12 Comments

«Å dele, eller å ikke dele?» (bilder av den søte ungen din på internett)

 

Når du får barn trer du umiddelbart inn på en arena med hevede pekefingre. Folk får plutselig, på magisk vis, mange meninger om hvordan du skal være, og de føler at det er innafor å si fra til deg (enten de selv har barn eller ikke). Fra hvordan du føder («hæ, fikk du epidural?!?»), hvordan du mater barnet ditt («sikker på at du skal amme sånn?»), hvordan og hvor mye barnet ditt sover («jøss, egen seng? Er ikke det litt tidlig?»),  hva barnet har på seg («har du ikke ull innerst?!?!?!»), og nå i det siste; «Legger du ut bilder av barnet ditt på internett???? Og FY FAEN, tjener du penger på det??? SHAME on you!»

På den ene ytterfløyen denne debatten har vi de som tjener rått med spenn på å kommersialisere de nære øyeblikk, som kjører en gjennomsponsa stil fra unnfangelse til konfirmasjon og lar barnet være frontfigur for alt fra gulpesmekker til vortemiddel. De er det få av, men de finnes, og noen av dem tjener rått. Vi vet ikke om barna deres egentlig vet hva de er med på, vi vet ikke om barna deres gråter  triste tårer mellom de sponsa innleggene, eller om de er drithappy med å posere istedenfor å leke, vi vet ikke en gang om barna får gleden av noen av de pengene de drar inn. Foreldrene deres bidrar ofte til å forgylle og forkle, sminke og idyllisere bildet av det å være forelder, de bidrar til økt fokus på utseende og viktigheten av barnevogn til 17 000 kroner og bleieveske til det dobbelte. Når de får kritikk gjemmer de seg gjerne, de velger å ikke kommentere i det hele tatt, later som ingenting, eller de forsvarer seg med argumenter som «jeg får masse meldinger av folk som liker at jeg deler». Baby blir business, klikkene hagler og kronene renner inn på familiens konto mens bæsjebleier skiftes mellom photoshoots.

På den andre ytterfløyen har vi de som overhodet ikke på noe tidspunkt ville lagt ut bilde av barnet sitt på sosiale medier eller internett generelt, og som i tillegg mener alle andre burde høre på dem og gjøre som dem. Det virker som at de mener all bildetakning av barn er fy-fy, at det nærmest kan regnes som et overgrep å legge ut bilde av sin egen toårings bollekinn på Facebook, at all eksponering av unger bør være forbudt. De høster rått med likes og cred på å selv unngå eksponering av egne barn, rope «SHAME!» når andre legger ut bilder av sine avkom. Selv løser de ofte sitt eget delebehov ved å legge ut bilde av ungene sine med ryggen til, et lite teppe foran ansiktet, eller i forskjønnende motlys, mens de understreker hvor viktig det er at de nettopp anonymiserer barnet sitt. For de vil veldig gjerne at vi skal vite at de har barn, men de vil vise det frem på den «rette måten», og de forbeholder seg retten til å fortelle deg at du gjør det feil.

Hvem er det som har rett? Er det å farlig å legge ut bilder av barnet sitt på sosiale medier? Er det sannsynlig at bildene blir misbrukt av en pedofil? Er det å drive russisk rulett med ditt barns fremtid, selvbilde og muligheter? Hvorfor har så mange mennesker behov for å vise frem barna sine på sosiale medier? Og hvorfor har så mange mennesker behov for å fortelle andre mennesker hvordan de skal være som foreldre?

Jeg vil bare melde sporenstreks her at jeg ikke har noen fasit, jeg kaster til og med stein i glasshus (mens jeg ligger med hodet på hoggestabben) for jeg legger både ut bilder av ungen min på internett og han har i noen tilfeller til og med tjent penger på det (de pengene står på en konto han gleder seg til å bruke på «iPhone eller iPad eller noe annet dyrt når jeg blir ungdom» som han sier). Men jeg rekker opp hånda i denne debatten likevel jeg. Jeg rekker opp hånda og lurer på; skulle vi senket pekefingrene og fått inn noen nyanser her?

