To ski, or not to ski

 

Fjellvettregel nummer 10: «Det er ingen skam å ploge»

Etter å ha rundet mitt trettifemte år her forleden, med bakst og familie, vin og sang, så dro vi til Trysil i helgen, søstrene mine og jeg. Vi kommer ikke fra en alpinfamilie, på tross av at vi vokste opp på beste vestkant. Der var normen å ha sju sett ski før fylte tre år. Jeg var hun ene i klassen som måtte gå på slalomkurs i Tryvann med småbarna, mens alle mine jevngamle venner hadde kjørt aktivt alpint siden de var fire måneder gamle. De står praktisk talt på twintip fra bleiealder i de kretser, med gullbeslått hjelm og fryktløse blikk.

Uansett, vi er en såkalt «langrennsfamilie», takket være Mamma som insisterte på å dra oss med og ut og som med imponerende tålmodighet lærte sure barn (meg) å gå fiskebein i motvind. Det har dessverre ikke resultert i ren skiglede for min del, men hun burde fått en million kroner for innsatsen. Når det gjelder nedoverski, så har jeg stått kanskje ti ganger siden jeg var tenåring, alltid styrt unna bakker brattere enn blå løype, stadig med sans for ploging. Derfor var det med nerver i magen og spente fjes vi stakk til fjells i helgen, for å leie ski og vise at vi (muligens) også duger til sånt, ikke bare til afterski.

Som voksen driter man jo litt i at man er ræva på noe, så lenge det er gøy, og så lenge man er sammen med folk man liker. Trysil tok oss i mot med strålende sol, perfekt føre, entusiastiske skiutleie-fyrer som la seg i selen og lo høflig da vi ba om «ski som gjør at vi ser helt rå ut uansett hvor dårlige vi er». Og det var gøy!!

Hjelm er alltid flatterende

Jeg gikk for den stilige plogestilen, med litt fremoverlent overkropp og armene til hver side, de andre så fetere ut, men ingen av oss fikk beundrende blikk (det må vel være lov å si?). Det dirret i både lår og sjel etter noen turer, men jeg synes faktisk jeg fikk dreisen på stadig kulere svinger, og da vi etterhvert ble født på ny i afterski-bonanzaen (hei shots, hei dansing, hei harry musikk og allsang!), så var turen en suksess. Kom faktisk hjem på søndag og googlet skipakker på tilbud, og var ett tastetrykk unna å booke Tidemann og meg inn på høyfjellshotell til helgen. Følte plutselig, etter 35 år, at tiden var inne for at også jeg skulle bli med i den kule norske alpin-gjengen. ENDELIG!

Gleden ble svært kortvarig, folkens. For i dag starten dagen hos kiropraktor, som kunne bekrefte at årsaken til at jeg har fått ganglaget til en veldig halt 80-åring siden søndag, er at jeg har forstrukket både det ene og det andre. Hylende lå jeg på den benken og gråt, mens hun sa «med vondt skal vondt fordrives» og presset knokene sine ned i ryggen min. Istedenfor å kjøpe en kul skipakke på sportsbutikken i dag, måtte jeg handle inn en tennisball, som jeg skal ligge på «så det gjør skikkelig vondt» flere ganger om dagen.

Jeg må likevel si at jeg er lysere til sinns enn på lenge, muligens er det fordi ble også kan være fravær av smerte, og akkurat den posisjonen jeg har inntatt her nå, gjør at jeg i dette øyeblikket ikke har vondt noe sted. Jeg føler i alle fall for å oppsummere dagen i bare high points:

  • At jeg ikke hadde prolaps, isjias eller kommer til å bli lam for livet, men tross alt bare har overdrevet svinging og ploging litt. Jeg er fortsatt fysen på å gjøre det igjen.
  • At jeg HELT SERIØST har blitt holdt våken av en ekte fugl som kvitrer de siste nettene, er det mulig at det er noen spurver som melder våren i det fjerne? Eller er det svarttrosten allerede? Jeg vet jeg hører en fugl, og jeg vet den ikke er i hodet mitt. Tar det som et vårtegn.
  • At jeg lever i et land der jeg kan bestille dagligvarer på døra uten at noen synes jeg er rar. Alternativet i dag hadde vært å leie rullestol til Rema 1000.
  • Jeg har ENDELIG fått skiftet pære i dusjen, det burde nesten feires med en fest.

