4 Comments

Manual ønskes

 

Sånn her var det i helgen. Stille vann. I dag ble det plutselig stiv kuling, og jeg aner ikke hvorfor.

Når man har planlagt en kveld med trivialiteter, men hygge, at man skal spise noen rester til middag, og kanskje få kokt kraft på den kyllingskrotten, og være en sånn dame, som rydder og ordner, bader ungen og vasker klær, og så går det hele til helvete, da blir jeg i tvil ass. I tvil om jeg duger. For kylling og middag og klær klarte jeg, vi fikk til lekser og bading, til og med katten fikk mat. Og så, rett før vi skal i seng, med bok og hyggelig sang på sengen, rett før denne ganske lange dagen skal ta slutt for min unge, så snur det hele.

Ut av en liten ting, som en virvel i et badekar (det var faktisk det det handlet om), så blir det plutselig storm (i overført betydning). Og jeg prøver så godt jeg kan, bestemmer meg for å gjøre alt det alle eksperter har fortalt meg, være myk og fast, stå i spagaten i egen person, være pedagogisk, se ungens behov og egentlige ønsker, være nysgjerrig på det som ligger bak, for denne gangen skal jeg ikke bli sinna. Jeg kan bli streng, men jeg er stor og han er liten og det hele er mitt ansvar. Og så funker det likevel ikke. Hjernen min leter etter hundre svar, ting som skulle stått skrevet i en manual, som burde komme med alle unger ut av kvinners mager, med ferdige råd til hvordan man skal løse foreldreskapet. Men jeg fødte ingen jævla manual, jeg fødte bare et barn, og han er sint, og jeg vet ikke egentlig hvorfor, bare at det sannsynligvis ikke er på grunn av den dumme virvelvinden i det dumme badekaret.

Og så beholder jeg roen, og husker på alle triksene fra alle de kloke ekspertene, de som kan dette med barn, men jeg tviler likevel. Tviler på barnet mitt, på meg selv, på denne kvelden. Hvorfor har jeg en podcast om å være foreldre, jeg som ikke nailer det i det hele tatt? Hvorfor funker det ikke å være fast, men myk? Hvorfor har ikke vi bare deilige kvelder, med lesestund og sang på sengen? Hvorfor skulle denne tirsdagen skjære seg nå? Og så leter hjernen min etter egne feiltrinn, etter andres feiltrinn, og (jeg vet det er feil, men) etter ungens feiltrinn. Samtidig står jeg mellom tannpuss og sinne og selvforakt, for jeg kjenner i hele kroppen og i det verkende mammahjertet, at jeg ikke får det til.

Jeg ringer til barnets far, og jeg får tårer i øynene av at vi er to likevel, når det gjelder er vi to. Og det gjelder nå, for det er kanskje bare en hverdagskrangel mellom en mamma og en unge, men det kan føles som det viktigste i verden. For hvordan blir vanlige hverdager og bading og legging, noen ganger til armageddon? Hva er det jeg ikke forsto, hva er det jeg ikke får til i denne jobben som mamma?

Så roer det seg, det kommer små armer, og store tårer, og jeg holder, og klemmer og legger i seng. Men ungens følelse av forsoning er ikke helt nok, for kvelden er over, og tiden gikk, og det ble ikke tid til den lesingen og den sangen, og han er lei seg. Og så vet jeg igjen ikke, om jeg skal være streng eller myk, det er sent og han må jo sove snart. Så vi ender i en mellomting, ser at vi elsker hverandre mange ganger, men uten den kvelden vi så frem til.

Og her sitter jeg nå, han sover, og jeg har fortsatt vondt i magen. For jeg vet at jeg er stor, og han er liten, men jeg skulle ønske det var omvendt. At jeg kunne være liten, etter en lang dag, og ikke måtte vite best. Jeg er jo bare et menneske, som har et barn. Og som prøver skikkelig hardt å gjøre den beste jobben jeg kan, men som på tross av det, får helt ræva tirsdager innimellom.

Kanskje er det bare sånn det er? Kanskje er dette meningen? Ønsker likevel at evolusjonen kan bidra til en sånn manual på et tidspunkt ass. Hadde gjort livet svært mye enklere.

Thea.

 

PS: Ukas episode av Foreldrerådet handler om emosjonell intelligens, og hvordan vi kan lære ungene våre det. Den kan (tydeligvis) ikke garantere deg evig idyll og fullstendig fravær av kranglete tirsdager, men familieterapeut Dora Thorhallsdottir kommer med noen gode råd.

4 Comments

  1. Tusen takk for alt du skriver. Jeg har fulgt bloggen din en stund nå, og gleder meg sånn over den og over ærligheten din i det du skriver, på godt og vondt. Og sånne kvelder som du beskriver her – det er jo sånn vi har det alle sammen innimellom, og i perioder ofte! «..jeg skulle ønske det var omvendt. At jeg kunne være liten etter en lang dag, og ikke måtte vite best». Så sant så sant.

    Skulle ønske bloggen din fantes den gangen mine tre var helt små. Det ville ha trøstet meg alle de gangene jeg sto fast. Og jeg føler fortsatt at jeg famler meg fram med mine etter hvert store barn. Det forandrer seg visst aldri. Det blir bare nye problemstillinger. Og gleder. 😉

    Men igjen – tusen takk – både for tekster og podcast. Du gjør en viktig jobb, og du gjør den godt!

    1. Åh ❤️ Nå ble jeg rørt! Tusen takk!!! Det trøster skikkelig faktisk. Natta Adele! 🙌🏼😘

  2. Ja, du skriver så fint! Husk at du ikke alltid må være best men bra nok, og det er jeg sikker på at du er. Ungen din er heldig. Klem

Legg inn en kommentar