Córdoba <3

 

Sånn har folk det i «bakgården» sin her

Bare så dere ikke skal tro Córdoba ene og alene handler om å drite seg ut på katolske messer, så må jeg dele noen bilder av det som muligens er Spanias vakreste by. Fy fader så fint! VI har surret rundt og bare sett på folk, spist skinke, snakket med gamle rare damer og blitt venner med en familie som eide en bar (hvor vi sikkert drakk opp all ginen).

Kidsa skravler og spiser pipas (fuglefrø)
Jeg burde sikkert vite hva denne plassen heter, men det gjør jeg ikke. Fin da?
Bilde av den første flamenco-caffen i byen. Skulle sjukt ønske jeg kunne henge med dem. #squadgoals

Jeg ble ikke bare forelsket i byen, men også i en mann. Han sto under et appelsintre og skar skinke og var til å spise opp, hvis det er lov å si? Han ble glad da jeg spurte om jeg kunne ta bilde og rettet seg stolt opp og kjørte sin beste positur.

Jeg fikk et crush på skinke-mannen <3
Alt er bare vakkert. Hvis jeg hadde bodd her hadde jeg fiksa sånn tørkesnor mellom huset mitt og naboens.
Eirik tok et bilde av meg også. Dette var før skammen, da jeg fortsatt bare var en lykkelig turist.

Neste stopp på erobringsferden er Granada. Det er tapasen og flamencoens hjemby, Eirik har aldri vært der, og jeg gleder meg sjukt til å vise ham alt den byen handler om (mat, mat, mat, drikke, danse, drikke, mat igjen). Skulle ønske vi hadde mere tid i Còrdoba egentlig, men vi må heller komme tilbake en annen gang. Kanskje har de by then glemt hele pinnestol-opplegget? Det hadde vært digg.

Ha en strålende langfredag, folkens!

 

🙂 Thea

2 Comments

Ydmykelse i det aller helligste

 

Skammens ansikt.

Jeg tror jeg hadde en av livets topp tre mest ydmykende opplevelser i går. Vi surret rundt i her i Córdoba, akkurat sånn som jeg liker å reise, bare spasere dit det faller seg, drikke noe på et gatehjørne, skravle, se på folk, for så å rusle videre. Den mest kjente bygningen her er mezquitaen, en kjempestor moské-katedral, hellig og enorm og svært imponerende. Det er påske, det vil si at byen er full av folk og katolske tradisjoner, og akkurat da vi, Eirik og jeg, hadde spist noe deilig skinke og drukket litt sangria, og ruslet forbi mezquitaen i går, så var det gudstjeneste. Vi vil jo gjerne joine på alt som er fint, så vi spurte vakten om det var greit at vi ble med. Han forklarte oss at det så klart var greit, men at vi ikke under noen omstendigheter kunne gå ut derfra før messen var ferdig, for det var hellig skjærtorsdags-messe og den ble tv-overført og greier.

De har en greie for pynt de katolikkene

Vi smilte og nikket og ble sluppet inn. Det er noe helt spesielt ved å få tre med på fremmede menneskers tradisjoner. Mezquitaen er så overveldende i seg selv, at hvem som helst føler ærefrykt der, og når en fullsatt kirke i tillegg synger og ber i kor, så var det rett og slett litt magisk.  Vi tok plass, stirret med store øyne på alle ritualene, røkelsen som svinges hit og dit, prestens tale om kjærlighet (overraskende sympatisk tale til å være katolsk faktisk), de gale som ber og korser seg hele tiden, og kollekten som samles inn med mye klirring fra han som går med kurven.

Vi var de eneste turistene der inne. Alt gikk bra, vi gjorde ikke noe av oss, vi blenda inn så godt vi kunne. Helt til det skjedde. Fy faen, jeg kjenner flauheten bre seg som en klam dyne over kroppen når jeg skal fortelle om det, det kommer sannsynligvis til å stå i historien (min) som noe av det kleineste jeg har vært med på. For når vi sitter der, stille som mus, mens presten ber og alt er hellig, så lener jeg meg litt bakover. Bare bittelitt. Vi sitter på sånne pinnestoler, i denne enorme hallen av stein. Og noe er galt med stolen min.

Det må ha vært noe galt med stolen min. I det jeg lener meg litt bakover så klapper den rett og slett helt sammen. K L A B A M !!!!!!! En kjempesmell, det høres ut som om noen skyter, det runger i katedralen, jeg ligger plutselig på gulvet med hele meg, midt i den tv-overførte messen, midt i det hellige så ligger jeg på gulvet over en ødelagt klappstol. Fyttihelvete.

