1 Comment

Spania gir og Spania tar (neida det var min skyld)

 

Mitt siste selfie før telefonen ble donert i reisegave til spansk bilutleie.

Her kommer en lang, men beskrivende oppsummering av denne påskens spanske invasjon. Fra Córdoba gikk turen vår videre til Granada, en av mine absolutte favorittbyen i Spania (kanskje i verden også). Granada er opphavsstedet til både flamenco og tapas, og gamlebyen er et virvar av smug man bør gå seg vill i innimellom. Da kommer man nemlig frem til en av de mange små plassene og setter seg ned, og plutselig får man flamenco ut av et vindu, eller fra en forbipasserende. Vi bodde på et lite hostal i Albaycin (heter Posada de Quijada) , ikke noe fancy men med digg beliggenhet og kjempefin bakgård.

Utsikten fra rommet vårt på Posada de Quijada i Granada.
Granada <3
Tøfler

Vi bestilte churros på Plaza Nueva, jeg ba om to stykk churros, en fikk to porsjoner. Det vil si kanskje fjorten lange frityrstekte kakeliknende ting (for de av dere som kanskje ikke  har spist det før). Eirik ble så fnisete av det hele at han måtte gå ut av kiosken, for kineserne som sto bak oss i kø så så forvirrede ut, og de svette mennene som sto i frityrlukta og ropte til hverandre var så stressa, så jeg ble stående med en frityrfest i armene helt selv, og siden Eiriks latter er den mest smittsomme jeg vet om, så begynte jeg også å le, og klarte ikke forklare at det var cirka 12 churros for mye for oss i den pakken. Vi endte med å spise oss kvalme, mens tårene rant av fnising, før vi ga bort resten til noen hippie-liknende ungdommer (de er det mange av i Granada, og de sier alltid ja til gratis ting).

Samlet meg for å posere med frityr

Hele den ene dagen i Granada satt vi bare på Plaza Larga i toppen av Albaycin og drakk glass på glass med hvitvin. For hvert glass med drikke man kjøper i Granada får man en tapa. Du kan ikke bestemme hva du får, det er bare å spise i vei, kjøkkenet har kontrollen. Men du blir altså aldri full, og heller aldri sulten i den byen. Klokka to på natten er alle barer like fulle av folk, i alderen 2-87 år, det er ingenting som heter leggetid, eller at man er for gammel til å sitte å slarve med en venninne og spise skinke til morgengry. Det er heller ingen som er for gamle til å flørte, alder er liksom ikke et spesielt relevant tema i Granada. Man blir sliten og salig når man er der, man går my i oppoverbakke og finner sjelden frem akkurat dit man skal, og så glemmer man fort hvorfor man til vanlig er så opptatt av å være presis eller ha alt på stell. Granada = <3

Skal tidlig krøkes den som god hippie skal bli

Siden uken vår var dedikert til både rølp og damask, i beste erobringsånd, så hadde vi en natt uten noen planer. En dame vi snakket med i Granada pekte ut noen steder på kartet for oss, noen områder vi ikke visste om. Når man reiser og møter kule folk, så bør man høre på hva de har å si. Eirik var kartleser, jeg sjåfør, og vi snirklet oss ut av de trange gatene i Granada mot nye og uoppdagede områder. Det er lurt å leie en Fiat 500, for de fleste gamle spanske byer har gater omtrent på bredde med den bilen. Man må ha is i magen, og god føling med gripepunktet for å komme seg noen som helst sted. Første stopp var en nydelig strand, vi måtte kjenne middelhavet litt, få litt sol på kroppene etter å ha travet på brostein (og sittet i katedraler) siden vi kom til landet. Åh, Middelhavet! Det var som å se en venn jeg savner skikkelig.

Hei Middelhavet!

