Kjære Gro Harlem Brundtland

 

Takk Gro! Du er rå ass. (bilde lånt fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Vi kjenner ikke hverandre i det hele tatt, jeg er bare en helt vanlig dame på trettifire år, som lever et ganske vanlig liv, og akkurat nå står oppe i en ganske vanlig julestri. Det som derfor kanskje vil overraske deg (hvis du leser dette da, jeg er usikker på om du er en sånn som leser blogger), er at du har hjulpet meg mer enn noen andre denne uka.

Du skjønner, i tillegg til denne årstidens sedvanlige aktiviteter, så er det sånn at ungen min har bursdag i desember, han ble nettopp sju, og det er ingen spøk med bursdag når man går i andre klasse. Forventningene en liten kropp bærer på, når det både er adventskalender, julelys i gatene, og man i tillegg har bursdag, den blir nesten for mye av det gode. Da kan det gå en kule varmt, for utålmodigheten kan bli stor og følelsene kan koke (både i meg og i ham), for det er mye som skal stemme og mye som skal ordnes, i tillegg til at vi aller helst skal «være tilstede i øyeblikket» selvfølgelig. Høye forventninger kombinert med glatt is og litt for dårlig tid, det er selve akkilleshælen til en helt vanlig mamma som meg. Det gikk faktisk bokstavelig talt ut over ankelen min, der jeg stupte ned siste rest av trappen forleden, fordi jeg forsøkte å jobbe mens jeg løp til skolen for å hente.

Vet ikke om du ofte går med nesen i en skjerm Gro, men sånn har det i alle fall blitt for meg, og det er sikkert ikke så bra, men det blir sånn rett og slett, fordi folk ringer og sender meldinger og så er det så gøy med snap (hvis du har snap så kan du legge meg til, jeg heter theakli). Uansett, denne uka ble i alle fall enda brattere enn den var i utgangspunktet, for jeg måtte dermed klare å koordinere både barnebursdag, familiebursdag, gavekjøp, forventninger, jobb og de vanlige trivielle tingene som handling og sånn, kombinert med å gå haltende på krykker, med bandasje og en god del paracet innabords. Jeg har vært hun som må legge beinet på bordet i viktige møter, så ikke høyre ankel skal bli som en elefantankel for alltid, og de eneste skoene som har passet er sånne ordenltige fjellstøvler som jeg blir skikkelig svett av.

Du har alltid fine sko forresten, jeg blir så imponert over damer som er flinke til å gå på høye hæler. Jeg har ikke turt å gjøre det siden i fjor jeg, det var da jeg vrikket ankelen sist (men det var for å være helt ærlig min egen feil, drakk for mye vin og snublet i et hull i asfalten, orker egentlig ikke å snakke om det). Nå er det ikke på grunn av din sans for sko jeg skriver dette innlegget, jeg skriver det fordi jeg har støttet meg til deg og din person gjennom disse trivielle, men svært strabasiøse dagene. Jeg har nemlig nettopp sett deg på TV i NRK-serien «Da vi styrte landet». Mange har sikkert sett det for lengst, men jeg har altså ikke hatt tid før denne uka, og det føler jeg på en måte var meant to be, for det har rett og slett vært redningen. For et program!!! Norske statministre møtes til en slags «Hver gang vi møtes»-middag, og mimrer fra egne perioder som høvdinger av Norge. Jeg skulle ønske det var tre ganger så mange episoder, i alle fall med deg, for du er rett og slett HELT RÅ.

Å se deg sitte sammen med andre forhenværende statsministre og spise middag, og høre dere fortelle hvordan deres arbeidsdager var, hvilke utfordringer dere måtte takle, det har rett og slett satt mitt eget liv i et sunt perspektiv. Og jeg har fått spesielt sansen for deg, Gro.  Kall det gjerne et girlcrush. Jeg har alltid likt deg liksom, jeg vokste opp med deg som statsminister og overhode. Men nå, når jeg selv er en voksen dame, som verden stadig forventer mer av, og som stadig begir meg ut på nye arenaer, så var det helt sjukt digg å høre deg snakke om livet.

Du kunne nesten snakket om hva som helst, jeg fikk lyst til å ha deg som venn, en jeg kan ringe til på helt vanlige torsdager, når verden er litt tøff. Du er den perfekte kombinasjonen av klok, varm, streng og nøktern. Null fjas og sentimentalitet, men likevel følsom og med sans for humor.Hvordan er du på hyttetur? Tror vi kunne kost oss glugg, jeg kunne laget middag og så kunne vi skravlet og drukket rødvin og du kunne gitt meg råd om livet, og vi kunne delt historier (dine selvsagt både mer imponerende og viktige enn mine, men jeg kan til gjengjeld være morsom, i alle fall noen ganger).