Stolen. Jeg dør innvendig av dette bildet.

Hele menigheten snur seg, alle stirrer, jeg ligger på gulvet oppå en ødelagt stol og kaver, alle lurer på hva faen jeg driver med, en gamle mann kommer til unnsetning, jeg har blackout, skammen tok meg, så jeg husker ikke om jeg lå på gulvet i tre eller ti sekunder (tror det var tre), før jeg kommer meg på beina og smiler ydmyket mens jeg nikker og smiler som en sånn kinesisk dukke. Nikker og nikker og sier at det går bra, mens jeg svetter i panna og bare vil at alle skal fortsette med de hellige ritualene de holdt på med.

Var det Guds måte å fortelle meg at jeg må roe ned på tapasen? Var det hevn for all banningen min? Var det overmaktens hint om at jeg må la være å drikke sangria til lunsj og tro jeg bare kan rusle inn på fremmede menneskers påskemesse? Var det den katolske kirkes måte å fatshame en skinke-entusiast på?

Jeg vet da faen. Jeg vet bare at skammen fortsatt kjennes i hver pore, og at vi etterpå måtte drikke hundre glass cava for å kunne le av det. Og at jeg nesten fortsatt føler at den katolske kirke nå er ute etter meg, hun litt tjukke turisten som ødela messen og stolen deres midt på den hellige torsdagen. Fyttigrisen. Jeg ler (og gråter innvendig samtidig).

Córdoba er uanset amazing, jeg skal legge ut flere bilder senere, for på tross av hele episoden i det aller helligste så er jeg forelsket i denne byen. Nå skal vi få oss litt frokost (jeg lar meg ikke skremme), og komme oss videre før noen fra menigheten kommer og tar meg.

Snakkes snart!

Thea.

Veldig vakkert, og med ekstremt god akustikk (noe smellet kunne understreke)

 

Den spanske invasjonen (anno 2018)

 

Skinke og sangria, ganske nærme meningen med livet.

Velkommen til vår helt egne (vennskapelige) invasjon av verdens deiligste land! Jeg skriver dette fra en seng i en liten leilighet i Córdoba, det er første dagen av en etterlengtet og litt annerledes ferie. Denne vinteren har vært lang ass. Det har vært litt stille fra meg på denne bloggen, men nå er det vår i hjertet og sinnet og vi er på tur!

Min venn Eirik og jeg satt i sofaen min midt i mørkeste januar og deppet over tilværelsen.  Det vil si, vi registrerte at vi begge manglet mye av det jeg vil kalle livsgnist. Uten å egentlig ha noe å klage over, var vi likevel sutrete der vi satt og tinget serie på serie hjemme hos meg. Vi trengte en plan, noe å glede oss til, noe å vente på. Lang historie kort; vi booket oss billetter til Spania, og begynte planlegge vår spanske invasjon anno 2018. Vi har googlet og diskutert, begge har vært mye i Spania, vi trengte å gjøre noe nytt. Det var ikke strender og bikini-liv som fristet mest, det var å se folk, vandre gatelangs, oppleve nye ting, ha rare samtaler med fremmede, kjøre bil og drikke vin på små plasser som fristet mest. Nå er vi her, og du er hjertelig velkommen til å følge turen her, jeg legger også ut masse (kanskje for mye) på snap og innta, heter theakli begge steder hvis du vil følge.

I det sekundet Eirik og jeg møttes i Málaga i går var turen i gang. Vi leide bil, stappet store kofferter inn i en liten Fiat, og satte kursen mot Córdoba. Med allsang til spanske hits (nei, vi kan ingen av tekstene helt, men samma det vel) rusa vi avgårde, fyttirassen så sjukt deilig.

Jeg elsker Spania. Jeg elsker folka, maten, lyset, musikken, hvordan de gamle korte menneskene pynter seg og snakker og banner, hvordan man henger gatelangs, spiser sammen, og at det er lov å nynne og plystre når man går for seg selv (uten at noen bryr seg). Påsken i Spania er store greier, da er det prosesjoner, dramatikk og korps i gatene, folk spiser fuglefrø (!) gatelangs (de kalles «pipas» jeg har aldri skjønt hva som er greia, men alle knasker i vei).

Resultatet av at voksne folk spiser fuglefrø med salt over alt  Jeg er serr fascinert over hvordan de klarer å få den lille kjernen ut av skallet uten å ende med å spise hele greia. Har kjøpt min egen pose og øver meg, kommer med oppdatering i morgen.

