10 Comments

En wannabe-avslappet mammas bekjennelse

 

Stirret på dette bildet på mobilen i dag og innbilte meg en stund det var vårt siste øyeblikk sammen. Jeg dramatisk sier du? Skjønner ikke hva du mener.

Han er seks år, og vil utforske nye områder. Jeg er trettifire år og tror jeg er en avslappet mamma. I går gikk han halve veien til skolen selv, for første gang. Jeg kunne se stoltheten i skrittene hans da han krysset veien på grønn mann, følelsen av frihet i de små skuldrene. Vi avtalte at han skulle få prøve igjen i dag, å gå helt fra Kaffebrenneriet selv. Det er åtti meter lengre enn gårsdagens distanse, en vei til som skal krysses.

Da morgenens kanelbolle var fortært klemte ham meg som vanlig, insisterte på at jeg skulle gå på trikken, så vi kunne vinke mens han gikk alene avgårde. Jeg lot meg overtale, litt skeptisk til dette nye, at han plutselig skal klare seg selv. Men veien til skolen er kort, og jeg husker så godt den følelsen av å få lov til å mestre, en stemme forteller meg at det er på tide, at han er trygg, og jeg tar meg sammen og går mot trikken.

Han skal krysse veien på grønn mann og gå til høyre. Det er avtalen. Skolen ligger da ned og til venstre. Jeg går på trikken via bakerste dør, så jeg skal få god utsikt til å vinke, og ser den lille kroppen med den store sekken, smilende og fornøyd står han der på gatehjørnet. Trikken glir sakte avgårde, jeg ser ham krysse gaten. Men så går han ikke til høyre. Jeg dunker på ruten, men den lille kroppen forsvinner rett frem og forbi en hussvegg, mens trikken øker hastiggheten, og jeg blir hun som roper mitt barns navn, fra innsiden av en fullsatt morgentrikk i Oslo. Han hører meg jo ikke, han er på vei, sin egen vei, og jeg håper det er til skolen.

Kommer på at jeg er en avslappet mamma, prøver å roe ned dunkingen på ruten. Skal jeg gå av? Hvorfor gikk han rett frem? Skal han gå rundt kvartalet? Vet han hva han driver med? Tenk om han møter noen som skremmer ham? Bestemmer meg for å dra på jobb, kan jo eventuelt ringe skolen fra jobben. Dette går sikkert bra. Han vet veien, vi har bodd her i mange år, han er to kvartaler hjemmefra og et kvartal fra skolen. Han har løpt i disse gatene så lenge han kan huske. Jeg gjentar dette for meg selv, de syv minuttene det tar til byen.

Inne på kontoret ringer jeg skolen. Det har akkurat ringt inn til time der, damen som tar telefonen har ikke oversikt over elevene i 1a. Jeg spør om hun kan sjekke i klasserommet, se om han er der. Det kan hun ikke, hun sitter et helt annet sted, men hun kan sette meg over til 1a. Ingen tar telefonen. De er nok opptatt med ransler og å komme seg på plass og spisse blyanter og sånn. Jeg tvinger kontordamen til å sette meg over noen ganger, men ingen tar den. Ler av meg selv, for han er sikkert på skolen, hun ler med. Vi legger på. Det går sikkert bra. Alt er sikkert helt i orden.

Jeg prøver å jobbe. Etter circa ti minutter kommer jeg på sesong to av Uløst, en podcast (kjempebra) som tar for seg Therese-saken, der en liten jente forsvant fra moren, og aldri har dukket opp. Klumpen i magen vokser, jeg sender en mail til begge lærerne til Tidemann; «Har Tidemann kommet på skolen? Vil bare sjekke, han gikk selv i dag». Dunker fingrene i bordet, sånn jeg hater at folk gjør, involverer en kollega. Burde jeg bekymre meg? Later som jeg er avslappa. Er ikke avslappa. Det går en halvtime.

Bestemmer meg for å ringe Tidemanns pappa. Han sier det helt sikkert går bra, men jeg merker at jeg smitter ham, med min muligens litt dramatiske tone. «Tenk om han ikke er der når du henter ham i dag? Tenk om han har blitt bortført? Har du hørt om Therese-saken fra åttitallet????». Vi legger på, han mener jeg må roe meg ned, men foreslår å sende en SMS til en av lærerne. Vi har ikke nummeret til lærerne, ikke privatnummeret, men jeg stalker dem på internett og finner den ene. Involverer flere kollegaer og en av sjefene. Later som det ikke er noe stress, men alle kan se at jeg ikke kommer til å roe meg ned. De later som om de tror på at jeg er avslappet, og sier de riktige tingene; «Han sitter nok akkurat nå og forteller de andre hvor kult det var å gå selv, alt er helt i orden». De har sikkert rett, men jeg klarer ikke se for meg noe annet enn VG-oppslag om at jeg har latt sønnen min gå alene, og ikke en gang oppdaget at han var bortført før åtte timer senere. Jeg, verdens verste mor, verdens minst ansvarsfulle, hvordan kunne jeg la ham gå??? Inne hodet mitt spilles det ut scener av at folk går manngard for å lete etter ungen min. «Sist sett på Kaffebrenneriet på Torshov» står det i avisen (i mitt indre).

