2 Comments

Ydmykelse i det aller helligste

 

Skammens ansikt.

Jeg tror jeg hadde en av livets topp tre mest ydmykende opplevelser i går. Vi surret rundt i her i Córdoba, akkurat sånn som jeg liker å reise, bare spasere dit det faller seg, drikke noe på et gatehjørne, skravle, se på folk, for så å rusle videre. Den mest kjente bygningen her er mezquitaen, en kjempestor moské-katedral, hellig og enorm og svært imponerende. Det er påske, det vil si at byen er full av folk og katolske tradisjoner, og akkurat da vi, Eirik og jeg, hadde spist noe deilig skinke og drukket litt sangria, og ruslet forbi mezquitaen i går, så var det gudstjeneste. Vi vil jo gjerne joine på alt som er fint, så vi spurte vakten om det var greit at vi ble med. Han forklarte oss at det så klart var greit, men at vi ikke under noen omstendigheter kunne gå ut derfra før messen var ferdig, for det var hellig skjærtorsdags-messe og den ble tv-overført og greier.

De har en greie for pynt de katolikkene

Vi smilte og nikket og ble sluppet inn. Det er noe helt spesielt ved å få tre med på fremmede menneskers tradisjoner. Mezquitaen er så overveldende i seg selv, at hvem som helst føler ærefrykt der, og når en fullsatt kirke i tillegg synger og ber i kor, så var det rett og slett litt magisk.  Vi tok plass, stirret med store øyne på alle ritualene, røkelsen som svinges hit og dit, prestens tale om kjærlighet (overraskende sympatisk tale til å være katolsk faktisk), de gale som ber og korser seg hele tiden, og kollekten som samles inn med mye klirring fra han som går med kurven.

Vi var de eneste turistene der inne. Alt gikk bra, vi gjorde ikke noe av oss, vi blenda inn så godt vi kunne. Helt til det skjedde. Fy faen, jeg kjenner flauheten bre seg som en klam dyne over kroppen når jeg skal fortelle om det, det kommer sannsynligvis til å stå i historien (min) som noe av det kleineste jeg har vært med på. For når vi sitter der, stille som mus, mens presten ber og alt er hellig, så lener jeg meg litt bakover. Bare bittelitt. Vi sitter på sånne pinnestoler, i denne enorme hallen av stein. Og noe er galt med stolen min.

Det må ha vært noe galt med stolen min. I det jeg lener meg litt bakover så klapper den rett og slett helt sammen. K L A B A M !!!!!!! En kjempesmell, det høres ut som om noen skyter, det runger i katedralen, jeg ligger plutselig på gulvet med hele meg, midt i den tv-overførte messen, midt i det hellige så ligger jeg på gulvet over en ødelagt klappstol. Fyttihelvete.

Stolen. Jeg dør innvendig av dette bildet.

Hele menigheten snur seg, alle stirrer, jeg ligger på gulvet oppå en ødelagt stol og kaver, alle lurer på hva faen jeg driver med, en gamle mann kommer til unnsetning, jeg har blackout, skammen tok meg, så jeg husker ikke om jeg lå på gulvet i tre eller ti sekunder (tror det var tre), før jeg kommer meg på beina og smiler ydmyket mens jeg nikker og smiler som en sånn kinesisk dukke. Nikker og nikker og sier at det går bra, mens jeg svetter i panna og bare vil at alle skal fortsette med de hellige ritualene de holdt på med.

Var det Guds måte å fortelle meg at jeg må roe ned på tapasen? Var det hevn for all banningen min? Var det overmaktens hint om at jeg må la være å drikke sangria til lunsj og tro jeg bare kan rusle inn på fremmede menneskers påskemesse? Var det den katolske kirkes måte å fatshame en skinke-entusiast på?

Jeg vet da faen. Jeg vet bare at skammen fortsatt kjennes i hver pore, og at vi etterpå måtte drikke hundre glass cava for å kunne le av det. Og at jeg nesten fortsatt føler at den katolske kirke nå er ute etter meg, hun litt tjukke turisten som ødela messen og stolen deres midt på den hellige torsdagen. Fyttigrisen. Jeg ler (og gråter innvendig samtidig).

Córdoba er uanset amazing, jeg skal legge ut flere bilder senere, for på tross av hele episoden i det aller helligste så er jeg forelsket i denne byen. Nå skal vi få oss litt frokost (jeg lar meg ikke skremme), og komme oss videre før noen fra menigheten kommer og tar meg.

Snakkes snart!

Thea.

Veldig vakkert, og med ekstremt god akustikk (noe smellet kunne understreke)

 

2 Comments

  1. Det kunne så lett ha vært meg! I feel you! Men hvor satt du resten av messen? Gikk du? Dette krever oppfølging! Mer mer!

Legg inn en kommentar