Om pikk og scrolling

 

Gratulerer til alle pikk-entusiaster! Innimellom gjør internett meg trist, men noen ganger blir jeg også oppriktig glad. Folk ass.

Trollpikkens kronerulling imponerer meg. Her har noen surna på en steinpenis, hugget den ned med bare hendene, for dermed å vekke et kjempeengasjement i Trollpikkens venner. Pikkens kraft har ført til kampanjer utover landegrensene, for nå skal fallosen opp igjen, og pengene sitter løst. Hvem sa nordmenns hang til dugnad var borte? Finnmarkingene henger seg på med en enda større trollpikk og ler av oss andre, og alle journalister på alle nyhetsdesker landet over koser seg glugg med at de får si «pikk» i vanlige sendinger. De har hatt så lyst, så lenge, og nå får de lov. «Pikk, pikk, pikk». Forløsende for stramme nyhetsfjes.

Siden jeg for tiden sovner med ungen min hver kveld, for så å våkne siklende rundt midnatt, sitter jeg også i de små timer og surfer de mindre sakene på internett. Jeg scroller rett forbi dataangrep (nå lyver jeg, klikka meg inn på en av sakene, men klarer ikke engasjere meg helt), og rett videre på saker om peniser i stein, inngifte (og nå skilte) prinsers nye kjærester (som jeg så stalker på facebook, er det lov å si?) og diverse motangrep på Elles dekning av hvordan man kan få flat mage til sommeren.

Jeg registrerer at det eksisterer en verden utenfor dette også, en hvor det skjer jævlige ting, jeg har allerede sett både hungersnød, bombing og barn som gråter i feeden min i dag. Men jeg klarer ikke gå inn i det i sånne sene kveldstimer. Sitter alene i sofaen, med barnet sovende i etasjen over, og later som om jeg ikke ser alt det som gjør vondt å lese. Jeg føler meg ikke ensom, det er feil ord, men blir liksom bevisst at jeg er alene her, i lyset fra denne skjermen som (inntil videre i alle fall) ikke er infisert av virus fra hemmelige grupper på det mørke nettet. Kjenner at jeg får sympati med Kjos-faste idrettslag og korps som gjerne vil på ferie, håper stille at korpsene trekker frem alle instrumenter ved gaten på Gardemoen og spiller helt til de settes på et fly. Tror det hadde vært effektivt.

Stirrer tidvis ned på egen mage, vel vitende om at de tipsene til Elle ikke kan hjelpe, og kommer på at barnet mitt noen ganger kaller den (alt annet en flate magen) for «huset». «Jeg har jo bodd der inne, den er jo litt min Mamma!». Han har rett. Klart den ikke er flat, det er jo ikke noe digg å bo i et flatt hus.

Sjekker instagram og snap, går tilbake på nettavisene, luller meg inn i en tråd på facebook, hvor en bekjent av en bekjent har kommentert på en post jeg ikke skjønner hva handler om. Henter mer te, har fortsatt litt vondt i halsen. Fra kjøkkenbenken ser jeg at naboene har slukket lyset, føler meg litt mer alene. Sjekker om Trollpikken har en egen fanside på facebook, og blir oppriktig glad når jeg oppdager at svaret for det første er; JA! Og for det andre; de har nådd målet sitt, 200 600kr har blitt samlet inn!! Penisen skal reises igjen, aksjonen var vellykket. Folk ass.

Rundt om kring i de tusen hjem sitter det mennesker som har vippset og ordnet for å få reist en stein som ligner på en tiss. Og i ett annet hjem sitter den surmaga typen som har kuttet den ned med sine egne hender og kjenner på skammen. Og i mange andre stuer og senger, sitter det andre mennesker helt for seg selv, og leser de samme sakene som meg, og muligens føler seg litt alene. Men det er vi jo ikke.

