1 Comment

To uker + en bestevenn + en bil = livets roadtrip

 

Roadtrip i Italia: terningkast 1000

Med mozzarella i magen og vin i blikket har jeg landet hjemme etter to drøye uker på roadtrip (overdriver altså, har blitt edru nå, men dere skjønner hva jeg mener). Seksten dager på loffen, uten må, med masse mening og googling, ble til en overveldende innholdsrik ferie. Føler jeg har vært borte i månedsvis, er overrasket over at det fortsatt er liv i inneplantene mine liksom. Det er det såvidt.

Flere tusen av dere har fulgt med turen vår på snap, så jeg føler på en måte at vi har vært en kjempegjeng på tur, og mange av dere har etterlyst navn på byer og strender og steder vi har vært på, så her kommer altså kortversjonen:

Vi startet som sagt i Nice, med bilen til Eirik (han bor i Paris), dro så til Lucca, før vi overnattet en kveld på et slott utenfor Roma (se forrige innlegg). Etter slottfrokost med smattedamen kjørte vi bil og hørte på podcast (vi har hørt hele Caliphate, hele Serial og hele Kriminal samt Rosa Røvere og litt annet snadder på denne turen, det er GULL med podcast i bil!). Vi kjørte med snuten vendt mot sør, mot Adriaterhavet og hælen til Italia (hælen på støvelen liksom). Vi rota litt rundt, hadde egentlig tenkt til å stoppe før, men endte med å kjøre hele veien til Gallipoli. Der bodde vi på en bed & breakfast i gamlebyen. Gallipoli har en egen nydelig bystranda, kjempetrange gater og så vidt vi kunne se nesten bare italienske turister. MEGAFINT! Vi spiste verdens aller beste fiskespyd, drakk masse hvitvin, jeg fikk tidenes blåskjell til lunsj den ene dagen og før vi dro derfra fant vi en strand med karibisk vann. Der møtte vi også noen fyrer på en bar som serverte drink i  fjong vannmelon. Perfekte tilstander med andre ord.

Noen bed & breakfast-steder er finere enn andre. Palazzo Zacheo heter dette stedet.
Verdens beste blåskjell med parmesan i Gallippoli
Vi hadde det nesten alltid gøy, men her overdrev jeg litt synes jeg
Utspjåka vannmelon gir instagramgaranti
Bystranden i Gallipoli

Etter late dager i Gallipoli dro vi avgårde igjen, jeg hadde veldig lyst til å se Amalfikysten. Vi burna i vei, og selv om vi begge hadde sett de svingete veiene og bratte skråningene der på internett, ble vi skikkelig himmelfalne da vi kom frem. For en kyst!!! Herregud. Jeg googlet hvor mange som omkom på de smale krøtterstiene årlig, men fant ingen beviser for at Amalfikysten faktisk er den dødsfellen det ser ut som . En meget vakker dødsfelle (som da tydeligvis ikke er en dødsfelle). Kom istedenfor over en artikkel som skrev at den tradisjonsrike sitronproduksjonen på Amalfikysten holder på å dø ut, siden bøndene utkonkurreres på pris, noe som igjen truer hele kysten, for når bøndene ikke vanner og steller med sitrontrærne i skråningene, så står hele den pittoreske og hasardiøse strekningen i fare for å rase rett ut i sjøen. Vel vel tenkte vi, da må vi jo benytte oss av anledningen og bo her mens vi kan, så etter et mislykka forsøk på å booke rom, en stor middag i en bråkete og fin restaurant (som virket mafiadrevet), så fant i oss et krypinn, og tilbragte natten på en sovesofa med havutsikt.

Amalfi ass. Fyttirassen for en kyst. Tenk å bo i det huset ytterst der a?
Dette tårnet var en restaurant og jeg gifter meg lett inn i den familien som eier det, hvis det er mulig.
Man må like trapper for å gå på stranden

