Med vondt skal vondt fordrives

 

Vil bare minne om at livet blir sånn her om noen måneder. Det virker som løgn, men det er faktisk sant.

Dere husker kanskje at jeg sist uke lå jeg gråtende på benken hos kiropraktoren, mens hun knaste knokene ned i ryggen min og sa «med vondt skal vondt fordrives»? I går var jeg tilbake igjen, med mer spenst i steget enn sist. Jeg gledet meg til å vise henne hvordan jeg vanligvis er, når jeg ikke halter som en gammel dame og gråter strie strømmer av snørr. Jeg har ofte behov for det, å vise leger og folk som ser meg på mitt stusseligste, at jeg  kan være en vanlig person også. Uansett, jeg kommer inn på kontoret hennes, med rak rygg, klar for mer smerte, men det viser seg at skjebnen har andre planer. Følte det nesten var litt som på film faktisk, for denne gangen var det hun som gråt.

Det viser seg at hun nettopp har gått på trynet på isen (kriopraktorer bruker visst ikke brodder) og har så vondt i skulderen at hun ikke kan bevege armen. Uansett hvem man er, når noe gjør skikkelig vondt så blir vi mennesker ganske like. Nå var det hun som ikke visste helt hva hun skulle gjøre, det var hun som var fortvilet og lost, og jeg som var den handlekraftige. Etter å ha pakket tingene hennes i en bag, fått surret noe klær rundt både henne og skulderen (det er jo så jævlig kaldt), så satte jeg henne i bilen og kjørte henne til legevakten. Hun med tårer på kinn, og jeg skravlende ved siden av. Jeg liker at folk snakker når jeg har vondt noe sted, at de liksom underholder meg. Mulig det er sjukt irriterende for andre, men det er alltid min go to-strategi når jeg føler at situasjonen krever det. Og det følte jeg i dette tilfellet, så hun fikk høre om sommerferie-vanene mine, om familien, om jobben, jeg delte faktisk også noen fyllahistorier der vi satt i bilen gjennom Oslo sentrum. Når jeg tenker på det nå så får jeg nesten litt fylleangst, men herregud, hun trengte digresjonen.

Å være på legevakten alene er noe av det ensomste man gjør, så jeg måtte ta meg kraftig sammen for å ikke bli med henne inn. Det er så rart å sitte der blandt andre skrøpelige, og dele en skadet skjebne, spesielt når det er brudd-rekord i byen for tiden og ventetiden blir megalang. Husker en gang jeg var der rett etter at jeg hadde begynt å se på «The Walking Dead», det var en svært skjellsettende opplevelse. Alle vagger på legevakten, eller sleper på en arm, stirrer tomt foran seg, det er umulig å ikke føle man sitter midt i et zombie-inferno. Nei, hold deg unna akkurat den serien hvis du planlegger å skli på isen.

Vi lever jo i en dødsfelle nå folkens, det er rett og slett ren flaks hvis vi kommer oss omkring uten å brekke bein, hender, knær og fjes, og i tillegg unngår å bli spiddet av istapper eller knust av fallende snøblokker. Jeg glemmer jeg, hvor koko føret er på denne tiden av året. Det virker som ren og skjær løgn at vi om noen måneder springer rundt i sandaler og bare ben hele kvelden, som noe en full onkel har diktet opp. Heldigvis er det ikke skrøneri, det er faktisk sant (for det er sant?).

Fikk hyggelig melding fra kiropraktoren i går kveld, som kunne fortelle at ingenting var brukket, men at hun hadde blit sykemeldt på ubestemt tid, med emojis og greier. Jeg blir alltid glad når folk sender emojis, det er et kvalitetstegn (i motsetning til det de pretensiøse hevder). For min del betyr sykemeldingen at jeg slipper å få knokene hennes ned i korsryggen i nærmeste fremtid, et resultat jeg mener er skjebnens verk, og dermed noe jeg bør respektere. Ikke sant?

Vær forsiktige der ute, folkens! Det er livsfarlig. Bruk brodder, støtt dere til sidemannen, gå som pingviner, eller aller helst; hold dere inne. Det er veldig mange fine serier å se og podcaster å lytte til, mens vi venter på våren. Jeg er helt hekta på «Hos Peder» fortiden forresten, anbefales på det varmeste!

Ta vare!

🙂

 

Legg inn en kommentar