Forresten,  det må jeg si; jeg er glad jeg ikke er statsminister. Det der er et spesielt valg av arbeid, kudos til både deg og resten av gjengen. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort jeg, hvis jeg våknet om morgenen og plutselig skulle bestemt hvordan fedrelandet burde forvaltes, snakk om fylleangst. Har du forresten hatt fylleangst noen gang? Kan liksom ikke se for meg det. Du er heller den venninna man ringer til når man er litt skjør selv, og som beroligende sier at alt kommer til å gå bra, og samtidig setter skapet på plass. Jeg kan også være sånn altså, det er bare å ringe hvis du vil, jeg stiller mer enn gjerne opp som trygg klippe hvis du noen gang skulle trenge det. Sånt må jo gå begge veier, tenker jeg, i et godt vennskap.

Nå ble det mye skravling her, men det jeg altså vil kjære Gro, er å si TUSEN TAKK. Takk for at du gadd å være Norges første dame på toppen, takk for at du gikk i bresjen, og takk for at du denne uka har satt mine egne problemer med hoven ankel og hverdagsstress og sånn, i perspektiv med rolig mine. Håper at du får en skikkelig fin advent, og mange kule pakker til jul!

🙂 Thea.

PS: Jeg lurer forresten på en ting til (hvis du på magisk vis leser dette), får han Kåre Willoch noen gang skikkelig lættis? Jeg skulle så gjerne sett han le så han griner en gang, du vet sånn som man gjør når man virkelig knekker sammen i latterkrampe og slår seg på låret.

3 Comments

Livets eget fluepapir og desemberfestival

 

Et av mange kjøp fra Paris, utrolig hvor effektiv man blir på shopping når man drikker vin til lunsj.

 

Årets desemberfestival har startet, den som åpner med julekalender, etterfølges av bursdagsfeiring og ender med julebonanza og både gamle og nye tradisjoner (som enten startes, holdes eller brytes). Tidemann blir sju år på onsdag, og det går selvsagt ikke upåaktet hen. For det første har han talt ned dagene i fire uker, han har regnet på timer og minutter og holdt orden på ditansen mellom livet akkurat nå, og livet når o den store dagen er her. VI tjustartet feiringen i dag, samlet familien i stua, spiste mat og sang bursdagssang og det hele. Dette er det første året ungen ikke har ønsket seg en spesiell kake (i fjor sto jeg og bannet og skar ut legokloss av formkakebunn, mens svetten rant og Tidemann klappet meg på skulderen), og da ble jeg så glad at jeg bakte den største kaken jeg kunne. Det slo meg da jeg sto der og skakket på hodet sent i går kveld, mens jeg hørte på podcast og smurte utover kilovis med glasur, at jeg definitivt bruker for mye tid på å scrolle gjennom kakekontoer på instagram, for jøje meg folkens:

Jeg trodde visst plutselig at jeg var blitt en kakeblogger

Kaka er et direkte resultat av påvirkning fra sosiale medier. Jeg skulle kanskje brukt tredve prosent av tiden jeg sto og rørte sukker og smør til å rydde litt, for kaka ble megasvær og tilgjort og ganske god, men stua så sånn her ut rett før gjestene kom:

Det man ikke ser på dette bildet er at kjøkkenet så ut som en melbombe og at gulvet var glatt av glasur med Knuts kattehår i. Livets eget fluepapir viste det seg å være, den ensomme flua Knut har jaget siden juli ble endelig fanget i kjøkkengulvfella (så noe positivt kom det ut av situasjonen, jeg har hatet den flua). Jeg skulle ønske at jeg hadde en liten husnisse hjemme hos meg, en husnisse med støv på hjernen og rolig gemytt, som ordnet opp  i rotet mitt mens jeg sov. Det er det jeg ønsker meg til jul faktisk, jeg har ikke kommet på et eneste annet ønske enda, men der kom det; ryddenisse! Skriv det ned Pappa (han leser alltid her på bloggen).