Gratulerer til Trollpikk-entusiastene, og takk til hver og en av dere som er også er våkne sammen med meg, og stikker innom denne lille bloggen. Håper dere får sove godt når den tid kommer, husk at dere er de fineste folka på internett! Og at ingen egentlig noen gang er helt alene.

Natta 🙂

 

 

Etterpåklokskap og annen ubrukelighet

 

Sol ute, syk inne

Jeg hater jo å være etterpåklok, jeg liker best å være klok fra før. Men det er jeg selvfølgelig ikke alltid. Nå har jeg gått på en klassisk liten smell, som kan oppsummeres slik;

fest ute + litt lite klær (fordi man tenker at det er sommer) + lite søvn + mye stress = syk

Hver gang jeg blir syk (det er egentlig svært sjelden), så kommer jeg på at jeg har glemt å være glad for at jeg er frisk. Nå jeg våknet med dundrende hode og stikkete hals, øyne så små som rottefitter (det er et uttrykk jeg med glede låner av bestemoren til en venn) og tung kropp, så slår det meg umiddelbart; nå har jeg glemt det igjen. Glemt å nyte hvor digg det er å være frisk. For hvordan kjennes halsen ut til vanlig, når den ikke gjør vondt? Hvordan føles pannen min i hverdagen, når det ikke sitter en liten drittunge og banker på bihulene inni der? Og som vanlig lover jeg dyrt og hellig, til en Gud jeg ikke tror på, at jeg skal begynne å takke for at jeg er frisk, bare jeg blir frisk igjen. Noe jeg selvsagt glemmer, til neste gang jeg ligger der.

Heldigvis hadde ungen bestemt seg for å være at typen «eksemplarisk omsorgsperson» i dag, og lot meg sove ekstra og hentet vann og paracet. Jeg ble rørt til tårer, han var mild og søt og lagde sin egen frokost; puffet havre med melk og honning. Og så har min elskede (yngste) søster bursdag, og det er bare dødsfall som er skjellig grunn for å fravike feiring i vår gjeng, så morgenen handlet ettehvert om å få bakt en kake og komme seg avgårde. Det er dessuten bursdagsbarnet som har smittet meg, det er jeg temmelig sikker på (men jeg elsker henne likevel, fordi jeg er så en innmari raus og grei person).

Det kreves bare at man er tilstede i bursdagen, med gave og bakst, man trenger ikke være frisk (eller høflig). Og så må jeg understreke at det ikke er bursdagsbarnet selv som insisterer på feiringen, men mellomste søster Nanna. Hun er en bursdagsmaskin, hun flyr til det landet du bor i, med ballonger, og slipper deg ikke av syne ett eneste sekund, når du fyller år. Heldigvis for økonomien, bor vi nå alle i samme by, noe som gjør logistikken enklere og bursdagsbudsjettet mindre. Nanna elsker også navnedager, 17.mai, jubiléer, dugnadsarbeid, alle typer fest, selskap og hytteturer. Hun lager kort, blåser ballonger og kjøper blomster til alle i sin nærhet, og mener (enda mer enn meg) at man skal feire det som feires kan. Og jeg er enig altså, men hadde sneket meg unna i større grad, hvis det ikke var for at hun da tropper opp på døra og tvinger deg avgårde. Det elsker jeg henne for, bare så det er sagt.

Pannekake-kake og kokosboller på døra, vi kødder ikke med bursdag i familien Klingenberg

Etter kake og sang og døsing på bursdagsbarnets sofa, dro ungen på en ny fest med sin far, mens jeg la meg på sofaen hos meg selv. Der har jeg ligget og kjent på skammen over at jeg var så dum å bli syk, samt den dårlige samvittigheten over at det er sol, men at jeg ligger inne. Samtidig har hodet selvsagt diskutert med seg selv, for det er jo helt bortkastet å ha dårlig samvittighet, og så er det jo ikke nødvendigvis sånn at jeg bør skylde på meg selv for å være syk. Det hjelper ingenting. Innimellom har jeg hørt på radio, lest i boka jeg aldri blir ferdig med og drukket rød saft. Har oppdaget en ny rød saft som er så god, at den ble med i drømmen min.