Nå skal jeg ligge litt på en tennisball og tenke på våren, god tirsdag!

🙂

Spirer i sveisen og hemmelighetskremmeri

 

Kvinne 34 med kjole, neglelakk, –  fortsatt uvitende om egg og spirer i sveisen.

Takk for deilig respons på gårsdagens innlegg, det er faenmeg fint å kunne ventilere til internett og få trøst. Man kan si mye dritt om vår generasjons hang til teknologi, men det finnes også fordeler ved å leve pålogga; den største av dem er dere. I skrivende stund har jeg utfrøt en helt perfekt aften, hvis man skal følgerådene fra verdens glansede kvinneblader (og det kan man gjøre innimellom hvis man vil, for eksempel i mangel av annen religiøs tilhørighet). Jeg har nemlig gått til innkjøp av diverse jålete bade-remedier i det siste, salter og skrubber og oljer og det hele. Så denne vinterkroppen valgte å ta seg et godt, gammeldags bad nå nettopp, med skum og skuring, og sitter nå med en ganske stygg (men myk) morgenkåpe i sofaen, med hvitt og innsmurt fjes. Jeg mangler fortsatt en tekopp med en sånn honning-pinne i, det har jeg skrevet om før, men likevel tror jeg dette er å stå til laud rent kvinneblads-messig. Og det føles fint. Så til dagens highs & lows:

Low-points:

  • Å skli rundt en hel dag på slush i våte sko med glatt såle, det gjør meg altså så irritabel. Det er innimellom helt utrolig at våre forfedre valgte å bosette seg her i nord, jeg skjønner ikke en pøkk av det. Det er oppbrukt å være sur på været, jeg vet, men jeg skulle altså så veldig gjerne ha tatt en prat med de som vandret nordover for tusenvis av år siden, i klær de hadde sydd sjøl, og bare stukket fingeren i jorda (der det var mulig) et øyeblikk. Så kunne vi hatt en fin prat om fordeler og ulemper ved å bo i kalde strøk, og så kunne jeg på vegne av fremtidens Oslo Sporveier, lukeparkerte bilister og folk med vanlige sko, slått et slag for at de heller skulle grunnlagt akkurat dette samfunnet under palmene. Det var akkurat det jeg tenkte på i dag, da jeg holdt på å gå rett på snørra, men holdt meg oppe ved hjelp av en fremmed manns frakk. Ungikk bare så vidt å dra ham med meg ned, det ble likevel kleint.
  • Da jeg oppdaget at jeg hadde egg og spirer i håret, fem timer etter at jeg hadde spist nettopp det. Levde til og med (frem til oppdagelsen) i en illusjon om at jeg akkurat i dag hadde en god hårdag, hadde til og med tatt på kjole og mascara. Det hjelper lite hvis man henger matrester i sveisen, som kloke folk pleier å si.
  • Lukten av våte sherrox. Tidemann har begynt på musikal-kurs, i dag var første øvelse. Så jeg satt en time i et sånt venterom med andre foreldre, som konverserte høflig og svært overfladisk med hverandre, til duften av tjue par våte sherrox. Det hele kunne vært en pretensiøs kunst-installasjon egentlig, om livet og hverdagen og klamt fottøy. Terningkast en.
Jeg gir deg verket «ventetid». En stinkende kunstinstallasjon med sur kaffe, barnesang i bakgrunnen og selve hverdagen i sentrum.

