5 Comments

Tilbake til fremtiden, gatekunst og mandags-anbefalinger

 

Ung gatekunstner i sitt atlier

Etter å ha høstet komplimenter i øst og vest for å leve uten mobil i 12 dager, så kapitulerte jeg i dag, så det ljomet av kredittkortet. På tross av at de ansatte på Kaffebrenneriet forleden mente jeg hadde fått «ny glød», og at folk på jobb trodde jeg var forelska, så orket jeg ikke mer. Mulig man blir penere og ser mer uthvilt ut når man ikke har telefon, men utseende er jo ikke alt. Jeg vil gjerne også være funksjonell i livet mitt.

Jeg har ventet i 12 lange dager og netter, jeg har trålet til postkassen i hvert ledige øyeblikk, jeg har lest alle krimbøkene jeg hadde i hylla, jeg har bakt og snakket med fremmede på buss og trikk, jeg har sett folk i øynene, fikset alle blomsterkassene, ryddet i alle skapene, og levd i hverdagen uten ørepropper. Nå er det slutt, nå er det på tide å komme tilbake til 2018. Min gamle følgesvenn har visst blitt postlagt i Spania, den skulle komme med ekspressfart, og det er ti dager siden. Jeg vet ikke om den har bitt stjålet av en spanjol, om den har rømt med en flørt eller om den bare har gjemt seg i en eller annen sprekk i et kjøretøy, men her er den i alle fall ikke. Så jeg kjøpte ny. Og jeg må bare si; fy fader så digg det er med helt ny og skinnende telefon. Jeg tror jeg er forelsket.

Den kjenner igjen fjeset mitt, tar nydelige bilder og har ørepropper uten ledning (eh, den hadde egentlig ikke det, men jeg ble litt ivrig i butikken og kjøpte alt hun bak disken anbefalte). Merker likevel at jeg har lært noen ting av de siste ukene, jeg fikk for eksmpel akutt behov for å være ute på slutten av dagen i dag. Akkurat som at en halv dag med telefon hadde gjort hjernen mer tåkete. Så vi gikk kveldstur, Tidemann og jeg, ruslet gatelangs på grusete veier, tegnet med kritt i bakgården og diskuterte Karpe Diem-tekster.

Uansett, jeg er egentlig innom for å gi et par anbefalinger, til deg som for eksempel er lei av alt du ser på TV, eller trenger en ny podcast å høre på. Søsteren min anbefalte en serie på Netflix her forleden som jeg aldri hadde hørt om, men so jeg nå er heeeeelt hekta på, den heter «Dr.Foster». Litt mørk, men veldig spennende dramaserie som er vanskelig å gå fra. Lange episoder (det elsker jeg) og to sesonger ligger ute, så du har mye å glede deg til. Advarsel: Hvis du er av den litt sjalu typen, og allerede mistenker kjæresten din for å drive med noe tull, så kan det kanskje være at du skal se en annen serie.

Jeg er hekta på Dr.Foster (bilde hentet fra Netflix)

Jeg er også besatt av en podcast fortiden, den har holdt på en stund, men  jeg har ikke oppdaget den før nå, nemlig «This is actually happening». Mennesker som har vært gjennom overveldende opplevelser forteller sin historie (på engelsk). Nært og gripende, noen ganger brutalt og trist, men veldig fint og veldig spennende. Anbefales på det varmeste, rett og slett. Podcasten ser sånn her ut:

Min favoritt-podcast om dagen. Enkel, sterk og nydelig.

På tampen vil jeg også anbefale min egen podcast i dag, for denne uka handler Foreldrerådet om barn og porno. To ord man helst ikke vil at skal komme i samme setning, men det er altså noe vi voksne må forholde oss til. Ungene våre oppdager porno tidligere enn vi tror, hva skal vi gjøre med det? Hvordan skal vi snakke med dem, hva skal vi si? Ekspert Thomas Winther kommer med gode råd.

Sånn, nå skal jeg binge instagram og snap og bil like grå i fjeset som jeg pleier å være.

Ha en deilig mandag, folkens! 🙂

PS: Hør ukas episode av Foreldrerådet her:

 

7 Comments

«Hun sa ja!!!!»