Drømmen handlet ikke først og fremst om saft, men om mennesker jeg har møtt de siste dagene. Jeg drømte for eksempel at jeg giftet meg med en fyr fra en fest (den festen som nok er grunnen til at jeg ligger her), og det hele var veldig, veldig hyggelig. Nå tror hjernen min at vi har et forhold, så realistisk var den drømmen. Hadde vært praktisk selvfølgelig, om man bare kunne drømme seg til en ekteskap, våkne, og vips så levde man lykkelig alle sine dager. Vi får se, jeg har en mistanke om at det ikke er helt sånn det henger sammen. Lover å holde dere oppdatert, hvis det mot alle odds skulle dukke opp en frier på døren her.

Håper hver og en av dere har en søndag uten et snev av tullete skam, dårlig samvittighet for ubrukelige ting eller andre bortkastede følelser, at dere ligger i skje med noen dere liker, klapper kjæledyrene deres og husker på hvor digg det er å ikke være syk. Selv skal jeg sovne i skje med ungen min, og heller ikke i dag bli ferdig med den gode, men tydeligvis evigvarende, boka («To søstre» by the way, som jeg har holdt på med siden jeg var russ i 2001. Neida, men det føles sånn).

God søndag!

🙂

Ører fulle av radio og øyne som rottefitter

Kjære alle juni-slitne foreldre

 

Sommerbloggen sendes på Radio Norge hver fredag morgen frem til august. Thea Hope er fotografen bak dette imponerende bildet. Blir veldig fysen av å se på den drinken.

Jeg vil bare benytte anledningen til å gratulere dere. Nok et juni-helvete er  nesten over, skolene tar ferie, og dere klarte det! Både skoleavslutning, SFO-avslutning, fotball-avslutning, korps-avslutning, barnehage-avslutning, sommerfest for klassen, for dansinga, grillfesten for de som går på ridning, og den velmente dugnaden i idrettsklubben kombinert med avslutning; dere gjennomførte! Og det i tillegg til full jobb og det hele! Gratulerer!

De siste tre ukene har samtlige småbarnsforeldre jeg kjenner, hatt skuldrene høyere enn panna og megadype ringer under øynene. Hvorfor det, sier kanskje du, og hvis du ikke har barn selv, så kan det kanskje være vanskelig å få øye på, men juni måned er som en helt egen, men litt glemt, julestri for mange.

Bortsett fra at i juestria, da er det legitimt å være sliten. Da nikker man kanskje gjenkjennende til andre handlende folk man møter, med tunge poser i hendene og julebakst på hjernen, og så er man litt ekstra grei. For alle vet at julen er slitsom. Men jula er bare småkaker i forhold til juni måned i en middels barnesterk norsk husholdning.

Ikke bare skal alle arrangementene foregå den samme uka, men det skal handles, kokkeleres, gjerne diskes opp med noe, man skal rekke det rett etter jobb, og så skal noen lærere og trenere og kanskje noen flere ha en gave. Og det du disker opp med skal være noe mer imponerende enn en kake fra en pose, ellers blir kokker og matbloggere og strenge moralske foreldre sure. Resultatet er at man lager posekake, men pynter den veldig mye og heller oppi noe annet også, som kaffe, for at ingen skal merke det. «Jada, den har jeg laget selv. Har en veldig god oppskrift faktisk, er litt kaffe i den. Smaker nydelig».

Uansett, folkens, kjære medforeldre, trekk pusten, det er over! Nå kan vi sige ned i fluktsolen og kjenne på sommerferien og roen som kommer. Endelig skal vi bare nyte stillheten, sove ut og lese en deilig bok…

Nei, forresten, det er jo nå vi skal være sammen med barna våre. Det er nå de skal være sammen med oss HELE tiden. Det blir hyggelig, kanskje ikke direkte rolig, men hyggelig. Prøv å senke skuldrene littegranne innimellom slaga da, spis en is, sov når du kan, husk å gi ungene dine noen ekstra klemmer og kjæresten din noen ekstra kyss. Og så sees vi på kontoret til høsten igjen, – når vi endelig skal få slappet av.

