2 Comments

Jeg utsetter det nye året

 

Jeg blir nødt til å vente litt med det der «nytt år, nye muligheter»-opplegget

En uke inn i det nye året, det som så blankt og rent lå foran oss, så må jeg innrømme at det ikke føles helt sånn som jeg hadde trodd. Hvor er den følelsen av nye begynnelser? Hvor er den følelsen av muligheter og overskudd? Hvor er den nye given som alle snakker om?

Så jeg ringte Nanna, søsteren min som alltid har svar, og hun for det første var helt enig, og for det andre; at alle hun har snakket med har det på samme måte; 2018 har liksom ikke helt begynt enda. Det er færre folk på treningsstenteret, færre folk ute, færre nyttårsforsetter, mindre følelse av blanke ark og fargestifer tel. Er det sånn at det norske folk har bestemt seg for å kollektivt gå litt i dvale? Eller er det bare oss i familien Klingenberg?

Her sitter jeg, den første søndagen i 2018 og resten av mitt liv, Tidemann er på skitur med Mommo og jeg har flere timer til rådighet. Burde boblet av initiativlyst for hverdagen og fremtiden føler jeg, men er flat som en pannekake. Det vil si, flat er jeg jo ikke, for magen er ekstra myk av julekaker og sånn, og håret er ganske flokete, men dere skjønner hva jeg mener.

Jeg så flere fjes ute på gaten i stad, som stirret litt tomt foran seg, med ski i hendene på vei til skogs, men med blikket festet innover. En jogger som krysset veien løp foran bilen min på rødt lys, fordi han ikke enset omgivelsene, han stirret tilsynelatende bare inn i egen sjel og lette etter engasjementet for det nye året. Han våknet opp da jeg holdt på å kjøre ham ned, så jeg bestemte meg for å vinke entusiastisk og være kjempeblid der jeg nesten drepte ham midt i kjørebanen. Han ble så overrasket at han bare vinket og smilte tilbake, håper han bruker resten av dagen til å kjenne på at han fikk livet i gave (takket være mitt raske reaksjonsmønster, poeng til meg). Hvis han mot alle odds skulle lese dette, så vil jeg si tre ting; kjøp deg brodder (du sklei som en bambi og det så rart ut), se på veien når du løper (ellers blir du påkjørt), og du er ganske kjekk (selv med topplue).

Jeg vet ikke folkens, jeg lurer på om det rett og slett er innafor å starte det nye året i morgen? Eller litt senere i vinter, når dagene har lysnet litt og man er ferdig med å se seriemaraton i sofaen, og vi er utvilte? Hvorfor må det nye året på død og liv starte midt i den mørkeste tiden, rett etter ukesvis med stress? Jeg ville stemt for en annen løsning hvis noen hadde åpnet for det, men det er det ingen som gjør, så jeg bare tar en avgjørelse her og nå. Det er rett og slett sånn det må bli.

Sånn. Nå som det er gjort, så behøver jeg altså ikke å forholde meg til dette «nytt år, nye muligheter»-presset, og det passer helt perfekt. Det vil si at søndagen kan fylles med helt vanlige ting, som kaffe og peis og en tur i nabolaget (og nye muligheter for å redde joggende menn på glatte sko).

Du må gjerne slenge deg på selvsagt, jo flere som joiner meg, jo diggere. Så kan vi bare ta imot januar med senkede suldre og lave forventinger, og heller gire opp og bla om til neste side når det faktisk er dagslys her i landet, og kroppen føles som noe annet enn en klump med våt sand. Eller hva?

God søndag!

🙂

 

2 Comments

  1. Jeg synes du skriver klokt, Thea! Nedpå og klokt. Nå har det seg slik at jeg akkurat i dag fant det lille restlageret av energi til å vaske i de krokene som ellers aldri blir vasket (6 mnd gammel møkk)…mannen banner høylytt fra soverommet der han støvsuger (frivillig tvang), og stemningen er ikke kjempe koselig.
    Ser frem til ditt neste innlegg, og tusen takk for at du er så ærlig. Ingen er perfekte, og det er normalen ?
    Hilsen Direktør Camilla i Standarfamiliepå4 AS.

    PS. Julens Beste Tips. var balsam for sjelen å lese ❤️ Tidemann er klok!

Legg inn en kommentar