 

Vi nailer blogg-poseringer i vår familie

Husker dere hvordan det var å være barn om våren? Den følelsen av å ta på sko istedenfor støvler, å få leke ute en av de første kveldene på bar asfalt, lukten av støv og grus og tint hundebæsj, noen som husker det? I går var Tidemann ute på tunet med vennene sine, etter to dager i sengen med feber og snufsenese var han endelig pigg, og ettermiddagen var åpen og bakken var bar. De sparkesyklet og fikk vind i luggen, prøvde seg på noen triks (type lavterskel), hoiet og hylte og var akkurat så ville som barn kan være en  lys kveld i april (svært preventivt for fortsatt barnløse naboer)

Siden garasjegulvet er flatt og stort, så fikk de nøklene mine, og suste ned for å sparkesykle der. Mens jeg sto og registrerte hvor jævla skitne vinduene mine er, og hvordan det fuckings aldri blir rent noe sted med sånn skarp vårsol, så hørte jeg Norge Rundt-melodien klinge. Jeg vet ikke hvorfor isbilen har valgt akkurat den låta, det er ganske rart, men det har de. Noen har, på et isbilmøte, en årlig isbilkonferanse, stemt frem Norge Rundt-vignetten som selskapets favoritt og kjennemerke. Ser det for meg, kanskje var de drita på et julebord da det skjedde? Det virker litt som en slips-i-panna-avgjørelse. Uansett. Jeg står på kjøkkenet, og jeg hører isbilen.

Lyden av isbilen etterfølges alltid av stampende barneføtter som løper så fort de kan opp trappa utenfor kjøkkenet, lyden av en dør som dras opp fortere enn svint, og et bedende spørsmål, hvor selve tonefallet i barnestemmen illustrerer at svaret kommer til å bli nei. Jeg har ikke egentlig noe forhold til isbilen, vi har alltid full fryser, jeg har aldri kontanter, det er aldri noen god grunn til å kjøpe is av en fyr i en bil på Torshov, -mener jeg.

Ørene mine ventet på de trampende føttene i trappa i går, men ingen kommer. Isbilen spiller og spiller, men leken i garasjen er vel for gøyal, det var stille i trappa. Jeg sjekker mail og leser nettaviser om vårrengjøring. Er det sant at eddik er det beste trikset for skinnende vinduer? Scrolle, scrolle, scrolle. Pling-plong-plong fra isbilen.

Til slutt kommer de. Skrittene har det mer travelt enn noensinne, det høres ut som en armada med små soldater kommer for å invadere meg, for å drive ut Knut, for å rive ned huset. Dør som rives opp, bedende (andpusten) stemme spør, med et tonefall som allerede vet svaret;

«Mamma, kan vi kjøpe is? Isbilen er her!»

Jeg hadde jo allerede bestemt meg, men det visste ikke han. Jeg dro på det.

«Nå er det jo tirsdag da vennen min, en helt vanlig hverdag.»

Han: «Ja.» Et stille svar, ikke skuffet egentlig, mer bekreftende. Det var det han regnet med.

Jeg: «Og siden tirsdag er en såpass kjedelig dag, så tenker jeg at jeg sier ja til is.»

Det ble stille i kanskje tre sekunder.

Han: «SIER DU JA????!?!?!?!!» Oppsperrede øyne, tror ikke egne ører, et hjerte som hopper over et slag. Jeg gir ham penger. Han tror meg fortsatt ikke helt. Skitne hender, svett lugg, røde kinn. Så faller det på plass, han snur seg ut mot tunet og den yngre garde av ventende nabounger.

«MAMMAEN MIN SA JAAAAA!!! HUN SA JA!!!! JEG HAR FÅTT 100 KRONER TIL Å KJØPE IS!!!»

Jubelen står til himmels, barn hyler og danser, det feires i et øyeblikk som om alle verdens sorger er over, før hele gjengen springer avgårde, snørrete neser og små bein og rare antrekk. De blir borte lenge. Jeg hører isbilens beat lenger unna. Sender en kort tanke til trafikkerte veier og lyskryss, håper ingen råkjører forbi her akkurat nå, barna er rusa på 100 kroner, vårlys, smeltevann, -de er på frifot.

En liten stund senere står han på døra. Den lykkeligste fyren på 7år i hele den vide verden. Enda svettere, andpusten, med en boks saft-is under armen, et stort glis og en skitten, gammel og ødelagt wonderbaum i hånda.