Jeg tror nemlig effekten av å rope «SHAME!» er at vanlige foreldre, altså de som ikke slipper til i debatten her, blir enda mer forvirra. Dette blir bare enda et punkt på listen over ting vi sannsynligvis gjør gærent, uansett hvordan vi løser det. Enda en rot til usikkerhet. Og spør du meg, så er usikkerhet roten til alt ondt.

Så her er noen forslag;

Kjære fagpersoner; kan dere melde dere på i denne diskusjonen? Kan dere forske og grave, finne ut og melde noe? Vi trenger å høre fra dere som faktisk vet noe om barn, og som ikke bare mener noe om (eller tjener noe på) eksponering av unger. Akkurat nå er det ville vesten der ute, alle bruker «barnas beste » som argument for egen retorikk, og ingen av de som snakker har noe mer kompetanse enn egen erfaring (noen har ikke det en gang).

Kjære maktelite, dere som lager lover og regler her til lands; kan dere se litt nærmere på regelverket? Sjekke ut  om det er innafor hvordan noen influensere og bloggere driver barnearbeid (det er det vel?) for egen inntekt? Det er snakk om barn her, små uskyldige barn. Kan vi eventuelt få på plass et strammere regelverk som beskytter de minste?

Kjære resten av dere; kan vi slappe av litt og kanskje prøve å mene litt mindre om hva andre skal gjøre? Chille og spise taco og se gullrekka i ro og fred (du kan dele det på innta hvis du vil, eller la være hvis du ikke vil). Det er nemlig mulig å mene noe og leve etter det, uten å insistere på at alle andre burde gjøre det samme som deg. Ja, jeg vet det virker sykt, men det er faktisk sant.

Debatt er bra, bevisstgjøring er bra, opplyste argumenter og ulike meninger er bra. Herregud, rent personlig digger jeg høy temperatur også jeg, gjerne mer av det! Men syvende og sist så handler dette om deg og ditt barn. Den ungen du har ansvaret for, den du passer på og koser med, steller og beskytter, trøster og motiverer. Det er der fokuset ditt skal ligge, det er nemlig bare du som vet aller best, hva som er best for ditt barn. Uavhengig av hva bloggere, synsere, influensere, kjendiser og hevede pekefingre skulle mene.

Ønsker hver og en av dere en god helg, enten det blir med eller uten søte bilder av ungen din i feeden min.

🙂 Thea.

 

PS: Ja, jeg skal selvfølgelig lage en episode om dette i Foreldrerådet! Si fra hvis du kjenner en kul ekspert! 🙂

 

 

12 Comments

  1. Avtalen jeg har med guttungen min😄: er at vi to blir enige om jeg kan legge ut bilde av han på Facebook👍. Men nå er jo han 10 år. Da tar han også del og får lov til å være med på å bestemme om det er greit😄.

    1. Høres ut som en fin avtale, så får vi håpe at han (og min unge også) ikke angrer på de bildene når de blir eldre?

  2. Jeg var nylig på foredrag med Margrete Wiede Aasland som har skrevet bl.a boka «si det til noen», og hun var kjempe tydelig på at man ikke skulle dele bilder av barna sine på nett. Hun har jobbet som terapeut for pedofile, og sa det var skremmende lett for pedofile å finne barnebilder på nett som de manipulerer og distribuerer videre. Og det er grunn nok for meg til å holde bilder av sønnen min på nett på det minimale..

    1. Ja, det er flere som advarer mot det. Det er en av mange farer som lurer når man er forelder, jeg er nok litt av typen som ikke lar meg skremme så lett. Folk kan jo si at ikke barn skal bade nakne på stranden når de er små, i frykt for at de kan bli tatt bilder av i smug, eller at de ikke skal få gå alene i tilfellet de møter slemme fremmede. Jeg tenker at så lenge man utviser sunn fornuft, så går det meste bra. Og så er jeg ikke keen på å styre livet mitt (vårt) etter bare hva som er farlig, men det handler kanskje om at jeg ikke er så engstelig i utgangspunktet?

  3. Hei! Melder meg på debatten din! 🙂 Som du vet, har jeg vært blant dem som har hevet pekefingeren både her og der. Jeg har imidlertid pekt hardest på de første du nevner, de som er mest grenseløse ift hva de deler. Likevel er jeg ikke helt i den andre ytterfløyen heller. Jeg liker jo f.eks bloggen din, nær sagt til tross for at jeg blir litt kjent med sønnen din gjennom den.
    Gah, jeg kunne skrevet masse men har ikke tid! Jeg gleder meg til podden om dette!

