Om blanke ark, feriehjerne og skuespillerkarriere (må være lov å si)

 

Hun i hengekøya lurte på hvordan det gikk an å gjøre så mye.

Da jeg lå i en hengekøye i Toscana for noen uker siden (føles som flere år siden) og så utover myke åser og gamle steinhus og følte at jeg satt midt i et maleri, så virket hverdagen veldig fjern. Jeg hadde hatt mange uker ferie allerede, og prøvde å huske hva det var jeg egentlig fylte livet mitt med. Du vet, sånn som man kan føle det når man er på ferie, og endelig får den følelsen av at alt er ok, men at livet er rart og at man er en liten person i en stor verden på en klode i et univers, og bare sitter i en hengekøye og ikke egentlig vet et dritt, men på en fin måte. Uansett, da jeg satt og hadde det sånn, og etter litt tenking kom på alt jeg driver med til vanlig, så skjønte jeg ikke helt hvordan jeg fikk det til. Altså, jeg skjønte ikke hvordan min egen kalender egentlig går opp. For når man sitter lobotomert av ferie og ser på åser i Toscana og gynger litt i vinden med lokal vin i glasset og alt det der, så virker det helt koko å ha jobb, barn, møter, blogg, podcast, VG-spalte, venner, familie og sosialt liv å følge opp. Og dette er jo bare mitt liv, de fleste jeg kjenner har enda mer, de har flere barn, de har ekteskap og noen går gjennom kriser og noen har enda flere jobber og enda flere bekymringer. Hvordan får vi det til egentlig? Hvordan rekker vi alt sammen?

Jeg spurte til og med Eirik; «Hvordan rekker du og  jeg og alle andre egentlig å gjøre alle de tingene vi gjør i livene våre?». Han kunne jo ikke svare på det selvsagt, mest av alt fordi det er et megarart spørsmål, dernest fordi han jo ikke har svaret på absolutt alt (selv om han har svaret på mye, det skal han ha).

Uansett, nå er hverdagen i gang, skolen begynner i morgen og jeg har nettopp badet og lagt en gutt som gleder seg til første dag i tredje klasse. Ny matboks, nye klær, nytt pennal, ny entusiasme for skolen. Jeg husker følelsen av nytt skoleår, nytt klasserom, av å se vennene mine etter sommeren, alle hadde vokst, noen hadde fått ny sveis, ny kjæreste, nye skrubbsår, nye tenner. Han sovnet forventningsfullt og blid etter å ha fortalt meg at grunnen til at han ble født etter termin var at han synes magen min var et så deilig hus. Han ville at jeg skulle vite det bare. Jeg er tussete forelska i barnet mitt.

Livet med full kalender er back in business. Det tok litt tid, men hjulene er i gang igjen, jeg er inne i rytmen, ting skjer. Det var smertefullt å sette opp tempoet igjen, det virket unaturlig å skulle forholde seg til klokkeslett med pinlig nøyaktighet. Men det har gått seg til. Høstens store (lille) forandring er for min del at jeg har skiftet identitet. Jepp. Har går fra å være fotgjenger/bilist/trikkeperson til å bli el-syklist. Med hjelm. Måtte prøve alle hjelmene de hadde på sportsbutikken før jeg fant en som passet, for sikkerhetsindustrien vil tydeligvis ikke at vi som har store hoder skal beskyttes. Fant en til slutt, den ser veldig rask ut. Me; not so much.

Hei jeg heter Thea og sykler sakte med rask hjelm.

Ellers har to kule ting skjedd; jeg har debutert som skuespiller (!!). Liker veldig godt å si det på den måten, høres fett ut. Og det er på en måte sant, jeg har nemlig spilt en bitteliten rolle i «Best Før» med Linn Skåber, en veldig morsom (og flau) serie på TV2. I sesong 2 episode 9 spiller jeg Oda, steinermamma og sjefsredaktør. Opptaket ble gjort for lenge siden, det er muligens det mest gøyale jeg har gjort. Hvis du vil se, så ligger det på TV2Sumo. Legg merke til hvor kleint det er i den første scenen hvor jeg er med, det var første opptaksdag. Jeg mener selv jeg blir bedre utover der, ene og alene takket være MEGET god oppfølging av regissør Line. Jeg vil benytte anledningen til å takke for at jeg fikk lov, og for å beklage at jeg ikke er bedre, det er faenmeg ikke lett ass. Respekt til alle skuespillere der ute, dere får det til å se enkelt ut. Tror min karriere blir akkurat så lang som den episoden, men det var i det minste veldig gøy.

«Best Før», sesong to, episode ni; min skuespillerkarriere.

Den andre kule tingen som har skjedd er at Foreldrerådet har blitt nominert til Prix Radio, norsk radios årlige prisutdeling, i kategorien «årets spesialprogram». De andre nominerte i den klassen er helt fantastiske programmer, så jeg har liten tro på seier, men at (mitt andre barn) Foreldrerådet får være med i gjengen er skikkelig gøy.

Fyttirassen Foreldrerådet er nominert til pris!!

Ja, og så har jeg bakt muffins i dag, det var også kult. Jeg danset nemlig til klokka fire i natt, i min fetters bryllup, og når jeg våkner opp dagen derpå blir jeg veldig fysen. Dessuten føles det kompenserende å bake, som om jeg trenger å gjøre noe huslig for å bøte på at jeg var på fest hele natta. Balanse folkens, det er vel det jeg er ute etter.

Til hun som lå i den hengekøya i Toscana har jeg ikke helt funnet svaret. For hvordan er det vi egentlig får det til? Kanskje er svaret at vi gjør det på bekostning av noe. På bekostning av å lese sakte i en bok, gynge i en vind, føle på at man er et lite menneske i et stort univers og sånn. For det har vi ikke tid til nå, det får vente til neste ferie. Balanse, sant?

God søndagskveld fine folk, det er deilig å være i gang igjen!

🙂

Legg inn en kommentar