Han: «Isbilen hadde dratt, men jeg fant ham og vinket og han kom tilbake, og nå har jeg kjøpt saftis, ti stykker, og så fant jeg denne som lukter dødsgodt, vi kan ha den i huset så det blir som parfyme inne!»

Jeg: «Jøss, okei! Så deilig med is da. Kanskje vi kan henge den wonderbaumen her ute på verandaen? Så lukter det fint ute?» (kremt)

Han: «God idé! Nå skal jeg dele ut is til alle!» Han springer avgårde igjen og jeg står i døra med en schtinky wonderbaum og noen svette, varme kronestykker som har blitt knuget i en barnehånd, og føler meg veldig, veldig rik.

Småsko istedenfor støvler, asfalt istedenfor snø, lys istedenfor mørke, folk istedenfor vinterdvale, ja istedenfor nei. Det er vår!

🙂 Thea.

 


Vil du følge denne bloggen på facebook? Hvis du er et over snittet hyggelig menneske så er du hjertelig velkommen til det. Hvis du ikke er så grei; føl deg fri til å gå videre på internett.

Noen ganger er saft-is meningen med livet

 

Mist telefonen din og bli en sånn sær type med bok på trikken

 

Mimrer tilbake til den tiden jeg kunne ta selfies og høre på podcast med ørepropper hvor som helst. Sukk.

Nå er det seks dager siden jeg så min kjære (telefon) sist. Universet (eventuelt karma) bestemte at vi skulle skille lag. Vår siste kontakt var på vei ut av en leiebil i Spania, hvor jeg valgte å legge min elskede på taket, før jeg løp til flyet. Spanske bilutleie-ansatte har visst sendt min kjære avgårde med posten, så «hen» er på eventyr gjennom Europa, og vender forhåpentligvis snuten hjemover til Torshov snart, full av minner for livet håper jeg. I mellomtiden må jeg leve uten min faste følgesvenn, og det er veldig rart. Her er en kjapp oppsummering på konsekvensene det har å leve uten sin bedre (digitale) halvdel:

