O hellige åpning av hytta

 

Hyttesveis; check! Under middels begeistring for kroppsarbeid; check!

Noen ganger trenger man å gå tilbake til røttene sine, gjøre gammeldagse ting på gammeldagse måter. For en som er veldig glad i det moderne byliv, så kan det by på noen utfordringer. På den ene siden så VIL jeg gjerne være en sånn person som elsker dugnad og planter og natur, på den andre siden er jeg mest komfortabel i en sofa med en serie, et glass vin og muligheten for take away. Likevel ligger det i grunnmuren min at jeg ikke bare kan drive med sånt. Av en eller annen årsak, så har grunnmuren min fått det for seg at jeg er nødt til å grave ute, rake, gå i støvler, bli skitten, være kald, trille trillebår, bli svett, og klø nede i gummistøvlene. Hadde vært sykt digg om jeg kunne lobotomert vekk den delen av meg selv, den som forventer at jeg gjør sånne ting. For hjernen og kroppen ellers, er helt overbevist om at jeg ikke liker det.

Siden jeg ikke har en lobotomerings-maskin, så ender det med at jeg (som alle andre i familien, og som seg hør og bør) gjør et slag for livet på hytta et par helger hver vår. Føler vi kan dele oss inn i to grupper nå, de av dere som har hytte i familien og skjønner hva jeg mener, og de av dere som av en eller annen grunn ikke har hytte i familien, og ikke skjønner hva dette handler om. For ja, det er selvfølgelig en velsignelse å kunne eie sitt helt eget landsted, å oppleve sommeridyll år etter år, men det å gjøre klart til den sommeridyllen (hvis den i det hele tatt kommer), er noe annerledes.

Jeg har til gode å se et fjes på jobben, som med et entusiastisk smil gleder seg til å åpne for hyttesesongen. Hver fredag i løpet av våren, forteller ulike kollegaer under pølselunsjen, at det er åpningshelg i familien, og som med lengsel i blikket skulle ønske det var mer cava og mindre styr på planen. De reiser motvillig tidlig fra kontoret, for å komme litt før rushen på vei til hytta med søsken og barn og svigermor og en megalang liste over gjøremål. For når man blander generasjoner, og deres forventinger til hvordan ting skal gjøres, spesielt hvis man i tillegg hiver inn noe fjern slekt, noen unger og noen fraskilte, så kan det enkleste bed bli vanskelig å luke.

Min familie er rimelig harmonisk, det vil si, det går en kule varmt hos oss også, men det har vi blitt ganske gode til å fikse. Og vi elsker hytta vår. I tillegg var det jo Eurovision-finale i går, noe Pappa elsker (!), så han hadde handlet mengder med bridgeblanding og Mamma hadde kjøpt kokosboller og alle hjerter gledet seg. Ungen min liker alltid å være med, han har jodlet omkring i en sko og en støvel (jeg pakket visst bare én støvel) og kikket etter biller under steiner mens han sang høyt på amerikanske poplåter han ikke kan.

Belønningen var det ingenting å si på. Det må jeg innrømme.

I dag har vi knust stein, en oppgave som virker veldig fjernt fra nødvendig i 2017, men som plutselig ble relevant. Søsteren min sang noe som liknet på en sånn slave-sang fra bomullsmarkene i gamle dager, hun mente det ville gjøre at vi knuste steinene «mer taktfast». Vi raket også gjennom gammel jord fra utedassen (det var blitt helt til jord altså, men jeg klarer liksom ikke tenke på noe annet enn at vi raker i bæsj), og sådde blomsterfrø på toppen. Forventer nå at det er en hel blomstereng der når vi kommer neste gang, ellers surner jeg totalt.

Mamma er dronninga av hyttelivet, hun stopper aldri. Der jeg blir sur halvveis i jobbinga, så blir hun bare mer motivert. Vi raket stranden for våt tang og sand, det var tungt og kaldt og føltes heeeeelt unøvendig (høyvann en gang og så er det like ille igjen), men Mamma bare smiler og svetter og koser seg. Bir man sånn med tiden? Kommer jeg også til å løpe rundt i kjeledress og jobbe hardere enn alle andre når jeg runder sekstifem? Den som lever får se.

Til alle dere som ikke har hytte; kos dere ekstra mye med den vinen, den muligheten til å velge reisemål helt selv og fraværet av oppgaver som utedo og steinknusing. Til dere med hytte, som fremdeles ikke har kommet i gang denne våren; lykke til! Hvis dere surner halveis i jobben og føler dere dumme, vit at dere ikke er alene. Og at det på ett eller annet tidspunkt i sommer, kommer en sånn varm kveld hvor dere kan sitte og skue utover et bed, og vite at det eksisterer takket være egen innsats (forhåpentligvis).

Til slutt; takk for en fin helg Mamma og Pappa, søster og unge! Hadde det ikke vært for dere så hadde jeg aldri fått ræva i gir, sett på Eurovision eller visst hva det var å jobbe på gamlemåten. Takk for at dere bærer over med sutringa mi, det er imponerende.

God søndag! <3

Morgenstund med Foffa og den evigbegeistrede ungen.

Legg inn en kommentar