🙂

God ferie!

 

4 Comments

Dette bør du ha i ørene dine

 

Ha folk i ørene dine. Det er mitt beste råd på en døll onsdag.

Ha fine folk i ørene dine. Det er mitt beste råd på en døll onsdag (og alle andre dager egentlig).Hvis denne onsdagen er litt døll, litt slapp, hvis du kjeder deg litt eller bare er litt… blæh, så har jeg den perfekte kur. Den er gratis, den krever kun internett (som du tydeligvis allerede har), ører, og ørepropper (forsåvidt valgfritt). En av mine favorittsyssler i det siste, når hodet mitt er slitent, når jeg må brette kjedelige hauger med klær, gå i butikken, eller bare trenger å ligge helt stille på sofaen, er å høre på podcast. Deilige stemmer som gjør meg smartere, forteller historier, gir meg nye perspektiver, får meg til å le eller gråte eller bare kose meg. Flere ganger i det siste har jeg ringt venner for å fortelle om noe jeg har hørt på en podcast, jeg snakker om det på jobb, men ikke alle har liksom «oppdaget» podcast enda. Det tok meg lang tid også, på tross av at jeg lager en selv. Hvis du er en av dem, så vil jeg anbefale deg å bare hoppe i det. Du tror kanskje ikke du har tid, kanskje ikke at du har lyst, synes det er mer enn nok å følge med på serier, aviser, facebook og ikke minst den virkelige verden. Og det er det jo. Men jeg mener det, jeg unner alle å kjenne på den deilige følelsen av å være i sin egen boble, i matbutikken for eksempel, å skli mellom reolene mens du handler hverdagsmat, mens du hører på for eksempel Invisibilia. Eller en av de andre. Her er mine favoritt-podcaster fortiden:

Invisibilia. Har sagt det før, og må si det igjen, denne podcasten er nesten magisk! Handler om alle de usynlige tingene som styrer menneskelig adferd. De er i gang med sesong tre nå, du kan bare begynne med de siste episodene hvis du vil, hver episode står for seg selv. Jeg gleder meg som en unge til neste episode i morgen.

This American Life. Tror den har eksistert lenge, men jeg har ikke hørt på den før nå. Sjekk for eksempel ut denne  eller denne episoden. De er begge helt rå, du kommer garantert til å få noen nye perspektiver på ting du allere har tenkt på. Jeg begynte å gråte av en av dem, kan du gjette hvilken?

Krisemøte. Også en podcast som har holdt på i et par år, har visst om den lenge, men som sagt har jeg ikke vært podcastentusiast så lenge, så jeg har sveipet rett forbi den. Nå har jeg derimot hørt alle episodene, og blitt ordentlig glad i begge programlederne. På tross av tidvis stort underlivsfokus, så er de lune, rare og morsomme.

Mørketid. Skulle ønske denne podcasten hadde fire ganger så mange episoder, for jeg slukte alle på en gang. Laget av NRK, handler om tiden vi lever i, og de store mektige, skumle menenne som styrer den. Du lærer alt du behøver å vite om Trump, og hans minst like maktsyke kollegaer i andre land, ved hjelp av flinke eksperter og korrespondenter. Tonen er nedpå, du føler deg aldri dum eller utafor, selv om du kanskje ikke er av typen som applauderer politiske spørsmål når du spiller Trivial Persuit. Programlederne er inkludernede og flinke.

Sånn er du. Personlighetstesting av norske kjendiser. Veldig gøyalt konsept, jeg har anbefefalt den før. Nå savner jeg å få nye episoder, for jeg har hørt samtlige (også de som liger under «BIG 5», som podcasten het før). Ikke bare blir du ordentlig kjente med folk i norsk offentlighet, du blir også klokere på deg selv.