Prøver å jobbe, men hjernen grubler bare på hvilke forferdelige ting som kan ha skjedd. Ligger han i en grøft? Er han i live? Kommer jeg noen gang til å se ham igjen? Får ikke jobbet en dritt. Er sykt lite avslappet. Er den minst kule personen som fins. Ringer skolen igjen. Kan jo prøve å betale kontordamen tusen kroner for å stikke ned og sjekke i klasserommet? Hun tar ikke telefonen. Nå er klumpen i magen enorm og jeg svett i hendene. Ringer igjen. Og igjen. Til slutt tar hun den.

«Hei, det er meg igjen, mammaen til Tidemann». Hun ler når hun hører stemmen min, jeg ler tilbake, men ikke på ordentlig.  Hun sier; «Hei! Tenkte nok du kom til å ringe tilbake. Hehehe, det er gjerne sånn første dagen de går alene. Jeg sjekket med læreren hans her, og han er i klassen! Sitter og spiser nå.»

Herregud. Han lever! Han ligger ikke i en grøft! Han spiser matpakken med manchego fra Spania og en litt kjip pære vi hadde i kjøleskapet! Takk og takk og takk og takk. Ser mot himmelen og får lyst til å gråte. Beklager til kollegaene og melder faren hans og søsteren min om at krisen er over (eller at det aldri var noen krise egentlig).

Scene ved leggetid, Tidemann i pysj, skitten under neglene etter lang kveld med utelek i varmen:

Tidemann: «Hørte du hadde ringt skolen i dag, ble du nervøs for meg?»

Jeg: «Littegranne bare. Hvorfor gikk du den andre veien egentlig?»

Tidemann: «Fordi det er gøy å gå rundt der. Og så hadde jeg jo god tid. Og så trodde jeg du syntes det var greit?».

Jeg: «Jada, det var sikkert greit. Jeg ble bare forundret. Hvordan var det å gå selv da?»

Tidemann: «Det var faktisk helt utrolig deilig. Mamma, jeg var helt ekte lykkelig». Han ser på meg med overbevisende lykke i blikket.

Jeg: «Så bra. Det er veldig bra. Du er stor nok til å gå alene nå. Men du? Jeg er nok ikke helt klar for det enda. Mamma trenger mere tid.»

Tidemann: «Vi kan øve mer i morgen. Men du må skjønne at jeg er stor nok nå, Mamma. Det er sånn verden er.»

Han har rett, jeg tar feil. Men jeg er ikke klar, jeg er ikke kul. Heldigvis er det jeg som bestemmer. Så han følges til skolen i morgen.

Thea.

PS: Takk til alle kollegaer, sjefer, skoleansatte og andre som tok i mot denne ekstremt lite avslappa dama i dag. Jeg skal øve meg på dette, jeg lover.

10 Comments

  1. Der følte jeg hvert eneste ord, du…. Synes du er beintøff som prøvde, jeg. Det er ikke akkurat samsvar mellom barnas evne og behov for å klare seg selv og mors bekymring her i gården heller.

  2. Herregud, så herlig!! 🙂 Jeg er nok en avslappa mamma, men vi bor på et lite sted og det er nok lettere å være avslappa her. Jeg glemte kakaoen jeg dro ens ærend for å kjøpe på butikken i sted, dvs jeg kjøpte den og glemte den igjen på båndet. Sendte mannen ut for å kjøpe ny, han kom hjem med to, den han plukket fra hylla selv og den kassadama hadde festa lapp med hele navnet mitt på, som han fikk med seg med kommentaren «kona si glemte denne». Jeg sporer av – poenget var at det nok er lettere å være avslappa her hvor det er oversiktlig og ingen trikker eller Kaffebrenneri. Men jeg har kjent på den panikken du beskriver så godt her likevel…og stoltheten som smitter fra barna når de klarer selv ❤

    1. Ja, de er så søte da ❤️ Husker den følelsen selv jeg, og unner ham jo å bli så stolt. Må bare øve meg litt 😬

  3. For en klok og sør liten fyr du har 🙂
    Gruer meg til mine gutter skal gå til skolen *grøss*, men det er heldigvis leeenge til (i mitt hode), da de er snart 3 og snart 1 🙂
    Du er tøff! Og jeg digger podcasten din, hører slavisk på ny episode hver mandag morgen 🙂

      1. Takk!! ❤️❤️❤️ Synes nettopp min unge var tre. Det er sånn det er, men bruk tiden godt! 😊

  4. Ikke for å strø mer usikkerhet i såret (som det ikke heter), men er de egentlig store nok til å krysse veier med gatelys og biler og trikker når de er seks år da? Sånn objektivt sett? Kan de analysere trafikkbildet og hoppe unna i tide hvis noe skulle skje liksom? Jeg har bestemt meg for at de er store nok til ting og tang når magefølelsen sier at de er det, sånn helt på ekte. Eventuelt når mannen tvinger meg skikkelig hardt!

    1. Haha! Ja, det er jo der de lærde strides (og mammahjertet mot hjernen). Det avhenger veldig av barnet tror jeg, og trafikken selvsagt. Jeg kjenner at jeg savner perioden med vogn liksom 😂 Mens han vil gå i butikken og handle selv…

      1. Ja, jeg tror jeg er ganske lite avslappa egentlig, hvertfall på ting jeg ser for meg at hun kan dø av, men prøver å kompensere med å være innmari kul på andre måter.

Legg inn en kommentar