Fake it till you make it

 

Upåklagelig utsikt

Jeg er jo en ekstrovert type, det er det ingen tvil om. Har alltid drømt om å være hun mystiske dama i et hjørne som alle lurer på hvem er, men aldri fått det til. Hvorfor trodde jeg at det var en god idé å dra alene på tur egentlig?

Det gikk fint i går. Da var det sol og jeg skrev på macen i bikini, spiste tapas og drakk masse sangria med en gammel venninne (samt en veldig stor gin tonic, det hele er dokumentert på snap). Livet smilte, jeg følte at jeg nailet tilværelsen og kjøpte grønnsaker på et market og skravlet på spansk og var en av tilværelsens vinnere.

Men i dag våknet jeg til gråvær (egentlig perfekt skrivevær), full frihet, ingen planer og en hjerne som på ingen måte ville samarbeide. Prokrastinering til fingerspissene. Hver gang jeg hadde en god idé, så ble den avbrutt av tvil. Spiste deilige tomater (som faktisk smaker tomater), lagde sterk kaffe og prøvde igjen. Følte meg ensom. Ringte søster på facetime i en time og snakket høl i huet på henne. Ringte ungen min på facetime og overtalte ham til å lese hele leksen sin for meg, en historie om kroppen. Ganske interessant. Så var jeg alene igjen.

Tomater som smaker som tomater er de beste!

Er dette en del av prosessen? Å gå fra skriving, til litt ensomhet, til mat, til skriving, til å kikke på fugler (jeg er skikkelig lite interessert i fugler egentlig) til å prøve igjen? Hva i helvete skal jeg gjøre her i ti dager til? Hvorfor kan jeg ikke være litt mer en sånn mystisk person?

Tidemann viste meg buret til vårt ferskeste familiemedlem på facetime. Hamsteren Bob bor i et lite, fint hus, dekorert med klistremerker min sønn har fått tak i. Selv Bob nailer tilværelsen mer enn meg. Han trener til og med. Hver natt løper han i hjulet sitt, hver dag hamstrer han mat helt for seg selv, og er en mystisk type som bor alene. Han ville aldri surra rundt i Spania og følt på skrivepress, Bob ville bare ha gjennomført med glans. Bob er en sånn fyr.

Jeg har ikke surna altså. Utsikten er formidabel, manchegoen er like god som før og det løsner sikkert etterhvert. Eller? Kanskje dette er det som skal til. Her vender i alle fall prokrastineringen tilbake til oppgaven igjen, mens den hjemme fører meg ut av huset, til en venninne, en unge som vil leke eller en jobb som venter. Her har jeg ingen unnskyldning.

Lurer på om jeg skal stikke ut og finne meg noe middag. Sette meg på en restaurant og late som jeg er en som mystisk, innadvendt person. Fake it till you make it, er det ikke det de sier? Kan jo hende det funker?

God onsdagskveld til alle der hjemme! Føler meg mindre ensom når dere er med (både her og på snap).

🙂 Thea.

Ikke mye mystisk med dette fjeset.

Legg inn en kommentar