Nå ligger jeg i sofaen med rare øyenbryn (driver og farger dem selv), kimono og sandaler (har kjøpt nye, så prøver dem ut) og ville skremt hvilken dørselger som helst. Men jeg har ikke tenkt til å åpne døren, uansett hvem som skulle ringe på, for øreproppene mine er i, ungen er hos sin far, og jeg skal høre podcast og drikke saft resten av kvelden. Føles nesten som ferie.

God onsdag, fine folk!

PS: Sjekk gjerne ut min podcast også altså, denne uka handler Foreldrerådet om familierett;

 

 

 

2 Comments

Kjære alle med kropp

 

Sommerbloggen sendes på Radio Norge hver fredag morgen frem til august. Thea Hope er fotografen bak dette imponerende bildet. Blir veldig fysen av å se på den drinken.

Nå står vi ved startstreken, endelig er den her, perioden vi har drømt om, lest om, den vi har blitt pumpa full av, den deiligste av dem alle; nemlig sommeren! Nå skal det store skje, det vi har ventet på, det bloggere og instagramstjerner faktisk bygger hele karrierer på; det er tid for å vise frem sommerkroppen 2017!! Publikum venter, bikinien er klar, sololjen glinser, musklene er definerte, brunfargen på plass. Ikke et hårstrå er glemt, de er alle enten fjernet, vokset eller gredd. Det er ikke en valk i syne, det er ingen kvise så langt øyet kan se. Kjenner du deg igjen? Er du klar?

Svaret er nei. Svaret er selvfølgelig; NEI! Fordi, mine kjære venner, det hele er løgn. Jeg vet ikke med dere, men det er altså sånn at jeg som voksen, stadig oftere, oppdager at folk driver med regelrett løgn, rett opp i fjeset på meg. Facebook lyver, instagram lyver, avisene lyver, TV lyver så det renner etter, til og med vennene mine, de litt mer perifere vennene, de ljuger de også.

Det finnes ingen sommerkropp! Sommerkroppen finnes like lite som det finnes en påskekropp, eller en pinsekropp, eller en Kristi Himmelfartskropp (selv om det hadde vært litt gøy, hvordan hadde den sett ut?). Sommerkroppen er bare ljug. Det eneste som finnes er folk, folk som bor i kropper, som ser forskjellige ut, som er praktiske å ha, fordi de kan gjøre fine, slitsomme og (noen gnager) kjedelige ting. Kropper som kan løpe, bade, spise is mens den smelter, ligge med andres kropper, kropper som kan kose med hunder man er glad i, løpe, sove og som alltid, – og da mener jeg alltid, bør ha på seg svømmevest i båt. Det finnes kropper, det er sant, og så finnes det sommer. Men den er kort, folkens. Den sommeren er jævlig kort.

Derfor vil jeg minne deg (og kroppen din) på, at du ikke har et sekund å miste. Hvis du er av typen som liker å bade, kjenne sol og varm vind på bar hud, kjøre båt, ha på sandaler, spise grillpølser; da er det nå du skal gjøre det. Da skal du ta med deg kroppen din, den du bor i, og få med deg sommeren, mens den er her.

Og så skal du huske at kroppen din er en bruksgjenstand, – ikke en pyntegjenstand. Og at alle som prøver å fortelle deg noe annet, de ljuger.

Lykke til, og takk for meg!

🙂

PS: Vil du følge denne bloggen på Facebook? Du blir hverken tynnere, yngre eller rikere av det (så vidt jeg vet), men jeg tror ikke livet ditt blir verre av det heller 🙂

 

 

 

Et selvsentrert innlegg om TV, tid og lukten av kattepiss

 

De har sånne på ordentlig når de lager TV. Det hadde jeg ikke trodd.