High-points:

  • At Tidemann har hemmelige prosjekter på gang i forbindelse med min bursdag i morgen, og stadig må snakke i telefonen med sin far og andre bak lukkede dører. Det lille lure fjeset hans når han i smug skriver kort til meg, det liksom-overlegne smilet når han nesten avslører hva han skal gi meg i gave, og stoltheten han legger i det å være flink på bursdag. «Du er sikkert utrolig spent mamma, men jeg kan bare ikke gi deg noen flere hint nå, du er nødt til å vente til i morgen, du må klare å holde deg.»
  • At vi fant en pose smågodt i bilen som lå igjen etter helgens kinotur, og bestemte oss for å spise opp alt. Sukker smaker innimellom så sinnsykt godt (old, but not fake news).
  • Det øyeblikket jeg oppdaget at gavekortet på massasje (som jeg fikk til sist bursdag) ikke hadde gått ut, og at de har ledig time på torsdag. Fyttihelvete det blir deilig. Og vondt. Håper jeg får et nytt et i morgen.

Sånn, da var oppgjøret tatt. Jeg må si det er svært effektivt på min indre sutre-demon, hun holder kjeft når jeg setter ting svart på hvitt. I morgen har jeg (og hun) levd i 35 år, jøje meg.

God tirsdag!

🙂

3 Comments

Fuck Prinsesse Vilikke

 

 

Jeg vet ikke med dere, men mellom brøytekanter, Farmen Kjendis (savner Aune), jobb, våte votter og hostekuler, så har de siste ukene sneglet seg av sted, både tregt og raskt samtidig for min del. Jeg føler at jeg går i loop, uten egentlig å være så fornøyd som jeg pleier, men samtidig har jeg ingen gode forslag til endring. Jeg føler meg som en prinsesse Vilikke, som griner på nesa av egne initiativ, og som på den ene siden vil ligge under en dyne til våren kommer, men så på den andre siden blir enda mer oppgitt når jeg først legger meg ned.  Min indre prinsesse Vilikke er alt annet enn søt og yndig, hun likner mer et beist enn en av kongelig ætt, og slenger dritt over en lav sko når hun får lov.

Søstrene mine mener det er januar sin feil at hespetreet Vilikke er så aktiv fortiden, legen min kunne forklare det med lavt stoffskifte (og gi meg mer medisin) og begge parter har nok noe for seg, men akkurat hvordan jeg skal håndtere henne er fortsatt en utfordring. Om to dager fyller jeg 35 år, jeg er altså halvveis til 70 folkens, og det føles rart. Jeg har ikke hatt problemer med noen andre bursdager i mitt liv, men akkurat 35 er jeg ikke noe fysen på å være. Eventuelt er det Vilikke som har tatt over hjernen min på det området også, og overbeviser meg om at jeg burde motstå iveren etter bursdag, som vanligvis ligger latent. Faen ta henne.

Jeg har derfor bestemt meg for å sette i gang noen tiltak mot denne ufyselige delen av mitt indre, som bare furter og henger med leppa, selv når dagene inneholder harmoni med verdens deiligste barn (mitt eget) og helgestemning. Jeg kan ikke operere henne ut av hjernen, jeg kan ikke trekke henne ned i do (ei heller levere henne til renholdsetaten), men det som hjelper er å blottlegge henne for offentligheten. Hun er som et troll, som sprekker hvis sola når henne, og siden dere fungerer som sola mi (nåh <3) så skal jeg fremover henge henne ut her, ved å liste opp dagens low-points. I tillegg bør jeg (for alles skyld) henge på noen high-point. Lykkeforskning sier nemlig at det viktigste man kan gjøre for å føle seg som en million dollars, er anerkjenne det som er dritt, men fokusere mest på det som er bra. Litt selvhjelpsaktig kanskje, men det får så være.

