Vin, oliven, spandable amerikanere og smatting

 

Frokost i Nice for tre dager siden. Franskmenn har funnet opp det helt geniale; fikenbrød. Noe av det beste jeg har smakt.

Akkurat nå sitter jeg på et slags slott, et sted utenfor Roma, på en åsrygg og drikker min andre minikopp med kaffe for dagen. Jeg har spist eplekake til frokost, og sirissene gnisser beina sine mot hverandre i buskene rundt her, mens en eldre dame slurper (meget høyt) på sin tredje kopp med te. Eirik (min venn og reisekompanjong) ligger fortsatt og sover, i et rom med utsikt.

Vi kom frem hit sent i går kveld, helt tilfeldig dukket dette stedet opp som et billig overnattingsalternativ i siste liten (stedet heter Villa Tuscolana), og øynene våre var store da vi kjørte inn en laaaaang alle, opp forbi en frisert park, til dette overdådige slottet. 500 kroner for en natt for to er ikke verst, når selveste den italienske kongefamilien har bodd her, eller hva? Vi er på vei mot sør, mot Adriaterhavet, etter to netter i Nice, to i Lucca og nå en her. På veien har vi badet, spist de deiligste ting, tuslet gatelangs, møtt fine (og rare) folk, drukket mye vin, mange små kaffekopper og jevnt over latet som om vi snakker flytende italiensk. Det har gått overraskende bra.

Eirik bor i Paris, så han cruiset ned i sin egen bil, og vi hører på podcast og stirrer på landskapet når vi kjører. Har dere hørt Caliphate? Fyttirassen så bra den er, anbefales på det varmeste (enten du er på roadtrip eller ei).

En av de beste podcastene jeg har hørt på lenge!

Når man er på tur på denne måten, uten å ha bestemt noen ting på forhånd, så blir veien til mens man går. Vi googler mye, spør folk om råd, gjør det vi har lyst til. I Lucca møtte vi en gjeng amerikanere fra Texas, de var akkurat sånn som man tenker at de er, brautende, glade, – og rike. «Når oljepenger møtes…» sa Eirik tørt, da amerikanerne og vi var de eneste igjen i restauranten, og kelnerne kom springene med ustanselige mengder Aperol Spritz. Jeg prøvde å kjøre en appell om sosialdemokratiets styrker, og de svarte høflig, men jeg kunne se forundringen i øynene deres. «Stakkars» tenkte de nok, i alle fall betalte de hele regningen vår, selv om jeg nesten kranglet med den forvirrede hovmesteren om å få betale selv. Nå skal vi på roadtrip til Texas neste gang.

En ekte bestevenn bytter sko med deg når du har gnagsår.
Lunsj i Lucca dagen derpå

Oppdaget (i en alder av 35) at Middelhavet heter mange forskjellige ting? altså, jeg visste at Adriaterhavet het Adriaterhavet. Men jeg hadde aldri hørt om Tyrrenhavet før. Det er til info der vi er nå, den delen av Middelhavet som strekker seg forbi Roma og ned mot Sicilia. Mulig du kan score et poeng i Trivial Pursuit på den infoen, bare hyggelig. Vi badet i Tyrrenhavet i går, det var salt og bølgete og helt turkist. Og så spiste vi pasta vongole og leste bok og badet enda mer.

Smattedamen bak meg later som ingenting etter at hun høylytt har slikket seg ren på alle fingrene

Nå har damen bak med hentet seg en yoghurt, og som jeg mistenkte så er hun også en smatter. Hun smatter ikke bare for hver bit, hun slikker også på fingeren sine og sukker etter at hun har svelget. Ja vel, alt kan jo ikke være perfekt hele tiden heller. Lyden sniker seg inn i hjernen min og priser mer rett i sentralnervesystemet. Er ikke det egentlig en sykdom? Husker at jeg leste en sak om det for lenge siden, vent litt…

Jeg er et geni. Er du? (screenshot fra TV2.no)

Nettopp! Det er jo en kjent sak at vi genier har det tøft, ikke rart man trenger lang ferie til sydligere strøk for å finne ro i sjelen? Det skulle bare mangle, spør du meg. Håper dere der hjemme koser dere glugg, at dere leser fine bøker, kysser folk dere liker, spiser gode ting og ikke er sammen med noen som hverken smatter eller slurper.

🙂 Thea.