  • Man blir fort en sånn person som leser bok i det offentlige rom. Som regel synes jeg folk med bok på trikk og cafe er litt irriterende, i alle fall hvis den boka er en snobbete førsteutgave av noe, og de har hipsterbart og hatt og holder boka foran seg på offentlig transport, for å være sikre på at alle får med seg at de har sagt «nei» til smart-telefon (og gjerne brygger sitt eget øl og sånn). Nå er jeg en sånn jeg også (bortsett fra det med bart og hatt og øl og at jeg har sagt nei til telefon), jeg sitter på trikken om morgenen med en krim jeg fant i hylla, kjøpt for 69kr en gang på en flyplass. Det gjør noe med øynene mine å lese på papir, lese «analogt». Jeg føler meg litt rar, men lurer likevel såpass på hvem morderen er, at jeg glemmer det. Glemmer også å gå av trikken på riktig holdeplass, i går rota jeg det helt til, men det er en annen historie.
  •  Man spør fremmede hva klokken er. Det er så gammeldags, jeg hadde helt glemt at man i gamle dager spurte folk om tiden. Føler at alle jeg spør tror jeg skal selge dem noe eller at  jeg vil ligge med dem. Har også snik-kikket en del på folks klokker og mobiler, strekker hals og skuler i smug. Livet uten klokke (for nei, jeg har ikke armbåndsur nei) gjør at man føler at man er på ferie. Det er digg det, bortsett fra at jeg ikke er på ferie, og at jeg hele tiden er redd for at det er noe jeg ikke kommer til å rekke. Har havnet i klassisk «småprat» flere ganger forøvrig, litt om vær og vind og sånn. Faktisk riktig så hyggelig, folk er greiere i virkeligheten enn på internett.
  • Man har null kontroll over økonomien. Min bedre (digitale) halvdel har ansvaret for å logge meg inn og gi meg oversikt over pengene mine, så når jeg opererer helt på egenhånd så har jeg null kontroll. All tilgang til nettbanken er via telefonen, bankbrikken er forsvunnet, så jeg har overhodet ingen anelse om hvor mye penger jeg har. Derfor later jeg (litt) som om alt er gratis (det er jo mitt faste motto på ferie), og har sommerfugler i magen hver gang jeg trekker kortet. Det er gøy å leve på kanten (helt til jeg ikke har mer penger igjen selvsagt).
  • Folk får ikke tak i deg. Det er deilig og rart og ganske uproft når man jobber sånn som meg. Jeg har jo denne macen selvsagt, så mail og facebook kan brukes når jeg setter meg ned på et sted med internett, men hvis jeg går hjemmefra så vil jeg være utilgjengelig helt frem til jeg aktivt logger meg inn på maskinen. Det er en rar og litt fin følelse at «ingen vet hvor jeg er». Minner meg om da jg barn, og fikk lov til å gå alene et sted for første gang. I går tenkte jeg; Kanskje jeg blir kidnappet? Kanskje jeg blir forelsket? Kanskje opplever jeg noe helt sykt? Det får ingen vite (før jeg logger meg inn ett eller annet sted da, eller møter noen jeg kan fortelle om det til).
  • Man får ryddet i heimen. For selv om jeg binget fem episoder av The Walking Dead mens jeg spiste ostekake i går kveld (en ostekake jeg nok ikke hadde prioritert å bake hvis min digitale bestevenn var her), så er det utrolig hvor mye tid man får når telefonen er borte. Jeg har sortert hele skapet til Tidemann og brettet alle klærne i den gigantiske haugen på gjesterommet. På en ettermiddag! Nesten bekymringsverdig egentlig. Mangelen på noe å fikle med gjør at jeg bretter klær og sorterer ting, helt av meg selv.
  • Man sover som en stein. Fredag sovnet jeg på sofaen med Tidemann klokka 21.00, våknet ved midnatt, bar ham i seng og sovnet sjæl igjen, helt til neste morgen. Merkelige greier ass. I går ble jeg stuptrøtt klokka 22.30, leste krim på sengen og sov en hel natt gjennom. Jeg vet ikke med dere, men snittet mitt ligger vanligvis på sånn 5-6 timer per natt, jeg er aldri i seng før godt over midnatt. Og det går bra det altså, men nå er det altså som om jeg får en sovepille sneket inn i kroppen hver kveld. Jeg drømmer om telefonen min, om alt den opplever på sin tur gjennom Europa, og våknet svært uthvilt om morgenen.
  • Man får ikke tatt bilde av noe som helst. Nå må jeg nøye meg med å HUSKE hvor fin vårsola er, hvor nydelig ungen min ler, hvor god maten min ser ut, eller jeg må bruke SPEIL for å se om fjeset mitt er innafor normalen eller om lebestiften har festet seg til tennene. Det er jo helt sjukt. Er egentlig morgenkaffen like god når man ikke får lagt ut en snap av den? Jeg er fortsatt litt usikker. Har man egentlig bakt ostekake hvis man ikke har skrytt litt av det på instagram? Hm.

I utgangspunktet himler jeg med øynene over folk som kjører såkalt «digital detox». Her i huset blir det aldri (håper jeg) sånn at man må legge telefonen sin i en kurv før man får komme inn. Så hvis det var det universet (eller karma) ville vise meg, så er jeg ikke helt der enda. Når det er sagt, så må jeg (motvillig) innrømme at livet uten å være hundre prosent «connected» har sine interessante sider. Jeg tror ikke jeg har sett ukjente folk så mye i øynene på mange år jeg, som jeg har gjort den siste uka. For det gjør man nemlig enda folkens, hvis man er en av de som ikke sitter med snuta i telefonen når man er ute i verden. Det finnes ekte folk med ekte fjes rett ved siden av deg, som du kan møte blikket til, hvis du kikker opp fra dette her, og ser deg rundt. Og ekte vår og ekte sol og ekte smeltende snø med hundebæsj i. Bare så du vet det.

Sånn karma, lesson learned; kan jeg få tilbake min elskede nå?

🙂 Thea.

 

Telefoner har også besteforeldre.

1 Comment

Spania gir og Spania tar (neida det var min skyld)

 

Mitt siste selfie før telefonen ble donert i reisegave til spansk bilutleie.

