittig mange bra kvinnemennesker verden har servert meg. Ikke bare har jeg en fantastisk mor, jeg har også søstre, to helt enestående, vidunderlige folk, som gjør hver dag i livet bedre, og i tillegg en haug med venninner. Jeg har på en måte vunnet i lotto (hvis det hadde fantes et kvinnelotteri. Eh, det høres litt feil ut, men dere skjønner).

Noen av dem har jeg kjent lenge, de ser jeg ikke så ofte, men de er der. De kjenner alle detaljene i livet mitt, selv de jeg ikke husker selv. De kan navnene på guttene som gikk i klassen, lærerne som var rare, de husker telefonnummeret du hadde i barndomshjemmet, da man ikke måtte slå mer enn seks siffer for å komme frem, og regningen fort ble dyr hvis man skravlet for lenge (husker du det Pappa? Det var tider!).

Andre damer har kommet inn i livet mitt etterhvert, gjennom jobb, gjennom felles venner eller helt tilfeldig. Damene i livet mitt er de rauseste, varmeste, smarteste, kuleste folka jeg kjenner. De er veldig forkjellige, noen er nære i hverdagen, til timeslange samtaler på telefon fordi man ikke orker å gå ut av sofaen, men likevel vil snakke om de ubetydelige tingene, som for eksempel det som har skjedd på butikken en vanlig tirsdag. Andre møter jeg sjeldent, de dukker bare opp innimellom, og minner meg på hvor bra de er. Alle er inspirerende, alle gjør meg litt rørt.

De kan snakke om alt, fra de dypeste daler til de høyeste topper i livet; de bare er der. Noen er rå på fest, kan danse hele natten, blir for fulle, spise en kebab og så gå tilbake for å danse mer. Andre er best på frokost, hyttetur, eller prosjekter. Alle backer hverandre, ingen slenger dritt, de er følsomme og skarpe, lune og morsomme. Hvis noen får barn, så står de andre rundt og tar i mot, om det er snørr og tårer, morsmelk, frustrasjon eller ren og skjær glede og begeistring.

Jeg er rett og slett så heldig å ha en kvinnebuffet i livet mitt, en stor og variert, og veldig imponerende kvinnebuffet. Det er faen ikke verst, det skulle jeg gjerne reist tilbake i tid og vist ungdoms-Thea. Hun hadde sikkert blitt furten, men det hadde vært gøy.

Jeg har lært at damer er damer best. Og jeg er sjukt stolt over de eksemplarene kvinnemennesker jeg kjenner. Takk for at dere er så rå, takk for all kjærligheten, takk for alt dere lærer meg.

Til alle dere andre imponerende damer, som jeg ikke enda har rukket å bli kjent med; Det gleder jeg meg til!!! Ta vare på de venninnene deres, de som alltid backer, de som aldri dømmer, de er faktisk noe av det beste som fins.

God lørdag folkens!

<3 Thea.

PS: Til dere fine menn som leser dette, ikke bli snurte nå. Mange av dere har akkurat like mye plass i hjertet mitt som damene over. Men jeg må bare få trekke frem kvinsa i denne luken. Elsker dere også.

 

 

2 Comments

Luke 16: Let it go (ikke sangen)

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Denne luka handler om noe vi alle vet, men som er vanskelig for oss som mennesker, helt grunnleggende å forholde oss til. Av en eller annen grunn så vokser vi opp med troen på at vi kan planlegge, og på strukturert vis, bygge livet og tilværelsen akkurat som vi vil. Det er bra det altså, det er bra med en plan, men vi glemmer å lese det med de små bokstavene, ganske ofte.

Neders på alt i livet, nederst på forhold, kropp, sinnstilstand, vennskap, jobbsituasjon, status, så står det skrevet med små bokstaver; «Kommer til å forandre seg». Det burde i alle fall stått det, og det burde kanskje til og med stått med store bokstaver, som en fet overskrift. Da hadde vi ikke fått så bakoversveis når rynkene kommer og livet endres.

Det er ingen ting i livet som ikke forandrer seg. Det er ingen ting som forblir konstant, som er akkurat det samme hele tiden, som det en gang var. Vi prøver selvfølgelig, vi prøver å tviholde på det som er bra, klamrer oss fast, nekter å slippe taket. Det er som om vi tror at det faktisk finnes en liten mulighet, en bitteliten mulighet, for at akkurat dette forholdet, akkurat denne ferien, eller denne sveisen, kommet til å vare for evig. Og noen forhold varer jo hele livet, det er sant. Men de forandrer seg. Det er ingenting som forblir akkurat sånn som de er. I alle fall ikke gode sveiser.

Er det ikke rart at vi får angst av det? Tenk så mye vi bruker krefter på å tviholde på ting? Hvorfor er vi så sjukt dårlige på å gi slipp? Ikke at jeg er noe bedre selv ass. Jeg har tviholdt på meninger (lenge etter at jeg ikke mente dem lenger), jeg har tviholdt på venner (etter at vi egentlig ikke hadde det så gøy mer), på kjærester (selv om jeg ikke var forelsket), på jobber (selv om jeg ikke egentlig trivdes) på tradisjoner (selvom de ikke gir meg noe)  og ikke minst på ting. Skap og skuffer har vært fulle av ting som en gang har betydd mye (eller i alle fall noe). Jeg sier til ungen min hver uke at han ikke må vokse mer, at han ikke må bli større. Jeg vil bare at han skal være akkurat sånn som han er nå.

