6 Comments

Sorry Enrique!

 

I dag matchet været perfekt med mitt indre landskap, for å si det svulstig. Mørkegrå skyer og syv grader. Jeg gidder ikke klage over været lenger, jeg har resignert. Det var en morgen med mandagstrøtthet skrevet i blokkbokstaver over panna, uansett hvor mye kaffe jeg helte i kroppen ville den ikke våkne. Leste dere den utblåsningen i Dagbladet om at vi nordmenn er så kjedelige? En fyr som heter Enrique er så lei av at vi er dølle at han skrev om det i avisen. Han synes vi skal skjerpe oss. Han har surna så til de grader på musegrå nordmenn at han måtte ty til tastaturet. «Hvorfor drikker ikke forfattere mer rødvin på TV?» sier han. Hvorfor må vi være så ordentlige og fornuftige hele tiden? Hvor ble det liksom av flørtinga? Enrique hadde en blåmandag han også, synes hverken komikere eller artister, eller noen av oss andre, leverer fortiden. Kanskje han satt på trikken sammen med meg i morges og så hvor kjedelig jeg var i fjeset? Meget mulig, jeg kunne vært den utløsende faktoren for at han klikka på kjedsomhet i dag.

Jeg skjønner jo hva Enrique mener, jeg gjør det. Forleden, en av de dagene det var sol, så bivånet jeg en gruppe mennesker som danset salsa i en park i Oslo. Jeg tok meg i å himle med øynene, synes det liksom var litt i overkant å danse med svingende skjørter og norske hofter midt mellom minigriller og unger på trehjulssykkel. Hadde det vært i Spania, så hadde jeg smilt til de rundt meg og nikket, «Sånn er de her, her danser folk gatelangs, så spennende» hadde blikket mitt sagt. Når jeg kommer til Norge derimot, så frafaller frigjortheten min et sted mellom Lillestrøm og Oslo S. Plutselig synes jeg verten på flytoget gjør for mye ut av seg, der han demonstrativt stirrer på alle passasjerer, og snakker på høyttaleranlegget som om han var pilot. Jeg er mindre raus i Norge, vi er litt mindre rause her. Det kan vi vel gi Enrique rett i?

Dagens høydepunkt for min del må bli todelt. For det første var det overraskende morsomt å gå hjem fra Rema 1000 (stakkers Rema 1000 dere, synes synd på dem jeg, etter Æ og alt det der, snakk om nedtur). Tidemann var utålmodig, jeg bar hundre poser, og for å stagge rastløsheten hans sendte jeg ham for å hente dopapir da vi måtte stå i kø ved kassen. Han fikk altså velge dopapir selv, og da valgte han praktisk nok en megapakke, en pose med tjuefire ruller papir.  Vi er jo en husholdning på en stor og en liten rumpe (pluss en katterumpe, men han bruker lite papir), så vi trenger sjeldent sånne mengder, men innehaveren av den minste stumpen fikk velge, så da ble det sånn. Svette og slitne og med alt for mye å bære på i regnet, så ble vi veldig flirete. Noen ganger kommer fnising oss til unnsetning. Tidemann liknet på en barnearbeider fra et fremmed land som bar dopapir med livet som innsats, med sin slitne mor hengene etter. Jeg lo så mye på et tidspunkt, mens svetten rant og jeg mistet følelsen i fingrene, så jeg måtte slippe alle posene på det våte fortauet, og alle varene rullet ut på gaten og det ble bare rør. Mulig Enrique ikke ville ha syntes det var gøyalt nok, men han var jo ikke der for å dømme oss akkurat da, så vi bare lot det være gøy. Ikke bohemsk og utagerende, bare hverdagslig og slitsomt og komisk.

Pakkesel og dopapirentusiast på seks år.

Høydepunkt nummer to, var at Kim Kardashian begynte en livesending på instagram (!), mens jeg laget middag. Det var noe helt spesielt ved å stå og kutte laks på kjøkkenet, mens jeg samtidig var inne i bilen til søstrene K, og hørte dem fortelle om innmari uinteressante ting. Vi var rundt 170 000 mennesker på kloden som så på dem samtidig i sju minutter, mens de kjørte bil og snakket om hår. Jeg bryr meg ikke en gang så mye om Kim K og gjengen, likevel ble jeg fascinert. Enrique hadde sikkert himlet med øynene her også, ikke akkurat krutt jeg har å melde. Han vil jo at vi skal danse gatelangs barnbeint, mens vi slenger med leppa til de politisk korrekte, ikke at en alenemor skal finne dagens høydepunkt i en telefonskjerm ved kjøkkenbenken. Det er bare å beklage.

Kim underhold meg med puppe-buffet og skravling på kjøkkenbenken.

Nå som stølheten begynner å melde seg, etter steinknusingen i helgen, så tror jeg resten av kvelden skal stå i latskapens tegn. Skulle gjerne vært et fyrverkeri av et menneske, en fargeklatt av dimensjoner, men har det bare ikke i meg. Sorry Enrique, det blir sofa og serier her ass. Skal prøve å skjerpe meg til helgen, flørte og drikke rødvin og forsøke å trekke ned snittet på den nasjonale døllheten. Må bare hvile litt først.

God mandag, fine folk!

6 Comments

  1. Vi må faktisk hvile! Jeg er alltid sliten om våren, selv om det burde vært da vi liksom våknet. Og jeg orker ikke all dansingen gatelangs jeg heller ☺ Men SNART er det sommer, og DA!!! 🎶😀🤗

Legg inn en kommentar