Fra Amalfikysten satte vi kursen mot Toscana. Eirik har reist mer enn de fleste, han har bodd ti år i Paris og er en fyr som lett begeistres, men som sjelden imponeres på overveldende vis. Jeg var ansvarlig for å finne sted å bo mens han kjørte, og vi nok en gang lullet oss inn i podcastenes deilige verden langs autostradaen. Vi endte med en leilighet på airbnb i en liten by som heter Montalcino, og kom frem til det søteste paret jeg har møtt i en sånn forbindelse. De hadde altså lagt kjærlighet i hver eneste detalj i det lille huset, han var treskjærer og forærte oss en liten (og rar) telysholder som han hadde spikket selv, de hadde satt frem lokal vin til oss og det lå badekåper fremme med små blomsterbånd rundt. Helt nydelig, så jeg hadde ikke hjerte til å be om ekstra sengetøy (for de trodde, som alle andre, at vi var et par). Samma det når utsikten er himmelsk, lyset er fløyelsmykt og når Eirik blir som et barn av begeistring. Jeg har aldri sett min gamle venn sånn før, han slo helt krøll på seg. Hvis det finnes et sted for alle i verden, der man føler at man kommer hjem selv om man aldri har vært der før, ja da er Toscana Eirik sitt sted. I to dager hang vi i hengekøyer og leste bøker, drakk lokal vin, lagde vår egen mat (endelig!) og glemte nesten av vi var på tur. Vi flyttet liksom rett inn der.

Eirik fant seg sjæl (og utsikten) i Montalcino.
Livet i hengekøye 4 president

Etter Toscana dro vi til Gardasjøen, for nordover måtte vi (på tross av at vi kunne levd et helt liv i Montalcino). Reisens ende var bestemt, vi var nemlig invitert i et bryllup i Paris på lørdag, så planen om å snirkle seg videre i den retningen var allerede spikra. Gardasjøen kort oppsummert; varmt, ferskvann, vakkert, litt kjedelig. Vi bodde i et veldig fint hus (bed & breakfast) med utedusj og solsenger og søte katter som ville kose. Hun som drev det var veeeeldig laidback, eller bare litt rar kanskje, så vi visste ikke helt om vi fikk mat eller ikke, om vi fikk dopapir eller ikke, og vi fant ikke frem til stranden (vi fant en strand, men den lignet ikke på den hun hadde vist bilder av). Det var likevel deilig, vi spiste god mat og leste enda flere bøker, jeg ble venn med en av kattene og så fant et en kjempestor rull med papir i et kott, så da løste dodpapirproblemene seg selv. Vi så også tre veldig rare, enorme rotter på veien hjem fra middag den ene dagen, de lignet på krumme katter med spisse haler som for forbi oss og ned i sjøen. Jeg ble eh.. oppspilt. Etter en del googling og hjelp av faste snapfølgere fant vi ut at det var beverrotter, eller sumpbever. Det ble litt koseligere da.

Gardasjøen. Vakker, selv for en saltvannsentusiast.
De valgte den guleste mulige varianten på huset.
Fikk meg en venn
Skjellentusiaster vil like dette bildet
Upåklagelig utsikt til lunkent vann

Jeg vet ikke hvor mange av dere som har lest helt til hit, for dette må jo bli rekord i innleggslengde, men hvis det er noen som fortsatt er med meg; gratulerer. Og takk. Etter Gardasjøen dro vi til France, hvor vi til slutt endte i bryllup og danset oss svette og slitne. Nå er huset fullt av skitne klær, barnet mitt sover sin dypeste søvn og jeg drikker grådige slurker med kaldt norsk vann fra springen og gruer meg til å henge opp vasken som nettopp ble ferdig. Ting er altså tilbake til normalen. Hvis du noen gang lurer på om du burde dra på roadtrip så er svaret JA (med enda større bokstaver). Å følge kartet, google og innfallene er en helt magisk måte å reise på. Jeg vil anbefale at du tar med deg ditt aller beste reisefølge, ekstra mobillader og en oversikt over podcaster (eller lydbøker) du aldri har rukket gjennom. Og så bare drar du. Jeg lover at det blir fint.

🙂 Thea.

Ingen av de 400 hattene jeg prøvde på reisen passet, men siste dagen fant jeg en solskjerm, så nå ser jeg ut som en golfspiller. Blessed be the fruit.

1 Comment

  1. Spørsmålet er da, hva anbefaler du mest? Bobil eller roadtrip eller den tyske varianten: kombinasjon av de to!?😅 Nydelig innlegg. Herlig å få være med på tur på snap, har kost med sent og tidlig i svette omgivelser inne på jobb på sykehuset med elektrisk vifte i fleisen og roadtrip på snap i rolige stunder. Mer snap i monitor, Thea 4 president (Tidemann 4 visepresident sammen med Foffa og Knut) Jeg gikk forbi Foffa i Oslo, trodde jeg kjente han så jeg hilste blidt. Han så forskrekket ut. Sorry, not sorry😅

Legg inn en kommentar