Føl deg gjerne fri til å gjøre det samme, hvis dine indre drittslengende stemmer får mer enn snittet god plass i hverdagen nå fortiden, jeg mistenker at jeg ikke er helt alene om dette.

Here we go, her er dagens low-points 22.januar:

  • Å forsove meg til morgenstellet, for så å oppdage at jeg ikke har brød til Tidemanns matpakke, og halvnaken løpe rundt i et kaldt hus for å finne noe han kan ha med på skolen, mens jeg maser på ham om hvor dårlig tid han har. Ender med å helle to yoghurter over på et gammelt bolognese-glass, slenge havregryn på toppen og nesten tryne på vei ut døra (i en alt for kort morgenkåpe).
  • Å kjenne på skammen når jeg lyver til ungen min og sier at jeg VELDIG GJERNE vil gå på skitur med ham en dag snart, vel vitende om at jeg gruer meg, men ikke tør si det høyt. Jeg var ikke misunnelig på noen av dere som la ut bilder fra solfylte skiløyper i går, jeg skulle kanskje ha ønsket meg ut på tur, men jeg gjør det ikke i det hele tatt, og det i seg selv fører fort til selvpisking. Burde, burde, burde, burde, men vil ikke, vil ikke, vil ikke, vil ikke.
  • At jeg fortsatt ikke har fjernet juletreet fra verandaen, det ligger der til spott og spe, fordi jeg glemte å levere det da renovasjonsetaten var i nabolaget, og nå har det vokst (situasjonen, – ikke treet) til at jeg må ha en henger for å kaste det. Det ler av meg hver gang jeg går ut døra, gapskratter med hver eneste barnål, peker på meg og himler med øynene over at jeg ikke har hatt dristighet til å sende det til de evige jaktmarker.

Sånn, det var dagens slagg. Så til livet lysere sider; dagens high-points:

  • At mamma fikset lampen i dusjen. I flere måneder har jeg dusjet i mørket, fordi det (tross alle mine forsøk) har vært klin umulig å skru av lampe og skifte lyspære. Mamma derimot, min magiske mamma, var inne på badet i syv sekunder og vips var lampa nede og jeg ser (snart) lyset. Må bare finne ut hvor de har (verdens rareste) lyspære hen først, men det ordner seg sikkert.
  • At jeg fant brokkolini i  butikken. Jeg følger noen matbloggere på instagram og hun ene (@nocrumsleft) lager brokkolini hele tiden. Det er altså brokkoliens litt søtere og tynnere bror, som smaker helt megadigg stekt i smør. Søsteren min har trodd jeg har løyet om det hele, og det føltes derfor topp å finne brokkolini på tilbud i butikken i dag. Det er kanskje dølt å bli så glad for en grønnsak, men jeg synes den ser så gøyal ut og så smaker den godt.
  • Å finne opp kile-quiz med Tidemann. Leken ble grunnlagt i dag, og består i at jeg stiller ham spørsmål («Hvem er eldst i familien vår? Hvor lang er en spaghetti? Hvem er verdens beste mamma?») og kile ham til han sier (det jeg mener er) riktig svar. Han hevder selv vi har truffet en gullåre og at konseptet bør patenteres, så gøy var det. Vi avtalte å leke det litt i morgen tidlig også (gitt at jeg ikke også da løper halvnaken rundt og maser).
  • Å se en dødsgammel mann på Sandakersenteret gå i en helt ny og trendy skinn-frakk. Han var nok ikke bevisst hvor kul han var, der han sneglet seg frem, men med den jakka så han ut som en rik hipster, en sånn som har lue oppå toppen av hodet, et studio i New York og som utelukkende spiser mat grodd i egen hage. Elsker gamle folk med tilfeldig «swag», får lyst til å ta dem med hjem.

