5 Comments

«Hun sa ja!!!!»

 

Vi nailer blogg-poseringer i vår familie

Husker dere hvordan det var å være barn om våren? Den følelsen av å ta på sko istedenfor støvler, å få leke ute en av de første kveldene på bar asfalt, lukten av støv og grus og tint hundebæsj, noen som husker det? I går var Tidemann ute på tunet med vennene sine, etter to dager i sengen med feber og snufsenese var han endelig pigg, og ettermiddagen var åpen og bakken var bar. De sparkesyklet og fikk vind i luggen, prøvde seg på noen triks (type lavterskel), hoiet og hylte og var akkurat så ville som barn kan være en  lys kveld i april (svært preventivt for fortsatt barnløse naboer)

Siden garasjegulvet er flatt og stort, så fikk de nøklene mine, og suste ned for å sparkesykle der. Mens jeg sto og registrerte hvor jævla skitne vinduene mine er, og hvordan det fuckings aldri blir rent noe sted med sånn skarp vårsol, så hørte jeg Norge Rundt-melodien klinge. Jeg vet ikke hvorfor isbilen har valgt akkurat den låta, det er ganske rart, men det har de. Noen har, på et isbilmøte, en årlig isbilkonferanse, stemt frem Norge Rundt-vignetten som selskapets favoritt og kjennemerke. Ser det for meg, kanskje var de drita på et julebord da det skjedde? Det virker litt som en slips-i-panna-avgjørelse. Uansett. Jeg står på kjøkkenet, og jeg hører isbilen.

Lyden av isbilen etterfølges alltid av stampende barneføtter som løper så fort de kan opp trappa utenfor kjøkkenet, lyden av en dør som dras opp fortere enn svint, og et bedende spørsmål, hvor selve tonefallet i barnestemmen illustrerer at svaret kommer til å bli nei. Jeg har ikke egentlig noe forhold til isbilen, vi har alltid full fryser, jeg har aldri kontanter, det er aldri noen god grunn til å kjøpe is av en fyr i en bil på Torshov, -mener jeg.

Ørene mine ventet på de trampende føttene i trappa i går, men ingen kommer. Isbilen spiller og spiller, men leken i garasjen er vel for gøyal, det var stille i trappa. Jeg sjekker mail og leser nettaviser om vårrengjøring. Er det sant at eddik er det beste trikset for skinnende vinduer? Scrolle, scrolle, scrolle. Pling-plong-plong fra isbilen.

Til slutt kommer de. Skrittene har det mer travelt enn noensinne, det høres ut som en armada med små soldater kommer for å invadere meg, for å drive ut Knut, for å rive ned huset. Dør som rives opp, bedende (andpusten) stemme spør, med et tonefall som allerede vet svaret;

«Mamma, kan vi kjøpe is? Isbilen er her!»

Jeg hadde jo allerede bestemt meg, men det visste ikke han. Jeg dro på det.

«Nå er det jo tirsdag da vennen min, en helt vanlig hverdag.»

Han: «Ja.» Et stille svar, ikke skuffet egentlig, mer bekreftende. Det var det han regnet med.

Jeg: «Og siden tirsdag er en såpass kjedelig dag, så tenker jeg at jeg sier ja til is.»

Det ble stille i kanskje tre sekunder.

Han: «SIER DU JA????!?!?!?!!» Oppsperrede øyne, tror ikke egne ører, et hjerte som hopper over et slag. Jeg gir ham penger. Han tror meg fortsatt ikke helt. Skitne hender, svett lugg, røde kinn. Så faller det på plass, han snur seg ut mot tunet og den yngre garde av ventende nabounger.

«MAMMAEN MIN SA JAAAAA!!! HUN SA JA!!!! JEG HAR FÅTT 100 KRONER TIL Å KJØPE IS!!!»

Jubelen står til himmels, barn hyler og danser, det feires i et øyeblikk som om alle verdens sorger er over, før hele gjengen springer avgårde, snørrete neser og små bein og rare antrekk. De blir borte lenge. Jeg hører isbilens beat lenger unna. Sender en kort tanke til trafikkerte veier og lyskryss, håper ingen råkjører forbi her akkurat nå, barna er rusa på 100 kroner, vårlys, smeltevann, -de er på frifot.

En liten stund senere står han på døra. Den lykkeligste fyren på 7år i hele den vide verden. Enda svettere, andpusten, med en boks saft-is under armen, et stort glis og en skitten, gammel og ødelagt wonderbaum i hånda.

Han: «Isbilen hadde dratt, men jeg fant ham og vinket og han kom tilbake, og nå har jeg kjøpt saftis, ti stykker, og så fant jeg denne som lukter dødsgodt, vi kan ha den i huset så det blir som parfyme inne!»

Jeg: «Jøss, okei! Så deilig med is da. Kanskje vi kan henge den wonderbaumen her ute på verandaen? Så lukter det fint ute?» (kremt)

Han: «God idé! Nå skal jeg dele ut is til alle!» Han springer avgårde igjen og jeg står i døra med en schtinky wonderbaum og noen svette, varme kronestykker som har blitt knuget i en barnehånd, og føler meg veldig, veldig rik.

Småsko istedenfor støvler, asfalt istedenfor snø, lys istedenfor mørke, folk istedenfor vinterdvale, ja istedenfor nei. Det er vår!

🙂 Thea.

 


Vil du følge denne bloggen på facebook? Hvis du er et over snittet hyggelig menneske så er du hjertelig velkommen til det. Hvis du ikke er så grei; føl deg fri til å gå videre på internett.

Noen ganger er saft-is meningen med livet

 

5 Comments

  1. Jeg har aldri kommentert et blogginnlegg, og leser sjeldent blogg. Men ble nysgjerrig på oversikriften – og nå sitter jeg med tårer som triller, rørt og takknemlig, og kjenner på at jeg gleder meg til isbilen kommer i gata her. Da skal jeg si ja når guttene mine kommer og spør. Endelig vår. Takk for nydelig tekst <3

Legg inn en kommentar