To ski, or not to ski

 

Fjellvettregel nummer 10: «Det er ingen skam å ploge»

Etter å ha rundet mitt trettifemte år her forleden, med bakst og familie, vin og sang, så dro vi til Trysil i helgen, søstrene mine og jeg. Vi kommer ikke fra en alpinfamilie, på tross av at vi vokste opp på beste vestkant. Der var normen å ha sju sett ski før fylte tre år. Jeg var hun ene i klassen som måtte gå på slalomkurs i Tryvann med småbarna, mens alle mine jevngamle venner hadde kjørt aktivt alpint siden de var fire måneder gamle. De står praktisk talt på twintip fra bleiealder i de kretser, med gullbeslått hjelm og fryktløse blikk.

Uansett, vi er en såkalt «langrennsfamilie», takket være Mamma som insisterte på å dra oss med og ut og som med imponerende tålmodighet lærte sure barn (meg) å gå fiskebein i motvind. Det har dessverre ikke resultert i ren skiglede for min del, men hun burde fått en million kroner for innsatsen. Når det gjelder nedoverski, så har jeg stått kanskje ti ganger siden jeg var tenåring, alltid styrt unna bakker brattere enn blå løype, stadig med sans for ploging. Derfor var det med nerver i magen og spente fjes vi stakk til fjells i helgen, for å leie ski og vise at vi (muligens) også duger til sånt, ikke bare til afterski.

Som voksen driter man jo litt i at man er ræva på noe, så lenge det er gøy, og så lenge man er sammen med folk man liker. Trysil tok oss i mot med strålende sol, perfekt føre, entusiastiske skiutleie-fyrer som la seg i selen og lo høflig da vi ba om «ski som gjør at vi ser helt rå ut uansett hvor dårlige vi er». Og det var gøy!!

Hjelm er alltid flatterende

Jeg gikk for den stilige plogestilen, med litt fremoverlent overkropp og armene til hver side, de andre så fetere ut, men ingen av oss fikk beundrende blikk (det må vel være lov å si?). Det dirret i både lår og sjel etter noen turer, men jeg synes faktisk jeg fikk dreisen på stadig kulere svinger, og da vi etterhvert ble født på ny i afterski-bonanzaen (hei shots, hei dansing, hei harry musikk og allsang!), så var turen en suksess. Kom faktisk hjem på søndag og googlet skipakker på tilbud, og var ett tastetrykk unna å booke Tidemann og meg inn på høyfjellshotell til helgen. Følte plutselig, etter 35 år, at tiden var inne for at også jeg skulle bli med i den kule norske alpin-gjengen. ENDELIG!

Gleden ble svært kortvarig, folkens. For i dag starten dagen hos kiropraktor, som kunne bekrefte at årsaken til at jeg har fått ganglaget til en veldig halt 80-åring siden søndag, er at jeg har forstrukket både det ene og det andre. Hylende lå jeg på den benken og gråt, mens hun sa «med vondt skal vondt fordrives» og presset knokene sine ned i ryggen min. Istedenfor å kjøpe en kul skipakke på sportsbutikken i dag, måtte jeg handle inn en tennisball, som jeg skal ligge på «så det gjør skikkelig vondt» flere ganger om dagen.

Jeg må likevel si at jeg er lysere til sinns enn på lenge, muligens er det fordi ble også kan være fravær av smerte, og akkurat den posisjonen jeg har inntatt her nå, gjør at jeg i dette øyeblikket ikke har vondt noe sted. Jeg føler i alle fall for å oppsummere dagen i bare high points:

  • At jeg ikke hadde prolaps, isjias eller kommer til å bli lam for livet, men tross alt bare har overdrevet svinging og ploging litt. Jeg er fortsatt fysen på å gjøre det igjen.
  • At jeg HELT SERIØST har blitt holdt våken av en ekte fugl som kvitrer de siste nettene, er det mulig at det er noen spurver som melder våren i det fjerne? Eller er det svarttrosten allerede? Jeg vet jeg hører en fugl, og jeg vet den ikke er i hodet mitt. Tar det som et vårtegn.
  • At jeg lever i et land der jeg kan bestille dagligvarer på døra uten at noen synes jeg er rar. Alternativet i dag hadde vært å leie rullestol til Rema 1000.
  • Jeg har ENDELIG fått skiftet pære i dusjen, det burde nesten feires med en fest.

Nå skal jeg ligge litt på en tennisball og tenke på våren, god tirsdag!

🙂

Legg inn en kommentar