1 Comment

To uker + en bestevenn + en bil = livets roadtrip

 

Roadtrip i Italia: terningkast 1000

Med mozzarella i magen og vin i blikket har jeg landet hjemme etter to drøye uker på roadtrip (overdriver altså, har blitt edru nå, men dere skjønner hva jeg mener). Seksten dager på loffen, uten må, med masse mening og googling, ble til en overveldende innholdsrik ferie. Føler jeg har vært borte i månedsvis, er overrasket over at det fortsatt er liv i inneplantene mine liksom. Det er det såvidt.

Flere tusen av dere har fulgt med turen vår på snap, så jeg føler på en måte at vi har vært en kjempegjeng på tur, og mange av dere har etterlyst navn på byer og strender og steder vi har vært på, så her kommer altså kortversjonen:

Vi startet som sagt i Nice, med bilen til Eirik (han bor i Paris), dro så til Lucca, før vi overnattet en kveld på et slott utenfor Roma (se forrige innlegg). Etter slottfrokost med smattedamen kjørte vi bil og hørte på podcast (vi har hørt hele Caliphate, hele Serial og hele Kriminal samt Rosa Røvere og litt annet snadder på denne turen, det er GULL med podcast i bil!). Vi kjørte med snuten vendt mot sør, mot Adriaterhavet og hælen til Italia (hælen på støvelen liksom). Vi rota litt rundt, hadde egentlig tenkt til å stoppe før, men endte med å kjøre hele veien til Gallipoli. Der bodde vi på en bed & breakfast i gamlebyen. Gallipoli har en egen nydelig bystranda, kjempetrange gater og så vidt vi kunne se nesten bare italienske turister. MEGAFINT! Vi spiste verdens aller beste fiskespyd, drakk masse hvitvin, jeg fikk tidenes blåskjell til lunsj den ene dagen og før vi dro derfra fant vi en strand med karibisk vann. Der møtte vi også noen fyrer på en bar som serverte drink i  fjong vannmelon. Perfekte tilstander med andre ord.

Noen bed & breakfast-steder er finere enn andre. Palazzo Zacheo heter dette stedet.
Verdens beste blåskjell med parmesan i Gallippoli
Vi hadde det nesten alltid gøy, men her overdrev jeg litt synes jeg
Utspjåka vannmelon gir instagramgaranti
Bystranden i Gallipoli

Etter late dager i Gallipoli dro vi avgårde igjen, jeg hadde veldig lyst til å se Amalfikysten. Vi burna i vei, og selv om vi begge hadde sett de svingete veiene og bratte skråningene der på internett, ble vi skikkelig himmelfalne da vi kom frem. For en kyst!!! Herregud. Jeg googlet hvor mange som omkom på de smale krøtterstiene årlig, men fant ingen beviser for at Amalfikysten faktisk er den dødsfellen det ser ut som . En meget vakker dødsfelle (som da tydeligvis ikke er en dødsfelle). Kom istedenfor over en artikkel som skrev at den tradisjonsrike sitronproduksjonen på Amalfikysten holder på å dø ut, siden bøndene utkonkurreres på pris, noe som igjen truer hele kysten, for når bøndene ikke vanner og steller med sitrontrærne i skråningene, så står hele den pittoreske og hasardiøse strekningen i fare for å rase rett ut i sjøen. Vel vel tenkte vi, da må vi jo benytte oss av anledningen og bo her mens vi kan, så etter et mislykka forsøk på å booke rom, en stor middag i en bråkete og fin restaurant (som virket mafiadrevet), så fant i oss et krypinn, og tilbragte natten på en sovesofa med havutsikt.