Litt etter litt, så har jeg lært at det ikke er slutten på eksistensen å la ting forandre seg. Det å slippe taket, akseptere endring, det er faktisk ikke farlig. Det føles farlig, jeg kan få grunnleggende angst for det ukjente. Men i den angsten, så ligger det en liten kiling i magen som ikke er forferdelig. En nysgjerrig liten kiling i magen, som er sånn «whouææh, hva kommer til å skje nå? Hvilke kule ting kommer til å skje nå??». For hver halvdårlige kjæreste, tradisjon, sveis, utdaterte vennskap, klesplagg eller holdning man gir slipp på, så blir det nemlig plass til noe nytt.

Er det noen andre enn meg som får sånn kiling i magen? Det kan føles farlig, men samtidig gøy og koko og trist og nervepirrende. Det er litt sånn som det føles når man sitter i en berg og dal-bane på vei opp mot det høyeste punktet.

Og det er jo det som er meningen!! Vi er ikke skapt for at alt skal være helt likt hele tiden. Ting kommer aldri til å være sånn som det var, det kommer nye tider, nye muligheter, nye idéer, nye folk og nye ting hele tiden. Verden utvikler seg, vi utvikler oss, barna vokser, håret gror, kroppen blir rynkete, jobber mistes og fås, kjærester forelsker seg, slår opp og forelsker seg igjen.

Hvis jeg prøver å akseptere at endring er selve poenget, hvis jeg leser det som står med liten skrift (eller burde stått da, dere skjønner hva jeg mener), så blir alt jeg har akkurat nå, litt mer verdt. Det som er bra, det blir jeg mer takknemlig for. Sånn som barnet mitt, at han er fin og frisk og har sånne deilige kinn. Han kommer ikke til å være sånn for alltid, og det gjør at de kinnene er ekstra mye verdt akkurat nå.

De ubrukelige tingene, de kjipe relasjonene, de tradisjonene som ikke gir deg noe, eller den jobben du ikke egentlig liker, det trenger man ikke klamre seg fast i. Du kan bare slippe taket, det er ikke farlig. Kast det du ikke vil ha lenger, send det videre. Så blir det plass til noe annet. Det kommer til å bli skikkelig bra.

God fredag folkens!

Ta litt ekstra vare på dere selv og hverandre nå i jule-innspurten, det er meningen at man faktisk skal ha det hyggelig.

🙂 Thea.

 

 

2 Comments

Luke 15: Slumremor med lebestift

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Nok en gang ser jeg med nødt til å gå for en luke med noe jeg burde ha lært, noe jeg er sikker på at folk flest kan for lengst, men for min del fortsatt ikke har gått gjennom  i pannebrasken.

Det handler om slumring. Hvorfor jeg i løpet av mine år på denne jorden, minå år som skoleelev, student og arbeidsliv, ikke har lært selve kunsten å stå opp, det vet jeg ikke. Man skulle tro at et såpass oppegående menneske, for det føler jeg jo at jeg er, et menneske med barn og jobb og avtaler i kalenderen og sånn, visste bedre enn å trykke på slumreknappen. Det gjør jeg TYDELIGVIS ikke.

I skrivende stund sitter jeg med så mye søvn i øynene at jeg kniper det ene igjen for å se skjermen, jeg har striper fra putevaret i panna og på kinnet (kjenner faktisk at kroppen lengter tilbake til den dyna der oppe). Jeg har egentlig ikke tid til å skrive om det en gang, for jeg burde vært på vei til jobb, i alle fall i forhold til min egen plan.

Denne morgenen skulle jeg nemlig imponere meg selv. Jeg skulle være en sånn som sto opp klokka seks, skrev noen velvalgte ord, ryddet på køkkenet, lagde meg en sunn frokost, før jeg hentet en kopp rykende varm kaffe på café og gikk til jobb.  Skulle komme på kontoret tidligere enn alle, være hun flinke, med roer i kinnene etter en frisk spasertur.  Men så skjedde det med slumreknappen, knappen som egentlig er selve djevelens verk, spør du meg.

For den trøtte hjernen og den dorske kroppen bestemte seg for å rotte seg sammen, de spekulerte tydeligvis, mens den imponerende og ambisiøse delen av meg sov, og bestemte seg for et komplott. Det besto i å reise seg når klokka ringte, gå over rommet (ja, for jeg har vært utsatt for dette før, så klokka ligger på den andre siden av rommet), og trykke på «slumre». Jeg husker ikke noe av det. «Jeg var ikke der, jeg aner ikke hva som skjedde», blir jeg fristet til å si.

Jeg vet bare at her sitter jeg, nok en gang, med to timer tapt til sengevarmen, og sovesveis, og dårlig tid. Hele planen må omgjøres, jeg blir ikke hun dama i dag. Jeg blir hun med unnskyldende smil og rød striper i panna, som spiser lunsj til frokost og later som om hun ikke forsov seg.

Hvis jeg forter meg, så kan det hende jeg rekker en kaffe på trikken. Og jeg kan alltids ta på meg lebestift, da er det ingen som merker det. Lebestift får alle til å tro at man er en sånn person som ikke slumrer, som har ting på stell og alltid er presis.

Det er derfor jeg har (helt seriøst) 42 lebestifter. If you can’t make it; fake it.

Ha en god dag, folkens!

🙂