Vin, oliven, spandable amerikanere og smatting

 

Frokost i Nice for tre dager siden. Franskmenn har funnet opp det helt geniale; fikenbrød. Noe av det beste jeg har smakt.

Akkurat nå sitter jeg på et slags slott, et sted utenfor Roma, på en åsrygg og drikker min andre minikopp med kaffe for dagen. Jeg har spist eplekake til frokost, og sirissene gnisser beina sine mot hverandre i buskene rundt her, mens en eldre dame slurper (meget høyt) på sin tredje kopp med te. Eirik (min venn og reisekompanjong) ligger fortsatt og sover, i et rom med utsikt.

Vi kom frem hit sent i går kveld, helt tilfeldig dukket dette stedet opp som et billig overnattingsalternativ i siste liten (stedet heter Villa Tuscolana), og øynene våre var store da vi kjørte inn en laaaaang alle, opp forbi en frisert park, til dette overdådige slottet. 500 kroner for en natt for to er ikke verst, når selveste den italienske kongefamilien har bodd her, eller hva? Vi er på vei mot sør, mot Adriaterhavet, etter to netter i Nice, to i Lucca og nå en her. På veien har vi badet, spist de deiligste ting, tuslet gatelangs, møtt fine (og rare) folk, drukket mye vin, mange små kaffekopper og jevnt over latet som om vi snakker flytende italiensk. Det har gått overraskende bra.

Eirik bor i Paris, så han cruiset ned i sin egen bil, og vi hører på podcast og stirrer på landskapet når vi kjører. Har dere hørt Caliphate? Fyttirassen så bra den er, anbefales på det varmeste (enten du er på roadtrip eller ei).

En av de beste podcastene jeg har hørt på lenge!

Når man er på tur på denne måten, uten å ha bestemt noen ting på forhånd, så blir veien til mens man går. Vi googler mye, spør folk om råd, gjør det vi har lyst til. I Lucca møtte vi en gjeng amerikanere fra Texas, de var akkurat sånn som man tenker at de er, brautende, glade, – og rike. «Når oljepenger møtes…» sa Eirik tørt, da amerikanerne og vi var de eneste igjen i restauranten, og kelnerne kom springene med ustanselige mengder Aperol Spritz. Jeg prøvde å kjøre en appell om sosialdemokratiets styrker, og de svarte høflig, men jeg kunne se forundringen i øynene deres. «Stakkars» tenkte de nok, i alle fall betalte de hele regningen vår, selv om jeg nesten kranglet med den forvirrede hovmesteren om å få betale selv. Nå skal vi på roadtrip til Texas neste gang.

En ekte bestevenn bytter sko med deg når du har gnagsår.
Lunsj i Lucca dagen derpå

Oppdaget (i en alder av 35) at Middelhavet heter mange forskjellige ting? altså, jeg visste at Adriaterhavet het Adriaterhavet. Men jeg hadde aldri hørt om Tyrrenhavet før. Det er til info der vi er nå, den delen av Middelhavet som strekker seg forbi Roma og ned mot Sicilia. Mulig du kan score et poeng i Trivial Pursuit på den infoen, bare hyggelig. Vi badet i Tyrrenhavet i går, det var salt og bølgete og helt turkist. Og så spiste vi pasta vongole og leste bok og badet enda mer.

Smattedamen bak meg later som ingenting etter at hun høylytt har slikket seg ren på alle fingrene

Nå har damen bak med hentet seg en yoghurt, og som jeg mistenkte så er hun også en smatter. Hun smatter ikke bare for hver bit, hun slikker også på fingeren sine og sukker etter at hun har svelget. Ja vel, alt kan jo ikke være perfekt hele tiden heller. Lyden sniker seg inn i hjernen min og priser mer rett i sentralnervesystemet. Er ikke det egentlig en sykdom? Husker at jeg leste en sak om det for lenge siden, vent litt…

Jeg er et geni. Er du? (screenshot fra TV2.no)

Nettopp! Det er jo en kjent sak at vi genier har det tøft, ikke rart man trenger lang ferie til sydligere strøk for å finne ro i sjelen? Det skulle bare mangle, spør du meg. Håper dere der hjemme koser dere glugg, at dere leser fine bøker, kysser folk dere liker, spiser gode ting og ikke er sammen med noen som hverken smatter eller slurper.

🙂 Thea.

 

Legg inn en kommentar