Dagens hovedperson var så spent at han dirret da han skiftet til tversover, gjester og fest er det beste han vet. Og så satt vi der da, vi som på en eller måte er koblet sammen gjennom felles gener og andre bånd, og markerte at det (snart) er sju år siden jeg fødte (helt objektivt sett) verdens fineste unge. På denne tiden i 2010 hadde jeg akkurat blitt skrevet inn på Riksen og skulle settes igang. Jeg var hoven i fjeset av svangerskapsforgiftning, veldig spent og ganske fnisete. Husker søstrene mine joina oss på sykehuset den første kvelden, fordi ingenting skjedde i livmoren min. Vi satt rundt godteriautomatene i første etasje og spiste tørre muffins fra maskinen, og det føltes mer som om vi var på en slags leirskole enn at jeg skulle føde.

Resultatet av tre dager på Riksen i 2010 sitter på enden av bordet og kunne ikke vært bedre

Jeg kommer aldri over hvor sjukt det er at vi mennesker kan lage nye mennesker, og at jeg har gjort det, og at han faktisk er resultatet. Det virker helt uforståelig av og til, og hadde jeg ikke vært der da han kom ut så hadde jeg serr hatt problemer med å tro på det.

Nå er det søndag kveld, Knut ligger her som en stor snegle krøllet ned i ullhulen sin (som han har tråkket flat som en skål), og jeg googler juletrær. Det finnes så mange slag, visste dere det? Jeg har jo kjørt plastic fantastic i årevis, så jeg tenkte det var på tide å gjøre det på ordentlig i år. Stemmer det at katter og juletrær er krisekombo forresten? Knut skuler på googlinga mi fra kroken sin, men jeg klarer ikke å skjønne hva det er han tenker. Mulig han allerede pønsker på noe faenskap, men det er vanskelig å lese det hårete pokerfjeset hans.

Håper dere ligger trygge og varme i sofaene deres, spiser noe digg og ser på noe hyggelig. Det er helg helt til i morgen, never forget.

God søndag, folkens!

 

Et selvsentrert innlegg om å legge ned lista

 

Tre søstre i Paris. Den ene skal gifte seg, den andre blir stressa av puslespill og den tredje må legge ned lista.

Jeg vet ikke om det er månefasene eller den truede verdensfreden eller en forsinket minipubertet (eller en sjukt prematur førtiårskrise?), men den siste tiden har denne bloggeren aka mammaen aka radiodama gått inn i tenkeboksen. Det vil si, jeg har ikke sittet og stirret utover landskapet, jeg har ikke meditert, eller gått lange turer i skog og mark, men hjernen har jobbet hardt. Sist helg var jeg i Paris, med søstre og min fine venn Eirik, og november ble avsluttet med mye vin, ost, brunsjer og innkjøpet av et gigantisk Tyrkisk kelim-teppe (!!) som jeg insisterte på at det var nødvendig for meg å bære hele veien hjem til Norge igjen. Det var dyrt og tungt og nå ligger det her under føttene mine og minner meg om fnising gatelangs ved små restauranter og snegler i hvitløk.

Jeg har også sittet oppe til langt på natt og pakket inn gaver til Tidemanns gavekalender, selv etter at jeg egentlig hadde bestemt at vi ikke skulle ha gavekalender. Måtte ta en u-sving på den avgjørelsen da han kom hjem med egensnekret kalender til meg, som han hadde bygget sammen med faren sin av en bit fra deres gamle kjøkkeninnredning, sirlig pyntet med tjuefire gaver og «feliz navidad» skrevet med sprittusj. Jeg har også vært på helsefarm med mamma, på Finnskogtoppen velværesenter, gått skytteltrafikk mellom glovarm badstu og iskald uteluft, til kroppen ble så mør at man kunne smurt den på et  (veldig stort) stykke brød.

Hele tiden, både blant pensjonistene på Finnskogtoppen, i de sene gave-innpakningstimer, under morgenkaffen i Paris og gjennom alle de andre gjøremålene av mer hverdagslig karakter, så har hjernen min liksom jobbet på dobbel kapasitet. Kan man utvikle en ekstra hjerne? Det føles som om det jobbes bak i hodet, med store tanker og viktige ting, uten at jeg egentlig får helt tak i hva det er som foregår. «Hva er egentlig vitsen da?», tenker den vanlige delen av hjernen oppgitt, og går tilbake til å sette inn i oppvaskmaskinen, eller svare på mail eller noe annet trivielt.

