2 Comments

Om instagram-løgn (og hvordan folk egentlig har det)

 

«Perfekt med kakao på en søndag». Neida. Dette bildet er bare jug, jeg tok det for lenge siden. Jeg har faktisk hverken melk eller tulipaner her i dag, bare en sur katt og en sofa.

På instagram ser folks søndager ut som romantiske komedier. Høstblader, varme kopper med kaffe, strikkegensere som ikke har nupper, perfekt bustete sveiser og rent sengetøy med frokostbrett på, kjærester som ler mot hverandre, eller leier barne sine på tur ved stille vann. Blæh.

Neida (joda). Vil bare minne om at søndagens egentlige natur kan være ganske annerledes, og at det er greit. Jeg føler på viktigheten av å påpeke følgende; for hvert eneste instagrambilde av idyll du ser, finnes det ti ganger så mange søndager av denne typen:

Fylleangst-søndag:  At du skjelvende og ganske alene prøver å lappe sammen sjelen etter gårsdagens fest. Angrer på at du var hele deg, eller deler av deg, som du ikke egentlig liker å vise frem.

Tinder-søndag: Nok en alenekveld i sofaen gjør at du kapitulerer og gjeninnstallerer appen du har slettet så mange ganger før, i håp om at din utkårede heller skal finne deg i det virkelige liv. Nederlaget er til å ta og føle på der du målløst sveiper over fremmedes fjes, på jakt etter en bekreftelse du ikke liker å innrømme at du trenger.

Klesvask-søndag: Skittentøyskurvene (ja, for jeg har flere) renner over av alle klærne du leter etter, de ligger der og venter, til poden ikke lenger har skift og du selv går med strømpebukser som ligner på sveitserost. Så du gir deg hen til klesvask på tampen av helgen, våte plagg som aldri tørker helt, som gjør stuen din stygg, fordi det er for vått og grått i været til at den tørker ute. Klesvask som ingen takker deg for at du tar, som ingen forberedte deg på da du var ungdom, ingen fortalte hvor stor del av livet som kom til å handle om skitne klær.

Sammenliknings-søndag: Du kikker over gaten, inn andres vinduer, der tekannen står på bordet og stearinlysene er tent, og så føler du deg som piken med svovelstikkene. Bare at du ikke er et fattig barn, og det ikke er julekveld, du er voksen og burde vite bedre enn å lure på hvorfor naboen har det så jævlig hyggelig. Men du klarer ikke å la det være, så du tenner lys sjæl, og prøver å gjøre det like fint å kikke inn av ditt vindu. Men du føler det liksom ikke helt likevel, dessuten er det ingen som ser inn av ditt vindu, for alle andre koser seg så fælt i sine egne liv at de ikke har tid til det.

Forefallende-søndag: Når du har latet som om du kan ta deg fri en hel helg og selvbedraget har funket, men så kommer søndagskvelden snikende med realitet i blikket og setter deg på plass. Og du åpner hjernen og kalenderen og alle tingene på lista over gjøremål skyller inn i bevisstheten din og hever skuldrene dine for hvert sekund. Og du lengter tilbake til lørdagen og selvbedraget, mens du åpner datamaskinen og begynner å jobbe, selv om du vet du aldri kommer til å komme i mål, ei heller sovne til riktig tid, så mandagen er allerede ødelagt. Og du vet det ikke enda, men i morgen tidlig kommer du til å oppdage at du glemte å ta ut matboksene av sekken på fredag, så det ligger muggen banan klistret sammen med leverpostei-skorper og venter på deg, bare sånn at du får startet uka med en helt perfekt reality-check.

Hvorfor legger ikke folk ut det der på instagram? Jada, jeg vet hvorfor. Men det hadde vært jævlig digg å se bilder av de virkelige søndagene der ute. Jeg nekter å tro at alle drikker store kopper med te, med sånn honning-pinne oppi. Du vet hva jeg mener, en sånn pinne med noen klumper på enden som man rører oppi koppen med? Sånn som alle damer har på reklame, når de sitter i sofaen med pledd og slapper av? Jeg kjenner ingen som har en sånn honning-pinne faktisk. Det er bare jug.

Det jeg prøver å si er; du er helt innafor! I den sofakroken du ligger i, med den følelsen du har, – og du er ikke alene. Nå skal jeg sjekke sekken for muggen matboks (takk til meg selv for påminnelsen), og så skal jeg legge ut et bilde av starinlys jeg også, så folk tror jeg er en sånn person. Neida (joda).