Hvordan går det? Hvordan behandler sommeren dere så langt? For min del er hverdagen litt mer kaotisk enn jeg liker, men likevel fin. Jeg prøver å restrukturere livet mitt litt, det må man jo gjøre noen ganger, for å få plass til å gjøre alt det man liker. For eksempel vil jeg gjerne ha mer tid til å skrive her. Jeg savner å skrive oftere til dere, internetts fineste folk, skulle gjerne gjort det hver eneste dag. Det er som med «hverdagssamtalen» (Mammas utrykk), de menneskene man møter ofte, har man mer å dele med. Den venninna du snakker med hele tiden, får flest historier, små ting blir til fortellinger og man kan følge med på hverandres liv med letthet. De du bare møter på fest en gang i året, er det vanskeligere å skravle med. Akkurat sånn er det med blogging også, synes jeg.

Bla, bla, ukeblad (haha, det skal jeg begynne å si oftere), dette innlegget skal ikke handle om at jeg ikke får tid til å blogge. Det er akkurat like lite interessant som når folk du ikke har møtt på lenge, bruker en halv time på å snakke om hvorfor dere ikke har sett hverandre på lenge, den ene gangen dere møtes. Men jeg prøver altså å fikse litt på hverdagen, komme i en mer fleksibel situasjon, så jeg kan jobbe, være mamma, ha podcast, skrive blogg og teste ut alle andre ting jeg liker samtidig. Akkurat nå er jeg optimistisk, men vi får se. Man må jo bare prøve seg, ikke sant?

For å ta dere kjapt (og hverdagssamtale-aktig) gjennom de siste dagers hendelser her; Vi har fått oss spinnere. Det har liksom vært temaet mellom ungen og meg den siste uka. Sånne snurrete leker alle barn driver med fortiden, og avisene skriver om. Vi har tre stykker nå, og Tidemann har bestemt at den som til enhver tid er best, den er hans. Så vi tester og bytter og holder på, mens katten røyter og innkjøpene mine av planter har gått helt av skaftet. Kjøpte for eksempel et fikentre her forleden, kjempefint lite fikentre. Plantet det i en potte inne, synes det så riktig kult ut. Det ingen gadd å fortelle meg i blomsterbutikken, det de tydeligvis ikke gidder å informere om, det er at FIKENTRÆR LUKTER KATTEPISS! Jepp.

Kom hjem i går og trodde Knut hadde hatt en tissefest i huset vårt. Han så bare på meg med sitt overlegne blikk og røpet ingenting, så jeg måtte sniffe rundt i stua en god stund, før jeg fant årsaken. Fikentrær lukter altså sterkt av katteurin, ikke bare mitt fikentre tydeligvis, dette var noe i alle fall internett visste om;

 

Så nå står det på verandaen, og jeg måtte trøstekjøpe noen andre blomster for å bli glad igjen etterpå. Ingen har så lngt flyttet inn i Tidemanns humlehotell, og han begynner å surne på insektene. I går gikk han rundt med en boks og forsøkte å fange humler i bakgården, for å tvinge dem inn på hotellet. Prøvde å si at det ikke er en type service hotellgjester vanligvis setter pris på, men han insisterte. Fikk ikke tak i noen da, kanskje like greit.

En annen ting jeg har gjort i det siste, som egentlig er litt koko, det er at jeg har «debutert som skuespiller». Det er ikke kødd, jeg blir litt flau av å si det, derfor må det stå i anførselstegn. Men jeg har altså en liten rolle i TV-serien «Best før» med Linn Skåber, sesong to. Den kommer til høsten/vinteren tror jeg. Det var overraskende gøy, på tross av at jeg følte meg ganske lost. Vi har en innspillingsdag til, det er neste uke, og jeg gleder meg skikkelig. Ikke bare fordi jeg kan krysse av et nytt punkt på listen over ting jeg har lyst til å prøve, men fordi den gjengen som lager den serien er noen av de morsomste og hyggeligste folka jeg har møtt.