Amalfi ass. Fyttirassen for en kyst. Tenk å bo i det huset ytterst der a?
Dette tårnet var en restaurant og jeg gifter meg lett inn i den familien som eier det, hvis det er mulig.
Man må like trapper for å gå på stranden

Fra Amalfikysten satte vi kursen mot Toscana. Eirik har reist mer enn de fleste, han har bodd ti år i Paris og er en fyr som lett begeistres, men som sjelden imponeres på overveldende vis. Jeg var ansvarlig for å finne sted å bo mens han kjørte, og vi nok en gang lullet oss inn i podcastenes deilige verden langs autostradaen. Vi endte med en leilighet på airbnb i en liten by som heter Montalcino, og kom frem til det søteste paret jeg har møtt i en sånn forbindelse. De hadde altså lagt kjærlighet i hver eneste detalj i det lille huset, han var treskjærer og forærte oss en liten (og rar) telysholder som han hadde spikket selv, de hadde satt frem lokal vin til oss og det lå badekåper fremme med små blomsterbånd rundt. Helt nydelig, så jeg hadde ikke hjerte til å be om ekstra sengetøy (for de trodde, som alle andre, at vi var et par). Samma det når utsikten er himmelsk, lyset er fløyelsmykt og når Eirik blir som et barn av begeistring. Jeg har aldri sett min gamle venn sånn før, han slo helt krøll på seg. Hvis det finnes et sted for alle i verden, der man føler at man kommer hjem selv om man aldri har vært der før, ja da er Toscana Eirik sitt sted. I to dager hang vi i hengekøyer og leste bøker, drakk lokal vin, lagde vår egen mat (endelig!) og glemte nesten av vi var på tur. Vi flyttet liksom rett inn der.

Eirik fant seg sjæl (og utsikten) i Montalcino.
Livet i hengekøye 4 president

Etter Toscana dro vi til Gardasjøen, for nordover måtte vi (på tross av at vi kunne levd et helt liv i Montalcino). Reisens ende var bestemt, vi var nemlig invitert i et bryllup i Paris på lørdag, så planen om å snirkle seg videre i den retningen var allerede spikra. Gardasjøen kort oppsummert; varmt, ferskvann, vakkert, litt kjedelig. Vi bodde i et veldig fint hus (bed & breakfast) med utedusj og solsenger og søte katter som ville kose. Hun som drev det var veeeeldig laidback, eller bare litt rar kanskje, så vi visste ikke helt om vi fikk mat eller ikke, om vi fikk dopapir eller ikke, og vi fant ikke frem til stranden (vi fant en strand, men den lignet ikke på den hun hadde vist bilder av). Det var likevel deilig, vi spiste god mat og leste enda flere bøker, jeg ble venn med en av kattene og så fant et en kjempestor rull med papir i et kott, så da løste dodpapirproblemene seg selv. Vi så også tre veldig rare, enorme rotter på veien hjem fra middag den ene dagen, de lignet på krumme katter med spisse haler som for forbi oss og ned i sjøen. Jeg ble eh.. oppspilt. Etter en del googling og hjelp av faste snapfølgere fant vi ut at det var beverrotter, eller sumpbever. Det ble litt koseligere da.

Gardasjøen. Vakker, selv for en saltvannsentusiast.
De valgte den guleste mulige varianten på huset.
Fikk meg en venn
Skjellentusiaster vil like dette bildet
Upåklagelig utsikt til lunkent vann

Jeg vet ikke hvor mange av dere som har lest helt til hit, for dette må jo bli rekord i innleggslengde, men hvis det er noen som fortsatt er med meg; gratulerer. Og takk. Etter Gardasjøen dro vi til France, hvor vi til slutt endte i bryllup og danset oss svette og slitne. Nå er huset fullt av skitne klær, barnet mitt sover sin dypeste søvn og jeg drikker grådige slurker med kaldt norsk vann fra springen og gruer meg til å henge opp vasken som nettopp ble ferdig. Ting er altså tilbake til normalen. Hvis du noen gang lurer på om du burde dra på roadtrip så er svaret JA (med enda større bokstaver). Å følge kartet, google og innfallene er en helt magisk måte å reise på. Jeg vil anbefale at du tar med deg ditt aller beste reisefølge, ekstra mobillader og en oversikt over podcaster (eller lydbøker) du aldri har rukket gjennom. Og så bare drar du. Jeg lover at det blir fint.

🙂 Thea.

Ingen av de 400 hattene jeg prøvde på reisen passet, men siste dagen fant jeg en solskjerm, så nå ser jeg ut som en golfspiller. Blessed be the fruit.

Vin, oliven, spandable amerikanere og smatting

 

Frokost i Nice for tre dager siden. Franskmenn har funnet opp det helt geniale; fikenbrød. Noe av det beste jeg har smakt.