 

Frihet og fordommer, et bobil-notat

 

Cecilie og dragen ble bestevenner til slutt

Lyden av pappa som vanner blomstene ute, surring fra en fotballkamp på TV, smaken av jordbær og fløte i munnen, salt hår, varm hud som lukter sol, stille vann, livet kunne vært et sommerdikt av typen svulstig akkurat nå. Barnet mitt sover etter en lang dag med sjø og båt, krabber, og det store eventet han har snakket om hele våren; innkjøpet av sin aller første egne fiskestang. De var borte i timesvis Foffa og Tidemann (mens jeg leste bok på brygga, helt i fred), de kikket på alle slukene i fiskestang-butikken, snakket med innehaveren, gikk nøye gjennom hele utvalget. Det var en svært kry liten fyr som om hjem med ny redningsvest, fiskestang og et lite skrin med egne sluker.

Vi er altså på hytta nå, Kula, muligens verdens fineste sted (objektivt sett) når det er 26 grader i skyggen og strålende sol. Etter en svært vellykket bobilferie skal vi være her en stund. Jeg hadde intensjoner om å skrive mer fra bobilferien, men så var nettet dårlig og opplevelsene mange, så macen fikk en velfortjent pause. Vi sov altså på syv ulike steder på en uke, loffet i vei med Sneglehuset og jeg må si at bobilferien ga meg noen overraskelser. Jeg hadde forestilt meg (i mitt fordomsfulle sinn) at det skulle være mer harry på campingplassene, jeg hadde sett for meg mer svette, grilldresser og rullings. Det vi fikk var fantastiske naturopplevelser, svære strender, bading, hyggelige folk, for å sitere Tidemann da han satt barbeint og grillet marshmallows: «Mamma, det er dette som er frihet«. Jeg må derfor si unnskyld til alle jeg forhåndsdømte, det var jeg som tok feil, de eneste som røyka litt på campingplassene (så vidt jeg kunne se) var Cecilie og jeg, ene og alene for å holde myggen vekk (kremt).

Cecilie spurte meg hver dag om jeg kunne ha bodd i en bobil, og eventuelt hvor lenge. Svarene mine varierte kraftig, fra «ja, definitivt, lett et år» til «nei, maks to døgn». Mellomnavnet mitt er på ingen måte «Ordensmenneske» men selv jeg klikker litt av å aldri finne noe, av sand i sofaen/sengen/stuen/spiseområdet. Men å reise i et hus, å ha med seg soveplassen sin overalt var veldig deilig. Vi kjøpte drager og hadde et helt vanvittig fint døgn på Rømø, dit burde alle dra. Bobilen satte seg fast i sanden tre (!) ganger, Cecilie dyttet (!!!) den opp to ganger, og så måtte noen tyskere briefe med pickupen sin og trekke oss ut av sanden en gang. Men vi ga oss ikke og endte med å grille egg og bacon og løpe i sanden til føttene var såre og huden salt.

Alle med bobil bør dra til Rømø. Alle andre også egentlig.
Spor i sanden (fra en bobil som satte seg fast tre ganger)
Noen i gjengen insisterer på å bli båret innimellom

For de av dere som spør så var ruten vår Oslo-Kungsbacka (kuer på stranden og nydelig campingplass)-Billund (slitsom og dyr campingplass men Legoland!!)-Emmerlev (ved Vadehavet, nydelig, men ikke badevennlig)- Rømø (helt sykt fint!)-Ebeltoft (safaripark og søt by)-Skagen (søt by, hummer og strand) og til slutt Hirtshals (litt kjip campingplass, men fin utsikt og rett ved fergen. Som vi til slutt tok til Langesund og så kjørte hjem til Oslo igjen. En uke på bobilferie føles som tre, i alle fall når man opplever så mye, det anbefales på det varmeste hvis du har godt reisefølge og en smule eventyrlyst. Tidemann sang egenkomponerte låter i bilen akkompagnert av tamburin, og jeg må si at han har talent. Hvis vi hadde levd for 400 år siden ville jeg anbefalt ham en karrierevei som trubadur.

Nå skal jeg spise de siste jordbærene med fløte på, en helt adekvat snack før leggetid, i alle fall når Norge har besluttet å gi oss sommer på denne måten. Som mamma pleier å si; «det er dette vi skal leve på i november».

Sov godt!

🙂 Thea.

 

«Det er dette som er frihet» – Tidemann 7 år om livet i bobil