Ja, det var jeg som spurte om vi kunne ta en selfie.

Nå venter verdens største haug med rene klær på meg, jeg hører den rope skingrende fra soverommet. Enten må jeg brette den, eller så må jeg komme meg ut av døra og drikke vin eller noe sånt, for jeg orker ikke sitte her og høre på at den maser. Ungen min er hos sin far i noen dager, så jeg er fri til å gå hvor jeg vil, selv etter leggetid. Tror faktisk kroppen har mer behov for et glass med søstrene mine, enn for tellekanter i skapet akkurat i kveld.

Takk for oppmerksomheten fokens, det er digg å få være litt selvsentrert noen ganger.

God onsdag!

🙂

 

 

Kiling og sukkerspinn

 

Team Miniøya

Etter gråværsdag på gråværsdag, og allerede falmende brunfarge, en dose hverdagskrangling og evig tidsklemme, så var det sååååå på tide med en lørdag. Tidemann og jeg, gummistøvler og sekk, festivalhelg! Vi har ikke vært på Miniøya før, bare på «vanlige» Øya og diverse andre festivaler for voksne, så vi var litt spente. Etter noen diskusjoner før avreise, ble vi enige om å være så gode venner som overhodet mulig resten av dagen. Hvis han ble sur, så fikk jeg beskjed om å kile ham til han var blid igjen. Det funka.

Vi har sett Cezinando, Razika, spist sukkerspinn, vafler, pølse OG is, sett på folk, danset, sunget, skravlet. Han og jeg, et lite team blandt tusenvis av andre, hånd i hånd. Måtte ty til kiling tre ganger, men det må man kanskje bare regne med når køene blir litt lange og utålmodigeten stor. Barnefestival er et ekstremt lurt konsept. Hvorfor sitte inne i et svett hoppeland, når man kan chille på gresset og høre på kul musikk?

Blått sukkerspinn, livet leverer.

Jeg lærte ham kunsten å bare se på folk, sitte og stirre og se for seg hvordan de hadde det hjemme, hva de liker til middag og hvem de er forelska i. Vi fantaserte oss helt vekk på et tidspunkt, glemte tiden og måtte løpe til konsert. Jeg skle på rassen på vei ned en bakke, vi ble litt flaue begge to, og løp bare videre, fnisende. Det er faenmeg flaut å gå på snørra i offentligheten ass. Hadde helt glemt hvordan det føles.

Jeg skulle ønske det var festival for barn hver helg, egentlig. Heldigvis har vi en dag igjen, i morgen spiller blant annet Admiral P, og ungen har sunget høyt til låtene hans lenge, så det blir stas (tror det fortsatt er ledige dagspass, hvis noen andre vil være med!). Tar med matpakke i morgen, så lavt blodsukker ikke krever kiling like akutt som i dag. Ellers er det det samme om det blir regn eller sol, for unger bryr seg ikke en dritt om sånt, og da bryr egentlig ikke jeg meg heller.

Nå ligger rumpa mi (og resten av meg) i sofaen og ser frem til en lang kveld med netflix, det blir helt perfekt. Husk å kose dere glugg da folkens, enten det innebærer klining på en bar eller sjokolade under et teppe, det er nå det er helg!

🙂 Thea.

Han insisterer på å stå på scenen selv til neste år.
4 Comments

Manual ønskes

 

Sånn her var det i helgen. Stille vann. I dag ble det plutselig stiv kuling, og jeg aner ikke hvorfor.

Når man har planlagt en kveld med trivialiteter, men hygge, at man skal spise noen rester til middag, og kanskje få kokt kraft på den kyllingskrotten, og være en sånn dame, som rydder og ordner, bader ungen og vasker klær, og så går det hele til helvete, da blir jeg i tvil ass. I tvil om jeg duger. For kylling og middag og klær klarte jeg, vi fikk til lekser og bading, til og med katten fikk mat. Og så, rett før vi skal i seng, med bok og hyggelig sang på sengen, rett før denne ganske lange dagen skal ta slutt for min unge, så snur det hele.