Her kommer en lang, men beskrivende oppsummering av denne påskens spanske invasjon. Fra Córdoba gikk turen vår videre til Granada, en av mine absolutte favorittbyen i Spania (kanskje i verden også). Granada er opphavsstedet til både flamenco og tapas, og gamlebyen er et virvar av smug man bør gå seg vill i innimellom. Da kommer man nemlig frem til en av de mange små plassene og setter seg ned, og plutselig får man flamenco ut av et vindu, eller fra en forbipasserende. Vi bodde på et lite hostal i Albaycin (heter Posada de Quijada) , ikke noe fancy men med digg beliggenhet og kjempefin bakgård.

Utsikten fra rommet vårt på Posada de Quijada i Granada.
Granada <3
Tøfler

Vi bestilte churros på Plaza Nueva, jeg ba om to stykk churros, en fikk to porsjoner. Det vil si kanskje fjorten lange frityrstekte kakeliknende ting (for de av dere som kanskje ikke  har spist det før). Eirik ble så fnisete av det hele at han måtte gå ut av kiosken, for kineserne som sto bak oss i kø så så forvirrede ut, og de svette mennene som sto i frityrlukta og ropte til hverandre var så stressa, så jeg ble stående med en frityrfest i armene helt selv, og siden Eiriks latter er den mest smittsomme jeg vet om, så begynte jeg også å le, og klarte ikke forklare at det var cirka 12 churros for mye for oss i den pakken. Vi endte med å spise oss kvalme, mens tårene rant av fnising, før vi ga bort resten til noen hippie-liknende ungdommer (de er det mange av i Granada, og de sier alltid ja til gratis ting).

Samlet meg for å posere med frityr

Hele den ene dagen i Granada satt vi bare på Plaza Larga i toppen av Albaycin og drakk glass på glass med hvitvin. For hvert glass med drikke man kjøper i Granada får man en tapa. Du kan ikke bestemme hva du får, det er bare å spise i vei, kjøkkenet har kontrollen. Men du blir altså aldri full, og heller aldri sulten i den byen. Klokka to på natten er alle barer like fulle av folk, i alderen 2-87 år, det er ingenting som heter leggetid, eller at man er for gammel til å sitte å slarve med en venninne og spise skinke til morgengry. Det er heller ingen som er for gamle til å flørte, alder er liksom ikke et spesielt relevant tema i Granada. Man blir sliten og salig når man er der, man går my i oppoverbakke og finner sjelden frem akkurat dit man skal, og så glemmer man fort hvorfor man til vanlig er så opptatt av å være presis eller ha alt på stell. Granada = <3

Skal tidlig krøkes den som god hippie skal bli

Siden uken vår var dedikert til både rølp og damask, i beste erobringsånd, så hadde vi en natt uten noen planer. En dame vi snakket med i Granada pekte ut noen steder på kartet for oss, noen områder vi ikke visste om. Når man reiser og møter kule folk, så bør man høre på hva de har å si. Eirik var kartleser, jeg sjåfør, og vi snirklet oss ut av de trange gatene i Granada mot nye og uoppdagede områder. Det er lurt å leie en Fiat 500, for de fleste gamle spanske byer har gater omtrent på bredde med den bilen. Man må ha is i magen, og god føling med gripepunktet for å komme seg noen som helst sted. Første stopp var en nydelig strand, vi måtte kjenne middelhavet litt, få litt sol på kroppene etter å ha travet på brostein (og sittet i katedraler) siden vi kom til landet. Åh, Middelhavet! Det var som å se en venn jeg savner skikkelig.

Hei Middelhavet!