    1. Jeg elsker at du har tatt et tydelig standpunkt! Jeg bare undrer meg over de som forteller andre så tydelig hva det er de skal gjøre, hvorfor vil noen gå så hardt ut og vite bedre, og legge frem argumentene sine som om «de andre» er idioter? Det er det jeg har problemer med. Samtidig liker jeg at noen sier klart fra, for en del barn eksponeres langt ut over det som er forsvarlig. Hadde vært så digg med en litt mer nyansert debatt 🙂

  4. Jeg leste på bloggen til «mammatilmichelle» at datteren hennes hadde et ønske til bursdagen sin og det var å ikke bli tatt bilder av til bloggen. Det er trist når barn må si ifra fordi foreldrene ikke skjønner bedre. Jeg hadde ikke likt det hvis mine foreldre hadde lagt ut bilder av meg når jeg var barn.

  5. Jeg har hatt endel tanker omkring intensjonen til de som hever pekefinger. Også her skal vi selvsagt unngå å generalisere, og mitt synspunkt kommer generelt fra magefølelse og dårlig smak i munnen. De med pekefingeren langt inn i nesa på alle som måtte eksponere, er de samme som var ute med fingern når det gjaldt plastiske operasjoner. Og da har jeg i mitt stille sinn tenkt: gjør de dette for cred og likes, dette som plastisk kirurgi er enkle temaer som det er lett å ha rett i, og høste likes og hyllekor. For hvem kan vell hevde at det er en menneskerett å eksponere sine barn eller ta silikon i rumpa ? Så har jeg sett tendenser til at de alke angriper de samme personene : de rosabloggerne med mindre kred. Jeg har spurt meg selv mange ganger : er det virkelig såååp viktig for dere som roper høyest at barn blir skånet fra å reklamere for regntøy fra Polarn o pyret, eller er det glansen en soler seg i, hjerter og tranpeklapp som er den egentlige grunnen for dette voldsomme engasjementet . Og hvorfor finner vi ikke dette voldsomme engasjementet for sultkatastrofer og barn som virkelig har det vanskelig hjemme. Kan grunnen være at dette er mer komplekst og at det koster mer og appellerer mindre ? Jeg bare spør, og undrer ❤️

    1. Enig! Mange gode poenger. Jeg vet jo ikke hva det er som driver de som hever pekefingeren, tror kanskje at de fleste har velmenende intensjoner. Men så blander det seg fort med andre ting, som forakt for det folk synes er harry, smak rett og slett. Og da blir det en rotete debatt.

  6. Hei, jeg leser i en kommentar her at hun liker bloggen din «til tross for at hun blir litt kjent med barnet ditt». Men blir man egentlig det? Blir man egentlig kjent med noen, bloggeren selv eller familien, av å lese bloggen og følge i sosiale medier? Deler man så mange sider av seg selv at leser blir en som kjenner deg? Eller deler man kanskje bare det som egentlig utgjør en liten brøkdel av hvem man selv er? 🙂 jeg vil på ingen måte påstå at jeg kjenner noen av dere.

    1. Du har helt rett, jeg deler jo ekte ting på denne bloggen, men det er jo bare et utdrag av sannheten liksom. Akkurat som i en nyhetssending, der man får inntrykk av å være oppdatert på hele verden, men egentlig bare får de nyhetene akkurat den redaksjonen tror man vil ha, man får bare et utvalg. Jeg tror at man blir litt kjent med både meg og ungen min av å lese her, og jeg har jo en blogg fordi jeg selv opplever å ikke kjenne meg igjen noe særlig i andres blogger (bare meg som synes det er litt overfladisk til tider?), jeg deler absolutt en del, men det er så klart masse som aldri kommer fram. Jeg vil si at du (og dere andre som leser denne bloggen innimellom) kjenner meg bedre enn de som ikke har lest den i det hele tatt 🙂 Jeg tror jeg er ganske lik i virkeligheten. Og at det samtidig er mye mer å bli kjent med, hvis vi først møtes. 🙂

Legg inn en kommentar