Ti tegn på at vi er nøyaktig der vi skal være (selv om det er ikke føles sånn)

 

Utsikten

Det er de trofaste tegnene på november folkens, måneden Mamma advarte oss søstrene mot gjennom hele barndommen, måneden hun minnet oss på at kom, så vi skulle huske å gjemme på de fineste sommerminnene. Kanskje var jeg midt i en smeltende iskrem, i båten på vei over fjorden, eller med dykkemaskespor i huden etter fire timer snorkling på en øy i Middelhavet, hun glemte det aldri. «Dette må du huske på i november» sa hun, rett og slett fordi hun visste at akkurat sånne dager som dette var i vente.

De trofaste tegnene på en dag midt i november er like sikre og tydelige som julestemningen som treffer meg lille julaften, mens jeg stryker damaskservietter (jeg er helt rå på å stryke akkurat de serviettene faktisk). Du kan stille klokka etter novemberfølelsen (hvis det er en litt sløv klokke da, som bare vise måneder):

1: Overraskelsen over hvor latterlig mørkt det blir så latterlig tidlig. For bare noen uker siden gikk vi kveldsturer i nabolaget Tidemann og jeg, og det sto fortsatt blomster i noen bed og skumringen varte helt til leggetid. Nå må jeg stå på verandaen og se ham løpe over tunet til naboene klokka fem, fordi det er stummende svart ute og han bli redd for monstre. Hva skjedde??!

2: Knut jobber med vinterkroppen. Han spiser seg til varmebeskyttelse, ligger mer som en krøll i et varmt hjørne av sofaen enn han er ute og reker. Han har forøvrig bæsjet så mye i naboenes bed at jeg har bestilt noe som heter «avskrekkingsmiddel». Kan ikke både bli vintertjukk og upopulær i nabolaget, det er for mye på en gang, selv for ham (minner om at Knut er en katt forresten).

3: Det er hundre grader mer inne på offentlig transport enn utenfor. Svetten står i ullskjerfene med en gang man kommer inn døra, det dugger på rutene av morgenånde, og du kan se influensasmitten hoppe fra person til person.

4: Du oppdager nye serier, og kommer på at livet om vinteren leves i sofaen. Gropen jeg laget sist vinter er der fortsatt, jeg hadde bare glemt den. Passer perfekt til rumpa mi.

5: Mørket ute får deg til å lure på om det var sånn her livet skulle være, og om du ikke egentlig burde gjøre noe annet. Så siter du, litt tung i kroppen, og vet ikke helt hva du skal ta deg til, før du kommer på at det er derfor vi har oppfunnet peis, levende lys, badekar og kakao, og så kommer du på at det er sånn det jo skal være, for det er november nå.

6: Julemarsipan, pepperkaker, julesanger og pynt er fortsatt off limits (og kan derfor nytes med desto større glede enn om en måned).

7: Skuldrene heises sakte dag for dag, på tross av all sofaliggingen, for det er snart julekalender og gaver og tenning av graner og grøt og avlsutninger og julebord og tilhørende kjolejakt og alt det andre som fyller hver eneste kalenderdag frem til det nye året.

8: Du scroller gjennom feeden din på diverse sosiale medier om igjen og om igjen og lurer på om ikke noen kan legge ut noe gøy snart. Kom igjen’a folkens, legg ut noe gøy!

9: Du kommer på drinkene du har glemt at finnes, og lager deg irish coffee eller toddy med resten av whiskyen du kjøpte i fjor på samme tid. Det er faenmeg både digg og på sin plass.

10: Når jula likevel virker for langt unna, og alle andre råd er forsøkt, men tv-serien ikke fenger, hjemme-spa-kvelden ikke frister likevel og du ikke vet hvorfor du føler deg som Tussi i Hundremeterskogen, så husker du faktisk på den smeltende iskremen du spiste i båten, eller den lange kvelden du satt ute med venner i sommer, da sola aldri gikk ned og ferien virket evig. Og så blir du glad, fordi du jo er spot on der du skal være, du er ikke lost i det hele tatt, du følger tvert i mot planen til punkt å prikke. Det var den isen, den sommerlukten, den lyden av båt og den følelsen av sol og varme kvelder, – det var jo det du skulle huske på i november.

God søndag!

🙂

Legg inn en kommentar