God søndag!

🙂

 

 

5 Comments

Gospel, grining og nyheter fra eget liv

 

Først sofa, så fjelluft.

Sitter i en gammel sofa i en gammel hytte på et fjell, og hører på at Tidemann spiller Monopol med Foffa. Den yngre garde kjøper alle eiendommene han kommer over og fryder seg hver gang den eldre garde må punge ut. Streptokokkene i halsen min er så kjipe at de nesten stakk kjepper i hjulene for den lange bilturen, men med penicillin i taska og paracet i blodet, og en smørblid unge i baksetet gikk det over all forventning. Saligheten over å komme opp i fjelluft, til tømmervegger og flatbrød og hyttesenger er så stor at jeg ble rørt her istad. Mulig de tårene også handler om feberen som ligger og ulmer, det skal svært lite endring i kroppstemperatur til for min del, før jeg snufser av alt. I går gråt jeg for eksempel åtte ganger til denne videoen:

Jeg er litt forelsket i hun dama, den mørke stemmen og det blide fjeset gjør at jeg har lyst til å ha henne som venn. Spesielt når jeg er syk og stusslig, tenk så hyggelig! Har vist videoen til alle jeg har møtt de siste dagene, til alle på jobben, til og med til legen som ga meg medisin. Ønsker meg et gospelkor.

I tillegg til å gråte hver gang de synger at man kan lene seg på dem, så gråt jeg også da legen sa jeg hadde streptokokker, for tonefallet hennes var så omsorgsfullt. Så det er der landet ligger, folkens.

Rent bortsett fra all grininga har uken vært kjempebra altså. Dette er på et vis en velfortjent runde med sykdom føler jeg, alle må under dekk innimellom og nå har jeg vært frisk kjempelenge. Dessuten har jeg brent lyset i begge ender, jobbet masse, sovet lite og generelt strukket strikken, da må man bare regne med at kroppen sier fra. Og når jeg kan ligge på en hyttesofa og høre Foffa forklare Tidemann med mild stemme om eiendomsinvesteringer i brettspill, så er det helt greit, nesten fint. Har faktisk tre gladnyheter fra eget liv denne uka;

1: Radio 1 kommer tilbake! Endelig kan jeg si det høyt, det er noe vi har jobbet med en stund, og jeg hater å måtte holde kjeft om kule ting. Føler æresfrykt og spenning, for det er helt sykt fett å få være med å lage den kanalen. Veldig mange mennesker har et forhold til Radio 1 fra tidligere tider, og nå skal kanalen bli riksdekkende, så det er svære greier. Jeg er så gira og begeistret at jeg ikke klarer å sove om natten, noe som igjen fører til grining av gospel, så jeg må skjerpe meg litt. Men fy faen så gøy!!!!

2: Dro til en datadoktor med macen. Altså, det er det lureste jeg har gjort på lenge. En og en halv time med en kjempegrei fyr fra Eplehuset var alt jeg trengte for å få system i livet mitt igjen. Han var vant til å snakke med pensjonister, så jeg følte meg skikkelig oppegående, og ga meg en dyprens i datalivet mitt. Føltes som spa, anbefales!

3: Foreldrerådet har fått ny illustrasjon:

Spot on

Er den ikke fin? Jeg synes den er helt perfekt, et nydelig bilde av hverdagen med barn. Gøy og vanskelig på en gang.

Nå er det kveldsmat og bok, før jeg skal sove en hel natt til ende. I morgen står rømmegrøt på planen, kanskje klappe noen geiter. Ypperlig ambisjonsnivå, spør du meg. Håper hver og en av dere koser dere glugg, om dere går for fest eller sofa, ligging eller soving; det er helg!

🙂 Thea.

 

 

 

3 Comments

Filmtriks

 

«Lite visste hun hva som ventet, der hun satt ved den rutete tapeten og drakk kaffe»

Nå sitter jeg på en brun bar, i midten av Oslo sentrum, det er bare en bartender her sammen med meg, og han spiller bossa nova mens han polerer glass bak disken. Det er stearinlys, sport på en grell skjerm og folk ute trasker med paraply forbi, på vei til et møte, på vei til en barnehage, på vei til kino kanskje. Jeg har en og en halv time her, før kvelden skal gå med til jobbing utenfor huset. En og en halv time midt på dagen, denne gangen tilbragt på en bar som egentlig bare serverer alkohol, men uten å drikke alkoholen. Blir fysen, men det får være grenser. Thea Media kan ikke være et sånt selskap som sitter og pimper på brun bar i arbeidstiden.

