Makaronimuffins, rot og søndagsfølelse

 

Livet leker når man er seks år og får makaroni i muffinsformer på verandaen.

 

Med søndagsfølelsen lurende bak hvert hjørne i kroppen, sitter Knut og jeg på sofaen her og diskuterer hvorvidt jeg burde brette klær eller la det være. Han sier selvsagt ingenting, men jeg ser på det bebreidende trynet hans at han mener jeg burde fikse tellekanter før leggetid. Han kan mene det så mye han vil, men jeg er ikke klar for det enda. Etter en barnefri helg skulle man kanskje kunne forvente at jeg hadde gjort sånne nyttige ting for lengst, men jeg har danset og fnist og spist på restaurant med vennene mine, istedenfor å være flittig. Det kjennes i dag. Jeg har tuslet rundt med en klut i hånden og sett ut som om jeg vet hva jeg driver med, mens jeg har hørt på podcaster og skravlet med naboene og ikke ryddet en dritt.

Heldigvis kom ungen min hjem, ville gå i bar overkropp i sola, bygge lego på tunet og spise «fantasimiddag». Det betyr bare at man pakker vanlig (les; kjedelig) middag inn på en ny måte. For eksempel makaroni og ost og egg og krydder i muffinsformer. Han ble i fyr og flamme da han i tillegg kunne spise uten klær, og få paprika og agurk i en skål. Da vi i tillegg hadde reste-is fra 17.mai i fryseren, og en venn av ham kom på besøk, var det helt vanvittige lykketilstander her en stund. Når er det man slutter å bli så glad? Det kommer jo et tidspunkt i livet hvor man ikke hopper i været av makaroni lenger? Eller er det noen som klarer å bli så overmåte begeistret for knøttsmå ting hele livet? Det er det sikkert. Det smitter i alle fall, jeg ble gira sjæl og glemte hele brettehaugen en periode. Men nå sover barnet og hverdagens realitet lurer om hjørnet. Knut stirrer på meg, nedlatende fra det hårete fjeset sitt.

Muligens er han bare furt fordi jeg prøvde å gi ham tunfisk i morges. Hadde glemt å kjøpe tørrfor (igjen), så jeg serverte tunfisk på en liten tallerken. Skal ikke katter bli begeistret for sånt? Han bare himlet med øynene og gikk til naboen. For en type.

Dagens seier har vært ganske liten, men likevel viktig; det har begynt å spire i blomsterkassene!! Jeg kjørte en latmanns-(eller latkvinns-)variant her, slang en pose blomsterfrø ut i kassene på verandaen. Naboene mine har bugnende bed, så noe måtte jeg bidra med til estetikken i gården. Og tror dere ikke det funka? Nå blir det forhåpentligvis blomstereng i kasser, for minimal innsats. Får man alderspoeng av å snakke om blomster forresten? Føler det plutselig har blitt et tema, både med venner og søsken og på jobb. Mindre prat om one night stands, mer prat om luking. Er det et tegn på at man har blitt ordentlig voksen? Eller gammel? Eller bare kjedelig?

Merker at søndagsfølelsen begynner å ta overhånd her nå, det er faktisk ikke greit. Jeg må skjerpe meg. For hva er vel poenget med helg og sol hvis man ikke koser seg litt? Hva er poenget med å angste over ubrettede hauger med klær, det er jo ingen det går utover? Hvorfor skal man liksom gjøre regnskap med seg selv, veie alt opp og ned i mente, bare fordi det er mandag i morgen? Jeg setter ned foten umiddelbart. Blir litt flau over at jeg skriver om dette til dere i utganspunktet, men det er deilig å få det ut. Det er vel ikke bare meg som sitter sånn på søndagskvelden? Det kan det umulig være. Men livet er for kort til å angste over helgen som har gått, eller å tro man har blitt kjedelig fordi man har plantet noe i en blomsterkasse. Ærlig talt. Jeg trekker det hele tilbake. Knut får bare stirre på meg så mye han vil, han er en katt og burde holde kjeft. Jeg vil se på TV, og så vil jeg spise en is til. Det skal faenmeg skje. Det er helg helt til i morgen, folkens!

🙂 Thea.

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg inn en kommentar