Rett utenfor leiligheten vi er i nå, går prosesjonene forbi. De bærer store dekorerte flåter med Jomfru Maria på, kledd i spisse hatter (ser helt ut som Ku Klux Klan, en det er altså menighetene til de ulike kirkene som kler seg ut) og gamle og barn og alle midt i mellom er med på festivitasen. Det er varmt, det lukter røkelse i gatene, og på hvert hjørne ligger muligheter for kald øl og salt skinke og dermed livet sånn som det alltid burde være (spør du meg).

Córdoba viser seg så langt fra sin aller beste side, jeg kjenner en gryende forelskelse for denne byen, skal legge ut bilder og fortelle mer guide-aktig i morgen, men akkurat nå ville jeg bare invitere dere alle til en liten Spania-boble. Muligens er du på hytta, hjemme i sofaen, kanskje er du på jobb hele påsken, og da kan det være digg med litt spansk sol og noen tapas overført på internett, eller hva?

To be continued som de sier,  hasta pronto!

<3 Thea

Eirik poserer på en stein på en plass i en særdeles vakker by <3

 

 

 

7 perfekte egenskaper ved vinterkroppen

 

Vinterkroppen er top noch

Jeg synes sommerkroppen får  for mye creds, den er liksom på alles lepper fra janar til november. Hva med vinterkroppen? Hvorfor hylles ikke vinterkroppen i det hele tatt? Det er rett og slett dårlig gjort. Her er ti perfekte egentkspaper ved den kroppen du vandrer rundt i nå:

1: Den er myk! Herregud så deilig det er med litt polstring. Kroppen puster lettet ut, den legger isolerende spekk mellom huden din og invollene dine sånn at du skal holde deg varm. «Kroppens egen kashmir» burde fettlaget kalles, hvis kroppen hadde hatt et reklamebyrå garanterer jeg at det hadde vært slagordet.

2: Den er helt rå på balansekunst. Vinterkroppen er altså helt suveren på holde oss på beina. Folk i andre land får ikke like gode balanseegenskaper som oss her i nord, det er utrolig hvordan vi suser mellom ren holke og plutselige gruslagte områder med finjusterte bevegelser. Å løpe til bussen i Norge midtvinters kunne vært en egen OL-gren, vi hadde vunnet alt i den også.

3: Den gror sine egne hår. «Kroppens egen kashmir» holder ikke alltid kulda ute, så hårene våre kommer også til sin rett. De gror frem overalt (heihei!), og gjør at luften utenpå huden isoleres, som vår egen private helsetrøye. Perfekt tilpasset deg og din anatomi, ingen krik eller krok skal stå ubeskyttet. Imponerende to say the least.

4: Den kan gå på ski, skøyter, truger og sitte på akebrett. Det er altså så mange rare ting vinterkroppen får til, som hjernen til ulike innehavere av vinterkropper har funnet på. Det er ikke det sted den ikke kan komme seg frem, ingen muligheter den ikke har tenkt på. Om du er fan er en anen sak, noens vinterkropper liker best å se på at andre vinterkropper gjør disse tingene på TV, mens de selv drikker kakao foran en peis. Det er likevel utrolig.

5: Den har oppfunnet øyenvipper. Man skulle tro de bare var til pynt sånn som folk holder på, en hel industri er altså viet til øyenipper alene. Men den gang ei, det er først i snøvær du faktisk erfarer øyevippenes sanne jeg spør du meg, de holder snøen ute. Uten dem hadde øyeeplet ditt vært fullt av gammelt sludd, tenk på det! Applaus til alle vipper, både korte og lage og bleke og bustete, bra jobba.

6: Den kan både bade i isvann og være i badstu. Vinterkroppen har en helt koko egenskap, den kan altså slenge seg ut i sjøen gjennom et hull i isen, for så å styrte inn i et megavarmt rom med masse damp, – og like det! Spesielt deilig synes den det er hvis den kan drikke noe digg mens den varmer seg. Creds.

7: Den er varm. Det er jo imponerende synes jeg, at kroppen klarer å holde 37 varmegrader når vi er ute i -15. Det er som ditt eget lille private syden, med deg hvor enn du går. Å legge kalde hender på en varm mage er alltid mulig, å ligge inntil en annens syden om natten, eller i sofaen når man ser på film, – helt perfekt. Også en god unnskyldning til å fyre opp en paraplydrink når som helst, du er din egen tropiske øy og mangler egentilg bare en sånn bikini laget av kokosnøtter.

 

Alt handler om perspektiv, folkens