Åh, det var deilig! Dette kommer til å funke tror jeg. Kjenner Drittkjerring Vilikke slå sprekker umiddelbart, det er helt perfekt. Har plan om å gjenta dette daglig fremover, så styr unna denne bloggen hvis du heller trenger fine bilder fra syden eller oppskrifter på inspirerende retter og sånn. Der kommer jeg ikke til å levere, det kan jeg si med en gang. Hvis du derimot er hypp på hverdag, da er dette stedet for deg.

🙂 God mandag, fine folk!

2 Comments

Jeg utsetter det nye året

 

Jeg blir nødt til å vente litt med det der «nytt år, nye muligheter»-opplegget

En uke inn i det nye året, det som så blankt og rent lå foran oss, så må jeg innrømme at det ikke føles helt sånn som jeg hadde trodd. Hvor er den følelsen av nye begynnelser? Hvor er den følelsen av muligheter og overskudd? Hvor er den nye given som alle snakker om?

Så jeg ringte Nanna, søsteren min som alltid har svar, og hun for det første var helt enig, og for det andre; at alle hun har snakket med har det på samme måte; 2018 har liksom ikke helt begynt enda. Det er færre folk på treningsstenteret, færre folk ute, færre nyttårsforsetter, mindre følelse av blanke ark og fargestifer tel. Er det sånn at det norske folk har bestemt seg for å kollektivt gå litt i dvale? Eller er det bare oss i familien Klingenberg?

Her sitter jeg, den første søndagen i 2018 og resten av mitt liv, Tidemann er på skitur med Mommo og jeg har flere timer til rådighet. Burde boblet av initiativlyst for hverdagen og fremtiden føler jeg, men er flat som en pannekake. Det vil si, flat er jeg jo ikke, for magen er ekstra myk av julekaker og sånn, og håret er ganske flokete, men dere skjønner hva jeg mener.

Jeg så flere fjes ute på gaten i stad, som stirret litt tomt foran seg, med ski i hendene på vei til skogs, men med blikket festet innover. En jogger som krysset veien løp foran bilen min på rødt lys, fordi han ikke enset omgivelsene, han stirret tilsynelatende bare inn i egen sjel og lette etter engasjementet for det nye året. Han våknet opp da jeg holdt på å kjøre ham ned, så jeg bestemte meg for å vinke entusiastisk og være kjempeblid der jeg nesten drepte ham midt i kjørebanen. Han ble så overrasket at han bare vinket og smilte tilbake, håper han bruker resten av dagen til å kjenne på at han fikk livet i gave (takket være mitt raske reaksjonsmønster, poeng til meg). Hvis han mot alle odds skulle lese dette, så vil jeg si tre ting; kjøp deg brodder (du sklei som en bambi og det så rart ut), se på veien når du løper (ellers blir du påkjørt), og du er ganske kjekk (selv med topplue).

Jeg vet ikke folkens, jeg lurer på om det rett og slett er innafor å starte det nye året i morgen? Eller litt senere i vinter, når dagene har lysnet litt og man er ferdig med å se seriemaraton i sofaen, og vi er utvilte? Hvorfor må det nye året på død og liv starte midt i den mørkeste tiden, rett etter ukesvis med stress? Jeg ville stemt for en annen løsning hvis noen hadde åpnet for det, men det er det ingen som gjør, så jeg bare tar en avgjørelse her og nå. Det er rett og slett sånn det må bli.

Sånn. Nå som det er gjort, så behøver jeg altså ikke å forholde meg til dette «nytt år, nye muligheter»-presset, og det passer helt perfekt. Det vil si at søndagen kan fylles med helt vanlige ting, som kaffe og peis og en tur i nabolaget (og nye muligheter for å redde joggende menn på glatte sko).

Du må gjerne slenge deg på selvsagt, jo flere som joiner meg, jo diggere. Så kan vi bare ta imot januar med senkede suldre og lave forventinger, og heller gire opp og bla om til neste side når det faktisk er dagslys her i landet, og kroppen føles som noe annet enn en klump med våt sand. Eller hva?

God søndag!

🙂