2 Comments

Brutalitet, sol og prioriteringer

 

 

Med et nyhetsbilde fullt av terror i Manchester og pisking av homofile i Indonesia følte jeg for å fylle vår dag med noe annet. Man kan ikke gjøre noe likevel, der man sitter og scroller gjennom meningsløs brutalitet på telefonen, ispedd polerte, retusjerte bikinikropper, og «inspirerende» råd for et bedre liv. Jeg kjente meg nummen i hjernen, og tok en avgjørelse om å dra tidlig fra kontoret, hente unge og venninne, og dra på stranden. Den første dagen på en strand her til lands i år, det ble nesten høytidelig. Ingen andre hadde fått med seg at det var strandvær i dag, så vi var helt alene. Vi tre, et par sultne måker, en minigrill og en svane. Svanen spankulerte rett opp med kursen mot oss, grådig nebb og klaskete føtter. Jeg følte meg som en heltinne da jeg skremte den avgårde, til beundrende blikk fra både barn og voksen.

Har svanene blitt surere med åra? Husker dem som fine, milde og litt skye dyr, som kunne frese en sjelden gang. Nå har de blitt breiale typer, med ganglag som bola dørvakter. Blir ikke noe brødbit på dem da, det er en tåpelig strategi. Hadde de blafret litt med fjærene, dollet seg til, vist litt respekt for folks privatliv, så hadde det bugnet med de deiligste lomperester, men med sure miner kommer man ikke langt. Grillmaten smaker alltid bedre med utsikt til vann og kroppen i friluft. Ikke sant? Jeg hadde glemt det. Jeg hadde også glemt hvor pysete jeg har blitt på bading, jeg som bærer selvtilliten til en sjøløve, som alltid maser på at andre skal bli med i vannet. Har blitt sensitiv på mine voksne dager, jeg trakk meg til og med fra vassingen i dag, til et skuffet blikk fra Tidemann. Han vokste noen centimeter likevel, da han fikk være den barskeste. La på svøm til jubel og applaus, kanskje er man mindre kuldesensitiv som barn? Synes å huske at jeg badet meg blå i april da jeg var liten. Noen som har noe forskning på dette? Mulig det er jeg som har blitt pyse, det kjenner jeg at jeg eventuelt må jobbe litt med.

Kleshaugen har ikke blitt en tøddel mindre siden søndag, by the way. Det handler om prioriteringer. Når sommeren slår til sånn som i dag, og hjertet lengter etter de nære ting som hav og hamburgere, så må huslige gjøremål (nok en gang) utsettes. Dessuten krymper jo den haugen hver dag, hvem bestemte egentlig at man måtte legge klær i skap? Tok noen ryddige pedanter en sjefsavgjørelse på det en gang i tiden, og siden har vi alle fulgt reglene? Da kan jeg informere om at et gulv gjør seg helt utmerket som skap det også, i alle fall når det er viktigere ting på planen.

Sand i veska, fuktige håndklær, lukt av sol på hud og mager mette av grillmat betyr bare en ting; sesongen er i gang! Og når verden, gjennom skjermene, er sånn som den er, så tror jeg faktisk det er jæskla viktig å få med seg en dag på stranden, en sur svane og en unge som bader. Eller hva?

God natt, folkens!

🙂

 

 

 

2 Comments

  1. Så fint det så ut! 🙂 Jeg ble helt ødelagt av å lese nettavisene i går. Har bestemt meg for å unngå medier de nærmeste dagene, for nå kommer alle bildene fra livet til de som er borte… jeg orker ikke.

Legg inn en kommentar