Et selvsentrert innlegg om å legge ned lista

 

Tre søstre i Paris. Den ene skal gifte seg, den andre blir stressa av puslespill og den tredje må legge ned lista.

Jeg vet ikke om det er månefasene eller den truede verdensfreden eller en forsinket minipubertet (eller en sjukt prematur førtiårskrise?), men den siste tiden har denne bloggeren aka mammaen aka radiodama gått inn i tenkeboksen. Det vil si, jeg har ikke sittet og stirret utover landskapet, jeg har ikke meditert, eller gått lange turer i skog og mark, men hjernen har jobbet hardt. Sist helg var jeg i Paris, med søstre og min fine venn Eirik, og november ble avsluttet med mye vin, ost, brunsjer og innkjøpet av et gigantisk Tyrkisk kelim-teppe (!!) som jeg insisterte på at det var nødvendig for meg å bære hele veien hjem til Norge igjen. Det var dyrt og tungt og nå ligger det her under føttene mine og minner meg om fnising gatelangs ved små restauranter og snegler i hvitløk.

Jeg har også sittet oppe til langt på natt og pakket inn gaver til Tidemanns gavekalender, selv etter at jeg egentlig hadde bestemt at vi ikke skulle ha gavekalender. Måtte ta en u-sving på den avgjørelsen da han kom hjem med egensnekret kalender til meg, som han hadde bygget sammen med faren sin av en bit fra deres gamle kjøkkeninnredning, sirlig pyntet med tjuefire gaver og «feliz navidad» skrevet med sprittusj. Jeg har også vært på helsefarm med mamma, på Finnskogtoppen velværesenter, gått skytteltrafikk mellom glovarm badstu og iskald uteluft, til kroppen ble så mør at man kunne smurt den på et  (veldig stort) stykke brød.

Hele tiden, både blant pensjonistene på Finnskogtoppen, i de sene gave-innpakningstimer, under morgenkaffen i Paris og gjennom alle de andre gjøremålene av mer hverdagslig karakter, så har hjernen min liksom jobbet på dobbel kapasitet. Kan man utvikle en ekstra hjerne? Det føles som om det jobbes bak i hodet, med store tanker og viktige ting, uten at jeg egentlig får helt tak i hva det er som foregår. «Hva er egentlig vitsen da?», tenker den vanlige delen av hjernen oppgitt, og går tilbake til å sette inn i oppvaskmaskinen, eller svare på mail eller noe annet trivielt.

Noe siger likevel til overflaten innimellom, forkledd som visdomsord jeg har hørt før, kjisjéer egentlig, men som plutselig låter smartere enn de har gjort tidligere. Jeg ringer stadig til søstrene mine og vennene mine, og forteller dem om disse åpenbaringene, som egentlig er helt banale setninger man kan finne på sånne sitatbilder på instagram. Jeg ringte for eksempel Katja her forleden, på vei fra Sandakersenteret hvor jeg hadde kjøpt inn alt for mange svibler (ingen trenger 12 nye planter hjemme), for å begeistret fortelle henne at jeg nettopp hadde funnet ut følgende; «å være glad er noe man må tillate seg selv». Hun nikket bekreftende til det for så å bli litt kleint stille, og jeg følte meg både klok og flau samtidig, for det er jo verdens mest oppbrukte budskap, som jeg plutselig følte var både klokt, nytt og svært relevant akkurat da.

Jeg vet ikke ass. Kanskje jeg er på vei til å bli en sånn person som henger sitater på veggen? Som snakker med lav stemme, går med tøfler over alt og begynner å holde foredrag om å «være seg sjøl»? Hjælpes.

Min beste teori på mysteriet med hjernesurret, er indre forventningspress. Jeg har skrevet om det før, og det et helt klassisk problem, kanskje til og med en folkesykdom, som jeg stadig tror jeg har blitt kvitt, men som på snikende vis innhenter meg meg jevne mellomrom. Spesielt før jul, spesielt når livet har mye å by på, både på jobbfronten og på privaten. Forventningspresset er skarp luring, smart nok til å forkle seg som noe annet, som en nødvendighet, en dårlig samvittighet eller en plikt. Men bak kostymen er det den samme gamle rotta, den som forer din indre kritiker med dritt til sene kvelder, og får deg til å tro du må fikse alt for å kunne ha det bra. Jeg går på limpinnen hver gang, det er helt utrolig. Man skulle tro at jeg etter snart trettifem år på denne kloden var mindre naiv, men jeg kaster meg altså om halsen på den utkledde rotta og inviterer den inn i hjerne, kropp og hverdag uten å kjenne den igjen før skuldrene mine er så høye at jeg får problemer med å komme meg ut av døra om morgenen (nå overdriver jeg veldig, blir så revet med, men dere skjønner hva jeg mener?).

Mulig dette innlegget både er for langt og alt for selvsentrert (men til mitt forsvar advarte jeg dere i tittelen). Jeg kom nemlig på at kuren som finker aller best mot forventningspresset inni meg, har vært å skrive på denne bloggen. Da ser jeg hvor tullete det er, skrevet med mine egne ord på en nettsiden foran alle som vil lese. Og så innså jeg at jeg egentlig har sluttet å gjøre det her. Den siste tiden har jeg liksom ikke fått til å skrive noe særlig, og jeg har trodd det har handlet om tid. Det har kanskje handlet litt om tid, men først og fremst så har det handlet om at jeg ikke følt at jeg har fått det til. Og grunnen til det, er fordi jeg uten å vite det, har skrudd opp forventingene (og dermed også fallhøyden) til hva det er jeg skal levere. Rotta har fucka opp! Jeg aner ikke hvordan det har skjedd, for det har aldri vært ambisjoner knyttet til det jeg fjaser ut om eget liv her, men noe har tydeligvis sneket seg inn og lagt en klam hånd over denne lille bloggen.

Da det gikk opp for meg før i dag, mens jeg puslet et hei-puslespill sammen med Nanna, så skjønte jeg klapt at det finnes to løsninger; enten droppe å blogge til roen har senket seg, eller legge ned lista for egen leveranse. Da vi ble ferdig med hai-puslespillet hadde jeg falt ned på at alternativ to er den beste løsningen; jeg må senke egne forventinger til et minimum.

Derfor blir det ingen julekalender her i år, ingen veloverveide tanker under en felles fane. Men det må skrives. For hvis det å formulere setninger på internett, for min del er kuren mot indre stresseksem, så er det på tide å la denne bloggen gjøre nytten for seg igjen. Jeg hadde bare glemt at det var derfor jeg var her, jeg hadde glemt at dere er verdens fineste lesere, og at det er helt greit å ikke være on top of alt hele tiden.

Takk til Nanna som minnet meg om det, etter at hun klikka i vinkel over puslespillet der en stund (det viser seg at pusling for noen er ekstremt lite avslappende). Nå skal jeg se på en gammel serie på internett og drikke Solo Super, så får min ekstra hjerne bare holde på i fred. Og så snakkes vi i morgen, med lave forventinger og skuldre. Avtale?

God lørdag!

 

 

 

 

Legg inn en kommentar