2 Comments

Motvillig selvinnsikt, nissedance og blåmandag

 

Kornete bilde av helgens innsats med de beste menneskene jeg kjenner (mine søstre).

Man skal jo ikke sove bort sumernatta, for selv om den begynner å bli mørk, så er det fortsatt sesong for å være våken. Det var i alle fall helgens mantra, da vi først dro på roadtrip til Treungen, festivalen aller lengst inn i Telemark. Jeg har blandede følelser fra fredagens opplevelser må jeg si. På den ene siden var reisefølget helt optimalt (min søster Nanna og hennes fantastiske kollegaer), Maria Mena var like magisk på scenen som hun er på privaten, og det var litt eksotisk å dra på ekskursjon i eget land. På den andre siden fikk vi oss en kulturell kalddusj (eller var det bare uflaks?), for campinghytta vi sov i ble eid av det skumleste kvinnemennesket jeg noensinne har møtt, og mengden cowboyhatter og flatfyll ble for mye (selv for meg). Er jeg en prippen vestkantjente likevel? Jeg gjorde i alle fall en megainnsats for å passe inn, prøvde å finne en hatt til og med, men folk var svært gniene på å låne bort (dessuten er hodet mitt for stort for alle hatter).

Da den skumle dama som voktet campinghyttene hånet oss ut av hytta lørdag morgen, viste Telemark seg fra sin deilige side, en søt dame på en bensinstasjon viste forståelse for tilstanden vår, og disket opp med de deiligste retter:

Jepp.

Vi måtte stoppe litt i skogen på veien nedover dalen, for trærne var så grønne og veien så lang. Vi måtte også bade i et tjern, uten klær, drikke alle leskedrikker vi fikk tak i og skravle en hel del om hun gale campingdama og følelsen av å være i et annet land, bare tre timer fra Oslo. Visste dere at det finnes steder folk fortsatt hører på den der «åh, it’s hard to be a nissemann»-låta? Det gjør det altså, folk hører på den kjempehøyt, mens de bryter håndbak og drikker lunken sprit.

Hun fant en kantarell faktisk.

Vel fremme på hytta ble vi møtt av lillesøster Katja og Mamma, som heller ikke hadde sovet bort sumernatta, men svinget seg på lokal fest kvelden før. Regnet hølja ned, men dedikasjonen til lørdagen vant over trettheten, så etter en liten rast var det på vei igjen. Hagefestivalen i Langesund var av et annet kaliber, ikke minst fordi vi kunne ta sjøveien frem og være trygge på å få sove i deilige hyttesenger (uten at en skrekkfilm-aktig campingdame stirret på oss i mørket). Den turen til og fra Langesund i båt, minner meg om ungdommen, lyse sommernetter og klining med kjekke sommerbrune gutter på atten år, med egen båt (av den veldig lave og spisse typen). Det ble riktignok ingenting av sånne aktiviteter denne kvelden, men vi klarte å snu formen. Wrightergaarden er et megahyggelig sted, hadde ikke noen overholdt stengetiden så er det mulig vi hadde sittet der enda.

Hyttestil on fleek

Nanna hadde bestilt søndag med sol, og siden hun alltid får det som hun vil, ble det skravling og kaffe, alle familiens kvinner imellom, på gresset i går, helt til to av oss måtte vende snutene hjemover. I Oslo ventet katt og barn, den ene av dem har lagt seg ut med nabokatten og vekket meg med slåsskamp i stua i natt. Den andre er harmonisk og fin, og gjorde denne nokså tunge mandagen til en deilig en, med sitt trollete fjes og skravlete humør (jeg regner med at dere skjønner hvem som er hvem her, men håper litt at noen likevel lurer på om det var Tidemann som slåss med nabokatten nattestid).

Alt i alt så er hverdagene de jeg liker best, jeg måtte bare la være å sove bort nettene to dager på rad for å gjenoppdage det. Kanskje det er det som er meningen med det diktet? Det frister i alle fall svært sterkt med rutiner akkurat nå, mulig det bare er en heldig bivirkning. Takk til Telemark for å ha levert krydder i tilværelsen, piffi trengs innimellom. Jeg kommer tilbake, må bare lade vestkant-sjela mi i Oslo litt først. Og så må jeg skaffe meg min egen cowboy-hatt.

God mandag, fine folk!

🙂

PS: Foreldrerådet er igang igjen etter sommeren! Denne uka handler det om barnehagestart;

 

2 Comments

Legg inn en kommentar