Han prøvde å overtale meg til å kjøpe irish coffee. Jeg motsto.

Det blir kaffe og blogg istedenfor, og jeg klarer ikke la være å føle meg som i en film. Jeg vet jeg har nevnt det her før, men det å føle seg som i en film er noe jeg ofte tenker på. Det kan skje helt av seg selv, at jeg får den følelsen, eller det kan være noe jeg aktivt går inn for å se for meg, fordi det rett og slett er verdens beste triks. Det funker nesten uansett situasjon, hvis man har kjærlighetssorg, hvis man har fylleangst, hvis man har en kjedelig dag, hvis man er nervøs. I går snakket jeg med en venn om fortvilet forelskelse, prøvde å trøste, endte med å be vedkommende late som om livet var en film. Hva gjør fortvilet forelskede mennesker i filmer? Det er egentlig ikke så viktig, det er blikket man får på seg selv som hjelper. Det føles vanskelig fra innsiden, og da er det digg å se på seg selv utenifra. Kanskje blir det vanskelige litt fint, det kjedelige litt som en rørende dogme-scene, noe irriterende kan bli komisk.

Spesielt lett er det jo å dager som i dag, hvor det regner på rutene og høsten bare; «BOOOM!!!! Her er jeg!!». Jeg sørger litt i hjertet mitt over at strømpebuksesesongen er i gang igjen, har for første gang bestilt noe fra en facebook-annonse faktisk; en strømpebukse. Den annonsen klarte å imponere meg, det blir spennende å se. Eller ikke kjempespennende kanskje, ikke «actionfilm-spennende». Men hvis jeg hadde funnet den perfekte strømpebuksen så vill livet mitt blitt så sykt mye bedre. Jada, det er valg nå, jada, det blir muligens atomkrig, jada, winter is here, men serr; strømpebukser som ikke sklir ned, krøller seg eller får hull på to sekunder ville gjort livet mitt diggere. De nære ting, folkens, de er ikke til å kimse av.

Plukket sopp i helgen by the way, var på tur i skogen med søster og unge, og fant for første gang masse traktkantarell. Alle andre har alltid funnt sopp, men ikke jeg, ikke før nå. Lykken har snudd, men så ble jeg så nervøs for at jeg kanskje hadde plukket noe giftig, så jeg har ikke turt å spise den. Det vil si, jeg stekte den, spiste en, og la resten i kjøleskapet. Så hvis jeg stryker med i løpet av neste uke så er det derfor (RIP til meg og lykke til videre til alle dere), hvis ikke, så var det bortkastet å ikke spise mer, for nå er den vel blitt gammel den som ligger i kjøleskapet? Ei heller denne situasjonen ville vært en film verdig forresten, mulig det kunne blitt en scene i en komedie eller en sitcom, men sannsynligvis ikke i en av de helt store. Ville ikke sett på den.

Men akkurat nå da, her jeg sitter og skavler til internett på en brun bar, så følers livet litt som en film. Jeg har til og med på rød lebestift, blir nesten ikke overrasket hvis det skjer noe spennende. Om det er en film av sjangeren «romantisk komedie» (drømmefyren kommer inn i baren, vi forelsker oss og alt blir helt sykt hyggelig, før det oppstår en krise selvfølgelig, som vi heldigvis til slutt finner ut av og får til en forsoning, -phu!), eller om det blir noe helt annet, det vet jeg ikke. Men det gjør en og en halv time dødtid på bar, en regnfull onsdag i strømpebukse, litt morsommere.

🙂 Thea.

Noen stirrer på meg mens jeg skriver forresten.