Etter litt sol og lunsj og lesing av bok dro vi videre til ukas wildcard; Frigiliana. Og jeg vet mange av dere kanskje så det på snap, men der hadde jeg rett og slett en nær døden-opplevelse. Jeg kan tidvis ha litt vel høy selvtillit når det kommer til bilkjøring, og hadde jo nå blitt varm i trøya når det gjelder små gater, så da vi forvillet oss inn i en blindgate så mente jeg det var mulig å snu. Frigiliana ligger i en bratt skråning, høyt oppe på fjellet. Man ser havet rett ut, og det er utrolig vakkert, men også rimelig kjipe kjøreforhold. GPSen sendte oss på villspor og vi sto fast i en gate så liten som en blindtarm (omtrent). Uansett, jeg så en liten bakke på enden, ut mot en skrent, og tenkte det var lett som en plett å snu der. Eirik er født med stoisk ro, så han hadde ingen motforestillinger, og jeg snudde i vei. Men jeg hadde feilberegnet. Lang historie kort; vi ble stående med ett bakhjul utenfor skrenten, i løse lufta, brekket holdt ikke, så jeg måtte holde bremsen inne. Vi kom oss altså ikke av flekken, ikke ut av bilen, ikke fremover (og aller helst ikke bakover ned i stupet). Jeg skalv så mye på beinet av jeg ble redd for at jeg skulle glippe tak i bremsen. Men så kom det et par, og jeg ropte og tryglet, og de hjalp. De satte stener bak de tre gjenværende hjulene og han ene guidet meg rolig, så vi fikk kilt fast bilen og jeg kunne gå ut. Jeg tror aldri jeg har vært så redd i bil før ass. Når de på magisk vis hadde fått dels dyttet (takk Eirik) og dels spunnet bilen opp på gata igjen så klemte jeg dem til de ble helt røde i fjesene. Fyttihelvete.

Frigiliana viste seg likevel å være verdt opplevelsen. For en nydelig by! Og for et helt nydelig hotell!!! Eirik hadde booket et rom online mens vi kjørte, og vi visste ikke helt hva som ventet oss, så gleden var svært stor da det viste seg å være et lite boutique-sted med suiter og basseng på taket. Jeg var i halleluja-steming i utgangspunktet (mente faktisk på et tidspunkt der at jeg hadde fått livet i gave), så vi var alt annet enn kule i trynet da vi så utsikten fra den takterrassen. Mulig at de som eide hotellet fikk inntrykk av at vi aldri hadde sett et basseng før.

Terrassen. BIldet er hentet fra hotellets sider, siden jeg var for gira til å ta et selv.
Det er fint med en suite når man nesten har dødd.

Ett døgn i Frigiliana var egentlig ikke nok, men vi hadde booket en leilighet i Málaga dagen etter, så vi måtte forlate byen med tungt hjerte. Jeg fikk et allright forhold til bilen igjen, og vi bega oss mot byen alle bare flyr til, men ingen besøker har jeg inntrykk av. Málaga er kjempefin! Spansk og vakker og levende, med god mat og fin stemning. vi bodde i en airbnb-leilighet der, ved siden av katedralen (hva er det med denne turen og katedraler?), og fikk drukket oss godt inn i det siste døgnet av reisen på en takterasse med utsikt over hele byen. Siden vi er noen skravlefanter, Eirik og jeg, ble vi venner med en spansk familie som vi skjenket ganske fulle på gin&tonic, før Eirik på veien hjem sang noen franske sanger foran det romerske teateret, og vi fikk noen vi møtte gatelangs til å vise oss byens beste kebab.

Eirik dro tilbake til Paris morgenen etter, og jeg var brått helt alene. Med bok i veska og vakuum i hjernen satte jeg meg på en plass og leste hele dagen. Det er veldig rart når man plutselig blir alene igjen på ferie ass. Boka var nydelig da, så det hjalp (leste «Kafka på stranden» en finurlig bok, anbefales). Ble venner med noen norske damer utpå kvelden, de var meget bra folk, morsomme og varme og fulle av røverhistorier, så jeg ruslet hjem langt på natt, helt mett og fornøyd på ferie, folk og opplevelser. Dessverre førte Eiriks manglende tilstedeværelse i dag morges til at jeg forsov meg og løp kavete ut av leiligheten en time for sent, noe som førte til råkjøring i spansk trafikk og at jeg nesten mistet flyet. Jeg mistet det altså ikke, men jeg la igjen telefonen min på bilutleie-stedet… Så nå har Spania fått en iPhone med mange fine bilder på, og jeg er viggo venneløs her hjemme. Men det er greit. Jeg satser på at reisekarmaen min er såpass god nå, at en av de damene med lebestift på bilutleien sender den til meg i posten. Vi får se.

Takk for turen Eirik, takk for varmen Spania, takk for at det finnes steder man kan dra som fører til at man kommer hjem enda litt gladere, og litt annerledes enn man var før man dro.

🙂 Thea.

Jeg savner allerede tostada con tomate y queso.
Og Eirik da. Min fine, fine venn som her ser den spanske sola for første gang (virker det som).

1 Comment

  1. Det har vært fantastisk å følge reisen deres! Nå undres jeg over om Eirik har kjøpt seg en hippibukse(noe han overhode ikke vil kle). Hilsen Mammen hans!

Legg inn en kommentar