Kjære alle geskjeftige folk der ute

Sommerbloggen sendes på Radio Norge hver fredag morgen frem til august. Thea Hope er fotografen bak dette imponerende bildet. Blir veldig fysen av å se på den drinken.

Det beste jeg vet er når moren min legger seg ned. Det beste jeg vet, er når mødre legger seg ned. Eller fedre. Når folk som vanligvis ordner og styrer, bare legger seg ned i en solstol og gjør ingenting. Men det skjer sjelden, for det er alltid noe som skal fikses. Spesielt på ferie. Spesielt på hytte, noe skal ordnes, noe skal pusses, spikres, vaskes, sorteres, en busk skal kuttes, det er kvist her og løse planker der, og så må vi jo vaske opp, og hva skjedde egentlig med den åregaffelen? Den gamle åregaffelen, hvor er den? Den må repareres.

Jeg har lengtet etter at mamma skal legge seg ned helt siden jeg var barn. Nå er jeg voksen, og er mor selv, og jeg lengter fortsatt. For når hun går rundt med ting i hendene, og bare skal ordne noe, og bare skal male et rom, eller luke et bed eller sy om de gardinene som ble feil i fjor, så må jo jeg gjøre det samme. Jeg vet jeg egentlig ikke må, jeg hører at hun sier at jeg ikke må, men jeg føler at jeg må. Så jeg begynner også å gå rundt, hvileløst i ferien, på utkikk etter ting ungen min har lagt fra seg på rare steder, for å rydde inn oppvask, kanskje vi skulle klippet gresset? Med lengselen i brystet, etter å bare legge meg ned, går jeg rundt og venter på at mamma skal legge seg ned. Ungen min er bare seks år, men jeg kan allerede skimte det i øynene hans, at han allerede lengter han også, etter at jeg skal legge meg ned.

En sjelden gang skjer det. Det skjedde her forleden. Sola sto høyt på himmelen, sjøen bikka tjue grader, og mamma la seg ned. Det gikk et sus gjennom trekronene, jeg kødder ikke. Måkene stoppet opp i luften og stirret på henne. «What???» sa måkene, de trodde ikke sine egne øyne. Min geskjeftige mor, min unges geskjeftige mommo, la seg ned på brygga i bikini, og bare lå der. Hun slappet av. Hele verden stoppet litt opp. Pulsen min sank, hjerterytmen ble roligere, pusten ble klarere.

Folkens, dette er jo løsningen! På høye skuldre, stresseksem, utbrenthet og bekymringsrynker. Vi trenger ikke opphold på spa, masse egentid, jeg trenger ikke flere uker med ferie, eller å begynne med yoga. Jeg trenger bare at mamma legger seg ned, på brygga i bikini.

Til alle gesjeftige folk der ute, til mødre og fedre, besteforeldre og svigerforeldre, til du som akkurat nå er på vei for å fikse den ene greia du plutselig fikk for deg at det hastet å fikse; Vær så snill å legg deg ned, legg dere ned! Legg dere ned med en gang, på brygger, sofaer, solstoler eller bare rett på gresset, samma for meg, bare legg dere ned en liten stund. Gjør det for felleskapet, gjør det for den kollektive psykiske helsen, gjør det for meg.

 

Tusen takk og god sommer!

Legg inn en kommentar