Etter litt sol og lunsj og lesing av bok dro vi videre til ukas wildcard; Frigiliana. Og jeg vet mange av dere kanskje så det på snap, men der hadde jeg rett og slett en nær døden-opplevelse. Jeg kan tidvis ha litt vel høy selvtillit når det kommer til bilkjøring, og hadde jo nå blitt varm i trøya når det gjelder små gater, så da vi forvillet oss inn i en blindgate så mente jeg det var mulig å snu. Frigiliana ligger i en bratt skråning, høyt oppe på fjellet. Man ser havet rett ut, og det er utrolig vakkert, men også rimelig kjipe kjøreforhold. GPSen sendte oss på villspor og vi sto fast i en gate så liten som en blindtarm (omtrent). Uansett, jeg så en liten bakke på enden, ut mot en skrent, og tenkte det var lett som en plett å snu der. Eirik er født med stoisk ro, så han hadde ingen motforestillinger, og jeg snudde i vei. Men jeg hadde feilberegnet. Lang historie kort; vi ble stående med ett bakhjul utenfor skrenten, i løse lufta, brekket holdt ikke, så jeg måtte holde bremsen inne. Vi kom oss altså ikke av flekken, ikke ut av bilen, ikke fremover (og aller helst ikke bakover ned i stupet). Jeg skalv så mye på beinet av jeg ble redd for at jeg skulle glippe tak i bremsen. Men så kom det et par, og jeg ropte og tryglet, og de hjalp. De satte stener bak de tre gjenværende hjulene og han ene guidet meg rolig, så vi fikk kilt fast bilen og jeg kunne gå ut. Jeg tror aldri jeg har vært så redd i bil før ass. Når de på magisk vis hadde fått dels dyttet (takk Eirik) og dels spunnet bilen opp på gata igjen så klemte jeg dem til de ble helt røde i fjesene. Fyttihelvete.

Frigiliana viste seg likevel å være verdt opplevelsen. For en nydelig by! Og for et helt nydelig hotell!!! Eirik hadde booket et rom online mens vi kjørte, og vi visste ikke helt hva som ventet oss, så gleden var svært stor da det viste seg å være et lite boutique-sted med suiter og basseng på taket. Jeg var i halleluja-steming i utgangspunktet (mente faktisk på et tidspunkt der at jeg hadde fått livet i gave), så vi var alt annet enn kule i trynet da vi så utsikten fra den takterrassen. Mulig at de som eide hotellet fikk inntrykk av at vi aldri hadde sett et basseng før.

Terrassen. BIldet er hentet fra hotellets sider, siden jeg var for gira til å ta et selv.
Det er fint med en suite når man nesten har dødd.

Ett døgn i Frigiliana var egentlig ikke nok, men vi hadde booket en leilighet i Málaga dagen etter, så vi måtte forlate byen med tungt hjerte. Jeg fikk et allright forhold til bilen igjen, og vi bega oss mot byen alle bare flyr til, men ingen besøker har jeg inntrykk av. Málaga er kjempefin! Spansk og vakker og levende, med god mat og fin stemning. vi bodde i en airbnb-leilighet der, ved siden av katedralen (hva er det med denne turen og katedraler?), og fikk drukket oss godt inn i det siste døgnet av reisen på en takterasse med utsikt over hele byen. Siden vi er noen skravlefanter, Eirik og jeg, ble vi venner med en spansk familie som vi skjenket ganske fulle på gin&tonic, før Eirik på veien hjem sang noen franske sanger foran det romerske teateret, og vi fikk noen vi møtte gatelangs til å vise oss byens beste kebab.

Eirik dro tilbake til Paris morgenen etter, og jeg var brått helt alene. Med bok i veska og vakuum i hjernen satte jeg meg på en plass og leste hele dagen. Det er veldig rart når man plutselig blir alene igjen på ferie ass. Boka var nydelig da, så det hjalp (leste «Kafka på stranden» en finurlig bok, anbefales). Ble venner med noen norske damer utpå kvelden, de var meget bra folk, morsomme og varme og fulle av røverhistorier, så jeg ruslet hjem langt på natt, helt mett og fornøyd på ferie, folk og opplevelser. Dessverre førte Eiriks manglende tilstedeværelse i dag morges til at jeg forsov meg og løp kavete ut av leiligheten en time for sent, noe som førte til råkjøring i spansk trafikk og at jeg nesten mistet flyet. Jeg mistet det altså ikke, men jeg la igjen telefonen min på bilutleie-stedet… Så nå har Spania fått en iPhone med mange fine bilder på, og jeg er viggo venneløs her hjemme. Men det er greit. Jeg satser på at reisekarmaen min er såpass god nå, at en av de damene med lebestift på bilutleien sender den til meg i posten. Vi får se.

Takk for turen Eirik, takk for varmen Spania, takk for at det finnes steder man kan dra som fører til at man kommer hjem enda litt gladere, og litt annerledes enn man var før man dro.

🙂 Thea.

Jeg savner allerede tostada con tomate y queso.
Og Eirik da. Min fine, fine venn som her ser den spanske sola for første gang (virker det som).