Akkurat nå sitter jeg på et slags slott, et sted utenfor Roma, på en åsrygg og drikker min andre minikopp med kaffe for dagen. Jeg har spist eplekake til frokost, og sirissene gnisser beina sine mot hverandre i buskene rundt her, mens en eldre dame slurper (meget høyt) på sin tredje kopp med te. Eirik (min venn og reisekompanjong) ligger fortsatt og sover, i et rom med utsikt.

Vi kom frem hit sent i går kveld, helt tilfeldig dukket dette stedet opp som et billig overnattingsalternativ i siste liten (stedet heter Villa Tuscolana), og øynene våre var store da vi kjørte inn en laaaaang alle, opp forbi en frisert park, til dette overdådige slottet. 500 kroner for en natt for to er ikke verst, når selveste den italienske kongefamilien har bodd her, eller hva? Vi er på vei mot sør, mot Adriaterhavet, etter to netter i Nice, to i Lucca og nå en her. På veien har vi badet, spist de deiligste ting, tuslet gatelangs, møtt fine (og rare) folk, drukket mye vin, mange små kaffekopper og jevnt over latet som om vi snakker flytende italiensk. Det har gått overraskende bra.

Eirik bor i Paris, så han cruiset ned i sin egen bil, og vi hører på podcast og stirrer på landskapet når vi kjører. Har dere hørt Caliphate? Fyttirassen så bra den er, anbefales på det varmeste (enten du er på roadtrip eller ei).

En av de beste podcastene jeg har hørt på lenge!

Når man er på tur på denne måten, uten å ha bestemt noen ting på forhånd, så blir veien til mens man går. Vi googler mye, spør folk om råd, gjør det vi har lyst til. I Lucca møtte vi en gjeng amerikanere fra Texas, de var akkurat sånn som man tenker at de er, brautende, glade, – og rike. «Når oljepenger møtes…» sa Eirik tørt, da amerikanerne og vi var de eneste igjen i restauranten, og kelnerne kom springene med ustanselige mengder Aperol Spritz. Jeg prøvde å kjøre en appell om sosialdemokratiets styrker, og de svarte høflig, men jeg kunne se forundringen i øynene deres. «Stakkars» tenkte de nok, i alle fall betalte de hele regningen vår, selv om jeg nesten kranglet med den forvirrede hovmesteren om å få betale selv. Nå skal vi på roadtrip til Texas neste gang.

En ekte bestevenn bytter sko med deg når du har gnagsår.
Lunsj i Lucca dagen derpå

Oppdaget (i en alder av 35) at Middelhavet heter mange forskjellige ting? altså, jeg visste at Adriaterhavet het Adriaterhavet. Men jeg hadde aldri hørt om Tyrrenhavet før. Det er til info der vi er nå, den delen av Middelhavet som strekker seg forbi Roma og ned mot Sicilia. Mulig du kan score et poeng i Trivial Pursuit på den infoen, bare hyggelig. Vi badet i Tyrrenhavet i går, det var salt og bølgete og helt turkist. Og så spiste vi pasta vongole og leste bok og badet enda mer.

Smattedamen bak meg later som ingenting etter at hun høylytt har slikket seg ren på alle fingrene

Nå har damen bak med hentet seg en yoghurt, og som jeg mistenkte så er hun også en smatter. Hun smatter ikke bare for hver bit, hun slikker også på fingeren sine og sukker etter at hun har svelget. Ja vel, alt kan jo ikke være perfekt hele tiden heller. Lyden sniker seg inn i hjernen min og priser mer rett i sentralnervesystemet. Er ikke det egentlig en sykdom? Husker at jeg leste en sak om det for lenge siden, vent litt…

Jeg er et geni. Er du? (screenshot fra TV2.no)

Nettopp! Det er jo en kjent sak at vi genier har det tøft, ikke rart man trenger lang ferie til sydligere strøk for å finne ro i sjelen? Det skulle bare mangle, spør du meg. Håper dere der hjemme koser dere glugg, at dere leser fine bøker, kysser folk dere liker, spiser gode ting og ikke er sammen med noen som hverken smatter eller slurper.

🙂 Thea.

