Farmen kjendis, sumo-look og knute på tråden (not sorry)

 

Noen drepte Kenny og solgte meg jakka hans (beklager til alle ryddige sjeler, jeg vet folk hater å se kluss på ledningen, men det er bare sånn jeg er).

Farmen kjendis er over, folkens og jeg surna over resultatet. Nå har jeg jo enasjert meg litt over snittet kanskje, men jeg føler at Inga Berit var en mer verdig vinner en Pål. Hvorfor stemte ikke Lene på henne? Hva har skjedd i kulissene her? Jeg kan sikkert google det, men jeg kjenner at det holder. Farmen kjendis er slutt og det er på tide å komme seg videre i livet, videre på internett, videre til andre serier, annet drama. Man må jobbe på for å få med seg alt før vinteren er over og livet begynner igjen.

De av dere som følger meg på snap (heter theakli) har sett min nye jakke, en blanding av Kennys antrekk i South Park og en dyne. Tidemann synes jeg likner på en sumo-bryter, han tror det er en hedersbetegnelse (og da blir det jo det), og klapser meg karslig på skulderen hver gang jeg tar den på meg. Fra inne i den dyna hører jeg på podcast (fortsatt «Hos Peder», jeg er fullstendig hekta), og kikker ut på snø og folk, mens jeg sklir gatelangs i selskinnstøvler som gir meg tidvis dårlig samvittighet. Det er det eneste jeg eier med pels på, de er gamle, veldig varme, men jeg har fortsatt kvaler. Jakka gjemmer meg for eventuelle fordømmende blikk, men jeg er at folk kikker (mer på jakka enn på skoene faktisk).

Ja, disse har en gang vært en sel, og det tenker jeg mye på. Hva slags liv hadde den? Hadde den kule venner? Kunne den noen triks? RIP.

Tidemann ga meg kort i går, hvor jeg ble kåret til verdens søteste mamma (noe som underbygger at sumo-looken er hot folkens), og godteri han spiste selv til slutt; «det er jo tanken som teller, muttern» sa han kjekt. Vi har sett på noen gamle norske filmer i det siste, og nå heter jeg «muttern».  Vi kjørte dinner-date på løkka, burger og milkshake, mens vi konverserte og fanget Pokemons. Det er nesten vintage det nå eller? Å fange Pokemons altså. Vi fikk fire nye, så stemningen var veldig god på vei hjem.

Ellers kan jeg melde om at Knut er helt på styr fortiden, han har stor og tung vinterkropp men er våryr i humøret, i dag lå han i vinduskarmen og freste og hyttet med poten mot småfuglene som spiste fuglefrø utenfor. Han har også gått amok på flere tørkeruller i det siste, han krafser dem fra hverandre så det bare blir snøliknende fjon igjen. Jeg tror han merker at dagene blir lysere, og drømmer seg tilbake til de spanske gatene han kommer fra. Hvem gjør ikke det?

Skulle gitt ganske mye for en mugge sangria akkurat nå, en mugge sangria og rettferdighet i Farmen. Men sånn er ikke livet, akkurat nå er livet brøytekanter og skaderekord på legevakten og vinter-OL og Frank Løke-fans. Og det får være greit, så lenge jeg kan kjøre sumo-stil og ha floke på headset-ledningen (jeg vet noen av dere får stress-eksem av å se det, men det er sånn jeg er), så skal jeg holde ut også denne sesongen. Jeg kjenner det nemlig, våren er på vei!

🙂 Thea.

 

 

 

 

 

 

Med vondt skal vondt fordrives

 

Vil bare minne om at livet blir sånn her om noen måneder. Det virker som løgn, men det er faktisk sant.