Ut av en liten ting, som en virvel i et badekar (det var faktisk det det handlet om), så blir det plutselig storm (i overført betydning). Og jeg prøver så godt jeg kan, bestemmer meg for å gjøre alt det alle eksperter har fortalt meg, være myk og fast, stå i spagaten i egen person, være pedagogisk, se ungens behov og egentlige ønsker, være nysgjerrig på det som ligger bak, for denne gangen skal jeg ikke bli sinna. Jeg kan bli streng, men jeg er stor og han er liten og det hele er mitt ansvar. Og så funker det likevel ikke. Hjernen min leter etter hundre svar, ting som skulle stått skrevet i en manual, som burde komme med alle unger ut av kvinners mager, med ferdige råd til hvordan man skal løse foreldreskapet. Men jeg fødte ingen jævla manual, jeg fødte bare et barn, og han er sint, og jeg vet ikke egentlig hvorfor, bare at det sannsynligvis ikke er på grunn av den dumme virvelvinden i det dumme badekaret.

Og så beholder jeg roen, og husker på alle triksene fra alle de kloke ekspertene, de som kan dette med barn, men jeg tviler likevel. Tviler på barnet mitt, på meg selv, på denne kvelden. Hvorfor har jeg en podcast om å være foreldre, jeg som ikke nailer det i det hele tatt? Hvorfor funker det ikke å være fast, men myk? Hvorfor har ikke vi bare deilige kvelder, med lesestund og sang på sengen? Hvorfor skulle denne tirsdagen skjære seg nå? Og så leter hjernen min etter egne feiltrinn, etter andres feiltrinn, og (jeg vet det er feil, men) etter ungens feiltrinn. Samtidig står jeg mellom tannpuss og sinne og selvforakt, for jeg kjenner i hele kroppen og i det verkende mammahjertet, at jeg ikke får det til.

Jeg ringer til barnets far, og jeg får tårer i øynene av at vi er to likevel, når det gjelder er vi to. Og det gjelder nå, for det er kanskje bare en hverdagskrangel mellom en mamma og en unge, men det kan føles som det viktigste i verden. For hvordan blir vanlige hverdager og bading og legging, noen ganger til armageddon? Hva er det jeg ikke forsto, hva er det jeg ikke får til i denne jobben som mamma?

Så roer det seg, det kommer små armer, og store tårer, og jeg holder, og klemmer og legger i seng. Men ungens følelse av forsoning er ikke helt nok, for kvelden er over, og tiden gikk, og det ble ikke tid til den lesingen og den sangen, og han er lei seg. Og så vet jeg igjen ikke, om jeg skal være streng eller myk, det er sent og han må jo sove snart. Så vi ender i en mellomting, ser at vi elsker hverandre mange ganger, men uten den kvelden vi så frem til.

Og her sitter jeg nå, han sover, og jeg har fortsatt vondt i magen. For jeg vet at jeg er stor, og han er liten, men jeg skulle ønske det var omvendt. At jeg kunne være liten, etter en lang dag, og ikke måtte vite best. Jeg er jo bare et menneske, som har et barn. Og som prøver skikkelig hardt å gjøre den beste jobben jeg kan, men som på tross av det, får helt ræva tirsdager innimellom.

Kanskje er det bare sånn det er? Kanskje er dette meningen? Ønsker likevel at evolusjonen kan bidra til en sånn manual på et tidspunkt ass. Hadde gjort livet svært mye enklere.

Thea.

 

PS: Ukas episode av Foreldrerådet handler om emosjonell intelligens, og hvordan vi kan lære ungene våre det. Den kan (tydeligvis) ikke garantere deg evig idyll og fullstendig fravær av kranglete tirsdager, men familieterapeut Dora Thorhallsdottir kommer med noen gode råd.