 

Frihet og fordommer, et bobil-notat

 

Cecilie og dragen ble bestevenner til slutt

Lyden av pappa som vanner blomstene ute, surring fra en fotballkamp på TV, smaken av jordbær og fløte i munnen, salt hår, varm hud som lukter sol, stille vann, livet kunne vært et sommerdikt av typen svulstig akkurat nå. Barnet mitt sover etter en lang dag med sjø og båt, krabber, og det store eventet han har snakket om hele våren; innkjøpet av sin aller første egne fiskestang. De var borte i timesvis Foffa og Tidemann (mens jeg leste bok på brygga, helt i fred), de kikket på alle slukene i fiskestang-butikken, snakket med innehaveren, gikk nøye gjennom hele utvalget. Det var en svært kry liten fyr som om hjem med ny redningsvest, fiskestang og et lite skrin med egne sluker.

Vi er altså på hytta nå, Kula, muligens verdens fineste sted (objektivt sett) når det er 26 grader i skyggen og strålende sol. Etter en svært vellykket bobilferie skal vi være her en stund. Jeg hadde intensjoner om å skrive mer fra bobilferien, men så var nettet dårlig og opplevelsene mange, så macen fikk en velfortjent pause. Vi sov altså på syv ulike steder på en uke, loffet i vei med Sneglehuset og jeg må si at bobilferien ga meg noen overraskelser. Jeg hadde forestilt meg (i mitt fordomsfulle sinn) at det skulle være mer harry på campingplassene, jeg hadde sett for meg mer svette, grilldresser og rullings. Det vi fikk var fantastiske naturopplevelser, svære strender, bading, hyggelige folk, for å sitere Tidemann da han satt barbeint og grillet marshmallows: «Mamma, det er dette som er frihet«. Jeg må derfor si unnskyld til alle jeg forhåndsdømte, det var jeg som tok feil, de eneste som røyka litt på campingplassene (så vidt jeg kunne se) var Cecilie og jeg, ene og alene for å holde myggen vekk (kremt).

Cecilie spurte meg hver dag om jeg kunne ha bodd i en bobil, og eventuelt hvor lenge. Svarene mine varierte kraftig, fra «ja, definitivt, lett et år» til «nei, maks to døgn». Mellomnavnet mitt er på ingen måte «Ordensmenneske» men selv jeg klikker litt av å aldri finne noe, av sand i sofaen/sengen/stuen/spiseområdet. Men å reise i et hus, å ha med seg soveplassen sin overalt var veldig deilig. Vi kjøpte drager og hadde et helt vanvittig fint døgn på Rømø, dit burde alle dra. Bobilen satte seg fast i sanden tre (!) ganger, Cecilie dyttet (!!!) den opp to ganger, og så måtte noen tyskere briefe med pickupen sin og trekke oss ut av sanden en gang. Men vi ga oss ikke og endte med å grille egg og bacon og løpe i sanden til føttene var såre og huden salt.

Alle med bobil bør dra til Rømø. Alle andre også egentlig.
Spor i sanden (fra en bobil som satte seg fast tre ganger)
Noen i gjengen insisterer på å bli båret innimellom

For de av dere som spør så var ruten vår Oslo-Kungsbacka (kuer på stranden og nydelig campingplass)-Billund (slitsom og dyr campingplass men Legoland!!)-Emmerlev (ved Vadehavet, nydelig, men ikke badevennlig)- Rømø (helt sykt fint!)-Ebeltoft (safaripark og søt by)-Skagen (søt by, hummer og strand) og til slutt Hirtshals (litt kjip campingplass, men fin utsikt og rett ved fergen. Som vi til slutt tok til Langesund og så kjørte hjem til Oslo igjen. En uke på bobilferie føles som tre, i alle fall når man opplever så mye, det anbefales på det varmeste hvis du har godt reisefølge og en smule eventyrlyst. Tidemann sang egenkomponerte låter i bilen akkompagnert av tamburin, og jeg må si at han har talent. Hvis vi hadde levd for 400 år siden ville jeg anbefalt ham en karrierevei som trubadur.

Nå skal jeg spise de siste jordbærene med fløte på, en helt adekvat snack før leggetid, i alle fall når Norge har besluttet å gi oss sommer på denne måten. Som mamma pleier å si; «det er dette vi skal leve på i november».

Sov godt!

🙂 Thea.

 

«Det er dette som er frihet» – Tidemann 7 år om livet i bobil