 

 

1 Comment

Ikke det verste man har

 

Det koker litt i Thea Media AS fortiden, men denne morgenen er over snittet

MIn nye tilværelse som bedriftleder byr på både gleder og utfordringer. Jeg har jo bare en ansatt i Thea Media AS, nemlig meg selv, og det kan gå en kule varmt både i ledelsen og på gølvet i denne første perioden. Jeg har for eksempel begynt å glemme nesten alt jeg skal gjøre, må ha lister på telefonen på alt som skal foregå de neste timene, for ikke å virre rundt som en hodeløs høne hele tiden. På den andre siden, så må jeg si at jeg lever de gode sidene også, akkurat nå har for eksempel bedriften bestemt seg for å ta frokost på café, før jeg skal i studio og lage Foreldrerådet og stikke innom regnskapsføreren, han må hjelpe meg å utbetale lønn, jeg har ikke en gang funnet ut hvor mye jeg burde tjene enda. Noen ganger tenker jeg at lønnen burde være veldig god, spesielt på dager jeg opplever flyt og gjennomslagskraft i bedriften, andre ganger er det tvert i mot, og jeg tenker denne late ansatte ikke burde få mer utbetalt enn en sløv sommervikar.

Hver dag ringer det fremmede folk (man havner i et register for nye foretak når man lager AS) som vil at jeg som bedrift skal registrere meg i systemet deres, kjøpe tjenestene deres, og de aller fleste mener jeg trenger hjelp med noe. Hittil har jeg bedt alle ringe tilbake ved en senere anledning fordi jeg er i et møte, ingen av dem trenger å vite at det møtet jeg er i, er med meg selv. Dagens morgenmøte i Thea Media er  preget av at ledelsen har begynt å se på «The Walking Dead» igjen, og dermed skvetter hver gang noen går forbi med litt subbende ganglag. Man blir virkelig påvirket av det man ser på TV, søstera mi startet fra scratch på «Game of Thrones» i juni og har trodd hun har vært Daenerys i hele sommer.

Jeg tenker det er viktig for dette selskapet å fylle på med både kulturelle opplevelser, sosiale tilstelninger og nyheter, så har lagt mange planer for helgen, mens ungen er hos sin far, og scroller gjennom landets nettaviser mens jeg lurer på hva jeg skal kjøpe på polet. Det er noe rituelt ved at vi i Norge må gå på polet, det blir på en måte mer høytidelig å kjøpe alkohol. Skjønner dere hva jeg mener? Føler på en måte at vin kjøpe på taxfree eler i utlandet har mindre status over seg, enn den man har kjempet i norsk fredagskø for. Det ligger uansett lenger frem på programmet, er på ingen måte høyest på dagens prioriteringsliste, men jeg må skrive det på telefonen, ellers går det i glemmeboka.

Forøvrig kan jeg melde om sesongens første morgen med skjerf. Jeg liker skjerf veldig godt, men jeg misliker hva det er et signal om. Jada, det kommer fortsatt sandal-dager i tiden som kommer, og det er ganske deilig å lukte den litt krispy bål-aktige luften når høsten setter inn, men vi går uten tvil mot ny sesong. Siden jeg ikke kan gjøre en dritt med været, er det bare å glede seg over at «Narcos» er ute med ny sesong, og at man tross alt ser kul ut med skjerf.

Nå kom Nanna! En av to søstre bor jo i overetasjen til denne caféen, så vi møtes både planlagt og ikke-planlagt. Dt er deilig ass, jeg skulle egentlig ønske alle jeg kjente (og likte) bodde her, så jeg kunne leve i en slags TV-serie selv (så lenge den hverken var som «Narcos eller «The Walking Dead»), og aldri trenge å gjøre en avtale, bare surfe rundt blant folk uten å måtte sette dem i kalenderen. Nanna vant håret i det genetiske lotteriet oss søstre i mellom, og bare det å se henne og krøllene hennes nå, løftet denne morgenens møte i Thea Media enda et hakk.

Styremedlem og krøllefrans Nanna er trøtt og sjukt søt

Klok av skade vet jeg at denne følelsen kommer i blaff, og blir borte før man får spikret den fast inni seg, det må man bare godta, men det er dermed desto viktigere å registrere at den er der, for akkurat nå har jeg det skikkelig, skikkelig bra. Kaos; ja, hektisk; ja, usikkerhetsfølelse; ja, sommerfugler i magen; ja, utvhilt; nei. Men likevel ass. Det er fredag, og akkurat nå er kaffen skikkelig, skikkelig god og jeg over snittet glad. Nei, faen heller jeg sier det selv om det er litt svulstig; jeg kjenner på lykke.

🙂 God fredag!!!!!