Noe siger likevel til overflaten innimellom, forkledd som visdomsord jeg har hørt før, kjisjéer egentlig, men som plutselig låter smartere enn de har gjort tidligere. Jeg ringer stadig til søstrene mine og vennene mine, og forteller dem om disse åpenbaringene, som egentlig er helt banale setninger man kan finne på sånne sitatbilder på instagram. Jeg ringte for eksempel Katja her forleden, på vei fra Sandakersenteret hvor jeg hadde kjøpt inn alt for mange svibler (ingen trenger 12 nye planter hjemme), for å begeistret fortelle henne at jeg nettopp hadde funnet ut følgende; «å være glad er noe man må tillate seg selv». Hun nikket bekreftende til det for så å bli litt kleint stille, og jeg følte meg både klok og flau samtidig, for det er jo verdens mest oppbrukte budskap, som jeg plutselig følte var både klokt, nytt og svært relevant akkurat da.

Jeg vet ikke ass. Kanskje jeg er på vei til å bli en sånn person som henger sitater på veggen? Som snakker med lav stemme, går med tøfler over alt og begynner å holde foredrag om å «være seg sjøl»? Hjælpes.

Min beste teori på mysteriet med hjernesurret, er indre forventningspress. Jeg har skrevet om det før, og det et helt klassisk problem, kanskje til og med en folkesykdom, som jeg stadig tror jeg har blitt kvitt, men som på snikende vis innhenter meg meg jevne mellomrom. Spesielt før jul, spesielt når livet har mye å by på, både på jobbfronten og på privaten. Forventningspresset er skarp luring, smart nok til å forkle seg som noe annet, som en nødvendighet, en dårlig samvittighet eller en plikt. Men bak kostymen er det den samme gamle rotta, den som forer din indre kritiker med dritt til sene kvelder, og får deg til å tro du må fikse alt for å kunne ha det bra. Jeg går på limpinnen hver gang, det er helt utrolig. Man skulle tro at jeg etter snart trettifem år på denne kloden var mindre naiv, men jeg kaster meg altså om halsen på den utkledde rotta og inviterer den inn i hjerne, kropp og hverdag uten å kjenne den igjen før skuldrene mine er så høye at jeg får problemer med å komme meg ut av døra om morgenen (nå overdriver jeg veldig, blir så revet med, men dere skjønner hva jeg mener?).

Mulig dette innlegget både er for langt og alt for selvsentrert (men til mitt forsvar advarte jeg dere i tittelen). Jeg kom nemlig på at kuren som finker aller best mot forventningspresset inni meg, har vært å skrive på denne bloggen. Da ser jeg hvor tullete det er, skrevet med mine egne ord på en nettsiden foran alle som vil lese. Og så innså jeg at jeg egentlig har sluttet å gjøre det her. Den siste tiden har jeg liksom ikke fått til å skrive noe særlig, og jeg har trodd det har handlet om tid. Det har kanskje handlet litt om tid, men først og fremst så har det handlet om at jeg ikke følt at jeg har fått det til. Og grunnen til det, er fordi jeg uten å vite det, har skrudd opp forventingene (og dermed også fallhøyden) til hva det er jeg skal levere. Rotta har fucka opp! Jeg aner ikke hvordan det har skjedd, for det har aldri vært ambisjoner knyttet til det jeg fjaser ut om eget liv her, men noe har tydeligvis sneket seg inn og lagt en klam hånd over denne lille bloggen.

Da det gikk opp for meg før i dag, mens jeg puslet et hei-puslespill sammen med Nanna, så skjønte jeg klapt at det finnes to løsninger; enten droppe å blogge til roen har senket seg, eller legge ned lista for egen leveranse. Da vi ble ferdig med hai-puslespillet hadde jeg falt ned på at alternativ to er den beste løsningen; jeg må senke egne forventinger til et minimum.

Derfor blir det ingen julekalender her i år, ingen veloverveide tanker under en felles fane. Men det må skrives. For hvis det å formulere setninger på internett, for min del er kuren mot indre stresseksem, så er det på tide å la denne bloggen gjøre nytten for seg igjen. Jeg hadde bare glemt at det var derfor jeg var her, jeg hadde glemt at dere er verdens fineste lesere, og at det er helt greit å ikke være on top of alt hele tiden.

Takk til Nanna som minnet meg om det, etter at hun klikka i vinkel over puslespillet der en stund (det viser seg at pusling for noen er ekstremt lite avslappende). Nå skal jeg se på en gammel serie på internett og drikke Solo Super, så får min ekstra hjerne bare holde på i fred. Og så snakkes vi i morgen, med lave forventinger og skuldre. Avtale?

God lørdag!