Dere husker kanskje at jeg sist uke lå jeg gråtende på benken hos kiropraktoren, mens hun knaste knokene ned i ryggen min og sa «med vondt skal vondt fordrives»? I går var jeg tilbake igjen, med mer spenst i steget enn sist. Jeg gledet meg til å vise henne hvordan jeg vanligvis er, når jeg ikke halter som en gammel dame og gråter strie strømmer av snørr. Jeg har ofte behov for det, å vise leger og folk som ser meg på mitt stusseligste, at jeg  kan være en vanlig person også. Uansett, jeg kommer inn på kontoret hennes, med rak rygg, klar for mer smerte, men det viser seg at skjebnen har andre planer. Følte det nesten var litt som på film faktisk, for denne gangen var det hun som gråt.

Det viser seg at hun nettopp har gått på trynet på isen (kriopraktorer bruker visst ikke brodder) og har så vondt i skulderen at hun ikke kan bevege armen. Uansett hvem man er, når noe gjør skikkelig vondt så blir vi mennesker ganske like. Nå var det hun som ikke visste helt hva hun skulle gjøre, det var hun som var fortvilet og lost, og jeg som var den handlekraftige. Etter å ha pakket tingene hennes i en bag, fått surret noe klær rundt både henne og skulderen (det er jo så jævlig kaldt), så satte jeg henne i bilen og kjørte henne til legevakten. Hun med tårer på kinn, og jeg skravlende ved siden av. Jeg liker at folk snakker når jeg har vondt noe sted, at de liksom underholder meg. Mulig det er sjukt irriterende for andre, men det er alltid min go to-strategi når jeg føler at situasjonen krever det. Og det følte jeg i dette tilfellet, så hun fikk høre om sommerferie-vanene mine, om familien, om jobben, jeg delte faktisk også noen fyllahistorier der vi satt i bilen gjennom Oslo sentrum. Når jeg tenker på det nå så får jeg nesten litt fylleangst, men herregud, hun trengte digresjonen.

Å være på legevakten alene er noe av det ensomste man gjør, så jeg måtte ta meg kraftig sammen for å ikke bli med henne inn. Det er så rart å sitte der blandt andre skrøpelige, og dele en skadet skjebne, spesielt når det er brudd-rekord i byen for tiden og ventetiden blir megalang. Husker en gang jeg var der rett etter at jeg hadde begynt å se på «The Walking Dead», det var en svært skjellsettende opplevelse. Alle vagger på legevakten, eller sleper på en arm, stirrer tomt foran seg, det er umulig å ikke føle man sitter midt i et zombie-inferno. Nei, hold deg unna akkurat den serien hvis du planlegger å skli på isen.

Vi lever jo i en dødsfelle nå folkens, det er rett og slett ren flaks hvis vi kommer oss omkring uten å brekke bein, hender, knær og fjes, og i tillegg unngår å bli spiddet av istapper eller knust av fallende snøblokker. Jeg glemmer jeg, hvor koko føret er på denne tiden av året. Det virker som ren og skjær løgn at vi om noen måneder springer rundt i sandaler og bare ben hele kvelden, som noe en full onkel har diktet opp. Heldigvis er det ikke skrøneri, det er faktisk sant (for det er sant?).

Fikk hyggelig melding fra kiropraktoren i går kveld, som kunne fortelle at ingenting var brukket, men at hun hadde blit sykemeldt på ubestemt tid, med emojis og greier. Jeg blir alltid glad når folk sender emojis, det er et kvalitetstegn (i motsetning til det de pretensiøse hevder). For min del betyr sykemeldingen at jeg slipper å få knokene hennes ned i korsryggen i nærmeste fremtid, et resultat jeg mener er skjebnens verk, og dermed noe jeg bør respektere. Ikke sant?

Vær forsiktige der ute, folkens! Det er livsfarlig. Bruk brodder, støtt dere til sidemannen, gå som pingviner, eller aller helst; hold dere inne. Det er veldig mange fine serier å se og podcaster å lytte til, mens vi venter på våren. Jeg er helt hekta på «Hos Peder» fortiden forresten, anbefales på det varmeste!

Ta vare!

🙂